-
Sterkt lys i fjeset
Når E hadde stått opp i morges, spurte jeg om han hadde lyst til å bli med til Elgåfossen en tur når han hadde fått i seg kaffe og litt frokost, og det var han klar for. For en gangs skyld skulle han ta med seg sitt kamera, så da lot jeg mitt være igjen hjemme og konsentrerte meg heller om Nairo. Sistnevnte har ikke vært kjempehappy der nede tidligere, så alfa og omega i dag var at han skulle få en så positiv opplevelse som mulig. Og jeg ville se om jeg kunne plukke ut et par steder der nede som jeg absolutt vil ta bryllupsbilder på, noe som faktisk ikke var vanskelig i det hele tatt 😉
Vel nede, og lot langline være langline og beholdt det korte kobbelet på. Over den første broa, og Nairo og jeg kunne ikke bli helt enige om hvor vi skulle gå:
Fossen har begynt å smelte, så det var mye lyd der i dag.
Trening prøver jeg å legge inn hvorsomhelst og nårsomhelst, og turen i dag var ikke noe unntak. Her har han strålende kontakt:
Og her er han dritt lei og ser ut som han ber alt han kan om at E må komme og redde han 🙂
Men bare han får tenkt seg om, husker han at godbiter er ordentlig godt, og da kan han faktisk legge seg også 🙂
Vannspruten står fra fossen nå. Dette vannet legger seg på en del av trærne like ved, og siden det fremdeles er frost om natta, fryser dette på trærne:
Litt høyere opp i bakken fant vi fler isformasjoner:
Og her ser dere tydelig vannet i lufta før det legger seg på trærne og bakken:
Vi gikk også helt opp til toppen av fossen og også til den mindre fossen et like stykke bak den store. Nairo var i toppslag og sprang sikksakk foran meg på stien. Utrolig gøy å se han når han er så trygg og at han koser seg så veldig!
Trappa opp til det øverste platået var ikke noe moro i det hele tatt, men på vei ned skulle man tro at Nairo aldri har gjort noe annet enn å springe i trapper. Og da blir man så glad, så glad 🙂
Like på bortsiden av fossen står det en gammel bygning av noe slag. Det var litt skummelt, men når E gikk inn i det, var det ikke det minste skummelt lenger:
Så fant vi oss det som i utgangspunktet er en ganske åpen plass, men det er en del bringebærkvister der. Og bringebærkvister smaker jo, som alle hunder vet, veldig godt. Ingen skal få ta fra han kvisten her nei!
Vi ble oppmerksomme på ei dame og hennes to Border Collier, og var selvsagt påpasselige med dette. Man vet jo aldri hvordan ukjente hunder er. Men hun satt kobbel på begge hundene og kom bort til oss. Jeg holdt Nairo på avstand, men det kunne jeg egentlig spart meg da ingen av BC’ene var interesserte i å hilse på han, noe jeg synes var glimrende trening for knøttet vårt.
Mitt hjerte banker jo litt ekstra for BC’er, og jeg så umiddelbart at den ene av hennes hunder var ganske gammel. Yngstemann ser dere i forgrunnen på bildet under, han var 6 år:
Eldstemann står i bakgrunnen, og han var ikke mindre enn 14 1/2! Selvsagt stiv til beins, og eieren sa at hørselen sviktet han, men for en staselig gutt! Og så stor og kraftig! Vanvittig vakker og begge to var veldig godmodige og rolige. Totalt forskjellige fra min Arkas altså.
Vel, damen gikk, og vi ville fortsette litt leking på plassen. Men leking med langline ender gjerne opp i dette:
Ene enden av langlina sittende fast i hunden ett sted. Andre enden av langlina holdt fast av eier et annet sted. Og alle meterne med langline sittende fast litt her og der. Men at Nairo koste seg i dag er det ingen tvil om, og han har vært slått ut omtrent resten av dagen. Snart på tide å vekke han og få gitt han kveldsmat før han slukner for natta 🙂
Alle bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
-
Har en spennende langhelg foran meg
Høsten 1997 var vel mitt første møte med internett på privat basis, og ved en tilfeldighet ramlet jeg innom et amerikansk skravleforum for hundeinteresserte. Samtidig studerte jeg (halvveis) IT, og som en av oppgavene laget jeg en hjemmeside for min første hund, Santo. Via denne hjemmesiden og forumet kom jeg i kontakt med ei jente fra Australia som på den tiden ventet på sin første førerhund.
Vi har i alle disse årene holdt kontakten. Den første tiden via mail (hun har en talemaskin på pc’n som leser opp teksten på skjermen), og når jeg ikke hadde nettilgang, snakket vi inn på kassetter (for yngre lesere, trykk her for forklaring) og sendte til hverandre. Når jeg for 5 år siden fikk nettilgang her hjemme, har vi også skravlet via Skype. Og selv om kontakten til tider ikke har vært hyppig, så har vi alltid oppdatert hverandre på hva som har skjedd, vi har trøstet hverandre i motgangstider og vært glade på den andres vegne i medgangstider.
Drømmen har alltid vært å kunne dra til Australia for å besøke henne og et par jeg også har kontakt med der nede (de var på tur i nord-Europa for et par år siden, og da kom de hit til Halden en tur), men jeg har innsett at jeg antagelig ikke får råd til en tur før jeg er pensjonist, og har derfor egentlig slått meg til ro med at jeg aldri får møte henne.
Så fridde jo E til meg, og det slo meg at blant alle de andre jeg så gjerne vil skal dele dagen med oss, så er J en av de, og hun ble i fyr og flamme når jeg nevnte det for henne. J har utdannelsen sin innen sang, og fikk før jul i fjor muligheten til å delta i en sangkonkurranse i Praha nå i mars i år. Da fant hun ut at hun dessverre ikke har råd til to turer til Europa på ett år, og måtte derfor melde avbud til bryllupet. Men gleden kom fort tilbake til oss da hun fant ut at hun kunne kombinere Praha-turen med besøk hos venner og familie i Storbritannia og en tur til oss!
Så snart jeg fikk bekreftet datoene for besøket, snakket jeg med teamlederen min og fikk ordnet meg fri i morgen og fredag, og i morgen ettermiddag setter jeg kursen mot Gardermoen for å hente henne. Det skal bli så utrolig koselig å endelig møte henne og å bruke helgen på å skravle og kose oss! Om vi finner på noe får været egentlig avgjøre, men såvidt jeg kan se er det meldt sol hele helgen, og det lover jo bra. Det er jo fremdeles en del snø og is rundt omkring, men med godt fottøy og en stødig arm, skal jeg nok klare å lose henne rundt.
Skulle jeg få litt tid til overs, skal jeg holde dere oppdatert gjennom helgen, men ellers får dere en oppdatering til uka. E kjører henne til Gardermoen natt til mandag, og mandag kveld begynner vi på valpekurs, men jeg skal nok få tid til å blogge innimellom uansett 🙂
Gode onsdags-klemmer til dere alle!
{minsignatur}
-
As time goes by
Så var nok en uke over, og den første uka med hund i hus er også over. Tilbake på jobb i morgen igjen, satser på at det går veldig bra.
Hvordan har så den første uka med Nairo gått? Vel, jeg klarer ikke helt å forstå at det bare er en uke siden vi hentet han. Føles som om det er evigheter siden vi satt oss i bilen en tidlig morgen, hvor ihvertfall jeg var spent og nervøs. Sommerfuglene i magen ble bare større og større jo nærmere vi kom, og når jeg så det første skiltet til Malung var sommerfuglene erstattet med jetfly.
Vel hjemme igjen forventet jeg netter med turer ut, jeg forventet masse uhell inne i løpet av dagen og jeg forventet pelskos. De nattlige turene ut har uteblitt totalt, da Nairo sover gjennom hele natta. Uhell inne har det vært færre av enn jeg forventet, men i dag har vi hatt et lite tilbakesteg til tross for at vi har vært mye ute. Pelskos har det ikke vært så mye av, men hvilken 9 uker gammel valp har tid til kos da…det viktigste er jo å leke og bite 😉
Det jeg ikke tok helt høyde for var hvor sliten jeg kom til å bli. Jeg vet så absolutt at det er slitsomt å ha valp, jeg har tross alt hatt valper før, men når kroppen ikke er helt i lage fra før ble det litt mer enn jeg trodde. Men jeg er flink til å nedprioritere andre ting og E er flink med lufting og mating og alt annet, så alt i alt fungerer det fint.
En av de tingene som gjør at jeg smelter fler ganger om dagen, er når Nairo legger seg inntil eller oppe på beina mine. Han søker så tydelig kontakt og viser at han er trygg. Og når vi er ute, selv om jeg holder på å fryse meg halvt ihjel, så kan jeg ikke annet enn å le når han prøver å grave seg gjennom isen for å få tak i stilken på et løv.
Selv om livet har vært greit uten hund i over 2 år, så merker jeg så absolutt nå at et hjem uten hund bare er et hus, og jeg er så takknemlig for at jeg får lov til å ta vare på lille nurk.
{minsignatur}
-
Tyggeting er topp!
Nairo har fått sitt første tyggebein i dag, og det var toppen greier!
Samtidig som han tygger klarer han også å rekke tunge 😉
Han koser seg veldig med det ihvertfall, og har vært opptatt med det i hele dag 🙂
Bildene kan du også se her.
{minsignatur}
-
Det var en spennende dag for lille Nairo
Tittel fritt lånt og oversatt 🙂
Ingen bilder i dag, men jeg skal prøve å beskrive dagen så godt det kan gjøres for dere.
E, Nairo og jeg startet hjemmefra kl. 8. Det hadde snødd litt i natt, så det lå slaps oppe på isen og det er ikke noe moro å kjøre på. I tillegg veldig sporete vei, men vi kom oss ut på Sørlifeltet så E kunne komme seg på kurset sitt. Siden dette bare er andre gang Nairo er i bil, ble det selvsagt oppkast på vei ut dit. All frokosten var ute av magen, og det var ikke spesielt stas. Vi fikk uansett sluppet av E og så dro Nairo og jeg videre til min legetime. Underveis dit var det nok en runde med oppkast.
Jeg var ikke spesielt glad for å la han sitte i buret mens jeg var hos legen (han sitter på gulvet ved passasjersetet når vi kjører enn så lenge), men jeg hadde jo ikke store valget. Var veldig heldig og kom meg inn til legen med en eneste gang, så det tok ikke lange tiden. 50 % sykemeldt i 2 uker til var forsåvidt resultatet av det besøket.
Så kjørte vi opp til Kiwi på Risum. Jeg hadde glemt hundeposene hjemme og dessuten var jeg småsulten, så jeg fikk handlet bittelitt og tatt ut noen penger. I tillegg kastet Nairo opp igjen, så det ble nok en runde med rengjøring av gulvmatte. For å slå ihjel litt tid, dro vi opp i festningen en tur. Der er det stille og rolig, ikke masse skumle biler, og jeg håpet også på at han skulle gjøre fra seg litt, selv om det ikke kunne være stort igjen i gutten. Litt kom ut, og resten av stunden satt han godt inne i et kratt og tygde på tørre kvister og strå. Han storkoste seg helt til vi var på vei tilbake til bilen, da kom det selvsagt en stor ekkel brøytebil…
Neste stopp var hos syersken for å hente brudekjolen min. Nok en gang måtte Nairo sitte i buret, men det gikk heldigvis veldig fint. Kjolen ble også veldig bra, ikke for kort (som var mitt mareritt)!
Derfra tok vi turen for å hilse på mamma og A. En runde til med oppkast på veien, da var det ikke mat igjen i den lille magen. Huff, synes ordentlig synd på han! Heisen opp i 7. etasje var forferdelig skummelt og det å møte nye mennesker på et nytt sted var også forferdelig skummelt. Selvsagt ble dette altfor mye på en dag for han, men jeg hadde ikke noe valg dessverre. Var hos mamma og A i et par timer, og da sovnet han litt på fanget mitt og han fikk spist litt mat.
Så kjørte vi ut på Expert og bestilte parabol. Nå blir det forhåpentligvis slutt på elendige signaler, slik at det går an å få sett de programmene man faktisk har lyst til å se på! Dro videre derfra og hentet E. En kompis av han går også på kurset, så vi kjørte han hjem og fortsatte så videre til Dyreklinikken. En ny sekk med fôr er innkjøpt, og jeg fikk også bekreftet at han er bittelitt tynn, men ingenting farlig.
Etter det dro vil til Spa & Velvære på Brødløs. Jeg har fått bestilt time for ansiktsbehandling 2 uker før bryllupet, og skal også få pratet med min kjære forlover for å finne tid til prøvetime for sminke. Neste stopp var Kiwi for å handle. Da ble E og Nairo sittende i bilen mens jeg kjempet meg gjennom lille Kiwi på Brødløs. Og da var faktisk tiden kommet for å hente D. En liten stopp på Kiwi på Risum så D fikk seg lørdagsgodt, og så var vi hjemme ved 1730-tiden. En fryktelig lang dag for oss alle, men spesielt for den lille kroppen.
Det morsomme var å se at han ble seg selv igjen umiddelbart når vi kom hjem. Da var det hopping i gresset og leking inne med en gang. Alt i alt har jeg nok ikke vært verdens beste valpeeier i dag, selv om jeg har forsøkt å gjøre hver situasjon så god som mulig. Fra mandag av må han være med på jobb, så da får vi bare gjøre det beste ut av det da.
God helg alle sammen!
{minsignatur}
-
En stor verden
I dag har det vært fint vær med sol. Og selv om det blåser ganske bra, fant Nairo og jeg (eller rettere sagt jeg) ut at vi skulle gå ut og prøve oss med langline. Som tenkt så gjort, og til å begynne med var det en rimelig skeptisk gutt jeg hadde med meg ut.
Han tok til slutt noen skritt nærmere meg, men var fremdeles en smule skeptisk:
Så plutselig fant han ut at langlina var morsom å jakte på, og da ble plutselig opplevelsen av den store verden en helt annen:
Og så kom all valpeenergien frem og det ble springing både hit og dit. Her ser det jaggu ut som om han er livredd fordi bakbeinet hans er i ferd med å ta han igjen 🙂
Han har allerede lært seg noe så avansert som sideveis kenguruhopp 🙂
Det neste bildet er dessverre elendig kvalitetsmessig ut, men jeg bare måtte ta det med, han ser jo spik spenna gæærn ut 🙂
Vi prøvde oss også på en runde med gjemsel, men som de fleste unger har han ikke helt skjønt konseptet med å faktisk gjemme seg:
Og siden jeg ikke fant han, måtte han jo heller prøve seg på et skikkelig angrep:
Alt i alt var det en vellykket tur ute i hagen, han koste seg veldig og ble liggende rett ut og sove når vi kom inn.
Til slutt tar jeg med en liten videosnutt som ble filmet i går. Nairo koste seg med en kong, og selv om han høres veldig tøff ut, skremmer han ingen. Han vet det bare ikke selv 😉
Alle bildene kan du også se i denne mappen.
{minsignatur} -
Lykke er…
Lykke er:
– å våkne og se ned på et overtrøtt lite fjes som klistrer ørene bakover på hodet og logrer med hele kroppen, overlykkelig over å se deg
– å se en 3 kilos pelsdott få et skikkelig raptusanfall ute i hagen
– å ha en varm valp sovende på føttene mine
– å gå subbende gjennom hele huset fordi man vet at hvis man løfter beina er det garantert en valp under de
– å få en nuss av en ørliten tunge
– å trille en leke bortover gulvet etterfulgt av et hoppende nurk
– å ha hund{minsignatur}
-
Et lite sjarmtroll
Dagene går unna med å være “småbarnsmor”. Fremdeles går det i soving, spising, leking og lufteturer rett på utsiden av døra, men lille nurk blir tryggere og tryggere, det går nå an å leke litt ute og han bjeffer til og med under lek inne. Ordentlig moro å høre på!
I dag fikk han en tom dorullkjerne, og det var artige greier:
Han bar rundt på den, han trillet den avgårde og jaget etter den, men mest ble han liggende og tygge på den. Og at den er hans er det ingen tvil om!
Det var ikke helt uproblematisk å ta disse bildene, for når jeg legger meg ned på gulvet vil han gjerne legge seg inntil meg, så jeg måtte kravle litt rundt jeg også 🙂
Han får allerede lov til å sove i sofaene (vi løfter han selvsagt opp og ned). Når han ligger hos meg, ligger han gjerne ved beina mine, men i sofaen hos E har yndlingsplassen blitt på puta:
Han har også lagt seg på ryggen mellom puta og armlenet, men da rakk jeg ikke å ta frem kameraet raskt nok. Men at han er avslappet er det ingen tvil om, og det eneste vi så langt kan se at han ikke er det minste fornøyd med, er bilene som suser forbi på veien her, da trives han ikke. Der trengs det altså mye trening.
Vi har startet så smått med “sitt”, og jeg har også introdusert han for børsten, noe som går veldig fint så lenge han blir distrahert med en mikroskopisk godbit. Maten sluker han, og selv om det skjer noen uhell inne, så er han veldig flink ute også.
E fikk kjøpt ny badevekt i dag, og lille nurk veier i dag 3,2 kg. Så ja, det passer bra med tilnavnet lille 🙂
Alle bildene kan også sees i denne mappen.
{minsignatur}
-
Hundelivet er fint!
Nå har Nairo vært hos oss i straks et døgn, og dette går veldig fint! Vi lærer hverandre å kjenne og vi kommer inn i en rutine. Det går mye i soving, og han vil veldig gjerne være nær oss når han er våken. E lagde middag i ettermiddag (som stort sett alle ettermiddager), og da la Nairo seg mellom føttene til E og vaskelisten under kjøkkenskapene. Helt perfekt i hans øyne 🙂
Litt lek har det også blitt. Han er ikke ivrigst på å leke, men litt blir han med på, og så langt er tauknuta en favoritt:
Han er veldig forsiktig, men her demonstrerer han virkelig at tauet er hans:
Og så ser det ut som om han spør om tauet er hans 😉
Veldig ofte stopper han helt opp, som om han tenker seg om litt eller som om han bare funderer og observerer. Oppdretter sammenlignet han litt med Ferdinand, du vet han “som tycker om att sitta under en korkek och lukta på blommorna”.
Kurven var noe av det første han fant når vi kom hjem i går kveld, og han lå jo i den i hele natt oppe på soverommet. Nå i ettermiddag fant han kurven helt på eget initiativ igjen, og der sov han mens vi spiste middag. Men å lukke øynene helt når vi sover er egentlig bare slitsomt 😉
Det vi sliter mest med å forstå er do-vanene hans. Jeg hadde regnet med at det skulle skje noe oftere, men det skjer egentlig veldig lite og veldig sjeldent. Satser på at det er en overgangsfase siden alt er nytt for han.
Alle bildene kan du også se her. Jeg sliter med å ikke se miniatyrbildene til venstre i galleriet, er det fler som opplever det? Kan forsikre dere om at det er bilder der, det er bare å bla dere fremover med pilene øverst eller ved å klikke på bildet. Husk også at dere alltid kan klikke på bildene her i bloggen for å få en større versjon.
{minsignatur}
-
Endelig er Nairo her
Dette har vært litt av et døgn! Vi startet med å dra hjemmefra ca kl. 0730 i går. Fikk med oss en nydelig soloppgang og til og med litt snø utover formiddagen, før vi var fremme litt etter kl. 12. Kjente alt i magen gjorde salto når vi så skiltet til Malung, og derfra gikk det radig unna.
Ble møtt av valpenes mamma Tiarah på utsiden av huset. Hun blir nå holdt mest mulig borte fra valpene for å stoppe melkeproduksjonen, og når vi kom inn skjønte vi godt hvorfor hun kanskje var en smule lei 😉 Med 5 kull i huset (4 Finsk Lapphundkull og 1 Lapsk Vallhunkull) var det ordentlig liv i leieren, men det var selvsagt ett kull som var mest interessant 🙂
Mamma Tiarah ble sluppet inn litt, og da var ikke de 6 gjenværende valpene fra kullet hennes sene med å prøve å finne en pupp gjennom stengselet:
Det var 7 valper i kullet, 1 jente og 6 gutter, men en av guttene hadde allerede blitt hentet når vi var der i går. Så de gjenværende 6 benyttet sjansen til en siste høneblund i en haug:
Vi fikk også hilst på 3 av de andre kullene der, hvorav ett er leveringsklare til uka og de to andre en eller annen gang i februar. Men etter 3 timers skravling, papirskriving og akking og oiing over hvor nydelige alle valpene var, så var tiden kommet for å sette seg i bilen og begynne på veien hjem. E fikk æren av å bære Nairo ut av det hjemmet han har kjent i sine 8 leveuker, og han ser jo rimelig skeptisk ut:
Turen hjem gikk forholdsvis greit. Lille nurk synes det var litt skummelt å kjøre bil:
Og han kastet opp to ganger, men resten av turen sov han så søtt. Vi hadde et par stopp underveis:
Med litt tålmodighet fikk han også gjort fra seg, men det er ikke så lett når man er vant med å gjøre det akkurat når og hvor det passer seg 🙂
Vi parkerte hjemme ca 13 timer etter at vi dro hjemmefra, og da hadde vi tilbakelagt totalt 69 mil. 4 mil av de var omvei da vi rotet litt med veier og skilting. Tisse ute skulle han ikke gjøre, men han holdt seg til å tisse på linoleumen i gangen 😉 Tror han synes at verden var blitt fryktelig stor, for selv om han utforsket litt, ville han helst sitte helt inntil eller under. Gjør ingenting at jeg prater i telefonen 🙂
Vi var alle så trøtte og slitne at det bar mer eller mindre rett i seng med oss, etter å ha gitt Nairo litt mat. Tok med kurven og pleddet opp (pleddet hadde vært med til Fjällfarmen slik at det satt masse kjente lukter i det, og han lå også på det i bilen på vei hjem). Og lille nurk sov gjennom hele natta, han var ikke på utsiden av kurven en eneste gang og vi har derfor heller ikke hatt noen uhell! Men når han og jeg sto opp i morges rakk vi selvsagt ikke ut, så det ble en liten dam å tørke opp i gangen. Ute ville han ikke gjøre noe, så da satt han seg like godt ned og gjorde sitt fornødne rett på utsiden av avispapiret når vi kom inn. Jaja, shit happens 😉
Så langt i dag har vi fått i oss litt mat, vi har vært utallige turer ute og han har sovet i fanget, både her ved pc’en og i sofaen.
Vi har også lekt litt, men pipeleker er litt skummelt ennå, så de ligger vi unna. Tauknute var litt mer populært 🙂
Er ikke det ene fanget ledig, så tar vi det andre:
Og jeg skal ikke engang påstå at han her viser hvor stor han er, for han er bitteliten 🙂
Skulle ha veid han i dag, men av en eller annen grunn har badevekten min tatt kvelden (nei, det hjalp ikke å bytte batteri), og selv om han ikke veier stort, så veier han for mye for kjøkkenvekten, så E har fått i oppdrag å kjøpe en billig badevekt i morgen. Jeg liker å holde øye med vekten på hundene mine, ihvertfall når de har så mye pels, da er det lettere å oppdage hvis de plutselig går mye opp eller ned.
Det blir et hundeliv fremover, men det er utrolig koselig og moro å ha hund i huset igjen!
Alle bildene kan også sees her.
{minsignatur}