-
Svar på noen spørsmål
I min selvkomponerte Dag 41 av utfordringsinnleggene, ba jeg jo om spørsmål fra dere. Flere av dere ba om et innblikk i bokhylla mi, og det skal jeg lage et eget innlegg om. Men først vil jeg ta for meg de andre spørsmålene jeg fikk, selv om det ikke var så mange.
Carina Josefine spurte: Blir din neste hund, hvis du skal ha flere hunder, av samme rase som Nairo? (Hvis du har tenkt noe på det)
Mitt svar: Det jeg med sikkerhet kan si, er at jeg ikke skal ha fler av de rasene jeg har hatt før Nairo. Min første hund var blanding av Finsk Spets og Grå Elghund, og jeg skal hverken ha den blandingen mer eller en av de to rasene. Maken til bjeffende enmannshund skal man lete lenge etter. Men vakre raser, begge to! Forrige hund var en Border Collie, og jeg har blitt av den oppfatningen at skal man ha den rasen, bør man helst bo på gård med dyr hunden kan gjete, eller være hjemmeværende så man kan trene så og si hver dag. Ikke misforstå, jeg savner Arkas hver eneste dag, men rasen krever så mye at jeg vet jeg ikke kan gi en slik hund det den trenger og skal ha.
Men, tilbake til spørsmålet ditt, om jeg vil ha Finsk Lapphund igjen. Pr i dag kan jeg med hånden på hjertet si at det vet jeg ikke. I teorien, i rasebeskrivelsen av Finsk Lapphund, så passer rasen meg som hånd i hanske. Lettlært, vennlig, ivrig, modig, rolig. Og det var det jeg ønsket meg, en hund jeg kan trene sånn smått med for moro skyld, som kan omgås mennesker, som vil være med på tur. Nairo er kun 10 måneder, og mye kan selvsagt forandre seg, men sånn jeg har opplevd han så langt er at han ikke er spesielt glad i å trene hvis det krever konsentrasjon over mer enn 2,5 minutter og han er redd for de fleste. Gå tur er han derimot veldig villig til.
Jeg vet at han er en engstelig hund i utganspunktet, og skal derfor ikke dra alle over samme kam og påstå at det er slik rasen er. For jeg vet jo det er flere som driver aktivt med FL’ene sine innen flere typer hundesport. Og jeg leser jo også i blogger at andres FL’er er kjempeglad i mennesker.
Men jeg vil ikke gi noe endelig svar før Nairo har vært voksen noen år og jeg ser hvordan han er når tenåringshormonene er ute av kroppen og når han forhåpentligvis har blitt kvitt mer av “usj, dette er nytt så derfor er det skummelt”-tankegangen. For fremdeles er jo Finsk Lapphund den perfekte rasen for meg, i teorien.Tove spurte: Hva regner du som ditt største talent/ er du best på? Hva skulle du ønske du var god på?
Mitt svar: Jeg er best på å holde orden. Ikke sånn at det er null rot hos oss til enhver tid, men jeg elsker oversikter, system i ting og lister av alle slag. Og så vil jeg påstå at jeg er en god lytter.
Jeg skulle ønske jeg var god til å legge bort bekymringer, til å være litt mer spontan og til å lage mat, så min kjære mann slapp å lage middag hver eneste dag. Og så skulle jeg ønske jeg var flinkere til å takle utfordringer og forandringer. Og å gjøre en lang historie kort, det er jeg ordentlig dårlig på 😉Det kommer som sagt et eget innlegg om bokhyllene, lesevaner og bokanbefalinger, men det tar jeg en annen dag 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Mer spontan enn normalt
Alle som kjenner meg vet at spontanitet for meg er å ikke planlegge mer enn et døgn. Hadde ingen planer om å dra noe som helst sted denne helgen, men så feil tok jeg 🙂 Sto opp ved 6-tiden i morges, og innen E sto opp et par timer senere, hadde jeg funnet ut at dette var en grei dag å dra på Nordby, og da må man jo gjøre litt andre ting som også ligger på samme veien vi skal.
Startet med å kjøre “bakveien” mot Strömstad. Like etter at vi hadde passert Strömstad-krysset, skrek det i bremsene på den svenskregistrerte Volvoen foran oss, og så sto den der i grøftekanten. Stoppet og gikk ut for å høre om alt sto bra til med ungjenta som kjørte, og det sto helt fint til med henne, men høyre framhjul på bilen hennes sto det ikke bra til med. Det sto liksom ikke helt rett lengre, og jenta hadde tomt kontantkort. Så hun fikk låne mobilen og ringe sin sjef (hun var på vei til jobb) og sin far, så alt skulle få ordnet seg. Sjefen hentet henne idet vi dro derfra, og når vi stoppet på bensinstasjonen rett oppe i gata for å fylle bensin, kom hun og smilte og vinket, det var jo der hun jobbet 🙂
Kjørte så videre for å finne cachen Rastplats Dynekilen. Jeg hadde fått for meg at den skulle ligge ved en rasteplass på gamle E6, så vi surret rundt der en stund før det gikk opp for oss at den måtte ligge på en rasteplass på nye E6. Så da var det bare å kjøre nordover, for så å komme seg opp på E6 og kjøre sørover. Stoppet på en utrolig fin og forseggjort rasteplass, hvor det var skiltet til et utkikkspunkt, så vi tuslet opp dit. Der har de bevart mesteparten av skogen, satt ut benker og i tillegg laget en tre”bro” med utkikk over Dynekilen. Da ble det lett å finne cachen!
Logget denne kl. 1035, utrolig nydelig utsikt! Vår cache nr. 90 forresten 🙂
Så var det bare å kjøre videre sørover til Strömstadkrysset, for så å kjøre inn på veien vi akkurat hadde kjørt nordover. Volvoen til jenta sto der ennå, hun hadde heldigvis fått satt ut varseltrekant. Stoppet så på Nordby og fikk handlet litt på apoteket (blant annet ansiktsvask fra Neutrogena, håper denne fungerer bedre enn de tre forskjellige typene av våtservietter jeg har prøvd så langt) og Glitter. Tittet etter stiletter også, men enten er jo hælene tykke som trestammer, eller så er det platå… 🙁
Neste stopp var Svinesund, med kjøtthandling på MaxiMat og smågodt på Tobaksvagnen. Over grensa og på vei inn til by’n kom vi på at vi trenger minnekort til GPS’en, så vi stoppet på Elkjøp og fikk handlet der. Når man jobber i en såpass stor bedrift som jeg gjør (og hvor E jobbet tidligere), så møter man gjerne på gamle kollegaer over alt, og Elkjøp var intet unntak. Koselig!
Jeg har de siste dagene gått og lystet på McDonalds-mat av alle mulige teite ting, men jeg synes det er litt bortkastede penger. Men i dag klarte jeg ikke å dy meg lenger, så E gikk inn og kjøpte nuggets til meg. Nam! 🙂
Istedenfor å kjøre rett hjem, kjørte vi om Aspedammen og Prestebakke for å finne cachen Paulsbo på Paulsbo. Gikk greit å finne området den skulle ligge i, men GPS’en hoppet og spratt noe veldig, så vi slet lenge før vi fant cachen. Nok en gang lå den et sted jeg tittet, men hvor jeg ikke tittet godt nok. Skjerpings, Kjersti!
Denne ble logget kl. 1330.
Så dro vi hjem, og nå er det sløvings resten av kvelden med scampiwok til middag og forhåpentligvis reprisen av Allsang på grensen på tv.
Håper deres lørdag er akkurat sånn dere vil ha den 🙂
Bildene kan du se i større versjoner her.Del dette på:
-
Når dagene går forbi
Trekk pusten dyyypt inn, heeeeelt ned i magen og pust laaaaaangsomt ut. Kjenner du at pulsen synker, skuldrene synker og at musklene slapper av? Det kjenner jeg, men jeg gjør allikevel den bittelille pusteøvelsen altfor sjeldent. Dagene går forbi uten at jeg egentlig får de med meg, jeg vet de har vært der og jeg vet jeg har gjort masse, men de forsvinner bare uansett. Er det sånn å være voksen? Å ha så mye å gjøre at man aldri lever? For da vil ikke jeg være voksen.
I dag var i utgangspunktet en vanlig dag, hvor jeg slapp av E i by’n i morges, kjørte D på skolen og så dro på jobb selv. Jobben var også helt vanlig i dag, bortsett fra at vi mistet vannet på morgenen, så jeg fikk ikke morgenkoppen med te før kl. 1315. Da var hodepina på plass gitt. Ettermiddagen og frem til nå (ca kl 2030) har bare vært helt ute av rutine, og for alle dere som kjenner meg og vet hvor avhengig jeg er av rutinene mine, kan dere jo bare tenke dere hvilken katastrofe dette er. Høres jo ut som om jeg ikke er helt riktig frisk 🙂 E hadde legetime kl 16, og med ukeshandling etter det, var vi ikke hjemme før klokka var 18. Normal middagstid er kl. 17, men i dag ble det kl. 19. Jeg vil normalt ikke drikke te etter kl. 20 siden jeg da ender med å fly på do hele natta, men i dag har jeg ikke fått begynt å drikke opp teen ennå. Og dusje vil jeg helst gjøre så tidlig som mulig på kvelden så håret rekker å tørke før leggedags, i dag er det lite trolig at det blir tørt innen jeg står opp i morgen. Sukk…
Det er ille å være så avhengig av rutiner at det å være spontan betyr at man har planlagt noe i mindre enn 24 timer, men det er nå engang sånn jeg er, og da får jeg bare innfinne meg i at det blir kaos i kroppen når noe blir utenom det vanlige. Og når man ender med en dag som denne, og sitter igjen med en urolig og stressa følelse, får man bare leve med det. Og heller sette mer pris på de dagene som går på skinner.
Men jeg kjenner at jeg savner det å kunne nyte dagen, å gjøre noe fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg må eller føler en plikt om å gjøre det. Det er en ting jeg må lære meg å gjøre når jeg får tid.Del dette på:
-
Spontan geocaching
Jeg tok meg noen timer ubetalt fri i dag og var dermed tidligere hjemme enn normalt. Fikk mail om at en ny cache var lagt ut et par mil unna, så vi hev oss i bilen i håp om å få en FTF. Kom ned i riktig område, men var ikke helt sikre på hvor vi skulle stoppe, og mens vi sto inne på en liten plass og tittet på GPS’en, kom det en annen bil og kjørte forbi oss på skogsveien. Jeg synes jeg dro kjensel på sjåføren, en annen geocacher ute i samme ærend som oss!
Fulgte etter han og parkerte ved siden av han idet han gikk ut av bilen, så vi gikk sammen for å se hvem av oss som fant den først. Han fikk FTF’en og det er helt greit, vi var jo bare 2 meter bak 🙂
Logget denne kl. 1455. Hadde en lang og utrolig koselig prat med han etterpå, fikk tips om en cache vi har sett etter tidligere men ikke funnet, og diskuterte også andre cacher vi har funnet som ligger på de vanskeligste steder, sånn som Bell Tower på festningen. Utrolig koselig å møte andre cachere der ute!
Bildet finnes også i denne mappen.Del dette på:
