Jeg har fått litt dilla på Kyststien, og så lenge Eileif ikke skal være med å gå, kan han kjøre meg til startsted og eventuelt hente meg der jeg gir meg. Veldig mye mer lettvint enn å måtte kjøre til stoppested og sette igjen en av bilene for så å kjøre til startsted, og så måtte hente bilen ved startstedet igjen når vi har kommet til stoppested. Bare å forklare det er jo like tungvint som å gjøre det! 😉

I dag ble det en kort etappe av Kyststien, nemlig fra Elgåfossen til Svingen. Ta en titt på denne linken, så kan dere finne hele Kyststien fra Mollön utenfor Uddevalla i Sverige til ytterst på Nesoddtangen i Oslofjorden.

Brua over Enningdalselva var første skritt på etappen:

Det var mye vann i fossen i dag:

Mellom fossen og det falleferdige huset Eileif og jeg tok noen av bryllupsbildene ved ligger restene av et annet gammelt hus:

På skiltet står det: Saugen (Dahlinsaga – Gribsrødsaga). Plass under Gribsrød. Her har det vært både sag og mølle. Bebodd fra begynnelsen av 1800 tallet. De siste som bodde her var Lina og Herman Iversen. De flyttet til Iddebo (eldrehjem) i 1960 årene. Se side 118 i “Husmannsplasser i Enningdalen” av R. og S. Buer. Historielaget 1998.

Vi hadde ikke gått mange meterne før vi møtte et jaktlag på 3 mannfolk, og jeg spurte om de holdt på innover i skogen nå. Heldigvis var de akkurat ferdig med dagens jakt i det området, så jeg kunne trygt fortsette.

Etter et par kilometer kom jeg til dette skiltet:

Det var umulig å se om blåmerkingen til Kyststien fortsatte ned der pila viser vei til bading eller om den fortsatte oppover, bak der jeg står og tar bilde. Så jeg tok sjansen på å gå nedover mot badeplassen, men skjønte etter et par hundre meter at jeg hadde bommet, så vi snudde igjen. Heldigvis fant vi igjen blåmerkingen, og vi fant også en vakker bil som var blitt parkert for godt:

Det var altfor mye busker og kratt der til at jeg kunne titte nærmere på den og se fronten på den, men den var lyserosa og det gjorde vondt i hjertet mitt å se en så vakker bil bare bli henslengt på denne måten.

Jeg visste nå hvor vi var, vi kom opp på Skauskrokveien ved gården som på folkemunne her i Halden bare blir kalt Farmen. Og det er ingen tvil om dette navnet med tanke på skiltet gården har:

Jeg mener å huske at jeg hadde så og si like cowboystøvletter en gang tidlig på 90-tallet, men jeg gikk vel aldri sålene av de 😉

Et lite stykke nedi veien sto dette skiltet:

Selvsagt kostet jeg på meg denne ørlille ekstraveien for å finne ut hva dette kulturminnet var, og skiltet ved støtten forklarte det:

Og like ved skiltet var gravplassen og støtten til den falne soldaten:

Teksten på støtten er dessverre vanskelig å tyde, men jeg fikk allikevel en litt andektig følelse der ute, midt i skogen, noen kilometer i luftlinje til Søndre Enningdalen Kirke, og jeg synes det var en fin gest av både de svenske og de norske som gjorde dette for sitt broderfolk, midt under krigen.

Vi fortsatte videre mot Svingen på Skauskrokveien, og innimellom åpnet det seg og vi fikk litt utsikt:

Da vi kom ned til Svingen hadde vi bare gått 5 km (inklusive feilgåingen på 400 meter), men da var det asfalt resten av veien hjem, så jeg ba Eileif (som var på Nordby og handlet) om å kjøre oss i møte. Men jeg rakk hjem før han kom, og da ble det totalt 6,5 km på Nairo og meg i dag, og nok en etappe av Kyststien er unnagjort. En helt grei liten tur uten de store naturopplevelsene, selv om det absolutt er fint å se Elgåfossen og det var spennende med gravplassen.

Ut på tur igjen. Må jo benytte seg av finværet så lenge vi har det!

Turen Nairo og jeg hadde langs Kyststien fra Bakke og hjem ga mersmak, så i dag skulle vi gå hjemmefra og til Kyststien ved Stenen i Enningdalselva, og så følge Kyststien videre sørover. I utgangspunktet hadde vi tenkt til å gå til Elgåfossen, men sånn ble det ikke i dag.

Vi startet tidlig i formiddag, og det er alltid koselig å se alt spindelvevet med duggdråper som fanger de første solstrålene:

Da vi kom ned til Enningdalselva skremte vi opp noen ender. Ikke lett å se de, men de er midt i bildet her:

Så svingte vi inn på en del av Kyststien som vi ikke har gått før. Jeg var redd det skulle være mye grusvei, men det var det heldigvis ikke. Stort sett fine skogsbilveier/gamle traktorveier og stier. Og Nairo koste seg i formiddagssola:

Ingen tvil om at det var Kyststien vi fulgte:

Og stort sett var det godt merket hele veien. Det var enkelte steder hvor det var småkryss i skogen hvor jeg skulle ønske at blåmerkingen var litt hyppigere, for det var et par ganger jeg lurte på om jeg valgte feil sti. Men så lenge man er oppmerksom på å se etter merkingen, er det egentlig vanskelig å gå seg bort.

Etter en stund forsvant skogen og jeg befant meg sør for hjemme, med de åpne jordene mellom meg og huset. Midt på bildet bor vi 🙂

De siste 2 kilometerne var grus og asfalt, så istedenfor å gå  hele veien til Elgåfossen stoppet vi ved Svingen og ba Eileif hente oss. Jeg hadde lyst til å gå mer, men beina var vonde og da var det ikke verdt det. I tillegg har jeg da det jeg tror blir en fin etappe til gode, og det er jo aldri feil 🙂

Det ble 6,9 km på 1 time og 25 minutter i dag, og dermed en litt mer troverdig snitthastighet på 4,8 km/t enn det jeg hadde på forrige Kyststi-etappe. Dette er vel ikke en tur jeg kommer til å gå så veldig ofte, til det var det for lite å se på. Men jeg har fått litt dilla på Kyststien, og har lyst til å gå flere av etappene med tid og stunder.

Det går forresten bra med Nairos øye, og i ettermiddag blir det årets siste grillings. Gleder meg!