-
Det føles ikke sånn
Nå har jeg vært 50 år i litt over et halvt år, og selv om jeg ikke har noen fasit på hvordan man skal føle seg når man er 50, så må jeg si at jeg personlig ikke føler meg som 50 år. Jeg har flere bevis på at jeg faktisk er 50 (sånn rent bortsett fra en fødselsattest):
Og:
Jupp, så klart jeg fortsatt har ballongene jeg fikk 😉
Men det føles ikke som jeg er 50, i hodet mitt er jeg fortsatt i 40-årene, og jeg kan sikkert oppføre meg som om jeg er alt fra 5 til 90 🤪 Kroppslig er jeg nok nærmere sistnevnte alder…
Det er uansett en veldig rar følelse å ha, og jeg begynner å få en større forståelse for det enda eldre mennesker sier når de sier at de ikke føler seg som den alderen de er.
Del dette på:
-
Noenogførtiårskrise
Når jeg for det som føles som en evighet siden skulle fylle 30, hadde jeg angst i månedsvis i forveien. Det er mulig jeg synes 30+ var eldgammelt, jeg husker ikke lenger (alzheimer vettu). Når jeg så for ikke så veldig lenge siden skulle fylle 40, var det helt greit. Ingen angst, ingen stress. Sikkert fordi 4 er yndlingstallet mitt. Men nå har angsten begynt å komme tilbake igjen…
50. Fem null. Femti. Okay, det er noen år igjen dit, men jeg synes jeg oftere og oftere får små hint om at det nærmer seg. Uskyldige kommentarer fra folk, som etter en gjennomgang i kverna (les: den overanalyserende kvinnehjernen) blir tolket som et alderdomstegn. Selv om jeg vet at kommentaren aldri var ment sånn til å begynne med.
Tegn fra min egen kropp. Min svikefulle, sviktende kropp. Gråe hår, rynker, vondter, flekker, knuter, endringer. Og da har jaggu krisa slått inn. 40-årskrisa. Eller noenogførtiårskrisa om du vil.
Enn så lenge bryr jeg meg ikke nevneverdig om grevinneheng, appelsinhud og strekkmerker. Og selv om ansiktet allerede i mange år har vist tegn på at jeg snart(?) er middelaldrende (jeezez for en tanke!), er det liksom lettest å begynne med det andre folk ser på hver eneste dag. Og plutselig er hylla på badet full av kremer.
1. Pevonia Age-Defying Marine Collagen Cream. Denne har jeg brukt et par år, og selv om den er god, så synes jeg ikke den er verdt pengene. Mulig jeg tenker annerledes etter å ha gått over til en annen krem, mer om den nye litt lengre ned.2. Pevonia Phyto-Gel Cleanser. Veldig god! Bruker den nesten daglig, og jeg synes faktisk huden kjennes renere og glattere ut.
3. Pevonia Eye Contour – Lift & Glow. Ikke veldig fornøyd med denne, ikke nok til å fortsette med den når denne er tom.
4. Pevonia Gentle Exfoliating Cleanser. Også veldig fornøyd med denne. En gang i uka er nok, kornene er passe store og passe mange, og om det er denne eller den andre cleanseren som gjør at urenhetene i huden er færre aner jeg ikke, men det funker ihvertfall.
Nyheter på badet mitt:
Aqua Derma Age Defense Day Cream er den jeg kommer til å gå over til når den gamle er tom. Ene og alene kjøpt etter anbefaling fra damen på Vita.Aqua Derma Sensitive Mineral Wipes har jeg nå brukt en liten stund, og er en god erstatning når jeg ikke tar meg tid til Phyto-Gel (for et navn!) cleanseren.
Men det som virkelig har gjort en forandring, ihvertfall som jeg merker selv, er denne:
Jeg har vært ekstremt tørr i ansiktet i flere år, og har derfor prøvd en haug med forskjellige kremer for å få tilført litt fuktighet. Men ingenting har hjulpet, hverken dyre eller billige kremer. Når jeg så kom over Bio Oil måtte jeg bare prøve, og den gjør virkelig jobben! Nå har jeg brukt den såpass lenge at jeg ikke lenger trenger å bruke den 2 ganger pr dag, nå kan den vanlige dagkremen greie seg innimellom, uten at jeg ser ut som en inntørket svamp etter et par timer. Deilig!Så over til det som omkranser ansiktet, nemlig håret. Jeg fant det første grå håret når jeg var 20 år ung, og det har utviklet seg til den grå luggen som jeg egentlig er veldig glad i.
Nå har jo det grå dukket opp mange flere steder enn bare i luggen, og jeg har begynt å leke litt med tanken på å farge alt bortsett fra luggen. Men i løpet av de siste månedene har jeg fått et par kommentarer som gjør at jeg vurderer luggen bort også. Den ene kommentaren var at jeg var av en litt ubestemmelig alder. Da satt den tidligere nevnte kverna inn, ser jeg virkelig så mye eldre ut enn jeg er? Den andre kommentaren var egentlig ingen kommentar, men jeg ble plassert i aldersgruppen 50+, hvor begrunnelsen var det grå håret. Hæh??!!Så da er jo spørsmålet, hvilken farge skal jeg gå for? Skal jeg rett og slett kapitulere og gå for helgrått?
Eller skal jeg late som om jeg er 20 år yngre enn jeg er og gå for denne?
Jeg er jo tross alt veldig glad i rødt, mener jeg.Lesebrillene har jeg forøvrig ikke klart å venne meg til, selv om jeg absolutt merker at jeg burde.
Til sist har vi disse vondtene som dukker opp. Blåmerker som tar lengre tid før de forsvinner, ledd som gjør litt mer vondt enn de pleier, prolapser som trenger litt mer tid på å komme i gang om morgenen enn de har gjort før. Eller nei, prolapsene skal jo ikke komme igang, men det tar litt lengre tid før ryggen er ordentlig bevegelig på morgenen. Isjiassmerter som dukker opp oftere enn før.
Husker dere jeg fortalte om knevondt på denne turen? Jeg spurte legen min om det da jeg nylig var på det jeg kaller EU-kontroll, og han mente det var Jumpers Knee. Den umiddelbare kommentaren til en kollega da jeg fortalte dette, var jeg må slutte å hoppe. Ha…ha…ha. Men siden jeg fremdeles husker så altfor godt smertene på slutten av denne turen, og at det tok en måneds tid før jeg kunne gå normalt i trapper og nedoverbakker igjen, ville jeg gjøre noe med saken. Så da gikk jeg til innkjøp av denne:
Min er riktignok i fargene sort og rødt, fancy skal det være når man først har vondt! Har ikke fått testet den på noen langtur ennå, men den hjelper ihvertfall godt på kortere turer, og sånn håper jeg det fortsetter. Føler meg litt som en tøff håndballspiller gjør jeg også, snodig at en skade kan forårsake en slik følelse.Så her sitter jeg da. Med kremer og grått hår. Med skader og smerter. Med en aldri så liten knekk på aldersfølelsen. Og med en litt større noenogførtiårskrise. Finnes det noe som heter femtiårskrise, vil jeg ikke vite det.
PS! Alle produktbildene er hentet fra tilhørende linker, og innlegget er på ingen måte sponset av andre enn meg selv.
Del dette på:
-
Alderen setter sine spor
Jeg er 40 (og et halvt) år gammel (ung!), og selv om jeg føler meg ung og rimelig sprek, så er det ingen tvil om at alderen har begynt å sette sine spor. Det grå håret kom allerede for 20 år siden (mer eller mindre nøyaktig 20 år siden), og selv om jeg faktisk er veldig stolt av den grå luggen min, så liker jeg ikke å se at de grå hårstråene stadig sprer seg til flere steder på hodet. Huden trenger mer og mer fuktighet. Det virker som om småvondter trenger mer og mer tid for å gå over. En og annen rynke som ikke kan beskrives som smilerynke dukker opp.
Jeg begynte å bruke briller allerede på ungdomsskolen, for sånn cirka 26 år siden. Jeg er bittelitt nærsynt og slet med å se det som ble skrevet på tavla, og etter at det første brilleparet fant veien til nesa mi, har jeg brukt briller når jeg er på kino, når jeg er på konserter/forestillinger/show og når jeg kjører bil. Å ta på meg brillene når jeg setter meg bak rattet har blitt like naturlig for meg som å ta på meg bilbeltet og som å starte bilen. Synstester viser at jeg egentlig ikke trenger briller når jeg kjører personbil, jeg ser det jeg skal innenfor kravene. Men det kunne ikke falle meg inn å kjøre uten brillene, så jeg har det skrevet i førerkortet at jeg skal bruke briller.
Siden jeg ikke merker noen forskjell ettersom årene går, er jeg dårlig på å ta turer til optikeren. Og ikke synes jeg det er nødvendig å bytte ut noe som fungerer, så “kjørebrillene” mine er nå 10 år gamle og veldig meg. Kobberbrune og veldig anonyme:
Ikke lenge etter at jeg kjøpte “kjørebrillene” fant jeg ut at jeg måtte ha solbriller med styrke. Da følte jeg meg litt mer vågal og ville ha innfatning som ikke var typisk meg, så jeg endte opp med disse:
Mye mer firkantede og også mindre i størrelse enn “kjørebrillene”. Det jeg ikke så hos optikeren var at de var blå! Jeg som ikke engang er noe glad i blått, jeg som aldri kler meg i blått, jeg har nå altså i snart 10 år hatt blå solbriller. Nei, disse har jeg ikke vært noe fornøyd med, men de har jo gjort nytten sin som solbriller. Nå begynner de å bli så slitt i glassene at jeg må spare opp til et nytt par.Selv om jeg ikke har merket at langsynet har blitt noe bedre eller dårligere, så har jeg de siste månedene blitt mer og mer sliten i øynene utover dagen. Jeg sitter foran pc store deler av dagen, både på jobb og hjemme, og hjemme blir det jo ogå litt tv-titting. Så om fredag var det tid for en ny synstest, og da med fokus på nærsynet. Optikeren konkluderte med at langsynet mitt ikke har endret seg i det hele tatt, og det er jo bra. Men nærsynet har blitt dårligere, og når hornhinnene også er litt skjeve var det bare å finne innfatning til en lesebrille.
Det er ikke lett å finne noe som passer både i form, funksjon og farge. Jeg viste den behjelpelige ekspeditrisen både hva jeg likte og hva jeg ikke likte, og jeg endte opp med å seriøst vurdere 6-7 innfatninger. Prisen har selvsagt noe å si også, så de dyreste forkastet jeg fort. Sto igjen med 2 par da damen kom med et par jeg aldri i verden ville plukket ut selv, men hun forklarte hvorfor hun mente de passet til meg. Hun jobber jo tross alt med dette, så jeg tok hennes råd alvorlig mens jeg gang på gang prøvde de 3 gjenværende parene. Og siden de tre var så og si like i pris, var det kun form og farge det gikk på mens jeg vurderte for og imot. Og til slutt gikk det en f i meg, og jeg tenkte (som jeg gjorde da jeg plukket ut solbrillene den gang for lenge siden) at jeg skulle gå litt utenfor komfortsonen min og ta det paret jeg ikke ville valgt selv. En av fordelene med å ha passert 40 er tross alt at man ikke bryr seg så mye om hva andre tenker om én 🙂
Herligheten ble betalt, jeg gjorde meg ferdig på jobb, og helgen ble brukt til å veldig ofte gå inn på en nettside og se på brillene. Og tvilen ble større og større…hadde jeg virkelig valgt denne formen? Og denne fargen?? Hentemeldingen på brillene kom om lørdag, men jeg gadd ikke dra ekstra til by’n bare for å hente de. Det ble gjort i formiddag, og jeg trakk et lettelsens sukk da jeg så at de ikke var fullt så lilla som bildet på nettsiden sa:
For ja, jeg har kjøpt meg lilla briller (rett forfra ser de mest sorte ut altså)! Jeg som ikke kler meg i lilla engang! Og i tillegg er de jo veldig mye mer firkantede enn “kjørebrillene” mine. Men, som sagt, jeg har jo passert 40 og bryr meg dermed ikke så mye om hva folk tenker om meg 😉Nå prøver jeg å finne ut i hvilke situasjoner det lønner seg å bruke brillene. På jobb i dag var det bare positivt å ha de på når jeg satt foran skjermen. Her hjemme er pc-skjermen rett og slett så stor at jeg ikke trenger brillene. TV’en står for langt unna til at jeg trenger brillene, det er nok mer på grensen at jeg kanskje burde bruke “kjørebrillene” istedenfor. Men de funker fint ved lesing, og de vil sikkert også hjelpe meg hvis jeg noen gang klarer å dra frem broderinga mi igjen.
Neste skritt i min brillehistorie kommer vel om noen år, da blir det vel progressive glass tenker jeg. Lesebriller og progressive glass er sånt som gjør at jeg føler meg mye eldre enn hva alderen tilsier. Men, det er jo sånt man bare må ta med i betraktning etter hvert som alderen setter sine spor.
Del dette på:
-
Økning i alder
Om få dager fyller jeg 40 år. Jeg vet at det er bedre å fylle 40 enn å ikke fylle noe som helst, men det er litt rart å tenke på allikevel. 40 liksom. Halvveis til 80. Antagelig halvveis i livet. Det mest positive med å fylle akkurat 40 er at 4 er yndlingstallet mitt. Så nå venter 10 år med yndlingstallet.
Legg merke til de søte (og litt skumle?) figurene på pysjen min 😉Jeg har alltid hatt bilder i hodet på hvordan man skal være når man er så og så gammel. Selvsagt er det et visst slingringsmonn på dette, og selvsagt er det individuelle forskjeller. I tillegg har dette bildet endret seg etterhvert som de jeg kjenner har nådd disse aldrene. Bildet jeg har i hodet om hvordan en 40-åring skal være stemmer ikke overens med hvordan jeg ser på meg selv. Men det er kanskje sånn med de fleste, at man føler seg yngre enn alderen tilsier?
30-årsdagen min hadde jeg gruet meg til i månedsvis og ville egentlig la den passere i stillhet. Men jeg inviterte som vanlig til åpent hus (jeg fylte på en lørdag), og ante fred og ingen fare. Overraskelsen var stor da to venninner hentet meg og tok meg med på spa hvor jeg fikk fotbehandling og en tur i boblebadekaret. Fler venninner dukket opp, og vi dro videre hjem til ei av de hvor vi var en gjeng som koste oss med god mat og skravling. Jeg var singel den gangen, og istedenfor å gi meg pepperbøsse, ga de meg en mann:
Hjerteputen har jeg enda, og dagen endte opp som en av de beste bursdagene mine. Takk, jenter!Jeg har ikke samme panikken for å fylle 40 som jeg hadde da jeg fylte 30. Det er helt greit å ha bursdag, selv om det innebærer at jeg nå blir kategorisert i gruppa 40-49 istedenfor 30-39. Og selv om jeg blir ett år eldre, så er jeg jo bare én dag eldre enn jeg var dagen før. Og jeg har mine store tvil om at jeg kommer til å føle meg gammel, ihvertfall ikke eldre enn jeg føler meg i dag, noen dager på forhånd.
Årets feiring blir fremdeles åpent hus, men denne gangen blir det bålgrilling ved en gapahuk ikke langt herfra. Værvarselet så langt lover ikke godt, men jeg håper det endrer seg og at vi får en fin dag ute i naturen, der jeg aller helst vil være hele tiden.
Del dette på:
-
Aldersfunderinger
Hva avgjør at man er voksen? Er det en viss alder? Er det en sinnstilstand? Er det omgivelsenes oppfatning av deg? Er det hvordan du lever?
Dette har jeg fundert mye på det siste året. Man er jo myndig når man er 18 år, det vil si at man står til ansvar for sine handlinger selv. Men betyr det at man er voksen når man fyller 18? Er man voksen den dagen man faktisk tar ansvar for sine handlinger, uansett hvor gammel man er? For jeg føler meg fryktelig voksen hver gang jeg tar store avgjørelser, uansett om det gjelder bruk av mye penger, endringer i livssituasjon, ting som påvirker andre. Og det synes jeg at jeg har gjort mye av i det siste.
Er det en spesiell alder som sier at NÅ er man voksen? For spør du noen som er betraktelig yngre enn deg, vil nok de si at du er voksen. Men spør du noen som er betraktelig eldre enn deg, vil de kanskje ikke si at du er voksen. Jeg husker jeg følte meg voksen når jeg flyttet hjemmefra, men i nå vil jeg kanskje ikke si at jeg var voksen den gangen.
Er man voksen når man føler seg voksen? Men hva om man føler seg veldig voksen i en periode, og så føler man seg ikke voksen lenger. Er man da egentlig ikke voksen i det hele tatt? Eller er man voksen nettopp fordi man tillater seg å ikke føle seg voksen?
Må man se til omgivelsene sine for å finne ut om man er voksen? Skal man da se på hvordan andre oppfatter deg, eller skal man gå ut ifra hvordan man selv oppfatter mennesker man er jevngammel med? For jeg vet om mennesker mye yngre enn meg som jeg synes er veldig voksne, men jeg vet også om mennesker eldre enn meg som jeg ikke synes er voksne i det hele tatt.
Kanskje det er måten man lever på som avgjør om man er voksen. Om man gjør voksenting som å rydde, handle nødvendigheter, betale regninger, jobbe, og ellers kjedelige ting.
Ifølge Wikipedia er en voksen person noen som er klar til å delta i samfunnet, f.eks. gjennom arbeidsliv, ekteskap, økonomisk ansvar og politisk deltakelse, og i moderne tid gjelder dette fra myndighetsalder. Ifølge Språkrådet er en voksen en som har nådd sin fulle utvikling. Jeg synes det er vanskelig å forklare hvordan jeg definerer en voksen. Det er mer enn følelse enn noe annet, og selv om de fleste jeg kjenner på min alder alle tar de samme typene ansvar, så vil jeg uten tvil anse noen av de som mer voksne enn andre.
Hva mener du definerer en voksen?
{minsignatur}
Del dette på:
