-
Nairo har det bra
Om fredag var det 2 uker siden Nairos operasjon/kastrering, og selv om jeg ga dere en liten oppdatering 2 dager etter, er det vel på tide med en ny oppdatering nå.
Det har gått veldig fint hele tiden! Vi fortsatte å bruke den oppblåsbare kragen, for den var han trygg på, og den hindret han i å komme til såret. Han er ikke vant til å bruke halsbånd eller sele hele tiden, så han har klødd mye (les: vi har hjulpet han med å klø mye), men det hadde han gjort uansett hvilken type krage han hadde brukt.
En annen fordel med den oppblåsbare kragen, er, som jeg skrev i oppdateringen, at han har brukt den som hodepute. Men når det nærmet seg 2 uker, begynte jeg å tenke at det måtte bli slitsomt for nakken hans, så da syntes jeg synd på han for dét også.
Torsdag kveld tok vi av han kragen, og jeg sa til Eileif at han måtte følge med, og så ta på kragen når han skulle legge seg. Da jeg sto opp om fredag satt Eileif i stolen i stua og sov, for han hadde ikke villet vekke Nairo for å ta på kragen, så da ville han heller sitte der og følge med (vanskelig å følge med når man sover, men Nairo sov også godt). Snille mannen min ❤️ Etter det har vi faktisk ikke hatt på kragen på Nairo. Vi følger så klart med, og det har vel kun vært et par ganger han har villet slikke bak der, noe vi så klart stopper. Ellers er det vanlig vasking av understellet det går i, og det må han jo til en viss grad få lov til.
Tigge har han gjort hele tiden, “begge” (sitte bamse) tilbyr han på eget initiativ:
Merker at han røyter mye rundt halsen nå, og det kommer helt sikkert fra kragen. Vet at pelskvaliteten kan endre seg etter en kastrering, men det er nok altfor kort tid til at det skal gjøre seg gjeldende allerede nå.
Har ikke hatt noe inntrykk av at han har hatt vondt etter at vi sluttet med de foreskrevne smertestillende, og det er veldig bra! Vi har så klart også fulgt med på såret hele tiden, og det har sett helt perfekt ut. Ikke noe rødt, ikke noe varmt, ikke noe væske av noe slag. Han liker ikke når vi skal løfte opp beinet og holde på bak der, selv om vi ikke kjenner og trykker, så vi gjør det så sjeldent som mulig, samtidig som vi ser så ofte vi synes vi bør.
Så alt i alt så har Nairo det så bra som en nylig kastrert/operert 12 1/2 åring kan ha det. Han ser dårlig og han hører dårlig, han vil ikke gå så langt, men han inviterer stadig til lek, han er interessert i hva som skjer ute, og han kjefter hvis Eileif forsvinner ut av syne ❤️
-
Det går bra med pasienten
Fredag kveld gikk helt greit. Nairo var ikke veldig fornøyd med livet, men han klarte til slutt å slappe av og sovne. Eileif satt oppe til bare en times tid før jeg sto opp, så han fikk fulgt med på om Nairo kom seg ut av kragen, eller om han klarte å slikke på såret. Heldigvis gikk alt fint.
I går var Nairo mye mer seg selv. Så klart han var sliten og sov mye, men han hadde hentet tennisballen sin for å invitere til lek da jeg var i byen på formiddagen, og det er et godt tegn. Og ta det helt med ro, vi leker så klart ikke med han nå.
Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt når han sover, og nå som han går med krage, har han innebygget hodepute:
Jeg synes jo synd på han, men samtidig synes jeg jo at han er fryktelig søt 💙
Fredag kveld ville han ikke spise noe særlig, men i går var appetitten tilbake. Siden han hadde dårlig mage i nesten halvannen uke før operasjonen er vi litt forsiktige med hva vi gir han, og utifra det som har kommet ut i dag, ser det ut som han virkelig er på bedringens vei der også. Fortsetter å være forsiktige en stund til fremover, tar ikke noen unødvendige sjanser ennå.
Han var litt irritert over kragen det første døgnet, men nå bryr han seg lite om den. Men den klør, og han får ikke klødd, så da kommer han til oss for å få hjelp til å klø:
Og så blir han forfjamset når han prøver å gå for eksempel mellom sofaen og stuebordet, for der får han ikke plass med kragen. Så da stopper han, titter på åpningen han vil gjennom, sukker tungt, og legger seg foran bordet istedenfor under 😂
Vi har tittet på såret noen ganger, og det ser bra ut. Kan nesten ikke se at det har vært åpnet der i det hele tatt. Men han liker ikke når vi titter der, det er antagelig veldig ømt når han ligger på siden og vi løfter det øverste bakbeinet. Så vi lar han være så mye som mulig, men følger allikevel med. Ser at han strekker seg uten å avbryte strekken, og det er et godt tegn.
Igjen; innebygget hodepute:
Så langt ser dette veldig bra ut, og det er jeg utrolig takknemlig for! Krysser fingrene for at det fortsetter i samme retning 💙
-
Det ble operasjon på Nairo
Siden tirsdag i forrige uke har Nairo vært dårlig i magen. Nå er ikke det noe unormalt for han, men jo eldre han blir, jo mer bekymret blir jeg når det er noe galt. Han har spist som normalt, også da vi gikk over på kokt torsk og ris pluss Zoolac torsdag i forrige uke, men det som har kommet ut har ikke vært i fast form.
Om mandag valgte jeg å ringe veterinæren da det ikke var betydelig tegn til bedring, og vi fikk time om onsdag. Jeg dro på jobb en tur, Eileif dro til veterinæren, og han passet på å nevne at mageproblemene kanskje kunne ha noe med antibiotikaen Nairo fikk for forhudbetennelsen. Etter en undersøkelse av to veterinærer, kom de frem til at testikkelen som aldri har falt ned har vokst, og at den måtte ut.
Da Nairo var ung og vi skjønte at testikkelen ikke kom ned, hadde jeg valget mellom å la den være og å operere den ut/kastrere. Jeg vet det er delte meninger om testikkel i buken gir økt fare for kreft, men siden Nairo alltid har vært en engstelig og redd hund, valgte jeg å la han beholde begge testiklene for at han skulle dra nytte av testosteronet. Jeg husker jeg sa at jeg heller vil ha en mindre redd hund som potensielt kan få kreft enn en mer redd hund, og den avgjørelsen står jeg 100 % ved, selv om vi nå muligens har endt opp med nettopp kreft.
Operasjonen skulle være i dag tidlig, og jeg dro ned med Nairo. Jeg skal være så ærlig og si at jeg var livredd for at han skulle dø av narkosen, og jeg ville aldri ha tilgitt meg selv hvis jeg ikke var hos han til han sovnet av det beroligende hvis det skulle vise seg at det gikk galt etterpå, så selv om det er helt fryktelig, så måtte jeg bare være med han. Tok dette bildet utenfor veterinæren:
Allerede her er han superstressa, for han vet godt hvor han er.
Så var det inn, og det tok ikke lang tid før han sovnet, etter å ha kastet opp 3 ganger først. Måtte ta et bilde da også:
Jeg gikk gråtende ut i bilen og ble sittende i en time. Klarte ikke bestemme meg for om jeg skulle bli sittende (det skulle ta 2-3 timer), eller om jeg skulle dra hjem. Men jeg bestemte meg til slutt for å dra hjem, og jeg rakk kun å lage meg en kopp te før de ringte fra veterinæren. Jeg var da overbevist om at det hadde gått galt siden det bare hadde gått halvannen time, men nei, da var han våken og klar til henting. Kastet meg i bilen og kjørte tilbake til byen med en gang.
Det viste seg at testikkelen hadde sittet i kanalen, ikke i buken, og den hadde vokst til en stor svulst som nå er sendt til analyse. De tok den andre samtidig, så nå er han kastrert, og de tok en kjapp runde med fjerning av tannstein samtidig, så jeg slipper å legge han i narkose igjen.
Fikk på han krage, men det ble problematisk da jeg skulle ha han inn i bilen. For jeg måtte ha han inn baklengs på grunn av kragen, samtidig ville jeg ikke løfte rett i såret. Ei dame som skulle dra fra veterinæren spurte snilt om hun skulle hjelpe meg, men jeg så at Nairo ble ekstra stressa da hun nærmet seg, så jeg takket nei, men er uendelig takknemlig for at hun spurte!
Fikk han til slutt inn i bilen, og vi kom oss hjem. Eileif var da i Sverige og kjøpte oppblåsbar krage da vi har dårlig erfaring fra tidligere med Nairo og den typiske lampeskjermkragen. Nairo klarte ikke å slå seg til ro, så jeg gikk på utsiden med han, men der ville han heller ikke være. Inn igjen, og han ville bare være på kjøkkenet:
Stressa, pipete og sutrete, veldig mye sikling, vondt for å holde bakparten oppe, men nektet å legge seg. Sikkert uvel etter narkosen, men vondt skal han ikke ha da han fikk smertestillende før vi dro fra veterinæren.
Eileif og jeg byttet på å sitte sammen med Nairo på gulvet, og til slutt sovnet han 2 minutter her og 5 minutter der:
Men det var først rundt 6 timer etter operasjonen at han virkelig klarte å slå seg til ro og sove ordentlig, om ikke lenge om gangen, så mer enn noen minutter i strekk. Fortsatt sutrer han, og går hvileløst omkring når han er våken, men det er godt å se at han sakte men sikkert blir mer seg selv og får slappet av. Nå nettopp spiste han også noen små biter våtfôr, og det varmer mammahjertet.
Det blir smertestillende i kveld, og så drar jeg på apoteket i morgen tidlig og får hentet ut mer smertestillende og antibiotika. Så krysser jeg fingrene for at han kommer til seg selv ganske snart igjen, og at den svulsten var alt som var av ulumskheter inni der 💙