-
Kyststien fra Elgåfossen til Ejgdesjön
Helgene går unna i en rasende fart, jeg synes knapt jeg går ut av døra fra jobb nummer 2 på fredags ettermiddag og sier “Helg!” før det er søndag ettermiddag og helgen nesten er over. Det er uvant å jobbe 100 % selv om jeg gjorde det i våres, jeg tror forskjellen ligger i at jeg nå bruker størstedelen av dagene på å lære nye ting.
I går var jeg effektiviteten selv. Var en tur på Gårdsbutiken og fikk kjøpt fôr og litt knask til Nairo, gikk en tur på 4,5 km på vei hjem, og fikk gjort en god del husarbeid (inklusive 5 maskiner med klesvask) og en god del papirarbeid. På kvelden satt jeg limt fast til TV’en, hipp hurra og jippi for seieren til Agnete og Egor!
I dag sa hele kroppen at jeg skulle ut på langtur. Planen for hvor jeg skulle gå var allerede lagt, jeg var bare nødt til å se an været litt for å se om det faktisk ble en langtur, og det ble det. Som nevnt før har jeg fått litt dilla på Kyststien, og i dag gikk turen fra Elgåfossen på norsk side til Ejgdesjön på svensk side. Her ser dere løypa:
Bilde fra Endomondo. Eileif kjørte Nairo og meg til punktet på høyre side, få meter fra svenskegrensa, og han hentet oss igjen da vi var fremme.
Bohusleden går på de samme stiene og veiene som Kyststien stort sett hele denne etappen, så jeg fulgte både blå og orange merker i dag:
I tillegg var også store deler av løypa merket også med rødt, men jeg har ingen peiling på hvilken tur rødmerkinga viser. Noen som vet?Jeg fant også ut at jeg har gått store deler av denne turen før, men hver for seg. Den første biten fra start og inn til ca 3 kilometersmerket gikk jeg i romjula i fjor, da jeg var på cachetur sammen en gjeng andre cachere. Den siste biten fra ca 6 kilometersmerket har jeg gått mange ganger, det skal jeg vise litt senere i innlegget.
I dag skriver vi 9. november, og til min ekstremt store overraskelse fant jeg skogens gull i dag:
Den var ganske så bløt, og noen av de hadde allerede begynt å råtne, men jeg kunne ikke bare la de stå, så jeg tror jeg får en overrasket mamma i morgen (ikke fortell henne noe nå da!). Jeg fant litt mer senere på turen også, så hun får ihvertfall en liten smakebit 🙂Her står jeg der man kan ta en avstikker til gapahuken cacherne og jeg gikk til i fjor. Jeg droppet å gå bortom der i dag, men fortsatte rett frem, rett inn i tykkeste skogen:
Gapahuken ligger nord i Søndre Hogsjøen, og her er utsikt fra stien og utover vannet, nesten samme utsikt som man har fra gapahuken:
På vei nordover mot Nordre Hogsjøen gikk vi langs elva som binder disse to vannene sammen. Og der det er elv kan det også være små fossefall, og selv om dette fossefallet ikke har noe fritt fall, så var det fint allikevel:
Det var ikke mye sopp igjen i skogen bortsett fra det jeg fant av kantareller. Men sopp som vokser på trær er det alltid mye av, og jeg synes de har så fine farger og mønstre:
Treet ligger på bakken. Der stien svinger vestover kom vi til et hogstfelt. Jeg måtte le for meg selv, for trærne med blå-, rød- og orangemerking hadde sluppet unna hogstmaskinene, eller ihvertfall deler av stammene til trærne. De så ut som trafikklys der de sto på rekke og rad over hele feltet:
Selv om stien var godt bevart over hogstfeltet, så var dette strekningen med mest vann og gjørme. Det var ikke få ganger det sa schwupp når jeg løftet opp føttene for å ta neste steg!Like etter at vi kom inn i skogen igjen skimtet jeg noe gult et stykke foran oss. Skogsmaskin var det første jeg tenkte (jeg har jo aldri brillene på meg på tur), men etterhvert som vi kom nærmere skjønte jeg hva det var: en riksrøys!
Jeg blir alltid så glad når jeg kommer over disse, for de står ikke avmerket på kartene jeg bruker for å planlegge turer, og de er så fine der de står! Her står vi altså bokstavelig talt midt på grensa mellom Norge og Sverige. Ser du helt bakerst i bildet, på andre siden av det lille vannet (som heter Svenstjernet), så kan du skimte et lite skilt som helt sikkert sier at grensa går akkurat her. Og bak ryggen min var det også kappet ned trær for å markere grensegaten.Jeg er ikke noe god på gammel kongehistorie, så jeg aner ikke hvilken/hvilke konge/konger hvis initialer har blitt meislet inn i denne steinen. Kan det være Carl Johan den fjortende? Og hva står K’en for?
Et par hundre meter etter grensa var vi fremme ved Snarsmon, restene etter en gammel taterlandsby. Her har vi vært mange ganger før, og resten av turen gikk på nettopp den veien vi oftest har gått for å komme hit. Det er synd at det ikke er mer igjen av den gamle byen, men det er utrolig spennende at de har fått tatt vare på såpass mye som de har gjort, selv om det bare er veggene etter noen hus:
Den siste biten av denne etappen av Kyststien (som jo her heter Kuststigen) går langs vannet Ejgdesjön. Været i dag var egentlig skyet opphold med litt vind, men her brøt sola ordentlig gjennom og jeg måtte kaste jakka. Nydelig!
Nairo fikk vasset og var deilig full av vann og sand da Eileif hentet oss 😉 Jeg har den godt sliten-følelsen i kroppen etter å ha gått ca 8,5 km, og er også veldig fornøyd med å ha tilbakelagt nok en etappe av Kyststien. Forøvrig en veldig fin etappe, anbefales!
Del dette på:
-
Er det vinter nå?
Nei, jeg tror ikke det, det er meldt 4-9 grader på langtidsvarselet. Men den første snøen kom i dag, selv om jeg ikke har bildebevis. Fnuggene var så små og snøværet var så kortvarig at det ikke engang var synlig på bakken. Men vi kan ihvertfall slå fast at mine værspådommer fra i fjor ikke slo inn, for jeg tippet at den skulle komme mellom 21. og 25. oktober, og det er jo 2 uker siden.
Men selv om vinteren ikke er helt på plass enda, så er det så absolutt på tide å tenke på småfuglene. De gamle fuglematerene var elendige, så Eileif kjøpte noen søte hus på Nordby sist han var der:
I dag hang han de opp, og han fortalte at fuglene var på plass allerede mens han holdt på der ute. Så det er tydelig at pippipene har ventet på oss, selv om det fremdeles er møll og mygg på vinduene våre på kvelden.Se denne nydelige fuglemateren da! Skulle nesten ønske det var lys i vinduene 😉
Denne helgen blir full av gjøremål for mitt vedkommende. Alt jeg ikke får tid til etter jobb skal skvises inn og gjøres i løpet av to dager, men jeg vet at jeg også skal rekke å gå et par ordentlige turer med Nairo, da får jeg ladet batteriene mine også.God helg! Har dere noen planer for helgen?
Del dette på:
-
Min lørdag
Helg! Jeg er glad i jobbene mine, men det er alltid godt med helg uansett 🙂
Dagen startet med den sedvanlige sløvingen foran pc’en, noe som inkluderer to store kopper med te og et par knekkebrød. Ved 10-tiden satt Eileif, Nairo og jeg oss i bilen og kjørte i retning Björnerödspiggen like over grensa. Det ble publisert en ny cache der for noen dager siden, og selv om FTF-muligheten forsvant natt til i går, så er det et fint område å gå tur i, og Eileif hadde ikke gått akkurat den veien vi valgte i dag. Været var tåkete og regntungt, og selv om vi slapp noe skikkelig regnvær, så var det vått i marka, på steinene og på trærne. Vel oppe på toppen tok Eileif og Nairo en pust i bakken i gapahuken mens jeg gikk de siste 200 meterne og fikk logget cachen. Så var det 10 minutters pause på meg også, selv om Nairo var utålmodig og helst ville gå mer med en gang:
Totalt ble det i underkant av 6 km, en god lørdagstur. Og cachen finner du her.Nok en kopp te og litt avslapping da vi kom hjem, men så var det bare å sette igang med huslige sysler. Jeg ble ikke helt ferdig, men disse to var mine følgesvenner en god stund:
Jeg er god på avslapping, så nå etter middag har det blitt litt av det igjen. Angry Birds og Wordfeud veksler mellom å underholde meg, sammen med (u)interessante diskusjoner i gruppene på Facebook. Med andre ord: en genial lørdag så langt 😉Om halvannen time flytter jeg meg over til sofaen for lørdagens høydepunkt, nemlig:
Og kjenner jeg meg selv rett, så blir det å tusle opp i 2. etasje og krype under dyna kort tid etter at Skal vi danse er ferdig.Hva gjør dere på den første lørdagen i november i år?
PS! I dag er det 9 år siden jeg ble huseier! 😀
Del dette på:
-
Oppsummering av uka
Jeg er ikke noe glad i å skrive sånne oppsummeringsinnlegg, men akkurat denne uka må det bare bli sånn 🙂
Den første uka i ny jobb er over, og det ville vært å lyve hvis jeg påsto at jeg ikke var sliten. For sliten har jeg så absolutt vært, så og si hver eneste dag. Det er mye å sette seg inn i, mange inntrykk å fordøye og mye å lære seg. Men jeg har blitt tatt imot med åpne armer og mange velkomster, og jeg føler meg oppriktig velkommen! Alle er kjempekoselige og tar seg godt av meg, og det setter jeg utrolig stor pris på! Jeg skal ikke sette noe tidsperspektiv, men jeg håper at jeg snart har en viss oversikt over rutiner og oppgaver, og at læring av nye systemer ikke tar lang tid. Denne uka har jeg vært på opplæring i et par timer pluss en samling i 4 timer, og kommende uke skal jeg på mer opplæring/kursing både i ny og gammel jobb ihvertfall to dager, og antagelig blir det noen timer i tillegg også.
Det er ikke ofte vi her på sørøstlandet kan skryte på oss vind i storm styrke, og det er langt fra storm nå også. Men det føles som høststorm når vinden tar tak i huset og gjør at ting som står inntil ytterveggen flytter på seg, selv om tingene står inne. Sånn har det vært noen dager nå, og Eileif testet derfor å ligge på gjesterommet i kjelleren en natt, for å se om Nairo taklet det. Det gjorde han dessverre ikke, derfor er vi tilbake til at en av oss må sove på sofaen siden det å ha på et lys på soverommet bare hjelper når det ikke blåser så mye som det gjør nå. Jeg vurderer sterkt å teste Adaptil (det som tidligere het D.A.P.), for selv om Eileif sover godt uansett hvor han sover, så synes jeg det er en uholdbar situasjon. I tillegg synes jeg jo også synd på Nairo, for selv om han ikke er direkte redd, så er det ubehagelig nok til at han ikke klarer å finne roen, og det kan ikke være noe godt for han.
I tillegg til all vinden i det siste så har det også kommet mye regn. Veldig mye regn. Så når Nairo og jeg skulle gå tur i går, måtte vi først vade over denne lille innsjøen:
Det var ikke spesielt dypt, men området som lå under vann var ganske stort. Senere på turen måtte vi over en bekk som totalt hadde gått over sine bredder, og jeg fikk da virkelig testet at turstøvlene mine er nogenlunde vanntette, for da hadde jeg vann opp til anklene. Det er Enningdalselva som går over sine bredder, og i dag har det steget enda mer, selv om det ikke har regnet mer. På dette neste bildet skal det egentlig bare være dyrket mark, men nå har vi “sjøutsikt” og min kjære mener at hvis dette fortsetter noen dager til kan han fiske laks fra verandaen 😉
I dag har jeg vært i 4-årsbursdagsfeiring til en skjønn liten gutt som absolutt begynner å bli stor gutt, og fikk samtidig logget en cache. Jeg tenkte å prøve ut offlinefunksjonen på c:geo på nettbrettet mitt, men jeg skjønte såpass lite av funksjonene rundt kompasset og kartet at det var lettere å bare gå dit jeg skjønte cachen var og lete litt. Helt tydelig at jeg må sette meg mer inn i hvordan c:geo funker ute i praksis.Nå er det total avslapping i et par timer før det er snorketid og en ny uke setter igang i morgen, forhåpentligvis med litt mindre vær 🙂
Del dette på:
-
Mørkredd når det blåser moderat på toppen
Jeg har flere ganger skrevet om at Nairo ikke er noe glad i vind på natta. Av en eller annen ukjent grunn er han ukomfortabel med å være på soverommet i 2. etasje når det blåser, da går han hvileløst rundt og bjeffer. Ikke sånn varslings-/nå-kommer-det-noen-bjeffing (som høres omtrent sånn ut: VOFF-VOFF-VOFF-VOFF-VOFF), men mer oppmerksomhetsbjeffing (boff…..boff…syt-pip-syt…boff…pip-syt-syt…boff). Jeg klarer uansett ikke å sove gjennom det, så løsningen har vært at Eileif eller jeg har lagt oss på sofaen i stua i 1. etasje, da har Nairo slått seg til ro.
For et par uker siden hadde vi et par netter med litt vind, og da gikk det plutselig opp et lys for meg. Nairo slår seg til ro og legger seg til å sove selv om det blåser ute…så lenge jeg leser på senga og lyset derfor står på. AHA! Gutten er mørkredd i 2. etasje når det blåser! Etter det har vi testet ut å sove med lyset på de nettene det har vært vind, og det har funket som bare dét, Nairo har holdt tyst og sovet gjennom hele natta!
Natt til mandag som var ble det nok en gang vind på kvelden. Vi la oss, leste litt i bøkene våre og lot ett av lysene stå på. Men nei, Nairo ville ikke slå seg til ro. Fillern! Eileif tok med seg sengetøy og hund og la seg i stua igjen. Jeg ble liggende og gruble litt på hva som hadde gått galt med det jeg trodde var en vanntett løsning, og svaret kunne bare være vindstyrken. For akkurat den natta blåste det mer enn det har gjort i det siste, og derfor må jeg bare konkludere med at Nairo er mørkredd i 2. etasje når det blåser litt og veldig mørkredd i 2. etasje når det blåser mye.
Eileif klarer egentlig å sove nesten over alt, men sofaen er ikke spesielt god å ligge på. Så nå blir neste steg å re opp gjestesenga i kjelleren slik at den av oss som må bort fra 2. etasje ihvertfall kan ligge litt godt. Spørsmålet nå er bare hvordan Nairo takler å sove i kjelleren, det har han aldri gjort før selv om han gjerne blir med ned dit når jeg vasker klær (vaskerommet er i naborommet til gjesterommet).
Nairo sover fremdeles ofte med øynene åpne eller halvåpne, men jeg skulle ønske han hadde samme sovehjerte nå som han hadde den gangen for snart 4 år siden, det vil si et sovehjerte som ikke bryr seg om vind 😉
I natt er det heldigvis ikke meldt så mye vind!Del dette på:
-
Og dette tok 3 år
Overskriften henspeiler til dette innlegget, som jeg skrev i forrige uke, og hensikten med disse to overskriftene er å si at ting tar tid, men at man kommer i mål til slutt.
For 3 år siden sa jeg opp en fast jobb uten å ha noe å gå til. Jeg visste at arbeidsmarkedet var ekstremt vanskelig, ikke bare i Halden, men i hele Østfold, og det å si opp jobben var en vanskelig avgjørelse, men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. De to første årene vekslet jeg mellom å være arbeidssøkende på egenhånd, og på å gå på kurs i regi av Nav, først et økonomi- og regnskapskurs og senere et jobbklubbkurs.
I september i fjor kunne jeg med glede skrive dette innlegget her på bloggen. Praksisplassen jeg fikk da (etter å nesten måtte krangle med saksbehandleren på Nav om å få den praksisplassen) resulterte i jobben jeg har i dag, som jo var en 100 % midlertidig stilling i våres og en 50 % midlertidig stilling nå i høst. Jeg stortrives på alle mulige måter, både med sjefer, kollegaer og arbeidsoppgaver, og jeg skulle så inderlig ønske at kommunen hadde hatt råd til å ansette meg der fast på fulltid.
Å gå arbeidsledig og på midlertidige ansettelser gjør noe med hverdagen. Man bekymrer seg for om man klarer å betale alle regninger og lån, om man har råd til å både kjøpe mat og fylle bensin for den kommende uka, og man bekymrer seg også for hvordan man skal si nei på en høflig måte når noen spør om man vil være med på noe som koster penger. Hos oss har vi jo vært arbeidsledige og på midlertidige ansettelser begge to, og det å ikke ha noe stabilt, ikke ha noe forutsigbart, ikke kunne planlegge noe som helst, det tærer vanvittig på. Man blir sliten i både hode og kropp, humøret får mer nedturer enn oppturer, og det er en lettelse å kunne flykte inn i tanketom tv-underholdning eller leve seg inn i en bok, bare for å slippe unna en stund.
Men nå kan jeg med glede si, med store bokstaver:
JEG HAR FÅTT FAST JOBB!
Førstkommende mandag begynner jeg i en fast 75 % stilling som sekretær på Os skole (barneskole) i Halden sentrum, tvers over gaten for der jeg jobber i dag! Og i tillegg har min nåværende sjef vært så snill at jeg får fortsette ut året i 25 % stilling, noe jeg er utrolig takknemlig for!
Jeg har et tonn med sommerfugler i magen, men heldigvis er et tonn sommerfugler vesentlig mye lettere i vekt enn de tonnene med bekymringer som har hengt over meg i lang tid, så jeg smiler fra øre til øre og gleder meg veldig til å ta fatt på nye oppgaver, og til å bli kjent med nye kollegaer. Denne faste stillingen løser selvsagt ikke alle våre økonomiske utfordringer, men det hjelper et sjumilssteg i riktig retning, og ingen kunne være mer glade enn vi her i huset er nå! 😀
Samtidig må jeg sende en stor tusen takk-klem til alle dere som har krysset fingre, armer, tær og bein for at det skulle ordne seg for oss, det hjalp! Og en like stor tusen takk-klem til alle dere som har sendt oss linker og tips om ledige jobber! Fortsett gjerne å gjøre det når det gjelder jobb til Eileif, vi setter stor pris på all hjelp. Men for mitt vedkommende kan dere nå juble litt for dere selv, for jeg jubler for meg selv 🙂
Del dette på:
-
Kyststien fra Elgåfossen til Svingen og Rv22 hjem
Jeg har fått litt dilla på Kyststien, og så lenge Eileif ikke skal være med å gå, kan han kjøre meg til startsted og eventuelt hente meg der jeg gir meg. Veldig mye mer lettvint enn å måtte kjøre til stoppested og sette igjen en av bilene for så å kjøre til startsted, og så måtte hente bilen ved startstedet igjen når vi har kommet til stoppested. Bare å forklare det er jo like tungvint som å gjøre det! 😉
I dag ble det en kort etappe av Kyststien, nemlig fra Elgåfossen til Svingen. Ta en titt på denne linken, så kan dere finne hele Kyststien fra Mollön utenfor Uddevalla i Sverige til ytterst på Nesoddtangen i Oslofjorden.
Brua over Enningdalselva var første skritt på etappen:
Det var mye vann i fossen i dag:
Mellom fossen og det falleferdige huset Eileif og jeg tok noen av bryllupsbildene ved ligger restene av et annet gammelt hus:
På skiltet står det: Saugen (Dahlinsaga – Gribsrødsaga). Plass under Gribsrød. Her har det vært både sag og mølle. Bebodd fra begynnelsen av 1800 tallet. De siste som bodde her var Lina og Herman Iversen. De flyttet til Iddebo (eldrehjem) i 1960 årene. Se side 118 i “Husmannsplasser i Enningdalen” av R. og S. Buer. Historielaget 1998.Vi hadde ikke gått mange meterne før vi møtte et jaktlag på 3 mannfolk, og jeg spurte om de holdt på innover i skogen nå. Heldigvis var de akkurat ferdig med dagens jakt i det området, så jeg kunne trygt fortsette.
Etter et par kilometer kom jeg til dette skiltet:
Det var umulig å se om blåmerkingen til Kyststien fortsatte ned der pila viser vei til bading eller om den fortsatte oppover, bak der jeg står og tar bilde. Så jeg tok sjansen på å gå nedover mot badeplassen, men skjønte etter et par hundre meter at jeg hadde bommet, så vi snudde igjen. Heldigvis fant vi igjen blåmerkingen, og vi fant også en vakker bil som var blitt parkert for godt:
Det var altfor mye busker og kratt der til at jeg kunne titte nærmere på den og se fronten på den, men den var lyserosa og det gjorde vondt i hjertet mitt å se en så vakker bil bare bli henslengt på denne måten.Jeg visste nå hvor vi var, vi kom opp på Skauskrokveien ved gården som på folkemunne her i Halden bare blir kalt Farmen. Og det er ingen tvil om dette navnet med tanke på skiltet gården har:
Jeg mener å huske at jeg hadde så og si like cowboystøvletter en gang tidlig på 90-tallet, men jeg gikk vel aldri sålene av de 😉Et lite stykke nedi veien sto dette skiltet:
Selvsagt kostet jeg på meg denne ørlille ekstraveien for å finne ut hva dette kulturminnet var, og skiltet ved støtten forklarte det:
Og like ved skiltet var gravplassen og støtten til den falne soldaten:
Teksten på støtten er dessverre vanskelig å tyde, men jeg fikk allikevel en litt andektig følelse der ute, midt i skogen, noen kilometer i luftlinje til Søndre Enningdalen Kirke, og jeg synes det var en fin gest av både de svenske og de norske som gjorde dette for sitt broderfolk, midt under krigen.Vi fortsatte videre mot Svingen på Skauskrokveien, og innimellom åpnet det seg og vi fikk litt utsikt:
Da vi kom ned til Svingen hadde vi bare gått 5 km (inklusive feilgåingen på 400 meter), men da var det asfalt resten av veien hjem, så jeg ba Eileif (som var på Nordby og handlet) om å kjøre oss i møte. Men jeg rakk hjem før han kom, og da ble det totalt 6,5 km på Nairo og meg i dag, og nok en etappe av Kyststien er unnagjort. En helt grei liten tur uten de store naturopplevelsene, selv om det absolutt er fint å se Elgåfossen og det var spennende med gravplassen.Del dette på:
-
Det tok 4 1/2 år
Okay, jeg innser at å si til dere at det skulle komme noen gode nyheter en av dagene kanskje var å være litt slem, men for oss er nyhetene jeg kommer med nå virkelig gode! Så jeg håper jeg ikke skuffer dere nå 🙂
Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg har et ganske anstrengt forhold til vann. Hovedårsaken til det er den massive vannlekkasjen vi hadde på hytta i mars 2010. Siden jeg ikke fikk dekket skadene 100 % fra forsikringsselskapet måtte vi ta jobben med restaurering selv, og selv om både Eileif og jeg er flinke til å jobbe, så har vi ikke kunnskapen som skal til for å gjøre en sånn jobb alene. Derfor har vi hele veien vært avhengige av hjelp, og derfor har også alt der ute tatt tid.
I juli i fjor fikk vi gjort oss ferdige med siste rest av dekking av gulv, da var det kjøkkenet som fikk linoleum. Etter det har det ikke skjedd stort bortsett fra litt rydding, Eileif var jo borte noen måneder og i sommer har han jo jobbet. Det som sto igjen av store ting nå var å få bygget en kjøkkenbenk. Jeg kunne selvsagt valgt den lettvinte løsningen og kjøpt kjøkkenskapmoduler, men for å få utnyttet den lille plassen som er ville jeg ha plassbygget kjøkkenbenk igjen, slik som vi hadde før. For å få til det var vi helt avhengige av hjelp, og om helgen var en kompis og hans kompis igjen ute på hytta og bygget benken helt ferdig! I dag var jeg der ute og tittet, og SE SÅ FINT DET BLE!
Jeg har ikke ord for hvor fornøyd jeg er! Selve skapet ser likt ut som det gjorde før, og dørene er de samme som var der før. Den gamle benkeplata ble ødelagt da vi måtte rive, så den nye er splitter ny. I tillegg er hele skapet hevet noen cm da det gamle ble laget lavt med vilje siden jeg ikke er så høy, men det ble litt for lavt. Nå har høyden blitt bra, og vi har også dermed fått noen cm mer lagringsplass inne i skapet.
I dag har det vært en elektriker der ute som har fikset de ledningene der ser der pluss noen mangler vi fikk på forrige kontroll. Neste steg nå er å få en rørlegger ut dit for å koble på springen og rørene inne i benkeskapet, og når det er gjort kan vi faktisk være der ute! Det kommer til å ta tid å få vasket alt og få alt på plass i skuffer og skap, men det er jo bare småplukk i forhold til det som har blitt gjort. Og så gjenstår det selvsagt litt listing og få på plass noen terskler og slikt, men det blir jo nesten bare kosejobber 🙂Jeg håper jeg ikke har skuffet dere altfor mye med å holde dere på pinebenken med denne nyheten, men for oss, og spesielt for meg, så er dette så store og så gode nyheter at jeg nesten ikke har ord, og jeg tror at de som kjenner meg skjønner hvor mye denne kjøkkenbenken betyr. Jeg er happy! 😀
Del dette på:
-
Det var min dag i går
I går fylte jeg trettielleve år, og for første gang i historien hadde jeg ikke invitert til åpent hus eller noen annen form for feiring. Det var bare ikke riktig for meg å gjøre noe ut av dagen i år, men forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake igjen neste år.
Formiddagen ble brukt til en liten gåtur sammen med Eileif og Nairo og ellers deilig sløving foran pc’en med mengder av gratulasjoner på FB og med koselige telefonsamtaler og sms’er. Ettermiddagen fortsatte i samme stil, og så kom C og A en tur med blomster og gave.
Om torsdag fikk jeg gave av min kjære mann, nemlig billetter til Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde på Brygga kultursal i Halden i går, på selveste bursdagen min. Eileif var ikke helt i form i går, så han spurte C om hun ville være med meg istedenfor han, og det ville hun, så jeg hentet henne en time senere og satt kursen mot by’n.
Forestillingen var utsolgt (det er satt opp ekstraforestilling i mars), og vi hadde seter helt på første rad, en meter fra scenekanten. Jeg har vært på alle showene Ingrid har vært på turné med tidligere, og var forberedt på å ikke få gått på denne, så jeg var superglad for billettene og gledet meg som en unge fra jeg fikk gaven! Og selvsagt innfridde Bjørnov og Sunde!
De er begge to mestre med både tekst og instrumenter, og sammen er de på alle måter dynamitt. Den ene latterkula avløste den andre, og jeg føler nå at jeg har et enda tettere forhold til Ingrid fordi hun har et forhold til ripssaft av samme årgang som meg (se showet, så forstår du!) 😉Når de reiste seg for å motta kveldens siste applaus, utbrøt C “NEI!” ved siden av meg, og det var jeg så hjertens enig i, de nesten 2 timene showet varte gikk så altfor fort, og jeg hadde gjerne hørt på de i minst 2 timer til. Heldigvis fikk vi et lite ekstranummer:
Vel hjemme rakk jeg akkurat å se den siste halvtimen av Skal vi danse, før det var tilbake til pc’en for å lese flere koselige bursdagshilsner, og så var det natta, fornøyd og glad. Og Nairo tok seg som vanlig tid til litt kveldskos:
(ja, det er noen orber på bildet, i min verden heter det støv).I dag er det en sånn fin høstdag igjen hvor jeg egentlig burde vært ute og gått lang tur, men det står andre planer på lista istedenfor. Og i morgen er høstferien over og det er back to work.
God søndag, alle sammen, kos dere i høstværet!
PS! Jeg kommer med noen (for oss) gode nyheter en av dagene, så stikk innom igjen 🙂
Del dette på:
-
Jeg burde skamme meg!
Det har vært et fantastisk høstvær her i dag! Vindstille og skyfri himmel med en varmende sol. Så jeg burde skamme meg fordi jeg har sittet inne på en tydeligvis altfor tung stump i dag istedenfor å komme meg ut på tur og nyte den herlige dagen. Fy meg! Nå har jeg jo vært ute en bitteliten tur da, Nairo må jo få gjort fra seg. Og da fikk vi oppleve ikke mindre enn 11 vakre svaner på flygetur over jordene her. Klarte ikke å få alle 11 med på bildet, men det var et nydelig skue:
Akkurat det at det har blitt vindstille burde jeg så absolutt nyte, for det har blåst bra her siden fredag kveld. Såpass mye vind har det vært at Eileif har sovet på sofaen, for Nairo synes jo fremdeles at vinden er skummel i 2. etasje der soverommet er, men han synes ikke den er skummel i 1. etasje. Og jeg sliter litt med å finne en måte å kurere han for dette på, for jeg er ikke spesielt god på å trene hund midt på natta når jeg er stuptrøtt. Det merket jeg godt her en annen natt da det begynte å tordne ved 3-tiden. Jeg fikk stått opp og dratt ut alt av pc’er og modem, og tordnen var ikke så veldig ille egentlig, men nok til at Nairo bjeffet på den. Så da halvlå jeg i sofaen mens jeg matet han med godbiter, og jeg merker jo at det hjelper, at han søker mot meg istedenfor å bjeffe. Jeg kom meg i seng igjen da Eileif sto opp halv fem, og da fikk jeg et par timers søvn. Men det er én ting med torden som jo bare varer en liten stund, det er noe annet med vind som gjerne står på i timesvis.Vi var forresten ferdige med drypping av Nairos øye sist torsdag, og det ser nå helt fint ut. Pusset forsvant etter dag 2 med drypping, og han gir ikke noe uttrykk for at han har vondt eller har det ubehagelig.
Litt flere godnyheter: Eileif fikk om fredag beskjed om at han har fått forlenget jobbkontrakten ut oktober, yippie! \o/ Dermed har vi enda en måned på å lete etter permanente løsninger, og vi krysser som vanlig fingre, armer, tær, bein og øyne for at noe dukker opp snart. Samtidig som vi begynner å miste blodomløp på grunn av all kryssingen :p
Jeg har forresten høstferie denne uka (men jeg skal en tur på jobb til onsdag for å få unna noen oppgaver), så hvis noen har lyst til å være med ut på tur, så må dere absolutt si ifra! Jeg er ikke så lysten på å kjøre veldig langt for å gå tur, men jeg er sikker på at vi finner et fint sted å gå hvis noen har lyst. Fint vær er det stort sett meldt også 🙂
Del dette på:
