-
Cachetur langs Store Erte
I går feiret jeg bursdagen til verdens beste mamma. Selvsagt skulle Eileif vært med, men han var dårlig og hadde best av å holde seg hjemme.
I dag måtte jeg bare ut og gå i det fantastiske vårværet vi har, og selv om Eileif er bedre i dag, var det nok greit at han ble hjemme i dag også. En hviledag er ikke feil når man har hatt en veldig dårlig dag.
Så Nairo og jeg tok turen til Store Erte for å finne en rekke med 6 cacher der. 5 av de tilhører en serie om skogens plageånder, den 6. ligger liksom bare på enden av rekka og var fin å ta samtidig.
Det var flere enn meg som hadde funnet ut at langfredag var en fin turdag, og jeg vil tro at 95 % av alle jeg så og møtte på var mugglere (ikke-cachere). Så jeg måtte hoppe over de to første, og gå rett til nummer 3. Både den og de påfølgende 3 var greie funn, bortsett fra at nummer 5 innebar treklatring (og jeg fikk dermed utfordret både høydeskrekk og edderkoppfobi), og at jeg hadde superflaks med nummer 6 da den egentlig kunne vært veldig vanskelig å se. Vil ikke vise noen spoilerbilder, men viser dere heller den fantastiske naturen vi gikk i:
Etter å ha tatt den innerste cachen, satt vi oss ned helt nede ved vannet og bare koste oss. Det vil si, jeg satt og koste meg imens Nairo prøvde å finne på noe å gjøre 😉
I et forsøk på å sysselsette Nairo, prøvde jeg å ta en selfie av oss. Det er ikke lett når Nairo ikke helt ser verdien i å se rett på en mobil, og han gidder heller ikke lyde navnet sitt når han skjønner at det ikke er til nytte for han 😉 Etter omtrent 8 forsøk endte jeg med dette:
På vei tilbake ser jeg at det er noen ved den første cachen jeg logget i dag. Jeg tenkte at jeg bare skulle gå forbi, men damen sier hei, og sier at hun kjenner meg igjen. Det viste seg at hun hadde lest om caching her på min blogg, startet med det for knappe 2 måneder siden, og allerede var oppe i over 120 funn! Hadde en lang og kjempekoselig prat med henne før jeg gikk videre mot bilen og hun gikk videre innover for å finne resten av cachene. Jeg fikk nå logget de to cachen jeg ikke fikk logget på vei inn, men det tok litt tid denne gangen også da jeg måtte vente ut mugglere.Turen var ikke spesielt lang, kun 2,7 km fra bilen og tilbake, men det var en kjempefin tur i nydelig natur og fantastisk vær. Og hvis det ikke skjer noe uforutsett, blir det en lengre tur sammen med Eileif i morgen. Må jo utnytte både fridager og finvær!
Del dette på:
-
Ikea
Jeg er ikke glad i å shoppe, men jeg synes stort sett alltid det er moro å komme hjem med nye ting. I dag ble intet unntak fra den regelen. Mamma og jeg tok nemlig turen til Ikea på Furuset i Oslo, jeg var på jakt etter det jeg manglet til garderoberommet. I tillegg kommer man jo alltid hjem med litt ekstra når man er på Ikea 😉
Det var ganske lite biler der da vi parkerte ved 11-tiden. Bildet er tatt da vi dro ved 1330-tiden, da var det nesten fullt. Jeg fant egentlig ganske kjapt alt jeg skulle ha av det som sto på lista, og mamma fant seg også litt smått og godt. Og etter å ha brukt det som virket som en halvtime på å dra/dytte/skyve på en blytung handlevogn over full parkeringsplass belagt med issvuller og småstein, var det godt å sette seg i bilen og komme seg hjem igjen. Fangsten ser slik ut:
Bekväm krakk, Isfjorden gulvspeil, Ingolf stol og 2 stk Malm kommode, alt i hvitt. I posen er det møbelknotter (sånne til å sette under møbler for å unngå riper i gulvet), duftlys, telys, dobørste (som selvsagt ikke passet inn på dobørsteholderen jeg har fra før) og blekkspruter til tørkestativet (sånn til å henge opp mange småplagg på, for å spare plass).Nå er jeg sliten som bare dét, men jeg klør etter å sette igang med montering. Får se om jeg tar meg tid til litt av det i morgen 😉
Del dette på:
-
Late dager
Julaften forløp som en helt normal julaften her i huset. Mamma og Eileif kokkelerte på kjøkkenet og ga oss en nydelig kalkunmiddag, og utpå kveldinga la jeg pakkene under treet. Her i huset bor nemlig en ekstremt pakkeglad 4-åring, så pakkene må ligge bortgjemt frem til like før de skal deles ut, ellers er de pakket opp og spist opp lenge før den tid. Se bare hvor nøye han sjekker alt jeg legger under treet:
Selvsagt fikk han pakke opp noen pakker selv også, men ikke alle. Da hadde vi hatt en magesyk hund, for han fikk masse godt! Her pakker han opp en leke fra oss, den var morsom i 47 sekunder…
Både mamma, Eileif og jeg var storfornøyde med gavene vi fikk. Noen gaver fikk oss i “Åååååå”-stemning, noen i “Så praktisk”-stemning, noen i “Så godt”-stemning og noen ga oss en god latter.1. juledag er jo en naturlig sløvedag, og vi er ikke noe unntak. Nairo var sliten etter å ha passet på pakker på julaften, og Eileif og jeg var fortsatt mette etter julemiddagen. Men utpå dagen tikket det inn en ny cache bare 7 km hjemmefra, og siden det ikke er ofte vi har sjansen på en FTF, var vi ikke seine med å få på oss turklærne og sette oss i bilen. Været var nydelig med noen minusgrader og en rød sol på vei ned, og etter en liten gåtur på i underkant av 1 km fra parkeringsplassen kunne vi logge FTF. Cacheeieren hadde lagt et Griseflax-lodd som FTF-premie, og jaggu vant vi kr. 20,-! 🙂
Været var ikke noe dårligere i dag. -10 grader og skyfri himmel, og selv om vi var rimelig sløve i morges, bestemte vi oss for å prøve å finne et utkikkspunkt over Røssvannet ved Berby. Jeg fikk for et par uker siden forklart veien dit av en mann jeg ofte møter på tur ved Berbytraktene, men vi var uansett spente på om vi kom til å finne frem til rett sted. Etter å ha gått turen er jeg fortsatt usikker på om vi var på rett sted, men vi fant både utsikt og bålplassen jeg visste skulle være der. Men, det kan jo være flere bålplasser høyere opp i lia, jeg får høre med mannen neste gang jeg møter han.
Utsikten var formidabel, her er overgangen mellom Røssvannet og Berbyelva. Berby gård ligger akkurat bak toppen av stammen på furua til høyre:
Vi har fortsatt ikke noe snø, men frosten som har lagt seg på løvtrærne og på bakken skaper en magisk vinterstemning sammen med sola:
Flyttet jeg meg litt lenger ut på kanten fikk jeg også se store deler av Røssvannet. Umulig å få med hele vannet på bildet:
Det er ikke så lett å få Nairo til å sitte i ro lenge nok til å ta et fint bilde av han sammen med Eileif eller meg. Men her hadde jeg flaks, og gutta mine er så fine der de sitter (selv om Nairo må holdes litt fast):
Han satt litt fint hos meg også, men dessverre ble bildet uklart:
Og ja, jeg har “mordvåpen” på beina, broddene er aldri langt unna nå for tiden. Bedre å være på den sikre siden!Nå skal snart siste rest av kalkunmiddagen settes til livs, og så blir det nok videre sløvings resten av kvelden. Det går visstnok en Harry Potter-film kl. 2000 i kveld, og da kan A-mennesket Kjersti (som sovner tidlig og våkner tilsvarende tidlig) kanskje klare å se hele filmen før gjespinga tar overhånd og øyelokkene blir tunge.
Fortsatt god jul alle sammen, håper dere koser dere en hel masse!
Del dette på:
-
Høstsøndag
Jeg hadde ikke fått med meg at det var meldt regn i dag, men det var litt koselig å våkne tidlig i morges av regnet som trommet på vinduet og på den parkerte bilen en etasje under vinduet, å høre Eileif sove godt og å kjenne varmen fra Nairo som hadde lagt seg mellom oss i senga. Det begynner helt tydelig å bli kaldere om nettene, for begge vinduene på soverommet står fremdeles oppe, og Nairo velger oftere og oftere å sove en stund i senga på nettene, noe han ikke gjør hvis det er varmt for han.
Alle uteplaner ble forkastet på grunn av været, og inneplanene ble satt igang istedenfor. Mange timer av dagen har gått med til å laste opp mammas bilder til fremkalling, noe som egentlig burde være en smal sak, men som fort blir komplisert for oss. Men det går jo, og hovedsaken er at hun får bildene sine på papir.
Som nevnt hadde vi årets siste grillings i går, og det er umulig å ikke bli sulten når dette ligger på grillen:
Og det ble veldig godt! Marinerte svinefileter, grillspyd med marinert svinekjøtt, paprika og løk, smørdampede poteter, hvitløksmør og mozarella med skinke:
Jeg anbefaler absolutt mozarellaen! Tror jeg har skrevet om den før, men den er verdt å nevnes igjen. Del mozarellaen i 4 og pakk bitene inn i skinke. Grill til osten er så rennende som mulig, uten at du forkuller skinken. Jeg tror det skal være frisk rosmarin i den opprinnelige oppskriften, men det dropper vi da vi synes konsistensen til mozarellaen og saltsmaken til skinken er mer enn god nok. Grillspydene med paprika, løk og svinekjøtt laget jeg selv denne gangen da vi ikke hadde flere igjen av de ferdigkjøpte. Og godt ble det så absolutt, selv om jeg ikke ble helt fornøyd med den ferdigkjøpte marinaden.Nå er det bekmørkt ute, og den siste våkne timen av denne søndagen skal ikke benyttes til noe som helst bortsett fra opplading til nok en arbeidsdag i morgen.
Del dette på:
-
Siden sist
Siden sist føles det som om det eneste jeg har gjort er å jobbe, spise, bære ved, sysselsette Nairo og sove. Det er nettopp derfor det blir så lite blogging, for hvem gidder å lese om det, liksom? Det er egentlig et under om noen fremdeles stikker innom her, så nå kommer jeg til å juble for hvert besøk her og hver kommentar. Yay! \o/
Siden sist har jeg:
– tatt en selfie av Nairo og meg. Nairo ser vettaskremt ut, men han ble liggende på fanget mitt for å kose ganske lenge etterpå, så jeg tror ikke han hadde det så ille:
– måkt snø i innkjørselen:
– måkt snø av hyttetaket:
-og måkt snø på gårdsplassen:
Nå er all snøen borte, det er plussgrader og regn, og selv om noen påstår det ser ut som vårvær, mener jeg at det er mer høstvær. Hvor ble det av vinteren???– hengt opp familiebilder på veggen. Bildene av mamma og meg hang der fra før, resten er nyopphengte:
Øverst: pappa, pappa og hans bror, og min farfars mor.
I midten: meg, mamma, bryllupsbildet til farmor og farfar, og min farmors mor.
Nederst: pappa.
Fun fact: jeg har farfars giftering på meg, så bryllupsbildet er tatt 4. september 1926.– gått tur for å legge ut nye cacher:
Men jeg fikk ikke lagt ut en eneste cache, for jeg hadde ikke med meg noe å henge opp cachene med, og de må opp i høyden i disse traktene.– ved hjelp av en snill nabo reddet en katt som virkelig satt fast i treet ved verandaen:
Var ute og luftet Nairo i går kveld, og så at det satt en katt i treet og tittet på oss. Gikk ut på verandaen en halvtime senere og så da at bakbeina bare hang og dinglet nedover stammen, slik dere ser på bildet, ca 3 meter over bakken. Fikk satt opp stigen og klatret opp til en illsint og rimelig stor hannkatt som gjorde det han kunne for å skremme meg bort, både ved hjelp av klør, tenner og stemme. Jeg prøvde å dytte stumpen hans oppover, men han satt dønn fast, og jeg skjønte fort at jeg ikke klarte dette alene, jeg var nok nesten like redd som det han var. Fikk heldigvis hjelp fra en god nabo, og etter en halvtimes tid med lirking, forsøk på å pakke inn den sinte delen av katten i et håndkle for å få bedre tak og vurderinger om å sage ned den minste greina ville være et godt alternativ, så klarte vi i fellesskap å få dyttet katten såpass høyt opp at han kom seg løs. Gudene vet hvordan han hadde klart å sette seg fast der, men han måtte opp ca 30 cm før spriket mellom greinene ble stort nok. Takk og pris for at jeg gikk ut igjen og tittet etter han!God helg til dere alle, jeg lover å blogge igjen så snart jeg har noe jeg synes er verdt å dele. Savner å kommunisere med dere! 🙂
Del dette på:
-
Vår julaften
I år var vi 12 bein her på julaften. Eileif, D, mamma, Nairo og jeg. Mamma hentet D og kom hit tidlig på ettermiddagen, og snart var Eileif og mamma i gang med kalkunmiddagen på kjøkkenet. Og fytterakkern så sulten man blir av å kjenne kalkunlukt fra stekeovnen i nesten 3 timer! Nairo synes også det luktet veldig godt, og selv om han fremdeles ikke er 100 % venner med mamma, så satt han like i nærheten og så så søt ut som bare han kan i håp om å få en smakebit 🙂
Selvsagt fikk han smake 😉
Vi kan ikke legge gavene under treet før like før vi skal dele de ut, rett og slett fordi vi har en supernysgjerrig hund som ikke går av veien for å ta seg selv til rette under treet. Og når det er mange gaver til han som lukter veldig godt (for han!), er det egentlig ikke noe rart at han vil ha tak i pakkene.
Som vanlig var det en haug med pakker her. Skulle tro vi var mange fler enn tre voksne, en tenåring og en hund, men jeg må nå si at jeg fremdeles synes det er kjempemoro med masse gaver selv om jeg ikke er noe barn lenger 🙂
Nairo begynner å bli mer og mer flink til å pakke opp gavene sine selv. Her er det en tennisball som befris fra papiret sitt:
Det skal også sies at stort sett er papiret like moro som innholdet 😉Normalt kjøper vi ikke leker av stoff eller tau til Nairo, da han virkelig er demolition-dog hvis han får noe sånt. Men jeg håper hele tiden på at han kanskje kan ha skjerpet seg, så jeg kjøpte en tøyleke til han. Og på typisk Nairo-vis måtte denne saken undersøkes ved å “trykke” på den. Det gjør han når vi holder i en ting, og så vil jeg tro han prøver å sjekke konsistensen på tingen ved å trykke snuta på hva det nå er vi holder. Sånn har han alltid gjort, og jeg aner ikke om det er en greie Nairo har, eller om det er typisk lapphundoppførsel. Hvis dere ser nøye på neste bilde, så ser dere at han har litt oppstoppernese, og det får han automatisk når han trykker:
Men nei, Nairo har enda ikke lagt fra seg demolition-tendensene, det ene øret på leka henger allerede på halv tolv.
Vi brukte et par timer på gaveoppakking, og vi var strålende fornøyde alle 5. Nok en gang blir jeg helt satt ut over hvor mye fint jeg får, og det er like stas å titte over gavene i fred og ro i dag som det var å pakke de ut i går 🙂
Kom meg i seng en liten stund etter midnatt og sov faktisk helt til halv åtte i dag, det skjer ikke altfor ofte! 🙂
Selv om dette innlegget skulle handle om vår julaften, så er det tre ting til jeg må ta med. Meisefirkantene har virkelig blitt populære! Det er hovedsaklig meisefuglene som spiser av de, og da kjøttmeisen spesielt. Skjæra har selvsagt også vært innom, og det er også greit.
Neste gang jeg lager disse skal jeg ha i mer nøtter, og så må jeg finne en annen opphengsvariant da fuglene nå sitter på karusell så snart det blåser bittelitt eller hvis de kommer inn for landing sideveis. De fleste fuglene synes det er greit, men av og til ser jeg en og annen fugl som helt tydelig ikke synes karuseller er noe moro og derfor hopper av.Da jeg var ute for å inspisere meisefirkantene i formiddag, kom jeg over denne gule saken 4 meter fra inngangsdøra:
Altså hallo! Det er 1. juledag!Og her ser dere resten av det som var i gavekalenderen fra mamma:
To pakker med servietter, årets glassbjelle fra Holmegaard (nå har jeg 12!), magnetnisse, to neglelakker, nisse og til-og-fra-lapper. I tillegg har jeg fått enda mer godis, og så vant jeg kr. 50,- på skrapekalenderen 🙂Fortsatt god jul til dere alle sammen, håper dere hadde en koselig feiring i går og at dere tar livet helt med ro i dag 🙂
Del dette på:
-
Julekalendre
Ja, jeg er 40 år og får fremdeles gavekalender av mammaen min. Jeg er heldig, jeg! 😀 Mammaen min er supersnill og finner hvert år 24 små og litt større gaver som hun pakker inn og gir meg i slutten av november eller helt i begynnelsen av desember. Og jeg synes det er superstas å pakke opp en liten ting hver eneste dag. Kan vi konkludere med at jeg ikke føler meg så gammel? Ikke at 40 er gammelt altså! Eller kan vi konkludere med at jeg er glad i pakker? :p
Her er noen av tingene jeg har pakket opp så langt i år:
IQ-kloss (med bruksanvisning inni!), to veldig søte nisser, neglelakk i orange og gull, kjøleskapmagnetnisse og juleenglebrosje. I tillegg har jeg pakket opp flere pakker med godis (ligger i kjøleskapet) og en skrapekalender (som jeg selvsagt håper jeg vinner masse penger i). Snille mammaen min!Hvert år deltar jeg i et ukjent antall julekalendre på nett. Og hvert år tror jeg at alle vinnerne er fiktive, for det havner aldri noen gevinst i min postkasse. Men i år fikk jeg plutselig en overraskende mail som fortalte at jeg hadde vunnet en luke i kalenderen til Vita. Moro! Enda mer moro var det når jeg så at det som landet i postkassa faktisk var noe jeg kunne bruke:
Scrub, dagkrem og nattkrem fra GreenPeople. Noen som har noe kjennskap til dette merket? Tenkte jeg skulle teste det ut så snart jeg har brukt opp dagkremen jeg bruker nå.Til sist vil jeg bare nevne at jeg har gjort noen endringer i kommentarfeltet her i bloggen. Dere slipper nå å løse matteoppgaver for å få kommentert, og dere kan også velge å logge inn med deres egen konto på WordPress, Twitter, Facebook eller Google+ for å kommentere. Jeg blir veldig glad om dere sier ifra hvis dere finner noe som ikke virker.
Del dette på:
-
Feiring av 40-årsdag
Om fredag fylte jeg 40 år. Som jeg skrev tidligere denne uka har jeg ikke egentlig gruet meg til å fylle 40, og jeg merker absolutt ingen forskjell på å være 40 i forhold til å være 39. Men etter fredag har jeg kjent litt på at neste runde tall er 50. Jaja, det er 10 år til det 🙂
Fredagen gjorde vi absolutt ingenting, vi var hjemme og bare slappet av. Eileif laget nydelig middag til meg (det gjør han jo alltid egentlig), og jeg tok livet helt med ro og koste meg med massevis av gratulasjoner på FB, sms og telefonsamtaler.
I går skulle vi altså feire med å fyre bål og grille pølser ved en gapahuk kun 10 minutters kjøring hjemmefra. Bilen ble fullastet og vi dro dit i regn…og regn…og atter regn. Værvarselet sa at det skulle bli opphold fra 14-tiden, så vi satset på at det kom til å stemme.
Ikke alle er kjent i det området, så vi hang opp ballonger som veivisere:
Mamma kom like etter oss, og her inspiserer hun at presenningen fungerer og at alt ser bra ut:
Været irriterte meg noe veldig. Det er jo ikke på noen som helst måte koselig å sitte ute og grille i regnvær. Men, det er utrolig vakkert ved Trestikkehuken allikevel:
Mamma ville inn under tak, og hun fant en genial måte å både holde seg tørr på og sitte godt på:
Hun fikk rettet opp ryggen litt mer enn det ser ut som på bildet, altså 😉De som hadde sagt at de skulle komme sendte meg meldinger og sa at de drøyde litt pga regnet, noe jeg har full forståelse for. Men etter en stund kom S og S med lillegutt E, og C med snuppene A og L. Ved hjelp av litt tennvæske fikk vi fort fyr i bålet selv om det fremdeles regnet litt, og med varmen bålet ga oss pluss noen gode pølser med godt tilbehør innabords, ble stemningen så mye bedre:
En halvtimes tid etter at regnet egentlig skulle ha stoppet, så ble det faktisk opphold. Og med oppholdet kom M og J med sine barn T N og T S:
Ved et tidspunkt hører jeg Eileif si: “Nå kommer det folk”. Jeg titter opp, ser det kommer noen rundt presenningen, og hvem er det? Jo, det er Siv Anita! Gærne jenta hadde tatt turen helt fra Mo i Rana til skogen i Halden for å feire meg!
Hun håpet jeg ble overrasket, og det skal jeg love både henne og dere at jeg ble!Selv om dagen ikke startet så bra værmessig, så ble det veldig bra mot slutten og jeg sitter igjen med en veldig god følelse av at feiringen tross alt ble vellykket. Jeg storkoste meg og synes det var kjempekos at så mange tok turen for å feire meg på en litt utradisjonell måte. Jeg vet ihvertfall at jeg har lyst til å feire fler bursdager på denne måten, forutsatt at været blir bittelitt bedre 😉 Tusen takk til alle som kom og tusen takk for alle fantastiske gaver! <3
Siv Anita ville ha omvisning på festningen, og det fikk hun. Jeg kan nok ikke så mye om alt som har skjedd på festningen, men jeg vet hvor man kan og bør gå, og informasjon står det jo på skilt over alt. Geocaching står alltid på planen, og man er ikke på festningen uten å finne ihvertfall noen cacher. Her logger Siv Anita et funn i solnedgangen:
For vi fikk en fantastisk avslutning på dagen værmessig. Fra regn på formiddagen og utover ettermiddagen til opphold og senere sol på ettermiddagen og tidlig kveld. Og idet sola forsvant ned bak åsen og Nexanstårnet kom tåka krypende inn fra havet og innseglingen til Halden. Akkurat det siste klarte jeg ikke å ta bilde av, men jeg fikk noen andre blinkskudd. Her er sola sett fra Place d’Arms:
Vi beveget oss inn i indre festning, og der fanget jeg dette motivet:
Og etter en runde litt hit og dit endte vi til slutt opp på Dronningens bastion:
Vi stakk også bortom Rødsfjellet for å prøve å få tatt bilde av festningen i flombelysningen sin, men tåka hadde da tatt helt over. Så besøket satt kursen tilbake mot Oslo for et par dager der, og vi dro hjem og satt oss slitne og veldig fornøyde ned i hver vår stol.Jeg føler meg så ekstremt priveligert og heldig som har så utrolig flotte mennesker rundt meg at de kommer fra både fjern og nær for å feire meg ute i regntungt vær. Jeg håper så inderlig at dere alle forstår hvor takknemlig jeg er, og at jeg er superglad i dere alle sammen! <3
Del dette på:
-
Sol og hav og cacher
Gårsdagen ble feiret med den tradisjonelle lunsjen hos mamma, noe som alltid ender opp med at vi ikke spiser middag, da vi er stappmette av eggerøre, potetsalat, spekemat, røkt laks, karbonadekaker med stekt løk, loff og kake til langt utpå kvelden. Nydelig vær hele dagen, kan ikke huske sist gang 17. mai var så varm og tørr!
Planen i dag var å ta en skogstur, men når vi våknet opp til like nydelig vær i dag, følte jeg trang til å se hav. Jeg er jo ikke kjent for å være spontan, men jeg fant fort noen cacher på Saltö som vi ikke har tatt, overførte de til GPS’en, pakket sekken og så satt vi oss i bilen.
Det var 3 cacher vi skulle finne i dag. En av de var en multi, noe som innebærer (i de fleste tilfeller) av man må finne fler andre steder for å finne koordinatene til selve boksen. Vi endte opp med å gå noe over 4 km totalt for å finne alle cachene, og selv om det var stekvarmt, så blåste det heldigvis ganske bra. Gutta mine nyter utsikten:
Og det er jaggu en fin utsikt de nyter:
På en av strendene vi gikk forbi er det noen som har laget en labyrint:
Det er noe med havet som gjør at ting på land også blir vakkert:
Og så bringer havet med seg ting som kanskje ikke er så spennende i utgangspunktet, men som blir veldig vakkert etter å ha vært i kontakt med vann over lengre tid:
Nairo synes det var veldig varmt i dag, så jeg tror han også var fornøyd med at det var en del vind:
Han fikk et par graveraptuser i sanden i løpet av turen, men av og til bare sitter han og titter, og er jeg heldig da, får jeg et og annet fint bilde av han:
Alle tre cachene ble funnet, og jeg har startet bli-brun-sesongen. Nå gjelder det å ikle seg shorts titt og ofte, så kanskje vinterbleike bein kan få litt farge for en gangs skyld også 🙂Del dette på:
-
Sånn var mars
For tiden sitter jeg fast her hjemme. Eileif har fått praksisplass og har derfor bilen hver dag, og jeg kommer meg ikke noe sted. Og siden det ikke skjer nevneverdig mye i et gult hus ute på landet, så blir det ikke mye å fortelle om i bloggen. Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan min mars har vært de siste årene 🙂
Vi begynner i 2003, altså 10 år siden! Da var jeg på hytta, og hadde masse besøk av fugler på fuglebrettet rett på utsiden av et vindu:
Hvis jeg ikke tar helt feil, er busken en kaprifol, og den hadde allerede i mars kommet med skudd.
Så flytter vi oss til mars 2004. Store ting skjedde i nabolaget, vi var i ferd med å få en ny E6 og en ny Svinesundbro:
I juni dette året fikk jeg mulighet til å gå opp på buen, og selv om høydeskrekken min stoppet meg fra å komme meg helt på toppen, var det allikevel en storslagen opplevelse! Og i juli heiste de opp midtseksjonen av veien. Da kjørte jeg utom hver morgen før jobb for å ta bilde av hvor langt de hadde kommet, de brukte 3 dager på den prosessen.
I mars i 2005 var jeg på Nordens Ark:
Nå er det altfor lenge siden jeg var der sist, og jeg savner å gå rundt der nede og titte etter dyrene.
Mars 2006 var tydeligvis kald, ihvertfall hvis vi skal dømme utifra hvordan Elgåfossen så ut:
Det er tomt i bildemappa mi for mars 2007, men 22. mars 2008 hadde vi en fabelaktig solnedgang her:
Av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig klarte å ta bilder av hvordan naturen nøyaktig ser ut, for jeg synes alltid det går noe tapt på veien mellom virkelighet og minnebrikke.
28. mars 2009 var det vår her. Krokusen prøvde så godt den kunne å komme seg opp, og dette er fra det bedet med mest skygge:
Rundt denne dato i 2010 var løkblomstene i bedet langs veien på god vei opp:
Nå har jeg faktisk ikke vært ute og tittet i dette bedet enda i år, men det er snøfritt der, og solen varmer også godt der, så kanskje der er noe på gang?
I 2011 hadde fokuset skiftet tilbake til hund, og her er et bilde fra den andre dagen vår på valpekurs. Se den bittelille halen! 🙂
Og i fjor hadde vi en staselig hund som nøt vårsolen ute på nedsiden av verandaen:
Nå er det straks helg, og den skal, hvis jeg får bestemme, fylles med litt shopping (mamma har snart bursdag), helst to lange gåturer, og kanskje et cachefunn 🙂
Del dette på:
