Jeg ble ferdig med to bøker i januar. Den første var Uten et ord av Linwood Barclay:

Cynthia oppdager en morgen at hennes familie har forsvunnet – uten et ord til avskjed. Tjuefem år senere er mysteriet ennå ikke løst, og Cynthia hjemsøkes fremdeles av de ubesvarte spørsmålene. Ble familien hennes drept? Bortført? I så fall, hvorfor ble hun skånet? Og hvis de er i live, hvorfor forlot de henne? I et siste desperat forsøk for å finne ut hva som skjedde den gangen, bestemmer Cynthia seg for å delta i et TV-program om uløste kriminalsaker. Når hun så blir oppringt av en person med et urovekkende budskap, skjønner Cynthia at det å grave i fortiden kan ha vært det dummeste hun noensinne har gjort…

Og dette synes jeg om boka:

Dette er på alle måter en god bok! Godt språk (oversettelse), gode karakterer, gode beskrivelser, jeg lever meg godt inn i historien og hadde en hel haug med potensielle løsninger i hodet mitt underveis, men ingen av de stemte. Og det liker jeg, når jeg blir overrasket på denne måten. Terningkast 5.

Den andre boka har jeg gledet meg til i flere måneder, og jeg var superglad da jeg fikk den til jul! Boka heter Opprinnelse og er skrevet av Dan Brown:

Robert Langdon, professor i symbologi og religiøs ikonologi ved Harvard, ankommer det hypermoderne Guggenheim-museet i Bilbao. En av hans tidligere studenter, den 40 år gamle multimilliardæren, futuristen og genierklærte it-gründeren Edmond Kirsch, skal presentere en revolusjonerende oppdagelse – en oppdagelse som vil besvare to av menneskehetens mest grunnleggende spørsmål. 
Etter hvert som den fascinerende presentasjonen skrider fram, forstår Langdon at den er langt mer kontroversiell enn noen kunne forestille seg. Men plutselig kollapser den nøye planlagte kvelden i kaos, og Kirsch’ oppdagelse er i ferd med å gå tapt for alltid. 
Sammen med museumsdirektøren Ambra Vidal, som har jobbet nært med Kirsch om arrangementet, er Langdon tvunget til å forlate Bilbao. De flykter til Barcelona på en halsbrekkende jakt etter et kryptert passord som vil avdekke Kirsch’ hemmelighet. 
Langdon og Vidal må navigere gjennom skjult historie, ekstrem religion, moderne kunst og gåtefulle symboler for å finne nøkkelen som til slutt stiller dem ansikt til ansikt med Kirsch’ sjokkerende oppdagelse – og sannheten som lenge har unnsluppet oss.

Min omtale:

Og dette er hvordan man skriver en bok! Dan Brown fornekter seg ikke, dette er skrivekunst på høyt nivå. Spenning, historie, drama, gode skildringer, gode karakterer, og en hovedperson jeg har blitt glad i. Jeg trekker bort ett øye på terningen da jeg ikke synes denne kommer opp mot DaVinci-koden og Inferno i spenning og symbolikk, men allikevel en favorittbok og terningkast 5.

To 5’er-bøker på rad er jaggu ikke hverdagskost, og den jeg holder på med nå er også veldig bra, så 2018 har startet bra på lesefronten!

Man skulle jo tro at man i romjula hadde masser av tid til å lese, og at jeg derfor skulle ha kommet gjennom mer enn 1 bok, men jeg leser bare i 10-15 minutter før jeg sovner, så det blir ikke noe ekstra lesing på meg.

Boka jeg ble ferdig med i desember var Mørkets synder av Elena Forbes:

Liket av en naken, ung kvinne blir funnet begravet i snøen i Holland Park. Det er ingen tegn til kamp på åstedet, og det eneste sporet er en lapp med et mystisk dikt funnet i kvinnens munn. Offeret er en tilsynelatende vanlig, vellykket kunsthandler ved navn Rachel Tenison. Men da kriminalbetjent Mark Tartaglia og overkonstabel Sam Donovan starter etterforskningen, avdekker de mørke hemmeligheter hos offeret.
Så får de et tips om at drapet har sammenheng med det uløste mordet på en kvinnelig universitetslektor som ble drept året før.

Min omtale:

Denne boka begynte bra, men så ble det veldig mye hit og dit, veldig mange involverte personer, og jeg klarte ikke helt å henge med. Slutten virker som hastverksarbeid, bare for å bli ferdig. Terningkast 2, da selve historien kunne vært bra.

Selv om disse innleggene aldri får mange besøk av dere, så fortsetter jeg å skrive de nå i 2018 også, så får vi se om et års tid om det fortsatt er interesse nok, eller om jeg gir meg 🙂

I november kom jeg meg gjennom to bøker. Den første var Sudden death av Anne Holt og Even Holt. Jeg styrer stort sett unna skandinaviske forfattere, uten at jeg klarer å forklare hvorfor. Og ikke husker jeg lenger hvorfor jeg valgte å lese denne.

Det er Champions League-finale på Wembley Stadion, og hjertelegen Sara Zuckerman er til stede. Idet dommeren blåser av kampen, er det bare Sara som oppdager spilleren som segner sammen på banen. 600 millioner TV-seere blir vitner til at hennes resolutte inngripen berger livet til spilleren. Saras nyvunne berømmelse fører til et møte med finansmogulen Najib Aysha, eier av Premier League-klubben Notting Hill. Men møtet mellom de to skal vise seg å bli skjebnesvangert. For dem begge.

Her er hva jeg tenker om boka:

Av en eller annen grunn som jeg ikke kan forklare, har jeg en motvilje mot skandinaviske forfattere (stort sett). Derfor var jeg tvilende til å lese denne, men jeg gjorde det et forsøk.
Merker at det ikke er en oversatt tekst, og det drar opp. Plottet er også forsåvidt spennende, men det blir for mye frem og tilbake mellom to mysterier, og jeg klarer ikke helt å følge med. Terningkast 3.

Den har allikevel ikke skremt meg helt fra å prøve flere skandinaviske forfattere, så kanskje en gang i fremtiden?

Bok nummer 2 var Gjennom en morders øyne av Maggie Shayne:

Jeg husker det siste jeg så – ansiktet til min bror Tommy. Jeg var tolv år og visste at jeg snart ville miste synet. Det var Tommy som kom til soverommet mitt om natten da jeg hadde hatt mareritt. Han holdt rundt meg og sa at alt ville bli bra. Da jeg våknet neste morgen, var jeg blind.

Mange år senere er Rachel de Luca blitt vant til å være blind, og hun utnytter det ofte når hun reklamerer for sine fremgangsrike selvhjelpsbøker. Men innerst inne lengter hun etter å se igjen, og da hennes narkomane bror Tommy forsvinner, begynner den alltid så positive holdningen hennes å vakle.

En unik hornhinnetransplantasjon gir henne uventet synet tilbake, og i begynnelsen er hun overlykkelig over å kunne se igjen. Men det viser seg snart at det er for godt til å være sant, for med de nye hornhinnene kommer også mareritt om bestialske drap. Drap som hun snart får vite har skjedd i virkeligheten. Hadde donatoren overnaturlige evner som han har ført videre til henne, eller hadde han noe med drapene å gjøre?

Politietterforsker Mason Brown hjelper Rachel med å etterforske Tommys forsvinning. Det hun ikke vet, er at han skjuler noe grusomt, og at alt henger sammen…

Og min omtale:

En god bok! Godt skrevet, troverdige personer, gode skildringer, godt språk, spennende historie (om enn litt spesiell). Lever meg godt inn i historien, og er spent på neste vending. Oppklaringen var litt vel snodig, men troverdig.
Terningkast 4.

Det ble nesten tre bøker i oktober, men jeg har rundt 40 sider igjen av den jeg holder på med nå, så den får gå inn i novemberinnlegget om en måned. To bøker er da mer enn bra nok det også!

Den første var Rettferdighetens pris av Carla Neggers:

Flukten til en idyllisk irsk by får snart dødelige konsekvenser i denne fengslende historien av mesteren i spenningssjangeren, Carla Neggers. For marinbiologen Julianne Maroney er to uker i lille Declan’s Cross på den irske sørkysten en måte å komme seg på. Hun hadde ikke regnet med å bli gjenstand for interessen til FBI-agentene Emma Sharpe og Colin Donovan – spesielt ikke siden en Donovan er ansvarlig for hennes knuste hjerte. Emma og Colin er i Irland av rent personlige årsaker. Colin vet at han får Julianne til å tenke på alt hun vil flykte fra, men det er noe med reisen hennes som gjør ham mistenksom. Emma, en ekspert på saker med tilknytning til kunst, er også på vakt. Hvorfor valgte Julianne akkurat Declan´s Cross av alle irske byer? Ti år tidligere ble byen rammet av et omtalt kunsttyveri. Emmas farfar, en kjent kunstetterforsker, hadde saken, men det som ble stjålet den kvelden, ble aldri funnet, og tyven er fortsatt på frifot. I samme sekund som Julianne lander på irsk jord, begynner alt å gå feil. Den amerikanske dykkeren som lokket henne til Irland, er forsvunnet. Og nå er Emma og Colin der og stiller spørsmål. Da en mørk konspirasjon kommer for dagen i vakre Declan´s Cross, må en hensynsløs morder stoppes, og innsatsen har aldri før vært så personlig for Emma og Colin.

Min omtale:

Dette er den tredje boka jeg leser av samme forfatter, og nå må jeg forstå at jeg ikke liker denne forfatterens måte å skrive på. Det er rotete, vanskelig å følge med og dårlig språk (det kan forsåvidt være oversetterens skyld). Plottet og karakterene kunne vært bra, men nei.
De to foregående bøkene fikk terningkast 1, det får jaggu denne også.

Så var det over til en bok jeg inderlig ønsket meg og også fikk til bursdagen min, nemlig Og det var kjærlighet av Marit Trønnes og Heidi Pettersen:

Marit Trønnes hadde to døtre på Utøya i 2011. Kun en overlevde. Dette er en mors beretning om livet før og etter at tragedien rammet dem. 
22. juli 2011 er to søstre på Utøya. Cathrine ser søsteren Elisabeth stå i vinduet i kafébygget etter at de har hørt om bomben i Oslo. De smiler til hverandre og gir hverandre tommel opp. Cathrine går mot teltplassen. Så begynner skytingen. Cathrine blir skutt, men overlever. Elisabeth kommer aldri levende fra øya. Mamma Marit er på ferie da det skjer. I flere dager er hun og familien hos Cathrine på sykehuset, uten å vite hvordan det er gått med Elisabeth. Først etter en uke får de dødsbudskapet. Seks år senere strever mor og datter med å komme seg videre. Slik er dette en sterk fortelling om hvordan en rammet familie har opplevd livet etter terroren, og en bok som belyser hvordan storsamfunnet har stilt opp i denne krevende tiden.

Og her er mine tanker etter å ha lest boka:

Jeg har både ønsket og gruet meg til å lese denne boka. Ingenting ved 22. juli rammet meg direkte, allikevel rammet det meg på samme måte som alle andre “uberørte” i Norge; hardt og brutalt og med en grunnleggende sorg. Det eneste jeg har til felles med familien i boka, er at vi bor i samme by. Det er helt sikkert derfor akkurat deres historie har satt seg ekstra fast i meg.
Språkmessig er vel ikke boka skrevet direkte bra. Men innholdsmessig går den rett i hjertet. Alle de fine stundene i oppveksten, skrekken, fortvilelsen og hjelpesløsheten midt i tragedien, og ærligheten om tiden etterpå. Selv om man har lest det meste i media, får man allikevel et dypere innblikk i hvordan dette har vært og er for familien og for mammaen.
Terningkast 5.

I mange måneder på rad har jeg bare klart én bok i måneden. Nå er det på ingen måte noe mål å lese så mange bøker som mulig i måneden, men for meg kan det være et lite kvalitetsstempel hvis det går fort å lese en bok, da betyr det gjerne at jeg ikke har lyst til å legge den fra meg.

I september kom jeg meg gjennom to bøker. Den første var Dødsbølgen av Clive Cussler:

Dirk Pitt fra National Underwater & Marine Agency befinner seg i Antarktis for å finne årsaken til at seler og delfiner forsvinner derfra. Han kommer naturforskeren Maeve Fletcher og hennes gruppe med turister til unnsetning. De befinner seg i en hule hvor de plutselig får fysiske problemer. Pitt aner en forbindelse mellom deres opplevelse og den plutselige sjødyrdøden, og sporene leder til Arthur Dorsett, en eksentrisk mangemillionær og Maeves far. I Dorsett-gruvene benyttes lydbølger for å få tak i diamantene, og disse lydbølgene kan forårsake naturkatastrofer. Etter Pitts beregninger vil den neste bølgen treffe befolkede øyer i Hawaii-gruppen. Dette er den 13. romanen om Dirk Pitt.

Og dette synes jeg om boka:

Dette er den andre boka jeg leser av Cussler med samme hovedrolleinnehaver. Om jeg har lest de i rett rekkefølge vet jeg ikke, men jeg tror egentlig ikke det er noen rett rekkefølge.
Boka er bra. Syk, men bra. Jeg håper ikke dette er et mulig reelt scenario, for da er ikke boka bra lenger, bare syk. Litt langdrøy, litt for utrolig til tider, men bra skrevet, bra beskrivelser og troverdige karakterer. Terningkast 4.

Så var det over til Sammen til det siste av Anna McPartlin:

Det er en lys og klar dag i april. Førti år gamle Mia “Rabbit” Hayes er mange ting. Hun er Molly og Jacks elskede datter. Hun er Grace og Daveys søster og tolvåringen Juliets mor. Hun er Marjorie Shaws beste venninne og Johnny Fayes store kjærlighet. Og nå er hun på vei til et hospice for å dø. Mia har vært syk lenge og forsøker å forsone seg med at hun snart vil forlate familien sin. Rundt henne står alle dem hun elsker, og som elsker henne like høyt tilbake. Moren Molly kjemper forgjeves for å finne en kur mot datterens brystkreft, faren sliter med å takle datterens sykdom, og resten av familien sliter med å ta farvel. Og har Juliet egentlig forstått hvor ille det står til med moren? Og hvem skal ta seg av henne når Mia er borte? Sammen til det siste er blitt en sterk og håpefull historie om å møte livets overraskelser med latter og å finne glede i hvert øyeblikk, en historie skildret med en forbausende letthet og varme. Dette er en bok du sent vil glemme.
Anna McPartlin er en irsk forfatter og stand-up-komiker. Hun har flere suksessrike romaner bak seg, men Sammen til det siste er hennes første tittel oversatt til norsk.

Og min dom er som følger:

Jeg har lest så mange krimbøker i det siste at det første jeg tenkte når jeg plukket opp denne, var at dette måtte jo bare bli bra. Og det ble det! Det står “Umulig å legge fra seg” på forsiden, og det stemte nesten for meg, jeg hadde ikke lyst til å slukke lyset og sove de kveldene jeg leste denne.
Fengende, gripende, godt beskrevne karakterer, sårt, morsomt, innholdsrikt. Dessverre en fryktelig realitet for mange. Terningkast 5.

Jeg tror kanskje at jeg for tiden er fryktelig lei krimbøker. Derfor er det så synd at jeg holder på med en nå og har rundt 20 uleste i den sjangeren og ikke mer enn 5-6 i andre sjangere, for jeg tror ikke jeg klarer å gi krimbøkene en reell sjanse når jeg er såpass lei. Men hvis jeg nå pløyer gjennom de andre bøkene, ender jeg med 20 krimbøker på rad senere, og det gjør det jo egentlig ikke noe bedre. Jeg får se om jeg finner noen løsning på dette luksusproblemet 😉

Hadet bra, august og sommer, velkommen september og høst. Hvor i alle verdens dager ble august av? De 31 dagene forsvant veldig fort, altså. Nå blir det tidligere mørkt, kjøligere på kvelden og natta, og forhåpentligvis fine dager med lite nedbør.

Lesing gjør jeg uansett bare ved leggedags. Igjen har jeg bare klart å lese ferdig én bok på en måned, det er mange tykke bøker i bokstabelen min! Boka jeg leste i august heter Frels oss fra det onde, og er skrevet av David Baldacci:

Evan Waller har skapt en formue på sin vilje til å kjøpe og selge alt – og alle. Nå har Waller startet en ny virksomhet, som kan føre til millioner av dødsfall. Men den mystiske agenten Shaw er i hælene på ham. Shaw skal forhindre at den endelige avtalen går i boks. Plutselig dukker en ukjent agent opp, og hun har sin egen agenda. Uvitende om hverandre blir de dratt inn i en dødelig duell i jakten på samme mann.

Og min omtale og terningkast er som følger:

Dette er absolutt en god bok. Mye spenning, interessant og psykologisk intrikat bakgrunn, gode personskildringer. Blir fysisk kvalm av skurkens tankemåte og tortur-planlegging, og da er det ingen tvil om at det er godt beskrevet.
Det som drar litt ned for meg er at jeg synes det til tider blir litt langtekkelig, og at det er litt for mange mennesker i forskjellige grupperinger å forholde seg til.
Terningkast 4.

Det går tregt med lesingen for tiden. Nå er mange av bøkene jeg leser av den tykke sorten, og det sier seg selv at det tar lengre tid å komme gjennom 500 sider enn 250 sider. Derfor ble det bare én bok i juli, og det var Piken på toget av Paula Hawkins:

Rachel tar det samme toget hver dag. Fra toget ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade. En dag ser hun en annen person i hagen. Kort tid etter er Jess på nyhetene. Hun har forsvunnet. Rachel trekkes mot etterforskningen og prøver å bidra. I stedet blir hun selv mistenkt. Kastet ut i en verden full av svik, hemmeligheter og bedrageri, må hun konfrontere fortiden sin. Tre kvinner, tre menn, knyttet sammen gjennom ekteskap eller utroskap. Hver av dem kan klandres for noe. Men bare en av dem er en morder i denne psykologiske thrilleren om sårbarhet og besettelse. Piken på toget er en illevarslende og sammenfiltret historie om jakten etter sannheten.

Og her er hva jeg synes om boka:

En helt grei bok med en litt overraskende tvist på slutten. Allikevel synes jeg tvisten var spot on på hvordan man skriver en krimbok (ikke at jeg er noen ekspert altså, lang ifra!), så det var ikke så overraskende allikevel.
Gode personskildringer trekker opp til terningkast 4.

Boka jeg holder på med nå er heller ikke noen stor favoritt, så jeg håper det snart dukker opp noe bra i de 26 bøkene jeg har liggende på vent.

Jeg tror ikke jeg noensinne har brukt så lang tid på en bok. Jeg klarte ikke å lese mange sidene hver kveld, og gjennom de første par hundre sidene, lurte jeg daglig på om jeg skulle legge den bort. Men så er jeg så sta at jeg stort sett alltid vil gjennomføre noe når jeg har begynt, derfor ble det til at jeg leste den ferdig.

Boka det er snakk om heter En bønn for Owen Meany, og er skrevet av John Irving:

Sommeren 1953 spiller to elleveåringer baseball i en Little League-kamp i Gravesend, New Hampshire. Den ene av guttene slår en “vill” ball som treffer bestevennens mor i hodet og dreper henne. Gutten som slo, tror ikke på ulykker. Owen Meany tror på å være Guds redskap. Men det som hender med ham etter slaget, er merkelig og gruoppvekkende.

Omtalen min lyder som følgende:

2 måneder og 10 dager har jeg brukt på denne boka, og da har jeg lest litt hver eneste kveld, slik jeg alltid gjør med alle bøker jeg leser. Gjennom hele boka har jeg slitt med å finne ut om jeg liker den eller ikke. Det er ingen tvil om at jeg liker historien. Jeg liker personene. Jeg liker beskrivelsene. Men jeg klarer ikke på noen som helst måte å like måten boka er skrevet på, og det er nok derfor jeg har brukt så himla lang tid på den. Den er et slit å lese med lange og til tider uforståelige setninger, og ikke minst bruken av store bokstaver. Jeg forstår hvorfor forfatteren har brukt nettopp store bokstaver, men når det er brukt så hyppig som her, så blir det bare slitsomt.
Terningkast 2, rett og slett fordi jeg ikke kunne tenke meg å lese den igjen.

Jeg har ikke mange sidene igjen i boka jeg holder på med nå, så kanskje det blir to omtaler igjen når juli er over?

Én bok rakk jeg å komme gjennom i april, og det var Martyrens forbannelse av Scott Mariani:

Den tidligere elitesoldaten Ben Hope har trukket seg tilbake fra sin brutale fortid og har endelig funnet fred og sinnsro i et middelalderkloster i de franske alpene. Men det tar ikke lang tid før brutaliteten innhenter ham. Etter å ha vært borte fra klosteret i et døgn, kommer Ben tilbake til et blodbad. Noen har brutt seg inn i klosteret og henrettet munkene – og da vekkes kamplysten i ham igjen. Han skal finne drapsmennene og ta hevn. Ben drar av sted på en livsfarlig jakt og blir trukket inn i et nett av stjålne skatter, svindel, drap og en sju hundre år gammel forbannelse.

Hva vil egentlig «De forberedte», den nådeløse gruppen som angrep klosteret, oppnå? Etter hvert som Ben finner flere ledetråder, blir det avdekket en grusom plan som truer med å ødelegge hele verden. Katastrofen må avverges – og det finnes bare én mann som kan gjøre det.

Min omtale:

Alt i alt en god bok. En spennende historie som ligner mye på andre tilsvarende bøker, men som allikevel har særpreg og holder på interessen min.
Terningkast 4.

Nå holder jeg på med en bok som jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg elsker eller hater. Hver kveld leser jeg 3-4 sider og lurer jeg på om jeg skal gi opp, og så gjentar det seg neste kveld. I tillegg er det en tykk bok, så jeg kommer jo til å bruke evigheter på å komme gjennom den, hvis jeg ikke gir opp.

To bøker ble det i mars. Er en stund siden sist jeg rakk over to bøker, men egentlig skulle jeg ønske at den første av de to varte mye lenger. Det var nemlig Kivien kaller av Sarah Lark:

Tredje bok i New Zealand-trilogien. 
1907: Gloria, Gwyneiras oldebarn, har vokst opp på idylliske Kiward Station, der hun har fått utfolde seg blant dyr og mennesker. Men nå har foreldrene bestemt at det er på tide at hun blir en lady, og sender henne på kostskole i England. Gloria mistrives fra første stund, og begynner å legge planer for hvordan hun skal komme seg tilbake til sitt elskede New Zealand. Ingenting kan stoppe henne, og hun legger ut på en farlig reise. Det skal forandre henne for alltid.
Kivien kaller er en uforglemmelig historie om mot, kjærlighet, vilje og utholdenhet – på et bakteppe av en verden i forandring, og er tredje og avsluttende bok i Sarah Larks fengslende familiesaga fra New Zealand.

Min omtale:

Så var jeg ferdig med siste bok i denne trilogien. En liten nedtur i forhold til de to første bøkene, men absolutt en god bok.
I denne boka virker det som om forfatteren har fått litt hastverk innimellom. Noen deler er like gode, detaljerte og godt beskrevet som de to andre bøkene, andre deler haster avgårde og man får ikke helt tak i hvem og hva og når.
Det kommer til å ta litt tid å få denne trilogien ut av blodet, for den har virkelig festet seg og satt spor. Og jeg blir ikke lei meg om det kommer flere bøker, hvis de holder samme standard som de tre første.
Terningkast 4.

Den andre boka var Bak lukkede dører av Maggie Shayne:

Den siste tiden har Triple Cities blitt rammet av en rekke uforklarlige kidnappinger. Unge kvinner i attenårsalderen som nettopp har forlatt fosterhjemmene sine og står uten nær familie, forsvinner sporløst. Da datteren til den prominente dommeren Mattheson forsvinner på samme måte, står politiet uten spor. Hvordan kan en privilegert overklassejente, som dessuten er blind, ha noe til felles med de vanskeligstilte jentene som har måttet klare seg selv i livet?

Politietterforsker Mason Brown er sikker på at det finnes en forbindelse mellom de forsvunne kvinnene og dommerens datter. Partneren hans, Rachel de Luca, er om mulig enda mer overbevist om det. I drømmene sine ser hun bilder av kvinner i fangenskap og menn med finlandshetter. Men Rachels syner leder dem inn på en farlig vei. Vil de klare å ta de skyldige før Rachel blir det neste offeret?

Og her er min omtale:

Jeg liker historien og plottet, men jeg liker ikke måten boka er skrevet på. Får meg til å tro at det ihvertfall finnes en forløper, for både hovedpersonene og deres historie er dårlig og tynt beskrevet.
Terningkast 3.