-
Late dager
Julaften forløp som en helt normal julaften her i huset. Mamma og Eileif kokkelerte på kjøkkenet og ga oss en nydelig kalkunmiddag, og utpå kveldinga la jeg pakkene under treet. Her i huset bor nemlig en ekstremt pakkeglad 4-åring, så pakkene må ligge bortgjemt frem til like før de skal deles ut, ellers er de pakket opp og spist opp lenge før den tid. Se bare hvor nøye han sjekker alt jeg legger under treet:
Selvsagt fikk han pakke opp noen pakker selv også, men ikke alle. Da hadde vi hatt en magesyk hund, for han fikk masse godt! Her pakker han opp en leke fra oss, den var morsom i 47 sekunder…
Både mamma, Eileif og jeg var storfornøyde med gavene vi fikk. Noen gaver fikk oss i “Åååååå”-stemning, noen i “Så praktisk”-stemning, noen i “Så godt”-stemning og noen ga oss en god latter.1. juledag er jo en naturlig sløvedag, og vi er ikke noe unntak. Nairo var sliten etter å ha passet på pakker på julaften, og Eileif og jeg var fortsatt mette etter julemiddagen. Men utpå dagen tikket det inn en ny cache bare 7 km hjemmefra, og siden det ikke er ofte vi har sjansen på en FTF, var vi ikke seine med å få på oss turklærne og sette oss i bilen. Været var nydelig med noen minusgrader og en rød sol på vei ned, og etter en liten gåtur på i underkant av 1 km fra parkeringsplassen kunne vi logge FTF. Cacheeieren hadde lagt et Griseflax-lodd som FTF-premie, og jaggu vant vi kr. 20,-! 🙂
Været var ikke noe dårligere i dag. -10 grader og skyfri himmel, og selv om vi var rimelig sløve i morges, bestemte vi oss for å prøve å finne et utkikkspunkt over Røssvannet ved Berby. Jeg fikk for et par uker siden forklart veien dit av en mann jeg ofte møter på tur ved Berbytraktene, men vi var uansett spente på om vi kom til å finne frem til rett sted. Etter å ha gått turen er jeg fortsatt usikker på om vi var på rett sted, men vi fant både utsikt og bålplassen jeg visste skulle være der. Men, det kan jo være flere bålplasser høyere opp i lia, jeg får høre med mannen neste gang jeg møter han.
Utsikten var formidabel, her er overgangen mellom Røssvannet og Berbyelva. Berby gård ligger akkurat bak toppen av stammen på furua til høyre:
Vi har fortsatt ikke noe snø, men frosten som har lagt seg på løvtrærne og på bakken skaper en magisk vinterstemning sammen med sola:
Flyttet jeg meg litt lenger ut på kanten fikk jeg også se store deler av Røssvannet. Umulig å få med hele vannet på bildet:
Det er ikke så lett å få Nairo til å sitte i ro lenge nok til å ta et fint bilde av han sammen med Eileif eller meg. Men her hadde jeg flaks, og gutta mine er så fine der de sitter (selv om Nairo må holdes litt fast):
Han satt litt fint hos meg også, men dessverre ble bildet uklart:
Og ja, jeg har “mordvåpen” på beina, broddene er aldri langt unna nå for tiden. Bedre å være på den sikre siden!Nå skal snart siste rest av kalkunmiddagen settes til livs, og så blir det nok videre sløvings resten av kvelden. Det går visstnok en Harry Potter-film kl. 2000 i kveld, og da kan A-mennesket Kjersti (som sovner tidlig og våkner tilsvarende tidlig) kanskje klare å se hele filmen før gjespinga tar overhånd og øyelokkene blir tunge.
Fortsatt god jul alle sammen, håper dere koser dere en hel masse!
Del dette på:
-
Min lørdag
Helg! Jeg er glad i jobbene mine, men det er alltid godt med helg uansett 🙂
Dagen startet med den sedvanlige sløvingen foran pc’en, noe som inkluderer to store kopper med te og et par knekkebrød. Ved 10-tiden satt Eileif, Nairo og jeg oss i bilen og kjørte i retning Björnerödspiggen like over grensa. Det ble publisert en ny cache der for noen dager siden, og selv om FTF-muligheten forsvant natt til i går, så er det et fint område å gå tur i, og Eileif hadde ikke gått akkurat den veien vi valgte i dag. Været var tåkete og regntungt, og selv om vi slapp noe skikkelig regnvær, så var det vått i marka, på steinene og på trærne. Vel oppe på toppen tok Eileif og Nairo en pust i bakken i gapahuken mens jeg gikk de siste 200 meterne og fikk logget cachen. Så var det 10 minutters pause på meg også, selv om Nairo var utålmodig og helst ville gå mer med en gang:
Totalt ble det i underkant av 6 km, en god lørdagstur. Og cachen finner du her.Nok en kopp te og litt avslapping da vi kom hjem, men så var det bare å sette igang med huslige sysler. Jeg ble ikke helt ferdig, men disse to var mine følgesvenner en god stund:
Jeg er god på avslapping, så nå etter middag har det blitt litt av det igjen. Angry Birds og Wordfeud veksler mellom å underholde meg, sammen med (u)interessante diskusjoner i gruppene på Facebook. Med andre ord: en genial lørdag så langt 😉Om halvannen time flytter jeg meg over til sofaen for lørdagens høydepunkt, nemlig:
Og kjenner jeg meg selv rett, så blir det å tusle opp i 2. etasje og krype under dyna kort tid etter at Skal vi danse er ferdig.Hva gjør dere på den første lørdagen i november i år?
PS! I dag er det 9 år siden jeg ble huseier! 😀
Del dette på:
-
Oppsummering av uka
Jeg er ikke noe glad i å skrive sånne oppsummeringsinnlegg, men akkurat denne uka må det bare bli sånn 🙂
Den første uka i ny jobb er over, og det ville vært å lyve hvis jeg påsto at jeg ikke var sliten. For sliten har jeg så absolutt vært, så og si hver eneste dag. Det er mye å sette seg inn i, mange inntrykk å fordøye og mye å lære seg. Men jeg har blitt tatt imot med åpne armer og mange velkomster, og jeg føler meg oppriktig velkommen! Alle er kjempekoselige og tar seg godt av meg, og det setter jeg utrolig stor pris på! Jeg skal ikke sette noe tidsperspektiv, men jeg håper at jeg snart har en viss oversikt over rutiner og oppgaver, og at læring av nye systemer ikke tar lang tid. Denne uka har jeg vært på opplæring i et par timer pluss en samling i 4 timer, og kommende uke skal jeg på mer opplæring/kursing både i ny og gammel jobb ihvertfall to dager, og antagelig blir det noen timer i tillegg også.
Det er ikke ofte vi her på sørøstlandet kan skryte på oss vind i storm styrke, og det er langt fra storm nå også. Men det føles som høststorm når vinden tar tak i huset og gjør at ting som står inntil ytterveggen flytter på seg, selv om tingene står inne. Sånn har det vært noen dager nå, og Eileif testet derfor å ligge på gjesterommet i kjelleren en natt, for å se om Nairo taklet det. Det gjorde han dessverre ikke, derfor er vi tilbake til at en av oss må sove på sofaen siden det å ha på et lys på soverommet bare hjelper når det ikke blåser så mye som det gjør nå. Jeg vurderer sterkt å teste Adaptil (det som tidligere het D.A.P.), for selv om Eileif sover godt uansett hvor han sover, så synes jeg det er en uholdbar situasjon. I tillegg synes jeg jo også synd på Nairo, for selv om han ikke er direkte redd, så er det ubehagelig nok til at han ikke klarer å finne roen, og det kan ikke være noe godt for han.
I tillegg til all vinden i det siste så har det også kommet mye regn. Veldig mye regn. Så når Nairo og jeg skulle gå tur i går, måtte vi først vade over denne lille innsjøen:
Det var ikke spesielt dypt, men området som lå under vann var ganske stort. Senere på turen måtte vi over en bekk som totalt hadde gått over sine bredder, og jeg fikk da virkelig testet at turstøvlene mine er nogenlunde vanntette, for da hadde jeg vann opp til anklene. Det er Enningdalselva som går over sine bredder, og i dag har det steget enda mer, selv om det ikke har regnet mer. På dette neste bildet skal det egentlig bare være dyrket mark, men nå har vi “sjøutsikt” og min kjære mener at hvis dette fortsetter noen dager til kan han fiske laks fra verandaen 😉
I dag har jeg vært i 4-årsbursdagsfeiring til en skjønn liten gutt som absolutt begynner å bli stor gutt, og fikk samtidig logget en cache. Jeg tenkte å prøve ut offlinefunksjonen på c:geo på nettbrettet mitt, men jeg skjønte såpass lite av funksjonene rundt kompasset og kartet at det var lettere å bare gå dit jeg skjønte cachen var og lete litt. Helt tydelig at jeg må sette meg mer inn i hvordan c:geo funker ute i praksis.Nå er det total avslapping i et par timer før det er snorketid og en ny uke setter igang i morgen, forhåpentligvis med litt mindre vær 🙂
Del dette på:
-
Søndagscache
Jeg vet ikke om noen cacher som bare kan tas på spesielle ukedager, men siden det er søndag i dag og Nairo og jeg har vært på cachetur, så ble det logisk å skrive overskriften “Søndagscache”.
Egentlig var jeg veldig tung i stumpen i dag og hadde ikke så lyst til å gå tur. Men Nairo må jo selvsagt ut, og det er mer morsomt å gå tur når man kan finne en cache samtidig, så da gjorde vi det. Kjørte en mil hjemmefra, parkerte i et område vi har gått litt før og la i vei. Grusvei hele veien frem til cachen, ikke noe beina mine egentlig er så veldig glad i, men når det er såpass vått som det er for tiden er det bedre å gå på grusveier enn å gå på halvveis gjengrodde stier i skogen.
Møtte denne søten karen et stykke inn på veien, jeg synes det er så artig når kjøretøy har et tydelig ansikt og et artig uttrykk 🙂
Vel fremme ved cachen oppdaget vi tre parkerte biler hvorav en av de sto med åpen bakluke. Det er veldig mange jakttårn innover langs denne grusveien, så jeg forventet nesten å møte på jegere, men jeg så ingen med rifle og heller ingen i nærheten av bilene, så Nairo og jeg kunne gå de få meterne inn i skogen og logge cachen:
I cachebeskrivelsen står det at det skal være en liten rasteplass ved cachen, jeg gjetter på at det var der bilene sto. Så istedenfor å titte oss litt rundt i området, så snudde vi og gikk tilbake den veien vi hadde kommet, og endte med en fin søndagstur på 5,2 km. Og flaks hadde vi også, vi hadde bare lett yr på hele turen mens det plasket ned 5 minutter etter at vi kom hjem 🙂Det var godt å få litt cacheabstinenser ut av kroppen, jaggu har det gått 3 uker siden forrige funn. Skjerpings, Kjersti!
Del dette på:
-
Langs Bohusleden – fra Håvedalen til Sandvatten
I september i fjor ble cachen Sandvatten publisert, og jeg fattet umiddelbar interesse for den siden den ligger ved en gapahuk, og gapahuker betyr ofte fint turterreng. Men jeg var veldig usikker på hva som var beste vei frem til cachen. I april i år la FB-siden Turer i Halden og omegn ut et fotoalbum fra en tur som går innom denne gapahuken, og siden utgangspunktet var i nærheten av oss, var det enkelt å konkludere med at jeg ville gå denne ruta til cachen.
Sist søndag parkerte vi på en sidevei i Håvedalen og startet turen langs Bohusleden. Hele ruta ser sånn ut, hvor du ser Strömstad i vest, mer Sverige i øst og Halden ligger utenfor kartet i nord:
Været var helt fantastisk med sol, litt vind og helt perfekt til å gå tur.Ikke lenge etter starten ble vi møtt av porter uten gjerde. Jeg antar de er der for å forhindre kjøring på veien, selv om veien stoppet like etterpå:
Terrenget var veldig fint. En del grusveier og en del skogsstier i åpen skog og over lave fjellknauser. Litt opp og ned gikk det, men ikke så mye at det ble et problem. Gutta mine ventet selvsagt på meg når jeg hadde stoppet opp for å ta noen bilder 🙂
Langs store deler av turen ligger det rester etter gamle steinbrudd. Her har noen satt opp et steingjerde midt ute i ingenmannsland. Kanskje det var noenmannsland den gangen?
På et tidspunkt underveis skremte vi opp 3-4 av det vi tror var orrfugl. Rakk aldri å ta noe bilde, men store var de, og de hørtes godt der de slo vingene mot trærne. Men jeg rakk å ta bilde av en annen villmarkens sønn, han her satt helt stille så lenge jeg så han:
Noen våte partier var det her og der, så turstøvler anbefales. Det er så vakkert å komme over sånne små vannkilder inne i skogen, uansett om det er ei myr, et lite vann eller en liten bekk, sånn som her:
Mer rester etter steinbrudd-tiden. Her har det tydeligvis stått en ørliten hytte av noe slag:
Kanskje et sted for steinhuggerne å spise matpakka si eller å ta seg 5 minutter under tak på dager med dårlig vær?Det ligger også igjen mye stein som ser ferdigkappet ut for mine ukvalifiserte øyne:
Bohusleden er godt merket, og selv om den ikke i utgangspunktet går forbi gapahuken ved Sandvatten, er det allikevel godt skiltet mot gapahuken:
Sandvatten er stort, og utsikten vi fikk over vannet var formidabel, selv om jeg ikke fikk med en brøkdel av vannet på kun ett bilde:
Og ofte gir det mer stemning å se bare litt av noe i forhold til å se mye. Lyngen er nydelig nå!
Nå glemte jeg helt å ta bilde av selve gapahuken, men det er en fin laftet huk som egner seg godt til overnatting. Og på siden av huken sto også hjemmelaget fiskeutstyr som man kunne benytte seg av:
Såååå stor er gjensynsgleden når gutta mine har vært borte fra hverandre i to minutter 🙂
Utsikten fra gapahuken ble kun forstyrret av furua dere ser på bildet:
Grillmuligheter er det både i grilldunken dere ser og som bål. I tillegg var det også satt opp en utedo der. Cachen ble også funnet lett, og vi fikk kludret ned et par ord i gjesteboka til gapahuken.Nairo storkoste seg på tur:
Totalt ble turen på såvidt over 10 km, og vi brukte 2 1/2 time på å gå. En helt fantastisk tur som jeg absolutt anbefaler til alle, uansett om dere bor her i traktene eller om dere kommer på besøk!Del dette på:
-
Lapphundspesialen i Aurskog 17. august
I går var det altså lapphundspesial i Aurskog, og jeg bestemte meg utpå dagen på lørdag at jeg skulle ta turen. Sto opp klokka 6 i går tidlig og satt i bilen omtrent på slaget 7. Veibeskrivelsestjenesten på gulesider.no hadde fortalt meg at jeg hadde ca 2 timers kjøring, men siden jeg ville ta noen cacher på veien beregnet jeg god tid sånn at jeg skulle være på plass da de Finske Lapphundene gikk i ringen klokka 10.
Været var ikke på vår side, jeg hadde øs pøs hele veien oppover. Så jeg visste at jeg ikke kom til å gidde å lete lenge etter cachene, men allikevel fikk jeg en litt lengre stopp en planlagt ved den første cachen, en kirkecache. For idet jeg gikk ut av bilen ble jeg nærmest overfalt av en ung, rødspraglete guttepus som var så kjælen og kosete at jeg knapt fikk flyttet beina. Han gned seg på skoene mine, gikk slalåm mellom beina mine og prøvde ved et par anledninger å klatre oppover beina mine også. Og jeg klarte jo ikke å la være å kose litt med han 😉 Han ville ikke vise meg hvor cachen var, og siden det bøttet ned med vann, ga jeg fort opp letinga. Men når jeg gikk tilbake til bilen, prøvde pus å klatre opp på det ene fremhjulet og inn i motorrommet. Fikk avverget dette, bar katten bort til en gressplen og fortalte han at han ikke kunne være med. Når jeg så kom tilbake til bilen og lukket opp førerdøra hadde han allerede tatt meg igjen og kom seg nesten opp i setet før jeg fikk tatt tak i han igjen og bar han bort til en annen gressplen. Da skjønte han tegninga og klatret opp i et tre istedenfor.
Ved neste cachestopp ga jeg også opp. GPS’en svirret rundt som ei ør høne, og selv om jeg hadde regnjakke på meg følte jeg meg bløt til skinnet, så bushingen ble snart avsluttet. Den tredje cachen fant jeg fort og greit, og på den fjerde jeg hadde planlagt var innkjørselen til denne kirken så kronglete og kom så brått på at jeg ikke gadd. Dessuten skjønte jeg at jeg begynte å få knapt med tid. Men, jeg parkerte ved utstillingsplassen 10 minutter før start og fikk dratt på meg hele regndressen før regnet ga seg…for en stund. For nok og mer enn nok vann kom ned i løpet av de 5 timene jeg var der.
Som vanlig var det mengder med kjente der, utrolig koselig å snakke med dere jeg stort sett bare ser på spesialer! Og selv om jeg aldri har med meg Nairo på sånt lengre, så er jeg aldri uten hund å kose med, uansett om det er lapphund eller annen hund. Og det gjør meg glad 🙂
Jeg har laget et offentlig album på min personlige FB-side, men noen bilder må jeg jo ha med her også. Her er de skjønne valpene B Is For Brilliant og Woodshine’s Aquata som viser seg frem for dommeren:
Molly ba Nalle og Tassen (Lundehund) opp til lek, og hvem kan vel motstå Molly? 🙂
Verdens vakreste Modji har blitt øyeoperert og er nå erklært frisk på det opererte øyet. Jippi!
Etter leken med gutta fant Molly ut at det var like greit å sove litt før hun skulle i ringen, skjønne jenta 🙂
B Is For Brilliant fulgte nøye med da de voksne hundene var i ringen, hun lærte sikkert et triks eller fem 😉
Men det er begrenset hvor lenge en valp klarer å holde seg unna lek og ugang, her ligger hun underst:
Og her har vi BIS-finalen:
Fra venstre: BIS3 Svensk Lapphund Lillmusties Liam, BIS2 Lapsk Vallhund Arctic Soul Lapponian Kiehka og dagens vinner BIS1 Finsk Lapphund Ukkonen Av Vintervidda. Hvilket minner meg om spesialen på Lygna for et år siden, der rekkefølgen på rasene ble akkurat den samme, og BIS1 og BIS3 var akkurat samme hund, men BIS2 for et år siden var ikke på utstillingen i går.Parkerte hjemme klokka 17, og fikk dermed god tid på å roe ned, slappe av og drikke te før det var kvelden og opp like tidlig i dag for jobb.
Del dette på:
-
Litt nytt fra denne kanten
Jeg har en blogg! Og jeg har ikke glemt den! Men som jeg skrev i forrige innlegg, så har ikke denne sommeren vært av de beste for meg, derfor har det ikke vært stort å blogge om. Nå tenkte jeg derfor å ta dere med på en liten oppdatering på hva som har skjedd i det siste.
Om mandag var jeg tilbake på jobb på skolen. Har jo fått 50 % ut året, og jeg var ikke klar over hvor mye jeg hadde savnet sjefene og kollegaene mine før jeg kom på jobb om mandag, det var en herlig følelse å være tilbake igjen! Nå begynte ikke alle lærerne før om onsdag, og jeg var hjemme tirsdag, onsdag og torsdag, så i dag fikk jeg møtt de fleste etter sommeren, og jeg gleder meg til alt spennende som kommer til å skje på jobb frem til jul. Det er litt ergerlig å ha funnet drømmearbeidsplassen uten mulighet for å få en fast 100 %, men sånn er det nå engang i denne kommunen, som har et underskudd på jeg vet ikke hvor mange millioner. Men ikke misforstå: jeg er superduperglad for å ha fått 50 % for en periode!
Så en gladnyhet: Eileif hadde siste dagen sin på sommerjobben i dag, og i dag fikk han også beskjed om at han har fått en midlertidig 100 % stilling på samme stedet ut september! Nå er ikke det veldig lenge, men for hver måned vi har jobb, så kjøper vi oss litt ekstra tid når det gjelder de økonomiske utfordringene vi står ovenfor. Så jippi og hurra for litt jobb, for det er bedre enn ingen jobb! 😀
Dere som har fulgt meg en stund husker sikkert den heller slitsomme augustchallengen jeg tok i fjor, ja jeg snakker geocaching 🙂 Det er også en augustchallenge i år, heldigvis ikke like utfordrende som i fjor. Årets challenge går ut på å finne 6 forskjellige cachetyper etter noen gitte regler, og jeg startet allerede 1. august. Da var jeg sikker på at jeg hadde god nok tid til å finne andre tilsvarende cacher hvis jeg ikke skulle finne en eller flere av de planlagte. Jeg startet med en Wherigo, nemlig Halden By. En fin rundtur i Halden sentrum, men det å få tak i selve cachen ga meg mer hodebry enn jeg satt pris på. Høyden min kom til kort, og jeg var få sekunder unna en telefon til cacheeier (en tidligere kollega), men jeg fikk til slutt en god idé som heldigvis gjorde at jeg fikk logget uten hjelp. Dét var en seier, det! Samme dag tok jeg også en Multi, som lever opp til navnet sitt: En kort og enkel multicache. Jeg har ikke tatt mange multier, men denne var absolutt av det enkle slaget, noe som passet meg godt. Og jeg avsluttet dagen med en Mystery. Jeg finnes ikke glad i Mystery’er, jeg føler meg stokk dum når jeg ikke klarer å engang skjønne hvordan jeg skal starte å løse oppgaven. Men denne, QR 001, var veldig lett å løse, det var det å finne selve cachen som ga meg mest utfordring. Hadde jeg ikke vært på et veldig offentlig sted, hadde jeg jublet høyt og tydelig når jeg endelig fant den 😉
6. august skulle vi til Strömstad for å feire D’s 16-årsdag med en tur på Buktens Pizzeria, og siden det var kommet en ny tradisjonell cache på akkurat den veien vi skulle kjøre, stoppet vi og prøvde oss på den. Vi fryktet at den kunne være veldig godt gjemt, men vi hadde flaksen på vår side og kunne kjapt logge Grönehög Mound.
Dagen etter hadde jeg noen ærender i by’n, og da tok jeg med meg Nairo for å gå tur i Ertemarka og samtidig logge en Earthcache. Vi har ikke kjempemange Earth’er i Halden, men Jettegrytene i Ertemarka var en fin og relativt enkel Earth, og dermed var jeg ferdig med 5 av 6 cachetyper. Her poserer Nairo ved siden av den største av jettegrytene:
Nå gjensto altså bare et event, og i går ble eventet 14.08.1814 – 2014.08.14 avholdt på Svinesund. Det ble jeg med på, og dermed kunne jeg logge den 6. cachetypen og i gevinst fikk jeg 7 souvenirer, en for hver cachetype og en for å være The Achiever. Stas! 🙂 Eventet i går bød på mye mer enn å bare møte kjente og ukjente cachere, det endte også med veldig mye bushing på svensk side, mye gåing av typen “holde seg fast i småbjørk og blåbærlyng for ikke å skli ned skrenter”, og ekstremt mye latter. Vi var en gjeng på 7 som dro ut for å finne 3 av cachene som ble publisert i forbindelse med eventet, og det er utrolig moro å cache sammen med andre! Etter mye slit fant vi alle tre, og noe av utsikten underveis var den gamle Svinesundsbrua med utsikt både videre utover fjorden og også inn mot Halden:
Da vi kom tilbake til eventplassen en times tid etter at eventet var ferdig ble det publisert nok en cache, og den fikk jeg også logget. Så da ble det jaggu 5 forskjellige cachetyper i går også 🙂I morgen er det den årlige internasjonale geocachingdagen, noe som innebærer at hvis man logger en cache i morgen, så får man en souvenir på cachesiden sin. Har ingen betydning hva slags type cache man logger. Så da må jeg jo ut en tur i morgen også. Nå skal det foregå et sykkelritt rett forbi husveggene våre i morgen, men heldigvis er ikke det før på ettermiddagen, så jeg skal passe på å få logget en boks i morgen formiddag.
Til søndag har Norsk Lapphundklubb rasespesial i Aurskog, kun et par timers kjøring for meg. Men jeg er veldig usikker på om jeg skal dra… Jeg vet jeg antagelig kommer til å angre hvis jeg ikke drar, men samtidig vet jeg hvor slitsom en sånn dag er, og jeg skal på jobb på mandag. Så jeg får bruke morgendagen på å bestemme meg.
Sånn, det var litt oppdatering om hva som har skjedd hos oss i det siste, hva har skjedd hos dere i det siste da?
Del dette på:
-
Dagstur til Skien
I går passet det endelig for både Annikken og meg at jeg skulle ta meg en tur til hennes del av landet, nemlig Skien. Siden jeg i all hovedsak gjør det jeg kan for å holde meg unna båter, droppet jeg både Strömstad-Sandefjord og Moss-Horten. Starten gikk hjemmefra ved 7-tiden på morgenen og jeg valgte Oslofjordtunnelen, fulgte så E18 et lite stykke før jeg tok av mot Siljan og så nedover mot Skien. 4 cacher ble funnet og logget underveis, slettes ikke dårlig siden jeg da nesten doblet antall funn i år. Nei, jeg har ikke akkurat cachet mye i 2014!
Bil-GPS’en tok meg trygt frem til Annikkens hus ved 1130-tiden, og som vanlig satt vi igang skravlingen fra første sekund og jeg tror ikke vi stoppet å skravle før jeg satt meg i bilen ved 19-tiden. Superduperkoselig!
Vi tok en tur til Brekkeparken sentralt i Skien, og her var det absolutt mye å titte på og lese om! Selvsagt var kameraet med også, og jeg må si det var deilig å kunne gå rundt og knipse bilder uten å ha en utålmodig hund på slep 🙂
Her er hovedhuset til Søndre Brekke gård:
Som dere kan lese i linken til museet, så står det en mengde gamle hus i Brekkeparken. Og en av de tingene jeg er mest imponert over (i tillegg til det faktum at husene fremdeles står etter flere hundre år!) er utskjæringer og utsmykningen på husene. Se bare her, på hver side av et lite vindu over en inngangsdør:
I ett av husene var det skikkelig luksus med “innendørs utedo” i 2. etasje. Det ser ut som om Annikken var litt skeptisk til om det kanskje satt noen der oppe? 😉
Museet har også tatt vare på gamle gravsteiner og minnestøtter, og akkurat denne skilte seg litt ut med sine engler øverst og hodeskalle nederst:
I hagen rett foran hovedhuset var det anlagt en søt liten labyrint:
Man går seg vel ikke akkurat vill i denne labyrinten, men jeg synes det var en artig måte å ha blomsterbed på, selv om jeg ser at det krever mye vedlikehold.Over hovedinngangen til hovedhuset fant vi denne festlige varianten som avslutning på takrenna:
Og dette nydelige vinduet satt i et av de gamle laftede husene:
Jeg hadde aldri forventet at jeg skulle se hjerter i hjørneutsmykningen på et gammelt hus!
Etter vandringen hit og dit i parken satt vi oss på Brekkeparken kafé og inntok en nydelig sommertallerken med forfriskende isvann, noe som virkelig trengtes i varmen:
Vi valgte å ikke sitte så vi så utover byen, rett og slett fordi det ble altfor varmt, men jeg fikk tittet utover før vi gikk, og selv om Skien er en litt større by enn Halden, så så jeg likheter i utformingen av bysentrum.Like ved inngangen til parken ligger det også en cache, og den ble tatt ved hjelp av min elendige mobil-app. Heldigvis var cachen ikke altfor vanskelig plassert, og dermed fikk også Annikken sett en cache 🙂 5 nye funn på meg totalt, pluss at jeg tok med meg en TB som skulle til Danmark, nå ligger den her i Halden, litt nærmere målet sitt.
Vi kjørte så hjem til Annikken igjen for mer skravling. Og selvfølgelig for masse hundekos! Vakre Storm:
Og skjønneste Nova, som synes det var helt greit å ligge i skyggen under bordet:
På vei hjemover klarte jeg å kjøre bittelitt feil et par ganger (bil-GPS’en ville nemlig at jeg skulle ta Horten-Moss), men jeg parkerte hjemme ved 23-tiden, og hadde da lagt ca 54 mil bak meg. Det er altså ikke avskrekkende langt mellom Halden og Skien, og jeg har så absolutt lyst til å gjenta dette flere ganger! Tusen takk for en herlig dag, vennen!Del dette på:
-
To drømmecacheturer
Det finnes mange enkeltstående cacher jeg har lyst til å ta, men siden Tove spurte etter hva drømmecacheferien min ville vært, er det to turer jeg vil fortelle om.
Den første er forholdsvis nære, men også den mest krevende. Det er en WoodTrail (WT) som ligger i Skrim-Sauheradfjella naturreservat sør for Kongsberg, i grensetraktene mellom Telemark og Buskerud, og den er på hele 292 cacher fordelt på 85 km (pluss noen til som ikke er en del av trailen, men som ligger i samme område):
Her snakker vi om teltovernattinger (eller hytteovernattinger for de som foretrekker det) og lange dagsmarsjer i både skogsterreng og opp på noen topper, hvor den høyeste er 871 moh. Selv uten sykdom i kroppen er ingen av oss godt nok trent til å ta denne trailen i en fei, så jeg tror nok det hadde vært mest hensiktsmessig for oss å dele trailen i to ukesturer, for ikke bare er det langt å gå i variert terreng, men det tar også mye tid å finne og logge cacher underveis. Og poenget for meg er at jeg skal kose meg og nyte turen, ikke stresse for å finne flest mulig cacher på kortest mulig tid. Spesielt interesserte kan gå inn på den første cachen i trailen, 001 # WT 85 km – 50 timer # 3 GC4AWWD.Min andre drømmecachetur befinner seg nesten i den andre enden av vårt langstrakte land, og selv om de fleste cachene der er lett tilgjengelig, så er det altså å komme seg dit som er utfordringen. Stedet jeg snakker om er Vannøya i Troms, nord-nordøst for Tromsø, øya min bedre halvdel kommer fra:
Det er ikke flere enn 13 cacher på øya i skrivende stund, og selv om det ikke var en eneste cache der har jeg vanvittig lyst til å se øya. Men når jeg en eller annen gang kommer meg nordover skal jeg så absolutt gjøre mitt beste for å finne alle boksene. For når man går inn og titter på de enkelte cachene og ser på bildene som er lagt ut, så må man jo bare få lyst til å se dette utrolig fine landskapet med hav og fjell. Gå f.eks. inn på cachen Torsvåg GCVEB2 og titt på utsikt og høyde.Det er jo etter hvert mange av dere faste lesere som har begynt med caching, hva er deres drømmecacheturer?
Del dette på:
-
Siden sist
Siden sist føles det som om det eneste jeg har gjort er å jobbe, spise, bære ved, sysselsette Nairo og sove. Det er nettopp derfor det blir så lite blogging, for hvem gidder å lese om det, liksom? Det er egentlig et under om noen fremdeles stikker innom her, så nå kommer jeg til å juble for hvert besøk her og hver kommentar. Yay! \o/
Siden sist har jeg:
– tatt en selfie av Nairo og meg. Nairo ser vettaskremt ut, men han ble liggende på fanget mitt for å kose ganske lenge etterpå, så jeg tror ikke han hadde det så ille:
– måkt snø i innkjørselen:
– måkt snø av hyttetaket:
-og måkt snø på gårdsplassen:
Nå er all snøen borte, det er plussgrader og regn, og selv om noen påstår det ser ut som vårvær, mener jeg at det er mer høstvær. Hvor ble det av vinteren???– hengt opp familiebilder på veggen. Bildene av mamma og meg hang der fra før, resten er nyopphengte:
Øverst: pappa, pappa og hans bror, og min farfars mor.
I midten: meg, mamma, bryllupsbildet til farmor og farfar, og min farmors mor.
Nederst: pappa.
Fun fact: jeg har farfars giftering på meg, så bryllupsbildet er tatt 4. september 1926.– gått tur for å legge ut nye cacher:
Men jeg fikk ikke lagt ut en eneste cache, for jeg hadde ikke med meg noe å henge opp cachene med, og de må opp i høyden i disse traktene.– ved hjelp av en snill nabo reddet en katt som virkelig satt fast i treet ved verandaen:
Var ute og luftet Nairo i går kveld, og så at det satt en katt i treet og tittet på oss. Gikk ut på verandaen en halvtime senere og så da at bakbeina bare hang og dinglet nedover stammen, slik dere ser på bildet, ca 3 meter over bakken. Fikk satt opp stigen og klatret opp til en illsint og rimelig stor hannkatt som gjorde det han kunne for å skremme meg bort, både ved hjelp av klør, tenner og stemme. Jeg prøvde å dytte stumpen hans oppover, men han satt dønn fast, og jeg skjønte fort at jeg ikke klarte dette alene, jeg var nok nesten like redd som det han var. Fikk heldigvis hjelp fra en god nabo, og etter en halvtimes tid med lirking, forsøk på å pakke inn den sinte delen av katten i et håndkle for å få bedre tak og vurderinger om å sage ned den minste greina ville være et godt alternativ, så klarte vi i fellesskap å få dyttet katten såpass høyt opp at han kom seg løs. Gudene vet hvordan han hadde klart å sette seg fast der, men han måtte opp ca 30 cm før spriket mellom greinene ble stort nok. Takk og pris for at jeg gikk ut igjen og tittet etter han!God helg til dere alle, jeg lover å blogge igjen så snart jeg har noe jeg synes er verdt å dele. Savner å kommunisere med dere! 🙂
Del dette på:
