-
Etterkontroll på sykehuset
I dag er det 4 uker siden operasjonen, og det har gått bare bedre og bedre. Har ikke hatt noe vondt i høyre legg i det hele tatt, men både på den lille gåturen Eileif og jeg hadde for 2 uker siden og på en liten tur jeg hadde med Nairo i går, har jeg merket litt vondt i venstre legg. Sukk og stønn, jeg trenger ikke en runde til med dette liksom… Så jeg var veldig spent da jeg troppet opp på sykehuset for etterkontroll i dag:
Kontrollen i dag skulle foregå på samme måte som forundersøkelsen jeg var på i februar, og tror dere ikke at sykepleieren som skulle være med meg i dag var den samme, utrolig hyggelige damen som passet på meg før og etter operasjonen! Det var så koselig å se henne igjen, og jeg gjorde mitt beste for å fortelle henne hvor godt ivaretatt jeg følte meg for 4 uker siden. I tillegg fikk vi skravlet enda mer, og det var også superhyggelig!
Hun tok blodtrykk i begge beina pluss lyttet etter puls i begge føttene før jeg skulle opp på tredemølle i 10 minutter. Hun økte hellingen på den underveis, og jeg kjente ingenting i høyre legg (forrige gang var leggen ødelagt etter 400 meter). Men til min store overraskelse fikk jeg heller ikke vondt i venstre legg! Overlegen var innom et par ganger, og hun tittet igjen på bildene jeg tok med kontrastvæske i høst, og hun kunne ikke se noen grunn for hvorfor jeg skulle få vondt i venstre legg. Etter tredemølla var det ny runde med blodtrykk og puls, og både sykepleier og overlege var veldig fornøyd med alle tall. Så da er jeg fornøyd også, og så krysser jeg fingrene for at den vondten jeg har kjent i venstre legg bare har vært “hikke”, og at jeg nå bare kan gå så mye jeg vil for å få tilbake litt kondis. Takk for norsk helsevesen og de hvitkledde englene som jobber der!
Del dette på:
-
Sånn har pelsdotten det
Det gikk opp for meg at det er lenge siden jeg har skrevet en oppdatering om Nairo, det er jaggu på tide.
Bilde fra januar Når det gjelder hofta/forkalkningene hans, merker vi ingenting til det. Absolutt ingenting. Det har ikke noe å si hvor han sover, han velger selv, og velger like ofte gulvet eller senga mi som sofaen eller kurven sin. Memory foam-maddrassen bruker han som hodepute eller tørkefille, han ligger ikke på den lenger. Ikke er han stiv når han står opp om morgenen, ikke er han stiv når han har sovet på dagen, ikke er han stiv etter leking, ikke er han stiv etter skogsturer.
Bilde fra februar Nå skal det sies at vi ikke har gått hverken lange eller spesielt krevende turer, og det bør vi jo heller ikke gjøre. Samtidig merker jeg på han at han ikke blir sliten etter de turene vi faktisk går med han, så jeg lurer på om jeg skal pushe grensa bittelitt lenger for å se hvordan kroppen hans reagerer. Selvsagt uten å overdrive, for jeg vil jo ikke gå inn for at han skal få vondt, men jeg ønsker jo at han skal få noe ut av turene vi går også.
Bilde fra mars Han fikk jo den sprøytekuren, og kan ikke få noen ny kur før i slutten av mai, men sånn som det ser ut nå og har sett ut de siste månedene, tenker jeg at han ikke trenger sprøyter.
Helt siden vi fant ut om forkalkningene, har han hver kveld fått litt våtfôr iblandet Omega3-olje og olje med glukosamin samtidig som han får tørrfôr. Til å begynne med kastet han seg over våtfôret, men de siste ukene har han ikke vært spesielt interessert i å spise det. Og heller ikke har han spist noe særlig av tørrfôret, hverken på kvelden eller på morgenen.
Bilde fra april Før helgen bestemte jeg meg for å ikke gi han våtfôr, bare tørrfôr (og da uten olje, for jeg kan aldri stole på at han spiser opp tørrfôret, og da vil han aldri få i seg riktig mengde av oljene), for å se hvordan han reagerer. Og han har spist veldig bra etter det. Ikke all maten, men det er heller ikke noe unormalt, han har aldri vært matglad. Så derfor tenker jeg at jeg dropper våtfôr og olje en stund, for å se hvordan kroppen hans reagerer på det. Eventuelt kan jeg prøve å gi han oljene på en brødskive eller noe sånt, for å se om det er våtfôret han ikke vil ha (rare hunden, alle hunder vil vel ha våtfôr?).
Bilde fra mai Her må jeg bare skyte inn den merkelige spisevanen han har fått i det siste. Han spiser en tredjedel til halvparten av tørrfôret, så sitter han og ser på meg (jeg lager meg te samtidig). Da må jeg holde matskåla hans, så spiser han nesten alt som er igjen. Så sitter han og ser på meg igjen. Og da må jeg helle resten av maten over i hånda mi, så han spiser de siste 10-15 kulene. Og jeg ler like godt hver gang 😀
Jeg tror Nairo har hatt forkalkninger (HD) i mange år, men det har ikke vært mulig for oss å oppdage siden vi har holdt han i jevn bevegelse. Selvfølgelig må jeg forvente mer stivhet etterhvert som han blir eldre, men jeg tror allikevel at han ikke er plaget i det daglige så lenge han ikke får muligheten til å holde seg for mye i ro. Derfor håper jeg så inderlig på en ikke for varm sommer, sånn at vi kan fortsette å holde han i bevegelse, og at vi dermed slipper flere sprøytekurer, slipper utstrakt tilskudd av oljer og slipper smertestillende (som han ikke har fått en eneste av siden alt dette startet).
Så alt i alt har den bunnløse fortvilelsen jeg følte snudd til noe veldig positivt. Jeg er så klart mye mer på alerten og følger nøyere med på han for å se om jeg ser noe unormalt, men så lenge han oppfører seg sånn som han har gjort de seneste månedene, finnes det ingenting å være bekymret for. Nairo har det bra! 🙂
Del dette på:
-
Det går opp og ned, men mest opp
I dag er det 3 1/2 uke siden Nairo ble røntget og vi fikk beskjed om at han hadde forkalkninger i hofta. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det virkelig har gått opp og ned disse ukene! Det har vært dager hvor han virkelig har vært stiv og støl inne, men oppført seg som en valp da han kom ut:
Det har vært dager hvor det har vært klin umulig å se at han har noen som helst problemer i det hele tatt.
Og så var det tirsdag denne uka… Da jeg kom hjem fra jobb, hørte jeg ikke noe bjeffing innenfra, noe som er veldig utypisk Nairo. Han bjeffer ALLTID, uansett hvem av oss som kommer hjem. Da jeg låste meg inn, var det ingen hund som møtte meg logrende i gangen, også totalt utypisk Nairo. De eneste gangene det skjer, er når Eileif lager mat, for da er Nairo mer opptatt med å tigge enn å si hei til meg. Og da jeg gikk inn i stua for å se hva som foregikk, møtte jeg en hund som lå under stuebordet og bare logret. Han var ikke i stand til å reise seg og møte meg i det hele tatt, og Eileif (som er sykemeldt) sa at Nairo hadde vært sånn stort sett hele dagen.
Med litt hjelp fra meg klarte Nairo å stable seg på beina og bli med meg ut i hagen. Jeg måtte bare prøve å få igang bakbeina hans. Og han tuslet rundt og spiste det lille han kunne finne av gress:
Det var helt tydelig at han hadde vondt, og jeg lurte der og da på om turen til veterinæren dagen etter skulle bli han siste. Det viste seg også at han hadde vondt i magen, for det som kom ut var ikke på noen måte pent.
Jeg slet veldig med å dra på jobb dagen etter, og jeg grina meg gjennom mesteparten av dagen. Sendte noen sms til Eileif, som mente at Nairo var noe bedre, men jeg var fremdeles veldig usikker på hvordan det skulle gå hos veterinæren, som egentlig bare var en tur ned for å få den 4. og siste sprøyta i kuren.
Da jeg kom hjem for å hente Nairo, ble jeg møtt av bjeffing innenfra da jeg gikk ut av bilen. Og lengre kom jeg ikke før jeg knakk sammen. Låste meg inn, og ble møtt av en bjeffende, logrende og veldig glad Nairo, og ikke lenge etterpå sto han på bakbeina for å undersøke noe jeg hadde i hånda. Og jeg gråt og jeg gråt, for det var helt tydelig at problemene dagen før var borte.
Kom oss til veterinæren, fortalte om hendelsen, og han var enig i at det var bra at det gikk så fort over. Kanskje Nairo hadde strukket seg feil, kanskje han hadde ligget galt, ikke godt å si. Men han fikk den 4. sprøyta, og kan nå tidligst få sprøyte igjen i overgangen mai-juni. Vi har fått med smertestillende hjem, og så får vi bare ta en dag ad gangen. Men sånn som han i all hovedsak ser ut nå, og har sett ut siden onsdag, så ser det igjen ut som om dette skal gå veldig bra. Jeg har egentlig ikke sett noen som helst tegn til at han har vondt de siste dagene, han strekker seg fint, han bruker ikke noe tid på å komme igang når han har ligget lenge, han vil leke og springe, og han har i dag på eget initiativ “gitt begge” (sitte bamse) for å få godbit.
I går var vi jo på tur, og han storkoste seg:
I dag har jeg vasket litt klær, og da er Nairo ofte med meg ned for å “hjelpe meg”. Jeg skulle sette igang en ny maskin like etter at Nairo hadde fått middagen sin. Middagen består blant annet av fiskeolje og hyaluronolje, og da vil Nairo ofte tørke seg etterpå, noe han fant ut han kunne gjøre i senga til Eileif:
Han er nå søt, den lille pelsdotten <3
Nå er jeg litt mer forberedt på at han kan ha dårlige dager uten at det betyr at slutten er nær. Jeg måtte bare få det sjokket om tirsdag først, før jeg innså at han nå har det sånn som jeg har det med ryggen min; noen dager er fryktelig dårlige, andre dager merker jeg ingenting.
Vi tilrettelegger alt vi kan, han styrer selv om han vil hoppe opp og ned fra sofa og seng, han spiser normalt og stort sett så gjør han fra seg som normalt. Jeg ber han ikke lenger gjøre triks jeg antar kan forårsake smerte, men velger han å gjøre tilsvarende bevegelse selv, kan jeg jo ikke stoppe han før han allerede har gjort det.
Igjen: jeg tror dette kan gå fint lenge, men antagelig knekker jeg totalt sammen igjen neste gang han har en dårlig dag.
Del dette på:
-
Det går bedre
Og så er snart denne helgen over også. Er jo ikke mer enn noen timer siden jeg dro hjem fra jobb om fredag! Da dro jeg utom Svinesundparken og kjøpte memory foam-madrass til Nairo. Størrelse 60×120 cm, passer perfekt:
Han har en god del ekstra å gå på på hver side. Dere husker sikkert hvor skeptisk han var til den nye, store kurven sin for et års tid siden. Jeg forventet samme reaksjon på madrassen, men der tok jeg helt feil. Jeg rullet ut madrassen på gulvet, han gikk oppå og la seg ned med en gang! Så nå veksler han mellom kurven, madrassen og gulvet, og virker strålende fornøyd.
I går dro Eileif til Sverige og handlet, blant annet Omega3 og en olje med glukosamin til Nairo. Nairo fikk første runde med det i går kveld, blandet inn i våtfôr, og det gikk ned på høykant. Må bare passe på at han ikke blir for bløt i magen.
Jeg dro til byen og handlet i går. Laken til den nye madrassen til Nairo og et par ting til meg. Så kjøpte jeg blomster til pappa, han skulle ha fylt 86 år om torsdag, så jeg var på kirkegården hos han i går. Kjøpte også blomster til mamma og satt hos henne en times tid. Ny runde med opplæring i smarttelefonbruk. Hun sliter med å treffe tastaturet når hun skal skrive sms, så det har hun stort sett ikke gjort siden jul. Men nå fikk hun en pekepenn, og da gikk det mye bedre.
I formiddag gikk Nairo og jeg en tur langs veien. De siste to dagers vind og regn har gjort at så å si all snøen er borte:
Heldigvis gjelder det også all isen! Gårdsplassen var så full av is i går morges at jeg var redd jeg ikke skulle komme meg opp på veien. Nå er det i all hovedsak bart.
Det blåste bra i dag også, her er mister fluffbutt i med- og sidevind:
Hentesveis? :p
Vi prøver å variere underlag så mye som mulig, og nå gleder jeg meg til det blir tørt i skogen så vi kan gå litt der også.
Så hvordan har det gått med Nairo siden røntgingen om onsdag? Vet dere, jeg synes det har gått over all forventning! Han begynner å bli seg selv igjen; en litt grinete, gammel gubbe som kjefter for det minste. Og det har jeg savnet, selv om det til tider er en ørliten smule irriterende 😉 Han kommer opp i 2. etasje og legger seg, han hopper opp i senga og opp i sofaen, men ber om hjelp når han vil ned (står bare og stirrer på oss). Jeg kan ikke si jeg har sett han halte noe særlig i løpet av helgen, men han sukker/stønner når han legger seg ned. I tillegg har han begynt å strekke seg skikkelig igjen, jeg har egentlig ikke lagt merke til at han sluttet med det, men når han gjorde det her om dagen, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sett en skikkelig strekk på lenge, og han har alltid vært flink til å strekke seg.
Så alt i alt synes jeg dette ser positivt ut, og selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle tatt forkalkningene for han og selv om jeg vet at han aldri kommer til å bli frisk, så er jeg lysere til sinns nå enn jeg var om onsdag og torsdag.
Så vil jeg avslutte med et par spørsmål, gjerne til dere som har erfaring med hund med forkalkninger:
– Jeg forventer ikke noen stor kuldeperiode igjen denne vinteren. Kanskje noen dager med noen få minusgrader, men ikke mange dager med tosifret minus. Bør jeg allikevel kjøpe et varmedekken til han for å holde hofta varm? Han har underull, men er ikke fullpelset for tiden.
– Jeg skjønner at tiden med å kaste ball med han er over, både ute og inne. Men tennisballen er midtpunktet i livet hans, og jeg får så vondt i mammahjertet når jeg ser han går rundt og leter etter den. Bør han få den tilbake, så han ihvertfall har den? Eller må jeg gjøre meg hard? Gummileker bryr han seg ikke om, og alt som er laget av stoff eller tau tygger han i stykker.Del dette på:
-
Resultatet av Nairos røntgen
Jeg ringte veterinæren om mandag og fikk time i dag for røntgen. Så disse to døgnene har jeg brukt på å fortelle meg selv at det ikke kan være noe alvorlig, det er nok bare en muskelstrekk eller noe sånt.
Dro tidlig fra jobb i dag, kjøreforholdene er mildt sagt utfordrende for tiden, så jeg ville ha god nok tid til å både komme meg hel hjem og hel tilbake til byen med Nairo i bilen.
Kom oss inn til veterinæren, og han startet med å kjenne gjennom Nairo igjen. Han var helt enig i at Nairo ikke lenger har vondt i brystbeinet, og han fortsatte med å kjenne på forlabber, ryggrad, ribbein og bakbein. Fant ingenting unormalt og Nairo viste heller ikke noe tegn til smerte.
Vi snakket litt rundt mulighetene, og ble enige om røntgen. Så Nairo ble dopa, kastet opp (som vanlig) og sovnet, og jeg ble forvist ut imens bildene ble tatt. Etter det som føltes som en evighet fikk jeg komme inn igjen, Nairo hadde da fått oppvåkningssprøyte, men han tok fremdeles livet helt med ro på røntgenbordet.
Veterinæren viste meg bildene, viste at det ikke var noe galt med brystbeinet eller ribbeina, ikke noe galt med ryggen, men så kom vi til hoftene. Og der er det forkalkninger, antagelig med underliggende HD. Akkurat det jeg trodde det ikke var, for jeg var 100 % overbevist om at det ikke ville komme så brått.
Nå får Nairo en kur på 4 sprøyter (1 i uka i 4 uker), men ikke spør meg om hva dette er. Muligens Cartrophen, se også her i Felleskatalogen. Vi skal i denne perioden prøve uten smertestillende for å se hva slags virkning sprøytene har på han, men har han for vondt kan han få smertestillende i tillegg. Så skal vi passe på å holde han i moderat og variert aktivitet.
Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg tenker. Jeg vet at jeg er ekstremt lei meg, og jeg vet at jeg vil gjøre det jeg kan for at han skal ha det så godt som mulig. Samtidig sier fornuften min at jeg hele tiden skal ha hans livskvalitet som hovedfokus, mens hjertet mitt skriker at jeg ikke kan miste han.
Nairo er akkurat nå ikke det minste fornøyd med tingenes tilstand, han bare går rundt og piper og sutrer og føler seg nok både full og fyllesyk. Ikke vil han ut, ikke vil han ha mat, ikke vil han ha vann, ikke vil han legge seg, ikke vil han ha kos. Jeg håper han klarer å slappe av i løpet av kvelden, så han får seg en god natts søvn. Usikker på om det samme gjelder for meg.
Del dette på:
