-
Late juledager
God romjul!
Hos oss går livet i sakte fart om dagen, helt nydelig!
Julaften var akkurat så stille og deilig som vi liker den. Mamma og Eileif sto for nydelig kalkunmiddag, og Nairo pyntet seg i noen få sekunder:
Den ene lysslynga på juletreet fant ut at det ikke ville lyse mer, så da ble halvparten av gavene liggende i skygge:
Det var SÅ mye fint under treet! Nairo pakket som vanlig opp pakker selv, mamma fikk både ting hun ønsket seg, ting hun ikke visste at hun ønsket seg men som hun ble veldig glad for, og spiselige ting. Eileif ønsket seg hovedsaklig penger, men han fikk også masse annet som han både jublet over og lo av. Og jeg fikk nesten alt jeg ønsket meg og masse mer som jeg er veldig takknemlig for.
Desserten orket vi som vanlig ikke, og det ble tidlig kveld på meg (også som vanlig).
I går var den tradisjonelle sløvedagen her i huset. Eileif kjørte hjem mamma, ellers tok vi livet helt med ro, og jeg orket til og med å se ferdig en Harry Potter-film. Normalt går de så sent at jeg sovner før de er ferdige.
I dag var det på høy tid å strekke litt på beina. Hadde et par cacher som trengte vedlikehold, og så tok vi samtidig turen til et lite tjern vi ikke har vært ved før. Lett tilgjengelig og veldig vakkert!
Som dere ser, var vi der midt på dagen, men kamerainnstillinger kan gjøre at det ser ut som kvelden:
Turen ble ikke særlig lang, men akkurat i dag var det helt greit. Nairo skulle helt sikkert ønsket seg noe mer, men han har egentlig ligget rett ut i to dager, og han maser ikke, så da har nok han noen late juledager også.
Håper dere har en fin romjul uansett hva dere gjør!
-
Geocaching i finværet
Nydelig vintervær etter en natt med kuldegrader gjorde at vi bare måtte komme oss ut. Målet ble de siste 6 cachene i PT’en som ikke er langt hjemmefra, de andre har vi tatt i to omganger tidligere.
Vi kjørte til den første uloggede cachen, parkerte der, og la i vei. Ikke lenge etterpå skvatt jeg da jeg oppdaget denne karen:
Ved nærmere ettersyn oppdaget vi at den var litt stor og veldig flat, og den hadde ihvertfall én artsfrende i en strømstolpe litt lengre bort. Artig at noen har hengt opp slike!
Hele turen gikk langs grusvei, for det meste med skog og noen spredte hus og hytter. Cachene ble funnet en etter en, og vips sto vi med nydelig utsikt over Nedre Elgvann:
Nairo ville helt sikkert ha likt å bo her, og det var faktisk et hus/en hytte like utenfor høyre bildekant:
Og når han i tillegg hørte en bil på veien, ble han veldig oppmerksom og lurte på hvem som beveget seg inn på hans enemerker:
Den siste cachen lå ved Øvre Elgvann:
Og på vei hjem fikk vi sola midt i fleisen, ordentlig deilig!
Nå prøver vi å få varmen i kroppen. Jeg var nemlig på julebord i går, og Eileif gidder sjelden å fyre opp når han er alene hjemme, så vi hadde 13 grader i stua når vi sto opp i dag. Brrr!!!
I morgen skal jeg på valpebesøk! Nei, jeg skal ikke ha valp selv, men jeg bare MÅ en tur til Skien for å se på de små vidundrene! Tro meg, det kommer et blogginnlegg om de også 🙂
-
Oppholdsvær = geocaching (nesten alltid)
I dag skulle jeg jo hatt Heidi og datteren hennes på besøk. Runden vi skulle kjøre og cachene vi skulle besøke var planlagt, oppholdsværet var bestilt, og vi gledet oss stort. Nå ble det jo ikke sånn, og selv om skuffelsen var ekstremt stor til å begynne med, viste det seg at det var en mening med at hun måtte bli hjemme, selv om det ikke var dette som var årsaken. Les mer i bloggen hennes her og her.
Nairo og jeg tok derfor turen til en relativt ny PT like i nærheten. Eileif, Nairo og jeg tok noe av den forrige helg, nå angrep jeg den fra motsatt ende og tok 5 til. De midterste cachene kan ligge og vente, har det ikke travelt med å logge de.
Vi parkerte ved hovedveien, der dette ikke så veldig nye skiltet står:
Og så la vi i vei innover lettgått terreng på grusvei:
Det har jo kommet en del nedbør de siste dagene, og elva vi fulgte et stykke var stor og stri.
Og selv om denne lille strekningen ikke bød på de store naturopplevelsene, så var det mye å titte på. Sola dukket opp og forvandlet regndråpene i trærne til skinnende krystaller:
Fuglene kvitret, og det var masser av spor etter bever i området:
5 cacher rikere og 5,6 km i beina senere satt vi oss fornøyde i bilen og kjørte hjem igjen. Egentlig har været bare blitt bedre og bedre utover ettermiddagen, men nå er det snart mørkt og 1. advent venter i morgen.
God lørdagskveld!
-
Hundetur med mening
I år som i fjor arrangerte Gårdsbutiken hundetur med mening, det vil si til inntekt for brystkreftforskningen i Sverige. I år som i fjor ble jeg med, og turen gikk i formiddag. Nøyaktig den samme ruta som i fjor, men jeg tror det var med litt andre hunder i år.
Nairo og jeg dannet baktroppen så og si hele veien. Jeg så på dette som god trening for hans del, siden han har en tendens til å være en mannlig bitch mot andre hunder.
Til tider lå vi et godt stykke bak de andre, andre ganger lå vi ganske nært. Og hele tiden oppførte Nairo seg bra, bortsett fra at han kunne gå godt trente trekkhunder i næringa. Men ikke noe knurring og tulling, og da var hensikten oppnådd for meg.
En liten periode ble vi liggende midt i gjengen på 8 (tror jeg) andre hunder av varierende raser og størrelser. Da merket jeg at stressnivået hans økte betraktelig, så vi fant fort plassen vår bakerst igjen, og hadde det bra der.
Vi fikk et nydelig vær i dag, og det var godt å se sola igjen etter noen regnværsdager i det siste. Det blåste ganske godt, og Nairo fikk sideskill på de åpne områdene:
Men vi hadde en ordentlig fin tur, alle respekterte hverandre og tok hensyn til de hundene som ikke ville ha så mye nærkontakt.
Den eneste gangen Nairo brumlet, var da vi skulle ta et gruppebilde etter turen. De andre hundene klarte fint å stille seg ved siden av hverandre, men Nairo måtte ha en meters mellomrom. Ser sikkert kjempedumt ut på bildet (som jeg ikke har sett enda), men det bryr jeg meg ytterst lite om. Som sagt, jeg ville at dagen skulle bli en positiv opplevelse for Nairo, og da var dét viktigere enn å få tatt et bra bilde.
Nå er det jaggu natta igjen om noen timer, og en ny uke ligger klar og venter på oss i morgen tidlig.
-
En ørliten formiddagstur
Helt inntil riksveien som blant annet går mellom oss og Halden sentrum, ligger et lite tjern. Kjært tjern har mange navn, jeg har lest Bordtjern og Bortjern, men vi sier Boltjern. Et kjempefint sted for en liten stopp, for det ligger en liten rasteplass der. En gang i tiden var det vel også fisk der, men vi tror kanskje det var flyvefisk og at de har flydd sin vei.
Uansett; siden jakta fremdeles er i gang og jeg ikke aner hvilke skogsområder her i traktene som er trygge, fant jeg ut at jeg skulle prøve å gå rundt Boltjern i dag. Jeg har fulgt en liten sti et stykke for en stund siden, men i dag ville jeg gå hele runden, uansett om det var sti eller ikke der. Nå er det vel jakt i de traktene også, men det eneste levende vesenet jeg så på hele turen (bortsett fra bilene på riksveien, som man har utsikt til hele tiden) var et ekorn som helt tydelig ikke ville ha oss der.
Det var åh så stille på vannet i formiddag. Nesten så vannet så ut som et blått gulv man kunne gå på. Jeg prøvde ikke å gå på det altså 😉
På dette tidspunktet visste ikke Nairo (og heller ikke jeg) hvor kort dagens tur skulle bli, så han var fortsatt glad og fornøyd over å få en skogstur:
Stien var sti innimellom, dyretråkk for det meste og av og til borte. Men vi kom oss rundt hele tjernet, halvannen kilometer ble fasit. Egentlig altfor lite. Men nok til at Nairo ble tørst. Fluffbutt! 😀
Den observante leser klarer sikkert å se at jeg har fått tilbake mitt elskede kobbel! Superfornøyd med jobben min tidligere kollega salmakeren har gjort, og å bruke dette igjen er som å på en måte komme hjem etter lang tid borte. Det er trygt og godt og kjent og kjært.
Formiddagssola er lav på denne tiden av året, og morgendisen ligger lenge i skyggen. Titt nøye, så ser du den på andre siden av vannet:
For en fantastisk fin høst vi har!
-
Rundt på Signebøenfjellet
Vi har gått mange ganger til vannet Drøftetrauet som ligger på Signebøenfjellet, åsen vi har utsikt til hjemmefra. Jeg vet at Eileif har utforsket litt av de andre veiene som går der oppe, men stier har vi ikke beveget oss så mye inn på.
For noen dager siden postet FB-siden Turer i Halden og omegn bilder fra en rundtur der oppe, og den runden bestemte vi oss for å gå i går.
Istedenfor å kjøre helt inn til der veien slutter, som det står i beskrivelsen i albumet jeg linket til, så parkerte vi ved grillbua/”gapahuken” og gikk grusveien til der veien slutter. Videre derfra var målet å følge gulmerkinga.
De første kilometerne gikk det helt fint å følge merkinga. Stien var også såpass oppgått at vi egentlig ikke trengte å se etter merking.
Vi hørte stemmer og hundebjeff underveis, men ante ikke om det var flere ute i samme ærend som oss, eller om det var jegere. Elgjakta starter ikke før i morgen, men jeg tror det kanskje er jakt på noe annet allerede? Rådyr? Hare? Rev?
Naturen i dette området er veldig kupert. Mye opp og ned, alt fra tett skog til åpne topper uten trær. Og så er det disse vannene da, som gjør at det er så himla mye mer koselig å gå tur:
Da vi var noen hundre meter fra Drøftetrauet mistet vi gulmerkingen totalt. Ikke var det noen synlig sti å følge heller, så vi virret rundt litt og prøvde å finne ut hvor vi skulle. Jeg har et nogenlunde greit fungerende kompass både i hodet mitt og i magefølelsen min, og jeg er også flink til å huske både kart og løype etter å ha tittet på det på nett. Så jeg visste i hvilken retning vi skulle, men det hadde jo vært greit å ha en sti å følge.
Da hører vi stemmer igjen, og ikke langt fra oss var det et par med to hunder som lurte på om vi også prøvde å finne gulmerkingen. Snakket litt med de, og i fellesskap klarte vi å finne ut hvor vi skulle. De hadde tydeligvis ikke gått her før, de heller, men siden jeg har gått til og fra Drøftetrauet fra den letteste siden mange ganger, forklarte jeg de veien videre når vi kom oss frem til gapahuken.
Resten av turen tilbake til bilen er da på kjent område, og den gikk lett som en plett.
Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gå denne runden flere ganger, til det var den altfor kronglete og vanskelig å følge. Men blir den merket bedre og mer oppgått, er det en fin runde på 6,5 km, og for oss tar det bare 7-8 minutter å kjøre for å komme dit.
I dag er siste dagen i min minihøstferie, og det er også MIN dag i dag 😀 Dagen blir nok ikke brukt på noen annen måte enn andre, vanlige søndager, men jeg er allerede overveldet over alle hilsner jeg får på SMS, telefon, FB, Twitter og Instagram. Jeg blir jo litt barnslig når jeg har bursdag, det er jo stas 😀
-
Kom deg ut-dagen
Natt til i dag var det Natt i naturen over hele Norge. Her var været såpass dårlig at vi hoppet over hele utesovinga, men i dag er det Kom deg ut-dagen, og den har vi selvsagt vært med på. Ikke vanskelig å få oss ut av døra når sola skinner fra skyfri himmel!
Turvalget ble en tur Nairo og jeg gikk for noen uker tilbake. Den gangen fant vi ikke en av cachene vi var på jakt etter, og jeg hadde lyst til å finne den. I tillegg har det i etterkant blitt publisert en cache til på den strekningen, så da var det to cacher som sto på planen for dagen.
Den første ligger akkurat på grensa mellom Norge og Sverige, og selvsagt var det et par grenserøyser der. Her er den ene:
Denne turen går langs Kyststien både på norsk og svensk side, og stien er godt opparbeidet hele veien, både som grusvei, traktorvei og smal sti. Litt opp og ned, men det er jo sånn det skal være:
I tillegg går hele turen langs Berbyelva/Enningdalselva og den innerste delen av Iddefjorden, så selv om man ikke ser vann hele tiden, så hører man det stort sett alltid.
Jeg har sagt det før, og jeg kommer garantert til å si det flere ganger også, Nairo er på sitt aller lykkeligste når han får lov til å være ute på tur:
Etter å ha måttet bruke hjelpemiddelet “send tekstmelding til en venn”, fant vi også dagens siste cache, den jeg ikke fant for noen uker tilbake. Tok en pust i bakken, snudde og gikk nesten samme vei tilbake.
Stakk nedom en liten brygge som ligger i nærheten av stien. Nairo likte ikke bevegelsen i flytebrygga (blåste ganske mye i dag, så den vippet mye), han likte ikke klukkingen av vann under brygga, og han likte ikke smellinga når den lille båten som lå fortøyd der smalt inn i brygga. Men vi jobbet godt med han, og han klarte faktisk å sitte noen sekunder rolig flere ganger før vi gikk derfra. Mer trening på sånt!
Vakkert var det der også:
Det er helt klart høst nå. Selv om sola skinner, så er det kaldt i skyggen. Men løvet har ikke begynt å skifte farge enda, ihvertfall ikke så mye av det som enda henger på trærne:
Nesten 10 km ble det, såvidt under 2 timer effektiv gange, og ca 3 timer ute på tur totalt. En vellykket markering av Kom deg ut-dagen.
Har du vært ute på tur på en eller annen måte i dag? Kanskje du dro ut allerede i går, tilbragte natta under åpen himmel eller i telt eller lignende, og har gått hjem i dag? Fortell! 🙂
-
Rakkestadfjella ga oss jubileum og personlige rekorder
I Rakkestadfjella ligger det som etter sigende er Østfolds lengste WoodTrail (her er starten). Altfor lang å tas på én dag etter mitt syn, så derfor var det den østligste delen vi skulle prøve oss på i går. Og da hoppet vi også faktisk over cachene som ligger langs grusveien man må kjøre for å komme til parkeringsplassen, vi hadde en tidsfrist på når vi måtte være hjemme (premiere på Skal vi danse går ikke jeg glipp av, nei! 😉 ).
Like før klokka 10 parkerte vi på anvist plass og ble møtt av en haug med mennesker og nesten like mange hunder. Jeg ble litt usikker på om vi skulle gå gjennom hyttetunet, så jeg fikk spurt en av de som var der om stiene innover går den veien, noe hun kunne bekrefte, og dermed la vi i vei. Alle disse menneskene kom etter oss med en av hundene, så vi lot de gå forbi så vi fikk logget de to første cachene. Men plutselig tok vi de igjen, da sto de bom stille på veien og jeg kunne se hunden jobbe i langline inne i skogen, så jeg skjønte det var spor på gang. Spurte, og de holdt på med sportrening, så vi snek oss forbi og fortsatte vår ferd innover i skogene, cache for cache.
Nairo lekte gjemsel i lyngen:
Det var fint vær i går, men heldigvis så blåste det litt, så det var ikke helt uutholdelig å gå langtur. Men pauser tok vi både titt og ofte, og selv om Nairo ikke er noe glad i å bli tatt bilde av, så gjør han stort sett som jeg ber om, spesielt hvis det innebærer å hoppe opp på noe:
Det var godt skiltet og stort sett godt merket hele runden vi gikk. Nå trenger man jo ikke hverken skilter eller merking når man driver med geocaching, for da følger man jo cachene, men det er allikevel fint å se at marka blir brukt så mye at det er behov for skilting:
Det var mye myr og vått i hele området, men mange av stedene var det godt tilrettelagt med små broer og plankeoverganger:
Og det var vann etter vann etter vann langs hele turen:
Her og der lå det hytter av ymse slag. Noen var helt klart fortsatt i bruk (tror vi så både private hytter og offentlige hytter/speiderhytter osv), mens andre så absolutt ikke lenger var i bruk:
Vi hadde kjempeflaks ett sted, for jeg oppdaget at det var en cache jeg ikke hadde overført til GPS’en. Mobildekning fantes ikke, så her måtte vi gå grundig til verks for å slippe å få et hull i smilefjesene. Vi gikk til vi var 161 meter fra forrige cache og begynte så å se etter cachestier. Hintet hadde jeg skrevet ned, og etter en liten stund oppdaget Eileif noe som kunne ligne på en cachesti. Nå var det mye i det området som kunne passe til hintet, men etter noen minutters leting fant vi cachen! Herlig å slippe å måtte gå tilbake, bare for den.
Når man skal gå såpass langt, synes jeg det er veldig deilig å ha motivasjon underveis. Vakker natur er alltid motivasjon i seg selv, men etterhvert som man blir sliten, ser man gjerne ikke naturen for bare trær, barnåler og steiner. Men av og til dukker det opp nydelige lysninger, små vann eller kanskje en blomst? Eller sola som glitrer i vannet:
Cacher er også motivasjon. Og på en slik tur som dette trenger det ikke være forseggjorte cacher, det er helt greit med PET i gran så lenge de er enkle å finne. Noen av cachene på denne runden var litt off, så det gikk litt tid med til leting innimellom. Men heldigvis fant vi alle.
Vi hadde tatt en kort matpause tidligere på dagen, men da vi kom hit ved 1430-tiden, var det ingen tvil om at vi skulle ta en lengre pause her:
Mat og noe varmt i koppen til Eileif og meg, mat og vann til Nairo. Det blåste litt surt her, men det var så vakkert at jeg gjerne kunne ha sitter der enda. Men da hadde jeg jo ikke fått sett Skal vi danse 😉
Nairo koste seg også:
Det var bare å komme seg videre. Mange cacher igjen, og litt over en times kjøring for å komme hjem gjorde at vi begynte å få litt dårlig tid. Men jeg hadde så lyst til å klare alle, for det ville gi oss både jubileum og flere personlige rekorder. Så vi bet tennene sammen og fortsatte, cache for cache.
Nairo har jo ikke vært den som har slappet av på pauser. Han har stort sett funnet en kvist å gnage på, eller noen røtter han kunne grave opp og tygge til fliser. Men på turen på Vehuskjerringa i sommer la han seg villig ned og sov i nesten hver pause, og jeg tror han lærte noe da. For mot slutten av dagen i går la han seg også ned for å sove litt på en av pausene:
Så kom vi til et hyttetun igjen. Jeg tror dette er en av bygningene på et speiderhyttetun, og jeg tror det heter Orestupet her. Tok oss ikke tid til å lese informasjonen som lå i postkassa på en av de andre bygningene, og tok oss heller ikke tid til å skrive i hytteboka som lå der.
Og så kom dagens store happening: Vi logget vårt funn nummer 1000! Stor stas selv om det “bare” var PET i gran:
At jeg på dette tidspunktet hadde så vondt i knærne at jeg hadde lyst til å gråte litt ble glemt i de minuttene vi sto ved denne cachen. Knærne, ja. Jeg har aldri hatt store problemer med knærne. Litt vondt av og til etter lengre turer, ja, så absolutt, men mot slutten i går visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. På flatmark og oppover gikk det tålelig greit, men i nedoverbakker trodde jeg at beina skulle knekke sammen under meg og at Eileif måtte bære meg de siste par kilometrene til bilen.
Et større myrområde ble passert, veldig glad vi ikke skulle over der:
Da vi kom til siste cache for dagen, møtte vi igjen på mennesker på sportrening med hundene sine. Og til min skrekk oppdager jeg at de sitter akkurat der den siste cachen skulle være. Jeg ba Eileif ta med seg Nairo videre for at han ikke skulle forstyrre hunden som gikk spor, og så forklarte jeg de sittende menneskene om hva vi holdt på med og at den siste posten skulle være akkurat der. Kunne jeg få lov til å se etter den? Selvsagt kunne jeg det, og den hang akkurat der sporstarten lå. Jeg bevegde meg minst mulig, fikk logget cachen, takket pent for meg og ønsket de lykke til. Og så var vi fremme ved bilen etter en lang dag i skogen.
Her er runden vi gikk:
Som dere ser, har vi mye igjen av trailen, både langs kjøreveien i sør og gåturen i vest og nord. Statistikk for dagen ble 3 timer og 45 minutter effektiv gåtid, 8 timer totalt i skogen (leting og pauser tar også tid), såvidt over 15 km gåing, og totalt 56 funn.
Av personlige rekorder ble disse satt:
- Funn nummer 1000 ble logget, 5 år, 7 måneder og 6 dager etter at vi logget vår første cache.
- Mest loggede funn på én dag var tidligere 33 stk (23. oktober 2011), i går ble det altså 56 stk.
- Mest loggede funn på én måned var tidligere 61 (august 2010), denne måneden har det blitt 93 (og med tanke på at denne august er over i morgen, tror jeg nok ikke at det blir flere heller).
- Mest loggede funn på et kalenderår var tidligere 202 (2011), så langt i år har vi 249.
Kan ikke si annet enn at jeg er strålende fornøyd med gårsdagen! Om vi rakk hjem til Skal vi danse? Selvsagt, med 3 minutters margin 😉
Og som en liten epilog kan jeg fortelle at knærne er bedre i dag, men langt fra bra. I går kveld brukte jeg vel et par minutter på å komme meg opp trappa for å få lagt meg, i dag er jeg i stand til å både bøye de og rette de ut uten å få tårer i øynene. Håper inderlig at dette er forbigående, og ikke noe jeg må forvente hver gang jeg går en langtur.
-
På tur med Kronprinsessene
Det foregår noe som heter Klimapilegrim 2015. Jeg har ikke satt meg så mye inn i det, men du kan lese mer om det her.
Da jeg ble oppmerksom på at Kronprinsesse Victoria og Kronprinsesse Mette-Marit skulle komme til min lille, landlige del av Halden for å gå tur til grensen og videreføre den symbolske vannflasken, var det ingen tvil i min sjel om at jeg på en eller annen måte måtte få deltatt på dette. Rojalist er jeg, og Victoria er min favoritt av de alle. Min venninne C satt igang med undersøkelser om hva som skulle skje den aktuelle dagen, da det var lite informasjon å finne. Men etterhvert ble det klart at de skulle gå fra Søndre Enningdalen kirke (kirken Eileif og jeg giftet oss i), så følge Kyststien en tur jeg gikk i fjor (men da motsatt vei) for så å komme frem til Elgåfossen (der Eileif og jeg tok bryllupsbildene, og jeg har vist dere mange andre bilder fra også). Og man skulle få gå på tur i følge med de!
Jeg ble hentet i god tid før de prominente damene skulle ankomme, så vi fikk mye tid å slå ihjel ved kirken. Men til slutt dukket de opp. Forsinket etter oppsatt plan, men det gjør jo ingenting.
C sto rett ved siden av meg med sitt norske flagg med svensk sløyfe på. Victoria la merke til det, stoppet og pratet med C og Mette-Marit sa også noen ord før de fortsatte de få metrene til kirken.
Etter noen ord fra biskopen og salmesang var det igang med turgåing. Nydelig vær, på grensen til å være for varmt til å gå tur i, men Enningdalen viste seg fra sin absolutt beste side i går.
Det var et par stopp underveis med litt historiefortelling, litt informasjon rundt Klimapilegrim, litt salmesang (veldig merkelig å synge Deilig er jorden midt på sommeren, for meg er det en julesang), og litt lesing fra Bibelen. Men etter litt over 4 km var vi fremme ved Elgåfossen.
Det sto mange folk og ventet på Kronprinsessene der, sikkert første og siste gang så mange er samlet der.
Mette-Marit fikk fylt vann fra elva opp i flasken, og så ga hun den videre til Victoria. Jentene kjenner jo hverandre godt, så det ble en hjertelig klem:
Fossen var en ynkelig utgave av seg selv i går:
Men hadde den vært større, hadde de ikke kommet seg ned til elva for å fylle vann, så det var jo egentlig positiv med lite vannføring.
En minnerik dag på alle måter. Jeg kommer til å leve lenge på at jeg har gått tur sammen med Kronprinsessene, selv om jeg egentlig ikke gikk sammen med de. Men jeg har fått sett de og hørt de og har en haug med bilder av de, så jeg kunne egentlig ikke vært mer fornøyd.
-
De siste feriedagene
Nå er det bare noen timer igjen av årets sommerferie for min del. Jeg har noen feriedager til gode, men de skal jeg ta utover høsten og vinteren, alltid kjekt å ha litt ferie i den perioden av året det ikke er noen helligdager.
Tirsdag
Værvarselet sa at det ikke skulle regne før på kvelden, men jeg så tidlig at det var utrygt for regn på dagen også. Men Nairo og jeg dro til Björnerödspiggen for å gå opp fra sørvest og ta cachene underveis.Nairo og jeg var ikke helt enige i hvordan man skal gå tur den dagen, og siden det til stadighet kom flere og flere dråper fra himmelen, valgte vi å snu etter cache nummer 5. Men det ble tross alt 5 funn, og en av de innebar litt klatring:
Jeg må si jeg er litt stolt av meg selv. Er ikke mange månedene siden jeg forsøkte meg på treklatring for første gang, og selv om jeg fremdeles ikke er helt komfortabel oppi et tre, så kvier jeg meg mindre og mindre for hver gang jeg prøver.
På kvelden hadde det skyet til enda mer, men sola klarte å bryte såvidt gjennom idet den gikk ned:
Onsdag
Tannlegetime sto på planen denne dagen. Ikke mye å skrive om, men jeg overlevde.Torsdag
Siden den ene bilen sto igjen i by’n etter min tannlegetime dagen før, satt jeg på med Eileif da han skulle på jobb, sånn at vi fikk hentet hjem bilen. Selvsagt hadde jeg planlagt en tur med Nairo når vi først skulle ut og farte, så klokka 8 på morgenen tok vi oss en runde på Lille Erte og fant 18 cacher på en runde vi har gått mange ganger før. Utrolig trivelig å være ute på tur så tidlig på morgenen!Vi møtte denne lille krabaten og en haug av hans søsken/søskenbarn/slektninger:
Lille Erte (innsjøen) er utrolig vakker, og langt fra så stor som den ser ut som:
Og Nairo var som vanlig blid og fornøyd, det er han jo stort sett alltid på tur:
Fredag
Jeg har i lengre tid hatt lyst til å ta en tur til Norwegian Outlet på Vestby, og fredag var dagen for det. C ble med meg, og vi hadde hver vår liste i hodet over hva vi var på jakt etter. Jeg fant ikke halvparten engang, og jeg må si jeg ble litt skuffet over prisnivået. Et outlet skal jo liksom være billig, og selvsagt var det kupp innimellom, men når 90 % av alle butikkene er merkebutikker med høye priser til vanlig, så hjelper det ikke med noen prosent avslag, det er fremdeles altfor dyrt for min lommebok.Men noen småting ble med hjem, vi hadde en kjempekoselig dag, og jeg spiste den beste Club Sandwichen jeg noen sinne har smakt, Dolly Dimples:
En liten stopp på Biltema før vi dro til Vestby og en liten stopp på XXL på vei hjem gjorde at vi kom hjem med enda litt mer.
Lørdag
En halvsløv dag som gikk til vasking av sengetøy, litt rengjøring og litt rydding de timene vi var hjemme etter en lang Sverigetur pga bilen. Nairo og jeg tok en liten gåtur rundt Elgåfossen, fikk logget en av to cacher der. Den andre var så nært parkeringsplassen og parkeringsplassen var full av folk både når vi kom og når vi dro, så den får vente til en annen gang.Fossen var fin nå, mer vann i den enn forventet:
Søndag
Jeg har ikke fått gått så lange turer denne uka som jeg hadde ønsket, så med det fine været som var i dag ville jeg avslutte ferien med en langtur. Kjøre langt hadde jeg derimot ikke lyst til, så vi endte opp med å gå 11,2 km fra utgangsdøra og tilbake, en runde opp til Berby på østsiden av elva, og så vestsiden ned igjen.Vi hadde ikke gått mange kilometer før jeg hadde knipset bilder av flere små og store skapninger:
Aner ikke hva slags larver de to øverste er, men de to nederste er vel stålorm og snok. Den til høyre, som jeg tror er en snok, hadde to gule prikker rett bak hodet, men jeg rakk ikke ta et godt nok bilde av det.
Selv om jeg har gått langs Røssvannet og Berby-/Enningdalselva utallige ganger, så er det fantastisk vakkert der, og motivene står i kø:
Og når jeg har med meg de fine gutta mine, blir all natur vakker:
En av tingene jeg var på jakt etter på shoppingturen om fredag, og som jeg også fikk tak i til en billig penge, var en hoftesekk. Jeg er lei av å ha lommene fulle av nøkler, røykpakke, mobil og andre småting, men jeg synes også at den lille ryggsekken min blir altfor stor for småturer hvor man ikke skal ha med termos og slike ting. Derfor ble jeg superglad da jeg kom over denne fra Bergans til bare kr. 199,-, og i dag ble den med på tur for første gang:
To utvendige nettinglommer for drikkeflaske (drikkeflaskene vi har på 1/2 liter får plass, ikke de vi har på 1 liter), en stor lomme innerst mot ryggen, en mindre lomme med integrert nettinglomme på utsiden av den store, og en ørliten lomme ytterst som også har en liten integrert nettinglomme. 1 liters-flaskene våre får fint plass i den store lomma, og fremdeles er det plass til mer. Polstring mot ryggen, regulerbar klikkspenne rundt magen, og det er også belter for stramming slik at selve veska sitter godt mot beltet. Og jeg forelsket meg faktisk litt i veska i dag, kjempepraktisk!
Den siste pausa vi tok, var selvsagt ved Stenen i Enningdalselva. Det var utrolig lite vann i elva i dag, så det gikk fint å gå helt ned og nesten stå midt ute i elva:
Midt ute i elva er å overdrive litt, men når jeg vet at det ikke er uvanlig at vannet står 2 meter høyere enn det gjorde i dag, så blir det der litt midt ute i elva ihvertfall 🙂
En kjempefin tur i varmt vær og heldigvis litt vind var en god avslutning på årets ferie. Nå venter en uke med forberedelser og klargjøring til å ta imot elever og deltakere om en uke. Skal bli godt å komme igang med rutiner igjen, selv om jeg selvsagt skulle gått lange turer hver dag 🙂