-
HPK og en sur DNF
Jeg hadde ikke lyst til å sitte hjemme i dag, den nest siste dagen av ferie. Tidligere i uka tittet jeg på cachekartet mitt og kom igjen tilbake til de cachene av Halden på kartet (HPK) som jeg ikke har tatt. Men de ligger i villsvinland, og der nekter jeg å gå alene. En kjapp titt avslørte at Raymond ikke har tatt disse, og vi avtalte raskt både sted og tid for å møtes.
De jeg manglet lå i to områder, og hovedmålet for dagen var den største bolken med cacher. Her begynte det med bilcaching, men til slutt måtte vi ta beina i bruk, og store deler av turen gikk i nydelig terreng:
Det skal godt la seg gjøre å være kjappere enn Raymond ut i terrenget, så stort sett var han fremme ved cachene før jeg rakk å finne ut hvor jeg skulle sette beina 😉
Nå kan jeg jo ikke egentlig si hvor vi var, siden HPK er en rekke mysteryer. Men jeg hadde ingen anelse om at det faktisk var tilrettelagt turterreng her, med både bålplasser og en rasteplassbenk:
Men at vi er i området rundt Femsjøen er jo ikke noen hemmelighet, og etter å ha tatt en kort spurt gjennom lyng og blåbærris, rakk jeg å ta bilde av turistbåten på vei fra Tistedal til Strømsfoss via slusene:
Cachene gikk fint å finne, måtte ikke lete nevneverdig etter noen av de sånn egentlig. Men ett sted fant vi ut at vi skulle bushe mellom to cacher. Det vi ikke hadde tatt med i betraktning, var fjellveggen vi ikke så. Og siden det å gå rundt bare er kjedelig, går man rett opp. Sånn nesten:
Det var et par steder underveis oppover hvor jeg egentlig bare hadde lyst til å gå ned igjen, men nei, opp skulle jeg. Og titter du nøye på mitt høyre kne, ser du at jeg ble skadet også. Stort og fælt og stygt, var såret 😉
Satser på at det blir et fin arr til minne om en trivelig dag 🙂
Den siste biten tilbake til bilen viste meg hvorfor jeg ikke går her alene:
Villsvinspor i bøtter og spann 🙁
Vi hadde begge mer ork igjen i oss da vi kom tilbake til bilen, så vi gikk for de siste cachene jeg manglet også. Der var det en vi fikk store problemer med, og vi ble enige om å la den ligge til tilbakeveien. Like etter den var det en bom vi ikke var klar over, så da ble det litt mer gåing. Og til vår store overraskelse fikk vi oss en dusj også, det regnet ganske bra i sånn cirka 4 minutter:
Så var det den siste cachen igjen da. Men nei, det ville seg ikke. Så da ble dagen avsluttet med en utrolig sur DNF, og det er relativt irriterende å nå se på cachekartet mitt og se at jeg mangler en eneste en på å være ferdig med HPK! Men! Når det først skulle skje, er jeg ekstremt takknemlig for at det var på en såpass lett tilgjengelig cache. Og en vakker dag skal jeg finne den også 😀
Del dette på:
-
Med og uten hjelp
Da Lisa og jeg var på tur her om dagen, fikk jo hun opp en av dykkecachene i Klaretjern. Det er nemlig to til der oppe, og hun prøvde seg på en av de andre også, men klarte det ikke. Vi var oppe igjen dagen etter, men hun ga opp da også (men jeg må få legge til at jeg synes hun er beintøff som prøver!).
Senere den dagen fikk hun hjelp av CO på disse cachene, jeg hadde dessverre ikke mulighet til å bli igjen i by’n. Men om torsdag får jeg en melding fra CO hvor han tilbyr seg å hjelpe meg, og jeg måtte jo bare benytte meg av muligheten, siden jeg vet at jeg ikke klarer det selv. Jeg hadde jo slått meg til ro med at jeg ikke skulle få logget disse cachene, men jeg sier jo ikke nei takk når jeg kan få hjelp!
Så i går møtte jeg han ved vannet og det tok ikke lang tid før jeg hadde fått signert begge cachene:
Det er jo Hidden Creatures-periode for tiden, 11 dager igjen på å logge 100 cacher for å få alle suvenirene. Før perioden startet hadde jeg stor tro på at jeg skulle klare det uten problemer, men ettersom tiden har gått, har jeg begynt å forstå at det kan holde hardt. Så da jeg i dag måtte en tur over grensa for å handle, var det innlysende at jeg ikke kunne ta den korteste veien, jeg måtte kjøre en omvei for å få plukket noen cacher.
Jeg er ikke veldig glad i å ta park&grabs alene. Jeg synes det er vrient å følge med på både trafikk og GPS samtidig, men heldigvis lå så å si alle dagens cacher veldig nært greie parkeringsmuligheter, derfor gikk det relativt smertefritt. Det var et par cacher jeg brukte litt tid på å finne, men 11 funn fikk meg litt nærmere målet, og det er jeg fornøyd med:
Så nå mangler jeg 44 cacher for å få den siste suveniren. Jeg har sett meg ut en kjørerunde på nærmere 30 cacher som jeg kan få tatt neste uke, og da er det ikke så langt igjen. Samtidig må jeg ta med i betraktning at jeg skal jobbe noen dager, så jeg får se om tiden strekker til. Men jeg har ikke gitt opp ennå!
Del dette på:
-
Cacheopprydding vest for Høiås
I turområdet vest for Høiås ligger det noen cacher jeg enten ikke har sett etter før eller som jeg ikke har funnet på tidligere turer. Det var meldt både lavere temperatur og vind i dag, så Nairo og jeg dro ut klokka 9, for å være sikre på at vi skulle slippe unna eventuell varme som skulle komme utover dagen.
Det ble to kjappe Park & Grabs (hvorav den ene fikk et favorittpoeng) før jeg parkerte på anvist parkeringsplass og vi tok beina fatt. Den første cachen lå ved en veldig spesiell stein, her lurer jeg på om lynet har vært på ferde. Så kom vi til en “rundkjøring”, og boksen var grei å finne. Så kom jeg til en boks jeg har tittet etter før uten å finne den. I dag holdt jeg på i en halvtimes tid og var i ferd med å gi opp, både sur og gretten, da jeg kom over noe mer som kunne stemme med hintet, og der var jaggu cachen også. Hurra, blått fjes gjort om til gult!
Den neste cachen gruet jeg meg til. Den har jeg tittet grundig etter to ganger før, uten hell. Humøret hadde steget siden jeg fant den forrige, men etter 10 minutter ga jeg opp og brukte det velkjente hjelpemiddelet “ring en venn”. Og med gode forklaringer klarte han (og hans kjære i bakgrunnen) å lose meg til riktig sted! Jeg fikk alt fra 12-17 meter off, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke har funnet den tidligere?
Så var det tid for noen jeg ikke har sett etter før, og den første lå ved et idyllisk lite vann:
Å få både Nairo og meg til å se normale ut på selfier, er virkelig vanskelig!
Jupp, Eileif har kjøpt råååååsa caps til meg 😀
Nario fikk slukket tørsten blant vannliljer:
Cachen her skulle være en klatrecache, men den hang langt nok ned til at jeg kunne bruke hjelpemidler jeg fant for å få den både ned og opp igjen.
Så gikk jeg videre til nok en klatrecache. Fikk fort øye på den og prøvde også å klatre opp, men skjønte fort at det ble for høyt for meg. Så da får jeg bare leve med at det ligger en ulogget cache blant mange gule smilefjes på kartet mitt.
Den siste cachen på gåturen var ved en stor stein som Nairo ble løftet opp på før han fikk beskjed om å posere:
Utrolig nok ble han faktisk sittende 😉
Vi passerte også myrull uten å se en eneste myr i nærheten:
Tilbake til bilen, og så ble det 4 relativt kjappe Park & Grabs før vi dro hjem. 12 funn, 3 nye Hidden Creatures-suvenirer, 4 km gåtur hvor det faktisk var nydelig å kjenne at jeg frøs litt innimellom på grunn av skyer og vind, og deilig å se en sliten Nairo nå i ettermiddag. Ikke at 4 km er så mye, men det har blitt få ordentlige turer på han i det siste på grunn av varmen, så 4 km var nok for han i dag.
Del dette på:
-
Cachekjøretur rundt Femsjøen
Nairo sov godt i hele går kveld. Normalt kommer han opp og legger seg samtidig som meg, men jeg så aldri noe til han i går kveld. Når jeg sto opp i morges, fant jeg han sovende på stuegulvet, og Eileif sovende i sofaen. Nairo hadde ikke villet gå i noen trapp i går, og Eileif ville ikke at Nairo skulle sove alene i stua <3
Nairo er nok litt sløv i dag også, men ikke verre enn at vi la ut på cachekjøretur rundt Femsjøen. Det er alltids noen cacher å finne, og på grunn av det jeg tolket som et advarselskilt om hunder, droppet vi gåturen vi hadde tenkt å ta i dag. Vil ikke risikere å møte løse hunder med Nairo, så da er jeg fremdeles ikke ferdig med cachene rundt Femsjøen. MEN! 8 funn ble det i dag, og det er jeg veldig fornøyd med!
Første stopp var en mystery jeg hadde løst helt selv. Hurra! 😀
Andre stopp var en mystery Lisa og jeg DNF’et i vinter. Nå var den superenkel, og det er så godt å se det blå fjeset bli omgjort til et gult! Det som ikke var like moro, var sporene etter villsvin ikke langt fra cachen:
Men, jeg vet jo at dette er villsvinområde, og det er derfor jeg ikke drar og tar disse cachene alene.
Den neste har jeg aldri stoppet ved tidligere på grunn av T-ratingen. I dag ville jeg finne den, og etter litt surring befant jeg meg helt klart for høyt oppe. Men vakkert var det der oppe!
Cachen ble funnet etter litt leting, og den var så søt at det var verdt det 🙂
Så stoppet vi ved Veggesdal skanse, restene etter en forsvarsanlegning fra 1600-tallet:
Ikke store greiene, men veldig forseggjort!
Veldig bra at noen tar på seg å holde sånt i stand, selv om det ligger utenfor hovedveier.
Nairo måtte balansere litt også:
Det ble noen stopp med utsikt til Femsjøen også:
Og siste stopp for dagen var Asak kirke:
Tror dette er tredje gang jeg tar en cache i tilknytning til denne kirken 🙂
Nå venter sofaen resten av kvelden. Niks, skal ikke se Eurovision, skal se finalen i Århundrets stemme. Ikke at jeg synes det programmet er så superbra, Stjernekamp er helt klart bedre, men har jeg sett alle episodene, må jeg jo ha med meg finalen også.
Del dette på:
-
Ulveholtet er erobret!
Det er godt man har en porsjon stahet, for i dag ville Eileif, Nairo og jeg gjøre oss ferdige med cachene ved Ulveholtet. For min del var det fjerde gang tilbake dit, og nå er det faktisk greit. Hvis det ikke kommer flere cacher der, da… 😉
Denne gangen gikk vi i motsatt retning og tok cachene i synkende rekkefølge. Ikke helt hvordan OCD’en min vil ha det, men heller det enn å måtte hanskes med myra en gang til. Så vi fikk en strekning på et par kilometer langs den eldste runden før vi kunne begynne å logge de nyere cachene.
Selvsagt måtte vi ta noen bilder her ved elva igjen:
En veldig fornøyd Nairo som fikk både drukket og vasset:
Det var et praktfullt vær i dag! Nesten litt for varmt for lang gåtur, men helt nydelig!
Denne elven var det ikke noen bro over. Gutta valgte å krysse midt i, jeg holdt meg på steinene nede til venstre:
Cachene var greie å finne, og det setter jeg stor pris på. Vi tok oss en matpause ved dette idylliske tjernet:
Noen ender var ikke helt fornøyde med at vi var der, men de sluttet å kvekke når vi satt oss ned og holdt oss i ro.
Nairo fikk våtfôr, vi spiste hjemmelagede baguetter. Men tror dere ikke Nairo ville ha mer enn bare sin mat da?
Du tigger vel ikke, Nairo?
Joda, han fikk selvsagt baguett også 😉
Når vi forlot det fine matpauseområdet, slet vi mer med å finne sti. Det ble litt bushing, og det tar på kreftene. I tillegg begynte vi etterhvert å nærme oss myra igjen, og selv om det på langt nær var like ille som sist, synes vi det ble litt vel slitsomt, og gledet oss egentlig mer og mer til å komme tilbake til bilen.
Men, vi hadde tid nok til å nyte naturen og sette pris på sånne små kunstverk som dette:
Det ble hyppigere pauser mot slutten, men av en eller annen grunn ville ikke Nairo sitte sammen med oss:
Ifølge kartet er dette Milorghytta:
Da vi hadde logget den siste cachen vi manglet, var vi tilbake ved elva vi ikke klarte å krysse sist vi var her. I dag gjorde vi som sist, vi bushet langs elva tilbake til den blåmerkede løypa som den eldste cacherunden går ved, og gikk den siste biten tilbake til bilen på god sti. Totalt 9 km i til dels krevende terreng, og både Eileif og jeg kjenner det godt i kroppen. Men! Jeg er strålende fornøyd med å ha fullført, og at alle cachene ved Ulveholtet nå er smileys på mitt kart 🙂
Del dette på:
-
Fjellrunden og Soverkollen på Bakke
Dette innlegget skulle vært postet i går, men vi mistet nettet like etter at jeg hadde skrevet det ferdig.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er utrolig hvor mange nye steder geocaching tar meg til!
Da denne runden ble publisert, skulle Eileif og jeg til Ulveholtet. Hadde jeg vært litt mer spontan av meg, kunne vi tatt denne runden istedenfor, fått noen FTF og en fin tur, istedenfor det mislykkede forsøket vi endte opp med. Men, det gjorde jo at jeg hadde en tur å gå i dag, og det er jo bra! Eileif skulle egentlig vært med, men kneet hans krangler litt, så han ble hjemme, og Nairo og jeg skulle utforske nytt terreng.
Jeg visste på forhånd at Kyststien og Karl 12s vei gikk her, men jeg visste ikke hvor. Og at det fantes en runde som heter Fjellrunden og en topp som heter Soverkollen, hadde jeg ikke det minste anelse om.
Skilt er aldri feil:
Og la meg si det med en gang: hele turen var ekstremt godt merket; runden i gult og turen til toppen i rødt. Veldig bra!
Det var god fart i elva vi fulgte en stund:
Og Nairo var klar for topptur:
Spor etter steinbrudd var det på så og si hele turen:
Og selv om deler av turen gikk på grusvei, var det også deler med helt tydelig anlagt vei:
Terrenget på hele denne turen var utrolig variert, kan ikke huske sist jeg opplevde så store skiftninger på så kort tid. Plutselig var vi inne i eventyrskog med få trær og myk skogbunn:
Og så: utsikt. Her i retning hjem, helt innerst i fjorden:
Her i motsatt retning, inn mot Halden. Ser du nøye etter, kan du skimte Nexans-tårnet til høyre i bildet, like til høyre for den andre tretoppen:
Og her: rett frem, hvor vi ser Krokstrand på svensk side til venstre, Bakke camping i midten, og Bakke opptreningssenter til høyre:
Vinke til Lisa 😉
Nairo mistet ørene sine på vei opp 😉
Så gikk vi samme vei tilbake, ned fra toppen, og inn på resten av runden igjen. Det var noen veldig våte og sølete partier, men ikke verre enn at vanlige turstøvler holdt vannet unna.
Gamle boplasser er godt merket og forklart i hele Idd og Enningdalen:
Jeg reagerte på fornavnet, stemmer det at Brynhild tidligere var et mannsnavn?
Uansett: han har fått juletreet midt i stua:
Etter at den siste cachen var funnet, fulgte jeg stien på kartet mitt ned til hovedveien, og gikk de få hundre meterne tilbake til bilen på asfalt.
Dette er en runde jeg anbefaler uansett om du driver med geocaching eller ikke. Mye historie, nydelig og variert natur, og fantastisk utsikt; mer kan man vel ikke be om på en tur ut? Bortsett fra cacher som gjennomgående er enkle å finne, det er alltid en bonus for oss som vil finne disse små boksene 😉
Del dette på:
-
Topp geocachingopplevelser i 2017
Her kommer endelig innlegget med de geocachingopplevelsene som jeg husker best og satt mest pris på i 2017. Jeg vet det er noen som synes det er spennende med dette innlegget hvert år, og jeg vet også at noen pleier å få noen tips og ideer om nye cacheturer. Så jeg håper tilbakeblikket på 2017 blir like bra som de andre tilbakeblikkene jeg har skrevet, og det blir ihvertfall det mest omfangsrike jeg noen gang har skrevet, bortsett fra den aller første varianten, der jeg hadde en cache hver dag fra 1. til 24. desember.
Husk at dette er MINE opplevelser, og her kommer de i kronologisk rekkefølge, som vanlig 🙂
Godt nytt cacheår – 2017
For andre gang startet jeg året med et event, og det var veldig koselig! Så jeg har ingen problemer med å dra frem dette som en topp cacheopplevelse:
Milestolpe
Etter et event på Rossö stakk en cachekompis og jeg innom noen cacher på vei hjem til hvert vårt. Dette ble min siste for dagen, og er en cache jeg antagelig ikke hadde prøvd meg på alene.
Men himmel og hav så glad jeg er for at jeg ble tatt med hit, for dette er en av det mer finurlige slaget, og hadde jeg prøvd meg alene og tviholdt på at måten jeg tenkte på var den rette måten, hadde jeg aldri fått logget. En absolutt favoritt!
Krysstjern-runden
Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i trailer i fin natur, og dette er en av de bedre.
Her koste vi oss fra første til siste steg, cachene var lette å finne (akkurat som de skal være på en sånn tur), og naturen var vakker. Perfekt!
Beinstrekk ved Lindtjern
Eileif, Nairo og jeg skulle på event, og fant ut at vi skulle ta oss en kjøretur før eventet. Dette var en av stoppene underveis:
Et vakkert tjern med en gigantisk gapahuk og en ekstremt morsom cache. Sånt deler jeg ut favorittpoeng til!
Besseberghelleren
Noen cacher blir bare liggende som grønne bokser på mitt kart, ofte fordi jeg har en forestilling om at cachen er vanskelig, om at det er vanskelig å finne frem, eller andre tilsvarende årsaker. Veldig ofte viser det seg at dette var vrangforestillinger i mitt hode, og dette var en av de:
Ikke det minste vanskelig å finne frem, hverken til parkeringsplass eller til selve cachen. Og når belønningen er å både få logget en cache og å få se en så spektakulær hule/heller, da vanker det favorittpoeng fra meg.
Steinar
I juni hadde Lisa bursdagsevent hos seg, og da slapp hun samtidig en haug med cacher. Tilfeldigvis ble det sånn at jeg hang på sammen noen andre for å logge noen av disse cachene etter eventet, og selv om akkurat denne cachen ikke var en av de nye, så fikk jeg logget den samtidig. En virkelig søt sak som dere ikke får se noe bilde av 🙂PET i gran
Dette var en av cachene som ble sluppet på eventet nevnt over, her er bursdagsbarnet fra den dagen:
Ei cachevenninne og jeg dro innom denne cachen, og vi fikk oss en god latter da vi så hva vi måtte gjennom 😉 Men jeg var superheldig og fant loggen på første forsøk! Også en cache dere ikke får se bilde av 😉
Ulveholtet PT
Her er nok et eksempel på min type favorittur: cacher og vakker natur.
Denne gangen var det Eileif, Nairo og jeg som gikk i sommer, men Lisa, Nairo og jeg gikk den samme runden på Nairos bursdag 2. desember. Like fint på vinteren som om sommeren! Det har i ettertid kommet en påbygging av denne runden, og den gleder jeg meg til å ta!
The lost treasure of Mary Hyde – Elgåfossen
Årets challenge fra Groundspeak hadde Mary Hyde som tema, og idet challengen ble sparket igang, vanket det suvenir for de som deltok på et event. Jeg hev meg rundt og fikk publisert et event på Elgåfossen på rett dag, og tenkte at det var moro om det kom noen som jeg kunne vise frem Østfolds høyeste uregulerte fossefall til.
Nå kom det litt flere enn noen, jeg endte opp med over 40 nick i loggboka! Og Østfolds høyeste uregulerte fossefall ble omdøpt til både Østfolds mest patetiske foss, til Elgåbekken og til Elgådryppet:
Men for en dag og for et event! Parkeringsplassen var stappfull, det var nydelig vær og jeg så ingen som sto uten noen å snakke med i et eneste sekund. Moro!
Helmet Head, Svinesund
I slutten av juli fikk vi besøk av Heidi, Tore og Jen. Det var så mange steder jeg ville vise de, men jeg ville i tillegg finne en cache sammen med de, og da falt valget på denne. Et veldig godt valg, for det er en ikke veldig lang tur som gir fabelaktig uttelling både på historiefronten og på utsiktsfronten:
Som vi koste oss!
Rogstadhillern
Nok en grotte/heller, og disse fascinerer meg virkelig. Denne har jeg dessverre ikke noe bilde av, men den er på alle mulige måter verdt turen, og selv om det kan være bittelitt vanskelig å løse oppgaven, så er det enkelt å eliminere seg frem til hva som er rett. Det er heller ikke en tung og lang tur.Linnekleppen runden
Det er mange år siden Eileif, Nairo og jeg gikk til Linnekleppen og tok den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en runde, og det var første gang Lisa og jeg var ordentlig på tur sammen. Og Nairo da 🙂
En superfin runde, og selv om jeg hadde gått dit før, så var jeg da ikke klar over at man kunne gå en annen vei tilbake, og det viste disse cachene oss. Herlig terreng, lette cacher. Nok en gang: perfekt!
Old MacDonald’s farm … in Aremark?
Denne stoppet Lisa og jeg ved på vei hjem fra Linnekleppen. Det er ikke aktuelt å legge ut noe bilde av denne, da ødelegger jeg hele opplevelsen for kommende finnere. Men denne er så utrolig bra gjennomført, så utrolig bra laget, passe utfordrende (okay, kanskje litt mer utfordrende), og på alle måter verdt både stoppen og tiden det tar. Voff!En mästares verk
Helleristninger har vi mye av i Østfold, og det er mye av det i Bohuslän også. Denne multien tar deg med til et felt bestående av flere små felt, og det er utrolig spennende å se tegningene de laget for ørti år siden:
Satt de og kjedet seg når de laget disse? Var det for å vise status på en eller annen måte?
Omvei til Høiås
Igjen: en trail i skogen. Igjen: stort sett lette cacher på gode koordinater og fine hint. Igjen: nydelig natur og fine stier.
Og veldig mye moro! 🙂
Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges
Det er ikke mange virtuelle cacher lenger, men i høst fikk en rekke utvalgte cachere på verdensbasis lov av Groundspeak til å legge ut en virtuell. En av de var en cachekompis som bor rett over grensa, og han valgte å lage en veldig enkel virtuell på den gamle Svinesundsbrua. Når jeg så nærmet meg mitt funn nummer 2000, var det ingen tvil i min sjel om at jeg skulle logge den som nummer 2000, og med god tellehjelp fra Lisa, kunne jeg storfornøyd logge den på årets nest siste dag:
Nå vil sikkert mange påstå at denne cachen blir spesiell for meg fordi det ble min nummer 2000, men jeg vil argumentere at den er spesiell uansett, siden det er en virtuell. I tillegg er det kun to små ting du må gjøre for å logge, og den er ekstremt lett tilgjengelig.
Sånn, dette var mine topp 16 geocachingopplevelser i 2017. Ikke 10 ville hester ville klart å få meg til å kutte ned på denne lista, og det er helt klart veldig mange som kunne ha vært med, men som ikke nådde helt opp når jeg begynte å bli streng mot meg selv. Får være måte på hvor langt dette innlegget skal bli! 🙂
Håper du har funnet noen cacher du har fått lyst til å logge!
Del dette på:
-
Event: Godt nytt cacheår 2018
Jeg er glad i tradisjoner, men egentlig litt dårlig på å lage nye tradisjoner. Unntaket fra regelen er definitivt det som i dag ble tredje år på rad hvor jeg arrangerer Godt nytt cacheår-event ved Trestikkehuken på Prestebakke. Det er jo så koselig!
Jeg tør ikke møte opp til mitt eget event uten snickerskake, så den ble laget i går etter middagsspising og før filmtitting. Heldigvis ble den spiselig, så en times tid før eventstart kjørte Eileif og jeg opp til gapahuken for å få igang bålet og gjøre klart resten:
Vi var ikke spesielt heldige med været denne gangen. Riktignok var det noenlunde opphold størsteparten av de to timene eventet varte, og det var plussgrader, men det var allikevel veldig surt og guffent. Men utsikten er det aldri noe å si på her:
Det var kun Lisa som hadde logget Will attend, men jeg visste om to til som kom til å dukke opp. Og jeg forventer aldri noen storinnrykk til disse eventene, det er tross alt midt på dagen på 1. nyttårsdag, og det er mange som ønsker å bli i sofaen akkurat denne dagen. Så at det ble 8 nick i loggboka var veldig hyggelig, og det ble god stemning rundt bålet, som Eileif var så flink til å passe på:
Jeg velger å ikke legge ut noen bilder av eventdeltakerne siden vi var så få, men de av dere som har en konto på geocaching.com kan jo logge dere inn der og se, hvis dere vil 🙂
Eileif og jeg tok oss tid til en nyttårsnuss like før de første kom:
Æsj, for noe klining! :p
Omtrent på slaget 1400 helte jeg vann på bålet og pakket sammen. Da var jeg fornøyd og kald, og ville hjem for å få varmen ordentlig i kroppen og ta livet med ro disse siste timene av denne ferien.
Godt nytt år, alle sammen! Håper dere hadde en perfekt feiring i går, og at 2018 blir alt dere ønsker dere <3
Del dette på:
-
Årets siste cachetur ble en jubileumsdag
I går dro Lisa og jeg på årets siste cachetur. Hun hadde tatt full styring på hvor vi skulle og hvilke cacher vi skulle gå for, og jeg kan med hånda på hjertet si at de fleste av disse cachene hadde jeg ikke tatt alene. Men alt er så mye mer moro og enkelt når man er to! I tillegg hadde hun full kontroll på mitt jubileum, som jeg ved begynnelsen av året ikke trodde jeg kom til å oppleve i år.
Dagen startet med en fantastisk soloppgang hos Lisa, og det er hun som er fotograf på dette bildet:
Så var det bare å komme seg i bilen og dra til dagens utvalgte område, som var Nybo-Gimle-Næridsrød:
Og etter å i en forrykende fart ha funnet 17 cacher, var det på tide å sette kursen tilbake mot grensa for det som for meg ble dagens store happening. Men først stoppet vi på bensinstasjonen, og det aller første vi gjorde der var å skravle med cachevenninne S.Bratlie, som tilfeldigvis parkerte samtidig som oss:
Og på vei ut til Gamle Svinesundbrua nøt jeg dagens jubileumsbaguett:
Litt forberedelser måtte gjøres før cachen kunne logges, men jeg var ikke helt forberedt på at det skulle dokumenteres 😉
Og så…det store jubileet, nemlig å logge cache nummer 2000 på den virtuelle cachen Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges!
Etter snart 8 år som cacher, og 2 år og 4 måneder etter funn nummer 1000, var det enormt stort å logge den 2000. Jeg er evig takknemlig ovenfor tidligere kollega Joakim som uten helt å være klar over det introduserte oss til denne aktiviteten. Jeg er også evig takknemlig ovenfor min kjære mann for å gidde å bli med ut gang etter gang, selv om han ikke synes dette er like moro som meg. Jeg er evig takknemlig for alle de herlige menneskene jeg har blitt kjent med gjennom caching, og ikke minst er jeg evig takknemlig ovenfor alle CO’ene som gidder å legge ut bokser. Til sist må jeg også si tusen takk til Lisa for en for meg ganske intensiv cachehøst, men når det er sagt, må jeg også legge til at jeg har storkost meg! Og tusen takk for at du ville dele den store dagen med meg, det setter jeg enormt pris på!
Utsikten måtte også dokumenteres:
Jeg må også si at jeg egentlig hadde tenkt å ta nummer 2000 i dag, derfor måtte jeg modifisere den ferdige plakaten litt i går 😉
Etter å ha tørket et par tårer som kom i stundens emosjonelle øyeblikk, dro vi tilbake til samme område og fant noen cacher til. Totalt ble det 24 funn i går, og det er en god cachelørdag i mine øyne.
Vel hjemme igjen, og etter å ha spist middag, planet jeg rett ut i sofaen:
Nydelig!
Del dette på:
-
Høiås i går, Berby i dag
I drivende snøvær kjørte jeg i går morges til Lisa, vi skulle ut på cachetur igjen. Første stopp var derimot en shoppingstopp på Svinesundparken, men jeg fikk logget en cache der også.
Hovedmålet for dagen var Høiås og runden Omvei til Høiås. Og stemningen var som vanlig høy:
Det var oppholdsvær en bitteliten stund mens vi gikk runden, men det kom jaggu en del snø før det sluttet også:
Dette var en utrolig fin runde! Vakker natur, veldig fine cacher som var lett å finne, og kupert terreng. Mot slutten av runden kom vi innom Blytjern. Her har jeg vært før, men det er fremdeles vakker utsikt fra gapahuken:
Posere med en vannkanne er vel helt normalt? 😉
Så var runden nesten over, og vi var oppe på selve Høiås:
Nei, jeg har aldri vært oppe i utkikkstårnet, og jeg har ingen planer om det heller!
Så var det Lisa og meg og bilder, da 😉
Lisa er så avansert at hun har arkiverte cacher på GPS’en. I tillegg har hun det jeg anser som spesialutstyr i bilen, og når vi oppdaget at to arkiverte cacher med høye stjerner fremdeles hang på plassen sin, var vi kjappe med å få logget de:
Jo lengre utover ettermiddagen vi kom, jo mer snødde det. Jeg fikk logget tre cacher fra 2015 som jeg ikke hadde tatt før, og så var vi tilbake ved bilen. Mer snø:
Etter en kjøretur på omtrent ett minutt, var det på tide med en adventscache. Det har blitt en tradisjon i Østfold at det blir publisert minst én cache hver dag, og det er da en poengtabell som gir poeng avhengig av om du er FTF, STF eller TTF, om du finner cachen på publiseringsdag uten å havne på pallen, og om du finner cachen i løpet av desember. I tillegg får CO’ene også poeng. Jeg har hverken tid eller råd til å prøve å kapre noen topplasseringer, men det er jo moro å finne cachene allikevel. Så vi gikk for en Letterbox på Høiås, og stemningen var så utrolig fin i lysløypa såpass utpå ettermiddagen:
Så dro vi og tok en adventscache til, før vi dro hjem. 25 funn på meg, veldig fornøyd! Og ikke dro vi av veien heller, selv om det kom ganske mye snø.
Utpå kvelden i går avtalte vi ny tur i dag. Det måtte bli en kort tur, da vi begge hadde nok å gjøre hver for oss, men Nairo trengte tur. Så i -10 grader og strålende sol satt Nairo og jeg oss i bilen for å møte Lisa ved Berby. Her hjemme var soloppgangen magisk:
Imens jeg ventet på Lisa, logget jeg hennes søte adventscache som ble publisert om onsdag. Så logget Lisa og jeg en annen adventscache bare 180 meter unna hennes, den ble publisert i går. Men målet for dagen var å gå tur, og siden Lisa ikke har logget min cache Stenen i Enningdalselva, gikk vi i den retningen. Berby er vakkert i vinterskrud:
Vi gikk med sola i ansiktet hele veien nedover, og med såpass mange kuldegrader, var det helt fantastisk å være ute i dag:
Nairo koste seg, det var masse å lukte på av både hundespor, harespor og elgspor:
Vel nede ved stenen fikk jeg meg en skikkelig overraskelse, det er satt opp gapahuk der! Riktignok en veldig liten gapahuk, men størrelsen teller jo ikke:
Det er tydelig at den lille laftede bua har stått et annet sted før, du ser at stokkene er numrerte og slitte. Kanskje det har vært et lite stabbur, man kan jo se at det har vært en liten dør i front. Men taket er ihvertfall nytt.
Utsikten fra gapahuken var dette:
Det var vel knapt en meter fra fronten på gapahuken til skråningen går bratt ned til elva, og det synes jeg var litt dumt.
I tillegg til dette har de nå byttet ut rekkverket laget av tau, nå ser det betraktelig tryggere ut å gå over brua:
Veldig fint, og jeg er så glad for at noen tar seg tid til å vedlikeholde steder som dette!
De fleste av dere vet jo at Nairo synes mennesker kan være skumle. Han har heldigvis blitt veldig trygg på Lisa, og han var ikke vanskelig å be når Lisa ville gå litt med han. Når Lisa i tillegg inviterer til raptusanfall og lek, da er han enda mer med! Og dette bildet gikk rett i hjertet mitt, det er så godt å se at han kan ha det moro med andre enn Eileif og meg! <3
Det holdt seg kaldt på hele turen, og Nairo tok på seg nisseskjegget sitt 😉
Jeg våknet med feber i morges, men trengte så absolutt denne turen allikevel. Og selv om jeg har gått til stenen mange ganger, kan jeg med hånda på hjertet si at dette var en av de fineste. Nydelig vær, supert selskap og en glad Nairo, da trenger ikke jeg så mye mer.
Nå går vi inn i den siste uka før julaften, og hvis kroppen min mener at jeg skal bli syk, så ber jeg om at det skjer nå, så jeg kan være noenlunde oppegående i romjula. Men uansett om jeg blir syk eller om jeg holder meg frisk, så har denne helgen på alle måter vært en batterilader. Herlig!
Del dette på:
