For et halvt år siden spurte Lene om ikke jeg kunne lage et portrettintervju med Nairo. Det har ligget i bakhodet mitt hele tiden, men jeg har ikke helt visst hvordan jeg skulle angripe utfordringen. Men, i anledning Nairos fireårsdag i dag, har jeg gjort et forsøk.

Navn: Fjällfarmens Zarri
Rase: Finsk Lapphund
Kallenavn: Nairo, mammas lille vakre, pelsdotten, bråkebøtta, lillegutt, hoinn, stønete spisshund
Født: 2. desember 2010 i Malung, Sverige
Far: Fidelis Homohominilupus
Mor: Fjällfarmens Tiarah
Søsken: Zorro, Zeke, Zhadow, Zonny, Zarek og Zhiya

Fortell litt om valpetiden din:
Jeg husker ikke så mye fra den aller første tiden, men jeg vet at jeg bodde sammen med mammaen min, mine 5 brødre og søsteren min og sammen en del flere hunder. Det var trygt og godt å være sammen med de, og jeg er sikker på at vi herjet mye! Mammaen vår var nok veldig lei oss mot slutten, men vi var alltid strålende glade for å se henne!

Da jeg var 8 uker og 1 dag gammel kom det to mennesker som satt på gulvet sammen oss. De hadde med seg et stort teppe som jeg og søsknene mine tygde på og lekte med, og de ville også kose masse med meg. Jeg var ikke så glad i kos på den tiden, jeg ville helst utforske på egen hånd eller sove sammen med søsknene mine.
Men etter en stund tok de med meg og teppet og gitt ut til et hus på 4 hjul. Mannemennesket satt seg i baksetet sammen med meg og damemennesket satt seg foran bak en ring, og plutselig så begynte dette lille huset å bevege på seg! Dette var så skummelt at jeg vekslet mellom å sove og å kaste opp. Vi stoppet mange ganger, men jeg synes det var skumlere på utsiden av bilen enn det var på innsiden, så jeg skynte meg å tisse så vi kunne gå inn i bilen igjen. Den siste biten var det damemennesket som satt bak sammen med meg, og hun sov litt hun også gitt. Til slutt kom vi inn i et hus som heldigvis sto stille, og det var litt skummelt det også. Så da fikk jeg litt mat og så gikk vi og la oss alle sammen.
Den første tiden som jeg bodde sammen med disse menneskene, så synes jeg det var tryggest å hele tiden være ved føttene deres, spesielt når mannemennesket sto og lagde mat. Da la jeg meg til å sove mellom føttene hans og benkeskapene, noe som ofte gjorde at han holdt på å tråkke på meg.
De tok meg også med ut mange steder, men jeg var ikke noe glad i å kjøre bil (som jeg lærte at det het), så jeg kastet ofte opp. I tillegg synes jeg alle nye steder var skumle, men etterhvert forsto jeg at vi stort sett bare skulle morsomme ting, og da var det ikke like skummelt lenger.

Hva var det beste du visste å gjøre når du var valp?
Å leke med kongler! De plukket jeg med meg over alt, tygde på de, kastet de rundt og bar de med meg. Mamma har til og med satt en gammel støpejernspanne på utsiden av døra hvor alle konglene jeg har båret med meg hjem ligger!

Hva var det verste du visste?
Klippe klør, bade, være hos veterinæren og å få besøk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid synes at mennesker er litt skumle. Det aller beste var, og er fremdeles, om jeg fikk lov til å undersøke mennesket alene, uten at de brydde seg om meg. Da kan jeg snuse meg frem til at de ikke er skumle, og da kan de godt få hilse pent på meg etterpå.

Finsk Lapphund er jo en rase som opprinnelig kommer fra nord, hva synes du om snø og kulde?

Jeg elsker snø! Hvis det finnes et politisk parti som er for mer snø, så skal jeg stemme på de, for vi har altfor lite snø her! Det er så moro å grave i snøen, ødelegge snøhauger, spise opp snøballer og få raptusanfall i snøen!
Jeg synes det er fint med kulde også, det er ihvertfall bedre enn varmen. Av og til står jeg ute på verandaen om vinteren, og da koser jeg med med å følge med på veien og om det går noen dyr ute på jordene. Jeg tror jeg egentlig helst skulle ønske at det var kaldt hele tiden, men jeg liker godt å grave i jorda og i sand og sånn også, og det går jo ikke hvis det har frosset.

Fortell om en vanlig dag for deg.
Nå for tiden slipper jeg å være alene hjemme, og det er jeg veldig glad for. Av og til står jeg opp når mamma står opp, men når hun drar på jobb går jeg og legger meg igjen hos Eileif. Når han står opp fortsetter jeg å sove i stua. Så får jeg frokost, og en stund etter det går vi tur i skogen. Jeg må følge med på alle luktene rundt her vi bor, sånn at jeg vet hvem som har vært her, og om en av damene mine har gått tur her. Jeg har nemlig to damer, ihvertfall liker jeg å si at de er mine! Ei søt Border Terrier-jente og ei søt Beagle-jente. Mamma sier at Border Terrier-jenta akkurat har hatt barn, men jeg tror ikke de var mine barn altså, jeg er ikke helt sikker på hvordan barn blir til for jeg får aldri lov til å prøve det kroppen min sier at jeg skal gjøre. Mamma sier at det er fordi jeg ikke er helt sånn jeg skal være, men jeg synes jeg er helt riktig, jeg!
Når vi kommer hjem sover jeg litt igjen, og når mamma kommer hjem fra jobb blir jeg så glad at jeg må si ifra til hele nabolaget. Eileif pleier å leke med meg mens han lager mat. Jeg har vokst fra konglene nå, dessuten får jeg ikke lov til å ta de med inn, og jeg får heller ikke lov til å ta noe fra vedkurven, så vi leker med tennisballen, og det er kjempemoro! Så sover jeg litt igjen, men utpå kvelden har jeg så masse energi igjen at mamma pleier å trene litt med meg. Det er kjempemoro å trene, men mamma er av og til litt treg med godbitene, jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg både må sitte og gi labb for å få en godbit! Når vi legger oss, liker jeg å ligge i senga sammen med mamma og Eileif, men det blir fort veldig varmt og da legger jeg meg på gulvet mellom senga og vinduet. Jeg har en fin seng på soverommet som jeg ligger i av og til, men jeg liker best gulvet.

Hva er ditt beste minne?
Jeg tror det må være teltturen vi var på i fjor sommer. Det var egentlig litt for varmt for å gå lenge, så jeg er glad vi ikke skulle gå lengre enn vi gjorde. Etter at Eileif og mamma hadde satt opp teltet, sovnet jeg i lyngen med hodet i mammas hånd. Og så sov jeg foran i teltet, og det var ikke skummelt i det hele tatt. Faktisk er det ikke så mange ting som er skumle lenger, og det er jeg glad for, for det er veldig slitsomt når alt er skummelt.

Hva ville være den perfekte dagen i dine øyne?
Tennisball! Tennisball er svaret på alt! Men sånn utenom det, så hadde det vært en lang tur ett eller annet sted hvor jeg kunne springe løs. Mamma sier at hun ikke stoler helt på meg, så hun slipper meg bare på steder hun har god oversikt. Kanskje vi også kunne overnatte i telt igjen, for det var veldig fint altså. Og så hadde det vært koselig om det var en hund til med oss, men mamma sier at jeg må lære meg å oppføre meg først.

Hvordan oppføre seg da?

Jeg har så mange følelser i kroppen at jeg ikke helt klarer å styre meg når jeg er sammen med andre hunder. Jeg vet ikke helt hvorfor, men mamma sier at det antagelig har noe med å gjøre at jeg bare har en stein. Jeg forstår ikke helt det der, for jeg mener jo at jeg bare gjør det som er riktig, selv om det er enkelte jenter som blir litt sinte på meg når jeg blir litt ivrig. Men blir de ordentlig sinte på meg, så hører jeg på de altså, de trenger ikke å gjøre mer enn å si ifra ordentlig.
Men jeg blir litt mer usikker når det er andre gutter i nærheten, og der skjønner ikke mamma helt hvorfor jeg oppfører meg sånn. Så mamma er SÅ kjedelig og lar meg bare hilse på de to jentene mine, møter vi på andre så er det avstandstrening, sier hun. BORING!

Du sa tidligere at dere trener litt på kvelden. Er det andre aktiviteter dere driver med?
Av og til bærer jeg kløv, og det er kjempestas! Jeg bryr meg ikke noe om kløven, bortsett fra når den skumper inn i trær og busker og sånt, da er den litt dum. Men jeg er SÅ stolt når jeg bærer noe, og mamma har sagt at hvis vi skal på fjelltur over flere dager noen gang, så skal jeg få lov til å bære min egen mat.
Vi har også gått noe mamma kaller blodspor. Da skal jeg følge noen blodflekker en stund, og så kommer vi til slutt frem til et rådyrbein. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det, for mamma er litt usikker på om vi gjør det riktig. Men jeg har funnet beinet hver eneste gang, og jeg synes det er litt dumt å gi det fra meg når vi kommer tilbake til bilen. Så egentlig synes jeg kanskje at vi kunne hoppet over den snusinga, så mamma bare kunne gitt meg beinet altså, det hadde jo vært så mye enklere!

Og så må jeg innimellom finne ballen min i hagen. Ikke tennisballen altså, men en annen ball som er nesten like moro som tennisballen. Da ber mamma meg sitte på plass og bli før hun kaster ballen, så venter hun litt, og så ber hun meg om å finne den. Hvis jeg ikke har fulgt med når hun kaster, er det kjempevanskelig å finne den, for da er det jo ikke noen spor på bakken. Så av og til må mamma gå nærmere og peke for meg, selv om hun sier at jeg er stor gutt og skal finne den selv.
Innimellom gjemmer mamma godbiter i huset. Da får jeg ikke se på mens hun gjemmer de, men hun gjemmer de jo stort sett på de samme stedene hver gang, så det er superlett å finne de!

Hvor er favorittplassen din?
Aller helst sover jeg i toseteren når mamma sitter der. Mamma sier at vi har en hel treseter som jeg kan ta så mye jeg vil, men jeg liker å ligge tett inntil mamma, jeg synes det er så trygt og godt selv om det blir varmt. Mamma sier at hun ikke sitter særlig komfortabelt når jeg ligger der, men jeg vet at hun ikke har hjerte til å jage meg ned, så jeg tror hun synes det er koselig også.
I tillegg til senga mi på soverommet så har jeg også en seng i stua. Den har jeg hatt siden jeg var helt liten, mamma sier at jeg har arvet den av “storebroren” min, Arkas. Den er også veldig god å ligge i, men den ligger jeg helst i når mamma sitter ved PC’en og Eileif sitter ved TV’en, for da kan jeg sove med ett øye åpent og følge med på de begge to. Faktisk så sover jeg veldig ofte med øynene åpne, mamma synes det er litt ekkelt.
Mamma sier også at jeg burde bli flinkere til å ligge ved verandadøra eller ute i gangen nå på vinteren, for da ville jeg fått det litt kjøligere. Men da får jeg ikke fulgt med på noen, og så liker jeg ikke så godt å ligge helt alene.

Du nevnte i ste at det ikke er så mye som er skummelt lenger. Hvilke ting er skumle?
Tennisball er aldri skummelt! Men veterinæren og alle på det kontoret er superskumle. Hvis vi “bare” skal dit for “svensketabletten”, så har jeg et fast hjørne jeg alltid går til ute ved skranken. Der sitter jeg og rister og tygger på fingeren til mamma mens hun prøver å dytte tabletten ned i halsen min. Nå for tiden er det Eileif som tar meg med til veterinæren, og det er så og si like ille. Hvis jeg må helt inn på undersøkelsesbordet, så legger jeg meg ned etter at mamma har løftet meg opp, og så ligger jeg der og rister. Men jeg gjør ingenting galt altså, jeg lar veterinæren undersøke meg og sånn.
Nye mennesker og mennesker jeg ikke treffer så ofte er også litt skumle enda, men som jeg sa tidligere så går det greit hvis de lar meg få være i fred.
Og så er det kjempeskummelt med alle lydene og alt som skjer i byen, men der er jeg heldigvis ikke så ofte.
I tillegg synes jeg det er litt ekkelt å være på soverommet i 2. etasje når det blåser ute. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt sånn, men da pleier jeg å sutre frem til mamma våkner, og så står hun opp og legger seg i stua i 1. etasje sammen med meg, eller så vekker hun Eileif så han legger seg på sofaen. Da sover jeg godt! Mamma har satt en rar beholder i stikkontakten på soverommet, hun sier at det skal komme noen beroligende dufter ut av den som skal gjøre at jeg ikke bryr meg om vinden. Men det hjelper ikke altså, jeg tror kanskje det er fordi lukta bare er der oppe, så jeg er ikke rolig når jeg går opp dit. Kanskje jeg skulle ønske meg en sånn ting til til jul, så jeg kan ha en sånn nede også? Nei, en sånn julegave er bare kjedelig, så det kan noen kjøpe utenom.

Avslutningsvis, hva tenker du om fremtiden?
Hvis jeg kunne fått det akkurat som jeg ville, så skulle Eileif og mamma vært hjemme med meg hele tiden, sånn at vi kunne gått på lange turer og kost oss hele tiden. Men jeg skjønner at de må jobbe (hva nå det enn er) sånn at de kan kjøpe mat og leker og sånt til meg. Og sånn egentlig, så har jeg det jo bra sånn som vi har det nå. Noen ganger blir det korte turer, andre ganger blir det lange turer. Noen dager leker vi mye, andre dager sløver vi på sofaen. Noen ganger må jeg være alene hjemme, andre ganger får jeg være med i bilen, og jeg er superglad i bilburet mitt altså! Og sånn håper jeg det blir i fremtiden også, så lenge jeg får være sammen med flokken min, hjelpe de med å pakke inn julegaver, se på når de vasker klær eller maler et tak, stå ute i løpestrengen når de bærer ved eller måker snø.

Gratulerer med 4-årsdagen, mammas lille vakre!

Jeg har flere ganger skrevet om at Nairo ikke er noe glad i vind på natta. Av en eller annen ukjent grunn er han ukomfortabel med å være på soverommet i 2. etasje når det blåser, da går han hvileløst rundt og bjeffer. Ikke sånn varslings-/nå-kommer-det-noen-bjeffing (som høres omtrent sånn ut: VOFF-VOFF-VOFF-VOFF-VOFF), men mer oppmerksomhetsbjeffing (boff…..boff…syt-pip-syt…boff…pip-syt-syt…boff). Jeg klarer uansett ikke å sove gjennom det, så løsningen har vært at Eileif eller jeg har lagt oss på sofaen i stua i 1. etasje, da har Nairo slått seg til ro.

For et par uker siden hadde vi et par netter med litt vind, og da gikk det plutselig opp et lys for meg. Nairo slår seg til ro og legger seg til å sove selv om det blåser ute…så lenge jeg leser på senga og lyset derfor står på. AHA! Gutten er mørkredd i 2. etasje når det blåser! Etter det har vi testet ut å sove med lyset på de nettene det har vært vind, og det har funket som bare dét, Nairo har holdt tyst og sovet gjennom hele natta!

Natt til mandag som var ble det nok en gang vind på kvelden. Vi la oss, leste litt i bøkene våre og lot ett av lysene stå på. Men nei, Nairo ville ikke slå seg til ro. Fillern! Eileif tok med seg sengetøy og hund og la seg i stua igjen. Jeg ble liggende og gruble litt på hva som hadde gått galt med det jeg trodde var en vanntett løsning, og svaret kunne bare være vindstyrken. For akkurat den natta blåste det mer enn det har gjort i det siste, og derfor må jeg bare konkludere med at Nairo er mørkredd i 2. etasje når det blåser litt og veldig mørkredd i 2. etasje når det blåser mye.

Eileif klarer egentlig å sove nesten over alt, men sofaen er ikke spesielt god å ligge på. Så nå blir neste steg å re opp gjestesenga i kjelleren slik at den av oss som må bort fra 2. etasje ihvertfall kan ligge litt godt. Spørsmålet nå er bare hvordan Nairo takler å sove i kjelleren, det har han aldri gjort før selv om han gjerne blir med ned dit når jeg vasker klær (vaskerommet er i naborommet til gjesterommet).

Nairo sover fremdeles ofte med øynene åpne eller halvåpne, men jeg skulle ønske han hadde samme sovehjerte nå som han hadde den gangen for snart 4 år siden, det vil si et sovehjerte som ikke bryr seg om vind 😉

I natt er det heldigvis ikke meldt så mye vind!