• Lukk opp øynene!

    Nei, jeg har ikke begynt å gå med øynene lukket selv om jeg har nye briller, overskriften henspeiler på noe helt annet.

    Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i planlegge. Heldigvis får jeg en sjelden gang en innskytelse som gjør at jeg ikke følger planen, og dermed opplever noe jeg ellers ikke ville ha opplevd. Dagens tur kommer inn under den kategorien.

    Planen i dag var den lille, ganske kjedelige og veldig bratte runden rundt Elgåfossen. Sol fra nesten skyfri himmel og bare litt vind gjorde været til et perfekt påskevær, og flere enn meg hadde lagt turen til Elgåfossen i dag. Ingen bladet på trærne ennå, men vakkert er det uansett:

    Den gamle møllesteinen som ligger like ved fossen:

    Jeg har sett fossen større, men det var absolutt mye vann i dag:

    Når jeg kom over brua i bunnen av fossen, tenkte jeg at jeg for en gangs skyld skulle lese infoskiltene som står der. Og da oppdaget jeg at det er laget til en natursti med opplysningsskilt om dyr og vekster. Jeg har sett en god del av disse skiltene før, men aldri tenkt på at de kunne være en del av en natursti, så da ville jeg selvsagt følge denne. Jeg gikk ikke mange skrittene før jeg ble oppmerksom på noe i vannkanten et godt stykke foran meg. Beklager et forferdelig utydelig bilde, men sånn måtte det bli for at disse to i det hele tatt skulle bli synlige:

    Fossekall! Tror det er første gang jeg ser denne søte fuglen, og jaggu så jeg enda en litt senere på turen.

    Så fikk jeg bare gått 50 meter til før det var full stopp. Her var det litt for bløtt for meg, gitt:

    Så vi snudde, gikk videre på den vanlige veien, og fikk så tatt inn på naturstien igjen. Gikk hele veien tilbake til det våte partiet over, snudde og gikk samme vei tilbake, og så videre på stien. Kom helt ned til elva, og fikk gått lange strekker på steder jeg aldri har gått før, moro!

    Nairo fant hjemmet til ett eller annet dyr, grevling eller rev kanskje?

    Å gå med briller på skogsstier fikk jeg virkelig testet i dag. Veldig smalt, rett ned i elva og bratt opp på andre siden:

    Men det gikk fint å gå med briller selv når jeg måtte se ned hele tiden. Litt knotete blir det jo, men så lenge jeg hverken snublet eller ramlet, vil jeg kalle det en suksess.

    Etter en stund tok naturstien brått slutt, jeg klarte ikke se flere rødmerkede trær eller røde stolper, som var anvisningene på hvor den skulle fortsette. Så da gikk vi bare i retning fossen igjen. Og der kom jeg over denne bygningen:

    Det lille lyset dere ser midt i døråpningen er fra en glugge på motsatt side. Skulle vært interessant å vite om dette er rester etter en krig, eller om det har fungert som noe helt annet.

    Så hva mener jeg med innleggets overskrift: “Lukk opp øynene!”. Jo, selv om det selvsagt er bra å planlegge, bra å vite hvor man skal, og ha kontroll på turen, så må man allikevel lukke opp øynene for det som er rett foran seg. Hadde jeg ikke bråbestemt meg for å lese på infoskiltene, hadde jeg gått glipp av en nydelig tur på 4 km, vakker natur, to skjønne fugler (pluss en haug med ender), et spennende hi og en interessant bygning. Selve naturstien er visstnok ikke mer enn 2,5 km når man får gått hele i den retningen man skal, men det var bare godt å gå masse frem og tilbake i dag. Og turen skal gåes flere ganger!

  • Brillebruker på heltid

    Jeg begynte med briller for ca 30 år siden. Den første tiden brukte jeg de bare på skolen, og jeg kan fremdeles huske det lyserosa etuiet som jeg dekorerte med navn på band og artister jeg likte.

    Da jeg begynte å kjøre moped, var det helt logisk for meg å bruke brillene når jeg kjørte, og det tok jeg med meg da jeg fikk lappen på bil. Så i alle disse årene har det vært like naturlig for meg å ta på meg brillene når jeg setter meg i bilen som det er å starte bilen for å komme noe sted.

    Brillebruken har med årene utvidet seg til å også gjelde kinobesøk, konsert- og show-besøk, og andre situasjoner hvor jeg har vært nødt til å se klart på lang avstand.

    For et par år siden fikk jeg meg pc-briller. Disse har jeg ikke helt klart å bli fortrolig med, da jeg føler at jeg blir like sliten med de som uten de. Men jeg har jo merket at selv om jeg fremdeles ser relativt bra (er ikke mye jeg har hverken på pluss eller minus), så går det ikke akkurat den rette veien. Teksten på tv’en har blitt mer og mer utydelig, og det har vært klin umulig å bruke kjørebrillene mine når jeg både skal se på tv og strikke. Så da var det bare å bite i det sure eplet og skaffe seg progressive briller.

    De fikk jeg hentet om mandag, og jeg har ennå ikke ramlet ned noen trapper, snublet i dørterskler eller gått på noen vegger eller trær. Men jeg merker jo at det er en ekstrem tilvenningsprosess.

    I dag var første tur med Nairo med brillene på, og det gikk overraskende bra. Vi koste oss i solsteken langs Berbyelva:

    Jeg så fint hvor jeg skulle gå og hvor jeg skulle sette beina, men det blir sikkert annerledes når det er smale stier med mye røtter man skal gå over.

    Etter en liten stund gikk vi opp på en bitteliten kolle og fikk en nydelig utsikt over Røssvannet:

    Nairo måtte se om han klarte å finne ut hvor kvekk-kvekk-lyden kom fra, det var både kanadagjess og ender nede på vannet:

    Han hadde god oversikt der oppe, tror han ville likt å ha et sånt utkikkssted her hjemme også 🙂

    Det blåste bittelitt, men sola varmet godt i dag, og jeg storkoste meg den lille stunden vi (les: jeg) satt stille:

    Ser dere forresten linselusa på bildet over? 😉

    På vei tilbake til bilen gikk vi helt nedom elva. Cachen som i sin tid var vårt funn nummer 2, og som den gangen var kjempevanskelig å finne, klarte jeg i dag å finne uten GPS. Rart hva 6 års erfaring gjør med evnen til å på lang avstand gjenkjenne et gjemmested 😉

    Og når vi kom hjem, fant jeg årets første krokus i hagen:

    Naboens krokus har lyst i hvitt, gult og lilla i noen dager allerede, men der har de sola i større deler av dagen enn hva mine har, derfor henger mine litt etter.

    Jeg bruker brillene stort sett hele tiden nå, med unntak av når jeg sitter ved pc’en. Jeg klarer ikke helt å venne meg til hvor i glasset jeg må se for at teksten skal bli klar og i fokus, så derfor er det enklere å la de ligge de stundene. I tillegg ser jeg teksten fint uten å måtte myse, og jeg blir ikke sliten i øynene, ihvertfall ikke her hjemme. Det jeg vil si er aller mest uvant, er å IKKE ta av meg brillene når jeg går ut av bilen, for DET har jeg jo gjort i 24 år 😉

  • Et par miniturer

    I går hadde jeg store planer for turen med Nairo, men de ble hindret av altfor mye snø i skogen. Ikke noen spor som var skikkelig gått opp, så det ble litt gåing på kryss og tvers, bare så Nairo fikk litt tur. Og jeg skal love dere at han koste seg!

    Han er ikke dum, den lille pelsballen, for av og til er det faktisk smart å ikke ligge først i løypa:

    Mot slutten av den lille turen brøt sola såvidt gjennom skydekket:

    Det ble en kort tur i dag også, men litt lengre enn i går. I dag satset jeg på grusvei i skogen, men også der var det snø som hindret oss i en lengre tur. Masse dyp slaps med is i bunnen gjorde det til en slitsom tur, ihvertfall for meg med bare to bein. Men jeg visste at det hadde gått hunder der i går, så Nairo hadde en fin snusetur.

    Mitt forsøk på 100 turdager i 2016 er nå oppe i 19, noe som betyr at jeg er litt bak skjema, men med fridagene som kommer fremover og forhåpentligvis mindre snø i skogen, tror jeg at jeg skal komme ajour ganske raskt.

    Hvordan går det med deres 100 turdager?

  • For et vinterferievær!

    Det været som har vært nå i vinterferien har vært helt fantastisk! Sol fra morgen til kveld, kjølig på kvelden, natta og morgenen, men nydelig midt på dagen. Hadde det ikke vært for all is og skare, skulle jeg vært på et par ordentlig langturer.

    Men, det har blitt tre småturer som alle har fått telle med i 100 turdager i 2016, noe som betyr at jeg har 17 tellende turdager i år. Og mange flere skal det bli!

    I dag fikk jeg med meg Eileif, og da gikk turen til et lite vann på Prestebakke. Nairo og jeg har gått her før, men det har kommet en treklatrecache der i etterkant, og siden jeg ikke visste hvor høyt man måtte klatre, var det greit å ha med Eileif, som har litt mindre høydeskrekk enn meg 😉

    Vi startet i krysset ved Prestebakke kirke. Ørsjøen er vakker nå:

    Så tok vi inn på naturstien like ovenfor Bøkevangen, og da måtte vi passere stabburet hvor vi tilbragte bryllupsnatta vår i 2. etasje:

    Det var en del snø og is i stien, men i dag hadde jeg broddene på meg, så det gikk så fint, så.

    Vi fant bevis på at Doffen virkelig har daua:

    (vi snakker laaaangt fra tjernet, så den har ikke klart å svømme hit for egen finne).

    Neste bilde har jeg lyst til å kalle “Mann som logger i soloppgang” 😉

    Jeg hadde helt fint klart å logge denne selv, det var ikke  høyt. Men det er alltid koselig å være to på tur 🙂

    Så kom vi ned til tjernet. Ikke en lyd å høre bortsett fra isen som var veldig snakkesalig.

    Nairo synes lydene fra isen var litt skumle, men han holdt seg i ro:

    En innholdsrik vinterferie går nå mot slutten, og jeg er strålende fornøyd med feriedagene mine. 3 korte turer, 17 cacher logget, en veldig overrasket og glad mamma, og en glad Kjersti som har fått gjort masse VIL-ting og noen MÅ-ting. Kan det bli bedre?

  • Geocaching i vårsol

    Jeg har tatt et par feriedager nå som det er vinterferie på skolene, og jeg var fast bestemt på at i dag skulle Nairo og jeg ut og kose oss i skogen, uansett hvordan vær det ble. Været ble perfekt, vindstille, skyfritt og en strålende sol som allerede varmer, så da må det jo være vårsola!

    Geocaching har det ikke blitt mye av i det siste, men nå har abstinensene blitt så store at jeg måtte finne noen. Valget falt på en hel MultiPT og deler av en vanlig PT rett over grensa. Jeg har aldri tatt noen MultiPT før, så jeg var spent på hvor lang tid jeg kom til å bruke på oppgavene og letingen, men denne var veldig grei, så jeg brukte ikke mye unødvendig tid.

    Begge PT’ene går i nærheten av et grustak, her er litt av det:

    Vi fulgte skogsveier hele tiden. Noen områder lå i sol og var derfor helt bare, andre områder lå i skygge og var derfor fulle av is og skare. Men det gikk fint, selv om jeg hadde latt broddene være igjen hjemme.

    Nairo storkoste seg! Masse ukjente lukter som måtte undersøkes, og utsikter som måtte sjekkes ut:

    Det skulle blitt 17 funn i dag, men jeg endte på 16. Den siste hoppet jeg rett og slett over, da den lå tett inntil en hytte med flere bjeffende hunder, og jeg så Nairo ble utilpass av dette. Så den får vi komme tilbake til en annen gang, jeg har jo mange igjen av den vanlige PT’en.

    En skikkelig deilig dag! Gleder meg til flere sånne utover våren. I morgen skal mamma og jeg ha en mor-datter-dag. Hun aner ikke hva vi skal, så det skal bli spennende å se reaksjonen hennes. Og jeg lover å blogge om det hvis jeg får lov av henne og de andre som er involvert 🙂

  • Liten skogstur i sola

    Vi har fått vinter igjen her nede. Et par centimeter med snø, noen kuldegrader, og, ihvertfall i dag, sol. Veldig deilig og idyllisk, men jeg merker at det blir mindre turer når det er sånt vær. Både fordi det er tyngre å gå, men også fordi jeg er en stor pingle som ikke kjører mer enn nødvendig på glatte vinterveier.

    Men, Nairo må jo ut uansett, og han fortjener så absolutt noe annet enn de korte turene langs veien. Så i dag tok vi det jeg kaller OL-løypa mi, etter denne turen.

    Sola varmer ikke nevneverdig ennå, men jeg måtte bare stoppe og nyte den noen sekunder. Se bort ifra det faktum at jeg er midt i en oppoverbakke og det helst var en stopp for å få tilbake pusten.

    For det er nettopp det som er resultatet av altfor lite turgåing i det siste; dårlig kondis. Jeg skal ikke skryte på meg å noensinne ha hatt god kondis, men det skal ikke mange dagene med lite aktivitet til før jeg merker det godt. Så da håper jeg på en fin vår, en ikke altfor varm sommer og en vakker, regnfri høst, sånn at jeg har en sjanse til å klare 100 turdager i 2016. Dagens tur er nemlig nummer 13, så selv om jeg fremdeles ligger foran skjema, hadde jeg helst sett at jeg lå enda litt mer foran skjema.

    Nairo storkoste seg selvfølgelig:

    Det er ikke umulig at sporene dere ser videre oppover i bakken er fra en rev, for det var ingen menneskespor å se noe sted. Nairo var ihvertfall veldig interessert, både i de sporene, og i alle de andre sporene vi fant på veien.

    PS! Det går helt fint med Nairo og den nye vedovnen nå. Ikke er han redd den lenger og ikke bryr han seg om de synlige flammene.

    God morsdag, god valentines (til de av dere som feirer det, vi gjør ikke), og god søndag til dere alle!

  • Geocaching uuuuuut mot havet

    I dag kjente jeg at jeg måtte komme meg ut på tur, og da ett eller annet sted hvor vi ikke normalt går tur. Med den vinden vi har her for tiden, fristet det ekstremt å komme seg ut mot havet, det er noe spesielt å være i nærheten av havet når det blåser som bare det. Nötholmen i Strömstad ble målet, men på vei dit testet jeg noe nytt.

    Jeg har hørt om Munzee før, men ikke festet meg så mye ved det. For et par dager siden ble det stilt spørsmål om hva det er i en geocachinggruppe på FB, og da ble jeg litt nysgjerrig også, så jeg registrerte meg for å få tatt en titt på kartet i nærheten. Det var ikke mange Munzees å finne her i Halden, men noen er det jo, og siden det er en på den veien vi uansett skulle kjøre, ville jeg se om jeg fant den. Ikke minst fordi den ble lagt ut for 3 år siden, og ingen hadde funnet den ennå.

    Kort fortalt går Munzee ut på å finne et lite merke med en QR-kode som du så skal scanne ved hjelp av app’en på telefonen din. Jeg har ikke satt meg mer inn i dette enn som så. Men jeg fant den lille saken, og det var jo absolutt stas. Jeg kommer ikke til å kaste meg helhjertet inn i dette, for jeg synes det er dumt at man er helt avhengig av mobilen. Men, det kan være et godt supplement til geocachingen.

    Vi kjørte til Strömstad og parkerte like ved Spahotellet. Tuslet den korte strekningen bort til der turstien på Nötholmen begynner:

    1 300116 Geocaching på NötholmenDet var 5 cacher vi var på jakt etter. Noen helt i nærheten av stier, andre litt på utsiden. Den første måtte vi klatre opp denne lille ravinen for å komme til. Fullt mulig at det finnes andre måter å komme seg opp på.

    2 300116 Geocaching på NötholmenNötholmen ligger ikke helt ytterst mot havet, så vi hadde aldri den helt formidable utsikten. Men, når man kommer opp i høyden, så får man følelsen av åpent hav allikevel:

    3 300116 Geocaching på NötholmenGutta mine poserer:

    4 300116 Geocaching på NötholmenNeste stopp var en gapahuk, og hvilken gapahuk det var! Har aldri sett noen gapahuker med denne fasongen før, utrolig fin!

    5 300116 Geocaching på NötholmenHer måtte vi lete en stund før den lille boksen åpenbarte seg. Egentlig veldig enkel, men allikevel så vanskelig 🙂

    Så skulle vi helt ned til havet. Man skulle tro at vinden tok mer i høyden, men akkurat i dag fikk jeg føle mer på kreftene helt i vannkanten. Det var flere ganger jeg måtte stålsette meg når jeg skulle ta bilder, for vinden ville på ingen måte sørge for at jeg fikk bilder i fokus i dag.

    7 300116 Geocaching på NötholmenJeg tok godt over 100 bilder i dag, motivene sto i kø. Ikke alle ble like vellykket, mye på grunn av den nevnte vinden. I tillegg tror jeg at speilrefleksen min begynner å bli litt sliten. Vet ikke om jeg skal koste på det en rens, eller om jeg skal starte sparingen til et nytt kamera.

    8 300116 Geocaching på NötholmenGutta mine løser verdensproblemer og koser litt samtidig:

    9 300116 Geocaching på NötholmenOg Nairo geiper til vinden, for han fikk hele tiden pels i øynene 😉

    10 300116 Geocaching på NötholmenSola brøt i ny og ne gjennom skydekket, og da ble det enda mer vakkert:

    11 300116 Geocaching på NötholmenDen fjerde cachen lå i nærheten av denne trappen. Jeg vil tro at man normalt kan gå ned trappa og videre fremover på stranda, men det var ikke mulig i dag på grunn av høyvann og vind:

    12 300116 Geocaching på NötholmenLegg også merke til hvor grå underulla til Nairo er!

    Jeg er ikke veldig kjent i Strömstad, men det var moro å se litt av byen fra en helt annen vinkel:

    13 300116 Geocaching på NötholmenSiden den naturlige veien videre var oversvømmet, måtte vi gå litt inn på øya og så litt hit og dit for å komme oss til den siste cachen. Nötholmen er et naturreservat, og et særdeles vakkert et siden det både har tilknytning til havet, og også kan by på lett skogsterreng:

    14 300116 Geocaching på NötholmenNok et nydelig motiv:

    15 300116 Geocaching på NötholmenVi tok en liten pause etter å ha funnet den siste cachen. Nairo var ikke helt fornøyd med vinden, her ser han nesten flat ut i ansiktet:

    16 300116 Geocaching på NötholmenMen det er så fint når alle de forskjellige fargene hans virkelig blir synlige! Sort, brunt, beige og hvitt.

    Jeg aner ikke hva dette huset blir brukt til, men det ser unektelig merkelig ut når det ligger midt ute i vannet, uten noen tilknytning til fastlandet:

    18 300116 Geocaching på NötholmenVeldig fornøyd med dagens tur! Det var helt klart et riktig valg å komme seg uuuuuut mot havet, jeg trengte det i dag. Nok en turdag i 2016 er unnagjort (dette var tur nr. 10 i år), 5 nye cacher er logget, jeg har fått testet Munzee, og vi har fått sett et område vi aldri hadde dratt til uten geocachingen.

    Et par timer etter at vi kom hjem, oppdaget vi at Nairo halter litt på det ene forbeinet. Jeg har tittet og klemt, men han sier ikke at noe gjør vondt, og jeg kan ikke se noe. Så jeg ser det an, men regner med at han kanskje bare har vrikket beinet på turen i dag.

    Hvordan går det med deres turdager? Benytter dere muligheten nå når snøen er borte, eller tar dere turdagene på ski kanskje? Eller blåser det så mye hos dere at det er uforsvarlig å oppholde seg utendørs?

  • Det er tungt å gå in a winter wonderland

    Nå har vi fått litt snø, og det har vært ordentlig kaldt her nede de siste dagene. Ikke midt-på-Finmarksvidda-kaldt, men kaldt til å være i den sørligste delen av Østlandet. Til gjengjeld blir det veldig vakkert ute. Som et minus (i tillegg til minusgradene) blir det tungt å gå. Men, skal jeg ha en sjanse til å klare 100 turdager i år, må jeg bare komme meg ut.

    Sist søndag gikk Nairo og jeg opp det vi her i huset kaller akebakken. Det er ikke mulig å ake i den, men den er bratt og lang, og kallenavnet kommer derfra.

    1 160116 100116 Tur opp akebakkenSiden jeg ikke orker å gå så langt i denne snøen, fant jeg i dag ut at Nairo kunne få springe litt i langlina, og tok han med til et nærliggende skogsholt. Han var ikke lei seg for det 🙂

    2 160116 Tur i skogen langs veienJeg gikk ikke så langt som jeg hadde tenkt, men vi stoppet opp en liten stund så Nairo kunne leke ubåt i snøen. Og da ender han gjerne opp som snømann selv 🙂

    3 160116 Tur i skogen langs veienSola gløttet frem da vi nesten var hjemme, og de siste ettermiddagstimene var ordentlig fine:

    4 160116 Tur i skogen langs veienInne er det heldigvis varmt og godt, spesielt når vi er hjemme hele dagen og kan holde liv i vedovnen.

    Dag 5 og 6 er nå gjennomført, og dag 7 kommer allerede i morgen, med flere utendørsaktiviteter på planen 🙂

  • For en respons!

    Jeg vil ikke ta æren for å ha funnet på dette med 100 turdager i 2016. Jeg ble inspirert av flere på Instagram, ville slenge meg med, og synes det var moro om flere ble med. Og det er ingen tvil om at mange synes dette hørtes både moro, spennende og utfordrende ut, for det er mange som har blitt med! DET synes jeg er gøy, det!

    Min turdag nummer 3 var om mandag, den helt vanlige og egentlig ganske kjedelige runden i skogen her hjemme. Men solnedgangen var fin:

    1 090116 040116 SolnedgangDet er fremdeles så mørkt ute når jeg kommer fra jobb at det ikke blir noen tur jeg vil ta med i oversikten over 100 turdager. Det må man selvsagt gjøre noe med på helgene, og i dag ble det en kombitur: geocaching og turgåing i nærheten av der vi uansett skulle handle.

    Stedet var en liten bit av Bohusleden ikke langt fra Strömstad, og det var 6 cacher vi ville ta. Det har kommet noe snø, og det gjør gåinga litt mer utfordrende, spesielt der det er is under snøen. Men, vi klarte oss med bare ett fall, og det var ikke engang meg 😉

    Målet var et utkikkspunkt, men på grunn av været var det ikke mye utsikt å se i dag:

    Men Nairo prøvde uansett å få oversikt:

    Vi spanderte på oss en pause i den lille men søte gapahuken, før vi gikk samme vei tilbake.

    Det ble ikke lange turen, men det var en veldig fin tur. Og siden det var en av cachene vi ikke klarte å finne, får vi muligheten til å ta den samme turen en gang til våren eller sommeren også.

    5 funn og dag 4 er unnagjort, veldig fornøyde med det!

    Flere av dere er flinke til å oppdatere både blogger og Instagram med turene deres, fortsett med det, det er moro å følge med!

  • 100 turdager i 2016

    Jeg har blitt inspirert av flere på Instagram, og har bestemt meg for å forsøke å gjennomføre 100 turdager i 2016. Store, små, lange, korte, nært hjemme, langt borte, alt teller. Og da har jeg egentlig begynt året veldig bra.

    Eventet om fredag ble årets første:

    Og i går var Eileif, Nairo og jeg ute og gikk tur i samme området som eventet var på, vi fikk funnet et par cacher i tillegg:

    Jeg vet jeg har en fordel siden Nairo jo selvsagt må ha turene sine, og geocachinga gjør det jo også litt lettere å gjennomføre. Jeg er allikevel litt usikker på om jeg kommer til å klare det, men det blir uansett moro å se hvor mange dager det faktisk blir.

    Jeg sender herved utfordringen videre, men forutsetningen er at du skal gjøre det fordi du har lyst, hver eneste turdag skal være kos og de skal nytes, det skal ikke gjøres fordi du MÅ. Blir du med?

    Edit: Bruk #100turdageri2016 hvis du er på Instagram, så kan vi titte på hverandres turbilder 🙂