-
Spåtind 2016
Denne helgen var en helg vi hadde sett frem imot i lang tid: det skulle være eventhelg på Spåtind! Og når vi i tillegg skulle feire 5 års bryllupsdag på lørdagen, måtte jo dette være den perfekte måten å feire på, med litt caching, en fjelltur og festbuffet på kvelden.
Eileif og Nairo hentet meg etter jobb på fredag, og litt over klokka 19 kom vi frem til hotellområdet vi skulle tilbringe helgen på. Vi fant parkeringsplass, fikk registrert oss hos sekretariatet og skrevet oss inn i loggboka før vi så gikk på leting etter kjentfolk vi visste allerede var der. Utsikten fra hotellområdet var upåklagelig:
Og inne i Grautbua:
fant vi de vi var på jakt etter, nemlig Herr og Fru Høst, og Hekaei og hennes mann Kaoskontroll. Sistnevnte par har jeg ikke sett på nesten 3 år og Eileif hadde aldri møtt de, så det var utrolig koselig!Vi ble sittende og skravle en stund før vi gikk opp til parkeringsplassen, hvor Heidi og mannen hadde fått plass på skjermet avdeling:
Helt perfekt og akkurat sånn de ønsket å ligge!Vi fikk egentlig teltplass mellom to hytter helt inntil hotellet, men med tanke på Nairo var ikke det noen god løsning. Men når både Heidi og mannen pluss arrangørene av eventhelgen sa ok til at vi kunne sette opp teltet like utenfor skjermet avdeling, var vi utrolig fornøyde! Da var det størst sjanse for at Nairo ville slappe av, siden han da var noen hundre meter unna hotellet, der det var mest trafikk av biler og folk.
Natt til lørdag sov jeg ikke veldig godt, jeg gjør gjerne ikke det den første natta i telt. Men Eileif og Nairo sov godt, og vi startet dagen med hotellfrokost og utveksling av gaver (hurra for 5 års bryllupsdag!) før vi satt kursen mot dagens fjelltur.
Målet for denne helgen var ikke å logge så mange cacher som mulig, men vi stoppet for å ta 1 cache på vei mot parkeringsplassen, og der hadde vi denne utsikten tilbake mot hotellområdet:
Planen var to cacher på fjellturen: Solskiva og Djuptjernkampen. Begge disse toppene ligger i området beskrevet på skiltet ved stistart:
Oppover mot Solskiva gikk det egentlig helt greit. Været var også perfekt for turgåing, lettskyet opphold og litt vind.
Men, det er dette med oppoverbakker for oss som bor på Østlandet, de tar på uansett hvor greie de er. Så vi fant fort ut at vi heller ville bli litt slitne og bare ta én cache fremfor å slite oss ut for to cacher. Og når den avgjørelsen først var tatt, ble det på en måte enda enklere å komme seg videre mot Solskiva, siden vi da visste at vi hadde bedre tid.
Nairo synes nok det var varmt å gå, men han koste seg så absolutt på tur:
Og da vi kom til små bekker, benyttet han alltid muligheten til å drikke litt og til å avkjøle labbene:
Så kom vi ut av småskogen og fikk full utsikt mot dagens mål: Solskiva som ligger midt i bildet:
Skjønner hvorfor den har fått navnet sitt, for som dere ser, ser den bratt og utilgjengelig ut fra denne kanten. Men litt lengre ned skal dere få se et bilde av oppstigningen vi gikk på baksiden, og når man da mentalt kombinerer disse to bildene, ser man helt tydelig ei solskive.På bildet over ser dere Djuptjernkampen til venstre i bildet. Ikke langt imellom toppene, men stigningen til sistnevnte er vesentlig brattere enn til Solskiva.
Og Nairo koste seg fremdeles på tur:
Etter å ha gått forbi den bratte kanten på fjellet, kunne vi ha fortsatt stien rett frem mot Djuptjernkampen. Men vi fulgte stien som gikk mot høyre og så videre tilbake, parallelt med stien vi kom fra, opp mot toppen. Og her ser dere den brede, flate kammen vi gikk opp, en jevn stigning hele veien:
Og så var vi ved varden på toppen, 1184 moh:
Her ser dere igjen Djuptjernkampen i bakgrunnen, og deler av den fantastiske utsikten vi hadde hele veien rundt oss.Her er utsikten tilbake dit vi kom fra:
Stien er tydelig, og nederst i bildet, litt til høyre for midten blant det lysere gresset, ser dere en liten sort prikk som faktisk er to mennesker, de første menneskene vi hadde sett på hele turen. De valgte den bratte oppstigningen, som vi senere valgte å gå ned.Det blåste noe veldig på toppen, så Nairo ble ordentlig fluffy og jeg fikk hentesveis 😉
Cachen ble heldigvis funnet veldig lett, og Eileif og Nairo tok seg tid til litt lek:
Vi fant oss så en perfekt plass i le for vinden, bare et par meter under varden på fremsiden av toppen, der det var som brattest ned. Eileif storkoste seg med en form for frysetørket kaffe, som forsåvidt fungerer på samme måte som turmat:
Jeg koste meg med te og matpakke fra hotellet:
Og Nairo fikk både vanlig mat og frysetørket mat. Han sov ikke noe på denne turen, slik som han gjorde da vi var på Vehuskjerringa i fjor, men han slappet av etter maten:
Egentlig hadde vi ikke lyst til å forlate denne vakre plassen, vi satt godt, hadde sola i ansiktet når den brøt gjennom skylaget, og det var så mye fint å se på uansett hvilken vei vi så. Men tilbake måtte vi jo, og Endomondoen viste såvidt i underkant av 9 km da vi kom tilbake til bilen. Slitne var vi, men det skal man også være etter fjelltur. Og vi angret ikke på at vi droppet Djuptjernkampen, den kan ligge og vente på oss til en annen gang.Da vi kom tilbake og hadde parkert, gikk vi ned til hotellet for å skrive oss inn i loggboka og se hva som foregikk. Og loggboka var så absolutt noe for seg selv!
Ja, et helt bord! Jeg glemte å spørre hvor bordet havner etter helgen, men jeg regner med at noen tar godt vare på det.Legg også merke til det herlige hundehuset 🙂
Geosport.no hadde utsalg på eventet, og selvsagt ble det litt shopping. Jeg fikk meg en lanyard, en write-in-the-rain-penn og Signal:
Han sitter nå og titter på meg fra en hylle ved siden av pc’en 🙂Eileif shoppet ikke noe denne gangen, men han kjøpte seg både event-t-skjorte og event-coin da vi kom fredagskvelden.
Både Eileif og jeg fikk tatt oss en dusj på hotellet, det var godt etter fjellturen. For Nairos del ble vi så sittende ved bilen frem til en halvtimes tid før festbuffeten, da slo vi følge med Heidi og mannen hennes ned til hotellet. Etter å ha funnet Herr og Fru Høst, kom vi oss inn i matsalen på hotellet, som var fylt til randen med geocachere fra fjern og nær, og det var nydelig mat på alle mulige måter. Hotellet skal ha stjerne i boka for hvordan de taklet å ha så mange besøkende på én gang!
Det var godt å sette seg ute etter maten, og like ved uteplassen, med utsikt over innsjøen, var disse to installasjonene:
Jeg tror det var mulig å leie “kula” til overnatting, men “tønna” aner jeg ikke hva blir brukt til.Det ble tidlig kvelden på lørdag. Når vi sover i telt, pleier vi ikke å lukke igjen myggnettingen mellom forteltet og innerteltet på grunn av Nairo, da han ligger i forteltet. Midt på natten våknet jeg av at regnet trommet på teltet, og da var ikke Nairo treg med å komme inn og legge seg mellom Eileif og meg 🙂 Men da jeg sto opp litt over 6 på morgenen, skinte sola så fint på regndråpene på teltet:
Etter nok en nydelig hotellfrokost var det tid for CITO. Her ble vi delt opp, og Eileif ble med den gjengen som skulle legge ut klopper/paller i en turløype hvor det også var blitt lagt ut en cacherunde dagen før. Jeg gikk oppover i slalåmbakken for å plukke søppel da jeg ikke hadde vanntette sko på meg. Det ble fryktelig varmt oppover i bakken, og det var ikke mye søppel heller. Men utsikten ned mot hotellet og omgivelsene var upåklagelig:
Vi hadde egentlig tenkt å spise hotellunsj etter CITO’en, men bestemte oss for heller å sette nesa hjemover. Stoppet og logget en cache noen kilometer fra Spåtind, neste stopp var på Espa for å kjøpe boller og bytte på hvem som kjørte, og så stoppet vi på McDonalds på Vestby for en kjapp middag. Hjemme på gårdsplassen på slaget 1700.En fantastisk helg var så over. Nydelig natur, glimrende organiserte eventer og hjelpsomme arrangører til tusen og tilbake, gode venner og god mat. Som sagt, så var ikke målet å logge massevis med cacher, så jeg er kjempefornøyd med 2 eventer, 1 CITO og 5 cacher (hvorav 1 letterbox, min første). Det eneste lille jeg eventuelt kan sette fingeren på, er at de antagelig ikke forutså hvor mange som kom til å komme med bobiler og campingvogner, så det ble litt trangt om plassen for de. At vi måtte ligge noen hundre meter fra hotellet var vi bare glade for.
Hvis de skulle sette igang med en ny runde neste år, håper jeg at vi får mulighet til å være med, for dette frister til gjentakelse, og jeg har lyst til å se mer av det vakre området. Anbefales på det sterkeste!
Del dette på:
-
Investering, til salgs og litt annen shopping
Helt siden vi var på Vehuskjerringa og frøs oss gjennom en natt i telt, har jeg vært på utkikk etter nye soveposer til oss. Soveposene vi har er nok best til overnatting inne i hus og hytter, og ikke i telt i temperaturer ned mot 0. Men soveposer er dyrt! Spesielt når det er noen krav man gjerne vil ha oppfylt. Og så skal man i tillegg tenke på både det ene og det andre, som fyll, T-comf, lengde, vekt og gudene vet hva annet.
Her om dagen ble jeg oppmerksom på at det var storsalg hos G-Sport, så jeg sendte Eileif ut dit for å ta en titt. Han hadde fått en liste med spesifikasjoner på sovepose, men jeg hadde egentlig ikke noe tro på at han skulle finne noen som oppfylte alle kravene. Det gjorde han heller ikke, men han kom jaggu hjem med nye poser til oss, og jeg tror de kan bli bra! Og ikke minst, de var billige!
McKinley Tur-11 heter posen, T-comf -5 grader. Vekta er egentlig i høyeste laget, 1,9 kg. Lengden er altfor lang, hvis ikke Nairo bestemmer seg for å synes det er ok med sovepose og vil være fotvarmeren min 😉 Ikke har den sklisikkert underlag heller. Men…jeg tenker også en del på at Eileif og jeg kanskje tilbringer maks 5 dager i telt pr år, og stort sett bare på sommeren eller tidlig høst, og med de kriteriene i bakhodet klarer jeg ikke helt å synes det ville vært ok å bruke et par tusen kroner hver på soveposer. Så jeg er positiv og tror at disse posene blir veldig bra for oss.En ting posene har, og som var ett av mine krav, var innerkrage som kan strammes:
Selv om jeg er mest glad i å ligge på magen med en arm under hodet, så tror jeg det er lønnsomt for meg å finne en annen liggestilling i soveposen for å få benyttet kragen og dermed holde meg så varm som mulig på kroppen.Eileif kom også hjem med selvoppblåsbare liggeunderlag:
Jeg har alltid vært skeptisk til oppblåsbare liggeunderlag, har fått for meg at det ikke skal mer enn en kongle eller en kvist til for å stikke hull på de, men nå har vi de, og jeg skal fortsette å være positiv og tenke at dette går veldig bra 🙂 Vi trenger bare et regntett trekk til de, sånn at det går an å feste de på utsiden av sekken uten at de blir våte hvis det kommer en skur.Totalt sett kostet posene og underlagene ganske mange hundrelapper. Men jeg ser på dette som en investering, og pengene tas fra en sparebøsse som er ment for nettopp slike ting, ting vi ønsker oss, men som vi ikke vil ta av husholdningsbudsjettet for å kjøpe.
Jeg har shoppet litt andre ting i det siste også. I noen uker har jeg vært på desperat jakt etter noen pene og komfortable sko som jeg kan bruke på jobb. Jeg har alltid vært superkresen når det gjelder sko, og når jeg i tillegg ikke er villig til å betale mange kroner for sko, er det vanskelig å finne noen. Men så kom jeg over disse:
Og jeg synes faktisk de var både fine, komfortable og diskrete. De føltes litt trange, men når jeg prøvde en størrelse større, kunne jeg like godt ha tatt på meg klovnesko, så det måtte bli disse. Brukte de med tynne nylonstrømper én dag på jobb, og hadde så vondt i føttene at jeg hadde lyst til å kappe de av meg. Så hvis det er noen som selv bruker eller kjenner noen som bruker str. 36 eller kanskje også 35 (de var merket med str. 36), så selger jeg disse for kr. 150,- (kr. 299,- nye). Kan avtale prøving her i Halden. Kontakt meg via kommentar her, eller send en mail til kjersti sånnkrøllafating pilaris punktum net.Noen dager senere kom jeg over disse skolettene:
For dere som har kjent meg mellom 8 og 10 år, er nok disse så langt fra hva dere var vant til å se meg bruke. Men for dere som har kjent meg siden tiden på videregående, er nok disse ganske nært et kjent syn på mine bein. De siste årene har jeg jo omtrent bodd i joggesko og turstøvler, men før det brukte jeg stiletter daglig, og derfor er disse hælene veldig ulikt meg. Men tilbake i skoletiden var det cowboystøvletter det gikk i i mange år, og disse har jo et snev av cowboypreg over seg. Fin høyde på hælen, behagelige å gå i, og ikke for varme på denne tiden av året, hvor det er ned mot 0 grader på morgenen og opp mot 20 grader på dagen.Prøvde å finne meg et par sorte sko/skoletter i Strömstad i dag, men det var ingen suksess. Var dog bare innom én skobutikk, får ta en tur til de andre butikkene en annen dag. Men jeg kom allikevel hjem med noe totalt ulikt meg, nemlig en rosa regnkåpe:
Selv om uværet Petra nå er over, så forventer jeg mer regn utover høsten, og da vil denne være kjekk å ha hengende på jobb. En billig sak jeg fant på en Outlet i Strömstad, og jeg forventer ikke det store av den, bare den holder meg tørr i 10 minutter ad gangen. Men jeg i rosa? Og i en kåpe som rekker meg nesten til knærne? Det må ha klikket for meg :pDel dette på:
-
Delvis erobring av kjerringa
Om fredag hentet jeg Eileif etter jobb. Bilen var pakket med ryggsekker og kløv, og vi dro i retning Vinje i Telemark. Ut på tur, antagelig den eneste ferien vi får sammen i år. Målet var fjellet Vehuskjerringa, og den opprinnelige planen var å ta alle de 72 cachene som ligger der (startcachen). Men planen ble endret allerede før vi dro, vi skulle heller prøve oss på hovedtoppen og skjørtekanten til kjerringa.
Man skal alltid glemme noe når man drar på tur, ikke sant? Ikke lenge etter at vi kjørte inn i Kongsberg kommune, ca 3 timer hjemmefra, ramler en tanke ned i hodet mitt. Turstøvlene mine!!! Jeg har glemt turstøvlene mine!!! Og det hadde jeg. Jeg visste at vi skulle gå over en del myrer, og selv om joggeskoene mine er gode, så tåler de ikke myr. Så da var det bare å finne en sportsbutikk i Kongsberg og kjøpe nye støvler. Topptur i splitter nye støvler er ikke å anbefale, jeg har gnagsår store som tinntallerkner (hvor stor er egentlig en tinntallerken?)! Av alle ting å glemme, så måtte det være støvlene mine liksom! Grrr!
Ved 19-tiden var bilen parkert og vi var klare til å gå:
Det første skiltet sto 3 meter fra parkeringplassen og viste oss vei:
Og vi hadde ikke gått veldig langt før vi fikk det første glimtet av kjerringa. Eller rettere sagt, av hennes to fordeler:
Skulle vi virkelig helt opp dit???Det var nok av myrer, og selv om de logisk nok er våte, så er de jaggu vakre også:
Gutta mine er glade for å være igang med turen:
Nairo bar maten sin selv, og det gikk superfint! Selv om han har gått en del med kløv før, så har han enda ikke skjønt at han blir litt bredere med den på seg. Så det ble en del dunking inn i ting og Eileifs bein.Jeg kjente tidlig at de nye støvlene mine ikke satt helt godt, så jeg måtte justere litt. Og Nairo måtte komme bortom og se hva jeg holdt på med:
Det var ikke så bratt stigning på denne første etappen, men stigning var det absolutt. Og et stykke oppe i lia lå det en seter. Jeg aner ikke om den er i bruk på noen måte, men det var fantastisk vakkert der, og med solnedgangen ble det ordentlig nasjonalromantisk:
Tror Nairo hørte noe nedi bakken et sted:
Vi var fremdeles nedi skogen, men av og til åpnet det seg litt og vi kunne se at vi kom nærmere og nærmere. Men tanken “Skal vi helt opp dit???” meldte seg hver gang vi fikk utsikt oppover. Det så langt ut, og det så fryktelig bratt ut.
Ironisk nok er det bare ca 7 km fra parkeringsplassen og opp på toppen, men høydemeterne gjør det til en tung tur for oss som bare er vant med flate Østfold.Litt før klokka 22 fant vi oss en teltplass for kvelden. Nairo er superenkel å ha med på tur, han slår seg til ro fort. For Eileif og meg ble det en heller ubehagelig natt med ikke så mye søvn. Det ble kaldt, soveposene var ikke så gode som vi trodde, og selv om vi hadde med oss bra med klær, så ble det litt feil klær for en kjølig natt i høyden.
11 cacher ble fasit for fredagen, enkle og fine funn med gode beskrivelser og hjelpende hint. Ca 4,6 km gåing og ca 180 høydemeter.
Lørdagen startet tidlig, og dette var utsikten fra teltet:
Vi lot telt og de store sekkene og kløven stå igjen, og la i vei med liten sekk med litt klær, litt drikke og nistemat til oss og Nairo.Første cachefunn var klokka 0745, og etterhvert som vi kom oppover, fikk vi sett mer av Hardangervidda:
Vi hadde med oss en del vann hjemmefra da det står i cachebeskrivelsen at man ikke skal stole på bekkene som eneste drikkevannskilde. Men bekker var det nok av, og vi passet på å etterfylle vannflaskene så ofte vi kunne, men bare der det var ordentlig bevegelse i vannet. Kaldt fjellvann er kjempegodt!
På den siste flata før den siste og verste stigningen tok vi en lang pause. Fikk i oss litt mat og fikk ladet beina til den store kraftanstrengelsen. Utsikten opp var imponerende, og nok en gang fikk jeg tanken i hodet: “Skal vi opp der??”:
Den venstre toppen var målet.Man skal alltid glemme noe når man drar på tur, ikke sant? Her oppdaget vi at energi-snackset vi hadde kjøpt med oss lå igjen i sekkene i teltet. Sjokolade, rosiner og nøtteblanding, nettopp for å hjelpe kroppen opp bratta. Nesten like idiotisk å glemme det som å glemme turstøvler. Urutinerte flatlandsfolk! 😉
På vei opp kom vi over en snøflekk, og da var Nairo fornøyd! Han hadde krefter nok til et skikkelig raptusanfall:
Og hadde det vært opp til han, hadde vi blitt værende akkurat der, med potene og rumpa godt plassert på snøen 🙂
Nå skulle beina våre virkelig settes på prøve. Det var ikke mange meter igjen til toppen, men det var nå de virkelige høydemeterne skulle forseres. Sånn så stien opp ut:
Det ble hyppige pauser. Både for å la beina hvile, for å få i oss vann, og for å nyte utsikten som ble mer og mer magisk for hvert skritt:
Her håper jeg det er lett for dere å se hvor bratt det var. Eileif og Nairo var ikke mange meterne foran meg, men dere ser jo hvor mye høyere oppe de er enn meg:
Like etter denne bratte kneika kunne vi for første gang ordentlig se varden helt oppe på toppen:
For en motivasjon! For nå dirret beina skikkelig, og det tok lengre og lengre tid å få pusten skikkelig tilbake i hver pause vi tok. Fjell er hardt for oss østfoldinger!Men så, noen minutter før klokka 11, kunne vi jublende strekke armene i været, vi var oppe!!! Jeg må innrømme at jeg ble fryktelig rørt og enormt stolt over oss, vi hadde klart det!
Cachen på toppen ble logget, og så var det å prøve å ta inn over seg den fantastiske utsiken vi hadde, 360 grader rundt oss.Først: her er utsikten tilbake dit vi kom fra:
Så har vi Hardangervidda i bakgrunnen og innsjøen Totak foran:
I nord-øst lå majestetiske Gaustatoppen:
Og omtrent rett øst for oss, bare noen meter unna, var den andre puppen til Vehuskjerringa:
Vi ble på toppen en god stund. Spiste litt, prøvde å brenne den utrolige utsikten inn på netthinnene, og slappet av litt:
Nairo var faktisk såpass sliten at han sovnet der han lå inntil Eileif.Så bar det nedover igjen. Det har blitt skrevet både i cachebeskrivelser og i logger at stien opp kunne være utfordrende for de med høydeskrekk. Både Eileif og jeg er høyderedde, men vi merket ikke noe til dette på vei opp. Litt mer ekkelt å gå ned, men langt ifra noe som skapte problemer for oss.
Vi tok oss pauser underveis på vei ned også, men nå gledet vi oss å komme tilbake til teltet for å spise middag, pakke sammen og så komme oss ned til bilen. Teltet sto der vi forlot det, og stormkjøkkenet ble fyrt opp. Middagen var fløtekylling med pasta fra Trek’n Eat, faktisk veldig godt og såpass mye i hver porsjon at vi ikke orket å spise opp.
Nairo fikk selvsagt også mat, og så sovnet han med hodet godt plantet nedi lyngen:
Klokka var rundt 18 da vi kom tilbake til bilen. Da var vi så utgåtte alle tre at vi egenlig bare hadde lyst til å legge oss ned på parkeringsplassen, men det var så mye knott der at det bare var å kaste sekker inn i bilen, få skiftet til mer behagelige klær og komme oss inn i bilen selv. Da hadde vi gått 11 km og lagt bak oss ca 400 høydemeter. Når det gjelder høydeforskjell fra bilen og opp til toppen, vil jeg tro det er ca 570 meter, det ser ihvertfall sånn ut på kartet til ut.no.Nå hadde vi to valg. Enten finne en plass å sove i bilen eller slå opp telt (hvis knotten var fraværende), eller vi kunne fortsette å finne cacher. Jeg følte at beina ble friskere av å få på seg joggesko istedenfor de gnagende nye turstøvlene, så da fortsatte vi å finne cacher. Eileif kjørte fra cache til cache bortover skjørtekanten til kjerringa, jeg hoppet ut, logget og hoppet inn i bilen igjen. Og på denne måten fikk vi totalt logget 22 cacher til av kjerringa, det vil si at vi har tatt totalt 33 av hennes 72 cacher. De vi mangler er begge armene hennes, hele høyresiden pluss splitten i skjørtekanten. Og en vakker dag skal vi ta de også 🙂
En av cachene i skjørtekanten ble vårt funn nummer 900:
Veldig fornøyd med at en sånn milepæl kom på en så fantastisk tur!Det var fremdeles tidlig på kvelden, så vi bestemte oss for å kjøre omveien Rv37 om Rjukan tilbake mot E134 for å få med oss nok et stykke Norge ingen av oss hadde sett før. Eileif er over middels interessert i 2. verdenskrig, og det var stort for oss begge å få sett Vemork:
Og veien ned fra fjellet, forbi Vemork og ned til Rjukan var storslagen! At det i det hele tatt er mulig å plassere så mye så inneklemt mellom fjellene er helt utrolig! Rjukan så veldig koselig ut, men siden det var utpå kvelden på en lørdag var det ikke mye liv i gatene. Og så lurte Eileif på om Rjukan kan være Norges tynneste by? 😉Vi stoppet selvsagt for et par cacher til, og en av de hadde en fantastisk utsikt mot Gaustatoppen. Den ruver godt der oppe!
Så fant vi ut at det egentlig bare var å dra hjem. Et par småstopp underveis for bensin og mat, og så var vi i seng klokka ett natt til søndag. Slitne, 35 cacher rikere, en fantastisk opplevelse rikere, og ekstremt trøtte.Nairo har sovet mer eller mindre konstant siden vi kom hjem. Men jeg må si jeg er mektig imponert av han. Han bar kløv uten problemer, han klatret oppover uten problemer, han var utrolig flink til å slappe av når han hadde mulighet, og selv om han sikkert er støl så har han ingen synlige tegn på feilbelastning eller annet. Potene er like fine som alltid, men nå var det jo ikke noe særlig ur vi gikk i.
Jeg er også utrolig stolt av oss. Og samtidig er jeg utrolig glad for at vi droppet den opprinnelige planen om å gå hele kjerringa. Hadde vi skulle hatt med oss sekker og telt hele veien, hadde vi brukt veldig mye lengre tid opp til toppen, og kroppene hadde antagelig ikke greid det. Spør meg ikke om når vi får tatt resten av cachene, jeg vet bare at det skal gjøres en eller annen gang 🙂
Del dette på:
-
Hva slags mat skal man ha med på telttur?
Eileif og jeg planlegger en helg i telt i løpet av sommeren. Vi er ikke 100 % sikre på hvor turen går, men enn så lenge er planen å dra og ta cachene til og på Vehuskjerringa (startcachen). Fjellformasjonen som har fått dette navnet ligger litt vest i Telemark, like nord for E134 ved Åmot. Rundturen er ikke så lang i kilometer, men det er en god del høydemeter som skal forseres, det tar ekstra tid så lenge vi skal cache oss rundt, og tunge ryggsekker kommer til å gjøre at farta må holdes nede.
Bilde fra teltturen sommeren 2013 Og det er nettopp dette med innhold i sekker som gjør at jeg trenger litt hjelp av dere. For hva tar man med seg av mat? Og da aller helst mat som er lett å bære. Vi tar selvsagt med stormkjøkkenet, og vi skal være ute i 3 frokoster, 2-3 lunsjer og 2 middager, pluss det man eventuelt skulle trenge innimellom. I tillegg må vi nok ha med drikkevann til oss tobeinte da CO skriver på cachesiden at man ikke skal stole på bekkene som eneste drikkevannskilde.
Så nå trenger jeg hjelp fra dere som er vant til å være på telttur: hva har dere med av mat?
Del dette på:
-
Ikke helt min sommer
Lenge mellom hver gang jeg er innom her, men årsaken er ganske grei. Det har vært (og er) altfor varmt til å gjøre noe som helst, og jeg kan ikke forestille meg at det er interessant å lese om at jeg nesten befinner meg i flytende tilstand hver eneste dag. Tordenværet om søndag gjorde at det har vært litt færre varmegrader de siste to dagene, men det er fremdeles langt over min trivselstemperatur. Og det er en av grunnene for at dette ikke helt har vært min sommer, jeg fungerer rett og slett ikke i denne varmen. Det blir til stadighet lagt ut bilder av vinter og snøstorm på Facebook, hvor det skrives noe sånt som “Klag ikke, husk at vi snart får det slik” og lignende. Her hvor jeg bor er det ytterst sjeldent skikkelige snøstormer, men jeg fungerer bedre i normalt vintervær enn jeg gjør denne unormale sommeren. Puh!
Den andre grunnen for at dette ikke helt har vært min sommer (nei, den er ikke slutt enda, det er fremdeles halvannen uke igjen til jobb) er det tonnet med bekymringer som hele tiden kverner rundt i hodet. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal blottlegge alt her i bloggen, men det er enkelt å forstå at det dreier seg om økonomi: manglende inntekt og økende utgifter. Jeg er mester i krisemaksimering og i å alltid være forberedt på det verste, og det gjør at jeg er ekstremt sliten hele tiden. Grubler på løsninger både i form av planer, backup-planer, c-planer, d-planer, e-planer og til og med æ-, ø- og å-planer. Å ikke vite, å ikke ha kontroll, å ikke ha stabilitet, trygghet og forutsigbarhet er vel noe av det jeg hater mest her i verden.
For å komme meg gjennom dager så varme at man antagelig kan steke speilegg på asfalten og for å dytte tankene ut av hodet for en stund, så har jeg tittet på bilder fra tidligere somre. Kost meg med gode minner. Og istedenfor å legge ut i det vide og brede om Kjerstis elendige sommer 2014, ville jeg heller dele noen koselige ting med dere.
Sommeren 1980, sommeren før jeg fylte 7 år. Jeg skal ikke påstå at jeg husker noe som helst fra denne sommeren, men et bilde av pappa er alltid koselig:
I juli i 2003 var jeg en tur på Nordens Ark. Jeg tror dette var en av de første gangene jeg var der, og de påfølgende årene var jeg der minst en og gjerne også to ganger hvert år. Nå er det dessverre lenge siden jeg har vært der, og jeg gleder meg til jeg får mulighet igjen. Her er det en amurleopard som skaffer seg mat:
I 2004 holdt de på med byggingen av den nye Svinesundsbroen. Jeg husker ikke hvor lenge arbeidet pågikk, men ei venninne hadde en jobb i dette prosjektet, og i juni det året fikk jeg mulighet til å være med opp på buen over brua. Selve veibanen over fjorden var da ikke heist på plass, så for meg med høydeskrekk var det en svimlende opplevelse å klatre oppover der. Jeg klarte ikke å komme helt til toppen, men jeg er uansett superstolt over hvor langt jeg kom, og utsikten var upåklagelig:
Det ble sikkert grillet en haug med ganger sommeren 2006, og her sitter Arkas og lurer på om det ramler noe ned til han:
Etter at jeg kjøpte huset har jeg nesten ikke vært på hytta, men sommeren 2008 var Eileif, D og jeg en tur der ute. Jeg kan ikke huske sist jeg badet der, men gutta badet ihvertfall denne gangen:
Sommeren 2009 var vi en tur i Haugesund. Alltid koselig å være på besøk der, og akkurat dette året tok vi en tur til Bergen og akvariet. Og en av de tingene jeg husker best derfra var disse søte skapningene:
Den samme sommeren hadde vi sådd ørlite grønnsaker i hagen, bare for moro skyld. Og moro ble det da vi dro opp gulrøttene, for med litt fantasi har man både søte utgaver og litt på kanten-utgaver av de her:
Så kom sommeren 2010, og da var vi av ufrivillige grunner plutselig veldig ofte på hytta. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde så himla mye der, men kaos var det mens det sto på som verst. Heldigvis ser det mye bedre ut der nå, men sånn så det ut en stund:
Sommeren 2011 var Nairos første sommer, og jeg gjorde en innsats for å få han til å forstå at å svømme var fornuftig for å kjøle seg ned, og også rett og slett fordi det er morsomt. Utifra Nairos blikk her, tror jeg at jeg med sikkerhet kan si at han ikke synes det var det minste festlig i det hele tatt:
I juli 2012 la jeg ut på ekspedisjon sammen min Nord-Norske venninne, vi gikk Norge på tvers. Først i etterkant har jeg forstått hva jeg var med på, og jeg har faktisk bittelitt lyst til å gå turen igjen, bare for å bedre kunne ta inn over meg naturen og opplevelsen. Men skulle jeg noen gang gjenta turen, så vet jeg at jeg ikke kommer meg lengre ut enn dette:
I fjor var Eileif, Nairo og jeg på vår første telttur, og det fristet så absolutt til gjentakelse. Jeg har mange steder jeg har lyst til å gå, men i fjor gjorde vi det enkelt og la turen til en nasjonalpark ikke langt inn i Sverige. En herlig tur!
Siste bildet er også fra i fjor, fra min ferietur til Skjåk. Det er mange steder jeg har vært som jeg vil tilbake til, og Skjåk står høyt oppe på den lista. Ikke noe rart når naturen er så vakker som dere ser her:
Det har absolutt vært noen lyspunkter denne sommeren også, ikke misforstå. Men nå har jeg valgt å fokusere bakover, og så skal jeg prøve å skru om hodet mitt for å fokusere fremover etterhvert. Aller først må jeg ta tak i nuet.Del dette på:
-
To drømmecacheturer
Det finnes mange enkeltstående cacher jeg har lyst til å ta, men siden Tove spurte etter hva drømmecacheferien min ville vært, er det to turer jeg vil fortelle om.
Den første er forholdsvis nære, men også den mest krevende. Det er en WoodTrail (WT) som ligger i Skrim-Sauheradfjella naturreservat sør for Kongsberg, i grensetraktene mellom Telemark og Buskerud, og den er på hele 292 cacher fordelt på 85 km (pluss noen til som ikke er en del av trailen, men som ligger i samme område):
Her snakker vi om teltovernattinger (eller hytteovernattinger for de som foretrekker det) og lange dagsmarsjer i både skogsterreng og opp på noen topper, hvor den høyeste er 871 moh. Selv uten sykdom i kroppen er ingen av oss godt nok trent til å ta denne trailen i en fei, så jeg tror nok det hadde vært mest hensiktsmessig for oss å dele trailen i to ukesturer, for ikke bare er det langt å gå i variert terreng, men det tar også mye tid å finne og logge cacher underveis. Og poenget for meg er at jeg skal kose meg og nyte turen, ikke stresse for å finne flest mulig cacher på kortest mulig tid. Spesielt interesserte kan gå inn på den første cachen i trailen, 001 # WT 85 km – 50 timer # 3 GC4AWWD.Min andre drømmecachetur befinner seg nesten i den andre enden av vårt langstrakte land, og selv om de fleste cachene der er lett tilgjengelig, så er det altså å komme seg dit som er utfordringen. Stedet jeg snakker om er Vannøya i Troms, nord-nordøst for Tromsø, øya min bedre halvdel kommer fra:
Det er ikke flere enn 13 cacher på øya i skrivende stund, og selv om det ikke var en eneste cache der har jeg vanvittig lyst til å se øya. Men når jeg en eller annen gang kommer meg nordover skal jeg så absolutt gjøre mitt beste for å finne alle boksene. For når man går inn og titter på de enkelte cachene og ser på bildene som er lagt ut, så må man jo bare få lyst til å se dette utrolig fine landskapet med hav og fjell. Gå f.eks. inn på cachen Torsvåg GCVEB2 og titt på utsikt og høyde.Det er jo etter hvert mange av dere faste lesere som har begynt med caching, hva er deres drømmecacheturer?
Del dette på:
-
Mitt fotominne 2013
Det er en konkurranse nå på Borti Svingen hvor vi skal vise vårt fotominne for 2013. Jeg har grublet en god stund på hvilket bilde jeg skulle delta med, da jeg har mange bilder jeg så absolutt ville dele. Men jeg har landet på dette:
Bildet er tatt da Eileif, Nairo og jeg var på telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli. Egentlig er vel bildet ganske intetsigende, men det betyr utrolig masse for meg. Vi hadde kommet frem til der vi skulle telte, Nairo sto bundet fast i et tre, og vi satt egentlig bare å slappet av før vi skulle i gang med matlaging. Selv om vi ikke hadde gått kjempelangt, så var det varmt og Nairo var trøtt og sliten, så han krøllet seg sammen i lyngen for å sove. Jeg satt og koste litt med han, og plutselig la han hodet i hånda mi og sovnet der. Jeg vet jo at Nairo stoler på meg, men allikvel var den følelsen av tillit fra han så overveldende at jeg egentlig ikke har ord for å beskrive det. Mammas lille vakre! <3Det er noen få dager igjen til fristen for å delta går ut, så stikk innom Borti Svingen og les mer der 🙂
Del dette på:
-
Hunder, mennesker og geocaching på Lygna
Helgen vi har lagt bak oss var en helg i hundens tegn for mitt og mange andres vedkommende. Norsk Lapphundklubb hadde i år lagt lapphundutstillingen i august til Lygnasæter hotell og camping, som ligger ved Rv4 mellom Hadeland og Toten. Jeg pakket bilen fredag formiddag og fulgte E6 opp til Hellerudsletta, og så var det Rv4 strake veien helt frem.
Siden det nå i august er en uhøytidelig konkurranse i geocachingmiljøet verden rundt om å finne minst én cache pr dag, måtte jeg jo finne noen når jeg var på tur. Fredagens funn ble derfor cachen som ligger i tilknytning til rasteplassen ved Lygnasæter.
På “hundeprogrammet” for fredag sto et foredrag ved Vegard Øksnevad, Lundqvist hundeskole. Dette foredraget rettet seg mot oppdrettere og andre interesserte, og handlet om nødvendigheten av å ha kunnskap om rasespesifikke egenskaper og formidling av dette til valpekjøpere. På parkeringsplassen møtte jeg kjente fra lapphundmiljøet, og fler kjente dukket opp til foredraget. Så mange deltakere på foredraget var vi dessverre ikke, men det var et interessant foredrag, og jeg bet meg merke i fler ting jeg skal ta med meg videre i mitt eget hundehold.
Etter foredraget ble det en liten rusletur sammen med andre lapphundeiere. Siden jeg ikke hadde med meg Nairo fikk jeg låne en hund å gå med, for ja, det er litt rart å gå tur uten hund 🙂
Jeg hadde selvsagt sett meg ut fler cacher, så på fredagskvelden dro jeg i retning Skrukkelisjøen og demningen som ligger i den østlige enden av sjøen. Sola var i ferd med å forsvinne, og det var vakkert utover sjøen:
Her fant jeg også en okay teltplass, og installerte meg her for natta:
Hadde en helt grei natt, og startet lørdagen med å lete etter cachen. Men nei, ikke tale om at jeg skulle finne den. Surret rundt i busker og kratt i en halvtimes tid før jeg ga opp, og laget meg litt mat og te istedenfor. Jeg hadde heldigvis noen cacher i backup, så i god tid før utstillingen dro jeg tilbake mot Lygna, fisket frem en annen cache på veien, og hadde noen ufrivillige stopp på grunn av både sauer og kyr i veibanen. Flytte oss? Nehei, det skal vi så absolutt ikke!
Jeg måtte faktisk lirke meg mellom de for å komme videre 😉Utstillingsplassen var på en stor grusbane/anleggsområde. I utgangspunktet helt greit, men vi fikk bøttevis med regn, og da var det ikke greit lenger. Alt ble gjørmete, vått og sølete, og jeg kan ikke tenke meg noen synes det var moro å dra med seg grå hunder inn i ringen. Men utstillingen ble gjennomført uten andre problemer, og som vanlig var det fullt av superkoselige mennesker å prate med, og fullt av nydelige hunder å kose med (noe jeg satt stor pris på siden jeg hadde litt Nairo-abstinenser). Se bare på disse to her:
Til venstre står Fjällfarmens Amie, Molly til daglig. Hun er halvsøsteren til Nairo (samme pappa), og hun er 5 dager yngre enn Nairo. Jeg har vist bilder av henne her i bloggen tidligere, og hun har vært en av mine favorittisper helt siden jeg så henne i valpekassa da vi hentet Nairo. Sjarmøren til høyre er Hakasitas Aslan, Thorvald til daglig. Han er også i slekt med Nairo, og han har vært en av mine favoritthanner siden jeg så bilder av han på Facebook. Fantastiske hunder, begge to! Eieren til Thorvald har forresten tagget meg i et bilde på Facebook fra søndagen hvor jeg koser med begge disse to samtidig, tror det er lett å se på ansiktet mitt hvor lykkelig jeg er da 🙂Tilbake til utstillingen. For dere spesielt interesserte ligger det 62 bilder (forhåpentligvis av alle hundene) i et åpent album hos meg på Facebook. Jeg har også linket til det albumet i tre lapphundgrupper, så dere finner det hvis dere vil. Derfor skal jeg ikke kjede dere med masse utstillingsbilder her, men et par bilder må jeg ta med. Først har vi valpene. Fra venstre: BIS1 Sisko Av Vintervidda (Finsk Lapphund), BIS2 Obbolalägdan’s Asti (Lapsk Vallhund) og BIS3 Oahpalas Geallu (Svensk Lapphund):
Og så har vi de voksne. Fra venstre: BIS1 Ukkonen Av Vintervidda (Finsk Lapphund), BIS2 Onnekas Sota Avatar (Lapsk Vallhund) og BIS3 Lillmusties Liam (Svensk Lapphund):
En utrolig koselig utstillingsdag til tross for været, jeg slutter aldri å forundre meg over hvor koselige lapphundmennesker er. Nå er det sikkert (forhåpentlig!) sånn i andre rasemiljøer også, men siden jeg ikke kjenner noe til de får jeg holde meg til å uttale meg om lapphundmiljøet. Man snakker sammen, uansett om man kjenner hverandre eller ikke, man “låner bort” hunder til hverandre, man hjelper hverandre og man har det rett og slett bare superkoselig sammen. Måtte det bli sånn for alltid!Etter litt mat var det tid for et nytt foredrag. Denne gangen var det dommeren på utstillingen, Mari Lackman fra Finland, som holdt et seminar om Lapsk Vallhund, som hun selv er oppdretter av. Nå har ikke jeg den store interessen for akkurat den rasen, men det var interessant å få med seg, og jeg lærte en hel del om hvordan anatomi henger sammen, og f.eks. at en “feil” ett sted på hunden kan få konsekvenser for andre steder på hunden når det f.eks. gjelder arbeidet de opprinnelig er avlet for å gjøre.
Kvelden ble brukt til mer skravling, og litt hjelp til nedrigging av utstillingsområdet. Jeg hadde så sett meg ut en ny cache for søndagen, og kjørte til det området og sov i bilen. Det var så utrygt for regn at jeg ikke hadde lyst til å sette opp teltet, så jeg fant ut at det var bedre å ligge tørt litt ukomfortabelt enn å ligge bedre men bli våt. Hadde satt klokka til vekking tidlig på søndagen for å få med meg innholdet den dagen også.
Startet søndagen med å finne cachen, og så kjørte jeg tilbake til Lygnasæter. Fikk beskjed om hvor vi skulle være, og dro avgårde og satt opp litt skilting, slik at de som kom senere også skulle finne frem til området uti skogen i nærheten av Lygna skisenter/skytebane. Her skulle det avholdes MH (mentalbeskrivelse av hund) i regi av klubben, og jeg gledet meg som en liten unge til å få være med som publikum. Dessverre tok det en stund før vi fikk satt igang så jeg fikk ikke med meg alle hundene, pluss at jeg valgte å stå over 2 for å få i meg noe mat. Totalt var det 7 hunder som gikk, 2 Lapske Vallhunder og 5 Finske Lapphunder, og det var en lærerik og interessant dag. Her et bilde hvor ei Finsk tispe får masse ros for at hun turte å gå bort til den litt skumle kjeledressen:
Innimellom MH’ene var det selvsagt også skravling, og jeg fikk hjelpe til med å lufte en gjeng med hunder, blant annet den lille brune tispa som ble BIS1-valp på lørdagen. Når man er så vakker som henne er det ikke noe problem å godta at hun skal smake på både nesa og haka mi 😉Jeg rakk også her å finne en cache, men tiden går fort når man har det koselig, og utpå ettermiddagen var det bare å sette seg i bilen og kjøre hjem. Så etter å ha kjørt ca 52 mil totalt på hele helgen kunne jeg parkere hjemme ved 2030-tiden søndag kveld. Totalt utslitt, men strålende fornøyd etter en super helg sammen med herlige mennesker og vakre og flinke hunder. Gleder meg allerede til neste gang! 🙂
Del dette på:
-
Vidunderlige dager
Om mandag pakket Nairo og jeg bilen og satt kursen nordover. Vi fulgte E6 og hadde to mål foran oss, Lillehammer og Skjåk. Delmål på sånne turer er jo alltid å logge noen cacher, og første stopp ble derfor en rasteplasscache ved Andelva:
Nydelig utsikt!Etter noen stopp kom vi frem til en rasteplass ved Lillehammer. Cachen her var umulig å logge usett, og utsikten her var like upåklagelig som ved Andelva:
Målet med å dra til Lillehammer var å treffe Marte, og etter noen sms’er og litt kjøring på GPS, fant jeg frem til jobben hennes. Og så snart hun var ferdig på jobb, dro vi til Maihaugen og parkerte der, og gikk så en fin tur i skogen mellom Maihaugen og hoppbakkene. Varmt som bare det, men heldigvis gikk vi stort sett i skygge.Midt inne i skogen måtte vi over en liten elv, og Marte var ikke helt trygg der hun balanserte på løse stokker 😉
Men vi kom oss over alle tre, og fortsatte turen tilbake til bilene. Og forresten Marte: hvis jeg ikke tar helt feil, var hoppbakkene rett på andre siden av badedammen :p Kjempekoselig å treffe henne, det må vi absolutt gjenta!Etter å ha sagt hadet til Marte, dro Nairo og jeg videre nordover. På leting etter et egnet sted å sette opp teltet havnet vi ved Ringebu stavkyrkje. Jeg husket at det var en cache der, men hadde ikke overført den til GPS’en, så jeg måtte bruke den elendige geocaching-app’en jeg har på mobilen. Heldigvis var det ikke en vanskelig cache, så den ble også funnet og logget. Og jeg er veldig glad for at jeg tok turen oppom kirken, den var utrolig fin!
Nairo og jeg kjørte litt til, og kom så over en liten rasteplass ved veien like nord for Ringebu. Her parkerte jeg bilen sånn at vi sperret litt av, slik at ingen skulle campe ved siden av oss, og så tok vi livet helt med ro før vi tok kvelden:
Våknet grytidlig tirsdag og hadde en sløv morgen. Leste litt i boka mi, fyrte opp stormkjøkkenet og laget te og slappet helt av. Ved halv åtte tiden dro vi videre nordover på E6 og svingte så vestover da vi kom til Otta. Jeg har vært på disse trakter før, men det er så mange år siden at jeg ikke husket hvor vakkert det var. Den gangen drev jeg jo heller ikke med geocaching, og heldigvis får den hobbyen meg til å stoppe på mange vakre steder. Den får meg også til å gå over vinglete broer:
Som kjent er ikke Østfold det mest kuperte fylket, det ligner jo mest på Danmark her. Derfor er det utrolig fascinerende å se fjellsider, for ikke å snakke om hvor høyt oppe folk har valgt å bygge gårdene sine:
Og fjell med snø på, nei sånt har vi ikke her. Men fytte rakkern så vakkert det er!
I Lom måtte jeg bare stoppe og ta bilder av disse utrolig søte traktorene:
Jeg ser forskjellige ansikter i fronten på alle traktorene, men jeg synes jo litt synd på han blå helt til høyre her, han er jo enøyd stakkars 😉Målet for å dra til Skjåk var å besøke Heidi, og ved 12-tiden tirsdag svingte jeg jeg inn på gårdsplassen hennes. Dagen ble brukt til skravling og grilling i finværet, og jeg klarte jo ikke å slutte å se meg rundt på den storslagne utsikten. Høye fjell på alle kanter, og sånt er jo som sagt ikke jeg vant til.
Helt siden jeg ble kjent med Heidi på nett har jeg tittet mye på kart over Skjåk, og ett av områdene hun går mye tur i er området rundt Aursjoen, som ligger på et fjell nord for der hun bor. Så på onsdagen kjørte vi opp den heller bratte og svingete veien for å gå runden Aursjoen kultursti. Og for et område! Det var helt surrealistisk for meg å gå der oppe, for for det første har jeg sett så mange bilder derfra at jeg på én måte føler at jeg har vært der før, og for det andre så er dette en type natur som nesten er helt fremmed for meg. Men å så vakkert!
Jeg tok utallige bilder og skal ikke kjede dere med alle, men jeg vet at jeg kommer til å se på de gang på gang og drømme meg tilbake opp på fjellet, med utsikt til alle kanter, ikke et tre i sikte og et helt fantastisk turområde.Å ta bilde av noen som tar bilde av deg er obligatorisk 😉
Nairo storkoste seg på tur i det nydelige sommerværet. Det var egentlig veldig varmt, men det luftet bittelitt heldigvis:
Heidi har jo hørt om geocaching så lenge hun har fulgt bloggen min, men det er dessverre ikke så mange cacher i hennes område. Men når hun først hadde meg i nærheten hadde hun egentlig ikke noe valg, og cachen som er lagt ut i forbindelse med kulturstien ble hennes første funn:
Nairo ble rimelig kjapt trygg på Heidi, og da er det koselig å kunne ta slike bilder av de. Dette er foran steinbua som ligger ved kulturstien:
Og her ser dere et kart over området:
Midt på kartet heldt nederst ser dere Aursjoen som vi gikk ved, nasjonalparken strekker seg jo milevis både nordover, vestover og østover.På vei nedover måtte jeg bare trosse litt høydeskrekk og ta et bilde av utsikten mot Bismo:
Etter litt nydelig mat satt vi oss i bilen igjen for å finne et par cacher til. Den første av de var en nano, og som vanlig er ikke de lette å få øye på 😉 Den andre lå langs en tursti i Bismo sentrum, og selv om dette bare var Heidis tredje cache, gikk hun rett på gjemmestedet og plukket fram cachen som om hun ikke hadde gjort noe annet de siste årene. Flinke jenta!Vi våknet opp til et like nydelig vær torsdag, og i dag skulle vi gå en lengre tur. Etter å ha tittet på kartet fant vi ut at vi skulle kjøre inn til Sota sæter for å finne en cache der, og den var en enkel og fin cache ved en nydelig elv:
Så kjørte vi inn og parkerte i et område som heter Mysubytta. Her skulle vi følge en umerket sti innover mot Mysuvatnet, hvis dere ser på bildet under her, skulle vi gå rett bakover i bildet og så skrå mot venstre, inn mellom fjellsidene, parallelt med elven Mysubytta:
Men siden dette området ligger nede i en dal ble det ulidelig varmt for oss, og det tok ikke lang tid før vi ble enige om å snu. Men først gikk vi ned til et sted der elven nesten var en foss for å ta en pust i bakken og selvsagt for å knipse litt bilder:
Å ha med meg Heidi og Nairo på tur gjør jeg gjerne mange fler ganger:
Det var fler små bekker vi måtte krysse underveis, heldigvis var det lagt planker over noen av de:
Vi satt resten av dagen i skyggen og skravlet, og utpå kvelden tok mannen til Heidi ut Amanda på plenen så jeg kunne få tatt noen bilder av den vakre jenta. Nå er hun jo ikke noen valp lenger, men at hun kan sette opp valpefjes enda er det ingen tvil om:
Og hun er ei kompakt og nydelig jente!
Fredag morgen satt Nairo og jeg kursen hjemover. Det var ekstremt varmt, men med airconditionen på 14 grader gikk det nogenlunde greit. Hadde én cachestopp på veien pluss noen pauser for å lufte Nairo. I tillegg ble vi stående bom stille en halvtimes tid på grunn av en ulykke i nærheten av Biri, men allikevel gikk de 52 milene hjem unna på 8,5 time.Jeg har storkost meg fra ende til annen denne uka, og siden Nairo har spist opp hvert eneste måltid og ikke hatt stressmage, vet jeg at han har hatt det bra også. Jeg klarer ikke helt å forstå enda at jeg har gått tur i den samme fjellskråningen som hoppbakkene fra LillehammerOL ligger i, og jeg klarer heller ikke helt å forstå at jeg har gått tur i Aursjoen-området som jeg har sett så mye på kart og bilder, men jeg vet at jeg har lyst til å dra tilbake til begge steder for å se mer og for å gå mer tur.
Marte: tusen takk for at du tok deg tid til å møte Nairo og meg! Kjempekoselig å treffe deg, håper vi kan gjenta det 🙂
Heidi: tusen takk for at dere ville ha oss på besøk, for gjestfriheten, for tur- og geocachingselskap, og for mange mange timer med koselig skravling! Håper vi også kan gjenta dette, og da helst uten å sende en 200-lapp frem og tilbake :p
Del dette på:
-
Telttur i Tresticklans Nationalpark
Teltturen var jo planlagt til forrige helg, men smertene jeg hadde da gjorde at vi utsatte turen på ubestemt tid. Værvarselet var like bra denne helgen, så i går formiddag kjørte vi mot Ed i Sverige og Tresticklans Nationalpark. Vi har gått i dette området før, da har vi gått til DNT-hytta Budalsvika på norsk side. Denne gangen bestemte vi oss for å gå en merket runde i nasjonalparken pluss et lite stykke ekstra.
Etter å ha stoppet og funnet en cache på vei mot parkeringsplassen til parken, la vi i vei med fulle sekker:
Ikke langt etter parkeringsplassen står det informasjonstavler om området:
Hver gang vi går her må vi nedom en bitteliten odde i vannet Stora Tresticklan sånn at Nairo får drikke:
Og man er ikke Finsk Lapphund på skogstur uten å få et raptusanfall i lyngen:
I tillegg til å kunne gå til Budalsvika, så går det en merket rundtur i nasjonalparken. Det var denne runden vi fulgte i går, og etter en stund tok vi av og inn på en merket løype som går videre sørover og ut av parken. Vi skulle ikke fullt så langt dog, men et lite stykke. En stund etter at vi tok av kom vi til Bråtane. I Kulturminneboka mi står det blant annet dette om Bråtane: Bråtane nämns första gången 1739 i samband med att gruvdriften ved Orshöjden startade. En skrift från 1750-talet berättar att när gruvfolket kom hit så fanns det endast en “sparrestuga” (ryggåstuga) med jordgolv samt ett grovt tillyxat bord gjort av soldaten Rävendal. Otto Andersson med familj blev de sista som var bosatta här året om och de flyttade 1904.
Stort sett er det fine stier og mye flatmark i parken, men av og til dukker det opp bakker som virker som om de aldri tar slutt:
Neste stopp var Orshöjden. Dette er Dals-Eds kommunes høyeste punkt med sine 275 m.o.h, og det har tidligere stått et utkikkstårn her. Nå så vi bare jernfestene i fjellet og utsikten er borte blant trær, men det har kommet opp en stor og fin varde der:
Og når man er ved en varde må man jo legge på stein. Denne gangen ble det en stein for Eileif, en stein for meg og en kongle for konglomanen Nairo:
Etter et par kilometer til kom vi til overgangen mellom vannene Orstjärnet og Kleningen. Dette var målet vårt, og vi fant en brukbar teltplass på en liten odde ut i Kleningen:
Vi hadde ikke gått noe særlig lengre enn vi gjør på en normal skogstur, men Nairo var sliten og sovnet i lyngen:
Det var fin utsikt i området vi lå:
Etter å ha kost oss med Bergstrøms Haldenpølser og Bergstrøms potetsalat var vi vitne til en tidlig solnedgang bak åsen foran oss:
Nairo våknet litt og var iherdig med å rydde opp i kvister og røtter på leirplassen vår:
Men etter en stund tok trøttheten overhånd igjen og han sovnet faktisk med hodet i hånda mi:
Her ser dere kartet for turen vi gikk fra parkeringplassen og inn til der vi slo leir:
Ikke mer enn noe over 6 km, men det var fryktelig varmt i går, og med tunge lass på ryggene våre var det en god trimøkt.Vi slet veldig med å sovne, både Eileif og jeg. Ikke lå vi særlig godt, og vi la oss såpass tidlig at vi egentlig ikke var kjempetrøtte. Så vi var litt redde for at vi skulle våkne midt i natta, men når vi først sovnet, sov vi faktisk til klokka var 0530 i morges. Da sto vi opp til en nydelig soloppgang over vannet:
Etter litt frokost pakket vi sammen og la i vei tilbake mot bilen ved 0730-tiden. Vi skulle da gå tilbake til den merkede rundturen og fullføre den. Det er en del våte områder i parken, heldigvis er det noen som legger ut planker og bygger “broer” over disse:
Man skal jo ikke fjerne noe i nasjonalparker, så nedfallstrær blir liggende stort sett der de ramler. Ramler de over stien blir de enten delt opp akkurat der stien går, eller så lager man en ny sti utenom treet. Dette treet lå helt inntil stien og det har absolutt “rørt på seg” etterhvert som det har tørket:
Store deler av tilbaketuren i dag gikk langs vannet Store Tresticklan. På en fjellknaus ved vannet står det en haug med “baby-varder”. De var altså så søte der de sto 🙂
Og litt tilbake til dette med trær igjen, det er ikke alle trær som har hatt en lett eller en rett “oppvekst”:
Her er kartet for dagens tur fra teltplassen og tilbake til bilen. Sammenligner dere dette med kartet over, ser dere at vi har gått lengre mot øst i dag, men nesten like langt som i går:
Vi var hjemme så tidlig som ved 11-tiden i formiddag, og har hatt nok av tid til å kjenne at muskler og ledd har vært i bruk. Men vi har hatt en utrolig fin tur, og det frister så absolutt til gjentakelse!Det som har overrasket meg mest, og som jeg kommer til å leve lenge på, er hvordan Nairo har reagert på å være på telttur. Jeg er overbevist om at hvis han har levd før, så har han vært ekstremt mye på telttur, for det virket som om han var i sitt rette element på denne turen. Nairo pleier ALDRI å slappe av når vi tar pauser ute på skogsturer, i går sovnet han jo nesten med en gang vi hadde slått leir. Og i natt sov han hele natten i “forteltet” (vi hadde det åpent mellom oss og “forteltet” og lukket ut av teltet), det kom ikke en eneste lyd fra han gjennom hele natten. I tillegg har han spist alle måltidene sine, og han har ikke hatt stressmage i det hele tatt. Jeg er så imponert over han at jeg har ikke ord!
Nå er jeg lysten på å planlegge neste telttur 🙂
Del dette på:
