-
Easy does it
Hvis jeg skal tenke tilbake på barndommen min og dra frem noe jeg husker spesielt godt, så er det lange deilige somre på hytta. Hytta har vært en sentral del av livet mitt siden jeg var noen måneder gammel, og selv om jeg en periode før jeg kjøpte huset var dritt lei hele hytta, så har det aldri kommet på tale om å kvitte meg med den. Den betyr uhorvelig mye for meg!
Etter vannlekkasjen for noe over 3 år siden har vi jo ikke fått brukt hytta slik den er ment å brukes. De gangene vi har vært der ute har det vært for å jobbe, og det er jo ikke akkurat det man forbinder med avslappende hytteliv. I dag tok vi turen ut for å fortsette denne jobbingen, og nå kan jeg endelig si at jeg ser lys i enden av tunnelen. Det har tatt lang tid (derav tittelen på blogginnlegget), og det er et stykke igjen. Men først, noe helt annet.
Vi har to morelltrær på hytta. Ett med mørke moreller og ett med lyse. Selvsagt er det umulig for meg å finne like gode moreller noe annet sted, og til min store glede hadde de begynt å modnes nå. De lyse er mine absolutte favoritter:
Nairo har jo heller ikke vært så mye på hytta, men han stortrives ute i kjettingen. Veldig varmt for han i dag, så det var bra at ikke alt av gresset var klippet, han trakk inn i det og fikk kjølt seg ned litt:
Her hjemme føler Nairo eiertrang over store deler av områdene rundt vår tomt, og sier høylydt i fra når noen beveger seg på hans område. På hytta har han enn så lenge ikke den eiertrangen, og godt er det siden det er hytter nesten over alt rundt oss. Ikke en lyd fra han i det hele tatt de timene vi var der!
Så over til dagens jobb. Det er kjøkkenet som gjenstår (pluss småjobber ellers i hytta). I dag skulle vi tømme kjøkkenet og legge linoleum der. For noen uker siden var jeg der ute og fikk ryddet alt jeg orket å løfte på, så det var stort sett bare hvitevarer igjen til oss i dag:
Og etter litt jobbing, litt banning over feilkutting og litt fintilskjæring, ble det seende slik ut:
Nå har vi lagt plater over linoleumen for å få trykket ned noen bulker, og så blir det å få på plass lister, hvitevarer og et gryteskap neste gang vi er der ute. Neste stopp da er å få hjelp til å bygge kjøkkenbenken, pluss at vi også da kan begynne å rydde på plass alt i resten av hytta. Og da går det faktisk an å bo der! For første gang på 3 år ser jeg faktisk lyst på situasjonen, og jeg er superstolt av oss for den jobben vi amatører faktisk har gjort!
-
Konkurransebidrag
Frem til i morgen kan man delta i en konkurranse hos Borti Svingen hvor man kan vinne en Bosch Zoo’o Pro Animal støvsuger. At man trenger en god støvsuger når man har dyr i hus er det ingen tvil om, men jeg var faktisk ikke klar over at jeg hadde to(!) hunder!
Nå krysser jeg fingrene for at en ny og bedre støvsuger finner veien hit til oss 🙂
-
Telttur i Tresticklans Nationalpark
Teltturen var jo planlagt til forrige helg, men smertene jeg hadde da gjorde at vi utsatte turen på ubestemt tid. Værvarselet var like bra denne helgen, så i går formiddag kjørte vi mot Ed i Sverige og Tresticklans Nationalpark. Vi har gått i dette området før, da har vi gått til DNT-hytta Budalsvika på norsk side. Denne gangen bestemte vi oss for å gå en merket runde i nasjonalparken pluss et lite stykke ekstra.
Etter å ha stoppet og funnet en cache på vei mot parkeringsplassen til parken, la vi i vei med fulle sekker:
Ikke langt etter parkeringsplassen står det informasjonstavler om området:
Hver gang vi går her må vi nedom en bitteliten odde i vannet Stora Tresticklan sånn at Nairo får drikke:
Og man er ikke Finsk Lapphund på skogstur uten å få et raptusanfall i lyngen:
I tillegg til å kunne gå til Budalsvika, så går det en merket rundtur i nasjonalparken. Det var denne runden vi fulgte i går, og etter en stund tok vi av og inn på en merket løype som går videre sørover og ut av parken. Vi skulle ikke fullt så langt dog, men et lite stykke. En stund etter at vi tok av kom vi til Bråtane. I Kulturminneboka mi står det blant annet dette om Bråtane: Bråtane nämns första gången 1739 i samband med att gruvdriften ved Orshöjden startade. En skrift från 1750-talet berättar att när gruvfolket kom hit så fanns det endast en “sparrestuga” (ryggåstuga) med jordgolv samt ett grovt tillyxat bord gjort av soldaten Rävendal. Otto Andersson med familj blev de sista som var bosatta här året om och de flyttade 1904.
Stort sett er det fine stier og mye flatmark i parken, men av og til dukker det opp bakker som virker som om de aldri tar slutt:
Neste stopp var Orshöjden. Dette er Dals-Eds kommunes høyeste punkt med sine 275 m.o.h, og det har tidligere stått et utkikkstårn her. Nå så vi bare jernfestene i fjellet og utsikten er borte blant trær, men det har kommet opp en stor og fin varde der:
Og når man er ved en varde må man jo legge på stein. Denne gangen ble det en stein for Eileif, en stein for meg og en kongle for konglomanen Nairo:
Etter et par kilometer til kom vi til overgangen mellom vannene Orstjärnet og Kleningen. Dette var målet vårt, og vi fant en brukbar teltplass på en liten odde ut i Kleningen:
Vi hadde ikke gått noe særlig lengre enn vi gjør på en normal skogstur, men Nairo var sliten og sovnet i lyngen:
Det var fin utsikt i området vi lå:
Etter å ha kost oss med Bergstrøms Haldenpølser og Bergstrøms potetsalat var vi vitne til en tidlig solnedgang bak åsen foran oss:
Nairo våknet litt og var iherdig med å rydde opp i kvister og røtter på leirplassen vår:
Men etter en stund tok trøttheten overhånd igjen og han sovnet faktisk med hodet i hånda mi:
Her ser dere kartet for turen vi gikk fra parkeringplassen og inn til der vi slo leir:
Ikke mer enn noe over 6 km, men det var fryktelig varmt i går, og med tunge lass på ryggene våre var det en god trimøkt.
Vi slet veldig med å sovne, både Eileif og jeg. Ikke lå vi særlig godt, og vi la oss såpass tidlig at vi egentlig ikke var kjempetrøtte. Så vi var litt redde for at vi skulle våkne midt i natta, men når vi først sovnet, sov vi faktisk til klokka var 0530 i morges. Da sto vi opp til en nydelig soloppgang over vannet:
Etter litt frokost pakket vi sammen og la i vei tilbake mot bilen ved 0730-tiden. Vi skulle da gå tilbake til den merkede rundturen og fullføre den. Det er en del våte områder i parken, heldigvis er det noen som legger ut planker og bygger “broer” over disse:
Man skal jo ikke fjerne noe i nasjonalparker, så nedfallstrær blir liggende stort sett der de ramler. Ramler de over stien blir de enten delt opp akkurat der stien går, eller så lager man en ny sti utenom treet. Dette treet lå helt inntil stien og det har absolutt “rørt på seg” etterhvert som det har tørket:
Store deler av tilbaketuren i dag gikk langs vannet Store Tresticklan. På en fjellknaus ved vannet står det en haug med “baby-varder”. De var altså så søte der de sto 🙂
Og litt tilbake til dette med trær igjen, det er ikke alle trær som har hatt en lett eller en rett “oppvekst”:
Her er kartet for dagens tur fra teltplassen og tilbake til bilen. Sammenligner dere dette med kartet over, ser dere at vi har gått lengre mot øst i dag, men nesten like langt som i går:
Vi var hjemme så tidlig som ved 11-tiden i formiddag, og har hatt nok av tid til å kjenne at muskler og ledd har vært i bruk. Men vi har hatt en utrolig fin tur, og det frister så absolutt til gjentakelse!
Det som har overrasket meg mest, og som jeg kommer til å leve lenge på, er hvordan Nairo har reagert på å være på telttur. Jeg er overbevist om at hvis han har levd før, så har han vært ekstremt mye på telttur, for det virket som om han var i sitt rette element på denne turen. Nairo pleier ALDRI å slappe av når vi tar pauser ute på skogsturer, i går sovnet han jo nesten med en gang vi hadde slått leir. Og i natt sov han hele natten i “forteltet” (vi hadde det åpent mellom oss og “forteltet” og lukket ut av teltet), det kom ikke en eneste lyd fra han gjennom hele natten. I tillegg har han spist alle måltidene sine, og han har ikke hatt stressmage i det hele tatt. Jeg er så imponert over han at jeg har ikke ord!
Nå er jeg lysten på å planlegge neste telttur 🙂
-
Dragonkullen
Det ble en spontantur til Nordby kjøpesenter på oss i dag. Planen var egentlig å ta det i morgen da vi leverer tilbake bilen til mamma i morgen, men siden vi uansett var hjemme i dag var det like greit å bli ferdig med det. Det var ikke stort vi skulle ha, men i tillegg kom vi hjem med joggesko til Eileif (han har bare tykkere turstøvler til turgåing og de blir litt vel varme nå på sommeren) og noen søte rød- og hvitrutete sommersko til meg, så slipper jeg å gå i høye hæler eller joggesko hvis jeg skal noe. Og til kr. 49,- var det helt greit å spontankjøpe de 🙂
På hjemoverveien stoppet vi og gikk tur til Dragonkullen. Vi har vært her én gang før, og siden utsikten er så fantastisk gjør det ingenting å ta turen igjen. Det går litt oppover, men stort sett er det et veldig fint terreng å gå i:
Som sagt er utsikten formidabel fra toppen. Midt i bildet her ser dere Svinesundsparken (et lite kjøpeområde ved avkjørselen fra E6 mot Halden) og dere ser også E6 nordover:
Midt i fjorden inn mot Halden er det en liten holme som er formet som en skilpadde:
Og så har vi jo de to Svinesundsbroene:
Det var deilig å bevege litt på seg selv om det er ordentlig varmt i dag. Blir en tur i morgen også, og så blir det roligere dager for Nairo og meg siden vi blir billøse. Da får vi finne på noe annet istedenfor 🙂
-
Tenker på kulda i varmen
I dag skulle vi jo egentlig ha lagt i vei på telttur til i morgen. Det meste var funnet frem og plassert på kjøkkenbordet, maten var planlagt og turen vi skulle gå var planlagt. Men etter gårsdagens tannlegebesøk var det ingen tvil om at teltturen må utsettes på ubestemt tid, og helgen heller skulle tilbringes hjemme.
Tilfeldigvis fikk vi fire favner ved levert i går, og da skal gudene vite at vi ikke er arbeidsledige. To favner står på gårdsplassen foran garasjen:
Og to favner står bak garasjen ved innkjørselen:
Som dere ser er det en luke inn i vedboden i tilknytning til garasjen. Så mens Eileif startet med å stable det som allerede lå i vedboden, satt jeg igang med å kaste ny ved inn gjennom luka. Det tok ikke lang tid før jeg fant fler vepsebol i veden, og da turte jeg rett og slett ikke å fortsette. Jeg hovner så ekstremt opp hvis jeg blir stukket, og vondt gjør det også, så da måtte jeg bare la Eileif ta veden alene.
Nairo og jeg veksler derfor mellom å nyte finværet på verandaen og å trekke inn i skyggen. Jeg er ikke kjempeglad i varmen, men det hadde vært greit å ha litt skille før vinteren kommer 🙂
-
Vi feiret oss selv i går
Jeg har alltid et ønske om å på en eller annen måte markere merkedager, både store og små. Med 2 års bryllupsdag ble gårsdagen intet unntak, men økonomisk sett tok det nok litt mer av enn planlagt…det blir gjerne sånn når vi er glade i hverandre og vil gi hverandre hele verden.
Til jul i fjor ønsket jeg meg et charmsarmbånd fra Eileif. Jeg bruker normalt bare gullsmykker, men jeg synes det var så mange fine charms i akkurat denne serien fra Thomas Sabo, og derfor var det helt greit at det var i sølv. Jeg fikk armbåndet og tre charms til jul, så fikk jeg en charm når vi hadde vært sammen i 5 år, og da jeg sto opp i går morges sto det en pakke til meg med denne i:
(bildet er lånt herfra)
Fordi Eileif mener jeg er hans engel og fordi jeg er så glad i bamser. Skjønne mannen min!
Til bryllupet fikk vi et kjempefint 4-mannstelt som vi dessverre ikke har fått testet mer enn å sette det opp i hagen:
Supergod plass og stor takhøyde gjør at dette er det perfekte campingteltet. Men, det veier 9,4 kg, og er derfor altfor tungt til å ha med på gåturer, og fungerer absolutt best når man kan slå opp teltet like ved bilen. Og det gleder vi oss til å teste!
Men siden vi er en del ute og går, og godt kunne tenke oss å utvide dagsturene til overnattingsturer, har vi i lengre tid vært på jakt etter et lettere telt som passer i tursekken. På mandag hørte jeg en radioreklame hvor Sport1 fortalte at de hadde kampanjepris på et Bergans 3-mannstelt til kun kr. 999,-. Og da begynte en ringerunde som tok lengre tid enn den burde… Sport1-butikken i Halden spesialiserer seg på sykler og ski, og hadde derfor ikke dette teltet. Sport1-butikken på Borgenhaugen hadde telefonnummeret sitt ikke i bruk. Sport1-butikken i Fredrikstad hadde ikke fått inn dette teltet. Så ringte jeg hovedkontoret til Sport1, fikk snakke med ei på markedsavdelingen, og fra henne fikk jeg både info om vannsøylen på teltet og et mobilnummer til butikken på Borgenhaugen. Ringte dit, han hadde ett telt igjen, og i går dro jeg inn for å titte nærmere på det. Og det ble med hjem!
God nok plass for to voksne og en hund, og superenkelt å sette opp! Jeg har vel aldri satt opp et telt alene før, men brukte 15 minutter på dette (da satt jeg ikke kroker i snorene). Teltet veier 3,2 kg, noe som i mine øyne er bittelitt for mye, men skulle vi ventet til vi fikk råd til å kjøpe et enda lettere telt i samme størrelse, hadde vi antagelig måttet vente til vi ble pensjonister.
Det overrasket meg igjen hvor trygg Nairo er i nærheten av og i et telt, så jeg gruer meg ikke til å ta med han på telttur. Og så hadde han i tillegg tid til å sitte litt hos meg etter at teltet var pakket ned igjen:
Planen nå er å få dratt på en liten telttur en helg i løpet av sommeren. Om det så bare blir til et av vannene i Halden-distriktet, så gjør det ingenting. Hovedsaken er å komme seg ut!
Til Eileif hadde jeg kjøpt et par bomullssokker (2 års bryllupsdag er bomull, av alle mulige kjedelige ting), men da jeg var på Sport1 klarte jeg ikke helt å styre meg. Eileif har ingen stor god tursekk, og da de også hadde kampanje på 60 liters sekker fra Bergans, ble en slik også med hjem:
(bildet er lånt herfra)
Og for å toppe det hele, så stakk jeg innom Bergstrøm kjøtt og delikatesse og kjøpte gyros til oss. Gyros fra Bergstrøm er noe av det beste vi vet, men det er så dyrt at det går både vinter og votter mellom hver gang vi tar oss råd til det. (vi skulle jo egentlig lage oss en tradisjon med å lage middagen fra bryllupet til hver bryllupsdag, men vi glemte det helt i år. Nye tradisjoner må tydeligvis læres, man husker de ikke helt uten videre…)
Det er sikkert noen som reagerer på at vi som ofte klager over stram økonomi har brukt så mye penger på en bryllupsdag, og det var ikke vår plan å bruke så mye i år heller. Men, vi har en sparebøsse hvor vi hele året putter på noen kroner i ny og ne, og de pengene er myntet på nettopp bryllupsdagene våre. Greit at vi tok litt vel av i år, men da er det bare å begynne å spare igjen.
-
Nairo og loddrette pinner
Veldig mange av lapphundeierne jeg kjenner driver med en eller annen aktivitet med hundene sine. Noen er mer konkurransemennesker enn andre, for meg er det viktigste at hund og eier har det moro sammen, uansett hvilke ambisjoner man har. Jeg gjør meg ikke i konkurranser, men å gjøre noe sammen med Nairo synes jeg er kjempemoro, og jeg prøver å variere litt.
Jeg har ikke gått veldig inn for å trene Nairo utendørs. Mye av årsaken til det er at han lukker ørene sine når vi er ute, og jeg blir så frustrert over å ikke få kontakt med han at å trene bare blir et ork for både han og meg. Men av og til blir jeg kjempemotivert, og nå i kveld fant jeg ut at Nairo skulle introduseres for loddrette pinner, eller slalåm som det blir kalt til vanlig 🙂
Nairo blir ikke motivert av godbiter ute, så derfor ble det til at jeg tok med den gule uteballen hans. Den kan han nesten gjøre hva som helst for (men bare nesten, altså), så vi fikk jo sånn nogenlunde til at han skulle gå slalåm mellom pinnene.
Jeg vil tro at alle som har trent agility på en skikkelig måte får noia av å se disse bildene, men husk nå at Nairo og jeg trener for treningens skyld, ikke for å bli mestre. Vi skal ha det moro, og det kan jeg skrive under på at Nairo hadde 🙂
Jeg tror ikke Nairo på noe tidspunkt var klar over at han gikk mellom pinnene, han var superfokusert på ballen:
Og fart var det så absolutt i han, jeg slet med å være kjapp nok med å vise han riktig vei! Det var ihvertfall kjempemoro å teste, og nå står pinnene på plenen, så vi kommer garantert til å teste mer 🙂
Avsluttet med litt lek, og når Nairo har fått tak i ballen og føler at han er på trygg avstand fra oss, så vi ikke kan ta ballen fra han, legger han seg gjerne ned for å følge med på oss:
Litt sliten ble han ihvertfall, han har sovnet mellom kontorstolene våre 🙂
-
Nairos mareritt
I formiddag følte jeg meg som en dyremishandler. Jeg prøver å ikke vaske Nairo for ofte, det strekker seg til maks 2 ganger i året. Nå var det på tide, og takk og pris for at Nairo ikke vet når sånt skal skje, for da hadde vi antagelig aldri fått tak i han.
Han blir ikke med opp i 2. etasje frivillig, bortsett fra når vi skal legge oss. Så da både Eileif og jeg gikk opp i formiddag, gjemte Nairo seg i 1. etasje, og Eileif måtte bære han opp. I det sekundet Nairo ble satt ned i badekaret, satt hyperventileringen og siklingen igang:
Og det ble absolutt ikke bedre. Ved et par anledninger satt han til og med igang med ordentlig sutring! Ikke sånn jeg-kjeder-meg-sutring, men sånn jeg-er-livredd-og-vil-bort-surting. Og jeg synes det er helt forferdelig å gjøre sånt mot han, men jeg synes ikke det er noe koselig å få et hvitt belegg på fingrene når jeg koser med han, så da måtte vi bare gjøre oss ferdige.
Når han fikk slippe løs fra dette marerittet, bar det rett ned til teppet i stua for å tørke seg. Eileif og jeg tørket badet etter seansen, og flirte for oss selv mens Nairo bjeffet og knurret og gned seg mot gulvteppet. Man trenger ikke nødvendigvis se hva de driver med, lydene avslører de 😉
Etter litt tørking kom 80-tallssveisen frem, skikkelig kreppet på sidene:
Og hvis noen ikke er helt sikre på hva Nairo synes om sånne shamponerings- og skylleopplevelser, så gir han tydelig uttrykk for det her:
Han har vært utslitt i hele ettermiddag, og jeg benytter enhver anledning til å gre og børste han. For nå er det ikke bare ulldotter som ramler av, men også ett og ett hårstrå og en og en ullfiber. Sistnevnte er så lette at de flyter i lufta i lange tider, så jo mer jeg kan få samlet opp og lagt i papirpose, jo bedre er det. De er ihvertfall ikke spesielt koselige å få i munnen 😉
-
En bortgjemt perle
Jeg har gått til Drøftetrauet fler ganger før, men etter å ha tittet litt i det ene kartet jeg har, ser jeg at det skal være et utkikkspunkt på den andre siden av vannet i forhold til hvor jeg har gått før. Derfor ble dette målet for dagens tur.
Når jeg kom så langt som jeg har gått tidligere, så jeg jo at stien fortsatte videre, så jeg fulgte den. Og helt riktig, her dukket det opp litt usikt mellom trærne. Bare mobilbilder i dag.
Jeg tror utsikten er mot både mot Norge og Sverige, antagelig i retning Håvedals-Langevann, dit vi også går en del turer.
Jeg aner ikke om man kan si at myrull blomstrer, men den er ihvertfall hvit og fin nå:
Det var utrolig vakkert her i dag. Blikkstille, varmt og idyllisk:
Nairo er jo ingen badeengel, men han er storfornøyd hvis han får grave istykker og filleriste mose og lyng. Hvis dette i tillegg vokser ved vannkanten, sånn at alt i nærheten av han blir gjennomvått når han rister, ja da er lykken komplett:
Jeg fikk han uti vannet så han hadde vann opp til magen, men da er det full stopp. Svaberget ut i vannet var så glatt at jeg ikke hadde lyst til å gå noe særlig uti selv, men tærne mine fikk ihvertfall kjent på vannet 🙂
-
Mage i ulage
Nairo var jo med meg til utstillingen i Drammen om lørdag. Han lå i bilen i fullt gjennomtrekk for det meste, og jeg luftet han kun på parkeringsplassen. Ikke hilste han på noen andre hunder engang.
Da vi kom hjem på ettermiddagen, var han ordentlig løs i magen. Når Nairo er redd og nervøs, vises det med røyting/flassing og stressmage, så jeg tenkte ikke noe mer over magen hans, og tenkte også at varmen var en grunn for at han ikke var i form. Helt normale ting begge deler.
Han fikk maten sin som normalt på tidlig lørdags kveld, men magen hans ble ikke noe bedre. Mer og mer løs i magen og mer og mer slapp og sliten. Og jeg forstår jo at han var sliten, det blir jo vi mennesker også når magen er i ulage. Han gjorde vel fra seg 3-4 ganger i løpet av lørdagskvelden, og jeg ble veldig overrasket da jeg sto opp søndag morgen og så at han hadde gjort fra seg inne også. Det er første gang siden vi fikk han at han ikke har sagt ifra at han må ut, og jeg våkner alltid av sutringen hans.
I går fikk han en tørr brødskalk på formiddagen og en på kvelden. I tillegg hadde jeg bittelitt Zoolac liggende, og det fikk han porsjonert ut gjennom dagen. Han var løs i magen på formiddagen, men så stoppet det opp og han gjorde ikke noe mer fra seg i går. Han virket også piggere utover kvelden, men når vi la oss i går kveld klarte han ikke å slå seg til ro. Jeg gikk ut med han ved 23-tiden uten at det skjedde noe, og så vekket han meg igjen ved midnatt, og da var det nok en gang suppe som kom ut bak. Når man har pelshund med diaré blir man rimelig kjapt vant til å vaske baki der, så jeg sjekket stumpen og så at han også hadde fått ut litt blod. Da ble jeg virkelig bekymret! Heldigvis slo han seg da til ro, og jeg fikk noen få timer søvn før jeg våknet lenge før klokka i morges.
Jeg var veldig tvilende til om jeg skulle dra på kurs eller ikke, men Nairo virket i nogenlunde god form, så jeg dro. Forklarte situasjonen for kurslederne, og etter en time på kurs fikk jeg med meg hjemmelekser og dro så i butikken og kjøpte ris, Cultura og koketorsk og dro hjem igjen. Til min store glede hadde Nairo ikke hatt noen uhell inne, og det skjedde heller ikke noe ute. Han fikk så en liten porsjon skånemat, og kastet seg over det med stor glede. Tror nok det var godt for han å få litt mat i magen!
Nå i kveld har han fått nok en porsjon skånemat, og vi har gått en 10 minutters luftetur uten at det har skjedd noe som helst. Han virker fremdeles litt sliten, men det er ingen tvil om at energien hans er på vei tilbake. Han har ligget mye som dette siden lørdag:
Men nå har han energi nok til å gå ut på verandaen og kjefte på de som går på veien “hans” 🙂
Det blir skånemat i morgen også, og så går vi gradvis tilbake til V&H og litt tørrfôr. Jeg aner ikke hvorfor denne runden med dårlig mage har vart i 2 døgn, hvis Nairo har stressmage varer det gjerne bare i én avføring. Men uansett grunn; så lenge det nå ser ut som han er på bedringens vei, så er jeg fornøyd. Jeg krysser ihvertfall fingrene for at både han og jeg får en natts sammenhengende søvn og at magen hans nå er i ferd med å stabilisere seg.
Det er IKKE moro når våre firbeinte bestevenner blir syke!