-
Worth the wait?
For en stund siden kom Eileif hjem med noen små glassflasker med cola:
Nå er jo ikke jeg noen stor coladrikker lenger, men de fleste er jo enige i at det er ingenting som er bedre enn cola på glassflaske, og siden det var år og dag siden sist jeg smakte nettopp dette, var forventningene skyhøye! Og pussig nok var det nettopp dette som sto i korken:
Så var det Worth the wait? Nei, på ingen måte, dette var en gedigen skuffelse. Eileif mente det måtte ha med flaskestørrelsen å gjøre, at cola fremdeles er best på glassflaske så lenge flasken er 0,33 eller større. Jeg har ikke helt trua på det, og fortsetter å drikke cola på boks hvis jeg først skulle få lyst på cola. Så får jeg glemme nedturen, og heller huske hvor godt cola var på glassflaske i barndommen, for ikke å snakke om hvor tunge flaskene var.
Del dette på:
-
Blæh helg og vakker mandag morgen
Ingenting ble helt som det skulle denne helgen. Planene måtte skrinlegges, og jeg endte opp med å være skikkelig sløv hele helgen. Ingenting galt med en sløv helg, men jeg ble så sløv at jeg i går kveld satt igjen med en følelse av at jeg hadde kastet bort to perfekte dager. Jaja, shit happens.
Jeg prøvde meg på en bli-ny-dag om lørdag, men jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å venne meg til min nye look:
Hva synes dere, skal jeg holde på denne stylingen, eller gå tilbake til sånn som det var? 😉
Et lyspunkt i helgen var dette:
Et tydelig tegn på at min veldig mye bedre halvdel vet nøyaktig hva jeg liker, selv før jeg har smakt det. Sjokolade med nougat inni, kan det bli bedre? <3
Mandagen startet med et vakkert skue:
Bildet klarer på ingen måte å yte virkeligheten rettferdighet. Denne regnbuen var så utrolig klar i fargene, og den var ikke brutt noe sted. Helt perfekt. Og hvis du titter veldig nøye etter, kan du også se at den er dobbel. Den ytterste buen ble litt klarere enn den er på dette bildet, men det klarte jeg ikke å få tatt bilde av.
Nå satser jeg på at uka bare blir bedre og bedre, og at den topper seg med noe koselig til helgen. Hvor og hva, nei det aner jeg ikke ennå 🙂
Del dette på:
-
Forelska i mascara
Jeg har aldri holdt noe særlig på med sminke. En periode i tenårene gikk det vel på overdreven bruk av både lilla øyenskygge og sort kajal, men det gikk over. Kajalen var med meg i mange år, men i en litt mer dempet versjon.
Før sommeren oppdaget jeg plutselig at jeg hadde lyst til å prøve litt, og etter en stund hadde jeg, til min forbauselse, en baderomshylle full av primer, foundation, concealer, pudder, blush og setting spray. Og mascara. Vel, ikke så mange mascaraer samtidig, men utallige timer ble brukt til å lese og se på reviews, og så innkjøp av de som så mest lovende ut for mitt bruk. Jeg har gitt bort de som ikke har fungert for meg, og jeg har til og med kastet en mascara rett og slett fordi den var så dårlig at det hadde vært flaut å gi den videre. Ja, det er sløsing med penger, jeg vet det.
Nå skal det sies at jeg på ingen måte føler meg ukomfortabel uten sminke. Egentlig føler jeg meg vel fremdeles mer komfortabel uten enn med, men det er litt moro med sminke også 🙂
Så, tilbake til mascaraen. Jeg har relativt korte øyenvipper, og de står stort sett rett ut. Jeg har i en god del måneder brukt iGlow, og det har absolutt hjulpet på lengden på vippene, men de står fremdeles rett ut. Så mine ønsker for den perfekte mascaraen er at den holder bøyen vippetangen lager, den skal separere vippene, den skal ikke klumpe eller drysse, og den skal ikke lage en bøtte med volum.
Min første favoritt er denne fra Maybelline:
Denne gjør alt jeg vil at den skal gjøre, men den holder ikke helt på vippen gjennom dagen. Ellers er den spot on, og jeg kunne ikke være mer fornøyd!
Vær obs på at det finnes en helt lik som heter Full Fan Effect. Den selges visstnok ikke i Skandinavia, og jeg er usikker på om den har noen andre egenskaper enn Lash Multiplying’en, men jeg skulle gjerne likt å teste den hvis jeg noen gang kom over den.
Jeg har nylig lært at vannfaste mascaraer holder bedre på vippen, og her om dagen kjøpte jeg denne:
Jeg har brukt den to ganger, og den er helt perfekt! Det volumet den sier den skal gi ser jeg ikke noe til, men det kan være at man får det hvis man legger på flere lag. Det bryr jeg meg ikke det minste om, for denne separerer, drysser ikke, klumper ikke, og den holder vippen!
Nå kunne jeg vel sagt at jeg ikke skal kjøpe flere mascaraer, sånn bare for å teste, men det tør jeg ikke si. Er jo så moro! :p Men disse to kommer helt sikker til å holde seg øverst på favorittlista i lang tid, for de er knallbra!
Edit: Et lite PS som jeg glemte: Hvis du har nikkelallergi, så styr unna sort mascara. Brun mascara har ikke nikkel i seg!
Del dette på:
-
To bøker i oktober
Det ble nesten tre bøker i oktober, men jeg har rundt 40 sider igjen av den jeg holder på med nå, så den får gå inn i novemberinnlegget om en måned. To bøker er da mer enn bra nok det også!
Den første var Rettferdighetens pris av Carla Neggers:
Flukten til en idyllisk irsk by får snart dødelige konsekvenser i denne fengslende historien av mesteren i spenningssjangeren, Carla Neggers. For marinbiologen Julianne Maroney er to uker i lille Declan’s Cross på den irske sørkysten en måte å komme seg på. Hun hadde ikke regnet med å bli gjenstand for interessen til FBI-agentene Emma Sharpe og Colin Donovan – spesielt ikke siden en Donovan er ansvarlig for hennes knuste hjerte. Emma og Colin er i Irland av rent personlige årsaker. Colin vet at han får Julianne til å tenke på alt hun vil flykte fra, men det er noe med reisen hennes som gjør ham mistenksom. Emma, en ekspert på saker med tilknytning til kunst, er også på vakt. Hvorfor valgte Julianne akkurat Declan´s Cross av alle irske byer? Ti år tidligere ble byen rammet av et omtalt kunsttyveri. Emmas farfar, en kjent kunstetterforsker, hadde saken, men det som ble stjålet den kvelden, ble aldri funnet, og tyven er fortsatt på frifot. I samme sekund som Julianne lander på irsk jord, begynner alt å gå feil. Den amerikanske dykkeren som lokket henne til Irland, er forsvunnet. Og nå er Emma og Colin der og stiller spørsmål. Da en mørk konspirasjon kommer for dagen i vakre Declan´s Cross, må en hensynsløs morder stoppes, og innsatsen har aldri før vært så personlig for Emma og Colin.
Min omtale:
Dette er den tredje boka jeg leser av samme forfatter, og nå må jeg forstå at jeg ikke liker denne forfatterens måte å skrive på. Det er rotete, vanskelig å følge med og dårlig språk (det kan forsåvidt være oversetterens skyld). Plottet og karakterene kunne vært bra, men nei.
De to foregående bøkene fikk terningkast 1, det får jaggu denne også.Så var det over til en bok jeg inderlig ønsket meg og også fikk til bursdagen min, nemlig Og det var kjærlighet av Marit Trønnes og Heidi Pettersen:
Marit Trønnes hadde to døtre på Utøya i 2011. Kun en overlevde. Dette er en mors beretning om livet før og etter at tragedien rammet dem.
22. juli 2011 er to søstre på Utøya. Cathrine ser søsteren Elisabeth stå i vinduet i kafébygget etter at de har hørt om bomben i Oslo. De smiler til hverandre og gir hverandre tommel opp. Cathrine går mot teltplassen. Så begynner skytingen. Cathrine blir skutt, men overlever. Elisabeth kommer aldri levende fra øya. Mamma Marit er på ferie da det skjer. I flere dager er hun og familien hos Cathrine på sykehuset, uten å vite hvordan det er gått med Elisabeth. Først etter en uke får de dødsbudskapet. Seks år senere strever mor og datter med å komme seg videre. Slik er dette en sterk fortelling om hvordan en rammet familie har opplevd livet etter terroren, og en bok som belyser hvordan storsamfunnet har stilt opp i denne krevende tiden.Og her er mine tanker etter å ha lest boka:
Jeg har både ønsket og gruet meg til å lese denne boka. Ingenting ved 22. juli rammet meg direkte, allikevel rammet det meg på samme måte som alle andre “uberørte” i Norge; hardt og brutalt og med en grunnleggende sorg. Det eneste jeg har til felles med familien i boka, er at vi bor i samme by. Det er helt sikkert derfor akkurat deres historie har satt seg ekstra fast i meg.
Språkmessig er vel ikke boka skrevet direkte bra. Men innholdsmessig går den rett i hjertet. Alle de fine stundene i oppveksten, skrekken, fortvilelsen og hjelpesløsheten midt i tragedien, og ærligheten om tiden etterpå. Selv om man har lest det meste i media, får man allikevel et dypere innblikk i hvordan dette har vært og er for familien og for mammaen.
Terningkast 5.Del dette på:
-
Nesten ufrivillig langtur
Overskriften henspeiler på gårsdagens tur på Nairo og meg, som nesten ble en langtur, men det var litt ufrivillig at så mye av den ble på asfalt. Forklaring følger 🙂
Eileif og jeg var bedt i bursdagsfeiring til den skjønneste 7-åringen vi kjenner. Mamma trengte sjåfør til noen ærender, og siden Eileif har litt vondt i en fot for tiden, fant vi ut at vi skulle ta med Nairo, og etter feiringen skulle Nairo og jeg gå cachetur samtidig som Eileif var privatsjåfør, og så skulle Eileif plukke opp Nairo og meg ett eller annet sted på vei hjem.
Jeg hadde egentlig tenkt å gå tur på Erte, det er to cacher der oppe som jeg ikke har tatt, og nå på denne tiden av året er det ikke noen fare for vårkåte tiurer. Men det er en fare for jakt, og siden jeg ikke har lyst til å forstyrre, fant jeg ut at det var tryggere å finne et annet sted å gå tur hvor sjansen for jakt var mye mindre.
Det åpenbarte seg et område ikke langt fra der vi skulle i bursdag, og med litt studering av stier, fant jeg ut hvilke cacher jeg skulle gå etter. Første stopp var Slavekirkegården. Her var vi for mange år siden og fant cachen som var her da, men den har i ettertid blitt borte og arkivert, og en ny har blitt lagt ut:
Så gikk vi inn på et mylder av stier og orienterte oss frem til 3 av 4 cacher i en liten serie. Vi var på vei mot det fjerde også, men der mistet jeg den ene stien jeg fant, og siden det var veldig bratt i området, gadd jeg ikke bushe. Men det var veldig fint i skogen i går! Lite vind og sola skinte, en skikkelig fin høstdag:
Nairo fant en liten bekk med rennende vann, så han fikk slukket tørsten:
Dum som jeg var, så hadde jeg selvsagt ikke tatt med vann til meg selv. Urutinert!
For å komme oss ut av denne skogen, tok jeg sikte på det stedet der ett av adventseventene skal holdes i desember. Her har jeg aldri vært før, men her var det skikkelig fint! Se på gapahukene!
Om vi fant den beste og enkleste veien fra gapahukene og ut på veien er jeg rimelig usikker på, men vi kom oss ut og fortsatte i retning neste cache. Men det var så himla mye hus der jeg trodde jeg kunne gå inn og komme til en sti, så jeg var redd for å gå rett inn i en hage. Derfor droppet jeg den, og gikk videre på asfalten.
Etter ikke så veldig lenge var jeg plutselig på baksiden av den ene jobben, det er ganske fint her altså!
Jordhaugen rett foran meg er på grunn av at de rett bak ryggen min bygger ny barneskole. Der er det to nåværende skoler som skal flytte inn om et års tid, da blir det en skole på 500+ elever:
Helt i bakgrunnen ser dere festningen, og like foran festningen, til høyre i bildet, er brakkene som anleggsarbeiderne bruker, og bakenfor der ligger ungdomsskolen.
Her fikk jeg igjen en mulighet til å gå etter cachen jeg droppet litt tidligere på turen, men når jeg hadde 90 meter igjen, var det bare bushing. Derfor droppet jeg den også, og fortsatte videre på Kongeveien.
Når den tok slutt, kunne jeg gått etter to andre cacher. Men nå var jeg bare interessert i å se hvor langt Nairo og jeg kunne komme før Eileif kom etter oss, så da endte det med 4 funn. Og det var 4 flere enn jeg hadde om fredag, så det er jeg fornøyd med!
Jeg var ikke det minste interessert i å se om det var mulig å finne noen stier eller grusveier, så vi fulgte hovedveien. En veldig lite inspirerende vei, siden jeg kjører her hver eneste dag. Men, som sagt, det var i det minste fint vær 🙂
Da vi kom til Idd kirke, sendte jeg en sms til Eileif og ba han kjøpe med en Snapple til meg, og at vi straks gikk videre mot gamle Iddevang skole. Han var akkurat da klar for å kjøre fra mamma for å finne meg, så da fikk jeg fart i veldig trøtte bein, jeg SKULLE komme frem til den gamle skolen før han kom! Men først måtte jeg bare ta et bilde av Nairo, han var overbevist om at det var Eileif som kom i bilen som akkurat parkerte:
Like bak kirken ligger denne søte lille broen, som for øyeblikket var kledd i høstskrud:
Og videre bar det, heldigvis er det en kilometer med gangsti akkurat her. Eileif ringte og sa at de ikke hadde Snapple i den butikken han var innom…og jeg som hadde SÅ lyst på Snapple! Men noe måtte jeg ha, så jeg ba han kjøpe vann.
Nå var jeg ekstremt sliten i føttene, å gå på asfalt er ikke det beste jeg vet akkurat. Sikkert derfor (og fordi jeg har sola midt i ansiktet) jeg ser så sur ut her:
Men vi kom oss frem til den gamle skolen (hvor det var noe hundetrening eller lignende i går, så Nairo ble veldig interessert i alle lyder), og fikk jaggu 5 minutters pustepause før Eileif kom.
Det ble altså ufrivillig langt på asfalt i går, og det ble nesten en langtur. Manglet 200 meter på 1 mil! Beina mine var ikke helt gode i dag (ikke ryggen heller, egentlig), så heldigvis var foten til Eileif litt bedre, så han tok dagens tur med Nairo. Jeg har gjort en hel del stillesittende arbeid i dag, ting jeg har gruet meg til, men som det er godt å være ferdig med. Hurra 🙂
Del dette på:
-
20 smileys og en hel haug latter
Lisa og jeg ut på tur igjen, i dag var det en trail i Rokke som sto for tur. Pluss noen cacher til, det er jo alltid noen cacher til 😉
Nairo var med i dag, han trengte sårt å røre på seg og ikke minst komme bort fra hva det nå er som lukter så godt hjemme at hans favorittsyssel på kveldene er å ule. Har ikke fått bekreftet at det er løpetid i nabolaget, men hva ellers kan han ule for? Og slutte å spise for? Nåvel, tilbake til i dag 🙂
Lisa og jeg planlegger en langtur, men i dag visste vi at vi ikke hadde nok tid, så da ble det en kortere tur. Trailen “Langs Rokkeraet” er på 18 cacher i lettgått terreng, helt perfekt og akkurat det vi trengte i dag.
Det var ikke meldt regn, men det så jaggu utrygt ut:
Cachene lå som perler på en snor, og gode hint gjorde de veldig enkle å finne. Nøyaktig sånn jeg vil ha det! Så vi kunne konsentrere oss om å skravle, ta litt bilder:
skravle litt mer, og skravle enda litt mer. Såpass mye gikk skravla at hadde det ikke vært for pipingen i Lisas GPS når vi nærmet oss en cache, så hadde vi helt sikkert gått forbi flere av de 😉
Nairo synes ikke den første delen av turen var noe ok. Jeg hadde sjekket på forhånd at jakta var over akkurat i dette området, men ikke langt unna hørtes det smell, så nabolaget hadde fremdeles jakt. Men han klarte å sitte stille til tider, og det er ikke verst når man vil bort derfra:
Det beste med dette området var at det var flatt. Til tider var det også ganske åpent, og da kan man kose seg med å se langt:
Så kom vi inn i litt skog, med alt det kan innebære av ablegøyer og morsomheter 😉
Ved den siste cachen ble vi enige om å fortsette rett frem istedenfor å gå tilbake samme vei. Vi visste fra cachebeskrivelsen at vi da kunne komme ned på hovedveien igjen og så følge den tilbake til bilen. Vi var vel kanskje ikke klar over hvor langt det var… Men regnet holdt seg unna!
Det ble to funn til på meg, og etter 8,6 km var vi tilbake ved bilen. Litt mer slitne, men veldig fornøyde. En av cachene jeg tok i dag hadde Lisa tatt fra før. Men vi stoppet et par steder til så hun kunne ta cacher jeg allerede har logget. Så min fasit ble 20 cacher, Lisas ble 21. God uttelling på en vindfull lørdag! Og med tanke på at vi skravla fra før vi satt oss i bilen her hjemme og frem til Lisa lukket døren på sin bil når hun dro herfra, så har vi jaggu fått god uttelling på lattermuskulaturen også 😀 Vi er ekstremt gode på å begynne å fortelle noe for å få frem et poeng, men vi snakker oss bort underveis og aner til slutt ikke hvorfor vi fortalte akkurat dette. Og selv det skaper mye latter 😉
Nairo var også veldig fornøyd med dagen, han holdt på å sovne i bilen, og han har stort sett ligget rett ut siden vi kom hjem (bortsett fra når Eileif laget middag, da satt Nairo som den standhaftige tinnsoldaten han er og håpet at noe skulle komme hans vei). Nå gjenstår det å se om han har planer om å spise middagen han skal få om en liten stund, eller om han gir totalt blanke.
Del dette på:
-
#metoo
De siste dagene har folk blitt oppfordret til å skrive #metoo som status i sosiale medier. Hvorfor?
Hvis alle kvinner som har blitt seksuelt trakassert eller overfalt skrev “Me too” som en status, ville vi kanskje gitt folk en oversikt over størrelsen på problemet.
Og jeg må dessverre si at jeg er negativt overrasket og fryktelig lei meg over alle de av mine venninner (både nære og mer perifere) som faktisk har skrevet #metoo på sine profiler. Samtidig er jeg også veldig stolt over at de tør å offentliggjøre det, siden et seksuelt overgrep gjerne blir dysset ned og feid under teppet, som noe skamfullt og noe offeret selv har skyld i. DET ER IKKE SANT!!! Den eneste som har skyld i dette er overgriperen!
I tillegg har jeg noen tøffe kompiser som også har skrevet #metoo, og det at gutter/menn også blir utsatt for overgrep er noe som blir snakket om og belyst enda mindre.
Samtidig vil jeg si til alle de som ikke ønsker å gå ut offentlig med at de har vært utsatt for overgrep, at det er også helt greit. Det er helt ditt valg om du vil fortelle det til få eller mange, men vær så snille og ikke hold det kun for deg selv. Det har ikke noe å si om det har skjedd nylig eller for mange år siden, men det blir så mye lettere å takle det, å komme videre, hvis du forteller det til noen. Tro meg, jeg vet. Dessverre.
Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gå offentlig med det selv, men etterhvert som feed’en min på Facebook fylte seg mer og mer med #metoo, kjente jeg at det var helt riktig å skrive det selv. Jeg skjemmes ikke for det, jeg vet at det ikke var min skyld, og jeg kan ikke si at jeg lider noe under det i dag. Men, som en skrev i sin status, så kan det være at jeg hadde vært en annen person i dag hvis det ikke hadde skjedd.
Det er mange år siden, jeg tror det var før jeg ble tenåring (jupp, noen ting fortrenger man, i mitt tilfelle har jeg fortrengt alderen min), og jeg fortalte det ikke til noen på flere år. Det hjalp å være åpen om det, men jeg husker også at jeg i flere år etterpå kunne få en kraftig reaksjon hvis jeg var på spesielle steder, fikk øye på en spesiell bilmodell, eller kom over noen spesielle gjenstander.
Så hvis du har vært eller blir utsatt for seksuelle overgrep, så husk dette: Du er ikke alene! Det er ikke din skyld! Og finn noen du stoler på, noen du føler deg trygg med, og fortell. Vær så snill!
Del dette på:
-
Formiddagstur langs Fv22
I dag hadde jeg ikke lyst til å styre med å finne ut hvor jakta er over, og jeg hadde heller ikke lyst til å gå tur i lysløypa på Prestebakke, den har jeg gått så mye i det siste. I tillegg ville jeg gå før reprisen på Stjernekamp, så da ble det formiddagstur langs Fv22. Og istedenfor å gå frem og tilbake, sa jeg til Eileif at han skulle kjøre etter oss når klokka ble 11, så fikk jeg se hvor langt vi kom.
Vi kom ikke engang utenfor innkjørselen før det første ordentlig gule treet lyste mot oss:
Litt lengre bort var det gult og grønt i skjønn forening. Og litt rødt, men ikke sånn rødt-på-trær-rødt:
Like på utsiden av brua i Svingen/Bråtorp, er det lett å se brofestene til den gamle brua:
Og det var høsttakkegudstjeneste i kirken “vår” i dag:
Like ved siden av kirken står det en minnestein med denne informasjonen:
Det står at det er en bauta, og det kan godt være at den riktige terminologien faktisk er bauta, men jeg synes den ser litt for stusselig ut til å være en bauta. Men fin er den!
Å gå langs asfalt er vel kanskje ikke det mest spennende for en hund. Men siden vi gikk lengre enn vi pleier, var det nok mye nye lukter for han uansett. Og det er jo gress og skog i grøftekanten så og si hele veien:
Glimt av mer vann fikk vi også, og jeg fant ut at bjørkestammer egentlig er ganske dekorative!
Før vi gikk ut hadde jeg et håp om at vi skulle komme oss ned til Elgåfossen før Eileif kom etter oss. Jeg somlet litt og kom meg ut av døra et kvarters tid senere enn planlagt, så vi rakk ikke ned til fossen. Men, jeg tror faktisk vi hadde klart det med et kvarter ekstra, så da vet jeg det til neste gang.
Hvor langt vi kom? Hit:
Og dit var det ca 4 km 🙂
Del dette på:
-
Hvor blir disse ukene av???
Det har skjedd ett eller annet i tidsregningen i hodet mitt denne høsten. Før har ukedagene vært til tider veldig lange, og helgen går svish-svosj unna. Nå synes jeg ukedagene går like fort unna som helgene, det føles i mitt hode som om skoleåret akkurat har begynt, og så er vi faktisk nesten 2 måneder inn i det!
Planene om å blogge er der hver eneste dag, men vips, så er det kveld og natta. Jeg har vel lovet ørtogfjørti ganger at jeg skal prøve å bli bedre til å blogge, men dere ser jo selv hvor godt det går… Men tro meg, lysten er der!
Aktiviteten min på Instagram (@pilariskjersti2) har dabbet av litt, mens aktiviteten på Snapchat (@pilariskjersti) har økt bittelitt. Derfor kommer det innimellom til å komme ett og annet Snap-bilde her på bloggen også. Og da kan vi like godt starte med det 🙂
Nairo har i en lengre periode ikke vært det minste interessert i å ligge i senga på kvelden, noe som helt sikkert har med varmen å gjøre. Nå som det blir litt kjøligere, ligger han gjerne i senga frem til jeg slår av lyset. Og det er koselig, det!
I dag var det quiz-runde på Gårdsbutiken med innsamling til Cancerfonden (den svenske kreftforeningen). Så etter å ha vært en tur på Nordby og så stoppet for å logge en cache (mer om det litt senere), så gikk vi runden og svarte på spørsmål. Man kunne velge å gå i samlet flokk klokka 1115 eller gå for seg selv, og vi valgte bevisst å gå for oss selv.
(jeg kunne jo vært litt blidere når jeg tar en selfie, da…)
Ikke lenge etter at vi startet på vår runde, møtte vi de som gikk samlet, og der var det hunder i omtrent alle varianter. Se gjerne blogginnlegget til Gårdsbutiken her. Nei, vi vant ikke, jeg hadde to feil hvorav det ene spørsmålet burde jeg kunne, og jeg kommer til å være irritert på meg selv lenge. Fysj!
Det var en del vind på runden, så Nairo var til tider veldig strømlinjeformet 😉
I geocachingverdnen min prøver jeg i år å fylle en del hull i datomatrisen, det vil si at jeg sjekker hvilke datoer jeg ikke har funnet cacher på tidligere år, og prøver å komme meg ut akkurat de dagene. Jeg er ikke det minste fanatisk rundt dette, men benytter sjansen hvis den byr seg. I dag hadde jeg et hull, og da var det greit å stoppe for en lett en på veien mellom Nordby og Gårdsbutiken. Da var det kanskje passende at jeg hadde på meg denne t-skjorten?
Og ja, den er så knallrosa som den ser ut til å være 😀 Denne vant jeg i en konkurranse cachetur.no hadde for en liten stund siden, t-skjorten er levert av Spreadshirt, og er av god kvalitet. Det står i beskrivelsen at den er liten i størrelsen, så jeg valgte å gå opp til L, og den sitter som klistret, så hvis du liker litt mer ledig passform, gå opp enda en størrelse.
Men, tilbake til poenget for dette avsnittet: når jeg fant dagens cache, satt jeg ny personlig rekord i antall funn på ett kalenderår! Så langt i år har jeg 387 funn, ett funn mer enn i fjor! Og jeg har ikke tenkt å gi meg for i år av den grunn, jeg er ganske sikker på at jeg kommer meg opp i over 400 funn i år, for det er lenge igjen til nyttår 🙂
Ettermiddagen og kvelden har gått med til middag, strikking og Skal vi danse. Og min sedvanlige tekopp:
Og noe særlig mer har jeg ikke tenkt å gjøre i kveld, bortsett fra å se ferdig Skal vi danse.
Del dette på:
-
I krigens spor og noen andre spor
I dag bar det ut på cacheeventyr sammen med Lisa igjen. Jeg har selvsagt cachet sammen med andre før, men for hver gang jeg er ute sammen med noen som er like interessert som meg, slår det meg at dette er en veldig snodig hobby som jeg er utrolig glad for å kunne dele med andre!
Siden i dag og i morgen er Earth-cache-dager, var det ingen tvil om at vi måtte logge en Earth. Siden det ikke er mengder av de, fant vi oss en klynge med cacher i et område som heter Lur i Sverige, for det er selvsagt mer stas å ta flere enn én cache når vi først er ute på tur.
Første stopp ble Lur kyrka:
Så var det Earth-cachen, som var jettegryter. Ikke veldig lett å komme frem til den ene av de, men Lisa ga ikke opp 😉
Hvor skal vi parkere, tro? Æh, vi parkerer i veikanten, ikke på denne store, fine plassen 😉
Så fulgte en rekke med cacher som var lagt til spor etter krigen. Ordentlig moro å få se slike steder som man ikke aner eksisterer, og som ligger på steder som nå er helt ulogisk i forhold til hvor veier og bebyggelse er:
Jeg kaller sånne bygg som dette for Darth Vader, og Lisa har helt klart beseiret akkurat denne utgaven:
I nærheten av litt toblerone (gamle veisperringer) fant vi jaggu litt kantareller også:
Er cachen på din side? Nei, er den på din side?
Siden det var så mye om krig i dag, var det passende (og kanskje også litt upassende?) med en salt patron 😉
Så tok vi en liten pause fra krigen og gikk lengre tilbake i tid, til noen fantastiske helleristninger:
Legg spesielt merke til han til venstre, nesten nede i hjørnet, som er i ferd med å hugge en annen i hodet med øks 😉
Det var utrolig mange flere helleristninger her, fascinerende! Og cachen fant vi 🙂
Så var det tilbake til krigen, denne gangen en bunkers som vi skulle inn i:
Men nei, det sa stopp for oss begge når vi oppdaget edderkoppene, gitt…
Så denne får vi heller vente med til vi kan få med oss noen som ikke er like pysete som oss.
Vi stoppet også ved noen cacher Eileif og jeg logget for over 7 år siden, men som Lisa ikke hadde logget. Den ved denne nydelige steinbroen var en av de:
7 1/2 time etter at jeg dro hjemmefra var jeg tilbake på gårdsplassen, 12 funn rikere, noen gode minner rikere, og glad og fornøyd etter en dag med ekstremt mye latter, fine cacher og herlige situasjoner. Takk igjen, Lisa! Gleder meg allerede til neste tur 😀
Del dette på:
