• Niks, ingen trekking i dag

    Vondt i magen fra i går kveld. Tårer på vei til jobb i morges. Stress i kroppen i hele dag.

    Dro fra jobben i tide til tannlegetimen, gråt hele veien. Parkerte, tok på meg munnbind og gikk til tannlegekontoret, gråt hele veien. Banket på, rakk å si at jeg ikke klarer å trekke i dag før hikstegråten tok overhånd og jeg lettere hyperventilerte bak munnbindet. Ikke snakk om. Ikke tale om at jeg klarte å gjennomføre. Hver eneste fiber i hele meg sa at jeg ikke klarte å gjennomføre dette. Og det fikk jeg forståelse for. Altså, de kan jo ikke tvinge meg. Jeg ba også om å få betale for ikke møtt til timen.

    Ikke vet jeg når jeg klarer å få gjort dette. Jeg vet jeg må, jeg er et fornuftig og oppegående menneske på 47 år som forstår logikken, forstår hvorfor. Sist jeg måtte trekke, gikk jeg i 2 år med ei vond tann før jeg endelig turte. Nå har jeg ikke vondt i det hele tatt, så redselen i meg forstår ikke hvorfor det er nødvendig med trekking. Fornuften i meg forstår.

    Nedtur? Nja, mer en stor følelse av mislykkethet og nederlag. Voksne dama tør ikke engang å trekke et par tenner. Kan jeg få være stolt over at jeg er ærlig og forteller hvor forferdelig denne redselen er?

  • Oppsummering av påsken 2021

    Da påsken i fjor ble “avlyst”, trodde vi vel alle at påsken 2021 skulle bli så meget bedre. Det ble den jo ikke, selv om vi kanskje har vent oss til en ny normal, men jeg håper jo fremdeles at den nye normalen bare er midlertidig. Kanskje vi aldri går tilbake til sånn det var før mars 2020, men bedre enn det er nå må det jo bare bli.

    Som jeg skrev i går, så hadde jeg håpet på masse caching denne påska. Sånn ble det ikke, men bittelitt caching ble det heldigvis.

    Palmehelgen:
    Lørdagen cachet jeg på Isegran i Fredrikstad:

    Ble ikke så mange funn, men det var kjempedeilig å komme seg ut.

    Mandagen:
    Søndag ettermiddag begynte jeg jo å få vondt i kjeven. Dro på jobb på mandagen, ringte tannlegen og fikk akuttime. Betennelse under ei tann (pussig siden jeg har kronisk tannkjøttbetennelse), med påfølgende penicillinkur i 5 dager og trekking av 2 tenner tirsdag etter påske. Dro tilbake på jobb i noen timer.

    Tirsdagen:
    Dro på den andre jobben, mutters alene, og prøvde å få et system til å fungere. Hevelsen hadde flyttet seg litt over natta:

    Og som jeg skriver på bildet, så ser det litt ekstra ille ut i den vinkelen. Men hevelsen var godt synlig altså.

    Systemet på jobb ville ikke fungere, så det ble tidlig påskeferie på meg.

    Onsdagen:
    Gjorde egentlig ikke en dritt. Helt greit å ha sånne dager innimellom, men jeg turte ikke gjøre stort i redsel for å irritere betennelsen.

    Skjærtorsdag:
    Tok med Nairo på tur ved Berby:

    Var veldig usikker på om leggen min orket å gå hele veien, men det gikk over all forventning. Og selv om vi møtte litt vel mye folk etter vår smak, så gikk det overraskende bra!

    Og nå leser jeg selv at jeg klager en del, det ble plutselig mye med både betennelse og legg i samme blogginnlegg. Det er ikke meningen å klage, og jeg håper begge deler er historie veldig snart.

    Langfredag:
    Hevelsen var så å si borte, men det var fremdeles ømt, og det har vart resten av påska.

    Dette var mammas bursdag, og hun ville feire på hytta:

    Jeg rakk ikke å kjøpe gaver til henne før alt ble stengt ned på nytt, så det ble noen nødløsninger. Jeg var ikke så fornøyd med nødløsningene, men de fikk henne ihvertfall til å le 🙂 I tillegg fikk hun temperaturskjerfet, ja selvsagt var det henne det var til 🙂 Jeg er litt usikker på om hun forsto 100 % hva det gikk ut på, men hun virket ihvertfall fornøyd 🙂

    Påskeaften:
    Jeg dro til Moss og cachet alene:

    Også en veldig fin dag, bycaching når butikker er stengt er ikke så veldig ille.

    Første påskedag:
    Eneste fornuftige jeg gjorde i går var å vaske klær. Det burde jeg helt sikkert ikke gjort siden det var helligdag, men jeg kan ikke forestille meg at noen hørte det, og jeg henger klærne til tørk inne.

    Andre påskedag:
    Jeg har fortsatt med klesvasken i dag, og i tillegg har jeg byttet gardinene på kjøkkenet:

    Julegardinene på kjøkkenet her i huset henger alltid oppe til påske. Normalt pleier jeg å bytte de onsdagen før skjærtorsdag, sånn ble det ikke i år. Men nå er det gjort 🙂

    Generelt for hele påska:
    Jeg snur ikke døgnet noe når jeg har fri. Årsaken er at jeg våkner tidlig uansett, så selv om jeg legger meg litt senere enn når jeg skal på jobb, så orker jeg ikke å sitte veldig sent oppe. Da jeg så at alle Harry Potter-filmene skulle sendes på TV3 i påska, og da til tider jeg kunne få sett de uten å sovne midt i filmen, måtte jeg bare få de med meg:

    Men de to siste filmene skulle dessverre sendes sent… Gode råd var dyre, men ikke så veldig dyre, for vi leide del 1 av den siste filmen på Viaplay i går, og kommer til å leie del 2 i kveld. Så hurra, jeg får sett alle filmene! Og selv om jeg har sett de opptil mange ganger, så tror jeg ikke jeg har sett alle på rad siden de kom på kino. Jeg har storkost meg!

    Og det at jeg har sett film hver dag (og en dag var det 2 filmer på rappen) har gjort at jeg har fått strikket en del på temperaturskjerfet til meg selv:

    Den grønne streken er omtrent så langt jeg hadde kommet da jeg postet bilde i oppsummeringen min om onsdag, så alt til høyre for streken er strikket etter det. Og ja, jeg må fortsatt feste tråder…

    Kjeven har gjort at jeg ikke helt har fått den påska jeg hadde ønsket meg, men alt i alt kan jeg (nesten) ikke klage. Litt kald vind noen dager, ellers strålende sol. Også litt kjedelig at Eileif har jobbet hele uka, men sånn er det når man jobber skift. 5 1/2 uke til neste langhelg, innen det håper jeg at både kjeve (trekke 2 tenner i morgen… 🙁 ) og legg er fungerende, at det ikke har dukket opp noe nytt vondt, og kanskje har jeg satt igang med et nytt strikketøy? 🙂

  • Krokus og akuttime

    I dag hadde jeg planer om å skrive et koselig innlegg om krokusen som har kommet:

    Og om at påskeliljene ikke er i rute i år heller. Men at det er deilig med vårtegn, selv om det er rimelig kjølig ute.

    Istedenfor må jeg ta dere med tilbake til i går, hvor jeg kjente at venstre kjeve ble ømmere og ømmere utover ettermiddagen. Jaja, ei underjordisk kvise, tenkte jeg, jeg har hatt noen av de i det siste. For jeg hadde ikke noe vondt inne i munnen eller i noen tann, det var bare på utsiden.

    Sov dårlig i natt, og årsaken var at det ble mer og mer vondt. Ikke uutholdelig, langt fra uutholdelig, men allikevel vondt. Sto opp i morges, og da var det helt tydelig at det ikke var noen kvise. Hadde hevelsen vært litt under kjeven ville jeg mistenkt kusma, for det har jeg ikke hatt. Men nei, det var rett på kjevebenet, og siden jeg har hatt mine runder med diverse utfordringer i munnen, regnet jeg fort med at det var en betennelse. Ganske komisk siden jeg lever med kronisk tannkjøttbetennelse, for så å få betennelse i betennelsen. Tragikomisk er vel det rette uttrykket.

    Kom meg på jobb, fikk ringt tannlegen og fikk en akuttime kl. 10, og sånn så jeg ut idet jeg parkerte i byen:

    Det er kanskje ikke så lett å se, men min vestre side er en smule større enn den høyre.

    Inn til tannlegen, og med min tannlegeskrekk er det ikke lett selv om jeg ber om time selv. Han tittet, tok bilde, tittet litt til og tittet så på bildet, og jeg fikk rett i mine antagelser, det er en betennelse/infeksjon under den ene jekselen på den siden. Jeg fikk også rett i at jeg skulle få en penicillin-kur, men dessverre fikk jeg ikke ønsket mitt oppfylt, det er ikke nok med bare den kuren. Tirsdag etter påske, altså om 8 dager, skal jeg tilbake og trekke de to jekslene som er igjen nede på den siden. 2 TENNER SKAL TREKKES!!! 2!!! !!$§§%¤%%# Tannlegen lovte meg at jeg kan få si stopp etter ei tann og så få en time til en annen dag, men jeg vet ikke om det hjelper så mye. Og dere må ta med i regnestykket at sist jeg hadde ei tann som måtte ut, så hadde jeg mer eller mindre konstant vondt i den i 2 år før jeg turte å trekke. Og da hadde jeg mye mer vondt enn jeg har nå.

    Jeg ber ihverfall til alle høyere makter om at penicillinen og smertestillende gjør jobben sin så jeg kan få en smertefri påske, ellers vet jeg ikke helt hva jeg gjør altså… 🙁

  • Om å feige ut

    Den opprinnelige timen hos tannlegespesialisten var til tirsdag. Om tirsdag ringte de og sa at de måtte flytte den timen, og jeg kunne få en time førstkommende torsdag, det vil si i dag. Hodet mitt er ikke laget for endringer som gir meg kortere tid, forstå det den som kan, for akkurat denne turen til tannlegen er jo forsåvidt frivillig, og jeg burde jo tenkte at det var bedre å få det unnagjort. Jeg sa jo ja til timen, jeg hadde jo egentlig ikke noe valg, men samtidig skrek hver eneste hjernecelle at jeg ikke ville godta dette. 7 dagers mental forberedelse skulle plutselig puttes inn i under 48 timer.

    Jeg har, bank i bordet og kryss i taket, ikke hatt det minste vondt etter at jeg satt igang med penicillinkuren, selv ikke etter at jeg tok den siste tabletten om tirsdag. Så egentlig var det en stemme i meg som sa at vi kunne droppe hele greia. Men jeg kjenner jo at det er noe rart inni der, så det var bare å dra innover i dag.

    Og der jeg satt på venterommet, litt tidlig ute men allikevel ventende på overtid (sånn går det når man får en halvveis akuttime hos en spesialist som egentlig har full avtalebok det neste halve året), så tenkte jeg at okay, hvis han sier at han er enig i at tanna må trekkes, så skal jeg jaggu gjøre det. Bli ferdig med det. Jeg hadde høy puls, vondt i magen, dundrende hodepine og svette håndflater, men jeg klarte å bestemme meg for at dette skulle jeg bare klare, selv når beroligende tabletter ikke var aktuelt.

    Så ble det min tur. Jeg forklarte hele hendelsesforløpet, hvor det gjorde vondt, hvordan det gjorde vondt, hva den andre tannlegen sa, at jeg hadde to netter så og si uten søvn, at jeg har gått på penicillin, og at jeg nå klarer meg uten smertestillende, men jeg kjenner at det er noe som ikke er helt riktig. Han tittet, tok bilder og tittet på de og tittet litt til i munnen min, og kunne så bekrefte at han var enig i den andre tannlegens konklusjon, tanna bør trekkes, og det kunne han gjøre med det samme. Og da rant det over for meg. Hikstegråten satt igang der jeg lå rett ut i den forhatte torturstolen, og jeg klarte bare å hulke frem at det klarer jeg ikke. Jeg feiga ut. Og ikke klarte jeg å slutte å gråte heller. Han ba meg ta kontakt hvis/når jeg får kvinnet meg opp, sa at jeg kunne få beroligende, og at vi også kan prøve lystgass, noe jeg aldri har prøvd før. Jeg hikstet takk og ja, og gikk.

    Fader, så nedverdigende det er og så liten man føler seg når man ligger rett ut i en tannlegestol og gråter. Og fader så mislykket man føler seg når man er så redd at man ikke klarer å gjennomføre. Jeg vet jo at jeg må gjøre dette på ett eller annet tidspunkt, hadde jeg gjort det i dag, så hadde jeg vært ferdig med det. Men jeg vet at akkurat der og da, hadde ikke ti ville hester fått meg til å trekke den tanna. Kanskje en garanti om ti millioner kroner inn på konto hadde gjort susen, men det er jo utopi.

    Alle fornuftige fibre i meg vet at det hadde gått bra, ingen trenger å fortelle meg hverken det eller at jeg må slutte å være så redd for noe det egentlig ikke er nødvendig å være redd for. Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss er redd for ett eller annet. Tenk deg at du MÅ gjøre det du er redd. Ville ikke du også prøvd å unngå det i det lengste, selv om du vet at det hadde vært bedre å bli ferdig med det? Jeg kan ikke tenke meg at jeg er den eneste som tenker sånn. Nei, det er ikke logisk. Nei, det er ikke fornuftig. Men sånn er det å være redd, ihvertfall for meg.

    Så nå er det bare å vente og se hva som kommer først: 1. At tanna ramler ut helt av seg selv. 2. At jeg kvinner meg opp nok til å få gjort det. 3. At jeg får så vondt at jeg skjønner at jeg må gjøre det, uansett hvor redd jeg er. 4. At noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

  • Nok en dårlig natt

    Om tirsdag ringte jeg tannlegespesialisten i Moss og har fått en time der om 2 uker. Hurra for at jeg kvinnet meg opp til det, dumt at det ikke var noe ledig før. Både tirsdag og i går gikk dagene greit, jeg gjør ikke noe som får pulsen opp i takt, men spiser smertestillende og tar livet med ro.

    I går kveld fikk jeg ikke sove. Det er noe som skjer meg veldig sjeldent, og i går hadde det ikke noe med smerter å gjøre. Alt var egentlig bra når jeg la meg. Men jeg fikk bare ikke sove. Sto opp, skravlet litt med Eileif som ennå ikke hadde lagt seg, og gikk og la meg igjen. Og vips, der kom smertehelvetet tilbake. Intense smerter som befinner seg i trekanten som går fra haka opp til tinningen, ned til undersiden av kjeven under øret og frem til haka igjen. De er ikke konstante, men går i ujevne bølger som slår pusten ut av meg når de dukker opp. Ingen gradvis opptrapping heller, det går fra levelige smerter til nesten uutholdelige på et sekund eller to.

    Jeg forsøkte igjen å stable meg opp i senga for å prøve å sitte og sove, men det hjalp ikke, så jeg tok med meg dyne og pute og flyttet til sofaen. Men smertene var så intense at jeg ikke engang kunne sitte, jeg måtte opp og gå. Så i absolutt hele natt har jeg gått i sirkler på enten stuegulvet eller på kjøkkengulvet. Rundt og rundt og rundt. Ble svimmel og byttet retning. Rundt og rundt og rundt.

    Forsøkte med en kald klut, og det hjalp bittelitt, nok til at jeg forsøkte å sove igjen. Fikk ikke sove, forsøkte med kluten igjen, og da ble smertene bare verre. Opp og gå igjen. Etterhvert som det lysnet trodde Nairo at vi skulle få besøk når jeg gikk rundt på kjøkkenet, så for å unngå bjeffinga hans, måtte jeg holde meg til runder i stua.

    Noen minutter før klokka 5 i morges avtok det litt igjen, så jeg satt meg i sofaen, fant en stilling jeg kunne leve med en liten stund og tenkte for meg selv at hvis jeg bare klarte å holde meg der en halvtimes tid, så kunne jeg like gjerne stå opp. Vips, så ringte vekkerklokka klokka 6, og jeg var overlykkelig over at jeg faktisk hadde fått sove en time!

    Nei, ingen god natt. Helt klart en forferdelig natt igjen.

    Jeg hadde time hos frisøren klokka 8 i morges, derfor skulle jeg så tidlig opp. Den dårlige natta gjorde at jeg nok ikke så helt ut som meg selv, det var det første frisøren kommenterte når jeg kom inn døra hos henne (jeg har hatt samme frisør i veldig mange år, så vi kjenner hverandre godt). Hun gjentok for hver gang jeg fikk en smerteri at jeg måtte få gjort noe med dette, så når jeg var ferdig hos henne, ringte jeg tannlegekontoret jeg bruker her i byen og forklarte situasjonen. Jeg er overbevist om at det er betennelse i betennelsen eller noe sånt (jeg er da ikke hverken lege eller tannlege!), for jeg kjenner jo i hele kroppen at det er noe galt. De var enige med meg og ba meg komme innom for å hente resept på penicillin.

    Fikk gjort noen andre ærender, hentet resepten pluss en ekstra resept på sterkere smertestillende jeg kan ta på natta, og kom meg etterhvert hjem. Så nå håper jeg antibiotikaen hjelper, sånn at jeg får sove om nettene og at jeg kommer meg på jobb til uka.

    Det er sikkert flere av dere som vil pushe meg til å trekke denne tanna istedenfor å vente til timen hos spesialisten. Men jeg er fremdeles der at jeg heller vil ta en operasjon til for å prøve å redde den enn å trekke, selv om det betyr 2 ukers venting. Det er antagelig teit av meg, og det er antagelig også bare å utsette det uunngåelige, men jeg er så livende redd for å trekke at jeg bare må prøve.

  • Dårlig start på siste ferieuke

    De siste 2-3 ukene har jeg hatt litt tannverk. I utgangspunktet var det bare en murring som jeg ikke engang tok smertestillende for. For en ukes tid siden økte det litt i intensitet, og jeg måtte ta noen små doser smertestillende, men fremdeles helt ok. Men, jeg ville få det sjekket, så om onsdag ringte jeg tannlegen og fikk time dagen etter. Min vanlige tannlege er i svangerskapspermisjon, så jeg fikk time hos hennes samarbeidspartner, en mann jeg aldri har vært hos før.

    Som et lite sidespor må jeg bare nevne at i løpet av de siste 18-19 årene, etter at jeg turte å gå til tannlegen etter et opphold på 7 år, så har jeg hatt ekstremt mange forskjellige allmennpraktiserende tannleger. De har kommet og gått som perler på en snor, og for meg med tannlegeskrekk er ikke det noe særlig godt. Å hele tiden måtte forklare hva det er som gjør meg redd, hvorfor jeg trenger beroligende for den minste ting, å måtte venne meg til nye måter tannlegen jobber på (ikke at det er så mange måter å holde på inne i en munn på, men noen vil gjerne forklare, andre vil at du prøver å si ja eller nei samtidig som du har så mye instrumenter i munnen at det egentlig ikke skulle vært mulig å prate, noen vil at du skal løfte en hånd, andre vil gjerne småprate).

    Vel, jeg satt meg i tannlegestolen torsdag tidlig ettermiddag, og pussig nok hadde jeg ikke hatt smerter i det hele tatt den dagen. Han pirket og dyttet, han banket på tenner, han tittet og han tok bilde. Og da viste det seg at det er den hersens tannkjøttbetennelsen min som lager trøbbel for meg igjen. For den jekselen jeg har vondt i har nå en lomme mellom seg og tannkjøttet hele veien ned og til undersiden av røttene, der sitter det betennelse og tanna er løs. Han sa vi kunne dra den ut med det samme, jeg takket pent nei og forklarte at det er noe jeg må kvinne meg opp til, jeg må komme til et punkt hvor det for meg ikke finnes noen andre alternativer enn å trekke.

    Jeg har trukket 9 tenner i løpet av livet. Tre av de da jeg var så ung at de la meg i narkose, så de gikk fint. Tre andre som også forsåvidt har gått greit, men de tre resterende har jeg ikke gode minner om, og spesielt en av de, hvor jeg ble kommandert tilbake i tannlegestolen da jeg hadde betalt for meg, for de så at jeg var i ferd med å gå i bakken.

    Helgen har forsåvidt gått greit, har tatt litt smertestillende, men ikke vært nevneverdig plaget. Hadde litt vondt når jeg skulle legge meg i går, så jeg tok smertestillende, stelte meg, la meg og leste litt, og når jeg slukket lyset og la meg til for natten, var det et inferno av smerter som kom som kastet på meg. Det var bare å stå opp igjen og sette seg i stua, Eileif var en snill ektemann (det er han forsåvidt alltid, men man trenger det jo litt ekstra når man ikke har det godt) og hentet sterkere smertestillende til meg. Disse tablettene gjør alltid at jeg sovner, så jeg var ved godt mot selv om jeg hadde lyst til å kappe av meg kjeven. For smertene har nå forplantet seg ut fra selve tanna, og sitter litt mer “all over the place”.

    Jeg kjenner jeg begynner å bli sløv, går og legger meg igjen, og 10 minutter senere er jeg tilbake til utgangspunktet, vondt som juling. Tenker at jeg kanskje må la være å ligge flatt, så vi stabler dyner og puter i senga og jeg prøver å ligge sånn halvveis sittende, men det hjalp ikke det minste. Det er enklere å sitte mer oppreist i sofaen, så da var det bare å flytte alt ned i stua og gjøre et nytt forsøk. Joda, det hjalp jo litt, men ikke nok. Så i hele natt, siden jeg la meg siste gang ved halv ett-tiden, har jeg sovet/døst av i bolker på 10, 20 og 30 minutter, før jeg har våknet igjen på grunn av smerter og har vært nødt til å sette meg helt opp. Jeg har til tider vært på grensen til panikk fordi jeg ikke har klart å slippe unna smerteriene, men jeg følte jeg ikke kunne ta mer smertestillende.

    Våknet klokka fem og lå i halvdøs en times tid før jeg sto opp. Og jeg skal ikke påstå at smertene er borte når jeg sitter oppreist eller står/går, men de er på alle mulige måter levelige da, så det var en lettelse å komme seg opp, selv om jeg var dønntrøtt.

    Dagen i dag har gått i berg- og dalbane, men jeg har absolutt vært bedre. Klarte til og med å sove helt flatt på sofaen en liten stund, det var deilig!

    Så sier du helt sikkert at dette må være mer enn nok for at jeg skal ringe tannlegen. Vel, jeg har nå lært i dag at det er ikke det. Bare tanken på beroligende tabletter, bedøvelsesprøyter som gjør vondt når de stikkes, følelsen av tanga rundt tanna, kjenne knasingen og bendingen når han skal ha den ut, gjør at jeg blir fysisk kvalm og får vondt i magen. Så nei, jeg har ikke ringt. Tenkte at jeg kanskje skulle ringe spesialisten i Moss, ikke at tanntrekking er hans felt, men han har tross alt mer peiling på betennelsen, men jeg har ikke klart å gjøre det heller. Fornuften i meg sier selvsagt at jeg skal ringe, det er jo det eneste logiske jeg kan gjøre. Redselen i meg sier at jeg skal vente til det går over, eller til det blir så ille at jeg svimer av og noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

    Det patetiske er at jeg nå til en viss grad selv er skyld i at den siste ferieuka mi blir ødelagt. Den lange gåturen vi hadde planer om utgår jo selvsagt, hvis nå ikke tanna ramler ut av seg selv i natt. Kjøreturen med kanskje en overnatting i telt utgår helt sikkert også. Og vips, så var ferien over og det er 20 uker til neste ferie. Bare dét burde vært motivasjon nok, men bare de med samme tannlegeskrekk som meg klarer å sette seg inn i den ulogiske tankegangen som dukker opp.

  • Puh…

    Jeg bobler over av bloggelyst for tiden. Jeg har lyst til å skrive, jeg har lyst til å dele, jeg har lyst til å vise bilder. Men, som dere sikkert har skjønt, siden det er over 2 uker siden forrige blogginnlegg, så skjer det null og niks og ingenting som er verdt å blogge om.

    Jeg har fremdeles såpass med smerter etter operasjonene at jeg ikke begir meg ut på noen skikkelige turer. Har kontrolltime hos tannlegen om halvannen uke, så da får jeg forhåpentligvis et svar på hvorfor det fortsatt gjør vondt. Men, jeg fikk for første gang i år gått en tur på over 5 km sist helg. Det gikk bedre enn fryktet, men verre enn jeg håpte. Turområdet var dog av det kjedelige slaget, derfor ikke et eneste bilde.

    I tillegg har jeg hatt smerter i hofte/lår i en måneds tid. Jeg kan ikke huske at jeg har slått meg eller gjort noe annet som skulle gitt sånne smerter, så da blir det en legetime om også halvannen uke for å se om vi kan finne ut av det også.

    Bloggen har også gitt meg litt hodebry. Jeg ble ikke helt fortrolig med temaet med det store headerbildet, og jeg klarte ikke å få det mindre siden temaet krevde stort bilde. Så jeg har brukt noen timer på å gå gjennom temaer, og har nå kommet frem til dette. Fikk en feilmelding i dette, men fikk hjelp av en venn av en venn, og nå ser det bra ut, ihvertfall herfra. Så jeg blir glad for alle tilbakemeldinger fra dere, både positivt og negativt.

    Jeg vet ikke om dere savner meg når det er stille fra meg så lenge, men jeg savner ihvertfall dere. Så nå skal jeg (igjen!) prøve å bli flinkere til å SE hverdagen og fortelle dere om den. For, når jeg tenker meg om, så skjer det jo noe hver eneste dag som det er verdt å blogge om, jeg må bare SE det!

  • Jeg feiga nesten ut…

    I dag var det nok en operasjon som sto på planen. Eileif hentet meg to timer før jeg hadde time, da det tar en stund å kjøre til Moss, og jeg må være der inne en time før for å ta en beroligende tablett.

    I bilen på vei innover tok redselen totalt over og tårene trillet uavbrutt. Hadde jeg kjørt selv akkurat der og da, så hadde jeg snudd bilen og kjørt hjem, rett og slett feiget ut. Jeg klarte ikke på noen som helst måte å si til meg selv at jeg skulle klare det, og jeg hadde ferdig i hodet mitt det jeg skulle si når jeg kom inn på tannlegekontoret. At vi bare måtte droppe det.

    Nå klarte jeg allikevel å gjennomføre det. Tabletten hjalp ingenting, adrenalinet mitt var altfor høyt for at den skulle ha noen effekt. Men for første gang prøvde jeg i dag å ha musikk på ørene, og det hjalp bittelitt. Ikke så mye at jeg nå ikke gruer meg til neste uke, men en mikroskopisk bedring er bedre enn ingenting.

    Tannlegen ville ikke ta ut stingene han sydde for to uker siden, så nå har jeg sting i hele overkjeven. Jeg har også fått beskjed om å tygge litt på den siden som ble operert for to uker siden, så da får jeg jo prøve på det da. Jeg har jo ikke tygget der på to uker fordi det har gjort vondt, men nå gjør det jo mer vondt på den andre siden. Og får jeg mat mellom tennene, så får jeg være forsiktig med å få det løs uten å dra i stingene.

    Jeg føler meg på ingen måte stolt over meg selv for at jeg klarte å gjennomføre dette til tross for at jeg var så redd som jeg var. Jeg synes egentlig bare synd på meg selv, og har lyst til å pakke meg litt inn i den følelsen en liten stund. Trøste meg selv, sutre og klage litt.

  • På’n igjen :(

    Dere som har fulgt meg en stund, husker kanskje at jeg for 4 1/2 år siden hadde tre turer til tannlegespesialist i Moss? Hvis dere mot formodning vil friske opp minnet, kan dere lese om det her, her og her.

    I ett av de innleggene skriver jeg at jeg håper jeg kan se frem imot 10 år med kun vanlige kontroller, men så heldig var jeg ikke. Nå er det på’n igjen, og første operasjon var i dag. Jeg skal innover 4 ganger til i løpet av de kommende ukene, og det ville være å lyve hvis jeg sier at det går bedre denne gangen, eller at det er mindre vondt denne gangen.

    En liten selfie ca en time etter at jeg forlot tannlegestolen. Jeg vil påpeke at jeg først og fremst forsøker å smile (det er det munnen min strever med), mens øynene mine uttrykker overraskelse over manglende smil:

    Lekkert, sier du? Vær glad jeg ikke åpnet munnen så dere fikk en titt på hvordan det ser ut inni der. En rekke sting gjør faktisk fryktelig vondt nå som bedøvelsen har gått ut. Og smertestillende hjelper ikke, ihvertfall ikke i dag.

    Jeg har ikke noe nyttårsforsett om å prøve å bli mer positiv i hverdagen, men jeg kan ihvertfall si: one down, four to go! Og så har jeg fått inntrykk av at jeg slipper “modelleiren” denne gang, og DET er jeg glad for, det! Men akkurat nå er det bare vondt.