-
Mindre bur og kort tur
Dessverre passet ikke Nairos bur i den nye bilen (det var 2 cm for høyt), så vi måtte gå til innkjøp av nytt bur. Jeg ville ha Variocage denne gangen også, og etter å ha tittet på målene og målt bagasjen i Avensis’en, bestilte jeg et SingleLarge hos Gårdsbutiken, og i går hentet vi det. Det passet fint, men så fryktelig lite ut. Nå skal det også sies at Nairos gamle bur nok helt sikkert har vært for stort for han.
Jeg må ha med Nairo på jobb en av dagene til uka, så i dag måtte jeg bare få han med på tur i bilen, så han ihvertfall hadde hatt én tur i ny bil og nytt bur først. Og han var ytterst motvillig mot å hoppe inn i Avensisen og nytt bur, men han kom seg inn til slutt. Å påstå at det gikk bra er vel å overdrive, han stresset og peste og siklet, men han lå nede, akkurat som han pleier. Det gikk ikke veldig mye bedre å få han inn i buret etter dagens tur (mer om den straks), men han virket bittelitt mer rolig når vi kom hjem.
Han sitter fint opp, han får snudd seg og han kan legge seg ned, så det er jo ikke for lite. Alternativet er et dobbeltbur, og det synes jeg er å ta litt vel i, så vi får bare se hvordan dette går. Det skal jo også sies at Nairo generelt er skeptisk til nye ting, men vi ser jo at det går seg til over tid (nå koser han seg i den nye senga!).
Planen for dagens tur var å ta en cache, så gå tur ved Snarsmon, og så kjøre hjem. Cachen jeg hadde planlagt hadde ingen tilgjengelig parkering på grunn av brøyting, og av samme grunn var det umulig å parkere ved Snarsmon. Derfor måtte jeg over til plan B, kjøre litt lengre for å ta dagens cache. Den fant jeg her:
Og det var en av cachene i PT GoGoGo-serien.
Så kjørte vi til Elgåfossen og gikk en liten tur der. Som dere ser, har vinteren blitt værende hos oss, og det var nydelig i dag! -1 grad, vindstille og solskinn:
Det er ikke veldig mye snø, men nok til at greinene henger litt:
Jeg turte ikke gå opp og rundt fossen da bakken ned kan være ekstremt isete og glatt, så det ble en liten del av aktivitetsløypa. Og da kommer vi helt ned til en rolig del av elva:
Å ta en bra selfie med Nairo er klin umulig 😀
Å gå en tur ved Elgåfossen uten å ta bilde av den er utenkelig:
Og det var flere enn meg som tenkte nettopp det, det sto to menn med hver sin speilrefleks på stativ når vi kom dit, og vi møtte et par familier på tur i tillegg. En av familiene hadde et lite barn på akebrett, og Nairo stilte seg på bakbeina og vinket til de. Den lille lyste opp i et stort smil og fikk hjelp av sin pappa til å vinke tilbake <3
Noen hadde også moret seg med å dekorere benken:
I morgen har jeg tatt en dag ferie fra jobb, da venninne A skal “løse inn” gaven hun fikk av meg til jul og bursdag: tur til Personal Shopper på Ski storsenter. S blir også med, gjett om jeg gleder meg! Kommer helt sikkert et innlegg om det også i løpet av noen dager.
Del dette på:
-
Walking in a winter møkkaføre wonderland
I går tok jeg dette bildet av festningen fra min faste parkeringsplass på jobb:
Den er jo vakker, der den “svever” over byen!
I går kveld, i natt og i dag var det meldt snø, og slik så det ut på gårdsplassen i morges når Eileif hadde kjørt på jobb:
Ikke store mengder, men når det ikke blir brøytet skikkelig de første 6 km fra oss mot by’n, vet jeg at det kan bli trøblete å kjøre. Spesielt når jeg ikke er kjent med bilen.
Men det gikk bra, jeg sneglet meg frem i 60 km/t (jeg pleier å kjøre til siden og slippe forbi de som ligger bak, men ingen sideveier eller bussholdeplasser var brøytet i dag), og jeg kom frem til denne utsikten fra kontoret mitt:
Det er jo vakkert, da! Selv om det skaper møkkaføre.
Vel hjemme, og Eileif og Nairo tok seg av litt snømåking. Det er meldt regn/sludd de nærmeste 12 timene, så mest sannsynlig forsvinner det meste av snøen, men jeg ville ikke ha klumper med is på gårdsplassen og i innkjørselen, så litt måtte måkes. Og jeg fikk ikke lov til å hjelpe til.
Men jeg fikk være med når Eileif og Nairo skulle leke litt etter måkingen:
Klin umulig å ta noen gode bilder ute i mørket, men her viser Nairo stolt frem den perfekte snøfonnen til å grave i:
Og er det en positiv ting med snø (bortsett fra at det blir lysere ute), så er det å se hvor lykkelig Nairo blir <3 Da klarer jeg å glemme møkkaføret!
Del dette på:
-
Topp geocachingopplevelser i 2017
Her kommer endelig innlegget med de geocachingopplevelsene som jeg husker best og satt mest pris på i 2017. Jeg vet det er noen som synes det er spennende med dette innlegget hvert år, og jeg vet også at noen pleier å få noen tips og ideer om nye cacheturer. Så jeg håper tilbakeblikket på 2017 blir like bra som de andre tilbakeblikkene jeg har skrevet, og det blir ihvertfall det mest omfangsrike jeg noen gang har skrevet, bortsett fra den aller første varianten, der jeg hadde en cache hver dag fra 1. til 24. desember.
Husk at dette er MINE opplevelser, og her kommer de i kronologisk rekkefølge, som vanlig 🙂
Godt nytt cacheår – 2017
For andre gang startet jeg året med et event, og det var veldig koselig! Så jeg har ingen problemer med å dra frem dette som en topp cacheopplevelse:
Milestolpe
Etter et event på Rossö stakk en cachekompis og jeg innom noen cacher på vei hjem til hvert vårt. Dette ble min siste for dagen, og er en cache jeg antagelig ikke hadde prøvd meg på alene.
Men himmel og hav så glad jeg er for at jeg ble tatt med hit, for dette er en av det mer finurlige slaget, og hadde jeg prøvd meg alene og tviholdt på at måten jeg tenkte på var den rette måten, hadde jeg aldri fått logget. En absolutt favoritt!
Krysstjern-runden
Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i trailer i fin natur, og dette er en av de bedre.
Her koste vi oss fra første til siste steg, cachene var lette å finne (akkurat som de skal være på en sånn tur), og naturen var vakker. Perfekt!
Beinstrekk ved Lindtjern
Eileif, Nairo og jeg skulle på event, og fant ut at vi skulle ta oss en kjøretur før eventet. Dette var en av stoppene underveis:
Et vakkert tjern med en gigantisk gapahuk og en ekstremt morsom cache. Sånt deler jeg ut favorittpoeng til!
Besseberghelleren
Noen cacher blir bare liggende som grønne bokser på mitt kart, ofte fordi jeg har en forestilling om at cachen er vanskelig, om at det er vanskelig å finne frem, eller andre tilsvarende årsaker. Veldig ofte viser det seg at dette var vrangforestillinger i mitt hode, og dette var en av de:
Ikke det minste vanskelig å finne frem, hverken til parkeringsplass eller til selve cachen. Og når belønningen er å både få logget en cache og å få se en så spektakulær hule/heller, da vanker det favorittpoeng fra meg.
Steinar
I juni hadde Lisa bursdagsevent hos seg, og da slapp hun samtidig en haug med cacher. Tilfeldigvis ble det sånn at jeg hang på sammen noen andre for å logge noen av disse cachene etter eventet, og selv om akkurat denne cachen ikke var en av de nye, så fikk jeg logget den samtidig. En virkelig søt sak som dere ikke får se noe bilde av 🙂PET i gran
Dette var en av cachene som ble sluppet på eventet nevnt over, her er bursdagsbarnet fra den dagen:
Ei cachevenninne og jeg dro innom denne cachen, og vi fikk oss en god latter da vi så hva vi måtte gjennom 😉 Men jeg var superheldig og fant loggen på første forsøk! Også en cache dere ikke får se bilde av 😉
Ulveholtet PT
Her er nok et eksempel på min type favorittur: cacher og vakker natur.
Denne gangen var det Eileif, Nairo og jeg som gikk i sommer, men Lisa, Nairo og jeg gikk den samme runden på Nairos bursdag 2. desember. Like fint på vinteren som om sommeren! Det har i ettertid kommet en påbygging av denne runden, og den gleder jeg meg til å ta!
The lost treasure of Mary Hyde – Elgåfossen
Årets challenge fra Groundspeak hadde Mary Hyde som tema, og idet challengen ble sparket igang, vanket det suvenir for de som deltok på et event. Jeg hev meg rundt og fikk publisert et event på Elgåfossen på rett dag, og tenkte at det var moro om det kom noen som jeg kunne vise frem Østfolds høyeste uregulerte fossefall til.
Nå kom det litt flere enn noen, jeg endte opp med over 40 nick i loggboka! Og Østfolds høyeste uregulerte fossefall ble omdøpt til både Østfolds mest patetiske foss, til Elgåbekken og til Elgådryppet:
Men for en dag og for et event! Parkeringsplassen var stappfull, det var nydelig vær og jeg så ingen som sto uten noen å snakke med i et eneste sekund. Moro!
Helmet Head, Svinesund
I slutten av juli fikk vi besøk av Heidi, Tore og Jen. Det var så mange steder jeg ville vise de, men jeg ville i tillegg finne en cache sammen med de, og da falt valget på denne. Et veldig godt valg, for det er en ikke veldig lang tur som gir fabelaktig uttelling både på historiefronten og på utsiktsfronten:
Som vi koste oss!
Rogstadhillern
Nok en grotte/heller, og disse fascinerer meg virkelig. Denne har jeg dessverre ikke noe bilde av, men den er på alle mulige måter verdt turen, og selv om det kan være bittelitt vanskelig å løse oppgaven, så er det enkelt å eliminere seg frem til hva som er rett. Det er heller ikke en tung og lang tur.Linnekleppen runden
Det er mange år siden Eileif, Nairo og jeg gikk til Linnekleppen og tok den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en runde, og det var første gang Lisa og jeg var ordentlig på tur sammen. Og Nairo da 🙂
En superfin runde, og selv om jeg hadde gått dit før, så var jeg da ikke klar over at man kunne gå en annen vei tilbake, og det viste disse cachene oss. Herlig terreng, lette cacher. Nok en gang: perfekt!
Old MacDonald’s farm … in Aremark?
Denne stoppet Lisa og jeg ved på vei hjem fra Linnekleppen. Det er ikke aktuelt å legge ut noe bilde av denne, da ødelegger jeg hele opplevelsen for kommende finnere. Men denne er så utrolig bra gjennomført, så utrolig bra laget, passe utfordrende (okay, kanskje litt mer utfordrende), og på alle måter verdt både stoppen og tiden det tar. Voff!En mästares verk
Helleristninger har vi mye av i Østfold, og det er mye av det i Bohuslän også. Denne multien tar deg med til et felt bestående av flere små felt, og det er utrolig spennende å se tegningene de laget for ørti år siden:
Satt de og kjedet seg når de laget disse? Var det for å vise status på en eller annen måte?
Omvei til Høiås
Igjen: en trail i skogen. Igjen: stort sett lette cacher på gode koordinater og fine hint. Igjen: nydelig natur og fine stier.
Og veldig mye moro! 🙂
Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges
Det er ikke mange virtuelle cacher lenger, men i høst fikk en rekke utvalgte cachere på verdensbasis lov av Groundspeak til å legge ut en virtuell. En av de var en cachekompis som bor rett over grensa, og han valgte å lage en veldig enkel virtuell på den gamle Svinesundsbrua. Når jeg så nærmet meg mitt funn nummer 2000, var det ingen tvil i min sjel om at jeg skulle logge den som nummer 2000, og med god tellehjelp fra Lisa, kunne jeg storfornøyd logge den på årets nest siste dag:
Nå vil sikkert mange påstå at denne cachen blir spesiell for meg fordi det ble min nummer 2000, men jeg vil argumentere at den er spesiell uansett, siden det er en virtuell. I tillegg er det kun to små ting du må gjøre for å logge, og den er ekstremt lett tilgjengelig.
Sånn, dette var mine topp 16 geocachingopplevelser i 2017. Ikke 10 ville hester ville klart å få meg til å kutte ned på denne lista, og det er helt klart veldig mange som kunne ha vært med, men som ikke nådde helt opp når jeg begynte å bli streng mot meg selv. Får være måte på hvor langt dette innlegget skal bli! 🙂
Håper du har funnet noen cacher du har fått lyst til å logge!
Del dette på:
-
Tilbake ved Sandvatten
For en halv evighet og litt til siden var Eileif, Nairo og jeg ved Sandvatten og fant den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en trail som går forbi vannet, og i tillegg har Lisa og hennes kjære lagt ut en cache der den dagen de giftet seg nettopp der for sånn cirka halvannet år siden. Den har ikke Eileif og jeg sett etter før, så den ville vi gå til i dag.
Det har vært kaldt i natt, og dagen startet også kald. Og da får vi sånne små kunstverk på dammer her og der:
Veien er lettgått, og vi skulle egentlig gå forbi to av cachene i trailen. Men det er noe som stritter imot når det er snakk om å gå forbi cacher, man kan jo liksom ikke det! Jeg visste at sannsynligheten for å finne de var liten, men jeg måtte jo prøve. Og undrenes tid er ikke forbi, vi fant begge!
Så kom vi frem til vannet, og her er det like vakkert som sist:
Cirka midt på bildet under kan dere skimte en rød båt, den ligger ved gapahuken vi besøkte sist:
Sola sto lavt selv på formiddagen, men det gir et helt spesielt lys:
Vannet er islagt, og Eileif måtte se om han fikk isen til å lage lyd:
Stilig!
Og Nairo storkoste seg:
Vi fant dessverre ikke bryllupscachen til Lisa og mannen hennes, og det er ikke første gang den har blitt borte. Men det var en superherlig tur, anbefales så absolutt!
Del dette på:
-
På cachetur uten å cache
Lisa og jeg tok en spontantur i hennes nabolag i dag. Hun hadde en cache hun ikke har funnet, jeg hadde to cacher jeg ikke har tittet etter. Og dette var en relativt hundevennlig runde, Nairo skulle selvsagt med.
Vi tuslet fra Lisa og i retning Tångdalsgrottan. Dette er en cache jeg ikke har giddet å gå etter, da jeg ikke har hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit. Lisa har allerede logget denne, så hun viste vei. Og for en opplevelse det ble! Ett eller annet sted oppi der er det en grotte:
Det er klin umulig å få frem på bilder hvor bratt det var, men her kan dere på fjellet litt under midten av bildet se tauet som er montert for å kunne dra seg opp. I tillegg kan dere se i hvilken retning istappene har vokst:
Jeg måtte binde Nairo fast i et tre. Greit at han hadde vært flink og kommet seg så langt, for det var bratt hit også, men ikke tale om at jeg ville ha han med meg opp til grotta når vi måtte dra oss opp, og det i tillegg var glatt:
Lisa kom seg opp først, og hun satt seg i grotteåpningen og nøt sola:
Så var det min tur, og det var ikke spesielt lett:
Men tid til å glise litt har man alltids:
Og faktisk ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde større problemer med å bruke armene for å dra meg opp!
Så var det bare å skvise seg inn i et hjørne og lure på om man skal le eller gråte en skvett:
Men fytte grisen, for en opplevelse! Og for en utsikt!
Lisa hadde tak over hodet i sin del av grotten:
Ser dere Nairo der nede?
Vi var litt mer skeptiske på å komme oss ned, men det gikk ganske greit. Lisa brukte rappelleringsteknikk:
Jeg hadde ikke den teknikken inne, men jeg kom meg ned jeg også. Brillene mine ville jeg ikke ha med opp, så de satt jeg fra meg sånn:
Men noen cache fant vi ikke. Lisa sendte en melding til CO, og jeg fikk heldigvis lov til å logge allikevel.
Så tuslet vi videre til en av Lisas cacher som jeg ikke hadde logget. Utrolig vakkert!
Her er det badeplass, men selv om sola skinte i dag, fristet det ikke nevneverdig med et bad. Det får bli en annen gang!
Men her var cachen også borte. Lisa fant loggboka et par meter fra der boksen skulle vært, men ingen boks. Lisa er også snill, og lot meg logge denne også. I tillegg fikk jeg lov til å pre-logge en boks hun skal få publisert om ikke lenge. Helt nydelig, jeg hadde aldri giddet å kaste meg på noe FTF-race på den, og FTF’en ligger derfor selvsagt tilgjengelig for de som har lyst til å prøve seg.
Siste stopp for dagen var en cache Lisa ikke hadde logget. Jeg har logget den, men det var i forbindelse med et event for et par år siden, og jeg var på ingen måte i nærheten av cachen, i likhet med 97 % av de andre eventdeltakerne. Så jeg hadde ingen mulighet til å hjelpe henne, og dette er en av den vanskeligere sorten. I tillegg ligger den i relativt ulendt terreng og ikke langt fra en sti, så jeg hadde ikke lyst til å ta med meg Nairo til riktig område, og jeg ville heller ikke binde han alene så nært stien. Så Nairo la seg ned og tittet etter lydene Lisa lagde:
Og jeg sto og fulgte med på Lisa for å se at hun ikke skadet seg:
Men nei, hun fant heller ingen cache. Antagelig er den der den skal være, men, som sagt, denne er en av de vanskelige.
Så for å oppsummere: for meg endte det opp med 2 logger på cacher som er borte og 1 pre-logg, og for Lisa endte det opp med å måtte vedlikeholde en cache, å skulle publisere en cache og en DNF, altså cachetur uten reell caching 😉
Del dette på:
-
Ny seng er skummelt!
Da vi skulle hente Nairo for nesten 7 år siden, dro jeg frem en del av utstyret Arkas hadde hatt. En av de tingene var en oval plastseng som Arkas hadde hatt grei plass i til å krølle seg sammen, og da tenkte jeg at Nairo helt klart ville få god plass i den. Det gjorde han også, ihverfall da han var liten og søt og sov med åpne øyne:
Nå i voksen alder fyller han helt klart ut senga litt mer, egentlig mer enn hva Arkas gjorde, men jeg vil tro at pelsen til Nairo tar en del av plassen:
Her ligger han mye mer ut til ene siden enn han pleier, normalt fyller han ut hele senga og ligger med haka oppe på kanten.
Denne senga står i stua, og den står sånn til at hvis Eileif og jeg sitter i hver vår ende av stua, så har Nairo full kontroll på oss begge fra senga si.
Nairo er jo en voksen gutt på 7 år nå, og jeg tenkte at det kanskje var lurt med en mykere seng. En seng han kan velge om han vil krølle seg sammen i eller ligge flatt på siden. Nå velger han jo nøyaktig hvor han vil ligge selv, om han vil ligge på gulvet, i en sofa eller i vår seng på natta. Men det at han har mulighet til å velge noe mykt hvis han vil, og at det kanskje kan hjelpe til at han ikke stivner like lett når han sover når han blir enda litt eldre, var det som var avgjørende for meg. Så før jul bestilte jeg ny seng med tilhørende pute hos Gårdsbutiken, og selve senga kom før jul. Jeg visste at den var stor, men den gamle senga ser jo ut til å tilhøre en Pomeranian når man sammenligner:
Og her om dagen kom puta også, og da begynte den store jobben med å tilvenne Nairo til ny seng. Først flyttet jeg den lille senga med ullteppet bort til en plass han normalt aldri sover på gulvet, og så ventet jeg litt for å se om han ville gå oppi selv. Niks, det ville han ikke, den nye senga var jo stor og myk og ikke hans seng! Men når jeg lokket han med en av hans elskede tennisballer, gikk det så mye bedre. Elendig bilde, men Nairos første tur i ny seng:
Sånn fortsatte jeg en stund, og til slutt fikk jeg han til å bli liggende ved å love tennisballen som belønning:
Og for å gi et enda bedre bilde av hvor stor senga er…:
Jeg måtte bare 😀
Men nei, Nairo ville fremdeles ikke gå frivillig opp i senga og legge seg, sånn som han gjorde i den gamle. Han gikk oppi, tråkket 14 runder rundt, gikk ut og la seg på gulvet rett foran senga.
Jeg fikk så den lyse ideen å ta ullteppet fra den gamle senga og legge i bunnen på den nye senga, oppå puta, og det funket! Nå har han de siste 3 døgnene ihvertfall 3 ganger lagt seg frivillig og helt for egen maskin i den nye senga for å sove, så jeg tror dette blir veldig bra! Har ikke helt bestemt meg for hvor jeg skal sette den gamle senga, men kastes eller gis bort skal den ikke.
Del dette på:
-
Tre små ting fra i dag
Nairo måtte ha svensketabletten i dag, og så langt det er mulig, prøver jeg å gi han en skogstur etterpå, sånn for å belønne han for å bare ha bitt meg litt i fingeren 😉 Det ble Høiås i dag, jeg ville finne noen til av cachene som ligger der oppe. Planen jeg hadde lagt ble forkastet idet jeg gikk ut av bilen. Spør meg ikke hvorfor, jeg fungerer helt klart best når jeg følger planer. Til min overraskelse lå det snø i marka:
Riktignok veldig våt snø som til stadighet falt fra trærne og ned i hodet mitt.
Tre funn ble det, en av de hadde jeg tidligere DNF’et. Så holdt vi på å gå fryktelig feil, før vi fant riktig vei mot bilen. En kilometers tid før bilen møtte vi en mann i 60-årene. Man sier jo alltid hei når man møter folk på tur, og denne mannen ville slå av en prat. Heller ikke uvanlig. I et par minutter snakket vi om vær og føret, og når jeg viste at jeg ville gå videre, sier mannen “Jeg kunne vel ikke be om et kyss?”. Jeg ble litt paff, men klarte å svare at nei, men han kunne ha en fortsatt god jul. For det var ikke meg imot å være høfligere enn han. Snodig mann!
Her hjemme prøvde jeg igjen å ta bilde av ringen jeg fikk av Eileif til jul, og nå ble det ikke så aller verst. Jeg har den på innsiden av gifteringen:
Utrolig vakker, og jeg blir rørt hver gang jeg ser på den. Tusen takk, mannen min <3
Jeg var utom Sparkjøp en tur i dag også, fikk handlet litt av det jeg hadde på planen og litt utenom. Og en av utenom-tingene var refleksgarn på tilbud, så nå blir det luer til både Eileif og meg:
Rosa og hvit til meg, turkis til Eileif 😀 Jeg må bare strikke ferdig det jeg holder på med, men jeg har mistet litt piffen for tiden. Kommer sterkere tilbake, tenker jeg.
Husk at i dag er siste dag dere kan delta i giveaway’en her på bloggen, alle ønsker som kommer inn frem til midnatt er med i utdelingen/trekningen. Kommentér på det innlegget/de innleggene bøkene dere ønsker dere er.
Del dette på:
-
Vår julaften
Dagen i går startet veldig stille og rolig foran pc’n. Men klokka 10 var jeg på plass hos C for å levere og få julegaver. Veldig koselig å sitte der en liten time og skravle på julaftens formiddag!
Så dro jeg videre på noe jeg aldri har gjort på julaften før, jeg var på cacheevent (noe som også ga meg mitt første funn på julaften)! Det var jo 4. advent i går, og ei venninne hadde åpent hus i 3 timer hjemme hos seg selv. De fleste hadde vært der før meg, så vi ble sittende og skravle alene i tre kvarters tid før jeg kjørte videre. Idet jeg skulle hente mamma, skulle jeg også møte Eileifs datter. Fikk 10 veldig koselige minutter med henne, før mamma og jeg, med fullastet bil, dro på kirkegården og tente lys. Så var det hjem, og mamma og Eileif satt igang på kjøkkenet. Jeg snek meg til en julaftenselfie sammen med de like før middagen var klar:
Alt som normalt rundt vårt bord:
Og middagen var heldigvis også helt etter tradisjonen:
Kalkun, mandelpoteter, erter, rosenkål, waldorfsalat, tyttebær og hjemmelaget saus. Spiste så mye at jeg var kvalm etterpå! Noe som også resulterte i at vi fortsatte den vanlige tradisjonen med å ikke orke riskrem til dessert.
Som jeg har nevnt i hvert julafteninnlegg de senere årene, så er ikke Nairo noe trygg på mamma. Men hun er veldig mye mindre skummel når hun skjærer kalkun og det risikerer å havne noe i magen hans:
Etter litt avslapping i sofaen og bortrydding av middagen, var det på tide med gaver. Nairo er klar som et egg:
Det har blitt færre og færre gaver med årene, og selv om jeg er veldig glad i julegaver fremdeles, så kjenner jeg det er greit å ikke bruke mer enn en times tid på oppakking. Her i huset pakker vi opp en og en pakke, så vi drar det bra ut i tid uansett.
Og som dere ser, så gikk vi for det falske treet i år også. Vet fremdeles ikke om jeg er helt fornøyd med det, men lettvint er det helt klart!
Blir det noe pakke på meg snart, eller?
JA!
Mamma pakker opp pakke:
I utgangspunktet ble hun ikke så veldig fornøyd med den ene gaven fra meg, men når hun fikk tenkt seg litt om, ble hun litt glad allikevel. Den gaven får hun på ordentlig til fredag, jeg skal prøve å få blogget om det også 🙂
Eileif pakker opp pakke, og Nairo er bombesikker på at den er til han:
Det ble ikke tatt noen bilder av meg, men jeg pakket opp en haug med gaver, jeg også, og jeg er strålende fornøyd! Det er helt klart at mine nære og kjære kjenner meg godt, for alt var midt i blink, og jeg gleder meg til å ta i bruk både fysiske gaver og gavekort/penger.
I tillegg må jeg bare nevne den ene gaven jeg fikk av Eileif. Han sa ifra på forhånd at jeg bare hadde å ti stille og takke og ta imot, og jeg skjønte at han var veldig spent. Og jeg forsto hvorfor når jeg pakket opp akkurat den gaven, for jeg følte jeg ble fridd til på nytt; han hadde kjøpt alliansering! En nydelig og ganske diskret ring som passet perfekt sammen med gifteringen. Har ikke klart å ta noe skikkelig bilde av den, men jeg lover at dere skal få se når jeg får det til. Søte, gode, snille, omtenksomme mannen min <3
Håper dere alle hadde en deilig dag i går, og en like deilig dag i dag (min dag har vært totalt sløv, akkurat sånn 1. juledag skal være).
Fortsatt god jul!
Del dette på:
-
Høiås i går, Berby i dag
I drivende snøvær kjørte jeg i går morges til Lisa, vi skulle ut på cachetur igjen. Første stopp var derimot en shoppingstopp på Svinesundparken, men jeg fikk logget en cache der også.
Hovedmålet for dagen var Høiås og runden Omvei til Høiås. Og stemningen var som vanlig høy:
Det var oppholdsvær en bitteliten stund mens vi gikk runden, men det kom jaggu en del snø før det sluttet også:
Dette var en utrolig fin runde! Vakker natur, veldig fine cacher som var lett å finne, og kupert terreng. Mot slutten av runden kom vi innom Blytjern. Her har jeg vært før, men det er fremdeles vakker utsikt fra gapahuken:
Posere med en vannkanne er vel helt normalt? 😉
Så var runden nesten over, og vi var oppe på selve Høiås:
Nei, jeg har aldri vært oppe i utkikkstårnet, og jeg har ingen planer om det heller!
Så var det Lisa og meg og bilder, da 😉
Lisa er så avansert at hun har arkiverte cacher på GPS’en. I tillegg har hun det jeg anser som spesialutstyr i bilen, og når vi oppdaget at to arkiverte cacher med høye stjerner fremdeles hang på plassen sin, var vi kjappe med å få logget de:
Jo lengre utover ettermiddagen vi kom, jo mer snødde det. Jeg fikk logget tre cacher fra 2015 som jeg ikke hadde tatt før, og så var vi tilbake ved bilen. Mer snø:
Etter en kjøretur på omtrent ett minutt, var det på tide med en adventscache. Det har blitt en tradisjon i Østfold at det blir publisert minst én cache hver dag, og det er da en poengtabell som gir poeng avhengig av om du er FTF, STF eller TTF, om du finner cachen på publiseringsdag uten å havne på pallen, og om du finner cachen i løpet av desember. I tillegg får CO’ene også poeng. Jeg har hverken tid eller råd til å prøve å kapre noen topplasseringer, men det er jo moro å finne cachene allikevel. Så vi gikk for en Letterbox på Høiås, og stemningen var så utrolig fin i lysløypa såpass utpå ettermiddagen:
Så dro vi og tok en adventscache til, før vi dro hjem. 25 funn på meg, veldig fornøyd! Og ikke dro vi av veien heller, selv om det kom ganske mye snø.
Utpå kvelden i går avtalte vi ny tur i dag. Det måtte bli en kort tur, da vi begge hadde nok å gjøre hver for oss, men Nairo trengte tur. Så i -10 grader og strålende sol satt Nairo og jeg oss i bilen for å møte Lisa ved Berby. Her hjemme var soloppgangen magisk:
Imens jeg ventet på Lisa, logget jeg hennes søte adventscache som ble publisert om onsdag. Så logget Lisa og jeg en annen adventscache bare 180 meter unna hennes, den ble publisert i går. Men målet for dagen var å gå tur, og siden Lisa ikke har logget min cache Stenen i Enningdalselva, gikk vi i den retningen. Berby er vakkert i vinterskrud:
Vi gikk med sola i ansiktet hele veien nedover, og med såpass mange kuldegrader, var det helt fantastisk å være ute i dag:
Nairo koste seg, det var masse å lukte på av både hundespor, harespor og elgspor:
Vel nede ved stenen fikk jeg meg en skikkelig overraskelse, det er satt opp gapahuk der! Riktignok en veldig liten gapahuk, men størrelsen teller jo ikke:
Det er tydelig at den lille laftede bua har stått et annet sted før, du ser at stokkene er numrerte og slitte. Kanskje det har vært et lite stabbur, man kan jo se at det har vært en liten dør i front. Men taket er ihvertfall nytt.
Utsikten fra gapahuken var dette:
Det var vel knapt en meter fra fronten på gapahuken til skråningen går bratt ned til elva, og det synes jeg var litt dumt.
I tillegg til dette har de nå byttet ut rekkverket laget av tau, nå ser det betraktelig tryggere ut å gå over brua:
Veldig fint, og jeg er så glad for at noen tar seg tid til å vedlikeholde steder som dette!
De fleste av dere vet jo at Nairo synes mennesker kan være skumle. Han har heldigvis blitt veldig trygg på Lisa, og han var ikke vanskelig å be når Lisa ville gå litt med han. Når Lisa i tillegg inviterer til raptusanfall og lek, da er han enda mer med! Og dette bildet gikk rett i hjertet mitt, det er så godt å se at han kan ha det moro med andre enn Eileif og meg! <3
Det holdt seg kaldt på hele turen, og Nairo tok på seg nisseskjegget sitt 😉
Jeg våknet med feber i morges, men trengte så absolutt denne turen allikevel. Og selv om jeg har gått til stenen mange ganger, kan jeg med hånda på hjertet si at dette var en av de fineste. Nydelig vær, supert selskap og en glad Nairo, da trenger ikke jeg så mye mer.
Nå går vi inn i den siste uka før julaften, og hvis kroppen min mener at jeg skal bli syk, så ber jeg om at det skjer nå, så jeg kan være noenlunde oppegående i romjula. Men uansett om jeg blir syk eller om jeg holder meg frisk, så har denne helgen på alle måter vært en batterilader. Herlig!
Del dette på:
-
Utrygg tur og uventet FTF
Eileif jobber natt for tiden. Egentlig jobber han aldri natt der han stort sett alltid jobber, men fra tid til annen trenger de han på trailerkjøring, og da kan det bli nattjobbing. Som de siste dagene. Han sover når han kommer hjem fra jobb, derfor ville jeg komme meg ut med Nairo i dag, så vi ikke risikerte å vekke Eileif. Nå skal det sies at det skal ekstremt mye til for å vekke Eileif, men det gå jo an å prøve å være hyggelig uansett 🙂
Nairo trenger tur, og det er ytterst sjeldent jeg ikke kombinerer det med litt caching. I dag hadde jeg lyst til å finne de to siste cachene på Erte som jeg ikke har sett etter tidligere. Joda, det er noen flere cacher i det området jeg ikke har logget, men det er treklatring langt opp i trær, og det er ikke aktuelt for meg. Så Nairo og jeg dro til Erte, jeg hadde sjekket kommunekartet på forhånd og så at den utvidede elgjakta var over i akkurat det området vi skulle gå.
Et lite stykke før første cache ble jeg oppmerksom på en lyd, og fikk øye på denne krabaten:
Du ser ikke denne krabaten, nei? Det hadde ikke jeg gjort heller, hadde jeg ikke visst hvor han satt. Like under den midterste ledningen, på venstre side av stolpen, sitter en hakkespett.
Nairo var storfornøyd med å komme seg på tur i et populært område, det var avis å lese absolutt hele veien, og av og til lurte jeg på om han hadde mistet hodet sitt, for det så jeg ikke mye til:
Den første cachen ble funnet uten problemer, og vi tuslet videre mot neste. Den kunne vi ha tatt fra en helt annen kant, men da hadde det ikke blitt lange turen på Nairo. Så vi gikk inn på en sti jeg aldri har gått før, og her var det fint!
En del våte partier, men ikke noe problem å komme seg forbi. Den cachen ble også funnet uten problemer, og jeg var storfornøyd med fangsten 🙂
Vi gikk nesten samme vei tilbake, og da gikk det plutselig opp for meg hvor jeg var. Jupp, ikke langt fra der vi møtte tiuren den gangen. Så da følte jeg meg ikke like trygg lenger. Irriterende at et så fint område har blitt ødelagt av en dårlig opplevelse. I tillegg er det villsvin i det området også. Jaja, jeg så heldigvis ikke noe til noen av de i dag.
Fikk handlet litt, og Eileif sov fremdeles da vi kom hjem. Jeg satt igang med julekortkonvoluttskriving samtidig som jeg tittet på langrennssprinten. Satt meg tilbake ved pc’en, og plutselig dukket en av dagens adventscacher opp i mailen min, bare 4 km unna i luftlinje! Jeg bryr meg ikke noe om dette racet i Østfold i advent, hverken i år eller foregående år. Men det er aldri feil med en FTF, så jeg la inn koordinater som waypoint i GPS’en, røsket med meg det jeg trengte, og kjørte. Underveis klikket GPS’en, men jeg rakk å laste cachen ned på offlineliste på mobilen. Visste nøyaktig hvor jeg skulle, og parkeringsplassen var tom! Det var fremdeles ikke liv i GPS’en, så jeg lot den ligge igjen i bilen og tuslet avgårde. Dette var en multi uten oppgave eller forklaring i teksten, så jeg var spent på hva som ventet når jeg fant boksen. Fulgte instruksjonene, og etter en stund og litt stopp, kom jeg frem til en boks med en loggbok. Måtte åpne den fra begge kanter for å være helt sikker på at ingen hadde logget, hurra, jeg var først! Menneh…blyanten i lomma hadde brukket spiss, og kulepennen satt fast på GPS’en i bilen. Jeg hørte forfølgerne mine i skogen, så jeg måtte tenke fort. Endte opp med å sette fyr på spissen av blyanten og knote ned noe som kunne ligne på navnet mitt i loggen ved hjelp av sot/kull. Heldigvis ble den dårlige loggen rettet opp ved hjelp av etterfølgernes kulepenn 🙂
Det er sjelden jeg har mulighet på FTF når jeg bor sånn til som jeg gjør. Og jeg hadde ihvertfall aldri forventet FTF på en adventscache, der er det noen som er helt råe på å komme seg fort fra der de er til der cachen er. Så denne er jeg ekstra stolt over, ikke minst fordi jeg gjorde hele innsatsen med mobilen og ikke noe fungerende skriveredskap.
Del dette på:
