-
Det gikk jo bra
Det var meldt styrtregn i dag, men heldigvis ikke på dagen, så Eileif, Nairo og jeg tok oss en liten skogstur. Det ble publisert 3 nye cacher ikke så langt fra oss i går kveld, men siden det finnes noen ivrige FTF-jegere her i Halden, var det umulig for oss å komme først. Jeg sover på natta, jeg 😉
Litt regn var det meldt, så vi bestemte oss for å ta 3 litt eldre cacher først, nemlig de 3 vi måtte gå til. Og ja, vi slapp unna regnet 🙂 De 3 nye cachene var nesten drive-in-cacher, så de kunne vi ta på veien hjemover.
Ikke lenge etter at vi begynte å gå, skulle jeg hoppe over ei grøft fra skogen og tilbake på grusveien vi gikk på. Dette pleier normalt ikke å by på store problemer, men jeg landet galt på kanten av grusen og gikk rett i bakken med hendene først. Og da ser man slik ut etterpå:
Neida, det var ikke så ille, men det er rart hvor mye disse småsårene svir. Nå har jeg fått renset alle de små blemmene, og nå er det bare å vente på at en haug med små steiner finner veien ut av hendene mine.Vi tuslet videre, og selv om et par av cachene var småvanskelig å finne, så fant vi alle tre. Vi fant også fin utsikt her:
Og her ved et lite vann:
Nå er ikke jeg kjempeglad i å gå på grusveier, men de kan jo være vakre de også, der de svinger seg fremover:
Vi fant også de 3 nye cachene, så det ble 6 nye funn i dag. Det kan jeg like! 🙂Sånn på tampen vil jeg dele et par linker med dere. Her kan dere lese artikkelen i Halden Arbeiderblad om eventet i festningen i går, og her kan dere se fler bilder tatt av Halden Arbeiderblads utsendte. Jeg har sneket meg med på ikke færre enn 6 bilder, men på det ene ser man bare det ene beinet mitt 😉 I tillegg vil det en eller annen gang komme video fra eventet på sidene til VisitHalden, så følg med! 🙂
Del dette på:
-
Event på festningen
I dag tok jeg turen til Fredriksten festning og geocachingeventet der. Oppmøte var foran infosenteret/butikken til Halden Turist, like innenfor hovedporten inn til indre festning. Men allerede på parkeringsplassen (som var stappfull av biler i dag, både fordi det var event der, men også fordi festningen er et populært område på finværsdager og fordi det øves til årets operaoppsetning på festningen) møtte jeg på geocachere. For når jeg hører noen rope “Hva var hintet?”, ja da vet jeg at det er andre cachere 😉
Tuslet inn til oppmøtested og fant fort ut at det kom til å bli mange folk. Moro! Sjefen for Halden Turist startet med litt generell info:
Og så kom han som sto for eventet og Wherigo-cachen også med litt informasjon.Jeg har ikke noen tall på hvor mange som var på eventet, men jeg tror ikke jeg bommer så veldig hvis jeg tipper på rundt 30.
Jeg ante ikke om jeg hadde fått lastet ned Wherigo’en riktig, men jeg satt igang GPS’en så snart all informasjon var gitt. Med meg fikk jeg to som ikke har drevet med geocaching tidligere, men vi var såpass mange at vi endte opp med å gå i ihvertfall 3 store grupper. En av de jeg gikk sammen med er en tidligere kollega av meg, og så var det et par-tre jeg kjenner igjen fra geocachinggrupper på Facebook.
En Wherigo består av flere poster man skal besøke (litt som en multicache). Den første posten er der hvor koordinatene er oppgitt. Når du kommer innenfor sonen til den posten (et område på en viss radius), kommer det en dialogboks opp på GPS’en som forteller deg noe om området. I tillegg får du beskjed om det du skal lete etter for å løse en oppgave, løsningen på oppgaven skriver du ned og tar med deg videre. Så velger du neste post på GPS’en, og får da beskjed om hvor langt det er til den og i hvilken retning du skal gå. Slik fortsetter det i så mange poster som Wherigo’en består av. Til slutt ender du opp med det som forhåpentligvis gir deg koordinatene til selve cachen, og den skal da logges på vanlig måte.
Vi som gikk med Garmin-GPS’er fikk problemer ved to av postene, GPS’ene slo seg rett og slett av. Jeg er ganske sikker på at cacheeieren fikser de problemene, og det ga oss ikke noen større problemer i dag da vi var så mange som gikk sammen, og vi hjalp jo hverandre. Så til slutt kunne vi logge denne store fine boksen:
I tillegg hadde jo mange med seg TB’er og Coins (og jeg hadde selvsagt med meg min TB-ryggsekk), så jeg fikk logget en hel masse trackables i dag.Jeg er superglad for at jeg bestemte meg for å være med på eventet, mitt første. Fikk snakket med både kjente og ukjente underveis, og det var nettopp det sosiale som var hovedsaken for meg i dag. Jeg tror nok at “vanlige” events er enda mer sosiale, for da er jo målet for eventet mer å møtes, i dag ble det logisk nok veldig mye fokus på Wherigo’en. Og det er helt greit 🙂 Jeg kommer absolutt til å ta fler Wherigo’er hvis muligheten byr seg. Jeg gruet meg litt på forhånd, var bombesikker på at jeg ikke var nok teknisk anlagt, men det er like lett å ta en Wherigo som det er å ta vanlige multier.
Det var noen som filmet der i dag (aner ikke hvor vedkommende var fra), og i tillegg var Halden Arbeiderblad der, så nå skal det bli spennende å lese avisa til uka 🙂
Del dette på:
-
Sol og hav og cacher
Gårsdagen ble feiret med den tradisjonelle lunsjen hos mamma, noe som alltid ender opp med at vi ikke spiser middag, da vi er stappmette av eggerøre, potetsalat, spekemat, røkt laks, karbonadekaker med stekt løk, loff og kake til langt utpå kvelden. Nydelig vær hele dagen, kan ikke huske sist gang 17. mai var så varm og tørr!
Planen i dag var å ta en skogstur, men når vi våknet opp til like nydelig vær i dag, følte jeg trang til å se hav. Jeg er jo ikke kjent for å være spontan, men jeg fant fort noen cacher på Saltö som vi ikke har tatt, overførte de til GPS’en, pakket sekken og så satt vi oss i bilen.
Det var 3 cacher vi skulle finne i dag. En av de var en multi, noe som innebærer (i de fleste tilfeller) av man må finne fler andre steder for å finne koordinatene til selve boksen. Vi endte opp med å gå noe over 4 km totalt for å finne alle cachene, og selv om det var stekvarmt, så blåste det heldigvis ganske bra. Gutta mine nyter utsikten:
Og det er jaggu en fin utsikt de nyter:
På en av strendene vi gikk forbi er det noen som har laget en labyrint:
Det er noe med havet som gjør at ting på land også blir vakkert:
Og så bringer havet med seg ting som kanskje ikke er så spennende i utgangspunktet, men som blir veldig vakkert etter å ha vært i kontakt med vann over lengre tid:
Nairo synes det var veldig varmt i dag, så jeg tror han også var fornøyd med at det var en del vind:
Han fikk et par graveraptuser i sanden i løpet av turen, men av og til bare sitter han og titter, og er jeg heldig da, får jeg et og annet fint bilde av han:
Alle tre cachene ble funnet, og jeg har startet bli-brun-sesongen. Nå gjelder det å ikle seg shorts titt og ofte, så kanskje vinterbleike bein kan få litt farge for en gangs skyld også 🙂Del dette på:
-
Geocachingevent på Fredriksten festning til søndag
I geocachingverdnen har vi noe som heter Event. Nå har jeg aldri deltatt på noe event før, men kort fortalt er det rett og slett at geocachere møtes for hyggelig samvær, geocachingskravling og veldig ofte blir det også publisert nye cacher i forbindelse med eventet, så man får litt FTF(First To Find)-jakt. Du kan lese mer om event her og her.
Til søndag skal det avholdes et event på Fredriksten festning, og jeg skal være med! Det skal bli utrolig moro å se ansiktene bak mange av nick’ene vi ser i loggbøker, selv om jeg vet hvem en del av haldenserne som driver med geocaching er fra før. Men jeg håper jo at det kommer en del utenbysfolk også, og sånn sett er det jo genialt å legge eventet til Haldens store stolthet; festningen.
Men det er en grunn til for hvorfor eventet er lagt til festningen. Han som står bak eventet har inngått et samarbeid med Halden Turist om å lage noe som kalles en Wherigo. Jeg har prøvd å sette meg inn i denne typen cache nettopp fordi en slik publiseres på festningen til søndag, og hvis jeg ikke har misforstått, fungerer en Wherigo sånn nogenlunde på denne måten: man slår på Wherigo-funksjonen på GPS’en eller smarttelefonen sin (finnes som app til iPhone og Android), og har på forhånd lastet ned en fil for den Wherigo’en man vil finne. Hvor det finnes Wherigo’er kan man finne på de vanlige kartene på geocaching.com, men man kan også finne de på wherigo.com, og det er derfra man må laste ned fila. Når man kommer innenfor de oppgitte koodinatene, starter et “spill” på GPS’en eller mobilen, og man skal da følge de anvisningene man får. Jeg er usikker på om spillet ender i en fysisk boks med en loggbok man skal signere i, slik det er i vanlige cacher.
Såvidt jeg kan skjønne, finnes det i dag kun 17 Wherigo’er i Norge (inklusive den som blir publisert til søndag), så jeg gleder meg masse til å forhåpentligvis kunne logge en slik. Geocacheren Lars Henrik Erichsen og turistsjef Liv Lindskog var frokostgjester i Radio Prime Halden i går, og her kan du høre de fortelle mer om prosjektet, geocaching og Wherigo (hvis radiolinken ikke fungerer helt bra, kan du finne intervjuet nesten nederst på denne siden). Og her kan du lese mer om selve eventet (GC4A5AA).
Alle mine geocachingvenner, alle mine venner som synes geocaching høres moro ut, og alle mine venner som har lyst på noen timer i frisk luft på festningen: kom til festningen til søndag! Oppmøte kl. 1200 ved infosenteret. Har du ikke allerede en konto på geocaching.com, så registrer deg før søndag (helt gratis!) og registrer en “Will Attend” på eventet, så de som arrangerer dette vet sånn nogenlunde hvor mange som kommer. Jeg kan hjelpe til med registrering hvis noen trenger det, bare å ta kontakt! 🙂
Håper vi sees!Del dette på:
-
Nært hytta, men likevel ukjent
I Sponvika, ikke langt fra hytta mi, ligger Kjeøya. Dette er egentlig ikke en øy, da den såvidt henger fast i fastlandet, men den heter nå engang Kjeøya. Her burde jeg være kjent, men det var tydeligvis nok å finne på i området helt nært hytta da jeg var liten, for vi tok liksom aldri turen til Sponvika, og derfor er nesten hele Kjeøya uutforsket område for meg. Det eneste stedet jeg kjenner til her, er badestranda Pina.
Selvsagt er det cacher på Kjeøya. Vi har vært her ute før og funnet et par, men det har med tiden dukket opp fler, og i dag passet det bra å stikke utom og se om vi fant noen. Vi fant én cache på vei ut mot Sponvika, og så hadde jeg notert meg 4 cacher på selve øya, men vi endte opp med å se etter to av de.
På Kjeøya er det flere gamle skyteskår og små fort. Nå har jeg ikke noe annet enn infoen fra cachene å gå etter, men visstnok stammer disse forsvarsverkene fra Karl XIIs tid, men de ble også brukt under 2. verdenskrig. Her ser dere inngangen til et skyteskår:
Nå skjønner jeg ikke helt vitsen med dette skåret, for det ligger i en liten dal i terrenget, uten utsikt noen vei. Men kanskje det var bedre utsikt den gangen det ble bygget?Her er utsikten fra et annet skår:
Trærne var helt sikkert ikke der den gangen 🙂Det er ingen merkede stier på øya, så det blir mye gåing i busker og kratt for å finne frem. Heldigvis kommer man før eller senere over en sti som fører oss i nogenlunde riktig retning, men i god geocachingånd finner vi aldri stier før det nesten er for sent 😉 Vi kom oss uansett over til den andre siden av øya, og her fikk vi utsikt utover havet:
Og her fikk jeg virkelig smake på savnet etter havet. Ikke å være på sjøen, for det liker jeg ikke, men å se vannet, ha utsikt langt utover, høre bølgeskvulp og måkeskrik…åh, som jeg håper vi kan bli ferdige med hytta snart!Eileif og Nairo har ofte samtaler når vi tar oss pauser. Jeg hører aldri etter hva de snakker om, men det virker som om de diskuterer alt fra utsikt til verdensproblemer:
Seilbåten dere ser til høyre der så vi ganske lenge. Og vi hørte den. Eller, vi hørte ikke så mye av motoren i båten, men vedkommende som var ombord spilte salmen “O bli hos meg” på trompet. Så har man opplevd det også 😉Nairo koser seg som alltid på tur, og for en gangs skyld klarte jeg å få knipset et bilde hvor han smiler litt, og hvor de fine mandelformede øynene hans virkelig kommer til sin rett:
Og kort tid etterpå blir han utålmodig igjen, og det er akkurat som han sier: “Skal vi ikke gå videre snart??? Nå da??? Nå da??? Jammen, NÅ DA???” 😉
Turen i dag ble ikke særlig lang, men det er ikke lengden som teller. Og på toppen av det hele klarte Nairo å passere tre voksne mennesker og en barnevogn uten å hverken bjeffe eller å gjøre noe som helst annet, han bare kastet et blikk på de og tuslet videre uten å stoppe. Kanskje min lille vakre endelig begynner å bli litt voksen i hodet? 🙂Del dette på:
-
Merkedager og turer
I går var det 30 år siden pappa døde. En merkedag jeg helst ville vært foruten, og selv om jeg husker den dagen som om den skulle vært i går, så har jeg jo levd størstedelen av livet mitt uten pappa, og vet liksom ikke om noe annet. Det ble uansett en tur på kirkegården med en bukett røde roser.
Nairo og jeg gikk så en tur i lysløypa på Høyås. Målet var å finne en cache, og selv om den lå ganske langt borte fra oppgitte koordinater, så fant vi den ettersom noen hadde vært greie og skrevet mer riktige koordinater i sin logg. Denne cachen ble vårt funn nummer 600 og runden var på 7,16 km, så jeg var alt i alt storfornøyd med turen.
I går fylte den yngste datteren til et vennepar 5 år og i tillegg fyller mannen i huset der år i morgen, så vi startet dagen i dag med å dra på besøk til de. Og Busterine sier sjeldent nei til kos når man kommer dit:
De satt opp trampolina i dag, og det synes jentene var toppers! De hoppet og hoppet, og til slutt lo de så mye at de knapt klarte å stå på beina:
Kalvingen er i full gang hos de, og her har to av kalvene brutt seg løs, og ligger i låvedøra og nyter sola:
De har også høns på gården, og ikke lenge etter at jeg tok bildet over av kalvene, så kom den ene kalven rundt hjørnet på låven og “jaget” hønene mens den danset litt, slik bare kalver kan. Veldig synd at jeg ikke fikk knipset bilde akkurat da!Da jeg gikk langtur sammen med E om tirsdag, nevnte hun at det skulle gå en merket sti fra Aspedammen til Skårefjell. Jeg har jo vært en del ganger på Skårefjell, men da har jeg gått fra Klepper, noe som innebærer 30 minutters kjøring hjemmefra. Til Aspedammen tar det bare 15-20 minutter, så Eileif og jeg bestemte oss for å se om vi fant denne stien i dag, og det gjorde vi:
Veldig enkelt å finne frem til utgangspunktet, vi parkerte rett over jernbanesporet i krysset mellom Aspedammenveien og Ørveien, fulgte så veien bort til venstre og opp den bratte bakken, det er faktisk blåmerket helt fra jernbanen.Dette var en kjempefin tur! Blåmerkingen var tidvis veldig bra og tidvis litt dårlig, men stien er så godt oppgått at det var lett å følge den hele veien. Noen bløte partier, men stort sett greit å gå rundt.
Vi var ikke kommet så langt inn i skogen før vi kom over dette treet:
Hvem har laget disse hullene? Som dere ser på kartet, er det langt til nærmeste vann, så bever er det vel ikke? Holder hakkespetten på så nært bakken?Hele turen går gjennom stort sett åpne partier, med litt skog her og der. Veldig deilig å slippe å krangle med trærne om plassen!
Stien vi fulgte er en del av Olavsleden:
Jeg har jo gått deler av Olavsleden fler ganger og på forskjellige steder, jeg bare tenker ikke over at jeg faktisk følger den.Vel fremme på Skårefjell måtte jeg som vanlig opp i tårnet for å ta et utsiktsbilde:
Nesten helt i venstre bildekant, kan dere skimte Nexanstårnet (en liten gråhvit prikk), som utifra ryktene er Norges høyeste bygning, med sine 123,5 meter.Utkikkstårnet på Skårefjell har 3 avsatser med bratte tretrapper hele veien opp. Jeg er stolt over at jeg kommer meg til den midterste avsatsen, i dag ble jeg enda mer stolt over at Nairo kom seg opp til den nederste avsatsen og også at han kom seg like hel ned igjen:
Dette tårnet er relativt nytt. Det gamle tårnet sto på en fjelltopp i nærheten av det nye tårnet, men det er bare morken ved og noen gamle fester i fjellet igjen av det gamle:
Jeg synes selv at jeg har blitt mer og mer dårlig på å ta interessante bilder på tur. Det blir for det meste bilder av Nairo og av utsikt. Dette tenkte jeg på da vi gikk hjemover, noe som resulterte i at jeg ble litt mer oppmerksom på de mindre tingene vi gikk forbi. Sånn som dette “skjegget”:
Og disse snodige “blomstene” jeg antar er rester fra i fjor:
Turen i dag ble på 8,3 km. Og jeg må bare avslutte dagen med å skryte litt av meg selv, for jeg er superstolt over å kunne si at jeg denne uken har gått 34,6 km! Så langt har jeg ikke gått på én uke siden jeg startet å bruke Endomondo i mai i fjor! Og i tillegg har jeg gått 72,87 km så langt i april, noe som innebærer at denne måneden blir min beste måned noensinne! Nå går jeg ikke tur for å gå lengst mulig, og jeg bruker heller ikke Endomondo for å passe på at jeg får gått lengst mulig, men når jeg først har tilgang til den type informasjon via Endomondo, så må jeg si at jeg blir supermotivert og superstolt over å se sånne resultater 🙂 Nå har jeg bil igjen i noen dager, så da kan det kanskje bli noen fine turer til uka også 🙂Del dette på:
-
Linnekleppen
I går gikk Nairo og jeg en tur på såvidt over 7 km i Høyåsmarka her i Halden. I dag fikk vi med oss Eileif, og vi dro til Linnekleppen, som ligger på grensen mellom kommunene Marker og Rakkestad. Selvsagt var det en cache som lokket (det var det også i går), men hovedsaken var å komme oss ut i frisk luft.
Du kan lese mer om Linnekleppen på hjemmesiden deres, og ifølge denne siden er Linnekleppen Østfolds femte høyeste topp. Så vi kan nesten si at vi har vært på topptur i dag 😉
Fra første steg ble tatt, var jeg veldig glad jeg hadde tatt på meg broddene. Skogsstien var bar i de mest solfylte områdene, men stort sett gikk vi på is eller på snø på is. Generelt sett var det et kjempefint terreng å gå i, og i motsetning til stort sett over alt ellers i Østfold, så var det veldig åpent her, og vi hadde god utsikt nesten hele turen.
Ikke lenge etter parkeringsplassen møtte vi på denne figuren:
Nesten hele veien fra parkeringsplassen og opp er det satt ut informasjonstavler. Her kan man lese om dyreliv, planteliv og miljøet, veldig informativt:
Sola strålte som bare vårsola (og påskesola) kan, og det er på ingen måte feil å gå tur på en dag som denne og med slik utsikt:
Og så måtte vi jo bare ta oss en liten pustepause når vi møtte denne karen:
Nairo har sjeldent tid til å sette seg når vi tar pauser. Han bruker tiden til å snuse rundt, og til å være full i apestreker:
Men av og til har han tid til å være litt søt også, selv med snø på snuta:
Etter 3,3 km gåing i veldig rolig tempo (brukte 1 time og 14 minutter opp), var vi fremme:
De har virkelig lagt området til rette for turgåere, med en fin gapahuk, massevis med benker, et par klatrestativer til ungene, og ikke minst:
Og man trenger ikke føle seg ensom der oppe, for man har alltid selskap av denne karen og et par av hans artsfrender:
Det er satt opp et monument der med litt info, og med oversikt over alle som har hatt vakttjeneste der:
Utsikten var formidabel fra selve toppen, selv om det sto trær både her og der:
Selvsagt er utsikten bedre fra toppen av tårnet, men ikke pokker om noen får meg opp i den trappa!
Så jeg holdt meg på landjorda og storkoste meg i solsteiken:
Vel nede igjen kunne vi konstatere at vi hadde gått 6,6 km inklusive ca 300 høydemeter oppover, og vi brukte 2 timer og 12 minutter med effektiv gåtid. All isen på stien var årsaken til at det gikk ganske så sakte, men det var en utrolig fin tur, og jeg anbefaler den til alle som er i området. Skal du gå der på sommertid, leser jeg i cacheloggene at vanntette støvler anbefales. Og ja, cachen ble funnet 🙂
Del dette på:
-
Sånn var mars
For tiden sitter jeg fast her hjemme. Eileif har fått praksisplass og har derfor bilen hver dag, og jeg kommer meg ikke noe sted. Og siden det ikke skjer nevneverdig mye i et gult hus ute på landet, så blir det ikke mye å fortelle om i bloggen. Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan min mars har vært de siste årene 🙂
Vi begynner i 2003, altså 10 år siden! Da var jeg på hytta, og hadde masse besøk av fugler på fuglebrettet rett på utsiden av et vindu:
Hvis jeg ikke tar helt feil, er busken en kaprifol, og den hadde allerede i mars kommet med skudd.
Så flytter vi oss til mars 2004. Store ting skjedde i nabolaget, vi var i ferd med å få en ny E6 og en ny Svinesundbro:
I juni dette året fikk jeg mulighet til å gå opp på buen, og selv om høydeskrekken min stoppet meg fra å komme meg helt på toppen, var det allikevel en storslagen opplevelse! Og i juli heiste de opp midtseksjonen av veien. Da kjørte jeg utom hver morgen før jobb for å ta bilde av hvor langt de hadde kommet, de brukte 3 dager på den prosessen.
I mars i 2005 var jeg på Nordens Ark:
Nå er det altfor lenge siden jeg var der sist, og jeg savner å gå rundt der nede og titte etter dyrene.
Mars 2006 var tydeligvis kald, ihvertfall hvis vi skal dømme utifra hvordan Elgåfossen så ut:
Det er tomt i bildemappa mi for mars 2007, men 22. mars 2008 hadde vi en fabelaktig solnedgang her:
Av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig klarte å ta bilder av hvordan naturen nøyaktig ser ut, for jeg synes alltid det går noe tapt på veien mellom virkelighet og minnebrikke.
28. mars 2009 var det vår her. Krokusen prøvde så godt den kunne å komme seg opp, og dette er fra det bedet med mest skygge:
Rundt denne dato i 2010 var løkblomstene i bedet langs veien på god vei opp:
Nå har jeg faktisk ikke vært ute og tittet i dette bedet enda i år, men det er snøfritt der, og solen varmer også godt der, så kanskje der er noe på gang?
I 2011 hadde fokuset skiftet tilbake til hund, og her er et bilde fra den andre dagen vår på valpekurs. Se den bittelille halen! 🙂
Og i fjor hadde vi en staselig hund som nøt vårsolen ute på nedsiden av verandaen:
Nå er det straks helg, og den skal, hvis jeg får bestemme, fylles med litt shopping (mamma har snart bursdag), helst to lange gåturer, og kanskje et cachefunn 🙂
Del dette på:
-
Litt nærmere Fridtjof Nansens hotell
Det har vært en stille uke, ikke stort som har skjedd og derfor lite å skrive om. I dag tok vi turen tilbake til Ankerfjella for å prøve å komme oss helt inn til Fridtjof Nansens hotell. De første 3 kilometerne ble ren transportetappe, siden vi forrige helg fant cachene 0-8 på denne strekningen, og vi hadde pausen vår ved Sandsjø:
Den første cachen vi skulle finne i dag, fant vi fort, men den neste (altså trailens nummer 10) fant vi ikke i det hele tatt. Så istedenfor å bruke masse tid der, gikk vi videre og satset på å finne den på tilbakeveien.
Gutta mine hadde tid til litt kos:
Naturen vi går i på denne turen er helt fantastisk. Riktignok er det ikke noe utsikt å snakke om, men det er åpen skog og mengder med små vann/tjern hele veien. I tillegg går mesteparten av veien på smale skogsstier, som er min absolutte favoritt når det gjelder skogsturer.
Værmessig var det betraktelig “varmere” i dag enn forrige helg (-2 mot -12), men sola tok aldri turen frem i dag. I tillegg blåste det litt, men jeg vil allikevel si at jeg foretrekker -2 og gråvær, selv om motivene ikke blir like fine da:
Da vi kom til trailens cache nummer 15, mistet vi både stien og den elendige blåmerkingen. Vi gikk derfor i rett luftlinje mot nummer 16 og fant denne også, men vi fant fremdeles ingen sti eller merking. Vi hadde ikke spesielt lyst til å surre rundt i skogen uten å ha noen andre holdepunkter enn neste cache, så vi bestemte oss for å gi opp forsøket på å nå inn til hotellet, og heller gå tilbake til Sandsjø for å fyre opp bål på samme plass som forrige helg. Irriterende, men bedre å snu enn å gå oss bort. Nairo tok det hele med fatning, selv om det ser ut som han også speider etter både sti og merking:
Vi fant forresten cache nummer 10 på tilbakeveien, fatter ikke at vi ikke så den da vi tittet etter den første gang :/ Totalt ble det 8 funn i dag, veldig fornøyd med det 🙂
Det ble kjapt fyr på bålet da vi kom tilbake til Sandsjø, og det kom like fort noe varmt i koppene til både Eileif og meg. Eileif påstår at bålrøyk alltid følger etter han når han er i nærheten av et bål, men jeg vet ikke om jeg skal si meg helt enig i det, altså 😉
Siden jeg selger den røde turjakka mi da den er noen cm for liten, har jeg investert i ny turjakke. Den fikk sin jomfrutur i dag, og jeg er stort sett fornøyd med den. Ikke like teknisk som den røde, og dessverre hadde de den ikke i noen farge jeg liker bortsett fra sort, men den er ihvertfall stor nok (str L), den holder vinden ute, og den skal også holde en god del regn ute.
Uttrykket “is i rubben” ble jo så populært for en tid tilbake. Når jeg går skogsturer i vinterhalvåret, går jeg stort sett alltid med gamasjer. Jeg er storfornøyd med de, men i dag oppdaget jeg at strikken som går under føttene ga meg is i rubben:
Heldigvis er jeg ikke nødt til å gå fort, så det hindret meg ikke spesielt mye 😉
Jeg er ikke spesielt glad i pølser. Helt greit å grille pølser på bål en gang i ny og ne, men siden vi gjorde det forrige helg, hadde jeg lyst på noe annet i dag. Så da ble det til at jeg bakte horn med pølser og ost i går, og så varmet vi opp noen på bålet i dag:
Dette er første gangen i historien at jeg har bakt horn uten at vi skal til Nordens Ark, burde nesten hatt stjerne i boka 😉
De 3 kilometerne fra Sandsjø tilbake til bilen gikk radig unna. Slitne var vi så absolutt, spesielt så lenge det er en del is under snøen, så man må gå forsiktig. Og enkelte steder måtte vi ut av stien for i det hele tatt å komme frem:
I dag kom vi helskinnet tilbake til bilen, og kunne der konstatere at vi hadde gått 9,8 km med effektiv gåtid på 3 timer og 31 minutter. Det gikk med andre ord ikke spesielt fort, men sånn blir det når det er glatt. Trist at vi ikke kom oss helt frem til hotellet, for jeg gleder meg virkelig til å se det! I tillegg hadde det vært moro å kunne si at vi gikk over 1 mil i dag, men sånn ble det altså ikke. Bedre lykke neste gang 🙂
Nairo kom seg knapt på innsiden av døra hjemme før han fant senga si:
Det ser ut som det er trangt for han, men han krøller seg sammen på samme måte selv om han ligger midt på gulvet, så jeg tror ikke han har det så ille 🙂
Del dette på:
-
Ankerfjella
Øst for Halden sentrum, på grensen mellom kommunene Halden og Aremark, ligger Ankerfjella. Nøyaktig hvor stort området er, eller nøyaktig hvor det strekker seg, nei det vet jeg ikke, men jeg vet at det her går en merket løype til Fridtjof Nansens hotell. Hvis du da forventer deg et hotell i stil med Thon, Choice eller andre hotell i likhet med dette, tar du feil. Fridtjof Nansens hotell er en overnattingsplass under en berghammer, hvor godseier Peder Anker (det finnes mange Peder i Anker-slekten) tok med seg Fridtjof Nansen og Kong Haakon på jakt tidlig på 1900-tallet.
Det var meldt kaldt (-12) men pent (strålende sol) i dag, så vi pakket oss inn med planer om å nå inn til hotellet. Jeg regner ikke med at det overrasker særlig mange av dere, men selvsagt ligger det cacher på denne turen 😉 I tillegg til noen enkeltcacher, ligger det også en trail her på 50 cacher, hvorav ca halvparten er på vei inn til hotellet. Litt etter klokka 9 la vi i vei fra bilen, og det tok ikke mange meter før sola begynte å hilse på oss:
Blåmerkingen på denne stien er heller dårlig, så vi var veldig glad for å ha cachene å følge. I tillegg var cachene superenkle å finne, noe vi setter stor pris på når vi går langtur.
Denne stien går over myrområder, men siden det har vært kaldt en stund nå, var alt frosset og dermed mye enklere å gå på. Den negative siden ved det, er at det var is på stiene også, så vi gikk med stor forsiktighet. Eileif klarte å tråkke gjennom isen én gang, og under der var det bare gjørme, men heldigvis slapp han å få dette inn under varmedressen, så han holdt seg tørr og fin.
Vi fant ganske fort ut at vi droppet å gå hele turen inn til hotellet. Det var småtungt å gå på grunn av isen på stien pluss at vi bar tungt begge to, så vi siktet oss inn på en cache ved Sandsjø, et lite tjern hvor det sto at det var fint å raste. Og det var det! Sandsjø ligger ca halvveis til hotellet, dvs at vi gikk ca 6 km i dag. Totalt er det altså 6 km inn til hotellet fra Fjell bru, så skulle vi ha gått helt inn og tilbake, ville turen blitt på 12 km.
Vel fremme ved Sandsjø ble Nairo tjoret fast i et tre. Med rim i skjegget og litt kald på labbene satt han nå der, og var veldig interessert etterhvert som bålet ble tent og pølsene ble varme.
Jeg storkoste meg i sola og med kakao i koppen:
Og med denne utsikten er det ikke noe rart at jeg koste meg!
Det smakte supergodt med pølser 🙂
Etter en god og lang pause, tok vi beina fatt og la i vei samme vei som vi var kommet. Litt mettere i magene og litt lettere sekker gjorde returen like fin, og små perler fant vi over alt:
Jeg klarte å ramle på vei tilbake til bilen. Venstre kne, venstre skulder og kameraet tok imot for fallet. Kameraet funker heldigvis fremdeles, et blåmerke er i ferd med å dukke opp på kneet, og skuldra blir stivere og stivere hver gang jeg beveger på den. I tillegg er ryggen rimelig gåen etter å ha gått med sekk, men det er sånt man tar med på kjøpet når man er på tur. Det var uansett en helt vidunderlig tur, og jeg gleder meg som et barn til å gå mer på disse stiene, og ikke minst å komme helt inn til hotellet. De 11 cachene vi fant i dag var rett og slett bare bonus 🙂
Del dette på:
