-
Når damene løper
I årevis har jeg hørt om hannhunder som tar helt av hvis det er løpske tisper i nærheten. Hannhunder som stikker av på tur, som hopper over gjerder, som knuser ruter både i vinduer og i dører, som ikke spiser, som ikke sover, som bare stresser. Og jeg har tenkt: stakkars hundeeier som må leve med dette maset, og stakkars hannhund som ikke får noe ro på flere uker. Jeg har ikke skjønt hvor heldig jeg har vært med mine gutter, det skjønner jeg nå.
Santo var ikke noe problem når damene rundt han hadde løpetid. Vi bodde på et relativt lite boligfelt, men det lå nok av hus rundt omkring, og det var hunder nesten over alt. Han fikk tyvparret seg én gang, men da sto han bundet fast ute, og den søte lille tispa hadde stukket av hjemmefra.
Arkas var heller ikke noe problem på dette området. Nå bodde aldri han sånn til at det var mengder med tisper rundt han, men han hadde jevnlig omgang med ei tispe, og det gikk alltid veldig fint.
Nairo er derfor et kapittel for seg selv. Nå bor vi jo landlig til, og det er langt mellom husene, men i de nærmeste husene vet jeg det bor 6 hunder. Jeg vet at to av de er tisper, jeg tror to til er tisper, og så vet jeg ikke hva de to siste er. Og selvsagt er det ei tispe som bor nærmest. Jeg tror hun er Border Terrier, det ligner ihvertfall veldig, og hun er ei herlig lita jente på 1 år. Virkelig omgjengelig, kvikk og sosial, og jeg synes hun er supersøt. Det synes Nairo også!
I rettferdighetens navn må jeg forklare at Nairo har tatt tak rundt det meste med forlabbene sine. Og da mener jeg i dette tilfellet ikke på en sånn søt, ekorn-aktig måte, for det gjør han jo også, men jeg mener mer på den amorøse måten. Min teori er at han har overproduksjon av testosteron pga testikkelen som ligger i buken. Men selv om han alltid har vært litt overamorøs, så har det foregått uten lyd, og det har vært lett å bryte adferden ved å ta han bort fra kilden til den amorøse oppførselen.
I går kveld fikk jeg bekreftet at den supersøte nabotispa har løpetid, og det forklarer det vi har vært gjennom de siste dagene. Eksempler på Nairos liv i det siste: Står opp, setter seg ved utgangsdøra og sutrer og uler (normalt sover han til langt utpå ettermiddagen hvis det ikke skjer noe). Blir sliten, og legger seg. Spretter opp hvis jeg så mye som leer på en pekefinger (Skal vi ut??? Skal vi ut??? Skal vi ut???). Spiser enda mindre enn normalt (noe som innebærer at han nå stort sett ikke spiser i det hele tatt). Står midt på stuegulvet og bjeffer for å få oppmerksomhet. Bruker mesteparten av kvelden på å sitte ved døra og ule.
Selvsagt får han turer. Siden jeg fremdeles er dårlig, blir det ikke de lengste turene dessverre. Selvsagt driver med med hjernetrim, men hvis jeg trodde han normalt hadde kort konsentrasjonsevne, så er den enda kortere nå. Det virker som om lukta av denne nydelige nabojenta har satt seg fast i nesa hans og vi vet jo alle hvor opphengte vi blir selv, når det er vi som har en spesiell lukt i nesa 😉
Jeg har fått tips om hva jeg kan gjøre i en Finsk Lapphund-gruppe på FB, både av aktivisering og mosjon, men også på det mer medisinske planet. Og ta ikke dette som syting og klaging, jeg har selv valgt meg hannhund, og jeg må bare gjøre det beste ut av det.
Og hvis jeg ser på det med et glimt i øyet, så har jo Nairo og jeg det like ille. Han tar av fordi han har lyst på ei fin dame, jeg tar av fordi han tar av 😉
Del dette på:
-
Lapphundspesialen i Kongsberg 2013
Ved 7-tiden i går morges parkerte Katharina hos meg, og etter å ha latt Muffy og Nairo få hilse og leke litt, pakket vi oss inn i bilen og satt kursen mot Kongsberg. 3 timer senere parkerte vi ved hundehytta der, i noen minusgrader og et herlig snøvær. Skikkelig lapphundvær!
Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget kjentfolk, det hadde allerede kommet en del før oss, og fler dukket opp, en etter en. Og siden dette er mennesker jeg stort sett bare ser i utstillingssammenheng, og derfor egentlig altfor sjeldent, er det utrolig koselig å se alle sammen igjen. Det er bare så synd at slike dager går så utrolig fort, og jeg rekker ikke å snakke så mye med alle som jeg skulle ønsket!
Jeg har lagt ut et album med bilder på Facebook. Albumet er offentlig, og det ligger link til det i den ene FL-gruppa på FB også. Derfor vil jeg tro at de fleste av dere har sett alle bildene i denne bloggposten, men det første bildet her har jeg spart på til bloggen, for jeg synes det er så utrolig herlig! Katharina og hennes herlige Muffy (Lappizaros Malou):
Nairo ble stort sett sittende i bilen, for det hadde vært umulig for meg å leke fotograf og passe på han samtidig. Og fotografering ble det mye av. 108 bilder kom jeg hjem med, 29 bilder har blitt lagret da de resterende 79 bildene enten var elendige eller så og si like noen andre bilder, og 11 av de bra bildene skal dere få se her.
Ann Christin og Terho (Mallalasse’s Terho) holdt Katharina og meg med selskap størstedelen av dagen. Terho er i likhet med Nairo krypt, og stilles derfor ikke. Men han er å så sjarmerende, og det er ingen tvil om at han liker leverpostei på tube:
Jeg hadde ikke med meg zoomobjektivet mitt, men allikevel klarte jeg å fange dette koselige øyeblikket fra lang avstand:
Nøve står med sin herlige Lundehundvalp Tassen i armene (jeg fikk dessverre ikke knipset noe bilde av Nalle… 🙁 ), Marianne står klar med kameraet og Molly (Fjällfarmens Amie, Nairos halvsøster, samme far) titter forsiktig frem mellom de.
Jeg har i lengre tid hatt kontakt med Ellen og hennes Thorvald (Hakasitas Aslan) på nett, men siden de bor i Trondheim, har vi ikke møttes før. Nå hadde de tatt turen sørover for utstillingen, og jeg fikk endelig hilst på en av de vakreste lappeguttene jeg vet om!
Jeg sa ifra til Ellen på forhånd at hvis det er én hund jeg skulle kjenne igjen hvor som helst, så må det være Thorvald. Idet Katharina og jeg fant oss en plass å sitte, kastet jeg blikket over på andre siden av utstillingsringen, brukte 2/10-dels sekund, og sa: Der er Thorvald! 😉
Birk (Lappevennens Miro Eliel Käimopoika) er en herlig gutt som har mange likhetstrekk med Nairo. Her er han i ringen med pappa Håkon, mens mamma Kristine står spent og ser på et sted bak ryggen min:
En annen hund som er utrolig lett å kjenne igjen, er Leo (Fjelldronningens Leo). Han har så mange ansiktsuttrykk at det er en fryd å se på han, og han er like vakker innvendig som utvendig:
Mamma Kristin og pappa Håvard hadde gjemt seg et stykke fra ringen, så Leo gikk med handler i går 🙂
Jeg har vært på 2 lapphundspesialer før gårsdagens, og på begge de spesialene har Prins (Ulldottens Beethoven) vært uten at jeg har sett han. Det kan ikke beskrives som noe annet enn en nesten-skandale, siden jeg har sett så mange bilder av Prins på nett. I går fikk jeg endelig hilst på han, og han er også en lett gjenkjennelig lappegutt:
Katharina vurderte å ikke stille Muffy, siden Muffy har bestemt seg for at det er vår og har kastet av seg all vinterpelsen. Men heldigvis tok de turen inn i ringen, noe som endte opp i Excellent:
Grattis! 😀
Gry og Tjorven (Fjelldronningens Lykke, søsteren til Leo) var selvsagt på plass:
Jeg synes blikket til Tjorven er så herlig her, hun ber jo så pent om at mamma skal se på henne 🙂
Gry eier også Milli (Rödmossa Onni-Milli), her er det Håvard (som eier Leo) som stiller henne:
Vakreste Dronning Milli som har bursdag i dag, gratulerer med dagen!
Og til sist har vi Molly, som dere såvidt så titte frem mellom Nøve og Marianne litt høyere oppe her:
Skjønne Molly som er jevngammel med Nairo (tror det skiller to dager på de), og som jeg så i valpekassa da vi hentet Nairo. Mammaen hennes, Marianne, har også bursdag i dag, gratulerer så mye!
Nairo fikk komme ut litt når jeg var ferdig med å ta bilder. Da var det ikke så mange hunder igjen ved ringen, noe jeg tror var kjempegodt for han. Han fikk snust på noen mennesker, og han følte seg også trygg nok til å ta godbit fra hendene til Kristin og Håvard (tusen takk for sosialiseringshjelpen!)!. Alt i alt, en god opplevelse for han uten altfor mye stress, nettopp det han trenger.
Jeg må alltid klype meg selv litt i armen når jeg er på lapphundspesialene, for jeg klarer ikke helt å tro at jeg virkelig opplever det jeg opplever. Så mange utrolig koselige mennesker å prate med, og det har ingenting å si om man har snakket med de tidligere eller ikke, om man kjenner de igjen eller ikke, og om man snakker samme språk eller ikke. Det har heller ikke noe å si om man nylig har sett alle sammen eller om det er mange måneder siden sist, alle er like hyggelige, alle har tid til å prate litt, og man skulle gjerne ha pratet mye mer med alle sammen.
Kjære alle dere som jeg fikk pratet med i går: tusen takk for en utrolig trivelig dag! Jeg skulle så ønske dere alle kunne flyttet til Østfold så vi kunne ha sett hverandre oftere! 😉
Og så vil jeg si tusen takk til Katharina for kjempekoselig selskap i bilen og på utstillingen, jeg drar gjerne på tur sammen deg og Muffy igjen! 🙂
Del dette på:
-
IQ-test
Om mandag våknet jeg opp med mandler i dobbelt størrelse, og innen mandagen var over, var feberen på plass. I går startet såvidt verkingen i leddene, og i dag har hostingen satt igang. Nå skal jeg ikke klage for mye, for dette er bare andre gang jeg er forkjølet i vinter (i motsetning til for noen år siden, hvor jeg var forkjølet hele vinteren), men det passer så himla dårlig akkurat nå, da det er Lapphundspesial i Kongsberg til lørdag, og dit skal jeg! Jaja, jeg får utstyre meg med smertestillende/febernedsettende, hostestillende, mengder med vann og halstabletter.
Siden jeg ikke er helt i 100, blir det ikke kjempemye turer på Nairo. Så for å bøte på det, blir det desto mer hjernetrim på han. Og i den forbindelse kom jeg til å tenke på IQ-testen vi tok på Nairo for nesten nøyaktig halvannet år siden. På tide å ta den igjen! Og resultatet i dag ble som følger:
1. Gjemme en godbit under en boks:
Dette klarte han på 61 sekunder, altså 1 poeng denne gangen også.
2. Frigjøre seg fra et håndkle som dekker hode og skuldre:
I dag brukte han 5 sekunder, noe som vil si 5 poeng.3. Gjenkjenne et smil. Be hunden ligge, vent til hunden ser på deg, tell til tre og smil bredt:
Han brydde seg ikke forrige gang, og han brydde seg ikke i dag. 1 poeng.4. Gjemme en godbit under et håndkle:
Forrige gang klarte han dette på 58 sekunder, denne gangen ga han opp. 2 poeng.5. Hunden skal få tak i en godbit under et “bord” som er for lavt til at den får hodet under, men høyt nok til å få labben under:
Litt tregere denne gangen, men det tok bare 31 sekunder, og dermed ble det 5 poeng.6. Rop et ord i samme tonefall som når du roper hundens navn. Vi brukte ordene “kaffe” og “kake”:
Akkurat som sist, så kom han når jeg ropte kaffe, og han fikk derfor 3 poeng.Forrige gang ble totalen på 18 poeng, i dag ble det 17 poeng. Allikevel er resultatet “Din hund er smart, men kommer ikke til å gå på universitetet”, noe jeg fremdeles er strålende fornøyd med 🙂
Del dette på:
-
Vi går (h)elgen i møte
Etter at Eileif hadde unnagjort noen ærender i by’n i morges, dro vi på oss turklærne og kjørte ned til parkeringsplassen til Snarsmon. Her har vi gått tur mange ganger før, og det er en fin liten tur på totalt såvidt over 4 km.
Det var grusomt å gå her i dag. Det har kjørt biler innover skogsveien, og snøen i bilsporene var helt polert og speilblank. Imellom bilsporene lå det 15 cm våt og tung snø. Så selv om det var en fin dag med sol og bare litt vind, var vi rimelig slitne når vi kom til den siste biten inn mot Snarsmon, den biten hvor det bare er en smal sti.
Plutselig peker Eileif til høyre for oss, og der sto årsaken til tittelen på dette innlegget, bare 50 meter fra oss:
Ser dere begge to? En midt i bildet, og en like til høyre for treet på høyre side, dere skimter den såvidt mellom greinene. Det er jaggu ikke ofte vi møter elg på tur, og selv om jeg har en veldig respekt for disse store dyra og er redd de skal komme etter oss, er det utrolig stas å få se de på så nært hold!
Jeg hadde planer om å slippe Nairo litt da vi kom helt frem til Snarsmon, men ville ikke at han skulle dra på jakt etter elgene, så han fikk være i bånd. Men det går an å ha det moro allikevel! Man kan få raptusanfall og se helt gal ut:
Man kan late som om man lukter eller hører noe spennende under snøen og sette igang et gravearbeid ut av en annen verden:
Og man kan fortsette dresseringen av Eileif, slik at man kan hoppe høyt etter snøballer:
For selv om lappene er tunge i kroppen og ikke akkurat bygget for høydehopp, så klarer de jo å lette litt fra bakken 🙂
På vei tilbake mot grusveien sier Eileif at han så en elg oppe på høyre side av oss, så jeg var ikke mye på vakt. Men da vi kom tilbake til der vi så de to elgene på vei innover, ser vi at de jaggu står der enda, så det betyr at det var minst tre elg rundt oss!
Ser dere begge nå da? En midt i bildet, den andre står delvis skjult bak noen småtrær helt i høyre bildekant 🙂
Og med nok et bilde av den idylliske innsjøen:
så ønsker jeg dere en god fredagskveld, og håper dere går (h)elgen i møte med et smil og koselige planer 🙂
Del dette på:
-
Spontan ettermiddagstur
Alle som kjenner meg, vet at jeg er en av verdens minst spontane mennesker. Jo mer som kan planlegges, jo bedre er det, og kan det planlegges lang tid i forveien, så er det absolutt best. En sjelden gang kan jeg allikevel overraske med å være spontan, og denne ettermiddagen ble en slik gang. For ikke bare ville jeg spontant ut på en liten ettermiddagstur, den spontaniteten gjorde også at tidspunktet for middag ble forskjøvet, og det er jo nesten første gang i historien at dét skjer!
Siden sola var på vei ned, tok vi den lille turen til Trestikkehuken. Dette gjorde at bildene tatt på bakkenivå ble veldig mørke, og bildene tatt der de siste solstrålene falt ble veldig stemningsfulle. Jeg lar bildene tale for seg, bortsett fra at jeg må påpeke at på bilde nummer 4 er faktisk Nairo, og han er der en svevelapp (ingen bein i bakken). Enjoy!
Del dette på:
-
Mislykket tur
Jeg er til stadighet på jakt etter nye steder å gå tur. Norske kart på nett blir brukt flittig, og i tillegg har jeg et karthefte med tilhørende bok som beskriver mange turområder og severdigheter i vårt område av Halden, nordover, og østover inn på svenskesiden. Kriteriene mine for å gå tur, er at det enten skal være en runde å gå (uten noe særlig mer enn 1 km på asfalt), eller at jeg skal gå til en severdighet av noe slag (utsikt, fornminne eller lignende) og tilbake. Så et godt kart for meg skal ha turløyper markert, og det er enda bedre hvis løypa er markert i virkeligheten også.
Jeg sliter med å finne gode svenske kart på nett, noe som er veldig trist siden vi har Sverige både i sør, øst og vest. De svenske kartene på GPS’en har ikke oppmerkede løyper, og kartene inne på geocaching.com er google-kart, og der er det heller ikke markerte løyper. Etter mye søking på nett i går, kom jeg over denne siden (trykk på Geodataportalen øverst til høyre for å komme til kartet), og her er det markerte løyper. Men kartet er jo ekstremt tungvint å bruke, spesielt siden man ikke kan dra kartet dit man vil, man må bruke pilene øverst pluss zoom-bar’en. Men her fant jeg uansett frem til den runden jeg hadde i tankene, nemlig runden rundt Strömsvattnet ved Strömstad. Dere ser runden litt til høyre for midten her, markert med grønt:
(bildet er en skjermdump fra siden jeg linket til høyere opp)Med noen få minusgrader og ei strålende sol fra blå himmel la derfor Nairo og jeg i vei i dag. Jeg gledet meg virkelig til turen, ikke minst fordi det er litt lengde på runden, i motsetning til de rundene vi til stadighet går som er på 3-5 km. Parkerte øverst til høyre, omtrent der det står Backe (eller er det Bäcke det står?), og gikk sørover langs E6. Jeg fant noe som kunne ligne en sti, men ingen merking av noe slag, og vi fortsatte bare sørover, helt inntil viltgjerdet mot E6. Etterhvert fikk jeg en følelse av at dette ikke kunne stemme. Det var tydelig at området vi gikk på egentlig er et myrområde på sommeren, og man kan da ikke ha en turløype over myr, ihverfall ikke en såpass lang strekning? Og da vi etter ca halvannen kilometer måtte brøyte oss gjennom kratt og meterhøyt tørt gress, da gadd jeg rett og slett ikke mer, snudde og gikk tilbake mot bilen. To stakkarslige bilder var alt som ble dokumentert fra det som kunne vært en deilig tur i nydelig vintervær:
For fint var det jo, det var bare så utilgjengelig!
For ikke å snakke om at det ikke var spesielt trivelig å gå tur mens bilene suste forbi i 120 km/t 10 meter fra oss… Så det var en rimelig skuffa Kjersti som satt kursen hjemover igjen, etter bare ca 3 km tur.
Da jeg kom hjem og fikk sjekket kartet på Endomondo, ble jeg rimelig overrasket:
For hvis dere sammenligner dette kartet med det øverste, skulle jeg altså ha banet meg vei gjennom krattet i noen meter til, så gått inn på den lys gule veien og så inn på den lille hvite veien rett til høyre for der det står Rörvik. Derifra skulle det altså gå en sti videre opp mot Lunden og Erlandseröd, og så tilbake til bilen. Men hvorfor var det ikke (“blå”-)merket? Og hvorfor legges det opp til at en runde skal gå over en myr det må være umulig å gå på sommeren? Nei, jeg får holde meg til å gå tur i Norge frem til jeg får kjøpt et skikkelig turkart for Strömstad-trakene, sånn at jeg er sikker på at jeg går riktig, og dermed slipper sånne skuffelser som i dag.
Da vi kom hjem, rakk vi knapt å komme på innsiden av døra før Nairo satt seg ved ytterdøra og begynte å sutre. Det var ikke tale om at jeg skulle gå noe mer, så vi satt han ut i løpestrengen. Frem til nå har han pleid å legge seg på verandaen eller stå rundt hushjørnet så han kan se inngangsdøra, så overraskelsen var stor da vi tittet ut og så dette:
Der lå han, på motsatt side av gårdsplassen, og det så ut som han tok livet helt med ro. Og da jeg skulle ut for å hente post en times tid senere, hadde han jaggu sovnet! Greit, jeg skal herved slutte å bekymre meg for at han mistrives når han står ute 😉
Del dette på:
-
Minitur med kløven
For øyeblikket har vi bare én bil (mamma er i Norge og da får hun selvsagt ha bilen sin selv 🙂 ), og da må turer planlegges litt mer. Eileif har et møte i by’n nå i formiddag, så da satt Nairo og jeg på med han til en skogsvei et par kilometer hjemmefra, og så tuslet vi hjem via skogen. For at Nairo skulle få jobbe litt ekstra, pakket jeg noen skjerf ned i kløven hans og tok den på han. Skjerfene fungerer som stabilitet, og de er såpass lette at det ikke utgjør noen tyngde for han.
Det er ikke ofte jeg tar kløven på Nairo, så det er like spennende hver gang å se hvordan han reagerer. Men jeg tror jeg kan slå meg til ro med at han bryr seg null og niks om kløven, det er like moro å ha raptusanfall med kløv som uten kløv 🙂
Det ble 2 km tur, og veien vi gikk er ikke ofte i bruk. Ettersom det har snødd litt, har trærne fått litt ekstra vekt, og de henger nå så fint over veien. Så mye i veien er de at hadde ikke jakka mi vært stram i halsen, hadde jeg fått snø i nakken hver gang jeg måtte under trær. Du ser de i bakgrunnen her:
Og så måtte jeg le litt når jeg så det neste bildet jeg tok. Har jeg en hund med humor? 😉
For det ser da virkelig ut som han ler av ett eller annet her 🙂
En fin liten tur ble det, og Nairo koste seg like mye med kløv som uten. Det er godt for et mammahjerte, det!
Del dette på:
-
Trestikkehuken
Når det er mye skiskyting og langrenn på tv, sliter jeg med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Skal jeg la sofaen sluke meg og følge våre flinke utøvere, eller skal jeg komme meg ut på tur selv, og kose meg med natur og snø og en lykkelig hund? I dag klarte vi å kombinere begge deler, og ingenting er bedre enn det!
Det har snødd jevnt og trutt her denne uka. Det er ikke så mye som ligger, men nok til at det sikkert er skispor både her og der (og jeg er ikke noe glad i gå på beina der der er skispor, jeg går heller ikke på ski), og det er heller ikke spesielt moro å gå tur i 10-15 cm snø. Jeg satt derfor i går og tittet på kart og prøvde å finne ett eller annet aktuelt sted, og øynene mine fant et tjern som heter Trestikket, som ligger ikke langt fra lysløypa på Prestebakke. Etter en prat med R og C på formiddagen i dag, hvor de bekreftet at det burde gå fint å gå her, satt vi kursen i den retningen. Kjørte inn fra hovedveien, og parkerte i et kryss der veien gikk både videre rett frem og mot høyre, dit vi skulle gå. Veien var brøytet så langt vi kjørte, men ikke i retning tjernet, men det var kjørt med bil der, så vi hadde spor å gå i:
Vi kom etterhvert til en slette med god oversikt, og da lot vi Nairo springe løs litt. Da veksler han mellom å løpe fort-fort-fort:
og å gå og snuse litt i skogen langs veien:
Vi så ekstremt mye dyrespor her, klarte ihvertfall å identifisere elg og rådyr, og så tror vi at vi så revespor. Og med tanke på at Nairo gikk med nesa i bakken mesteparten av veien, tror jeg det kan love godt for videre sportrening.
Det tok ikke lang tid før vi kom frem til Trestikket, og med ei sol som såvidt brøt gjennom det tynne skylaget, var det virkelig vakkert her i dag!
Vi visste at det skulle finnes en gapahuk her, men vi fant ingen naturlig sti, så vi tuslet rett gjennom den åpne skogen og mot vannet, og fikk fort øye på gapahuken. En koselig liten gapahuk som har fått navnet Trestikkehuken, og som ifølge skiltet vedlikeholdes av Bøkevangen (der vi hadde bryllupet):
Og med denne utsikten fra åpningen i gapahuken, er det ikke rart at den blir brukt ofte:
Det var til og med en liten utedo med hjerte i døra der 🙂
Dette var ikke en lang tur, bare ca 3,1 km fra bilen og tilbake. Men det var virkelig fint her, og selv om det var kaldt (-10), var det nydelig å bevege litt på seg i den forsiktige vintersola. I tillegg var vi hjemme i tide til å se skiskyting, og mer perfekt lørdag skal man lete lenge etter 🙂
Del dette på:
-
To hvite frakker
På onsdag var det tid for min halvårlige sjekk hos min vanlige tannlege. Nå har min vanlige tannlege flyttet praksisen sin fra Halden til tannlegekontoret spesialisten min holder til på i Moss, så jeg har fått en ny vanlig tannlege her i Halden, en trivelig svenske som Eileif allerede har vært hos noen ganger, og han hadde bare godord å si om han. Nå er min tannlegeskrekk en del nivåer høyere enn Eileifs tannlegeskrekk (som ikke eksisterer i det hele tatt), men jeg skal si meg enig i at det var en snill svensk tannlege. Ihvertfall i den forstand at han ikke gjorde meg noe spesielt vondt fysisk. Men det han kunne fortelle meg etter å ha tatt en kikk i munnen min og etter å ha tittet på bildene var ikke akkurat hyggelige nyheter, betennelsen (som jeg gjennomgikk 3 operasjoner for å bli kvitt sist sommer) er absolutt tilstedeværende, og bortsett fra at jeg ikke hadde hull i tennene, var resten egentlig bare sørgelig. Så nå er planen å vente og høre hva spesialisten i Moss sier når jeg skal til henne i april. Yay for det…
I går var det Nairos tur til å besøke en hvit frakk. Nå hadde vel hverken min tannlege eller Nairos veterinær hvite frakker på seg, men dere skjønner tegninga. Den årlige helsesjekken og vaksinen sto for tur for Nairo, og det er ikke akkurat noe vi gleder oss til. Vi har jo jobbet bort Nairos redsel i de fleste situasjoner han er oppe i ofte, men veterinærkontorredselen er så absolutt tilstedeværende, dessverre.
Jeg startet med å la Nairo få luftet seg skikkelig, og fikk dermed ventet så lenge som mulig med å gå inn på venteværelset. Når vi så kom inn dit, satt det ei dame der med en liten terrier-jente (Jack Russel, tror jeg), og denne vakre lille jenta hadde løpetid. Man skulle jo tro at min overamorøse nesten voksne hund ville gjort det han kunne for å komme bort til henne, men nei, han satt seg under stolen jeg satt på og ristet på en måte selv Elvis ville blitt misunnelig på. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi kom inn til veterinæren, og jeg løftet Nairo opp på bordet. Der la han seg ned, flat som ei pannekake og fortsatte ristingen sin.
Med litt små vanskeligheter, fikk veterinæren undersøkt det han ville, og det jeg hadde spørsmål om. Nairo aker på stumpen bortover gulvet en gang i måneden ca, og veterinæren var enig med meg i at det var for sjeldent til at det burde tyde på at Nairo har noen problemer med analkjertlene. Men jeg skal selvsagt holde øye med bakparten hans, og blir det rødt og hovent, bærer det umiddelbart tilbake til veterinæren.
Veterinæren kommenterte selvsagt redselen hans, og jeg forklarte hva vi har gjort for å få han dit han er i dag. Veterinæren foreslo å prøve feromon-behandling, og i den forbindelse lurte jeg på om det er noen av dere som har testet dette på deres hunder? Jeg vil gjerne høre om alle typer erfaringer, men også spesielt hvor intensivt dere har trent mens hunden har vært påvirket av feromonene. Og hvilke(t) produkt(er) dere har brukt.
En annen ting var at vi har lagt merke til at det av og til drypper fra snoppen til Nairo, men kun idet vi kommer inn etter en tur ut. Det har ingenting å si om det er etter en langtur eller etter en ørliten tissetur, og det er kun urin som kommer ut. Jeg vet jo at hannhunder kan ha en tendens til å få forhudsbetennelse, men det er ikke noe guffe som kommer ut i det hele tatt. Veterinæren mente at det kun var litt urin som lå igjen i forhuden, så jeg bekymrer meg ikke, men hvis noen av dere har erfaring rundt dette også, hører jeg gjerne om det.
Så er det jo dette med at Nairo er krypt (har en testikkel nede og en i bukhulen). Jeg har jo vekslet frem og tilbake når det gjelder kastrering, for testosteronet testiklene hans gir han er jo en del av grunnen for hvorfor vi har lykkes rimelig godt med å få han mindre redd. Men så er det jo dette med økt risiko for kreft i testikkelen som ligger oppe. Ifølge veterinæren er den økte sjansen for kreft så liten utifra statistikken, og han mente også at det kunne bli katastrofalt (han brukte vel kanskje ikke akkurat det ordet) å kastrere Nairo, at han da ville bli satt tilbake til et økt redselsnivå. Og det er jo sånn jeg til slutt har endt opp med å tenke også.
Det siste vi gjorde var å sette Nairo på vekta. Nå veier jeg han jo hver 14. dag, og ved forrige veiing for halvannen uke siden hadde han gått opp 1 kg på 2 uker, nå hadde han gått opp ytterligere 400 gram og veide i går 16 kg! Yippie! 😀 Jeg skal ifølge skjemaet mitt veie han igjen til søndag, så da blir søndagens vekt ført inn i skjemaet, men det er moro å vite at han har vært oppe i 16 kg for andre gang 🙂
Mens jeg skulle betale, prøvde jeg å få Nairo til å sitte i ro. Dette er ikke noe vi har trent så mye på, men det gikk nogenlunde bra. Men så, helt plutselig, kom Nairo på at det jo var ei søt jente med løpetid rett rundt hjørnet, redselen var borte på et blunk, og han gjorde det han kunne for å sjarmere henne på avstand 😉
Uansett: alt i alt var det en positiv helsesjekk av Nairo. Ingenting alvorlig galt, han har fått vaksina si, og jeg er noen hundrelapper fattigere og en del informasjon rikere 🙂
Vi avsluttet byturen med å gå en liten tur på Rødsfjellet, og der fikk Nairo bjeffet til en vakker gul Labradorgutt, han fikk prøvd å være amorøs mot ei vakker gul Labradorjente (som forøvrig ikke lot seg sjarmere og heller viste han hvor fine tenner hun har og hvor mørkt hun kunne knurre), og han fikk pepet mot to småhunder av for meg ukjente raser. Så forhåpentligvis var den lille turen nok til at han glemte hele det for han traumatiske veterinærbesøket 🙂
Del dette på:
-
Tårer og hjertevarme
Jeg visste på forhånd at dagen i dag kom til å bli spesiell, men hvor spesiell den ble var jeg ikke klar over før i ettermiddag. Dagen startet med det årlige veterinærbesøket med Nairo, men det skal få sitt eget innlegg en av de nærmeste dagene. Etter å ha hentet Eileif når han var ferdig med sitt møte, dro vi og kjøpte en bukett roser, og så gikk turen til kirkegården. Min kjære pappa skulle ha fylt 80 år i dag hvis han hadde fått leve, og en nydelig bukett røde roser er det minste jeg kan gi til han, når jeg ikke lenger har mulighet til å gi noe annet.
Det er snart 30 år siden han døde, og sorgen og savnet ligger alltid der, som en litt skarp diamant i hjertet mitt. Jeg har levd uten pappa i 3/4-deler av livet mitt, og kjenner jo egentlig ikke til noe voksent liv med han, allikevel kommer jeg alltid til å savne han. Og at slike merkedager som i dag er litt mer vanskelig å takle, kommer til syne med tårer på graven hans. Gratulerer med dagen, pappa! Glad i deg!
Av grunner jeg ikke lenger husker, tok jeg vare på litt av pelsen til både Santo og Arkas. Ikke mye, bare nok til å fylle hvert sitt Norgesglass. Etter at jeg fikk Nairo, har jeg jo blitt kjent med utrolig mange koselige lapphundeiere, og en av de er Nøve. Hun spinner garn selv, blant annet av lapphundull, og på lapphundspesialen på Biri i august fikk hun en pose med Nairo-ull pluss det jeg hadde etter Santo og Arkas. Håpet var at hun kunne spinne garn av det, men ikke bare gjorde hun det, hun tilbød seg til og med å strikke for meg. Snakk om hjertevarme!
Og i dag, da humøret ikke var helt på topp, da dukket det en pakke opp i posten (snille postmannen hadde satt den fast til postkassa med strikk da den ikke passet i postkassa), og hva lå i den? Jo, hjertevarme til tusen og tilbake:
Strikkede votter, strikkede pulsvarmere og en heklet blomst! Og sentimentale meg brast ut i gråt for andre gang i dag. Både fordi Nøve er så snill og gjør dette, men også fordi dette blir så spesielt for meg, det er jo ull etter hundene mine! Det mørke garnet er en blanding av Arkas og Nairo, det lyse garnet er Santo. Mammas lille gull, mammas lille engel og mammas lille vakre.
Kjære Nøve: å si tusen takk dekker ikke hvor mye dette betyr for meg, men jeg finner ingen andre ord. Tusen hjertelig takk, snille du!
Del dette på:
