Pilaris – Kjerstis blogg

Det ligger en rekke cacher i Aremark jeg aldri har prøvd meg på. Først og fremst fordi jeg aldri har kjørt den veien, så fordi en del av de har sett vanskelige ut. Og jeg har jo ikke lyst til å prøve meg på vanskelige cacher alene. Så når Raymond forrige helg foreslo tur dit, var både Lisa og jeg med på notene med en gang, så i går tok vi turen dit.

Et par kjappe stopp ved enkle cacher, så parkerte vi bilen for dagens skogstur. Vi startet på et fint lite tun, som blant annet hadde en fin gapahuk:

Raymond er klar til å gå videre, og lurer på hvor vi blir av:

Ikke lenge etterpå kom vi til en aldri så liten klatrecache. Altså, selv cachen var ikke bitteliten, men det var ikke høyt å klatre i det hele tatt, de høyeste av mine venner ville helt sikkert rukket den fra bakken. Men jeg ble kommandert opp, og uten det minste problem og med et smil om munnen fikk jeg logget:

Eller…jeg logget ikke engang, jeg ga cachen til Raymond, som logget 🙂

På vei til en cache var det en liten bekk som vi måtte over. Den var stor nok til at jeg ikke hadde spesielt lyst til å hoppe, men Lisa så en liten beverdemning, og den fungerte gull som bro:

I tillegg til rester etter gamle boplasser, var det flere naturperler i denne skogen. En av de var dette lille stryket:

Og vi måtte også innom restene etter ei gammel mølle, her representert med et fundament:

Vi tok oss en pause her, og i tillegg til nydelig kake fra Lisa, hadde Raymond med seg rosa sjokolade. Rosa!

Den var god! En mellomting mellom melkesjokolade og hvit sjokolade i smak, men litt søtere enn hvit. Raymond synes også den hadde en litt syrlig ettersmak, den kjente ikke jeg noe til.

Videre til neste cache. Her var det en liten bro Lisa og Raymond kom seg over. Jeg vet ikke om broa var menneskeskapt, om det hadde vært bever på ferde her også, eller om naturen hadde laget den helt selv, men den fungerte fint:

Jeg hadde ikke tenkt å prøve meg over der, jeg er litt pinglete på sånt, men siden denne cachen var litt av det vanskeligere slaget, ville jeg også hjelpe til, så jeg kom meg over ved hjelp av en utstrakt hånd fra Lisa. Det tok ikke mange sekundene etter at jeg var kommet over før cachen var funnet, og det var ikke jeg som fant den. Men det var så utrolig fint og fredfylt her!

Neste stopp var en demning, og her fikk vi virkelig kjenne på vinden!

For det blåste skikkelig i går, og det var egentlig bare bra, for vi merket ikke noe til hjortelusflua. I tillegg var sola fremme hele dagen, så det ble ikke kaldt heller.

Raymond dristet seg over demningen, jeg holdt meg til å ta bilder av den:

Den neste cachen ligger i forbindelse med en liten hule i fjellet. Raymond kom seg et godt stykke inn, langt nok til at vi ikke så han fra utsiden:

Knapt så det er mulig å se han når han kom ut derfra også:

Men han er med på bildet altså 🙂

Siste stopp på denne skogsturen var et jakttårn på ei myr. På dette tidspunktet hadde min kropp begynt å streike, så jeg måtte kapitulere og sette meg på tørt land imens Lisa og Raymond gjorde jobben. Jeg prøvde å fungere som heiagjeng og komme med oppmuntrende tilrop, men jeg følte skikkelig på at jeg ikke hjalp til…

Men de fant cachen, og de fikk også laget et aldri så lite provisorisk brosystem så de slapp å bli kliss våte på beina på vei tilbake.

Så var det bare å komme seg til stien og tilbake til bilen. På vei mot stien skulle jeg ned en liten skrent, og siden jeg var sliten og hadde litt vondter i kroppen, var jeg ikke fokusert nok på hva jeg gjorde, så jeg skled og falt, og den vonde skuldra mi tok den verste støyten. Så da måtte jeg bare kaste inn håndkleet og be om to minutter imens jeg fikk samlet meg litt og tørket tårene, for det gjorde så himla vondt (og ja, jeg har nå bestilt legetime om en måneds tid for å få sjekket denne skuldra).

Det var en del sopp i skogen, Lisa fikk plukket litt. Men det var en del passopp også:

Så kjørte vi videre til tre cacher langs en bomvei. Den første av disse var den første cachen for dagen som jeg fant før de to andre, var nesten en seier i seg selv, selv om det på ingen måte er noen konkurranse 😉

Den innerste av disse tre cachene var et utkikkstårn, og veien inn til den besto av grus og hogstfelt og oppoverbakke. Det er ingen tvil om at den varme sommeren med altfor få skogsturer har gjort sitt på den lille formen jeg hadde, for det er lenge siden jeg har vært så dønn sliten som jeg var da vi kom opp til tårnet.

Og siden jeg aldri i verden ville klare å gå opp i tårnet, la jeg meg ned på krakken:

Og der ble jeg, imens jeg imponert så på at Raymond og Lisa klatret helt opp. Vel, at Raymond skulle komme seg opp var jeg aldri i tvil om, men Lisa har bittelitt høydeskrekk, så jeg synes hun var råtøff!

Jeg fikk med meg litt utsikt over Aremarksjøen fra trygg grunn:

På vei tilbake til bilen ble det plukket enda mer sopp. Denne gangen hadde vi ikke noe annet å bære i enn hetta på jakka til Lisa:

Så var det tid for noen Field Puzzle-cacher. Det er cacher jeg som regel aldri prøver meg på, da følelsen av å være mislykket vil være så total hvis man står med cachen i hånda, men ikke på noen som helst måte klarer å få ut loggen. Men, tre hoder tenker som regel bedre enn ett, så da var det veldig greit å prøve seg i går.

Den første cachen funderte vi på en god stund, før jeg plutselig får en idé. Og når det få sekunder etterpå viste seg at det var den riktige ideen, var jeg altså så glad at jeg brøt ut i et gledesbrøl. For en mestringsfølelse!!!

Field Puzzle nummer to var det Lisa som skjønte. Også en finurlig sak, ganske enkelt genial. Og den tredje og siste for dagen jobbet Lisa og Raymond med en god stund før vi oppdaget at noe ikke var som det skulle, og vips så hadde vi loggboka i hånda. Lisa logget på stedet, og innen jeg hadde kommet meg hjem, hadde CO vært ute og rettet feilen.

Vi avsluttet med en mystery som vi måtte kontakte en tidligere finner for å finne, vi var på rett sted, men vi fant rett og slett ikke cachen. Med litt hint fant vi den uten problemer 🙂

Det ble en slitetur for meg, jeg hadde ikke sett for meg at formen var så dårlig, men en del bushing gjorde sitt til at jeg ble fortere sliten. Men, og dette er et stort MEN, det var en kjempefin tur med utrolig mye fin natur og veldig mange fine og forseggjorte cacher! Jeg har delt ut massevis av favorittpoeng, så jeg anbefaler absolutt cachene på vestsiden av Aremarksjøen!

I tillegg ble jeg overrasket over denne vakre blomsten, sent i september:

18 funn ble det i går, og jeg nærmer meg 3000 funn totalt. Jeg får vel begynne å tenke på hvilken cache som skal bli nummer 3000 🙂