Nå er jeg hjemme igjen! Turen har vært helt fantastisk, og jeg er redd bare ett innlegg fra alle dagene vil bli eviglangt, så jeg deler turen opp i tre deler. Jeg oppdaterte ingenting underveis, rett og slett fordi jeg a) ikke hadde dekning over alt og b) lot internett være internett og bare koste meg på ferie 🙂

Dessverre er en del av bildene tatt på kveldstid og på natten ganske uklare. Hadde jeg slått på blitsen, ville det sett ut som om det var mørkere enn det var, men siden det uansett var litt lite lys, ble lukkertiden så lang at jeg ikke alltid klarte å holde kameraet stødig nok. Men jeg tror dere skal kunne se de fleste motivene uansett 🙂 Jeg legger også ut bildene i litt større versjon enn jeg pleier, så jeg blir veldig glad hvis dere sier ifra om bildene ikke laster, om det tar veldig lang tid å laste de, eller om dere rett og slett foretrekker de mindre utgavene av bildene. Here goes! 🙂

Eileif kjørte meg til Gardermoen torsdag kveld. Flyet gikk ikke før kl. 2140, og som vanlig var vi ute i god tid. Men vi fikk tiden til å gå, og når vi til slutt sa hadet og jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen, hadde de jaggu begynt boarding. Halvannen time senere satt jeg føttene mine på jord lengre nord enn de noen gang har vært før, og der sto Siv Anita og ventet på meg. Herlig å se henne igjen! Sekken min kom ganske kjapt og så satt vi kursen mot Saltstraumen.

Et mektig skue! Å lese tallene over vannmasser og fart er nesten uvirkelig, det går liksom ikke an å forestille seg det!

Selvsagt er det cacher i nærheten av Saltstraumen, så vi fartet litt hit og dit på begge sider av brua for å finne og logge. Nydelige motiver var det over alt:

Og selv om klokka var passert midnatt, var det folk stort sett over alt. Dessverre var det overskyet, så noe midnattssol ble det ikke på meg (og det gjaldt for hele turen), men fine motiver trenger ikke nødvendigvis sol:

Etter å ha logget oss ferdig og også sett en nise svømme rundt i strømmen, dro vi til campen Siv Anita hadde satt opp et stykke på veien mot Fauske. Kan ikke klage på slikt husly! 🙂

Fredag morgen satt vi kursen mot Drag. Selvsagt var det cacher på veien, og vi benyttet en cachestopp til å også få i oss litt mat og varm drikke:

Jeg skal innrømme at jeg var litt mer opptatt av den storslagne naturen rundt oss enn selve cachene, men det var absolutt moro å få logget mange cacher når jeg først var på tur. Siv Anita var en dyktig cachejeger, både når det gjaldt å peke ut de cachene hun allerede hadde funnet, men også til å finne nye cacher.

Hun startet jo med caching noen måneder etter oss, men har logget mange fler. Så mange fler at dette ble dagen hvor hun fant og logget sin cache nr. 1000, og det ved denne nydelige fossen:

Gratulerer så mye med jubileet, det var ordentlig moro å få være en del av det!

Videre nordover bar det, og når man kommer over slike motiver, må man jo bare stoppe:

Tidlig på ettermiddagen kom vi til Drag. Båten skulle ikke gå før kl. 1855, så vi hadde god tid. Først ble det en runde for å finne cacher, og så pakket vi om sekkene våre. Noe skulle være igjen i bilen og noe var det ikke nødvendig å dra med seg dobbelt av. I tillegg sørget vi for å få nogenlunde likevekt på hver vår sekk, for å slippe belastningsskader.

Og plutselig var hurtigbåten der:

Det så ikke stort ut, det som stakk over bryggekanten, men under dekk var det to salonger og nok plass til at alle (for det var faktisk mange!) fikk være med.

Båtturen inn til Hellemobotn tok 1 time og 20 minutter, og etter å ha pratet med ei av de som bor der på sommeren, la vi i vei. Første stigning var ikke lang, og ikke så fryktelig bratt heller, og plutselig hadde vi denne utsikten mot Hellemobotn:

Et fantastisk stykke norsk natur!

Videre oppover bar det, og fosser var det både her og der i fjellsidene:

Fosser ender som kjent i elver (eller eventuelt rett i fjorden), og tidlig på kvelden var det et par elver vi måtte over:

Og så begynte stigningene. Tok ikke lang tid før jeg var fryktelig anpusten og hadde puls langt over hva som er normalt for meg, så det ble hyppige pauser på meg, mens fjellklatreren Siv Anita fortsatte med jevnt og trutt tempo. Og lengre og lengre vekk fra Hellemobotn kom vi:

Planen for dagen var egentlig å komme oss opp til en gamme vi hadde lest om, men vi skjønte fort at vi måtte gi opp den muligheten, og heller campe i lyngen:

Fredag kveld gikk vi i totalt 2 timer og 40 minutter, vi gikk ikke lenger enn 3,81 km, men til gjengjeld klatret vi 294 høydemeter. Utrolig slitsomt! Veldig godt å legge seg ned, la pulsen og pusten komme ned til et akseptabelt nivå og prøve å sove. Hadde noen 2-minutters regnbyger, men det var så lite at det ikke var plagsomt.

Opplevelsene på lørdag og søndag kommer i neste blogginnlegg 🙂

{minsignatur}