-
Augustboka
Hadet bra, august og sommer, velkommen september og høst. Hvor i alle verdens dager ble august av? De 31 dagene forsvant veldig fort, altså. Nå blir det tidligere mørkt, kjøligere på kvelden og natta, og forhåpentligvis fine dager med lite nedbør.
Lesing gjør jeg uansett bare ved leggedags. Igjen har jeg bare klart å lese ferdig én bok på en måned, det er mange tykke bøker i bokstabelen min! Boka jeg leste i august heter Frels oss fra det onde, og er skrevet av David Baldacci:
Evan Waller har skapt en formue på sin vilje til å kjøpe og selge alt – og alle. Nå har Waller startet en ny virksomhet, som kan føre til millioner av dødsfall. Men den mystiske agenten Shaw er i hælene på ham. Shaw skal forhindre at den endelige avtalen går i boks. Plutselig dukker en ukjent agent opp, og hun har sin egen agenda. Uvitende om hverandre blir de dratt inn i en dødelig duell i jakten på samme mann.
Og min omtale og terningkast er som følger:
Dette er absolutt en god bok. Mye spenning, interessant og psykologisk intrikat bakgrunn, gode personskildringer. Blir fysisk kvalm av skurkens tankemåte og tortur-planlegging, og da er det ingen tvil om at det er godt beskrevet.
Det som drar litt ned for meg er at jeg synes det til tider blir litt langtekkelig, og at det er litt for mange mennesker i forskjellige grupperinger å forholde seg til.
Terningkast 4.Del dette på:
-
Tilbake på Linnekleppen
Fredag kveld satt jeg og forberedte cachetur for Eileif, Nairo og meg selv på lørdag, da jeg plutselig fikk en melding fra Lisa (Willeikke) med spørsmål om jeg hadde tatt runden på Linnekleppen. Det hadde jeg ikke, og Eileif synes det var helt greit å ikke være med på tur, så jeg sa ja til Lisa og startet overføring av cacher til GPS’en.
Sist vi var på Linnekleppen var for 4 1/2 år siden, og da var det bare én cache der. I ettertid har det kommet en trail på 20 cacher pluss bonus, og jeg er jo ikke på noen som helst måte vanskelig å få med på trailer 🙂 Lisa og jeg ble enige om at hun skulle komme hit lørdag formiddag, så skulle vi kjøre én bil oppover. Vi stoppet og tok to cacher før vi parkerte på den enorme parkeringsplassen, og så var det bare å følge streken på GPS’en og komme igang.
Det småregnet når vi kjørte oppover, men været skiftet og det tok ikke mange meterne før det var rimelig varmt. Typisk høstvær, og selv om jeg ikke er glad i å gå tur når det regner, så er det sånt vær jeg liker best; at dagen kan starte smådårlig, men bli helt fantastisk uten at man smelter i løpet av dagen.
Cachene lå som perler på en snor. Siden jeg gikk med Nairo, var Lisa så snill og krøp inn i alt av grantrær, furuer og einere og logget for oss begge:
Denne karen hadde fått noen flere tenner siden sist jeg var her:
Vi gikk forbi flere små tjern, noen litt mer i bakgrunnen enn andre, og noen rimelig utilgjengelige på grunn av myr:
Skravla gikk kontinuerlig på oss, jeg tror det var én gang i løpet av hele dagen som vi kanskje holdt tyst sammenhengende i et par minutter. Så du kan trygt si at praten gikk lett, og det var om alt fra geocaching til hund, fra seriøst til useriøst, fra mat til litt mer mat 😉 Dagens største humoristiske innslag tror jeg må ha vært da jeg snakket om en hund som hele tiden har tunga hengende ut på siden, og Lisa trodde jeg snakket om et menneske. Det var forøvrig en av gangene vi ikke pratet på en liten stund, mest fordi vi var veldig opptatte av å le 😉
Lisa gjør de nødvendige forberedelsene på GPS’en for å finne den neste cachen:
Toppen ble nådd, og vi tok oss en velfortjent halvtimes pause. Utsikten her oppe er upåklagelig hvis man vil se langt:
Nå skal det sies at det ikke er stort å se på, for det er jo bare jorder og skog. Men, for oss som bor i de flate delene av både Norge og Sverige, så er det å komme seg opp i høyden og se langt å betrakte som luksus, så det gjør ikke meg noe særlig at man ikke ser noe annet enn trær.
Nairo forsøkte å sjarmere både andre hunder på området, og Lisa, ved å stå på to og vinke:
Og tårnet sto på nøyaktig samme plass som sist, og det er fremdeles ikke besøkt av meg:
Tro meg, jeg skal ikke opp i det!
Første gangen jeg var på Linnekleppen, gikk vi samme vei opp og ned. Trailen som har kommet tar oss med på en rundtur, og det setter jeg stor pris på. Så vi tuslet videre, og kom snart til nok et lite tjern, dette med vannliljer både helt ved oss og borte i andre enden:
Og plutselig dukket det opp en liten hytte midt i skogen, uten noen form for skilting:
Jeg tok bilde av hytta i en veldig merkelig vinkel, så det ser jo ut som et dukkehus! Men jeg kan love at det var for mennesker i vanlig størrelse altså 🙂
Det ble 8 km på tellerverket når vi var tilbake ved bilen og den siste cachen var funnet. En veldig fin tur som anbefales! Det venstre kneet mitt, som begynte å tulle med meg for et par år siden og som har vært bra i ihvertfall halvannet år, begynte å tulle litt igjen mot slutten av turen. Så nå blir det støttebandasje en stund fremover igjen, i håp om at det ikke utvikler seg mer.
På vei hjemover var det meningen at vi skulle ta noen P&G’s, men det endte opp med at vi stoppet ved en finurlig Field Puzzle. Der ble vi vel sittende i rundt en times tid (om det ikke var mer) før vi fant løsningen og endelig fikk tak i loggen. En helt fantastisk cache som jeg gjerne skulle vist dere bilder av, men sånt gjør man bare ikke. Men skal dere til Aremark og er klare for å bruke litt tid på en cache, søk opp cachene til Yarnslayer og finn den som ligger få meter fra veien og er en Field Puzzle. Du vil ikke angre!
8 timer etter at vi dro herfra, var vi tilbake på gårdsplassen. Tusen takk igjen for en herlig tur, Lisa, dette må vi gjøre flere ganger!
Jeg vet at jeg er dårlig på å spørre andre cachere om vi skal dra ut sammen, jeg har jo Eileif som stort sett alltid blir med meg, selv om han kanskje ikke har kjempelyst til å cache. Jeg lover å prøve å bli flinkere til å spørre, for det er jo utrolig moro å cache sammen med andre som er på samme nivå som meg, både når det gjelder kondisjon og interesse. Og skulle noen ha lyst til å dra med meg ut på tur, så er det bare å spørre! Det er en stor sannsynlighet for at jeg sier ja, så sant jeg ikke har andre planer (noe jeg har de to kommende helgene).Del dette på:
-
Aktivitetsklokke fra Garmin
Som nevnt i bursdagsinnlegget til Eileif, så har vi gitt hverandre aktivitetsklokker i kombinert bursdags- og julegaver. Fitbit er jo det store for tiden, så jeg leste side opp og side ned for å finne en som passet til meg, men jeg fant ingen som stemte med kriteriene jeg hadde. Hvis jeg skal være helt ærlig, så stemmer vel ikke den jeg har med kriteriene jeg har heller, men den kom ihvertfall nærmere enn noen av de Fitbit-modellene som var innenfor prisen jeg var villig til å betale.
Derfor måtte jeg utvide søket mitt til andre merker, og siden jeg har GPS nummer 3 fra Garmin, så var det et greit merke å starte med. Og det var der vi endte opp, både Eileif og jeg. Min modell heter Garmin Vivosmart HR+ og ser slik ut:
Nå har jeg fått brukt den i et par uker, og jeg kan jo starte med det jeg ikke liker med den:
Den er litt stor. Hvis du ser på neste bilde, så ser du at det blir mellomrom mellom klokka og armen min på hver side. Det er ikke veldig synlig på bildet, men jeg merker det bedre i virkeligheten.
Den er til tider treg til å koble seg opp mot GPS-signalene. Joda, det er GPS’en også, men hvis jeg skal sammenligne med Endomondo på mobilen, så er klokka treg. Det betyr at når jeg vil registrere en tur jeg går, må jeg stå og vente på at den skal koble seg opp før jeg kan begynne å gå, ellers mister jeg starten på turen. Å ha på GPS’en gjør at den bruker mer strøm, så jeg vil ikke ha den på hele tiden.
Det er ikke mulig å pause en tur. Dette blir et problem de gangene vi går lengre turer hvor vi tar oss noen pauser, for jeg vil jo ikke at pausene skal bli en del av statistikken og dermed dra alt av tider ned. Alternativet er å stoppe klokka når vi tar en pause, men det ødelegger jo også statistikken. Jeg har ikke sjekka om det er mulig å slå sammen to turer i app’en eller på nettprofilen, men hvis det er mulig, løser det problemet.
Den måler litt forskjellig distanse i forhold til Endomondo på mobilen. Hvem av de som har rett aner jeg ikke.
Så hva er jeg fornøyd med?
Den er utrolig lett å betjene, så det at det ikke følger med noen bruksanvisning, er helt greit. Det lille jeg har lurt på har vært enkelt å finne ut av på bruksanvisningen online.
Det er moro å følge med på både skritt, trapper, søvn og puls.
Jeg er egentlig ikke noe glad i å ha på meg klokke, og har ikke brukt vanlig klokke på veldig mange år. Denne er så lett at jeg merker faktisk ikke at jeg har den på. Og jeg har allerede blitt vant til å se på den for å finne ut hvor mye klokka er.
Det er lett å koble den opp mot appen på telefonen ved å bruke bluetooth.
Man kan lett se hvor man har gått tur når man har slått på turfunksjonen ved å synkronisere mot mobilen etterpå. Da får man også opp kart over hvor man har gått.
Jeg må ærlig si at jeg kommer til å savne Endomondo. Jeg har gått så utrolig mange mil med Endomondo på mobilen, jeg har så mye statistikk liggende der, at det gjør litt vondt i hjertet mitt å ikke fortsette der. Det er en liten mulighet for at det er mulig å koble Garmin-appen mot Endomondo, men det har jeg ikke sjekket ut helt ennå. Hvis det er mulig, så er det en stor bonus. Hvis ikke, okay, jeg overlever helt sikkert 🙂
Vil jeg anbefale denne aktivitetsklokka? Absolutt! Men bare hvis du har behov for noenlunde det samme som meg. Hvis du ikke har behov for å registrere spesifikke turer, men heller klarer deg med totalt antall skritt og kilometer pr dag, så er det ikke noe vits å kjøpe klokke med innebygget GPS. Eventuelt kan du kjøpe klokke med mulighet for å koble mot GPS’en i mobilen, men da tenker jeg at man heller kan bruke Endomondo eller en av de andre aktivitetsapp’ene.
Del dette på:
-
Bursdagsgutt in da house
I dag har min bedre halvdel, min beste venn, min kjæreste og mann, min partner in crime, min tålmodige, omsorgsfulle, snille, skjønne og humoristiske Eileif bursdag, hurra! Som vanlig ville han ha en stille og rolig feiring, og det har han fått.
Dagen startet med gaven fra Nairo:
Eileif har ønsket seg begge bøkene, så da fikk han de.
Like etter at jeg (på vegne av Nairo, selvsagt 😉 ) hadde bestilt bøkene, sa Eileif at han ønsket seg aktivitetsklokke. Jeg ønsket meg også aktivitetsklokke, så vi ble enige om å gi hverandre det i bursdags- og julegaver i år, så for en uke siden fikk Eileif denne, en Garmin Vivoactive HR:
Så langt er han veldig fornøyd, den fungerer som den skal og har de funksjonene han ville ha. Mer om min kommer i et annet innlegg 🙂
Som nevnt i går, så skulle Ladies Tour of Norway ta turen forbi her i dag. Jeg bryr meg egentlig null og niks om sykling, men det er jo litt stas at de tråkker forbi oss her på landsbygda, så når det kom flere og flere følgebiler og ledebiler og motorsyklister og politi forbi her, plasserte jeg meg på toppen av innkjørselen, klar med kameraet. En god stund senere kom hovedfeltet, og 4 sekunder senere var alle forbi meg:
Det kom to små grupper med syklister like etter, mistenker at de hadde fått det litt i bakken opp fra Berby. Har lyst til å si stakkars de, men de gjør dette frivillig.
Selvsagt skal bursdagsbarnet få slippe å lage middag, sånn har vi alltid hatt det. Så da tok vi turen til Nellies nå i ettermiddag, og selv om jeg ikke er spesielt glad i kullsyre, så MÅTTE jeg ha denne:
Jeg liker ikke å spise pære, men jeg elsker stort sett det meste med pæresmak!
Maten ble som følger: løkringer, rockeburger på Eileif og fish and chips på meg:
Hver gang jeg spiser dette, blir jeg forundret over hvor mett jeg blir av en porsjon pommes frites og tre biter fisk. Nå, 3 timer senere, er jeg fremdeles så mett at jeg egentlig har lyst til å sprekke litt.
Hipp hurra for mannen min! <3
Del dette på:
-
Elgåbekken er en saga blott
Ved et par anledninger i sommer har jeg villet vise frem den vakre Elgåfossen, Østfolds høyeste uregulerte fossefall. Men den har ikke vært mye å vise frem, så den ble omdøpt til både Elgåbekken, Elgådryppet og Østfolds mest patetiske foss:
I dag gikk Nairo og jeg en runde rundt fossen, og nå kan vi konstatere at Elgåbekken er en saga blott, fossen er tilbake i sin skjønneste prakt:
Veldig godt at det har kommet litt regn i det siste, så fossen ser ut som den skal:
Nairo er ikke kjempehappy for å stå så nært fossen, men han taklet det veldig bra og sto i ro så jeg fikk tatt noen bilder:
I morgen skal vi holde oss unna veien, ihvertfall i en periode. Ladies Tour of Norway kommer forbi oss, heldigvis er det ingen hevebro her, så de slipper å bli stoppet slik som de ble i Fredrikstad i dag 😉
Del dette på:
-
Kjøligere netter
Så snart man kommer et lite stykke ute i august, er det som om høsten setter igang for fullt. Det kan fortsatt være varme, fine dager som kan nytes som en sommerdag, men nettene blir merkbart kjøligere. Nå har det vel egentlig ikke vært noen ordentlig varme sommernetter i år, hvis jeg ikke husker helt feil, så har det ikke vært en eneste tropenatt. Allikevel måtte jeg titte to ganger på gradestokken ved halv seks-tiden i morges, den viste 6 grader.
Sola var allerede på god vei opp når jeg dro mot jobb litt før klokka 7. Og Boltjern viste seg fra sin magisk fine side:
Jeg håper høsten blir fin. Det greier seg egentlig med oppholdsvær og ikke for mye vind, men en skikkelig fin høst har passe varme dager med sol og vakre farger, sånn at vi får gått noen turer. Selvsagt iført klær i sterke farger siden jakta allerede er i gang og varer helt til jul. Men ut skal jeg uansett, for jeg føler at jeg har gått så lite ordentlige turer i år. Men noen konkrete planer har jeg ikke. Har dere noen høstplaner?
Del dette på:
-
Om å feige ut
Den opprinnelige timen hos tannlegespesialisten var til tirsdag. Om tirsdag ringte de og sa at de måtte flytte den timen, og jeg kunne få en time førstkommende torsdag, det vil si i dag. Hodet mitt er ikke laget for endringer som gir meg kortere tid, forstå det den som kan, for akkurat denne turen til tannlegen er jo forsåvidt frivillig, og jeg burde jo tenkte at det var bedre å få det unnagjort. Jeg sa jo ja til timen, jeg hadde jo egentlig ikke noe valg, men samtidig skrek hver eneste hjernecelle at jeg ikke ville godta dette. 7 dagers mental forberedelse skulle plutselig puttes inn i under 48 timer.
Jeg har, bank i bordet og kryss i taket, ikke hatt det minste vondt etter at jeg satt igang med penicillinkuren, selv ikke etter at jeg tok den siste tabletten om tirsdag. Så egentlig var det en stemme i meg som sa at vi kunne droppe hele greia. Men jeg kjenner jo at det er noe rart inni der, så det var bare å dra innover i dag.
Og der jeg satt på venterommet, litt tidlig ute men allikevel ventende på overtid (sånn går det når man får en halvveis akuttime hos en spesialist som egentlig har full avtalebok det neste halve året), så tenkte jeg at okay, hvis han sier at han er enig i at tanna må trekkes, så skal jeg jaggu gjøre det. Bli ferdig med det. Jeg hadde høy puls, vondt i magen, dundrende hodepine og svette håndflater, men jeg klarte å bestemme meg for at dette skulle jeg bare klare, selv når beroligende tabletter ikke var aktuelt.
Så ble det min tur. Jeg forklarte hele hendelsesforløpet, hvor det gjorde vondt, hvordan det gjorde vondt, hva den andre tannlegen sa, at jeg hadde to netter så og si uten søvn, at jeg har gått på penicillin, og at jeg nå klarer meg uten smertestillende, men jeg kjenner at det er noe som ikke er helt riktig. Han tittet, tok bilder og tittet på de og tittet litt til i munnen min, og kunne så bekrefte at han var enig i den andre tannlegens konklusjon, tanna bør trekkes, og det kunne han gjøre med det samme. Og da rant det over for meg. Hikstegråten satt igang der jeg lå rett ut i den forhatte torturstolen, og jeg klarte bare å hulke frem at det klarer jeg ikke. Jeg feiga ut. Og ikke klarte jeg å slutte å gråte heller. Han ba meg ta kontakt hvis/når jeg får kvinnet meg opp, sa at jeg kunne få beroligende, og at vi også kan prøve lystgass, noe jeg aldri har prøvd før. Jeg hikstet takk og ja, og gikk.
Fader, så nedverdigende det er og så liten man føler seg når man ligger rett ut i en tannlegestol og gråter. Og fader så mislykket man føler seg når man er så redd at man ikke klarer å gjennomføre. Jeg vet jo at jeg må gjøre dette på ett eller annet tidspunkt, hadde jeg gjort det i dag, så hadde jeg vært ferdig med det. Men jeg vet at akkurat der og da, hadde ikke ti ville hester fått meg til å trekke den tanna. Kanskje en garanti om ti millioner kroner inn på konto hadde gjort susen, men det er jo utopi.
Alle fornuftige fibre i meg vet at det hadde gått bra, ingen trenger å fortelle meg hverken det eller at jeg må slutte å være så redd for noe det egentlig ikke er nødvendig å være redd for. Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss er redd for ett eller annet. Tenk deg at du MÅ gjøre det du er redd. Ville ikke du også prøvd å unngå det i det lengste, selv om du vet at det hadde vært bedre å bli ferdig med det? Jeg kan ikke tenke meg at jeg er den eneste som tenker sånn. Nei, det er ikke logisk. Nei, det er ikke fornuftig. Men sånn er det å være redd, ihvertfall for meg.
Så nå er det bare å vente og se hva som kommer først: 1. At tanna ramler ut helt av seg selv. 2. At jeg kvinner meg opp nok til å få gjort det. 3. At jeg får så vondt at jeg skjønner at jeg må gjøre det, uansett hvor redd jeg er. 4. At noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.
Del dette på:
-
Bye bye sommerferie 2017
Nå har jeg noen feriedager til gode, men hvis vi ser på kalenderen og finner ut når det faktisk er reell ferie igjen, så er det 20 uker til. 20! Jeg vet jo at de ukene går knallfort når man begynner å se litt tilbake på de, men å se fremover, d.e.t er langt, det!
Så hvordan har denne andre delen av min sommerferie vært (første del kan du lese om her)? Det absolutte høydepunktet, ikke bare for sommerferien men for store deler av året, var å få besøk av Heidi, Tore og Jen. Uforutsette årsaker gjorde at de måtte dra hjem litt tidligere enn planlagt, men jeg er så glad for at de valgte å komme uansett, og selv om det ble mye som skulle gjøres på 48 timer, så storkoste jeg meg fra morgen til kveld, jeg tror faktisk jeg smilte mens jeg sov også 🙂
I påsken laget jeg meg en to-do-liste. Den ble jeg ikke ferdig med, så jeg bare endret overskriften til to-do-liste for sommeren, og har vel ikke gjort en eneste ting på den lista. Alle disse tingene er ting jeg egentlig koser meg med å gjøre, men jeg har bare ikke gidda å sette meg ned med det. Så da blir det vel til å endre overskriften til to-do-liste for høsten 😉
Den store nedturen disse to ferieukene er selvsagt ny runde med smerter. Jeg kjenner jo at tanna fremdeles er øm, men jeg har, BANK I BORDET, ikke hatt noen vond natt siden natt til torsdag, så det er ingen tvil i min sjel om at penicillin-tablettene har virket. Og istedenfor å ta smertestillende etter klokka, tar jeg det nå heller etter behov pluss om natta. Men jeg tør ikke legge ut på noen lengre eller slitsom gåtur før alt er i orden inni der, og det har vært et savn den siste halvannen uken. Jeg ville jo ut og gå lang tur med matpakke, kakao og sjokolade, ha med speilrefleksen og prøve å ta noen fine bilder, finne mange cacher. For selv om jeg helt klart har mange funn totalt i år, så gikk jo den milde, perfekte cachevinteren bort på grunn av smerter, og det samme nå. Så jeg krysser fingrene for en fin høst med mange helger med oppholdsvær, så jeg kan få noen turer og litt flere funn i statistikken.
Rent bortsett fra å gjøre noen ærender, så har jeg ikke gjort stort den siste uka, logisk nok. Kjøreturen om fredag ble et kjærkomment avbrekk, det var utrolig deilig å komme seg ut litt.
I morgen er det jobb igjen. Kan ikke si jeg er så veldig motivert, men jeg vet at det ikke tar mange dagene før jeg er inne i hverdagsrutinen igjen. Skolestart er alltid en hektisk periode på begge skolene, og i år blir det jo ekstra spennende siden den ene skolen har flyttet til nye lokaler. Jeg var såvidt innom der en tur om torsdag, og det blir sikkert bra til slutt 🙂
Er dere fornøyde med deres sommerferier i år? Har dere fått gjort alt dere ville, dukket det opp uventede ting som kanskje gjorde ferien enda bedre?
Del dette på:
-
Kjøretur rundt Vänern
Planen min om en lengre gåtur i skogen denne uken ble rimelig fort forkastet da disse smertene satt igang. Ikke noe vits i å få opp pulsen når man ikke er i form. Men å sitte hjemme hver eneste dag den siste ferieuka, og ikke se noe annet enn disse fire veggene og noen få kilometer med asfalt på hver side av tomta, nei det var ikke aktuelt. Okay, man kan bli sliten av å kjøre bil også, men ikke på den samme måten som når man går mange kilometer. Så da ble det til at vi tidlig i går satt oss i bilen for å kjøre Vänern rundt. Vänern er Sveriges største innsjø og den ligger ikke avskrekkende langt fra oss. Samtidig tar det sin tid å kjøre rundt den, spesielt når man skal finne noen cacher samtidig. Ja, for du trodde vel ikke vi la ut på biltur uten noen cacher på planen? 😉
Jeg tok i bruk Cachetur.no for å planlegge kjøringen. Har brukt Cachetur noen ganger før og vet sånn noenlunde hvordan jeg skal få til det jeg trenger, og cachene plukket jeg ut på kartet til Geocaching. Målet var aldri å ta mange cacher, men etterhvert som jeg sjekket de beregnede totalene på Cachetur, så jeg at det var mulig for meg å sette ny personlig rekord i antall kommuner på én dag. Så jeg kastet på noen ekstra kommuner for å ha litt å gå på, men siden jeg ikke dyttet inn flere enn én cache pr kommune i 7 av kommunene og siden jeg heller ikke kvalitetssikret tilgjengeligheten og funnstatistikken på enkelte av cachene, tok det ikke lang tid på turen før vi fant ut at rekorden ikke kom til å bli satt. Og det er helt greit! Men jeg fikk et nytt län (fylke) i går, og det er jeg storfornøyd med!
Men la oss starte på morgenen. Det var meldt litt regn utover dagen, noe vi ikke brydde oss stort om. Hvis varselet hadde stemt. Men nei, vi fikk regn allerede før vi kom til Kornsjø…
Og ikke bare lett sommerregn, men dundrende høststormregn. Jaja, det kunne vel ikke holde på sånn hele dagen?
Vår første stopp var ved en gammel skanse, men der ble det en DNF. Så vi kjørte videre til en rasteplass med utsikt over en innsjø og en vakker rødmalt kirke. Jeg kunne selvsagt vist dere bilde av dette, men blomsterdekorasjonen på rasteplassen var mye mer interessant og uvanlig:
Okay da, så får dere se utsikten også 🙂
Vi gikk aldri bort til kirken, så jeg vet ikke om det var noen kirkegård der, men vi så en kirkegård rett over veien fra der vi sto også. Litt uvanlig med en kirke som ikke ligger sammen med kirkegården?
Siden Nairo selvsagt var med, hadde vi lyst til å gå litt med han. Ikke noen lang tur, men han må jo få bevege noe på seg når det blir en lang dag i bil. Så jeg hadde sett meg ut 5 cacher i en trail som lå passende til fra E18. Men det viste seg at de hadde bygget en ny E18 akkurat i dette området, så vi slet først veldig med å finne frem til skogsområdet der trailen går. I tillegg hadde regnet kommet tilbake. Så det endte med at vi bare gikk til den første av disse cachene:
Etter å ha kommet oss gjennom Karlstad i enda mer øs pøs vær:
og tatt en obligatorisk tur-selfie:
stoppet vi ved et busskur og tok et kjapt funn der. Det vil si, det var ikke så kjapt som ønskelig, for jeg gikk de 100 meterne bort til skuret, oppdaget at jeg ikke rakk opp, gikk 100 meter tilbake til bilen for å hente Eileif, så 100 meter til skuret, logge cachen, og så 100 meter tilbake til bilen. Dagens ekstratrim 😉
Istedenfor å kjøre rett sørover i Kristinehamn, fortsatte vi noen kilometer til på E18 for å komme inn i Örebro län. En kort gåtur langs en halvveis igjengrodd skogsvei resulterte i mitt første funn i dette länet, nå mangler jeg bare 16 län. Ting tar tid, men vi har det ikke travelt 🙂
Vi kjørte så tilbake til Kristinehamn for å ta sørover, og fant ut at vi begynte å bli sultne. Vips, der var det en BurgerKing, og vips så hadde vi en SnackPack (eller hva det nå heter) hver:
Dette var for sent til å kalles lunsj og for tidlig til å kalles middag, men vi var mette til langt etter middagstid!
Så hadde jeg tatt med nok en gåtur, en trail som gikk nedom selve Vänern (for vi så skuffende lite til innsjøen mens vi kjørte). Men klokka var blitt mye, vi var bare halvveis rundt sjøen, og været var fremdeles veldig ustabilt, så vi kjørte til den første av cachene og tok den:
Noen kirker måtte jeg ta med i planleggingen, og neste cache lå ved en av disse, Hassle kyrka. En vakker hvit kirke med cachen godt plassert utenfor kirkemurene, akkurat sånn det skal være:
Været fulgte etter oss, virket det som:
Like utenfor Lidköping ligger Skälvums kyrka, bygget i 1379. Og for en kirke!
Jeg tror ikke jeg har klart å få med på bilde hvor fin denne var i sin enkelhet, så jeg må ta med noen ekstra bilder. Denne steinen står lent inntil tårnet, dere kan skimte den til høyre på bildet over:
Døra var også helt fantastisk!
Og så må jeg bare ta med en av gravsteinene:
Jeg tok meg ikke tid til å prøve å finne ut hva som sto der, men jeg synes jeg kan skimte årstallet 1928 midt på til høyre. Og antagelig må dette ha vært en høyt utdannet person siden gravstøtten ligner på en bok liggende på et podium.
Den siste cachestoppen for dagen var ved en artig liten sak som heter Good Ol’ Shoe. Ingen bilder, vil ikke spoile noe 🙂
8 funn og 1 DNF er helt greit for en sånn dag. Skulle gjerne tatt flere, men da hadde vi ikke vært hjemme før i dag.
Vi kjørte rett gjennom Trollhättan og videre ut til E6 ved Uddevalla. Uddevallabroen er alltid verdt å ta bilde av:
Vi bestemte oss spontant å stoppe ved Torp köpcentrum. Ikke at det var noe spesielt vi skulle ha, men bare for å titte. Hva vi kom ut derfra med? Jo, smertestillende (det går en del av de for tiden), diverse tyggesnacks til Nairo, og “middag” i form av hver vår sandwich fra Subway:
Jeg orket ikke engang å spise opp hele min, men tok resten til frokost i dag.
Vi var hjemme 12 timer og 15 minutter etter at vi kjørte hjemmefra, og da hadde vi tilbakelagt 556 kilometer i bilen. Det var skuffende mye regn, vi så skuffende lite av Vänern, men vi så mange fine plasser og hadde en fin dag totalt sett. Deilig å være ute av huset og oppleve litt!
Del dette på:
-
Nok en dårlig natt
Om tirsdag ringte jeg tannlegespesialisten i Moss og har fått en time der om 2 uker. Hurra for at jeg kvinnet meg opp til det, dumt at det ikke var noe ledig før. Både tirsdag og i går gikk dagene greit, jeg gjør ikke noe som får pulsen opp i takt, men spiser smertestillende og tar livet med ro.
I går kveld fikk jeg ikke sove. Det er noe som skjer meg veldig sjeldent, og i går hadde det ikke noe med smerter å gjøre. Alt var egentlig bra når jeg la meg. Men jeg fikk bare ikke sove. Sto opp, skravlet litt med Eileif som ennå ikke hadde lagt seg, og gikk og la meg igjen. Og vips, der kom smertehelvetet tilbake. Intense smerter som befinner seg i trekanten som går fra haka opp til tinningen, ned til undersiden av kjeven under øret og frem til haka igjen. De er ikke konstante, men går i ujevne bølger som slår pusten ut av meg når de dukker opp. Ingen gradvis opptrapping heller, det går fra levelige smerter til nesten uutholdelige på et sekund eller to.
Jeg forsøkte igjen å stable meg opp i senga for å prøve å sitte og sove, men det hjalp ikke, så jeg tok med meg dyne og pute og flyttet til sofaen. Men smertene var så intense at jeg ikke engang kunne sitte, jeg måtte opp og gå. Så i absolutt hele natt har jeg gått i sirkler på enten stuegulvet eller på kjøkkengulvet. Rundt og rundt og rundt. Ble svimmel og byttet retning. Rundt og rundt og rundt.
Forsøkte med en kald klut, og det hjalp bittelitt, nok til at jeg forsøkte å sove igjen. Fikk ikke sove, forsøkte med kluten igjen, og da ble smertene bare verre. Opp og gå igjen. Etterhvert som det lysnet trodde Nairo at vi skulle få besøk når jeg gikk rundt på kjøkkenet, så for å unngå bjeffinga hans, måtte jeg holde meg til runder i stua.
Noen minutter før klokka 5 i morges avtok det litt igjen, så jeg satt meg i sofaen, fant en stilling jeg kunne leve med en liten stund og tenkte for meg selv at hvis jeg bare klarte å holde meg der en halvtimes tid, så kunne jeg like gjerne stå opp. Vips, så ringte vekkerklokka klokka 6, og jeg var overlykkelig over at jeg faktisk hadde fått sove en time!
Nei, ingen god natt. Helt klart en forferdelig natt igjen.
Jeg hadde time hos frisøren klokka 8 i morges, derfor skulle jeg så tidlig opp. Den dårlige natta gjorde at jeg nok ikke så helt ut som meg selv, det var det første frisøren kommenterte når jeg kom inn døra hos henne (jeg har hatt samme frisør i veldig mange år, så vi kjenner hverandre godt). Hun gjentok for hver gang jeg fikk en smerteri at jeg måtte få gjort noe med dette, så når jeg var ferdig hos henne, ringte jeg tannlegekontoret jeg bruker her i byen og forklarte situasjonen. Jeg er overbevist om at det er betennelse i betennelsen eller noe sånt (jeg er da ikke hverken lege eller tannlege!), for jeg kjenner jo i hele kroppen at det er noe galt. De var enige med meg og ba meg komme innom for å hente resept på penicillin.
Fikk gjort noen andre ærender, hentet resepten pluss en ekstra resept på sterkere smertestillende jeg kan ta på natta, og kom meg etterhvert hjem. Så nå håper jeg antibiotikaen hjelper, sånn at jeg får sove om nettene og at jeg kommer meg på jobb til uka.
Det er sikkert flere av dere som vil pushe meg til å trekke denne tanna istedenfor å vente til timen hos spesialisten. Men jeg er fremdeles der at jeg heller vil ta en operasjon til for å prøve å redde den enn å trekke, selv om det betyr 2 ukers venting. Det er antagelig teit av meg, og det er antagelig også bare å utsette det uunngåelige, men jeg er så livende redd for å trekke at jeg bare må prøve.
Del dette på:
