For en stund siden leste jeg Den lange hvite skyens land av Sarah Lark. Det var første bok i en trilogi, og jeg storkoste meg med den. Nå i februar har jeg lest ferdig bok nummer to, nemlig Maorienes sang:

1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.
Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land – en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.

Jeg synes ikke bokomtalen yter boka rettferdighet. Bokomtalen beskriver boka som en kjedelig kjærlighetsroman, men det er den så absolutt ikke! Her er min omtale:

Det er langt mellom de gode bøkene her hos meg for tiden, men denne bryter den dårlige rekka. Bok nummer 1 i trilogien fikk terningkast 5, og det gjør jaggu denne også. Nydelige skildringer av både steder og personer, personene er troverdige og lett å bli glad i, språket er både forståelig og godt, og ingenting av dette dras ut i det kjedsommelige.
Det som gjør at boka ikke får terningkast 6, er bruken av klisjeer og at boka til tider er forutsigbar. Anbefales uansett!

Jeg er i gang med den siste boka nå, og har egentlig ikke lyst til å legge den fra meg. Er så spennende å lese hva som skjer!

Så var januar over, og her er de to bøkene jeg leste:

En av mine favorittforfattere er John Grisham, og nå er det veldig lenge siden jeg har lest noe av han. Men i januar leste jeg Svindleren:

Malcolm Bannisters situasjon innenfor murene ser ikke spesiell lys ut, men han har et ess i ermet. Han vet hvem som drepte dommer Fawcett, og han vet hvorfor. FBI ønsker å vite det, og Malcolm ønsker å fortelle. Men alt har en pris. Spesielt så eksplosiv og farlig informasjon som Malcolm innehar…

Min omtale:

Det er lenge siden sist jeg leste noe av Grisham, så det var godt å komme “hjem” til hans verden igjen.
Denne boka ble ikke en favoritt, da jeg synes historien blir tung og til tider vanskelig å henge med i, men jeg synes både beskrivelser, språk og personer er både gode og troverdige. Terningkast 4.

Den andre boka er skrevet av Clive Cussler, og heter På dypt vann:

En mektig og grådig kinesisk forretningsmann tjener en formue på menneskesmugling. Jakten på mannen fører Dirk Pitt til Louisiana. Dette er den 14. romanen om Dirk Pitt.

Jeg har ikke lest noen av bøkene om Dirk Pitt før, men det tror jeg heller ikke er nødvendig. Det virker som om hver bok er avsluttende.

Min omtale:

Dette er en spennende bok med gode beskrivelser, og jeg føler absolutt at jeg blir dratt inn i boka og blir kjent med personene. Jeg har ingen formening om dette kunne vært tatt fra virkeligheten, men jeg håper da inderlig ikke det.
Boka er litt langdrøy, derfor får den terningkast 3.

Nå er jeg i gang med en tykk bok så jeg er faktisk usikker på om jeg rekker å lese den ferdig før februar er over, selv om den så langt (etter å ha lest under 100 sider) er så bra at jeg ikke har lyst til å slukke lyse og legge meg til å sove på kveldene.

Så er november over, og det er på tide med bokomtaler igjen.

Den første boka var Uten et spor av Rick Mofina:

En kjærlighetsfull familie under hardt press faller fra hverandre… Bilmekanikeren Jeff Griffin og hans kone Sarah reiser fra Montana til Manhattan for å gi sin ni år gamle sønn Cole en drømmeferie – samtidig som de i all hemmelighet forsøker å takle de hjerteskjærende tumultene som risikerer å føre til skilsmisse.

Akkurat idet de er i ferd med å forsones, forsvinner mor og sønn sporløst… Under sightseeingturen til Times Square går Jeff inn i en butikk for å kjøpe batterier til kameraet sitt, og da han kommer tilbake til stedet der han gikk fra Sarah og Cole, er de borte.

Den panikkslagne faren søker ledetråder, og klokken tikker… Jeff kjemper mot angsten og er kritisk til politiets arbeid, og vil selv gjøre alt for å redde Sarah og Cole. Han vet at hans og Sarahs kjærlighet er verdt å kjempe for. Men han kan ha mistet sjansen til å fortelle henne det. Han frykter nemlig at de har havnet midt i en farlig floke med globale følger.

Min omtale:

En spennende bok som til tider griper meg og gjør at jeg ikke har lyst til å legge den fra meg. Men det går i bølgedaler, og nedturene med blant annet dårlig språk (kan være på grunn av oversettelsen) og tynn handling er så store at helhetsinntrykket trekkes langt ned. Terningkast 3(+).

Helt til i går kveld trodde jeg det skulle bli med den ene boken i november, men jeg klarte jaggu å lese ferdig Hemmeligheter av Kate Morton i går kveld:

1961: Det er en varm sommerdag. Mens familien er på fødselsdagsutflukt ved elva som renner like ved gården deres i Suffolk, gjemmer seksten år gamle Laurel seg i en trehytte. Hun tenker på en gutt som heter Billy, en reise til London, og den lysende fremtiden hun ikke kan vente med å komme i gang med. Men før den idylliske ettermiddagen er over, har Laurel blitt vitne til en grufull forbrytelse som endrer alt. 2011: Laurel, som nå er en kjent skuespillerinne, overveldes av skygger fra fortiden. Hun plages av minnene og mysteriet rundt hva hun så den dagen i 1961, og returnerer til barndomshjemmet. Et bilde begynner å avtegne seg idet hun graver i familiehistorien. Tre fremmede fra forskjellige verdener – Dorothy, Vivien og Jimmy – som tilfeldigvis møttes i London i krigens dager, blir knyttet til hverandre for alltid.

Og her er min rykende ferske omtale:

På forsiden av boka står det “Kate Morton skuffer aldri!”. Klarer ikke si meg enig der, for med denne boka skuffet hun meg.
Boka prøver å balansere på et punkt mellom drama, krim og historie. Jeg synes dramabiten er bra, krimbiten blir for søkt og lite troverdig, og historiebiten er både bra og rotete. Jeg skulle ønske at rekkefølgen på det som blir avslørt kontra det det blir spurt etter og lurt på var motsatt. Og jeg tror ikke på avslutningen.
Samtidig skriver hun bra, og jeg lever meg inn i boka, spesielt historiebiten.
Terningkast 4.

Nå er det bare én måned igjen av dette året, og jeg ønsker deres tilbakemelding på om dere vil ha disse innleggene neste år også. Jeg synes det er moro å skrive de, men jeg vil også at dere skal synes det er nyttig å lese de. Så legg gjerne igjen en kommentar uansett om det er ris eller ros, så ser vi om desemberbøkene blir det siste innlegget av dette slaget, eller om det blir flere 🙂

To bøker ble det i oktober. Den første var Joyland av Stephen King:

Bestselgerforfatter Stephen King er tilbake -denne gangen med en roman om livet, eller snarere døden, innenfor Joylands porter. Collegestudenten Devin Jones tar seg sommerjobb i fornøyelsesparken Joyland, i håp om å glemme jenta som akkurat har dumpet ham. Men kjærlighetssorgen blir etter hvert overskygget av langt verre ting: arven etter et ondskapsfullt drap, skjebnen til et dødssykt barn, og mørke hemmeligheter om livet – og det som kommer etter. Livet til Devin Jones blir aldri det samme etter sommeren i Joyland. Joyland er en totalt oppslukende og fascinerende fortelling om kjærlighet og tap. Det er en historie om å bli voksen og å bli gammel – og om dem som aldri får oppleve det, fordi de møter døden altfor tidlig. I Joyland kommer Stephen Kings fantastiske evner som historieforteller virkelig til sin rett. Joyland er både en krim, en grøsser og en bittersøt oppvekst- og dannelsesroman, som vil røre selv den mest hardkokte leser dypt.

Jeg har vært stor fan av King i mange år. Noen av bøkene er så ekstreme at jeg ikke forstår de, men jeg liker de allikevel. Andre er så realistiske i sin ekstremhet at de setter seg innunder huden og blir værende der for evig. Her er omtalen av denne boka:

Det er umulig å putte Stephen King inn i en sjanger, da han helt klart skriver mange forskjellige typer bøker. Denne har jeg puttet i sjangeren Drama, da jeg ikke synes den kvalifiserer til Krim, selv om det absolutt er et innslag av det her også.
Boka er på alle måter bra skrevet, jeg lever meg godt inn i den og får en god følelse av både hovedperson og andre personer. Allikevel synes jeg boka mangler ett eller annet, selv om jeg ikke klarer å sette fingeren på akkurat hva. Kanskje jeg forventet meg mer Krim/Action?
Terningkast 4.

Bok nummer to var Etter deg av Jojo Moyes:

Den etterlengtede oppfølgeren til den internasjonale bestselgeren ET HELT HALVT ÅR.
Lou Clark har ikke glemt.
Halvåret med Will Traynor forandret henne for alltid. Nå kan Lou gripe muligheter hun aldri hadde forestilt seg. Men hun slites mellom fortidens hendelser, nåtidens forpliktelser og valgene hun må ta for fremtiden.
ETTER DEG er en gripende historie om kjærlighetens styrke, og hvordan de valgene vi tar kan forandre våre liv for alltid.

Jeg hadde tenkt å spare denne en stund til, men jeg klarte ikke dy meg. Her er min omtale:

Jeg hadde store forventninger til Et helt halvt år, og den innfridde. Dermed hadde jeg også store forventninger til Etter deg, men den innfridde dessverre ikke.
Det er på ingen måte en dårlig bok, men jeg får ikke den samme inderlige følelsen av denne boka som jeg gjorde av den forrige. Det er ett eller annet som mangler (uten at jeg klarer å sette fingeren på nøyaktig hva), så jeg synes dette er mer en EasyReading-bok i motsetning til forløperen, som var mer en Drama-bok.
Slutten åpner for en fortsettelse, kanskje det allerede har kommet uten at jeg har fått det med meg.
Terningkast 4.

Jeg var ikke klar over det før jeg leste begge omtalene mine nå, men konklusjonen for oktoberbøkene må være at jeg ikke helt klarer å finne ut hva som mangler. Pussig at jeg har skrevet det på to omtaler rett etter hverandre! Kanskje hjernen min ikke har vært helt med i oktober?

Det ble to bøker i august. Den første boka ble jeg anbefalt av damen i bokhandleren, boka heter Det vokser et tre i Brooklyn og er skrevet av Betty Smith:

Kåret av The New York Public Library til en av de mest leseverdige romanene fra det 20. århundret.
Det vokser et tre i Brooklyn er en av forrige århundres vakreste oppvekstromaner. Gjennom fortellingen om den gatesmarte ungjenta Francie Nolan og hennes arbeiderklassefamilie, portretteres et håpets og drømmenes New York. Med observant humor, glitrende skildringer og et fargerikt persongalleri, trer Brooklyn fram som en pulserende bydel, og verden som noe ganske annet enn den vi lever i i dag. Likevel treffer boken en nerve i oss alle, fordi den berører noen helt grunnleggende temaer: kjærlighet, klassereise, utopier og knuste drømmer. Dette er en bok man ikke forlater uberørt.
Det vokser et tre i Brooklyn er basert på forfatter Betty Smiths egen oppvekst i New York. Den ble utgitt for første gang på norsk i 1946, samme år som filmversjonen av romanen mottok en Oscar. Den refereres stadig til i populærkulturen.
«En svært rørende roman, og en ærlig og ektefølt en. Den treffer selve kjernen i livet … Hvis du ikke leser Det vokser et tre i Brooklyn, blir du én erfaring fattigere.» New York Times.

Jeg var skeptisk, og her er min omtale:

Jeg brukte veldig lang tid på å finne en rød tråd, en handling i boka, helt til det gikk opp for meg at det var selve historien, selve livet, som var handlingen. Først da steg boka for mitt vedkommende, og jeg koste meg mer.
Selv om det kan virke som en gammeldags bok, så lever jeg meg godt inn i den, og klarer til en viss grad å følge det dagligdagse livet familien lever. Jeg synes slutten ble litt for mye “happy ending”, men er glad på deres vegne.
Terningkast 4.

Det ble som sagt to bøker i august, og nummer to er skrevet av Brenda Novak og heter Døde snakker ikke:

Et lik ligger begravd på en gård i Mississippi. Grace Montgomery vet hvem det er, og hun vet hvordan liket havnet der. Hun var bare tretten år den natten da alt gikk galt. Og nå, akkurat som da, har hun ikke noe annet valg enn å forholde seg taus. Grace forlot Stillwater for tretten år siden, for å prøve å glemme og prøve å gjøre rett og skjell for seg. Som assisterende statsadvokat i Jackson har hun endelig kommet dit hun ville, men fortsatt plages hun av fortiden. Derfor drar hun hjem til Stillwater, til gården som hennes bror nå eier og til de mistenksomme innbyggerne som gjør alt for å finne ut sannheten. Enkemannen Kennedy Archer er en av dem som mener å vite hva som skjedde. Han vil stille til valg som borgermester og burde holde seg så langt unna Grace som mulig. Men hun er en gåte han ikke kan motstå, selv om hennes fiender holder på å finne ut sannheten om hva som skjedde den gangen – noe som kan bety slutten for dem begge.

Å lese denne ble veldig rart for meg, årsaken har jeg skrevet om i omtalen:

Jeg hadde ikke lest mange setninger i denne boka før jeg synes det virket veldig kjent. Begynte å gå gjennom bokhylla for å se om jeg hadde boka fra før, men nei. Så tittet jeg på andre bøker av samme forfatter, og oppdaget plutselig at denne boka er bok 1 i en trilogi, og jeg hadde allerede lest bok 2. Lettelsen var stor når jeg oppdaget at jeg hadde bok 3 ulest.
Jeg tittet på hva jeg hadde skrevet om bok 2, og det var ikke veldig positivt. Men jeg hadde gitt den terningkast 3.
Denne boka likte jeg bedre, jeg fikk en bedre følelse av personene, storyen og innholdet. Og hadde jeg lest bøkene i riktig rekkefølge er det ikke umulig at bok 2 hadde fått en bedre omtale.
Denne boka gir jeg terningkast 4.

Nå er jeg snart ferdig med den siste boka, og jeg mener fremdeles at bok nr 2 hadde fått en bedre omtale hvis jeg hadde lest de i riktig rekkefølge.

Har det blitt mye lesing på dere i sommer, eller liker dere bedre å lese nå når høsten er over oss?

Det blir en del tykke bøker for tiden, og derfor leser jeg stort sett bare én bok pr måned. Den jeg leste ferdig i juli er ikke spesielt tykk riktignok, den heter To uker på vei og er skrevet av Sarah Rayner:

Tenk om alt du lengtet etter og drømte om, sto og falt på to uker?
I Brighton har Lou nettopp fått vite at tiden er i ferd med å renne fra henne hvis hun ønsker å bli mor. Hun kan ikke forestille seg en fremtid uten barn, men partneren hennes er ikke klar for å etablere seg. Lou må ta en vanskelig beslutning: en fremtid med kjæresten, eller få oppfylt drømmen om å bli mamma?
Samtidig, i Yorkshire, lengter Cath etter å stifte familie med mannen sin, Rich. Ingenting vil glede ham mer enn et barn, men Cath har vært gjennom en tøff runde med kreftbehandling og kan ikke bli gravid uten eggdonasjon fra en annen kvinne.
To kvinner som aldri har møtt hverandre, er i ferd med å bli knyttet sammen for livet – i drømmen om et barn.

Min omtale:

For meg blir dette en bok som vil belyse forskjellige årsaker til ufrivillig barnløshet og veien mot å forhåpentligvis få et barn. Et fint tema da ikke alle som ønsker seg barn faktisk kan få det. Jeg tok meg selv i å lese “bare ett kapittel til” mot slutten da jeg var spent på hva som skjedde.
Samtidig synes jeg at beskrivelsene til tider blir litt overfladiske, så jeg får ikke den inderlige og hjerteskjærende følelsen en slik bok kunne ha gitt.
Terningkast 4.

I skrivende stund har jeg ingen oversikt over hvor mange uleste bøker jeg har liggende, da jeg fikk en bærepose med bøker i sommer. Så, med fare for å gjenta meg selv; jeg trenger flere bokhyller.

Det var med nød og neppe at det ble noe bokinnlegg for juni, jeg ble nemlig ferdig med en 718 sider tykk bok i går! Det har tatt sin tid å lese den, ikke fordi den har vært vanskelig å komme gjennom, men fordi noen av kapitlene har vært i korteste laget, og da er det ofte jeg velger å sove etter ett kapittel istedenfor å lese to.

Men, i går ble jeg som sagt ferdig, og boka jeg har lest er “Den lange, hvite skyens land” av Sarah Lark:

En fargesprakende familiesaga fra New Zealand. London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen. Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren GwyneiraSilkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales. På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnene og blir venner, til tross for klasseforskjellen.Tilværelsen – og ektemennene – på New Zealand viser seg å bli helt annerledes enn de hadde forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det livet de hadde håpet på. En fengslende historie om kjærlighet og hat, tillit og fiendskap, og to familier som er uløselig knyttet sammen.

Min omtale:

Jeg var skeptisk til å begynne med, men det tok ikke mange sidene før skepsisen forsvant. Man blir virkelig kjent med karakterene, man lever seg inn i livet deres, og blir sint, frustrert, lei seg, glad og lykkelig sammen med de.
Siden jeg har hatt en Border Collie selv, var det vel de jeg lettest så for meg hvordan så ut 😉
Det som trekker ned, er at årene går fort forbi i boka mot slutten. Jeg forstår at boka hadde blitt ekstremt lang hvis man skulle flettet inn hendelser i “venteperiodene”, og siden boka allerede er på 718 sider, er det kanskje greit at det blir litt hopping.
Alt i alt en veldig god bok. Fengende, godt språk og gode beskrivelser gjør at jeg lever meg inn i boka, noe som ikke skjer så altfor ofte.
Terningkast 5.

Anbefales så absolutt, perfekt til de lange, late dagene hvor man enten ikke har lyst til å legge boka fra seg, eller man trenger noen korte kapitler innimellom andre aktiviteter.

Det ble bare én bok i mai. Årsaken er nok at jeg begynte med den akkurat i månedsskiftet april-mai, at den er på over 300 sider, og at den jeg holder på med nå er enda tykkere.

Boka heter Post mortem, og er skrevet av Patricia Cornwell:

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Tilsynelatende tilfeldig og uten motiv, har en seriemorder kvalt tre kvinner på deres eget badeværelse. Det eneste fellestrekket er at mordene alltid skjer tidlig søndag morgen. Rettsmedisiner Kay Scarpetta jakter på morderen, samtidig som hun må verne om både sin egen karriere og sitt omdømme. Dette er forfatterens debutbok og den første romanen om Kay Scarpetta.

Omtale fra forlaget
Patricia Cornwells første roman om rettsmedisiner Kay Scarpetta. En seriemorder er på ferde i Richmond, Virginia. Tre kvinner er blitt mishandlet og kvalt i sitt eget soverom. Tilsynelatende finnes det ikke noe mønster. morderen synes å velge sine ofre helt tilfeldig. Men han slår alltid til om natten mellom fredag og lørdag. Så da Kay Scarpetta blir vekket av telefonen klokken 02.33 en lørdag morgen, mens det ennå er mørkt, vet hun at hun kan vente seg dårlige nyheter: Et fjerde offer er funnet.

Og her er min omtale:

En spennende bok! Godt beskrevne personer gjør at man føler man kjenner de, og det er lettere å leve seg inn i boka. Man kjenner på spenningen på om det vil komme flere drap, og hvem som blir rammet.
Det som trekker ned for meg er den utstrakte bruken av terminologi innenfor et felt jeg kan null og niks om, og det ble et antiklimaks når man fikk greie på hvem morderen var.
Terningkast 4.

Sommeren er jo lesetid for mange, og nå kunne jeg tenke meg å vite hva dere leser og har tenkt til å lese i sommer! Jeg holder på med en bok om nybyggertiden på New Zealand, og etter det står en, i følge omtalen, følsom og innsiktsfull bok om hormoner, tester, fordømmelser og moralske dilemmaer på planen.

Tradisjon tro; det ble to bøker i april også.

Den første var “Norge på langs” av Lars Monsen og Trond Strømdahl. Dette var en av bøkene jeg kjøpte på mammutsalget.

Det var på tur i Nordmarka at de to fikk ideen. De ville gå langs den norske innlandsgrensa, langs Sovjet, Finland og Sverige, fra nord til sør. Men ville de klare vinteren og mørketida i nord? Ville kameratskapet holde? Et år er lang tid, og helt ufarlig skulle det heller ikke bli. I tekst og bilder kan du følge Trond og Lars helt fra turen bare var en løs ide, til de en dag nådde målet.

Her er min omtale:

Etter å ha lest en rekke romaner, var det befriende deilig å lese noe reelt, håndfast og “down to earth”. Jeg liker den saklige og ærlige fremstillingen av turen, selv om jeg også ble til tider irritert over nevnte ærlighet. Det som drar inntrykket ned for meg, er at jo lengre sør de kommer, jo mindre beskrivende og detaljert blir fortellingen. Terningkastet blir en svak femmer.

Så gikk jeg over til “Når himmelen faller ned” av Jennifer Cody Epstein.

15 år gamle Yoshi er på vei hjem gjennom Tokyo en kveld i mars når bombene plutselig faller. På kort tid er halve byen og flere tusen av dens innbyggere utslettet. Yoshis liv og skjebne nøster seg sammen med tre amerikanere. Skillene mellom fiende og alliert, forbrytelse og straff, offer og overgriper blir utydelige. Dette er en historie om den skjebnesvangre skaden fiender kan påføre hverandre, de voldsomme feidene slik fiendskap kan vekke og den forløsende kraften som finnes i minner, kunst og kjærlighet, som kan bringe de bitreste motstandere tilbake til hverandre.

Min omtale:

Det jeg virkelig likte, var skildringene fra selve krigshandlingene. Kanskje litt rart å like akkurat det, men de var levende, beskrivende og fine på en tragisk måte.. Resten av boka ble et sammensurium av personer, steder og perioder som jeg ikke helt klarte å holde styr på. Terningkast 2.

Hoppet fra norsk friluftsliv til skildringer fra 2. verdenskrig var stor, og siden jeg hadde store forventninger til krigsboken, var skuffelsen stor. Nå er jeg tilbake til en helt normal krimroman, og er veldig spent på hvordan den utvikler seg.