-
Delvis erobring av kjerringa
Om fredag hentet jeg Eileif etter jobb. Bilen var pakket med ryggsekker og kløv, og vi dro i retning Vinje i Telemark. Ut på tur, antagelig den eneste ferien vi får sammen i år. Målet var fjellet Vehuskjerringa, og den opprinnelige planen var å ta alle de 72 cachene som ligger der (startcachen). Men planen ble endret allerede før vi dro, vi skulle heller prøve oss på hovedtoppen og skjørtekanten til kjerringa.
Man skal alltid glemme noe når man drar på tur, ikke sant? Ikke lenge etter at vi kjørte inn i Kongsberg kommune, ca 3 timer hjemmefra, ramler en tanke ned i hodet mitt. Turstøvlene mine!!! Jeg har glemt turstøvlene mine!!! Og det hadde jeg. Jeg visste at vi skulle gå over en del myrer, og selv om joggeskoene mine er gode, så tåler de ikke myr. Så da var det bare å finne en sportsbutikk i Kongsberg og kjøpe nye støvler. Topptur i splitter nye støvler er ikke å anbefale, jeg har gnagsår store som tinntallerkner (hvor stor er egentlig en tinntallerken?)! Av alle ting å glemme, så måtte det være støvlene mine liksom! Grrr!
Ved 19-tiden var bilen parkert og vi var klare til å gå:
Det første skiltet sto 3 meter fra parkeringplassen og viste oss vei:
Og vi hadde ikke gått veldig langt før vi fikk det første glimtet av kjerringa. Eller rettere sagt, av hennes to fordeler:
Skulle vi virkelig helt opp dit???
Det var nok av myrer, og selv om de logisk nok er våte, så er de jaggu vakre også:
Gutta mine er glade for å være igang med turen:
Nairo bar maten sin selv, og det gikk superfint! Selv om han har gått en del med kløv før, så har han enda ikke skjønt at han blir litt bredere med den på seg. Så det ble en del dunking inn i ting og Eileifs bein.
Jeg kjente tidlig at de nye støvlene mine ikke satt helt godt, så jeg måtte justere litt. Og Nairo måtte komme bortom og se hva jeg holdt på med:
Det var ikke så bratt stigning på denne første etappen, men stigning var det absolutt. Og et stykke oppe i lia lå det en seter. Jeg aner ikke om den er i bruk på noen måte, men det var fantastisk vakkert der, og med solnedgangen ble det ordentlig nasjonalromantisk:
Tror Nairo hørte noe nedi bakken et sted:
Vi var fremdeles nedi skogen, men av og til åpnet det seg litt og vi kunne se at vi kom nærmere og nærmere. Men tanken “Skal vi helt opp dit???” meldte seg hver gang vi fikk utsikt oppover. Det så langt ut, og det så fryktelig bratt ut.
Ironisk nok er det bare ca 7 km fra parkeringsplassen og opp på toppen, men høydemeterne gjør det til en tung tur for oss som bare er vant med flate Østfold.
Litt før klokka 22 fant vi oss en teltplass for kvelden. Nairo er superenkel å ha med på tur, han slår seg til ro fort. For Eileif og meg ble det en heller ubehagelig natt med ikke så mye søvn. Det ble kaldt, soveposene var ikke så gode som vi trodde, og selv om vi hadde med oss bra med klær, så ble det litt feil klær for en kjølig natt i høyden.
11 cacher ble fasit for fredagen, enkle og fine funn med gode beskrivelser og hjelpende hint. Ca 4,6 km gåing og ca 180 høydemeter.
Lørdagen startet tidlig, og dette var utsikten fra teltet:
Vi lot telt og de store sekkene og kløven stå igjen, og la i vei med liten sekk med litt klær, litt drikke og nistemat til oss og Nairo.
Første cachefunn var klokka 0745, og etterhvert som vi kom oppover, fikk vi sett mer av Hardangervidda:
Vi hadde med oss en del vann hjemmefra da det står i cachebeskrivelsen at man ikke skal stole på bekkene som eneste drikkevannskilde. Men bekker var det nok av, og vi passet på å etterfylle vannflaskene så ofte vi kunne, men bare der det var ordentlig bevegelse i vannet. Kaldt fjellvann er kjempegodt!
På den siste flata før den siste og verste stigningen tok vi en lang pause. Fikk i oss litt mat og fikk ladet beina til den store kraftanstrengelsen. Utsikten opp var imponerende, og nok en gang fikk jeg tanken i hodet: “Skal vi opp der??”:
Den venstre toppen var målet.
Man skal alltid glemme noe når man drar på tur, ikke sant? Her oppdaget vi at energi-snackset vi hadde kjøpt med oss lå igjen i sekkene i teltet. Sjokolade, rosiner og nøtteblanding, nettopp for å hjelpe kroppen opp bratta. Nesten like idiotisk å glemme det som å glemme turstøvler. Urutinerte flatlandsfolk! 😉
På vei opp kom vi over en snøflekk, og da var Nairo fornøyd! Han hadde krefter nok til et skikkelig raptusanfall:
Og hadde det vært opp til han, hadde vi blitt værende akkurat der, med potene og rumpa godt plassert på snøen 🙂
Nå skulle beina våre virkelig settes på prøve. Det var ikke mange meter igjen til toppen, men det var nå de virkelige høydemeterne skulle forseres. Sånn så stien opp ut:
Det ble hyppige pauser. Både for å la beina hvile, for å få i oss vann, og for å nyte utsikten som ble mer og mer magisk for hvert skritt:
Her håper jeg det er lett for dere å se hvor bratt det var. Eileif og Nairo var ikke mange meterne foran meg, men dere ser jo hvor mye høyere oppe de er enn meg:
Like etter denne bratte kneika kunne vi for første gang ordentlig se varden helt oppe på toppen:
For en motivasjon! For nå dirret beina skikkelig, og det tok lengre og lengre tid å få pusten skikkelig tilbake i hver pause vi tok. Fjell er hardt for oss østfoldinger!
Men så, noen minutter før klokka 11, kunne vi jublende strekke armene i været, vi var oppe!!! Jeg må innrømme at jeg ble fryktelig rørt og enormt stolt over oss, vi hadde klart det!
Cachen på toppen ble logget, og så var det å prøve å ta inn over seg den fantastiske utsiken vi hadde, 360 grader rundt oss.
Først: her er utsikten tilbake dit vi kom fra:
Så har vi Hardangervidda i bakgrunnen og innsjøen Totak foran:
I nord-øst lå majestetiske Gaustatoppen:
Og omtrent rett øst for oss, bare noen meter unna, var den andre puppen til Vehuskjerringa:
Vi ble på toppen en god stund. Spiste litt, prøvde å brenne den utrolige utsikten inn på netthinnene, og slappet av litt:
Nairo var faktisk såpass sliten at han sovnet der han lå inntil Eileif.
Så bar det nedover igjen. Det har blitt skrevet både i cachebeskrivelser og i logger at stien opp kunne være utfordrende for de med høydeskrekk. Både Eileif og jeg er høyderedde, men vi merket ikke noe til dette på vei opp. Litt mer ekkelt å gå ned, men langt ifra noe som skapte problemer for oss.
Vi tok oss pauser underveis på vei ned også, men nå gledet vi oss å komme tilbake til teltet for å spise middag, pakke sammen og så komme oss ned til bilen. Teltet sto der vi forlot det, og stormkjøkkenet ble fyrt opp. Middagen var fløtekylling med pasta fra Trek’n Eat, faktisk veldig godt og såpass mye i hver porsjon at vi ikke orket å spise opp.
Nairo fikk selvsagt også mat, og så sovnet han med hodet godt plantet nedi lyngen:
Klokka var rundt 18 da vi kom tilbake til bilen. Da var vi så utgåtte alle tre at vi egenlig bare hadde lyst til å legge oss ned på parkeringsplassen, men det var så mye knott der at det bare var å kaste sekker inn i bilen, få skiftet til mer behagelige klær og komme oss inn i bilen selv. Da hadde vi gått 11 km og lagt bak oss ca 400 høydemeter. Når det gjelder høydeforskjell fra bilen og opp til toppen, vil jeg tro det er ca 570 meter, det ser ihvertfall sånn ut på kartet til ut.no.
Nå hadde vi to valg. Enten finne en plass å sove i bilen eller slå opp telt (hvis knotten var fraværende), eller vi kunne fortsette å finne cacher. Jeg følte at beina ble friskere av å få på seg joggesko istedenfor de gnagende nye turstøvlene, så da fortsatte vi å finne cacher. Eileif kjørte fra cache til cache bortover skjørtekanten til kjerringa, jeg hoppet ut, logget og hoppet inn i bilen igjen. Og på denne måten fikk vi totalt logget 22 cacher til av kjerringa, det vil si at vi har tatt totalt 33 av hennes 72 cacher. De vi mangler er begge armene hennes, hele høyresiden pluss splitten i skjørtekanten. Og en vakker dag skal vi ta de også 🙂
En av cachene i skjørtekanten ble vårt funn nummer 900:
Veldig fornøyd med at en sånn milepæl kom på en så fantastisk tur!
Det var fremdeles tidlig på kvelden, så vi bestemte oss for å kjøre omveien Rv37 om Rjukan tilbake mot E134 for å få med oss nok et stykke Norge ingen av oss hadde sett før. Eileif er over middels interessert i 2. verdenskrig, og det var stort for oss begge å få sett Vemork:
Og veien ned fra fjellet, forbi Vemork og ned til Rjukan var storslagen! At det i det hele tatt er mulig å plassere så mye så inneklemt mellom fjellene er helt utrolig! Rjukan så veldig koselig ut, men siden det var utpå kvelden på en lørdag var det ikke mye liv i gatene. Og så lurte Eileif på om Rjukan kan være Norges tynneste by? 😉
Vi stoppet selvsagt for et par cacher til, og en av de hadde en fantastisk utsikt mot Gaustatoppen. Den ruver godt der oppe!
Så fant vi ut at det egentlig bare var å dra hjem. Et par småstopp underveis for bensin og mat, og så var vi i seng klokka ett natt til søndag. Slitne, 35 cacher rikere, en fantastisk opplevelse rikere, og ekstremt trøtte.
Nairo har sovet mer eller mindre konstant siden vi kom hjem. Men jeg må si jeg er mektig imponert av han. Han bar kløv uten problemer, han klatret oppover uten problemer, han var utrolig flink til å slappe av når han hadde mulighet, og selv om han sikkert er støl så har han ingen synlige tegn på feilbelastning eller annet. Potene er like fine som alltid, men nå var det jo ikke noe særlig ur vi gikk i.
Jeg er også utrolig stolt av oss. Og samtidig er jeg utrolig glad for at vi droppet den opprinnelige planen om å gå hele kjerringa. Hadde vi skulle hatt med oss sekker og telt hele veien, hadde vi brukt veldig mye lengre tid opp til toppen, og kroppene hadde antagelig ikke greid det. Spør meg ikke om når vi får tatt resten av cachene, jeg vet bare at det skal gjøres en eller annen gang 🙂
-
Stemningsbilder
Hverdagene går litt i hverandre, og er dermed ikke stort å skrive om. Så her følger noen stemningsbilder fra de siste dagene.
Om lørdag trosset jeg forkjølelsen og tok med Nairo for å prøve å finne en runde ved noen vann. Runden fant vi ikke (og endte opp med en haug med bushing), men vannene er fine uansett:
Så stille, så fredelig, så vakkert!
En ettermiddagstur langs veien her om dagen bød på både tordenskyer og sol:
Eileif er i gang med sommerjobben sin, og av og til blir det overtid på han. Da er det ikke umulig at det blir namnam på meg 😉
Å la Nairo springe litt i langlina i hagen er god trim og byr på mye moro. Som regel er det en ball som blir med ut, i går var det den myke frisbeen hans. Gal hund! 😉
Bøker får jeg aldri nok av, og når det nå er salg på Ark, måtte jeg bare slå til:
Nå har jeg totalt 20 bøker som står og venter på meg, antagelig er det lesestoff ut året siden jeg bare leser på senga. Alltid godt å ha noe å roe ned med, og alltid godt å vite at man har noe ulest.
Til helgen er det den årlige Mat- og havnefestivalen igjen i Halden, og selv om forventningene mine ikke er spesielt høye lenger, må vi liksom nedom på lørdag ettermiddag for å spise og titte. Kanskje vi møter på noen av dere? 🙂
-
Bil, gapahuk, prinsebryllup, syk og hærverk
Jeg er som kjent ikke noe glad i samleinnlegg, men nok en gang må jeg ty til det. Bær over med meg!
Om fredag fikk vi stasjonsvogna tilbake, endelig. Det var mange tusenlapper som måtte til for å få den kjørbar igjen, men det var godt å ha den tilbake på gårdsplassen, og turene med Nairo både lørdag og søndag gikk i områder vi måtte kjøre til.
For et par-tre uker siden ble det publisert en liten trail med cacher frem til en gapahuk jeg har forsøkt å finne mange ganger. Det var utrolig godt å endelig finne frem, selv om det også er litt bittert at jeg ikke fikk lagt ut noen cache der selv. Men fint var det der, bare se her:
Og en liten selfie av Nairo og meg ble det også tid til:
Lørdag ettermiddag ble selvsagt tilbragt foran tv’en. C og jeg har alltid en date når det skjer noe i de kongelige kretser, og det svenske prinsebryllupet måtte vi jo bare ha med oss. Og et mer utradisjonelt kongelig bryllup skal man jaggu lete lenge etter, utgangs”marsjen” til Carl Philip og Sofia var noe helt for seg selv, og det jeg kommer til å huske dette bryllupet for:
Søndag morgen våknet jeg med hovne mandler, men det ble en liten tur i skogen med Nairo uansett. Og med den turen endte jeg opp med 9 loggede cacher denne helgen, pluss 1 cache jeg sto og så opp på, men ikke klarte å komme opp til da jeg er kort og klatretreet cachen hang i ikke hadde nok greiner for lille meg.
I dag kom vi på jobb til kaos. Innbrudd på den ene jobben min i løpet av helgen, ren og skjær hærverk. Forferdelig trist på alle mulige måter, har egentlig ikke noe mer å si om den saken. Men Halden Arbeiderblad har dekket skadene både med tekst, bilder og video.
-
En irriterende vane
Irriterende vaner trenger vel ikke å nødvendigvis være uvaner, gjør de vel? Kanskje jeg skal kalle det en dårlig egenskap istedenfor, selv om jeg egentlig ikke er så veldig misfornøyd med akkurat denne egenskapen. Ordentlig dårlige egenskaper og skikkelige uvaner gidder vi jo ikke å snakke om, så da er det bedre å snakke om de som kanskje er litt dumme, men som samtidig ikke er så dumme. Du skjønner ikke bæret av hva jeg snakker om, nei? Det gjør nesten ikke jeg heller.
Det har seg slik at jeg opp igjennom årene har blitt ordentlig flink til å ikke bruke penger på unødvendige ting. Egentlig er jeg ganske flink til å ikke bruke penger på nødvendige ting også, det kommer helt an på hva slags nødvendige ting det er. Selvsagt kjøper vi det som er livsviktig, men dere skjønner (forhåpentligvis) tegninga.
Men. Og dette er egentlig et stort MEN. Når jeg plutselig får en stor utgift kastet i fanget sånn helt uten forvarsel, så blir jeg så full i trass at jeg tenker at okay, når jeg først må ut med så mye penger, så kan jeg like godt bruke litt ekstra. Og da gjerne på noe som er veldig mye mer spennende/morsomt/interessant/fyll-inn-det-som-passer enn det den første utgiften går til. Jeg tror jeg får en sånn reaksjon fordi jeg synes det er så fryktelig irriterende å bare bruke mye penger på kjedelige ting at jeg må unne meg noe mer festlig i tillegg. Forstå det de som kan, men sånn er det nå engang.
Så, etter at det o store motorhavariet var en realitet, så bare “måtte” jeg bruke litt ekstra penger. Noen hundrelapper fra eller til har ingenting å si når man skal ut med mangfoldige tusenlapper. Ikke misforstå, vi har langt fra mye å rutte med her i huset, men…okay…nå gir jeg opp å forklare meg selv ovenfor meg selv, og håper dere bare støtter meg i impulshandlinga mi, selv om akkurat dette innkjøpet på alle måter er nyttig.
Vi har kjøpt:
vaskemiddel og impregnering til impregnerte plagg:Vi har opp igjennom årene skaffet oss en del impregnerte ytterplagg, så disse er veldig nødvendige.
Tynne fleecejakker til Eileif og meg:
Sjokoladebrun og eplegrønn til Eileif, sort og lysblå (lysblå???) til meg, to forskjellige modeller. Jeg tror ikke jeg har eid et lyseblått plagg siden 80-tallet, og fargen så mer lys lilla ut på bildet i nettbutikken, men jeg tror jeg skal overleve.
Og ull-t-skjorte til meg:
I lilla. Lilla! Jeg tror jaggu den store bilregninga har gjort noe med hodet mitt, blått og lilla i samme handlekurv!??! Til meg!
Altså, disse tingene er ikke livsnødvendige, ikke på noen som helst måte. Men, jeg vet med 100 % sikkerhet at de kommer til å bli brukt. Og det er da mye mer moro å kjøpe turklær/-utstyr enn bilmotor, ikke sant? Og det kan vel ikke kalles en uvane eller en dårlig egenskap å kjøpe dette? Pliiiiis, vær enige med meg!
-
Planer som kommer og planer som går
Nå ligger pinsehelgen rett foran oss, bare en arbeidsdag igjen, og så er det langhelg. Egentlig synes jeg det er litt dumt at alle røde helligdager er på våren, for etter denne helgen er det ingen røde dager før jul! Men, det blir jo selvsagt litt ferie på meg i sommer, skulle bare mangle.
Denne helgen var full av planer, vi skulle egentlig få besøk langveis fra. Men dessverre måtte de melde avbud, noe både de og vi er lei oss for. Så da la jeg nye planer. Tanken var å sette oss i bilen og ta en cachedag i områder vi normalt ikke drar til på en vanlig helg. Men om tirsdag var Eileif og Nairo på vei hjem fra litt handling i Sarpsborg, og et par mil hjemmefra stopper stasjonsvogna. Bare sånn helt ut av det blå, og der sto den. Så den ble hentet av bergningsbil og står nå på verksted, forhåpentligvis får vi vite i morgen hva som er galt.
Vi har jo mammas personbil her, men Nairo hater den som pesten, for der har han ikke buret sitt. Og det er ikke noe koselig å dra på en lengre kjøretur med en hund som er livredd både til og fra, selv om selve gåturen sikkert hadde blitt fin. Så da blir det hjemmepinse og turer i nærområdet istedenfor, uten caching. Planer som kommer og planer som går.
Min kjære, vakre hegg står i full blomst nå:
Den lukter altså så fantastisk, at jeg nesten har lyst til å ta med meg en stol og bare sitte der!
Som jeg har nevnt tidligere, har jeg blitt litt nyforelsket i geocaching. Og der har man jo alltid planer av ymse slag. Så jeg spanderte på meg litt utstyr, og det ramlet ned i postkassa mi i går:
10 PET-rør, 10 ziplock-poser og en Signal-TB som har fått fast plass på GPS’en min. Han skal få være med over alt, og det skal bli moro å se hvor vi har vært (takk for tipset, Tove!).
Planer som kommer og planer som går. Planen for resten av kvelden er ihvertfall å gjøre minst mulig, og jeg håper det er en plan som ikke stikker av noe sted 🙂
-
Min påske
Denne påsken har vært utrolig fin, og her er et lite sammendrag:
Skjærtorsdag:
Gikk kløvtur med Nairo på formiddagen:Var på besøk hos et vennepar tidlig på ettermiddagen, og feiret mammas bursdag på kvelden.
Langfredag:
Gikk tur langs Store Erte og logget samtidig 6 cacher. Og jeg klatret helt alene opp ca 5 meter i et tre bare for å logge en cache 😀Påskeaften:
Gikk 8,5 km, hovedsaklig langs Bohusleden, øst for Strömstad. Logget 13 cacher, fikk 2 DNF’er, så 1 cache som vi ikke fikk tak i, og hoppet over 3 vi hadde planlagt å ta. Denne dagen var det Eileifs tur til å klatre:Første påskedag:
Hadde vakkert besøk ute på jordet tidlig på morgenen:Lagde smoothie for andre gang i historien:
Denne var frisk og god, og er nok super på varme sommerdager. Blåbær, jordbær, banan, vaniljeyoghurt, eplejuice og isbiter.
Startet grillsesongen:
Andre påskedag:
Gikk samme runden som på skjærtorsdag, og så det som for meg er årets første hestehov:Leverte selvangivelsen.
Nå er det bare kvelden igjen, og så er jeg klar for jobb i morgen. Hvordan har deres påske vært?
-
Cachetur langs Store Erte
I går feiret jeg bursdagen til verdens beste mamma. Selvsagt skulle Eileif vært med, men han var dårlig og hadde best av å holde seg hjemme.
I dag måtte jeg bare ut og gå i det fantastiske vårværet vi har, og selv om Eileif er bedre i dag, var det nok greit at han ble hjemme i dag også. En hviledag er ikke feil når man har hatt en veldig dårlig dag.
Så Nairo og jeg tok turen til Store Erte for å finne en rekke med 6 cacher der. 5 av de tilhører en serie om skogens plageånder, den 6. ligger liksom bare på enden av rekka og var fin å ta samtidig.
Det var flere enn meg som hadde funnet ut at langfredag var en fin turdag, og jeg vil tro at 95 % av alle jeg så og møtte på var mugglere (ikke-cachere). Så jeg måtte hoppe over de to første, og gå rett til nummer 3. Både den og de påfølgende 3 var greie funn, bortsett fra at nummer 5 innebar treklatring (og jeg fikk dermed utfordret både høydeskrekk og edderkoppfobi), og at jeg hadde superflaks med nummer 6 da den egentlig kunne vært veldig vanskelig å se. Vil ikke vise noen spoilerbilder, men viser dere heller den fantastiske naturen vi gikk i:
Etter å ha tatt den innerste cachen, satt vi oss ned helt nede ved vannet og bare koste oss. Det vil si, jeg satt og koste meg imens Nairo prøvde å finne på noe å gjøre 😉
I et forsøk på å sysselsette Nairo, prøvde jeg å ta en selfie av oss. Det er ikke lett når Nairo ikke helt ser verdien i å se rett på en mobil, og han gidder heller ikke lyde navnet sitt når han skjønner at det ikke er til nytte for han 😉 Etter omtrent 8 forsøk endte jeg med dette:
På vei tilbake ser jeg at det er noen ved den første cachen jeg logget i dag. Jeg tenkte at jeg bare skulle gå forbi, men damen sier hei, og sier at hun kjenner meg igjen. Det viste seg at hun hadde lest om caching her på min blogg, startet med det for knappe 2 måneder siden, og allerede var oppe i over 120 funn! Hadde en lang og kjempekoselig prat med henne før jeg gikk videre mot bilen og hun gikk videre innover for å finne resten av cachene. Jeg fikk nå logget de to cachen jeg ikke fikk logget på vei inn, men det tok litt tid denne gangen også da jeg måtte vente ut mugglere.
Turen var ikke spesielt lang, kun 2,7 km fra bilen og tilbake, men det var en kjempefin tur i nydelig natur og fantastisk vær. Og hvis det ikke skjer noe uforutsett, blir det en lengre tur sammen med Eileif i morgen. Må jo utnytte både fridager og finvær!
-
Tidlig start og forskjøvet dag
Dagen startet tidlig som vanlig, jeg våkner stort sett alltid mellom 0530 og 0600 uansett om jeg skal på jobb eller ikke. Og i morges ble jeg faktisk liggende og se på klokka i et par minutter imens hjernen jobbet på høygir og lurte på om det var arbeidsdag eller helg.
Jeg fikk satt igang med klesvask ganske tidlig, men dagens planer ble forskjøvet blant annet på grunn av nevnte klesvask, og andre ting som jeg kommer tilbake til.
Først når klokka var 1145 fikk vi satt oss i bilen og kjørt til Gårdsbutiken, Nairo trengte mer mat. Innehaver Eva var ikke på jobb i dag, men ei utrolig trivelig jente sto der som vikar, og vi fikk en kjempehyggelig prat med henne, før vi satt oss i bilen igjen og kjørte tilbake til Norge. Parkerte på Berby og la i vei for å finne de relativt nye cachene langs Kyststien.
Husker dere turen Nairo og jeg gikk i fjor, Kyststien fra Bakke og hjem? I dag parkerte vi altså ved Berby og gikk i motsatt retning i ca 5 km. Været og føret var ikke det samme som sist, nå er det tæleløsning med våt snø oppå enkelte steder, noe som resulterte i en særdeles gjørmete opplevelse. Og gjørme og snø er som kjent tungt å gå i, så det jeg trodde skulle bli en grei liten tur for å finne 8 cacher, ble nesten 1 mil med til dels slit. Eileif og Nairo forlot meg ved den 6. cachen, de to siste tok jeg alene før jeg snudde og gikk samme vei tilbake.
Nå skal det sies at naturen i dette området er veldig spennende, og selv om den var fin nå også:
så må jeg si at den er finere når det er tørt og varmere vær.
Men, sånne fine “skulpturer” ser man ikke når det er løv på trærne:
På vei tilbake kom jeg over det som er årets første hvitveis for meg:
Og når jeg var 100 meter fra bilen, møtte jeg et par som sto like under en cache og tittet ned i GPS’en sin. Jeg måtte jo bare si at de hadde funnet rett, og ble så stående og prate med de en liten stund. Det viste seg at de har holdt på med geocaching lenge, og Eileif og jeg fant et par av cachene deres for 4 1/2 år siden.
Alt dette gjorde at hele dagen ble forskjøvet. Ja, jeg er et skikkelig rutinemenneske, så det skal egentlig ikke så mye til for at en dag blir “gal” i forhold til hva jeg er vant med. Og jeg har ingen problemer med at vi spiste middag et par timer for sent og at dagens siste kopp med te er en time for sent, men å skulle tømme vaskemaskinen for den siste runden med vask etter klokka 21, nei det synes jeg er helt spik spenna gærent altså :p (<- ja, legg merke til geipefjeset og le litt istedenfor å tenke at jeg er gal 😉 ).
Husk Earth Hour om 25 minutter, og husk å stille klokka én time frem (mot kalenderårets sommer) i natt 🙂
-
Denne uka
Denne uka har:
- Lucky hjulpet til med klesvask:
- jeg rundet 50 følgere på Instagram:
- Lucky blitt funnet i hårhåndkleet mitt etter er par dagers fravær:
- jeg sett på solformørkelsen sammen med et trevdetalls geocachere på event i lunsjpausa:
- jeg rundet 800 cachefunn, og jeg kjenner at jeg er litt nyforelska i hobbien min.
- endt med at både Eileif og jeg har hatt en litt rar måte å gå på da vi er støle etter 13,8 km tur i går.
- endt med at jeg holdt på å kaste pc’en min langt ut av vinduet da usb-portene på den bestemte seg for å være selektive i hva de ville godta at jeg plugget i de, men takket være supre FB-venner fikk jeg de til å virke igjen.
- endt med at Nairo har sovet absolutt hele søndagen bare avbrutt av et par små lufteturer og et halvhjertet forsøk på å leke med favorittleka. Tror jaggu han er sliten etter gårsdagen også 🙂
- endt med snøvær.
Ny uke, nye muligheter og snart påske!
-
Holvann rundt
I går gikk den årlige lapphundspesialen i Kongsberg av stabelen, der jeg har vært de siste tre årene. Årets koseligste spesial i mine øyne, og jeg hadde alle intensjoner om å dra i år også. Men på fredagskvelden klarte jeg ikke motivere meg selv til å stå opp klokka 5 for å sitte i bilen i ca 3 1/2 time, være sosial i 4 timer, og så kjøre like langt hjem igjen. Så jeg droppet det, og jeg angrer bare bittelitt.
Siden det var meldt fint vær, ville jeg bruke dagen til noe annet enn å sitte hjemme. Og en gåtur kombinert med å finne cacher er jo aldri feil. Dermed ble det til at vi tok sikte på PT’en rundt Holvann på Erte, en runde ingen av oss har gått før. Og for en tur det ble! Her er kartutsnitt fra Endomondo:
13,8 km, effektiv gåtid 3 timer og 15 minutter, totalt tidsforbruk inklusive pauser og leting var 5 timer og 30 minutter. En herlig tur i variert terreng som startet og sluttet på grusvei, og med nydelige skogsstier underveis. Noen ganger helt nede ved vannet, andre ganger inne i åpen skog og en gang ganske høyt over vannet.
Sola var på plass hele dagen, og selv om det blåste en kald vind, så varmet sola veldig bra når vi fant litt le.
Det var totalt 24 cacher på trailen, og alle ble funnet ved hjelp av gode hint. Og nå har jeg totalt rundet 800 funn! 😀
Stien rundt vannet var dårlig blåmerket, men selve stien var såpass godt opptråkket at den og cachene gjorde at det var lett å finne frem:
Vi fant et fint lite sted nede ved vannet hvor vi tok matpausa vår, sånn ca halvveis. Nairo ville ha både sin mat og vår mat, han vill helst grave opp alle røttene som var i nærheten (og helst de han akkurat ikke rakk også), og han vasset uti vannet og fikk slukket tørsten. I tillegg klarte han å sitte stille av og til også 😉
Har du mer mat til meg eller???
Utsikt i likhet med denne hadde vi store deler av turen:
Kart er alltid kjekt å ha når man er på tur. Enda kjekkere er det hvis man vet hvor man er i kartet. Det forteller ikke dette kartet, men vi fant det ut da vi sammenlignet med GPS’en:
Vannet vi gikk rundt er det dere ser omtrent midt på kartet.
Kartet sto ved siden av denne demningen, som er bygget mellom Holvann og Søletjern. Og demningen måtte vi over:
Og like på bortsiden av demningen kom vi til en ny, litt mer provisorisk demning/bru som vi også måtte over:
Nairo fant seg en stein han gjerne ville opp på for å få litt bedre oversikt:
Her var vi oppe i høyden over vannet, og det ga en fantastisk utsikt. Jeg ble mest fascinert av at sola glitret så fint på vannet midt mellom to trær:
Og her er det like før vi forlot vannet og kom inn på den siste biten med grusvei som tok oss tilbake til bilen:
Vi var rimelig slitne da vi kom hjem, og vi kjenner det godt i kroppen i dag også, men det var en fantastisk fin tur, og jeg anbefaler den til alle som har tid og mulighet. Ta med dere niste og nyt stillheten hele veien rundt!