-
Fordømrade elendige drit!
Stasjonsvogna stoppet jo for oss for nesten 2 uker siden. Bergningsbilen fikk den ut på et verksted, og etter noen dager fikk vi beskjed om at det var en sensor som hadde gått. Et par dager etter det fikk vi beskjed om at det ville bli en beskjeden kostnad for å få fikset det, og bilen skulle være klar i dag.
I formiddag fikk Eileif beskjed om at mekanikeren hadde tatt feil, det var ikke sensoren det var noe galt med. Registerreima hadde røket, og motoren er skrot.
Moralen i dette er: sørg for å alltid få igjen så lite som mulig på skatten, for universet vil automatisk gi deg en utgift på ett eller annet som er så tett oppunder det du får tilbake som det er mulig å komme.
Jeg trenger ikke noen prekner om hvor viktig det er å skifte regreima regelmessig, om hvor viktig det er å ta vare på bilen sin, om at jeg skal være glad for at vi faktisk har penger til å komme oss ut av denne knipa eller andre i utgangspunktet gode og velmenende råd. Jeg trenger å være sur og grinete en stund, og det har jeg planer om å være. Det er ikke ofte jeg skriver denne typen innlegg, nå synes jeg at jeg har grunn til det.
Meg. Sur.
-
Planer som kommer og planer som går
Nå ligger pinsehelgen rett foran oss, bare en arbeidsdag igjen, og så er det langhelg. Egentlig synes jeg det er litt dumt at alle røde helligdager er på våren, for etter denne helgen er det ingen røde dager før jul! Men, det blir jo selvsagt litt ferie på meg i sommer, skulle bare mangle.
Denne helgen var full av planer, vi skulle egentlig få besøk langveis fra. Men dessverre måtte de melde avbud, noe både de og vi er lei oss for. Så da la jeg nye planer. Tanken var å sette oss i bilen og ta en cachedag i områder vi normalt ikke drar til på en vanlig helg. Men om tirsdag var Eileif og Nairo på vei hjem fra litt handling i Sarpsborg, og et par mil hjemmefra stopper stasjonsvogna. Bare sånn helt ut av det blå, og der sto den. Så den ble hentet av bergningsbil og står nå på verksted, forhåpentligvis får vi vite i morgen hva som er galt.
Vi har jo mammas personbil her, men Nairo hater den som pesten, for der har han ikke buret sitt. Og det er ikke noe koselig å dra på en lengre kjøretur med en hund som er livredd både til og fra, selv om selve gåturen sikkert hadde blitt fin. Så da blir det hjemmepinse og turer i nærområdet istedenfor, uten caching. Planer som kommer og planer som går.
Min kjære, vakre hegg står i full blomst nå:
Den lukter altså så fantastisk, at jeg nesten har lyst til å ta med meg en stol og bare sitte der!
Som jeg har nevnt tidligere, har jeg blitt litt nyforelsket i geocaching. Og der har man jo alltid planer av ymse slag. Så jeg spanderte på meg litt utstyr, og det ramlet ned i postkassa mi i går:
10 PET-rør, 10 ziplock-poser og en Signal-TB som har fått fast plass på GPS’en min. Han skal få være med over alt, og det skal bli moro å se hvor vi har vært (takk for tipset, Tove!).
Planer som kommer og planer som går. Planen for resten av kvelden er ihvertfall å gjøre minst mulig, og jeg håper det er en plan som ikke stikker av noe sted 🙂
-
Vinterredsel
Nei, jeg er på ingen måte redd for vinteren. Jeg er egentlig ganske glad i vinteren på alle måter, bortsett fra én.
For en haug med år siden dro jeg av veien i min første bil, en rød VW Polo ’78. Jeg kjørte på slapseføre på vinteren, var ung, uredd og uerfaren, fiklet med kassettspilleren(!), og plutselig kom hjulene ut av sporene og inn i slapsen, bilen fikk sleng, så en kontra, og på den siste kontraen sto jeg til slutt godt plantet inn i en massiv stein/fjellknaus. Det gikk bra med meg, men bilen ble rammeskjev og ordentlig festlig å kjøre med etterpå. Stakkars Polo’n min!
Etter dette har jeg blitt redd for å kjøre på vinteren, og redselen blir bare verre og verre etterhvert som årene går. Jeg trenger ikke følge med på gradestokken eller værvarselet, hodet mitt forteller meg at det potensielt er glatt fra oktober til april, og da kjører jeg ekstremt forsiktig hele denne perioden. Så forsiktig at hvis det hadde vært på sommerføre, så hadde jeg vært en av de som hadde blitt illsint av å ligge bak meg selv, så nå på vinteren kjører jeg til side så ofte jeg kan for å slippe forbi de som kommer bak. Jeg blir antagelig like stressa av å ha noen bak meg som de bak blir av å ligge bak meg.
Jeg er klar over at det meste av redselen ligger i hodet mitt, at det er jeg som innbilder meg at det er glatt. Hvis jeg glemmer meg bort litt og tenker på noe annet, og så plutselig får tanken om “Glatt!” tilbake i hodet, så kan jeg få halvpanikk og være bombesikker på at jeg kommer til å dra ut av veien i alle de sekundene det tar å komme ned fra 70 km/t til 40 km/t. Hvis jeg i tillegg er i nedoverbakke med en eller flere svinger, ser jeg for meg rundkast nedover skråninger eller side- mot front-kollisjoner med møtende traktorer, biler eller trailere. Mye av denne frykten er altså irrasjonell, men den er nå der.
Denne vinteren har egentlig ikke vært noen vinter så langt. Været har vært en blanding av høst og vår, med de temperatursvingningene det medfører. Noen dager har det vært helt synlig bare veier, men de fleste dagene har vært i kategorien “Er det bare vann på veien, eller har vannet frosset til is?”. Og dermed har de nesten 3 milene jeg har til jobb ikke tatt de normale 25 sommerminuttene, men heller 40-55 vinterminutter. Og jeg skal love dere at det er slitsomt (og ikke særlig lurt reaksjonstidmessig) å være så anspent når man kjører bil, så når jeg først kommer frem på jobb, føles det jo som om jeg allerede har jobbet 5 timer.
Her for en uke eller to siden fant jeg ut at jeg ikke kan ha det sånn lenger, så jeg fant ut at jeg måtte prøve å stille om tankegangen min. Så en morgen jeg var ganske sikker på at det ikke var glatt, så satt jeg og sa til meg selv: “Det er ikke glatt! Det er ikke glatt! Det er ikke glatt!” mens jeg kjørte. Dette fungerte faktisk fint, jeg klarte å overbevise meg selv om at det ikke var så glatt som jeg fryktet, og selv om noen skarpe svinger fremdeles ble tatt i 20-30 km/t, så turte jeg å øke hastigheten på de rette strekkene. Så, helt plutselig, møter jeg….saltbilen! “Å f! Det ER glatt!” sa jeg høyt og tydelig til meg selv mens jeg pumpebremset (har ikke ABS eller noen andre fancy ting i bilen til mamma) og kjente panikken ta meg igjen. Og når jeg så hadde kommet meg ned i trygg marsjfart, måtte jeg le av meg selv. Nesten synd jeg ikke hadde dæsjcam vendt mot meg selv da, for det synet tror jeg må ha vært ubetalelig 😉
I natt kom det snø, og det gir jo min redsel en ekstra dimensjon.
Potensiell is på asfalten toppet med sporete vei i enten slapsesnø eller frossen slaps, nei da koser ikke jeg meg noe på veien. Så jeg får heller bare fortsette å si “Det er ikke glatt!” til meg selv, og håpe jeg ikke møter saltbilen igjen 😉
-
Da og nå
Om 10 dager er det 3 år siden vi hentet Nairo. På den tiden gikk Eileif på kurs og jeg var delvis sykemeldt, så de dagene jeg var noen timer på jobb måtte jeg ha med meg Nairo i bilen. På ingen måte en ideell situasjon, men Nairo var allerede da veldig trygg i bilburet og jeg var veldig ofte ute hos han så han fikk både mat og luftet seg.
Det var heldigvis ikke iskaldt da, men det var jo tross alt januar/februar, og hver gang jeg gikk fra han, pakket jeg han godt inn i pleddet hans. Hver gang jeg kom tilbake til bilen, lå han akkurat slik jeg forlot han (beklager elendig bilde):
Han var ille søt der han lå, godt innpakket og med fler lag med pledd under seg også 🙂
Nå om dagen har jeg igjen Nairo med meg på jobb. Han har ingen problemer med å være alene hjemme, han holder tyst og gjør ingenting galt. Men han hater det som pesten, og fremdeles er bilburet ett av de stedene han føler seg aller tryggest. Så da er det enklest å ta han med, og så blir det en luftetur i lunsjen og av og til en lengre tur i en lysløype eller på festningen etter jobb.
Bortsett fra et par dager, så har det ikke vært superkaldt nå heller. I tillegg har han jo nå en god del mer pels enn han hadde da. Men jeg sørger selvsagt for at han igjen er godt pakket inn, og fremdeles ligger han sånn når jeg kommer tilbake til han også. Og selv om vinkelen bildene er tatt i er litt forskjellig, så er det veldig moro å ha 2 bilder som er tatt med 3 års mellomrom, men som allikevel er veldig like 🙂
Stort sett hver gang jeg kommer ned til han, glipper han med øynene og ser litt furten ut fordi jeg vekker han 😉
-
Svisj, så var det fredag
Denne uka har gått fort! Og det er jo ikke noe rart, siden jeg har vært på praksisplassen 3 dager allerede. Sommerfuglene i magen var representert i stort antall mandag morgen, men det har gått veldig bra hele uka. Dagene har gått med til å bli kjent, gjøre litt forefallende kontorarbeid, sånne ting man kan gjøre uten å trenge noe opplæring først, og andre småting. Klart jeg har vært sliten, jeg har vært så sliten at det å bevege på seg har vært en utfordring. Men jeg har ikke vært fysisk sliten, ikke sånn som man er etter å ha gått en mil i ulendt terreng eller andre fysisk krevende ting, og jeg kan heller ikke egentlig si at jeg har vært så veldig sliten i hodet. Vanskelig å forklare, men jeg har bare vært sliten. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert 🙂
Hjemmedagen om tirsdag gikk Nairo og jeg skogstur i Sverige, en fin tur på 5 km til Björnerödspiggen. I dag tok vi runden rundt Berby, noe over 4 km og grusvei hele runden. Håper på fint vær både i morgen og søndag også, så vi kan komme oss ut i skogen. Vår bil er ikke helt frisk for tiden, så mens vi venter på at den skal bli reparert er vi så heldige at vi fortsatt får låne bilen til mamma. Nå er hennes bil dessverre ikke noen stasjonsvogn, og da Nairo h-a-t-e-r å ikke kunne være i bilburet sitt, prøver jeg å begrense kjøringa med han (han klemmer seg ned på gulvet foran baksetet, helst med hodet inn under førersetet eller passasjersetet).
Og så må jeg bare sende en liten bursdagshilsen opp til en sky. I dag er det 19 år siden min første hund ble født. Mammas lille gull, vakre Santo:
Du kan lese mer om han hvis du klikker på navnet hans som kommer opp når du holder musepekeren over menyen Hundene over her 🙂 Gratulerer med dagen, gutten min!
God helg, alle sammen! Håper dere har noen koselige planer i det vakre høstværet 🙂
-
Fastbundet blindpassasjer
Det er det samme problemet hvert år, når juletreet er kjøpt inn og vi skal få det hjem. Hvordan skal vi få det hjem? De første par årene etter at vi kjøpte bilen vi har nå, trykket vi treet inn i bilen. Det resulterte i at jeg hadde en juletrestamme ved siden av meg foran, og Eileif måtte pent sitte i baksetet. Men dette er liksom ikke en god løsning.
De siste par årene har vi bundet fast treet på taket. Vi har sånne takrails, men vi har ikke takgrinner, så alt som skal fraktes må ligge nedpå taket. Jeg er ikke spesielt glad i det med tanke på lakken, men må man, så må man.
Da vi skulle binde fast treet, oppdaget vi at det vi hadde å binde med, var elastiske stropper, en annen stropp…og langlina som alltid ligger i bilen. Jaja, man tager det man haver og knyter så godt man kan. Langlina er nettopp det…lang…så vi fikk litt til overs. Og hva gjør man med det? Jo, man tar en elastisk stropp for å knyte fast langlina.
Så den grønne stroppen dere ser, er altså der bare for å holde fast langlina. Bruke en stropp for å holde fast stroppen som juletreet er stroppet fast til bilen med. Flinke vi! 😀
PS! Både vi, treet og bilen kom hele hjem 😉
-
Puh…
Det snakkes mye i disse tider om hvor fullt av folk det er på kjøpesenterne, og at de av oss som ikke er altfor glade i gigantiske folkemengder ikke helt trives nå om dagen. Men juletrafikken er jaggu ikke noe bedre!
I dag måtte Eileif og jeg en tur til by’n for å sende de siste julekortene, være miljøvennlige og kaste papp og papir på resirkuleringsstasjonen, handle bittelitt i en matbutikk vi normalt ikke handler i, og kjøpe juletre. Men det å kjøre rundt i by’n på en dag som dette, hvor jeg i utgangspunktet antok at de fleste fremdeles var på jobb, var en prøvelse i seg selv. Det tok vel ikke mer enn 3 1/2 minutt før jeg desperat ønsket meg tilbake til landsbygda, hvor det eneste man må ta hensyn til er elg, rådyr, rev, grevling og en og annen katt.
Godt voksne mennesker som ikke sjekker hverken sidespeil eller blindsoner før de svinger. Småbarnsforeldre som ikke har sikt ut bakvinduet når de skal rygge. Ingen som praktiserer hverken vikeplikt eller glidelåsprinsippet i parkeringshus. Folk i alle aldre som kaster seg ut i rundkjøringer uten å sjekke om det kommer noen fra venstre. Gående som skal over overgangsfeltet uten å vente på grønn mann i det eneste lyskrysset vi har (og vi skal få 3 lyskryss til!!!???).
Nei, jeg skal ikke påstå at jeg kjører prikkfritt, hverken nå eller ellers i året. Og ja, jeg kan bli stressa og dermed glemme å sjekke i alle bauger og kanter før jeg kjører. Men jeg vet ihvertfall at så langt det lar seg gjøre, skal jeg kommende år sørge for at julehandlingen er ferdig lenge før siste uka før jul. Takk og pris at vi fikk gjort det vi skulle i dag, og at mathandlingen til torsdag ikke innebærer bykjøring!
Puh!
{minsignatur}
-
Lørdag ettermiddag
I mitt hode var det mandag i går, så hvordan i alle dager det plutselig har blitt lørdag, nei det aner ikke jeg gitt. Ukene går så fort!
Så hva har skjedd de siste dagene? Vel, vi var på hytta om torsdag, og nå kan vi med hånden på hjertet si at soverommet er ferdig. Teppet er lagt og gulvlistene er spikret på plass, og det mangler nå bare en terskel, men den får vi ikke lagt før stueteppet er på plass. Jeg har ikke ord for hvor deilig det er å etter halvannet år endelig se litt lys i enden av tunnelen! Håpet er fremdeles å bli ferdig i år, eller ihvertfall sånn at det går an å bruke hytta når vårsesongen starter.
Vi har også fått shoppet litt. En interiør- og hobbybutikk her i Halden skal legges ned, og i den anledning har de 50 % på absolutt alt, inkludert hyller og skap. Jeg sa jo når jeg kjøpte arkkutteren i forbindelse med bryllupet at jeg skulle prøve meg på å lage kort. Noe måtte jeg ha som unnskyldning for å kjøpe en arkkutter som var litt dyrere enn jeg hadde planlagt. Å påstå at jeg er kreativ ville være å lyve, men jeg har nå ihvertfall fått kjøpt litt som kan komme godt med for å lage det kortet jeg har funnet at jeg skal lage. Link til originalen og resultatet av mitt prosjekt kommer når det er ferdig, men jeg kan vel allerede nå garantere at istedenfor å få inspirasjon, så får dere en god latter 🙂
I tillegg var vi innom noen bokhandlere, og bøker på tilbud er aldri feil. E fikk med seg 2 bøker til seg selv pluss to i julegave til meg (en serie jeg samler på), jeg fikk med meg én bok.
Cecelia Ahern har jeg blandede erfaringer med fra tidligere, men jeg gir henne selvsagt et nytt forsøk når det er halv pris på allerede nedsatt pris 🙂
I dag har jeg vært en tur på Gårdsbutiken. Innehaveren er på messe denne helgen, så jeg ble stående og prate med hennes samboer, kjempekoselig uansett. Regndressen dere ser på bildet er hovedårsaken til at jeg dro dit i dag. Det jeg virkelig likte med den, er at det er stramming rundt magen til hunden. På regndressen jeg hadde til Arkas var det ikke noe sånt, noe som resulterte i at han tisset inni dressen hvis jeg ikke satt et bånd rundt der selv. I tillegg kjøpte jeg den kroken dere ser ligger på det ene bakbeinet på dressen, det er en slik krok man setter opp bakluka på bilen med, og allikevel kan man låse bilen. Genialt!
Og når vi først snakker om hund. Husker dere at jeg for ganske mange måneder siden kjøpte en sort Biabed som Nairo skulle ha på soverommet? Den har ikke akkurat vært en suksess, og her er teorien min: Da Nairo var liten, bar vi senga hans opp og ned mellom soverommet og stua. Den senga fikk plass mellom veggen og vår seng, og Nairo sov alltid i den, så han var nær meg. Den nye senga fikk ikke plass, så den har stått ved fotenden av vår seng, noe som har resultert i at Nairo istedenfor har ligget på et lite teppe på gulvet nær meg. Her om dagen flyttet vi litt på vår seng og satt hans seng helt oppe ved meg, men fremdeles var det lille teppet tilgjengelig. Nairo sov fremdeles på teppet. I går kveld la jeg teppet under senga hans, og i morges sov han i senga si! Så da var den nok ikke så ille allikevel 🙂
Vi har de siste ukene gått en del turer i lysløypa på Prestebakke. Det er en fin tur, men hovedgrunnen for turene er at vi skulle legge ut en geocachingtrail der. 8 cacher ble det, løypa er litt over 3 km lang. Nå har en del fått tatt den, og stort sett har vi fått skryt for den, noe som gleder meg veldig, siden jeg alltid er nervøs når vi legger ut nye cacher. Moro når det blir vellykket! Og så kommer vi i morgen ennå litt nærmere målet om 200 cacher i år også 🙂
Jeg vet jeg skulle ha oppdatert sidene i menyen over her, spesielt linkene. Men bær over med meg, jeg er treg for tiden. Jeg skal uansett love at det blir gjort!
Ønsker alle mine fine lesere en god lørdag, og håper dere gjør akkurat det dere har lyst til!
{minsignatur}
-
Bursdag!
Jeg har bursdag i dag! Og jeg er ikke redd for å si det 😉 At det nå ikke er fryktelig lenge til jeg er 40, snakker vi ikke om 😉 Men jeg er fryktelig glad i bursdager, og jeg er fryktelig glad i å få pakker 🙂
Vi feiret om søndag. Lettere det, så lenge fler av de som tar seg en tur har jobber og små barn, så da ble det noen timer tidlig søndag ettermiddag. Mamma var selvsagt her, C kom med sine døtre A og L, S kom med datteren E, og H kom. Hadde noen kjempekoselige timer med skravling, vafler, sjokoladekake, lefser, godt å drikke og hyggelig samvær. Masse fine gaver fikk jeg også!
Fine hjemmelagede kort, fin tegning, skjønn engel, gavekort på Ark, nydelig lysestake og en bøtte med masse god mat, snacks og et stort kubbelys.
Krumkakejern og sånn rulledings (siden krumkaker er den beste julekaken jeg vet) og penger. De to lysestakene til venstre har min pappa laget, de er i massiv messing, den høyeste veier faktisk 4 kg! Kjempemoro å ha, hadde helt glemt de bort, så det var en stor overraskelse når mamma kom med de 🙂
Dagen i dag har vært stille og rolig, akkurat som jeg liker det. Vi har hatt bilen på service noen dager, og den skulle egentlig være ferdig i går, men det hadde blitt noen misforståelser på verkstedet, så den ble ikke ferdig før i dag. Min kjære dro derfor ut og hentet den i dag, og av ukjent grunn kom det på over 3.000,- mer enn lovet, så vi har fått regning på det overskytende, og så skal jeg snakke med han jeg snakket med i forrige uke når han kommer tilbake fra ferie neste uke.
Har fått gaver av min kjære i dag:
Sommertursko fra DogWalker. Dyre sko, men veldig gode å ha på foten, man merker de nesten ikke! Disse skoene er også julegave siden de er så dyre. Med de fulgte det med en microfiberklut for tørking av hundepoter. Så hadde E vært innom butikken da han hentet bilen, og kom hjem med Superchips, Smash!, 2 Cuba, Caramello og en nydelig liten hundebamse. Mannen min vet hva jeg liker!
I tillegg fikk jeg bestemme middagen min i dag:
E spiser jo ikke tartar, så han har kost seg med pizza. Og så tror jeg han har kost seg med at han slapp å lage middag i det hele tatt, for pizzaen lager jo seg selv, og jeg fikser tartaren på egen hånd.
Massevis med gratulasjoner har jeg fått i dag også. Telefonsamtaler, sms, og ikke minst et ukjent antall hilsner på FB. Storkoser meg jeg da! 🙂
Ett år til neste gang!
{minsignatur}
-
Dag 26 – Ti ting om deg selv
- Jeg har drevet med bueskyting, sunget i kor, danset i leikaring og tatt pianotimer i 7 år hos Gunvor Hals.
- Jeg er livredd edderkopper og så og si alt av flyvende insekter.
- Jeg har så intens høydeskrekk at jeg sto 20 minutter på en overgang på taket av kirken The Minster i York før jeg turte å bevege på meg.
- Jeg er mer en hundeperson enn jeg er en menneskeperson.
- Jeg er litt for glad i rutiner.
- Jeg har to prolapser i ryggen, og var ikke klar over den første før den andre kom.
- Jeg planla å utdanne meg som bilmekaniker.
- Jeg savner fremdeles mopeden min, en Suzuki ZR halvchopper.
- Jeg har snart hatt lappen i 20 år, men har bare hatt to biler registrert i mitt navn.
- Jeg har grønne fingre innendørs, men ikke utendørs.
{minsignatur}