-
Linnekleppen
I går gikk Nairo og jeg en tur på såvidt over 7 km i Høyåsmarka her i Halden. I dag fikk vi med oss Eileif, og vi dro til Linnekleppen, som ligger på grensen mellom kommunene Marker og Rakkestad. Selvsagt var det en cache som lokket (det var det også i går), men hovedsaken var å komme oss ut i frisk luft.
Du kan lese mer om Linnekleppen på hjemmesiden deres, og ifølge denne siden er Linnekleppen Østfolds femte høyeste topp. Så vi kan nesten si at vi har vært på topptur i dag 😉
Fra første steg ble tatt, var jeg veldig glad jeg hadde tatt på meg broddene. Skogsstien var bar i de mest solfylte områdene, men stort sett gikk vi på is eller på snø på is. Generelt sett var det et kjempefint terreng å gå i, og i motsetning til stort sett over alt ellers i Østfold, så var det veldig åpent her, og vi hadde god utsikt nesten hele turen.
Ikke lenge etter parkeringsplassen møtte vi på denne figuren:
Nesten hele veien fra parkeringsplassen og opp er det satt ut informasjonstavler. Her kan man lese om dyreliv, planteliv og miljøet, veldig informativt:
Sola strålte som bare vårsola (og påskesola) kan, og det er på ingen måte feil å gå tur på en dag som denne og med slik utsikt:
Og så måtte vi jo bare ta oss en liten pustepause når vi møtte denne karen:
Nairo har sjeldent tid til å sette seg når vi tar pauser. Han bruker tiden til å snuse rundt, og til å være full i apestreker:
Men av og til har han tid til å være litt søt også, selv med snø på snuta:
Etter 3,3 km gåing i veldig rolig tempo (brukte 1 time og 14 minutter opp), var vi fremme:
De har virkelig lagt området til rette for turgåere, med en fin gapahuk, massevis med benker, et par klatrestativer til ungene, og ikke minst:
Og man trenger ikke føle seg ensom der oppe, for man har alltid selskap av denne karen og et par av hans artsfrender:
Det er satt opp et monument der med litt info, og med oversikt over alle som har hatt vakttjeneste der:
Utsikten var formidabel fra selve toppen, selv om det sto trær både her og der:
Selvsagt er utsikten bedre fra toppen av tårnet, men ikke pokker om noen får meg opp i den trappa!
Så jeg holdt meg på landjorda og storkoste meg i solsteiken:
Vel nede igjen kunne vi konstatere at vi hadde gått 6,6 km inklusive ca 300 høydemeter oppover, og vi brukte 2 timer og 12 minutter med effektiv gåtid. All isen på stien var årsaken til at det gikk ganske så sakte, men det var en utrolig fin tur, og jeg anbefaler den til alle som er i området. Skal du gå der på sommertid, leser jeg i cacheloggene at vanntette støvler anbefales. Og ja, cachen ble funnet 🙂
Del dette på:
-
Sånn var mars
For tiden sitter jeg fast her hjemme. Eileif har fått praksisplass og har derfor bilen hver dag, og jeg kommer meg ikke noe sted. Og siden det ikke skjer nevneverdig mye i et gult hus ute på landet, så blir det ikke mye å fortelle om i bloggen. Derfor tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan min mars har vært de siste årene 🙂
Vi begynner i 2003, altså 10 år siden! Da var jeg på hytta, og hadde masse besøk av fugler på fuglebrettet rett på utsiden av et vindu:
Hvis jeg ikke tar helt feil, er busken en kaprifol, og den hadde allerede i mars kommet med skudd.
Så flytter vi oss til mars 2004. Store ting skjedde i nabolaget, vi var i ferd med å få en ny E6 og en ny Svinesundbro:
I juni dette året fikk jeg mulighet til å gå opp på buen, og selv om høydeskrekken min stoppet meg fra å komme meg helt på toppen, var det allikevel en storslagen opplevelse! Og i juli heiste de opp midtseksjonen av veien. Da kjørte jeg utom hver morgen før jobb for å ta bilde av hvor langt de hadde kommet, de brukte 3 dager på den prosessen.
I mars i 2005 var jeg på Nordens Ark:
Nå er det altfor lenge siden jeg var der sist, og jeg savner å gå rundt der nede og titte etter dyrene.
Mars 2006 var tydeligvis kald, ihvertfall hvis vi skal dømme utifra hvordan Elgåfossen så ut:
Det er tomt i bildemappa mi for mars 2007, men 22. mars 2008 hadde vi en fabelaktig solnedgang her:
Av og til skulle jeg ønske at jeg virkelig klarte å ta bilder av hvordan naturen nøyaktig ser ut, for jeg synes alltid det går noe tapt på veien mellom virkelighet og minnebrikke.
28. mars 2009 var det vår her. Krokusen prøvde så godt den kunne å komme seg opp, og dette er fra det bedet med mest skygge:
Rundt denne dato i 2010 var løkblomstene i bedet langs veien på god vei opp:
Nå har jeg faktisk ikke vært ute og tittet i dette bedet enda i år, men det er snøfritt der, og solen varmer også godt der, så kanskje der er noe på gang?
I 2011 hadde fokuset skiftet tilbake til hund, og her er et bilde fra den andre dagen vår på valpekurs. Se den bittelille halen! 🙂
Og i fjor hadde vi en staselig hund som nøt vårsolen ute på nedsiden av verandaen:
Nå er det straks helg, og den skal, hvis jeg får bestemme, fylles med litt shopping (mamma har snart bursdag), helst to lange gåturer, og kanskje et cachefunn 🙂
Del dette på:
-
Uke 11 – Ukens utsikt
Nok en søndag, og nok en fin dag:
Det har snødd i natt og i morgentimene, men så lite at det forsvant så fort sola sto opp og vinden fikk gjort litt vei i vellinga. Nairo og jeg har vært ute og gått en tur i skogen i dag, blåis på stiene og vind på toppen. Men det var godt å bevege på seg!
Og bare som et lite PS! Jeg snakket med en nabo i går, og tispa deres har også løpetid, altså er det to tisper som løper her samtidig. Ikke noe rart Nairo sliter! 🙂 Jeg er sjeleglad for at de to nærmeste tispene løper samtidig, det betyr færre uker løpetid pr år 😀
God søndag!
Del dette på:
-
Se, han ligger!
Med tanke på gårsdagens innlegg, må jeg bare vise dere dette:
Dette er første gangen Nairo har lagt seg frivillig ned på kvelden denne uka! Og i skrivende stund har han lagt seg helt ned på siden og sover! Normalt for han på denne tiden av døgnet, ihvertfall det som har vært normalt denne uka, er at han sitter ved utgangsdøra og bjeffer og uler, så dette er en klar forbedring! Er nesten så jeg ikke tør å bevege på meg, i redsel for å vekke “monsteret” 😉
Om det er det at han har sittet i bilen pluss stått ute i løpestrengen i dag som er årsaken til denne overraskende avslappingen, eller om det er løpetiden hos naboen som er avtagende, nei det aner jeg ikke, og jeg bryr meg heller ikke. Han hviler og er stille! 😀
Edit: Jeg fikk ikke lagt ut dette innlegget i det øyeblikket jeg hadde tenkt, da jeg ble sittende i en telefonsamtale. Nå har Nairo våknet, og han er VÅKEN og på ingen måte lydløs. Det var godt så lenge det varte!
Del dette på:
-
Når damene løper
I årevis har jeg hørt om hannhunder som tar helt av hvis det er løpske tisper i nærheten. Hannhunder som stikker av på tur, som hopper over gjerder, som knuser ruter både i vinduer og i dører, som ikke spiser, som ikke sover, som bare stresser. Og jeg har tenkt: stakkars hundeeier som må leve med dette maset, og stakkars hannhund som ikke får noe ro på flere uker. Jeg har ikke skjønt hvor heldig jeg har vært med mine gutter, det skjønner jeg nå.
Santo var ikke noe problem når damene rundt han hadde løpetid. Vi bodde på et relativt lite boligfelt, men det lå nok av hus rundt omkring, og det var hunder nesten over alt. Han fikk tyvparret seg én gang, men da sto han bundet fast ute, og den søte lille tispa hadde stukket av hjemmefra.
Arkas var heller ikke noe problem på dette området. Nå bodde aldri han sånn til at det var mengder med tisper rundt han, men han hadde jevnlig omgang med ei tispe, og det gikk alltid veldig fint.
Nairo er derfor et kapittel for seg selv. Nå bor vi jo landlig til, og det er langt mellom husene, men i de nærmeste husene vet jeg det bor 6 hunder. Jeg vet at to av de er tisper, jeg tror to til er tisper, og så vet jeg ikke hva de to siste er. Og selvsagt er det ei tispe som bor nærmest. Jeg tror hun er Border Terrier, det ligner ihvertfall veldig, og hun er ei herlig lita jente på 1 år. Virkelig omgjengelig, kvikk og sosial, og jeg synes hun er supersøt. Det synes Nairo også!
I rettferdighetens navn må jeg forklare at Nairo har tatt tak rundt det meste med forlabbene sine. Og da mener jeg i dette tilfellet ikke på en sånn søt, ekorn-aktig måte, for det gjør han jo også, men jeg mener mer på den amorøse måten. Min teori er at han har overproduksjon av testosteron pga testikkelen som ligger i buken. Men selv om han alltid har vært litt overamorøs, så har det foregått uten lyd, og det har vært lett å bryte adferden ved å ta han bort fra kilden til den amorøse oppførselen.
I går kveld fikk jeg bekreftet at den supersøte nabotispa har løpetid, og det forklarer det vi har vært gjennom de siste dagene. Eksempler på Nairos liv i det siste: Står opp, setter seg ved utgangsdøra og sutrer og uler (normalt sover han til langt utpå ettermiddagen hvis det ikke skjer noe). Blir sliten, og legger seg. Spretter opp hvis jeg så mye som leer på en pekefinger (Skal vi ut??? Skal vi ut??? Skal vi ut???). Spiser enda mindre enn normalt (noe som innebærer at han nå stort sett ikke spiser i det hele tatt). Står midt på stuegulvet og bjeffer for å få oppmerksomhet. Bruker mesteparten av kvelden på å sitte ved døra og ule.
Selvsagt får han turer. Siden jeg fremdeles er dårlig, blir det ikke de lengste turene dessverre. Selvsagt driver med med hjernetrim, men hvis jeg trodde han normalt hadde kort konsentrasjonsevne, så er den enda kortere nå. Det virker som om lukta av denne nydelige nabojenta har satt seg fast i nesa hans og vi vet jo alle hvor opphengte vi blir selv, når det er vi som har en spesiell lukt i nesa 😉
Jeg har fått tips om hva jeg kan gjøre i en Finsk Lapphund-gruppe på FB, både av aktivisering og mosjon, men også på det mer medisinske planet. Og ta ikke dette som syting og klaging, jeg har selv valgt meg hannhund, og jeg må bare gjøre det beste ut av det.
Og hvis jeg ser på det med et glimt i øyet, så har jo Nairo og jeg det like ille. Han tar av fordi han har lyst på ei fin dame, jeg tar av fordi han tar av 😉
Del dette på:
-
Lapphundspesialen i Kongsberg 2013
Ved 7-tiden i går morges parkerte Katharina hos meg, og etter å ha latt Muffy og Nairo få hilse og leke litt, pakket vi oss inn i bilen og satt kursen mot Kongsberg. 3 timer senere parkerte vi ved hundehytta der, i noen minusgrader og et herlig snøvær. Skikkelig lapphundvær!
Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget kjentfolk, det hadde allerede kommet en del før oss, og fler dukket opp, en etter en. Og siden dette er mennesker jeg stort sett bare ser i utstillingssammenheng, og derfor egentlig altfor sjeldent, er det utrolig koselig å se alle sammen igjen. Det er bare så synd at slike dager går så utrolig fort, og jeg rekker ikke å snakke så mye med alle som jeg skulle ønsket!
Jeg har lagt ut et album med bilder på Facebook. Albumet er offentlig, og det ligger link til det i den ene FL-gruppa på FB også. Derfor vil jeg tro at de fleste av dere har sett alle bildene i denne bloggposten, men det første bildet her har jeg spart på til bloggen, for jeg synes det er så utrolig herlig! Katharina og hennes herlige Muffy (Lappizaros Malou):
Nairo ble stort sett sittende i bilen, for det hadde vært umulig for meg å leke fotograf og passe på han samtidig. Og fotografering ble det mye av. 108 bilder kom jeg hjem med, 29 bilder har blitt lagret da de resterende 79 bildene enten var elendige eller så og si like noen andre bilder, og 11 av de bra bildene skal dere få se her.
Ann Christin og Terho (Mallalasse’s Terho) holdt Katharina og meg med selskap størstedelen av dagen. Terho er i likhet med Nairo krypt, og stilles derfor ikke. Men han er å så sjarmerende, og det er ingen tvil om at han liker leverpostei på tube:
Jeg hadde ikke med meg zoomobjektivet mitt, men allikevel klarte jeg å fange dette koselige øyeblikket fra lang avstand:
Nøve står med sin herlige Lundehundvalp Tassen i armene (jeg fikk dessverre ikke knipset noe bilde av Nalle… 🙁 ), Marianne står klar med kameraet og Molly (Fjällfarmens Amie, Nairos halvsøster, samme far) titter forsiktig frem mellom de.
Jeg har i lengre tid hatt kontakt med Ellen og hennes Thorvald (Hakasitas Aslan) på nett, men siden de bor i Trondheim, har vi ikke møttes før. Nå hadde de tatt turen sørover for utstillingen, og jeg fikk endelig hilst på en av de vakreste lappeguttene jeg vet om!
Jeg sa ifra til Ellen på forhånd at hvis det er én hund jeg skulle kjenne igjen hvor som helst, så må det være Thorvald. Idet Katharina og jeg fant oss en plass å sitte, kastet jeg blikket over på andre siden av utstillingsringen, brukte 2/10-dels sekund, og sa: Der er Thorvald! 😉
Birk (Lappevennens Miro Eliel Käimopoika) er en herlig gutt som har mange likhetstrekk med Nairo. Her er han i ringen med pappa Håkon, mens mamma Kristine står spent og ser på et sted bak ryggen min:
En annen hund som er utrolig lett å kjenne igjen, er Leo (Fjelldronningens Leo). Han har så mange ansiktsuttrykk at det er en fryd å se på han, og han er like vakker innvendig som utvendig:
Mamma Kristin og pappa Håvard hadde gjemt seg et stykke fra ringen, så Leo gikk med handler i går 🙂
Jeg har vært på 2 lapphundspesialer før gårsdagens, og på begge de spesialene har Prins (Ulldottens Beethoven) vært uten at jeg har sett han. Det kan ikke beskrives som noe annet enn en nesten-skandale, siden jeg har sett så mange bilder av Prins på nett. I går fikk jeg endelig hilst på han, og han er også en lett gjenkjennelig lappegutt:
Katharina vurderte å ikke stille Muffy, siden Muffy har bestemt seg for at det er vår og har kastet av seg all vinterpelsen. Men heldigvis tok de turen inn i ringen, noe som endte opp i Excellent:
Grattis! 😀
Gry og Tjorven (Fjelldronningens Lykke, søsteren til Leo) var selvsagt på plass:
Jeg synes blikket til Tjorven er så herlig her, hun ber jo så pent om at mamma skal se på henne 🙂
Gry eier også Milli (Rödmossa Onni-Milli), her er det Håvard (som eier Leo) som stiller henne:
Vakreste Dronning Milli som har bursdag i dag, gratulerer med dagen!
Og til sist har vi Molly, som dere såvidt så titte frem mellom Nøve og Marianne litt høyere oppe her:
Skjønne Molly som er jevngammel med Nairo (tror det skiller to dager på de), og som jeg så i valpekassa da vi hentet Nairo. Mammaen hennes, Marianne, har også bursdag i dag, gratulerer så mye!
Nairo fikk komme ut litt når jeg var ferdig med å ta bilder. Da var det ikke så mange hunder igjen ved ringen, noe jeg tror var kjempegodt for han. Han fikk snust på noen mennesker, og han følte seg også trygg nok til å ta godbit fra hendene til Kristin og Håvard (tusen takk for sosialiseringshjelpen!)!. Alt i alt, en god opplevelse for han uten altfor mye stress, nettopp det han trenger.
Jeg må alltid klype meg selv litt i armen når jeg er på lapphundspesialene, for jeg klarer ikke helt å tro at jeg virkelig opplever det jeg opplever. Så mange utrolig koselige mennesker å prate med, og det har ingenting å si om man har snakket med de tidligere eller ikke, om man kjenner de igjen eller ikke, og om man snakker samme språk eller ikke. Det har heller ikke noe å si om man nylig har sett alle sammen eller om det er mange måneder siden sist, alle er like hyggelige, alle har tid til å prate litt, og man skulle gjerne ha pratet mye mer med alle sammen.
Kjære alle dere som jeg fikk pratet med i går: tusen takk for en utrolig trivelig dag! Jeg skulle så ønske dere alle kunne flyttet til Østfold så vi kunne ha sett hverandre oftere! 😉
Og så vil jeg si tusen takk til Katharina for kjempekoselig selskap i bilen og på utstillingen, jeg drar gjerne på tur sammen deg og Muffy igjen! 🙂
Del dette på:
-
IQ-test
Om mandag våknet jeg opp med mandler i dobbelt størrelse, og innen mandagen var over, var feberen på plass. I går startet såvidt verkingen i leddene, og i dag har hostingen satt igang. Nå skal jeg ikke klage for mye, for dette er bare andre gang jeg er forkjølet i vinter (i motsetning til for noen år siden, hvor jeg var forkjølet hele vinteren), men det passer så himla dårlig akkurat nå, da det er Lapphundspesial i Kongsberg til lørdag, og dit skal jeg! Jaja, jeg får utstyre meg med smertestillende/febernedsettende, hostestillende, mengder med vann og halstabletter.
Siden jeg ikke er helt i 100, blir det ikke kjempemye turer på Nairo. Så for å bøte på det, blir det desto mer hjernetrim på han. Og i den forbindelse kom jeg til å tenke på IQ-testen vi tok på Nairo for nesten nøyaktig halvannet år siden. På tide å ta den igjen! Og resultatet i dag ble som følger:
1. Gjemme en godbit under en boks:
Dette klarte han på 61 sekunder, altså 1 poeng denne gangen også.
2. Frigjøre seg fra et håndkle som dekker hode og skuldre:
I dag brukte han 5 sekunder, noe som vil si 5 poeng.3. Gjenkjenne et smil. Be hunden ligge, vent til hunden ser på deg, tell til tre og smil bredt:
Han brydde seg ikke forrige gang, og han brydde seg ikke i dag. 1 poeng.4. Gjemme en godbit under et håndkle:
Forrige gang klarte han dette på 58 sekunder, denne gangen ga han opp. 2 poeng.5. Hunden skal få tak i en godbit under et “bord” som er for lavt til at den får hodet under, men høyt nok til å få labben under:
Litt tregere denne gangen, men det tok bare 31 sekunder, og dermed ble det 5 poeng.6. Rop et ord i samme tonefall som når du roper hundens navn. Vi brukte ordene “kaffe” og “kake”:
Akkurat som sist, så kom han når jeg ropte kaffe, og han fikk derfor 3 poeng.Forrige gang ble totalen på 18 poeng, i dag ble det 17 poeng. Allikevel er resultatet “Din hund er smart, men kommer ikke til å gå på universitetet”, noe jeg fremdeles er strålende fornøyd med 🙂
Del dette på:
-
Vi går (h)elgen i møte
Etter at Eileif hadde unnagjort noen ærender i by’n i morges, dro vi på oss turklærne og kjørte ned til parkeringsplassen til Snarsmon. Her har vi gått tur mange ganger før, og det er en fin liten tur på totalt såvidt over 4 km.
Det var grusomt å gå her i dag. Det har kjørt biler innover skogsveien, og snøen i bilsporene var helt polert og speilblank. Imellom bilsporene lå det 15 cm våt og tung snø. Så selv om det var en fin dag med sol og bare litt vind, var vi rimelig slitne når vi kom til den siste biten inn mot Snarsmon, den biten hvor det bare er en smal sti.
Plutselig peker Eileif til høyre for oss, og der sto årsaken til tittelen på dette innlegget, bare 50 meter fra oss:
Ser dere begge to? En midt i bildet, og en like til høyre for treet på høyre side, dere skimter den såvidt mellom greinene. Det er jaggu ikke ofte vi møter elg på tur, og selv om jeg har en veldig respekt for disse store dyra og er redd de skal komme etter oss, er det utrolig stas å få se de på så nært hold!
Jeg hadde planer om å slippe Nairo litt da vi kom helt frem til Snarsmon, men ville ikke at han skulle dra på jakt etter elgene, så han fikk være i bånd. Men det går an å ha det moro allikevel! Man kan få raptusanfall og se helt gal ut:
Man kan late som om man lukter eller hører noe spennende under snøen og sette igang et gravearbeid ut av en annen verden:
Og man kan fortsette dresseringen av Eileif, slik at man kan hoppe høyt etter snøballer:
For selv om lappene er tunge i kroppen og ikke akkurat bygget for høydehopp, så klarer de jo å lette litt fra bakken 🙂
På vei tilbake mot grusveien sier Eileif at han så en elg oppe på høyre side av oss, så jeg var ikke mye på vakt. Men da vi kom tilbake til der vi så de to elgene på vei innover, ser vi at de jaggu står der enda, så det betyr at det var minst tre elg rundt oss!
Ser dere begge nå da? En midt i bildet, den andre står delvis skjult bak noen småtrær helt i høyre bildekant 🙂
Og med nok et bilde av den idylliske innsjøen:
så ønsker jeg dere en god fredagskveld, og håper dere går (h)elgen i møte med et smil og koselige planer 🙂
Del dette på:
-
Spontan ettermiddagstur
Alle som kjenner meg, vet at jeg er en av verdens minst spontane mennesker. Jo mer som kan planlegges, jo bedre er det, og kan det planlegges lang tid i forveien, så er det absolutt best. En sjelden gang kan jeg allikevel overraske med å være spontan, og denne ettermiddagen ble en slik gang. For ikke bare ville jeg spontant ut på en liten ettermiddagstur, den spontaniteten gjorde også at tidspunktet for middag ble forskjøvet, og det er jo nesten første gang i historien at dét skjer!
Siden sola var på vei ned, tok vi den lille turen til Trestikkehuken. Dette gjorde at bildene tatt på bakkenivå ble veldig mørke, og bildene tatt der de siste solstrålene falt ble veldig stemningsfulle. Jeg lar bildene tale for seg, bortsett fra at jeg må påpeke at på bilde nummer 4 er faktisk Nairo, og han er der en svevelapp (ingen bein i bakken). Enjoy!
Del dette på:
-
Mislykket tur
Jeg er til stadighet på jakt etter nye steder å gå tur. Norske kart på nett blir brukt flittig, og i tillegg har jeg et karthefte med tilhørende bok som beskriver mange turområder og severdigheter i vårt område av Halden, nordover, og østover inn på svenskesiden. Kriteriene mine for å gå tur, er at det enten skal være en runde å gå (uten noe særlig mer enn 1 km på asfalt), eller at jeg skal gå til en severdighet av noe slag (utsikt, fornminne eller lignende) og tilbake. Så et godt kart for meg skal ha turløyper markert, og det er enda bedre hvis løypa er markert i virkeligheten også.
Jeg sliter med å finne gode svenske kart på nett, noe som er veldig trist siden vi har Sverige både i sør, øst og vest. De svenske kartene på GPS’en har ikke oppmerkede løyper, og kartene inne på geocaching.com er google-kart, og der er det heller ikke markerte løyper. Etter mye søking på nett i går, kom jeg over denne siden (trykk på Geodataportalen øverst til høyre for å komme til kartet), og her er det markerte løyper. Men kartet er jo ekstremt tungvint å bruke, spesielt siden man ikke kan dra kartet dit man vil, man må bruke pilene øverst pluss zoom-bar’en. Men her fant jeg uansett frem til den runden jeg hadde i tankene, nemlig runden rundt Strömsvattnet ved Strömstad. Dere ser runden litt til høyre for midten her, markert med grønt:
(bildet er en skjermdump fra siden jeg linket til høyere opp)Med noen få minusgrader og ei strålende sol fra blå himmel la derfor Nairo og jeg i vei i dag. Jeg gledet meg virkelig til turen, ikke minst fordi det er litt lengde på runden, i motsetning til de rundene vi til stadighet går som er på 3-5 km. Parkerte øverst til høyre, omtrent der det står Backe (eller er det Bäcke det står?), og gikk sørover langs E6. Jeg fant noe som kunne ligne en sti, men ingen merking av noe slag, og vi fortsatte bare sørover, helt inntil viltgjerdet mot E6. Etterhvert fikk jeg en følelse av at dette ikke kunne stemme. Det var tydelig at området vi gikk på egentlig er et myrområde på sommeren, og man kan da ikke ha en turløype over myr, ihverfall ikke en såpass lang strekning? Og da vi etter ca halvannen kilometer måtte brøyte oss gjennom kratt og meterhøyt tørt gress, da gadd jeg rett og slett ikke mer, snudde og gikk tilbake mot bilen. To stakkarslige bilder var alt som ble dokumentert fra det som kunne vært en deilig tur i nydelig vintervær:
For fint var det jo, det var bare så utilgjengelig!
For ikke å snakke om at det ikke var spesielt trivelig å gå tur mens bilene suste forbi i 120 km/t 10 meter fra oss… Så det var en rimelig skuffa Kjersti som satt kursen hjemover igjen, etter bare ca 3 km tur.
Da jeg kom hjem og fikk sjekket kartet på Endomondo, ble jeg rimelig overrasket:
For hvis dere sammenligner dette kartet med det øverste, skulle jeg altså ha banet meg vei gjennom krattet i noen meter til, så gått inn på den lys gule veien og så inn på den lille hvite veien rett til høyre for der det står Rörvik. Derifra skulle det altså gå en sti videre opp mot Lunden og Erlandseröd, og så tilbake til bilen. Men hvorfor var det ikke (“blå”-)merket? Og hvorfor legges det opp til at en runde skal gå over en myr det må være umulig å gå på sommeren? Nei, jeg får holde meg til å gå tur i Norge frem til jeg får kjøpt et skikkelig turkart for Strömstad-trakene, sånn at jeg er sikker på at jeg går riktig, og dermed slipper sånne skuffelser som i dag.
Da vi kom hjem, rakk vi knapt å komme på innsiden av døra før Nairo satt seg ved ytterdøra og begynte å sutre. Det var ikke tale om at jeg skulle gå noe mer, så vi satt han ut i løpestrengen. Frem til nå har han pleid å legge seg på verandaen eller stå rundt hushjørnet så han kan se inngangsdøra, så overraskelsen var stor da vi tittet ut og så dette:
Der lå han, på motsatt side av gårdsplassen, og det så ut som han tok livet helt med ro. Og da jeg skulle ut for å hente post en times tid senere, hadde han jaggu sovnet! Greit, jeg skal herved slutte å bekymre meg for at han mistrives når han står ute 😉
Del dette på:
