• Feiring på Langedrag

    I morgen er det ett år siden Eileif og jeg giftet oss. Sånt må jo feires, og det er lenge siden jeg fikk ideen om hva jeg hadde lyst til å ta med Eileif på, så jeg sa til han at han ikke skal kjøpe noe til meg, mine planer var gave nok til oss begge.

    Tidlig i 1985 var klassen jeg gikk i på leirskole på Langedrag. Jeg har hatt lyst til å dra tilbake dit i alle år etterpå, men siden det er et stykke å kjøre, har det ikke blitt noe av det. Men i går tok vi turen! Satt oss i bilen litt over kl. 7 på morgenen, og et par minutter før kl. 12 parkerte vi på Langedrag:

    Husk at alle bildene kan klikkes på for større versjoner, bare husk å bruke tilbake-knappen i nettleseren din for å komme tilbake hit 🙂

    Det første vi gjorde, var selvsagt å ta en titt hos den ene ulveflokken. Her er tre av de fire guttene:

    Så gikk vi inn på Tunet. Her går en drøss med dyr løse og stort sett alle er veldig klare for å bli kost med. Hønsene var inne i egne innhegninger, og denne stolte og vakre hanen måtte jo bare foreviges:

    Jeg har mange gode minner fra leirskoleoppholdet på Langedrag, og en av de tingene jeg husker best, er hovedbygningen. Mye har jo skjedd siden jeg var der i 5. klasse, men hovedbygningen var akkurat som jeg husket den:

    Helt til venstre i hovedbygningen var det store fellessoverommet, der jeg sov i 4 netter 🙂

    Scottish Highlandcattle er en av storferasene de har der, du tuller ikke med denne karen liksom 🙂

    Sønnen hans (antar jeg) var litt mer kosevillig, og jaggu prøvdesmakte han på jakka mi. I tillegg hadde han veldig lyst til å stikke av med skolissa mi, men det fikk jeg avverget 🙂

    Geitene gikk løse over alt, og en god stund hadde vi denne flokken følgende etter oss uansett hvor vi gikk:

    Vi tuslet videre rundt på området, og kom opp til fjellrevene. Denne lille karen lå og tok livet helt med ro:

    Reinsdyr var det også der, imponerende store gevir på de!

    Jeg får jo til stadighet sjokkerte blikk når jeg sier jeg går turer med Nairo over grensa her vi bor, da det er villsvin i all mass her. Når jeg så størrelsen på denne villsvinhannen, skjønner jeg litt mer hvorfor folk blir sjokkerte:

    Eileif ble kompis med dette nydelige rådyret:

    Mens jeg sto og beundret elgkua og hennes ikke-mange-dager-gamle kalv:

    Denne rådyrbukken var det umulig å bli kompis med, han var av ukjent grunn rimelig hissig:

    Men han var veldig søt da 🙂

    Så satt fôringsrunden i gang. Først startet Tuva (hun som driver stedet) med å fortelle oss litt om historien bak Langedrag, hvordan foreldrene hennes startet det opp, og hva de ønsker å oppnå med driften. Så var det mating av ulveflokken vi tittet på først, før vi gikk videre til gaupene. Så var det reinsdyrene sin tur, og da fikk de som ville være med inn for å mate. Jeg ble med inn, og ett av dyrene kom bort og spiste mosen vi tok med inn, rett fra hånda mi 🙂 Det var også reinsdyrkalver der, en stolt mor viste frem avkommet sitt:

    Så fikk vi bli med inn til fjellrevene. Tispa de hadde, ble flyttet til en annen park i vinter, og det var hun som var tryggest på å komme og spise av hendene til besøkende. Gutta som er igjen var veldig skeptiske, men den ene av de stakk bortom noen få hender og spiste skinke.

    Så gikk Tuva inn til sin ulveflokk, bestående av tre hanner. Det var helt fantastisk å se det samspillet hun hadde med disse store dyrene, etter 32 år med ulvetrening var det ikke noe å utsette på språket hennes. Det gikk totalt på ulvenes premisser, og man skjønner at de er trygge på henne og anser henne som sin leder når de blotter magen for henne:

    “Ligg unna, nå koser sjefen vår med meg!”:

    Her har Tuva kjøtt i hendene, og bare ved hjelp av tannvisning, noen små lyder og øyefasongen, signaliserer hun at kjøttet er hennes. Ulvene demper og viser tydelig at de forstår hva som gjelder:

    Her står hun med kjøttet inne i knyttet neve. Bare slikking fra ulven:

    Hun åpnet også neven så hun hadde fingrene inne i munnen hans, ikke antydning til at han ville ta etter noe som helst annet enn kjøttet! Helt fantastisk å se på!

    Til slutt signaliserte hun at det var greit å ta kjøttet fra henne. Hun ser kanskje litt skremt, overrasket eller redd ut her, men det var hun ikke på noen som helst måte. Hun visste nøyaktig hvordan ulvene kom til å reagere når hun ga de signalet.

    Det ga meg frysninger helt inn i beinmargen å se på dette! Tuva sa selv at det var stort for henne hver eneste gang, hun tar ikke dette for gitt på noen måte, og vet hun må jobbe hardt for å opprettholde lederskapet sitt, og at hun må være 100 % konsentrert hver eneste gang.

    Så var tiden kommet for at vi skulle være med inn til ulvene. Ikke inn til Tuva sin flokk, men til de fire guttene vi tittet på først. Vi var totalt 7 personer pluss Tuva, og det var med stor respekt vi gikk inn til de. Normalt pleide de å trekke seg unna når det kom folk inn i innhegningen, men for første gang ble de stående og betrakte oss mens vi gikk ned til sitteplassene. Og siden Tuva hadde med mat, tok det ikke lang tid før de sto på 3-7 meters avstand:

    Jeg har ikke på noen måte ord for å beskrive hvilken følelse det var å være så nært ulv, uten noe gjerde eller vindu imellom. Det var totalt uvirkelig, helt fantastisk og magisk, og en livslang drøm som gikk i oppfyllelse.

    Ulvene der inne var en pappa med hans tvillinggutter pluss en sønn til fra et annet kull. Pappaen var den som holdt seg mest i bakgrunnen (sjefen sender troppene frem for å undersøke), de andre holdt seg på passelig avstand helt til vi kastet mat til de. Da var de bare en meter fra oss på det nærmeste.

    Litt usikker og fryktelig nysgjerrig 🙂

    Vi satt der inne i ca en time, men jeg kunne godt ha vært der hele dagen og bare observert, tittet på kommunikasjon, signaler og samspill:

    Siste stopp for dagen var en tur inn til gaupene. Besøkene inn til ulvene og gaupene inngår ikke i inngangsprisen og har 15 års aldersgrense, og dyrt er det forsåvidt også, men for oss var dette verdt hver eneste krone i en så spesiell anledning.

    Både Eileif og jeg var litt mer skeptiske til gaupene enn til ulvene. Kanskje fordi vi er mer hundemennesker enn kattemennesker? Eller kanskje fordi gaupene ikke på langt nær var så skeptiske som ulvene var. For nå fikk vi fire som gikk inn dit 5 store katter spankulerende rundt beina våre til enhver tid!

    Vi tuslet rundt i innhegningen deres, og på ett tidspunkt måtte jeg faktisk stoppe opp da en gaupe kom og skulle gå mellom Eileif og meg. 20 cm fra en stor katt uten gjerde mellom, fantastisk!

    Tuva hadde med kjøtt til disse også, og litt trening må jo en pusekatt ha:

    Her er alle fem:

    Den ene hunnkatten fikk en unge tidligere denne uka, og mammaen kom i går ut av hiet sitt for første gang siden fødselen, for å få mat. Vi hørte høylydte protester fra hiet, den lille krabaten var ikke fornøyd med å være alene!

    Det gjaldt å følge med over alt hele tiden, kattene var rundt oss uansett hvor vi var:

    Egentlig er det ikke så stor forskjell på en gaupe og en huskatt. Strekker seg gjør de uansett hvor store eller små de er 🙂

    Legg forresten merke til klørne på frampotene 😉

    Som en liten hilsen fra besøkene inn til ulvene og gaupene, fikk vi kort med en liten hilsen fra Tuva, vi fikk hver vår ulve-pins, og vi fikk velge mellom en gaupe-pin og en gaupe-kjøleskaps-magnet hver oss. Så da valgte vi en av hver av sistnevnte:

    I tillegg spanderte vi på oss hver vår hettegenser (min er rød, Eileifs er blå-sort), og en liten ulvebamse som skal henge i bilen:

    6 timer brukte vi på Langedrag, og etter en liten stopp for å spise på vei hjem, parkerte vi hjemme like etter kl. 23. 16 timer totalt, og et fantastisk minne rikere. Har du muligheten til å dra til Langedrag, anbefales det på det sterkeste, hvis du har den minste interessen for dyr. Allerede i dag sitter jeg og kan ikke helt forstå at jeg faktisk har opplevd det jeg gjorde, tar nok noen dager før det synker inn! Men om jeg skulle prøve å oppsummere besøket på Langedrag i ett ord, må det være: Magisk!

    {minsignatur}

  • Berby rundt

    15. april gikk Nairo og jeg rundt Berby og såvidt innom Folkå naturreservat. Jeg synes denne turen var så fin at jeg ville vise den til Eileif, og i dag ble dagen. Vi droppet avstikkeren opp til fjorden, gikk bare rundt Berby.

    Laksefiskesesongen har startet nå, og det sto folk med fluestengene sine på strategiske steder rundt hele elva. Personlig ser jeg ikke sjarmen med å fiske, men synes det er trivelig at folk har hobbyer som gjør at de kommer seg ut i naturen 🙂

    Hvis dere går inn på innlegget jeg linket til øverst her, og ser på det øverste bildet, så kan dere sammenligne med dette bildet:

    Tatt på samme sted, men med halvannen måned mellom. Plutselig så det veldig grått og trist ut i april 😉

    Stakk nedom en av fiskeplassene på runden. Eileif er opptatt av å se om fisken vaker, Nairo synes det er mer interessant å lukte i sanden:

    Veien går over elva like ved parkeringsplassen. Og at folk kan bli fristet til å prøve fiskelykken etter å se denne naturen fra bilen, skjønner jeg godt:

    Husk fiskekort! 🙂

    Runden er på 4,6 km, vi brukte 1 time og 15 minutter, inklusive pausene pluss at vi møtte kjentfolk vi skravlet litt med. En deilig runde å gå som ikke tar lang tid, helt greit en søndags formiddag 🙂

    {minsignatur}

  • Superkoselig overraskelse!

    Tidlig på kvelden i går sto jeg i dusjen og hørte Nairo sette i gang med et forferdelig spetakkel. Det var bjeffing på høyt plan, og jeg visste at Eileif var ute i hagen og klippet gress. Ikke lett å kjefte på en hund når man er i dusjen, så jeg fikk ikke gjort stort. Plutselig banket Eileif på, og sa at jeg hadde besøk. Hvem da? spurte jeg. Gjett én gang, fikk jeg beskjed om, og før jeg fikk gjettet, sa han: “Du har besøk nordfra”. Med tanke på dette innlegget Siv Anita skrev i forrige uke, var det ikke lett å gjette at det var meg hun skulle overraske, men det snodige er at jeg sa til Eileif når jeg leste innlegget at det ikke skulle forundre meg om gale jenta kom hit 😉

    Jeg fikk kjappet meg ferdig med dusjen, og kom meg ned i stua til en god klem fra jenta jeg har skrevet med på nett og sms i 2 1/2 år. Skravla gikk i ett på oss begge fra første stund, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg føler det som om vi har kjent hverandre i årevis, og at det ikke virket som om dette var første gangen vi så hverandre ansikt til ansikt. Utrolig moro å ha henne her, selv om det var for en kort stund.

    På kvelden i går tok vi oss en runde i nærområdet, slik at hun kunne få logget noen cacher og at hun kunne få se steder jeg har fortalt så mye om i bloggen. Vi besøkte Elgåfossen, der bryllupsbildene ble tatt, vi besøkte kirken vi giftet oss i, og vi besøkte Bøkevangen, der vi hadde bryllupsselskapet. I tillegg var det skravling på høyt nivå hele tiden, masse som skulle snakkes om og forklares.

    I dag våknet jeg som vanlig tidlig, og Siv Anita halvsov litt lenger. Så ble det ennå mer skravling, pluss at jeg jo selvsagt måtte vise frem noen bryllupsbilder jeg ikke har publisert, brudekjolen og litt annet rundt i huset. Så tok jeg med meg Nairo i min bil, mens Siv Anita kjørte sin bil inn mot Hafslund i Sarpsborg. Hun hadde funnet en cachetrail hun ville vi skulle gå, og heldigvis fikk vi et supert sommervær!

    Trailen er på 27 cacher, men vi fant underveis ut at vi skulle halvere antallet da vi skravlet så mye at tiden løp fra oss. Men det var uansett en kjempefin tur, vi storkoste oss veldig og Nairo var som vanlig lykkelig over å være på tur.

    Geocachere er ofte sett i slike stillinger:

    Er det noe cache inni her da tro? 😉

    Nairo er alltid redd når det kommer noen nye inn i vårt hus, men han bruker heldigvis ikke så lang tid på å bli trygg lenger. Ute på tur er han ihvertfall ikke redd den eller de vi går sammen med, og at han ikke er redd her, er veldig synlig på halen hans 🙂

    Logging på høyt nivå 😉

    Det var et skogsområde vi gikk gjennom i dag, så det var ikke så mye utsikt. Men et jorde inne i skogen har også sin sjarm:

    Som nevnt tidligere, har jeg jo såvidt begynt å bruke Endomondo. Satt igang app’en da vi startet å gå i dag, og her er ruta vi gikk:

    Det er ikke all statistikken jeg skjønner ennå, men oppe til høyre kan dere ihvertfall se dato, hva klokka var da vi startet, hvor langt vi gikk, hvor lang tid vi brukte (dette var en kosetur på alle måter 🙂 ), gjennomsnittsfart og litt til. Fremdeles synes jeg app’en fungerer bra, så får vi se om jeg er like fornøyd når mobilregninga kommer 🙂

    Nå har Siv Anita satt kursen nordover igjen, hun har en god del mil med kjøring foran seg. Trist å si hadet til henne, skulle så gjerne hatt mange fler dager sammen, men nå gleder jeg meg ennå mer til 19. juli, da legger vi ut på Norge på tvers-turen vår.

    Tusen takk for en superkoselig overraskelse, Siv Anita! Kjempeherlig å endelig få treffe deg, og jeg er så glad for at jeg fikk vist deg rundt litt her i mine trakter, og for at du sørget for at vi fikk et nydelig vær å skravle i. Vi sees snart! 🙂

    {minsignatur}

  • Tur helt til Drøftetrauet

    Husker dere dette innlegget fra mars i år, hvor Nairo og jeg forsøkte å finne Drøftetrauet, men mislyktes? Vel, i dag fant Eileif og jeg ut at vi kunne gjøre et nytt forsøk. Vi hadde egentlig ikke planlagt noen tur i dag, men siden D dro til en kompis i går for overnatting og skal være hos sin mor i dag, var det like greit å komme seg ut en tur.

    Vi parkerte på samme sted som jeg gjorde sist, og la i vei. Noe få steder langs denne turen er det myrområder, og der det er myr, vokser det gjerne myrull (klikk på bildet for å faktisk kunne se myrullen):

    Vi gikk også forbi noe som har vært et hus en eller annen gang:

    Det ligger jo et gammelt steinbrudd her, så jeg antar dette kan ha vært et hus for de som jobbet der, så de skulle slippe å gå lange avstander for å komme til og fra jobb.

    Absolutt mye vakker natur, og det vakreste på dette bildet er jo gutta mine 🙂

    Plutselig så var bare Drøftetrauet der!

    Det var ikke mer enn ca 300 meter fra der Nairo og jeg snudde sist, så jeg føler meg litt snytt nå. Men det var utrolig vakkert der, helt stille og bare å nyte. Vannet går videre mot høyre bak den ørlille odden dere ser.

    Været i dag er litt kjøligere enn det har vært i det siste, men det var absolutt varmt allikevel. Nairo vet godt hvordan man slukker tørsten:

    Men han feilberegnet hvor bratt det var, og fikk seg et ufrivillig bad:

    Han var lettere panisk i noen sekunder, men bare han fikk roet seg litt, kom han seg fint opp igjen 🙂

    Vi tok oss selvsagt en pause ved vannet. Nairo er ikke helt sikker på hva pauser er, så han satt igang et raptusanfall. Og da er det veldig vanlig at han ser spinnvill ut, spesielt når raptusanfallet inneholder kongler 😉

    Men han kan også være vakker, når han bestemmer seg for det 😉

    Pinner er litt lettere å få tak i i vannet enn hva kongler er:

    Og selvsagt kom det et raptusanfall på vei tilbake også, pinne fungerer fint på land også 🙂

    Absolutt en fin tur i ikke altfor varmt vær, og sikkert en tur vi tar fler ganger. Da bør vi finne et annet sted å parkere, for det var ikke det jeg vil kalle god plass der.

    Heidi har ved et par anledninger blogget om Endomondo. Jeg lastet ned app’en for en liten stund siden, og testet den for første gang i går, da jeg gikk lysløypa på Prestebakke. Jeg vet hvor lang løypa er og jeg tittet også på klokka for å kontrollere tiden, og Endomondo leverte ganske så nøyaktig. Laget meg også en konto på nettsiden, og når man får statistikk på noe, er jeg jo generelt ganske så glad 😉 Så app’en tikket og gikk på turen i dag, og jeg kan utifra den (det som ble lastet opp til min profil på nettsiden) lese at vi gikk 4,28 km, vi brukte 1 time, 14 minutter og 26 sekunder (jeg satt app’en på pause mens vi hadde pause ved vannet), at gjennomsnittsfarten vår var 3,5 km/t, og at jeg kvittet meg med 232 kcal (de har kommet tilbake etter at vi kom hjem, må jo ha sjokoladebelønning 😉 ). Jeg kan også se et kart hvor der vi gikk har blitt merket, og jeg kan også se hvor lang tid vi har brukt pr km. Moro!

    Det jeg ikke liker så godt, er at app’en bruker GPS’en på mobilen. Det går jo på datatrafikk, noe som koster penger. Men jeg har en mistanke om at jeg kommer til å bli hekta, og at denne blir brukt på slike turer her i landet. Nekter å slå det på i Sverige, da blir jeg jo ruinert. Og så er man jo avhengig av å ha tilgang til å lade opp mobilen i ny og ne, for det går jo litt strøm.

    Kos dere med de siste timene av 2. pinsedag! I morgen er det tilbake til hverdagen igjen, lyspunktet er at det blir en 4-dagers arbeids-/kursuke 🙂

    {minsignatur}

  • Svensk skjærgårdsidyll

    I går kveld dro D til en kompis for å ligge over der, og da gikk det ikke lang tid før jeg satt meg ned med geocachingkart for å se om det var et område Eileif, Nairo og jeg kunne dra til i dag for å lete etter noen bokser. Valget falt på den nydelige svenske skjærgården, og området ble Daftö og Saltö.

    Første stopp ble for å finne cachen Tångeflo. Her valgte vi tydeligvis å parkere og gå fra feil sted, for vi endte opp med å måtte klatre opp en rimelig bratt fjellskrent for å komme til cachen. Men det var et vakkert sted som ventet på oss, og cachen fant vi greit. Nedover er alltid en større utfordring når man har med seg hund:

    Langt ned var det også!

    Vel nede igjen fant Nairo ut at vann må man jo gå uti:

    Tang var forresten nesten like moro som kongler, det var en del tang som virkelig fikk filleristet seg i dag 😉

    Så dro vi videre til Daftö camping og fant en genial installasjon som gjorde det mulig å logge cachen (Huldra@Daftö) selv om det var fullt opp med folk på campingen i dag. Moro!

    Neste stopp var cachen Saltpannebukten. Da var vi kommet ut på Saltö, og tuslet fra parkeringen og ned til en idyllisk liten vik. Og mens Eileif drev med akrobatiske øvelser bak meg for å få tak i cachen, foreviget jeg denne utsikten:

    Vakkert!

    Så tuslet vi inn i Saltö naturreservat, og mot cachen KNP – The Belt. Dette er en EarthCache som jeg ikke ennå vet om vi får godkjent, men jeg krysser fingrene for at svarene våre er riktige, slik at vi får logget vår første Earth.

    Nydelig natur var det der ihvertfall, og jeg la meg ned på magen på solvarme steiner og knipset bilder i vilden sky:

    Har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til hytta blir ferdig og man kan tilbringe tid ved havet igjen! Blir jo helt satt ut av å lukte sjø og tang og av å høre måkeskrik!

    Eileif og Nairo brukte tiden til å leke mens jeg knipset naturbilder, og når jeg først oppdaget de, måtte jeg jo ta noen bilder av de også. Nairo er nå 17 måneder gammel, men har så helt klart bevart valpen i seg, og det kommer veldig tydelig frem på dette bildet:

    Innimellom stoppet gutta mine opp bare for å nyte vind i håret og i pelsen, det blåste noe vanvittig i dag!

    Og så må jeg jo også bare vise at Nairo kan stå pent:

    Litt skjev i ørene, men hadde jeg kunnet vri på ørene mine for å slippe vind inn i de i dag, hadde jaggu jeg også gjort det 😉

    Blomster var det også der, nydelige lilla små fargeklatter:

    Heter ikke disse strandnellik tro?

    Og så har vi idyll på høyeste nivå:

    Omsider kom vi oss til koordinatene for selve EarthCachen, hvor vi skulle måle hvor bredt beltet var akkurat der. Gutta slo seg ned på et naturfenomen jeg aldri har sett maken til tidligere:

    Skjønner godt hvorfor dette blir kalt for et belte.

    For å logge den siste cachen for dagen, måtte vi gå tilbake over den steinete stranda:

    Skal ikke påstå at beina mine synes dette var en koselig gåtur, det er ikke godt å gå på massevis av steiner! Men vakkert var det, steiner i alle farger og størrelser, og flesteparten av de var slipt runde av vannet.

    Den siste cachen het Saltögrottan, og det ble anbefalt å ta med seg lommelykt. Det trengtes ikke i dag, og Eileif kom seg helskinnet inn i grotten og fikk logget cachen. Får vi godkjent EarthCachen, blir det i så fall 5 funn i dag i herlig, om enn noe forblåst, skjærgårdsidyll. Og bare for å underskreke og fremheve idyllen, avslutter jeg med dette bildet:

    {minsignatur}

  • Turklær

    Turklær får jeg egentlig aldri nok av. Som nevnt før, er jeg hvert år på jakt etter gode shortser, men jeg sliter med å finne noen. I tillegg er det andre småting jeg trenger, så før helgen sendte jeg inn en bestilling til Stormberg. Tilbudsvarer er aldri feil, og når mesteparten man bestiller er på tilbud, slik at hvert plagg bare koster såvidt over hundrelappen, ja da går det an.

    I dag hentet jeg pakken på posten, og nå har jeg fått prøvd alt. Dessverre går shortsene i retur. Denne modellen er lav i livet, og da slår muffinseffekten ut på meg. Og det er ikke pent! Så jeg ber om å få byttet de to shortsene jeg bestilte i to av disse, i håp om at de kanskje er bedre.

    Eileif endte opp med denne buksa. Tror den har alt han ønsker i ei sommerbukse: kort i beina og hauger av lommer 🙂

    Noen plagg blir igjen her hos meg. Jeg hater vanlige bh’er, så når jeg er på tur, foretrekker jeg sports-bh’er. Og denne passer akkurat:

    Brede, gode stropper, ingen hekter, ingen spiler og bred hele veien rundt. Dog ikke på tilbud.

    Så kjøpte jeg en av denne toppen:

    Var veldig tvilende til fargene og mønsteret, men shit au, det er jo turtøy 🙂 Finnes også i en annen fargevariant.

    Og så kjøpte jeg to av denne:

    Ville her egentlig ha en rød og en sort, men de hadde ikke min størrelse i sort, så da ble det to røde. Både denne toppen og den mønstrede er i et svalt materiale, så nå venter jeg bare på varme sommerdager og ut på tur 🙂

    Vil også poengtere at fargevalgene er veldig utypisk meg. De røde toppene er greie nok, men de heller litt mot orange i forhold til den rødfargen jeg er mest glad i. Den mønstrede er så utypisk meg som det går an å få det, og en knallrosa topp har jeg vel ikke hatt på meg siden det glade 80-tallet. Men, det er jo turtøy, det var billig, og av og til er det litt moro å gå utenfor sin egen komfortsone. Jeg skal ihverfall være synlig på tur! 🙂

    {minsignatur}

  • Bursdagstur til Høyås

    Om torsdag hadde H bursdag. I år foreslo jeg at istedenfor at jeg kom på bursdagsbesøk, kunne vi gå en tur sammen, noe hun sa ja til. Og med strålende sol (om enn litt kald luft), dro Eileif, Nairo og jeg i dag ned til henne for å hente henne og gå tur til Høyås. Jeg har ikke vært på Høyås siden videregående (noe som jo selvsagt ikke er mer enn et par år siden… *host*), så jeg gledet meg til å gå på nesten ukjente trakter.

    Etter at H hadde fått pakke opp gaven sin, kjørte vi til parkeringsplassen og la i vei. Vi fulgte lysløypa oppover på grusveien, og med min oppakning (vi kommer tilbake til den senere), ble det småtungt å gå. Men allikevel lettere enn jeg fryktet første gang jeg løftet på den ferdigpakkede sekken!

    Vel fremme ved Høyås, måtte vi jo ta det relativt nybygde tårnet i øyesyn:

    Dette er så vanvittig høyt at jeg var skeptisk til om jeg kom meg opp til første avsats. Men med litt slit, konsentrasjon for å ikke se ned gjennom nettingtrappene og hjertet i halsen, kom jeg meg til nettopp første avsats. Og mens H trippet helt opp til toppen (og ropte ting ned til meg), fikk jeg ihvertfall tatt et par bilder. Utsikten var upåklagelig:

    Og her i motsatt retning, Høyåshytta ser dere også:

    Som sagt var denne turen litt bursdagsfeiring. Og da må man ha med seg både det ene og andre i sekken. Selvsagt ble dette tatt som trening med å gå med sekk, og jeg fikk veid sekken før vi la avgårde. 10 (!) kg! Så hva putter man i en sekk for en tur på 7 km, som gjør at den veier 10 kg? Jo: to termoser (en med varmt vann og en med kaffe), 2 liter vann, 2 sitteunderlag, kakaoposer, skje, vannskål og Dentastick til Nairo, 3 termokopper, ekstra halsbånd og kobbel til Nairo, en 6-pack med KvikkLunsj, 3 skoleboller og en pakke med kakelys. For bursdagsbarnet måtte jo få “kake” med lys!

    Det blåste dessverre nok til at lysene ikke ville brenne, men jeg fikk ihvertfall tent de såvidt det var 🙂

    En stund prøvde vi å ha Nairo sammen med oss der vi satt, men han har jo ikke ro i stumpen sin til å slappe av. Eileif gjorde et forsøk på å få han til å forstå at det går fint å ligge:

    Men Nairo var ikke helt enig i det, så da fant vi et tre til han istedenfor. Ironisk nok la han seg ned i lyngen ved treet:

    Etter å ha kost oss med noe å bite i og litt varmt i koppen, var det på tide å finne en cache. Vi hadde notert oss fler cacher da vi ikke visste nøyaktig hvor vi skulle gå, men vi endte opp med å lett finne og logge cachen Høyåshytta – Hytter i Halden #4. H bare lo av oss, og synes antagelig at caching er en rar hobby 🙂

    Så tuslet vi videre på skogsstier langs veien. Ordentlig deilig å bruke kroppen litt, og det var heller ikke helt feil at sekken var blitt litt lettere etter pausen 🙂 Dette treet måtte jeg bare ta bilde av, naturens eget vinkeljern 🙂

    Den siste biten gikk vi på grusvei, og her sørget vi for å dokumentere at jeg innviet både ny sekk og ny turbukse:

    Kjørte så hjem til H, hvor vi fikk servert pizza og kaker. Nairo var veldig ivrig på å hilse på Missy, men Missy var ikke like interessert i å hilse på Nairo. Etter mye “vinking” og piping fra Nairos side og litt fresing fra Missys side, klarte vi å få de så nær hverandre:

    De har hilst på hverandre før også, og kom da like nært hverandre som i dag, men i dag varte nærkontakten litt lenger.

    Så, hvordan var det nye utstyret? Buksa var bra! Den kunne godt ha vært litt høyere i livet, og strammemuligheten nederst på beina kunne ha vært anderledes, men buksa var god å gå i, og det ble ikke kaldt selv om vinden er kald. Mistenker at den blir litt klam på de varmeste dagene, men da får jeg heller ta på en shorts. Sekken var veldig god å ha på ryggen, selv med 10 kg. Selvsagt kjente jeg på kroppen at jeg bar tungt, men det gikk mye bedre enn jeg hadde trodd! Jeg går jo også inn sommerturskoene, problemet med de er jo at de gnager litt på ankelkulen på innsiden av beinet. Nå har jeg satt på gnagsårplaster på kulene, og jeg kjenner ikke noe til gnaging i det hele tatt. Så alt i alt var dette en god testdag, og jeg har egentlig ingenting å klage på.

    Nå er det ikke lenge før jeg skal krype inn i nyvasket sengetøy, og så venter en splitter ny uke på oss.

    {minsignatur}

  • Björnerödspiggen

    Søndag har som vanlig blitt turdag for Nairo og meg, og i dag var ikke noe unntak. Sol fra skyfri himmel gjorde jo alt så mye bedre, spesielt etter en uke med regn, og når værmeldingen nå sier sol i en uke fremover, ja da kan jeg ikke si jeg gleder meg til kurs. Heldigvis er det fri tirsdag, da skal jeg kose meg på agilitystevne i Moss.

    Med tanke på Norge på tvers-turen vår til sommeren, er det påkrevd at jeg trener litt på å gå stigninger. Den første dagen av turen skal vi tross alt bevege oss fra 0 moh til ca 500 moh, og med det flate landskapet vi har her nede, er ikke dette noe jeg er spesielt vant til. Det er jo rimelig bratt fra sentrum og opp til festningen, men jeg har mer lyst til å gå i skogen. Og etter litt tankevirksomhet, kom jeg til å tenke på Björnerödspiggen rett over grensa. Eileif og jeg var der i 2010 for å finne en cache, og jeg husker at det var rimelig bratt opp dit.

    Nairo og jeg la i vei. Björnerödspiggen er Bohusläns høyeste punkt med sine 222 meter, og vår tur startet på ca 89 moh. Turen opp er ikke mer enn ca 1,8 km, så stigningen er til tider rimelig bratt. I tillegg til å trene på stigning, skal jeg også bruke de neste par månedene på å gå inn sommerturskoene jeg fikk av Eileif i fjor. Jeg har ikke fått brukt de så mye, men nok til at jeg vet at de gnager på ankelkulene på innsiden av foten. Så jeg surret elastisk bandasje rundt anklene (skal kjøpe gnagsårplaster i morgen) før avreise.

    Det gikk tungt oppover, såpass skal jeg innrømme. Men jeg er sta som et esel og gir meg ikke når det er noe jeg vil, så jeg trosset høy puls, svettetokter og hivende pust (ja, jeg overdriver bittelitt 😉 ), og fortsatte. Ca midtveis kom vi til dette partiet:

    Fullt av varder over hele skråningen, og Nairo måtte jo selvfølgelig gå rundt en av de. Takk og pris for at han til en viss grad lyder “bli”, så jeg rakk å ta bilde og surre han løs før han rev ned varden 🙂 Selvsagt la vi en stein på en av vardene vi også 🙂

    Allerede her, på ca 155 moh, var utsikten formidabel:

    Dette er da utsikten i den retningen vi kom fra, og på utsiden av bildet på høyre side, står vindmøllene. Jeg er for miljøvennlig strøm, men jeg må også si at jeg synes det er litt trist når de ødelegger ellers vakker natur.

    Videre oppover bar det. Nairo ligger i front, og han synes det er spesielt kjedelig å vente når jeg må bruke litt tid på en bakke:

    Her sitter han oppe til venstre, mens jeg står og ser på den nydelige måten å markere løypa på. Dere ser det, dere også? 🙂

    Vi kom da frem til slutt. Tårnet her er rimelig høyt, og jeg synes det er mer enn nok skummelt å gå opp i første avsats. Utsikten herfra er nok for meg, jeg ser jo helt til havet!

    Nairo måtte pent vente nede, da trappa opp i tårnet er vanvittig bratt og består av veldig smale trappetrinn. Ser dere han sitter der, midt i furua?

    (husk at alle bildene er klikkbare, da får dere større bilder)

    Det står også en gapahuk der, og etter å ha skrevet i hytteboka, falt øynene mine på dette skiltet:

    Og ved siden av gapahuken ligger denne haugen:

    Det er fryktelig vanskelig å forestille seg at det faktisk ligger mennesker gravlagt under denne enorme mengden med stein. Helt fantastisk hvordan de jobbet og slet for å hedre sine kjære med det som for de var en vakker grav.

    Turen ned til bilen gikk fint. At kondisen min trenger en haug med trim før turen i juli er det ingen tvil om, og jeg skal nok finne alle løyper i nærområdet med stigning, så jeg får både trening og variasjon. Når det gjelder skoene, så hadde jeg tydeligvis fått polstret venstre ankel greit, for den merket ingenting til gnagende sko, mens høyre ankel ikke har det like bra nå. Men, med gnagsårplaster og evt fortsatt bandasjering, skal jeg tvinge de dyre skoene til å slutte å gnage. Jeg kommer nok uansett til å gå med vinterturstøvlene mine på turen i sommer, og heller ha sommerskoene som reserve, men det kommer litt an på hvor godt jeg får gått de ut.

    Totalt brukte vi 2 timer på turen i dag, 1 time effektiv gåing og 1 time med pauser. Har det ikke travelt når jeg er på tur, utsikten og naturen skal jo nytes 🙂

    {minsignatur}

  • Store Erte og Abbortjern

    Søndager har blitt omtrent fast turdag her i huset. I dag kombinerte vi det med litt cacheleting, og la da turene til skogsområder. Det er da vi trives best, alle tre.

    Første stopp var Store Erte. En helt grei gåtur på ca 1,5 km langs en grusvei.

    Cachen ble greit lokalisert og logget, og vi gikk tilbake til bilen i lett duskregn. Helt i orden med lett duskregn så lenge det ikke utvikler seg til sidelengs storm 🙂

    Den andre stoppen var ved Abbortjern. Her var vi usikre på hvor vi skulle gå inn fra veien, men vi fant en liten parkeringslomme og en sti, og heldigvis var det riktig.

    Stien snirklet seg ned langs fjellskrenten mot vannet. Jeg kjenner jeg er litt flau som ikke er bedre kjent i turområdene i Halden etter å ha bodd her i snart 24 år, men det er ganske godt å stadig vekk oppdage nye perler. Abbortjern er så absolutt en perle, men vi hadde nok aldri tatt turen hit hvis det ikke var for cachen. GPS’en var nå så hyggelig at kartet ikke ville snu seg, så jeg måtte gå baklengs i forhold til pila på kartet :/ Så etter å ha sjekket under feil tre, fant jeg frem til riktig tre, og vi kunne logge.

    Arkas var ikke spesielt flink til å slukke tørsten ved hjelp av det han fant ute i naturen (jeg måtte stort sett alltid peke for han og si “drikke” eller “vann”), men Nairo har ingen problemer med den biten:

    Jeg prøver å stoppe han når han vil drikke av sølepytter, men utover det klarer han fint å finne vannkilder på egen hånd 🙂

    Det var surt og kaldt å gå i dag, men det var som vanlig veldig deilig å bevege litt på kroppen og komme seg ut. Og så absolutt veldig godt å ha funnet to cacher til 🙂

    God søndag!

    {minsignatur}

  • Norge på tvers i juli

    For en uke siden skrev Villmarkshjerte at hun til sommeren har planer om å gå Norge på tvers. Min første tanke var at jenta er spik spenna gal, men jo mer jeg leste, jo mer tente jeg på ideen og ble mer og mer misunnelig. Men så tok det ikke mange minuttene før jeg begynte å lure på om det faktisk var mulig å gjennomføre. Dette er vel første og siste året jeg har 4 uker ferie, og det burde jo benyttes til fulle!

    Så etter intens mailing frem og tilbake har vi nå kommet frem til at vi skal gjennomføre dette sammen, og jeg gleder meg like mye som…ja jeg vet ikke hva. En unge til julaften kanskje? 🙂

    Siden mine geografikunnskaper er særdeles mangelfulle, har Siv Anita vært så snill og laget dette kartet til meg:

    (trykk på bildet for større versjon)

    Jeg flyr opp til Bodø hvor jeg blir hentet. Første stopp er Saltstraumen:

    (bildet er lånt fra Villmarkshjerte)

    Dagen etter kjører vi opp til Drag, tar ferje inn til Hellemobotn og går til vi forhåpentligvis finner denne torvgammen:

    (bildet er lånt herfra)

    Neste dag går vi videre inn mot grensa. Enten følger vi den oppmerkede løypa, eller så tar vi av nordover for å finne grensemerke Rr249:

    (kart fra ut.no)

    Underveis går vi gjennom Hellemojuvet, et fantastisk stykke norsk natur:

    (bildet er lånt herfra, scroll deg litt ned på siden)

    Edit: Vi går ikke gjennom Hellemojuvet, vi går oppe på den sørlige kanten av juvet og skal så absolutt holde oss så langt inne på kanten at det ikke er fare for å ramle ned 🙂

    Gjengen i den første sesongen av Ingen grenser var også på disse trakter:

    (bildet er lånt herfra)

    Jeg tror høydeskrekken min får kjørt seg litt på den strekningen, men det er det så absolutt verdt! Jeg synes fremdeles det er veldig uvirkelig at lille jeg skal lengre nord enn jeg noen sinne har vært, og at jeg skal få oppleve fantastiske biter av norsk natur! Og når det samtidig innebærer at jeg kan si at jeg har gått Norge på tvers, ja så gjør ikke det meg noe mindre stolt. At det ikke er mange kilometrene fra Hellemobotn og inn til grensa gjør liksom ingenting 🙂

    Vi bruker uansett nesten to døgn på turen til grensa og tilbake, rett og slett fordi det er ikke hver dag ferja går. På vei ut til Drag igjen er det mulig vi stopper et døgn i Musken, men det tar vi litt på sparket. Årsaken til den eventuelle stoppen der er selvsagt at det ligger noen cacher der, og jeg skal så absolutt sørge for å få plukket med meg fler cacher når jeg først har mulighet 🙂

    Vel tilbake i Drag drar vi videre til Sulitjelma for å ta en overnatting i Ny-Sulitjelma fjellstue:

    (bildet er lånt herfra)

    Og så blir jeg kjørt tilbake til flyplassen i Bodø med en eventuell stopp ved Salstraumen på veien. Totalt blir turen på nesten 5 døgn.

    Jeg synes det er litt trist at jeg ikke får delt denne opplevelsen med Eileif og Nairo, men jeg gleder meg veldig til å møte Siv Anita, og jeg er sikker på at vi får en fantastisk tur! Og jeg må samtidig takke henne for at hun legger opp løypa, planlegger og får meg til å føle meg en aldri så liten smule spontan, selv om det er 3 måneder igjen til turen 🙂

    Så nå går dagene med til grubling på hva jeg skal pakke med meg, jeg titter etter en tursekk (og hvis jeg ikke finner noe til overkommelig pris, har både C og Siv Anita sekker å låne meg), jeg titter etter en sommerturbukse og en grei shorts (Stormberg har fler jeg kunne tenke meg, og noen av de er lave i pris), og jeg forbereder høydeskrekken på en utfordring. Første ting som skal gjøres er å bestille flybilletter mens de fremdeles er lave i pris!

    Jeg har endret litt på fordelingen av temaer under menyen “Tips, triks og info” over her, nå finner dere undermenyen “Turer og geocaching”, og under den igjen har “Norge på tvers juli 2012” fått sin egen plass. Alle innlegg jeg skriver om turen vil bli linket til derfra 🙂

    Gleder meg!

    {minsignatur}