Tårer og hjertevarme
Jeg visste på forhånd at dagen i dag kom til å bli spesiell, men hvor spesiell den ble var jeg ikke klar over før i ettermiddag. Dagen startet med det årlige veterinærbesøket med Nairo, men det skal få sitt eget innlegg en av de nærmeste dagene. Etter å ha hentet Eileif når han var ferdig med sitt møte, dro vi og kjøpte en bukett roser, og så gikk turen til kirkegården. Min kjære pappa skulle ha fylt 80 år i dag hvis han hadde fått leve, og en nydelig bukett røde roser er det minste jeg kan gi til han, når jeg ikke lenger har mulighet til å gi noe annet.
Det er snart 30 år siden han døde, og sorgen og savnet ligger alltid der, som en litt skarp diamant i hjertet mitt. Jeg har levd uten pappa i 3/4-deler av livet mitt, og kjenner jo egentlig ikke til noe voksent liv med han, allikevel kommer jeg alltid til å savne han. Og at slike merkedager som i dag er litt mer vanskelig å takle, kommer til syne med tårer på graven hans. Gratulerer med dagen, pappa! Glad i deg!
Av grunner jeg ikke lenger husker, tok jeg vare på litt av pelsen til både Santo og Arkas. Ikke mye, bare nok til å fylle hvert sitt Norgesglass. Etter at jeg fikk Nairo, har jeg jo blitt kjent med utrolig mange koselige lapphundeiere, og en av de er Nøve. Hun spinner garn selv, blant annet av lapphundull, og på lapphundspesialen på Biri i august fikk hun en pose med Nairo-ull pluss det jeg hadde etter Santo og Arkas. Håpet var at hun kunne spinne garn av det, men ikke bare gjorde hun det, hun tilbød seg til og med å strikke for meg. Snakk om hjertevarme!
Og i dag, da humøret ikke var helt på topp, da dukket det en pakke opp i posten (snille postmannen hadde satt den fast til postkassa med strikk da den ikke passet i postkassa), og hva lå i den? Jo, hjertevarme til tusen og tilbake:
Strikkede votter, strikkede pulsvarmere og en heklet blomst! Og sentimentale meg brast ut i gråt for andre gang i dag. Både fordi Nøve er så snill og gjør dette, men også fordi dette blir så spesielt for meg, det er jo ull etter hundene mine! Det mørke garnet er en blanding av Arkas og Nairo, det lyse garnet er Santo. Mammas lille gull, mammas lille engel og mammas lille vakre.
Kjære Nøve: å si tusen takk dekker ikke hvor mye dette betyr for meg, men jeg finner ingen andre ord. Tusen hjertelig takk, snille du!
16 Comments
Heidi
Kjenner jeg er spent på veterinærbesøket, og håper alle resultater er bra, skal vente på innlegget på svar 🙂
Kjenner til den med å miste en forelder tidlig, jeg var syv år når min mamma døde.
Det å ta vare på pels slik var jo lurt, og så fantastisk flotte vanter og pulsvarmere du fikk, og så spesielt 🙂 Tror jeg hadde rammet de inn, i redsel for at de skulle bli slitt.
Kjersti
Heidi: Da skal jeg ikke røpe noe 😉
Huff da, da er vi i samme båt dessverre. Man venner seg jo til det, men det er alltid noe som mangler, uansett hvor mange andre voksenpersoner man får inn i livet sitt, og som man trives med. Og savnet går aldri bort. Jeg håper du har noen gode minner etter henne, sånn som jeg har med pappaen min!
Jeg har ikke ord for hvor mye disse tingene betyr for meg! Og ja, jeg har vært inne på tanken på å ramme de inn, henge de opp på veggen eller på annen måte ta vare på de istedenfor å bruke de. Men den heklede blomsten vil jo aldri bli slitt, og der har jeg jo litt fra alle tre hundene. Og den dagen jeg ser at vottene og/eller vantene begynner å bli slitt, så legger jeg de bort eller henger de opp 🙂
Heidi
Jeg var jo så ung at jeg ikke har så veldig mange minner, men de jeg har er positive, ting vi gjorde, ting som skjedde osv.
Det var nok litt “spesielt” å vokse opp med “bare” en far på den tiden, men det gikk greit etter forholdene 🙂
Ja, det tenkte jeg ikke på, den blomsten, det er jo godt at du har alle tre i den <3
Og kan tenke meg at vottene og vantene vil bli kjempeflotte i en ramme, selv om de begynner å bli slitt, er noe med historien bak de.
Kjersti
Heidi: Det samme med meg, jeg husker ikke så mye, men det jeg husker er nesten utelukkende positivt. Og det har jo blitt folk av oss også, men jeg ser at det kanskje ble litt mer spesielt for deg og pappaen din 🙂
Blomsten henger allerede på veggen, så den tar jeg godt vare på. Ja, jeg ser for meg slitte votter og vanter i en avlang sort ramme, og med et brev limt fast på baksiden av rammen. Ikke at jeg har noen etter meg som kunne satt pris på det, men jeg kan ihvertfall sette pris på det så lenge jeg lever 🙂
Kari Viken Olsen
Ååå – nå rant tårene her også. Jeg har også levert hår av Umah og Kira til spinning. Det blir nok ikke ferdig før mot sommeren, for de har lang ventetid (det er hos ei venninne som driver spinneri). Og jeg er så spent på om Umah fremdeles er hos oss når den tid kommer. Hun går inn i røytetid nå. Jeg grer og samler og leverer som attpåklatter – med hjertet i halsen. Men uansett vil det bli et deilig minne om dem begge. Enten det er mens de fremdeles-er-hos-oss-minne eller et minne om det som var.
Sender stor klem – ikke minst på dagen for din fars bursdag *klem*.
Kjersti
Kari: Åh, så bra at du har noe sånt i vente! Jeg synes det er godt å ha noe etter hundene mine, og selv om jeg har både halsbånd og leker etter Santo og Arkas, så er det en utrolig spesiell følelse å ha pelsen deres på hendene. Jeg håper du får det tilbake mens Umah fremdeles er hos deg, at hun holder seg rimelig frisk i lang tid enda!
Tusen takk, stor klem tilbake!
Tove
Trist og koselig innlegg på en gang.
Heldigvis kan ingen ta fra oss de gode minnene.
Så fine de ble 🙂 Ja, ikke at det var noen overraskelse 😉
Kjersti
Tove: Ja, det ble det. Egentlig synes jeg det er helt greit å dra på kirkegården, jeg får en ro av å være der. Men på enkelte merkedager blir det lett litt for mye, og sånn ble det i dag. Minnene er godt gjemt i hjertet mitt, og de gjør meg glad 🙂
Nei, det var ingen overraskelse at de ble fine, overraskelsen kom i at det ble nok garn til to par pluss en nydelig blomst! 🙂
Marte
Tårene renner hos meg også, fint og trist og rørende på en gang!
At det går an å lage slike ting av disse pelsdottene er jo bare en fantastisk idè! Nesten synd Aldor ikke røyter akkurat nå.. 😉
Kjersti
Marte: Det var jo ikke meningen at dere skulle gråte av dette da, det får greie seg med at jeg er fryktelig sentimental i dag. Men ja, det har vært en trist og rørende og spesiell dag.
At noen klarer å lage noe ut av dette i det hele tatt, synes jeg er fantastisk! Og så takker jeg den yngre utgaven av meg selv for at jeg tok vare på litt ull fra Santo og Arkas, ellers hadde ikke dette blitt like spesielt. Nå har vel ikke Aldor så mye underull heller, og uten at jeg kan noe om det, vil jeg tro det er litt mer vanskelig å spinne garn av korthåret dekkpels. Men du kan jo for eksempel ta en poteavstøpning av han 🙂
Marte
Var bare så rørende.. og jeg sipper jo av ALT og da.. hehe
Aldor har faktisk en god del underull! Kanskje jeg må samle ved neste røyting 😉
Kjersti
Marte: Så lenge det var rørende og ikke bare trist, så er det helt greit at du felte et par tårer 🙂
Det synes jeg du skal gjøre da! Sjekk om det er noen som spinner i nærheten av deg, eller så går det jo an å sende en mail til Nøve og høre med henne også. Bare husk at ulla skal oppbevares i papirpose, det er viktig har jeg fått beskjed om 🙂
Carina Josefine
Åh for en koselig ting å få i posten!! En vakker gave! Fikk tårer i øynene bare av å lese om det <3
Kjersti
Carina Josefine: Jeg visste jo at noe skulle komme, og jeg hadde jo en liten formening om hva, men at de skulle være så vakre, at det skulle være to par OG en blomst, og at jeg skulle bli så satt ut, nei det visste jeg ikke. La det være gledestårer, det var mine 🙂 <3
Siv Anita
For en fantastisk ting å eie! Og bruke!
Dette var virkelig flott håndarbeide… 🙂
Kjersti
Siv Anita: De vottene og vantene og blomsten betyr så ekstremt mye for meg at jeg har ikke ord! Nøve er så absolutt dyktig og utrolig snill 🙂