-
Mot normalt, men ikke i hagen
Jeg har alltid hørt at det å bevege på seg skal gjøre godt for kroppen. Selv med min elendige rygg, skal bevegelse, og da gjerne i skog og mark, være mirakelmedisin. For 7 år siden, da min andre prolaps var på sitt verste, klarte jeg så og si ikke å gå rundt i hytta (hvor jeg da bodde), men tok jeg med meg Arkas ut i skogen, merket jeg ingenting til plagene. 5 minutter etter at jeg kom hjem, kunne jeg knapt gå igjen.
Det ble vel en times gåing i går, og nesten 2 timer i dag. Begge dager på grusveier eller i skogen, noe som aldri har gitt meg problemer før. Mot normalt er jeg nå elendig i ryggen, og jeg aner ikke hvorfor. Kan det rett og slett være at jeg er støl? Er min tredje prolaps underveis? Eller er bevegelse bare dumt? Enten spretter jeg ut av senga i morgen tidlig som om ingenting har skjedd, eller så må jeg ha kran. Skal bli interessant 🙂
I hagen er ingenting mot normalt. Det spirer og gror, og hvis jeg overser at 3 av mine 5 roser antagelig er døde, at villvinen er død, at over halvparten av bringebærkrattet er dødt og at brudespireaen er i ferd med å spise opp en solbærbusk, så er det ganske så vakkert i hagen nå.
Min kjære forglemmegei er på plass!
Siden jeg har planer for denne til bryllupet, synes jeg den har kommet litt vel tidlig. Jeg fulgte med den i fjor og så at den da sto til over bryllupsdatoen (da selvsagt et år for tidlig), så jeg håper at den holder seg i år også.
Vi fikk jo et par påskeliljer i påska, nå har resten sprunget ut også:
Marianøkleblom er en annen av mine favoritter. Jeg flyttet den for et par år siden, og nå ser det ut som den stortrives og sprer seg:
Perleblomster har vi ikke mange av. Til å begynne med sto den i grusen rett ved terrassen, men der druknet den i noe jeg tror er en kaprifol-variant. Så jeg flyttet perleblomstene også for et par år siden, og håper at de blir mange fler enn de er nå:
Markkryperen som dekker overgangen mellom bed og gårdsplass er nå i full blomst, og det lyser blått-i-blått:
Og så har vi treet over alle trær da: hegg. Trodde aldri i livet at jeg skulle bli glad i et tre, ihvertfall så lenge det er snakk om et tre som ikke produserer hverken frukt eller bær. Men blomstene er så vakre og dufter så fantastisk at jeg blir glad langt inn i sjela når den står i blomst:
Og så har brura kommet til gards!
At brudespireaen er brud før meg får jeg bare leve med, hun er jo vakker der hun står 🙂
Ta en titt i denne mappen, eller klikk på bildene for større versjoner.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Snarsmon
Spontanitet har aldri vært og kommer aldri til å bli en av mine sterke sider, men i dag overrasket jeg meg selv, og sikkert E også. For en stund siden ble det publisert en ny cache like over grensa, og i dag fant jeg ut at den skulle vi finne. Ca 3 km spasertur i de svenske skoger fungerer sikkert like fint i dag som det gjorde i går, selv om dagens tur var lengre.
Snarsmon var målet, og ingen av oss har hørt om denne plassen før. Det er et område i skogen hvor man finner rester av en gammel boplass etter rom-folket (de reisende), og er nok en plass vi aldri i verden ville funnet uten geocaching.
Veien fra parkeringsplassen og mot boplassen går forbi Ejgdesjön, og plutselig øynet jeg muligheten til å se om Nairo ville gå uti vannet. Hans eneste møte med vann tidligere er i form av drikkevann i en skål, regn og snø, så det ble spennende om lille engstelige pelsdott ville synes at det var skummelt. Men nei, han overrasket oss så til de grader!
Og om langlina kom ørti ganger rundt kroppen, så gjorde ikke det noe, for det var moro både med vann og pinne:
Han la ikke på svøm, men ble heller ikke redd når vannet kom opp til magen hans. Pinnen skulle han ha!
Så dette lover så absolutt godt for at det skal bli enkelt å kjøle han ned på varme sommerdager. Mine to forrige hunder har ikke vært noen badeengler, så jeg krysser fingrene for at Nairo fortsetter å være like tøff 🙂
Vel fremme ved boplassen ble jeg glad for fler infoskilt:
Og det var også satt opp en minneplakett der:
Vi gikk ikke gjennom hele området, men her er ihvertfall restene av ett av husene som har vært der:
Det var varmt både for to- og firbeinte i dag, så en pust i bakken var absolutt påkrevd.
Vi slet litt med å finne selve cachen, men E kunne til slutt triumferende dra den frem, og den ble logget kl. 1245.
På vei tilbake til bilen møtte vi først denne karen:
En ufarlig stålorm er egentlig ikke så skummel, men vi holdt oss på behørig avstand allikevel. Nairo oppdaget ikke han over her, men ikke lang tid etterpå stoppet han opp og tittet veldig interessert på noe på siden av veien. Og takk og pris for at han stoppet opp!
Jeg vet ikke om jeg er mest redd for edderkopper eller huggormer, men edderkoppene er ihvertfall ikke giftige. Har aldri sett så mange huggormer på så kort tid før, så at det er huggormår i år er det ingen tvil om. Fysj…
Vel hjemme, vi er deilig slitne og Nairo ligger rett ut og sover. En fin tur i deilig vær, så får heller den dårlige samvittigheten over å ikke gjøre mer bryllupsforberedelser komme etterpå. Får ta nettene til hjelp tror jeg 😉
Bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Deilig dag
Noen dager vil man at aldri skal ta slutt. Som regel innebærer det for meg en hjemmedag, men i dag har det vært stikk motsatt. Var på veien fra kl. 0940 til kl. 1700, og timene har gått så altfor fort.
Startet med tipspromenad i regi av Gårdsbutiken. Dette har de hatt flere ganger tidligere, men selvsagt på lørdager vi ikke har hatt mulighet til å være med. Men i dag var dagen! Kjøpte hver vår svarslipp i butikken, skravlet litt og fikk instruksjoner om hvor vi skulle gå. Og i nydelig vær var det en fornøyelse å utforske nytt landskap (selv om de svenske skogene er ganske like de norske altså). Alle spørsmålene var selvsagt på svensk, så noen spørsmål måtte vi gjette på (det var heldigvis svaralternativer), mens andre spørsmål var like lette for oss nordmenn.
Så fort vi kom bort fra veien, tok vi langlina på Nairo. Og jeg skal love dere at det var en lykkelig hund som sprang rundt i skogen og på jordene!
10 meter langline virket altfor lite for han, og innkallingen hans er altfor dårlig til at vi kan slippe han. Men han utnyttet enhver meter og sprang sikkert tre ganger lengre enn hva vi gikk 🙂
Nairo har også en tendens til å leke gjemsel med oss når han går i langlina, og i dag var ikke noe unntak:
Det er også godt å se at han skjønner poenget med å finne vann når vi er ute på tur, men når han fant en grøft med gjørme var ikke jeg like fornøyd. Heldigvis har han ikke begynt å rulle seg i gjørme ennå 😉
Vel tilbake på Gårdsbutiken leverte vi svarslippene og satt oss og skravlet litt. Litt shopping ble det også, noen litt store tyggeruller av hud og et margbein fylt med godis. Anbefaler alle som bor i nærheten å ta turen til Gårdsbutiken, uansett om det er tipspromenad eller ikke. De har et stort utvalg av det meste til hund (og litt til katt også) til fantastiske priser, og har du en forkjærlighet for å innrede hjemmet ditt i en landlig stil, ja da har hun noe for deg også.
Så dro vi videre til Halden sentrum for å hente bilen til mamma. Vi skal ha Peugeot’en på verksted til mandag, og da var det lettest å parkere den der i dag istedenfor å dra en ekstra tur til by’n i morgen eller stresse med det grytidlig på mandag morgen. Så snart vår bil er ferdig på verkstedet (og vi har råd til å hente den ut), så skal mammas bil på verksted, så dette blir hektiske dager med mye bilbytting. Det positive med det er at når begge bilene er ferdige, har vi begge tilgjengelig ut måneden.
Om tirsdag hadde ei god venninne bursdag, så vi dro videre opp til henne for å overlevere bursdagsgave og skravle litt samtidig. Hele familien var hjemme, både H, M, E, Missy og Timi. Forventet en stor grad av nervøsitet og redsel fra Nairo, men det gikk over all forventning. Skal ikke påstå at han var overentusiastisk, men han skalv ihvertfall ikke som han tidligere har gjort, og han godtok klapping fra de to voksne og var nysgjerrig på lille snuppa.
Missy var ikke spesielt fornøyd med å få en fremmed hund opp på terrassen:
Det er stygt å le, men de lydene hun kom med mens hun gjemte (?) seg bak blomsterpotta var rett og slett festlige 🙂
E holdt på rundt oss hele tiden. Først skulle hun leke butikk, så holdt hun på med sparkesykkelen, og så var det over til trehjulssykkelen:
Nairo synes det var litt skummelt med alle lydene denne 4-åringen laget, men han var borte og tok kontakt med henne ved fler anledninger.
Missy slapp ned forsvaret etter en stund, og ble faktisk riktig så avslappet:
Og et par ganger hadde faktisk Missy og Nairo snutekontakt uten noe utfall fra noen av de! Utrolig moro å se på, Nairo har jo ikke vært i nærheten av en katt siden vi hentet han.
Timi har jeg jo skrevet om her tidligere, blant annet i dette innlegget. Han er en herlig gammel herremann med mye på hjertet, og som aldri sier nei til litt kos. Han gikk ikke overens med Arkas, men det hadde nok mye med å si at både Timi og Arkas anså Ici (H og M’s forrige hund) for å være “sin” jente, og Arkas var jo heller ikke kjent for å gå sammen særlig mange hunder. Men vi testet Timi og Nairo i dag, og det gikk som en drøm!
Nairo begynner å bli flink til å hilse på korrekt måte istedenfor bare å hoppe på, og han er rimelig tydelig i kroppsspråket så langt. Timi valgte å avslutte med å snakke litt med oss, mens Nairo gjorde det han kunne for å invitere til lek 🙂
Jeg droppet ukeshandlingen i går siden vi uansett skulle til by’n i dag. Det var uaktuelt å la Nairo sitte i den stekvarme bilen mens både E og jeg handlet, så gutta ble igjen ute mens jeg foretok shoppingen i en nesten folketom butikk.
Kvelden har gått med til middag og tv så langt, og det blir mer tv med Farmen om en liten stund. En deilig dag som egentlig kunne vært dobbelt så lang. Nairo har vært utslitt og har vekslet mellom å sove og å tygge på en pinne på verandaen.
Har dere hatt en fin lørdag også?
Bildene kan dere se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Endelig geocaching igjen!
Så kom vi oss endelig på tur igjen! Har ikke sett etter en eneste cache siden 25. november 2010, og abstinensene var virkelig i ferd med å ta knekken på meg.
Kom oss avgårde klokka 9, og målet var Bengtsfors. Hadde 17 cacher på lista, hvorav en av de egentlig var litt uaktuell. Første stopp var Der Die Dass, som befant seg på et Hembygdsmuseum langt ute i ingenmannsland. Var veldig lite fristende å parkere og gå dit vi visste cachen skulle være, da det var folk i et hus på tomta. Men men, vi tok sjansen og fant cachen lett klokka 0945. Det var noen gamle bygninger på tomta, og dette vinduet festet jeg meg ved:
Så ble Norebyn logget klokka 1010. En idyllisk plass rett ved veien, og Nairo storkoste seg med å hoppe over trestokker og krype under buskas.
Neste stopp var Giant’s kettles. Her parkerte vi ved en kirke vi aldri fant ut navnet på, og ble møtt av et hav av hvitveis:
Som vanlig valgte vi å gå feil vei, men vi kom da frem til riktig område til slutt, og der ventet jeg nesten at Ayla fra Jordens barn skulle bo:
Nairo er selvsagt med på å lete etter cacher:
E fant cachen og den ble logget klokka 1040. Her er to fornøyde gutter på vei tilbake til bilen:
Så logget vi The Ring klokka 1110, et greit funn ved en ikke lenger eksisterende racerbane.
Neste stopp var The River, og her var vårløsningen i full gang:
Cachen fant vi og logget klokka 1130.
Välkommen till Billingsfors sto så på lista, og cachen ble funnet og logget klokka 1140. Her bevilget vi oss en liten pause, så E fikk en etterlengtet kaffekopp, jeg fikk litt kakao og en brødskive. Jeg var ikke sur, men det ser jaggu sånn ut:
Nairo koste seg ihvertfall veldig:
Friluftsteatern var neste stopp, og vi ble møtt av denne karen på vei til området:
Jeg synes det er så artig når folk er kreative og har innsatsviljen til å gjøre sånne ting. Ikke misforstå, naturen var vakker nok i seg selv, men det blir litt ekstra moro når sånt plutselig dukker opp. Dessverre måtte vi logge en DNF på denne cachen, og vi ser på nett at de to forrige som var der heller ikke har funnet cachen, så da er det ihvertfall ikke bare vi som er blinde.
Stenbron ble så logget klokka 1315, en enkel cache ved en rasteplass. Godis var neste cache, lett funn klokka 1325. Her var det fabrikkutsalg av smågodt, men selvsagt var butikken stengt i dag… 🙁
EKA Miljörum var neste stopp, og her slet vi med å finne parkeringsplass. Dette området er en japanskinspirert park, noe som vil si at alt var minimalistisk, det var mye stein og grus der, og det var småvanskelig å finne cachen. Først fant vi dette, som jeg antar skal være en form for funksjonell skulptur:
Cachen ble så funnet og logget klokka 1355.
Sudoku-Bengtsfors er en mystery vi hadde løst på forhånd, så det gjaldt bare å finne cachen. Det gjorde vi, men denne hadde en irriterende og vanskelig plassering, og var egentlig bare til bry. Men logget ble den klokka 1405. Og så tok vi Tidligare Volvo, en ekte drive-in som ble logget klokka 1415.
Da hadde vi 5 cacher igjen på lista. Den første skjønte vi at det var langt å gå til, så den droppet vi. De to neste, som skulle ha plassering ganske nær hverandre, fant vi ikke veien til. Den fjerde lå ett eller annet sted på en grusvei med innkjøring forbudt, og den siste var den jeg fra begynnelsen av hadde sett på som uaktuell, så da bestemte vi oss for å snu nesa hjemover. Og hjem kom vi, 7 timer etter at vi dro og 18 tilbakelagte mil senere. 12 cacher vi faktisk tittet etter, 11 funn. Deilig å være på tur igjen, deilig å finne cacher igjen, men det som faktisk varmet hjertet mitt mest, var at Nairo koste seg hele dagen, han viste ikke tegn til redsel eller engstelse i det hele tatt!
Bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Grillpremiere og dramatikk
Av en eller annen grunn har vi ventet spesielt lenge med å starte årets grillsesong, men i dag var premieren! Kokkeleringssjef E nyter været og holder samtidig et øye med grillen:
Vi har satt opp grinder ved begge utgangene fra verandaen, så Nairo kan springe løs der sammen med oss. Han storkoser seg ute, men har allikevel tid til å kose litt med E også:
Vi er fryktelig glade i grillmat her i huset, og dette frister så absolutt!
Og her er resultatet:
Smørdampede poteter og sopp, marinert svinefilet og plommetomater med balsamicodressing. Herlighet så godt! Og herlighet så mette vi ble!
En stund etter middag gikk E, Nairo og jeg en liten tur. Nesten hjemme igjen, bare rett over veien fra inngangsdøra vår, ble vi oppmerksomme på noe rasling i det gamle løvet, og der så vi dette:
Hvis ikke bildesøket til Google tuller med meg, så er dette en huggorm som tar livet av en stålorm. Jeg har ikke sett så mange huggorm før, og stålorm tror jeg ikke jeg har sett før i det hele tatt, så det var jo absolutt spennende, men også rimelig skummelt å stå bare en meter i fra. Og ikke minst er det litt ekkelt å vite at vi har de så nært hjemme, men vi bor jo på landet og må jo bare regne med å ha sånne dyr her også, ikke bare de søte rådyrene, harene og revene.
Lurer på om huggormen klarte å knyte seg opp igjen?
Avslutter med noe mye mer koselig, nemlig nydelige små schillaer som lyser opp i skråningen mellom huset og hagen:
Skal så absolutt få raket her også, men det er da ingen hast, ikke sant? 🙂
Bildene kan dere også se her, der er det nok litt lettere å få øye på ormene.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Uinnholdsrik dag
Det er ikke så ofte jeg kan si at jeg ikke har gjort noe som helst i løpet av en dag. Og jeg kan egentlig ikke si det i dag heller, for jeg har faktisk sittet på stumpen. Men om det kan karakteriseres som å “gjøre noe”, er jeg heller usikker på. Men noe har jeg faktisk gjort, jeg har vært ute og tatt noen bilder! Nei, det er ikke stort å skryte av, jeg skal innrømme det, men da slipper ihvertfall dette innlegget å være bildeløst, og det er jo alltid positivt 😉
Ett eller annet er på vei opp i blomsterbedet, jeg tror det er påskeliljer.
Og så var jeg jo i tillegg så redd for at krokusen min hadde avgått ved døden, men det kommer faktisk opp en etter en her. De hvite var først ute, nå er det de lilla som har kommet.
Og så har vi faktisk vært ute og gått “tur” i dag. Nairo trenger jo ikke turer, han trenger nye inntrykk og opplevelser. Og da bestemte vi oss for å gå en runde jeg aldri har gått før, til tross for at jeg har bodd her i over 5 år. Noen få titalls meter nord for huset går en traktorvei mellom to jorder og ned mot en gård. Så fulgte vi bekken østover og ned til den private grusveien som leder til en annen gård. Fulgte så denne veien vestover og tilbake til hovedveien, før vi tuslet hjem igjen. Jeg glemte selvsagt å ta med meg kameraet, teite meg tenkte bare ikke over det. Men det var uansett interessant å se huset vårt fra et helt nytt perspektiv, og Nairo koste seg dønn ihjel i langline. Tok et bilde når vi kom hjem, slik at dere ser hvor vi gikk. Vi kom altså fra høyre og gikk mot venstre:
Og nei, jeg forventer ikke at noen skal bli imponerte over mine tegne-på-bilder-ferdigheter 😉
På den gården dere skimter bak heggen bor et par som også er venner med min forlover C. Jeg har på de årene jeg har bodd her såvidt snakket med mannen i huset, men har bare hilst på madammen i huset. Pussig nok kom hun i ettermiddag gående forbi her med sin hund, og vi fikk oss en koselig prat mens hundene fikk hilset. Det vil si…Nairo gjorde sitt for å overfalle og å gjøre obskøne bevegelser en valp egentlig ikke skal kunne, mens naboens Beagle-jente gjorde det hun kunne for å overse han.
Jaja, da skal jeg fortsette med min uinnholdsrike dag (og ja, jeg vet at det heter innholdsløs), før jeg skal back to work og på dag 9 av valpekurset i morgen.
Håper dere har hatt en fin helg!
Bildene kan også sees i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Vi ombestemte oss
Som vanlig tok vi turen til Vassbotten for å fylle bensin i dag. Planen var å samtidig ta en rusletur ved Elgåfossen så Nairo kunne få ut litt energi. Men når vi parkerte på rasteplassen så vi at det var fryktelig mye vann i elva, og etter at E hadde vært borte ved brua en tur og tittet, måtte vi bare skrinlegge planene da det var helt umulig å komme seg frem fra den siden.
Økonomien er ikke den beste om dagen, så det gjelder å kjøre minst mulig ekstra, så vi slo sammen våre to hjerner for å prøve å tenke ut et annet sted å gå tur på vei hjem. Første forslag fra E var å gå tur opp det vi kaller akebakken, ene og alene fordi E og D var der for et par år siden for å se om det var mulig å ake der, noe det da ikke var. Bakken er forferdelig lang og forferdelig bratt, så jeg sa nei umiddelbart. Men etter litt mer grubling (er virkelig to hjerner bedre enn én?), kom vi ikke på noe annet alternativ, så jeg ombestemte meg, trakk tilbake mitt umiddelbare nei og kjørte i retning bakken.
Rett ovenfor denne bakken er det en gård (det ligger kun en gård mellom denne og vårt hus), og der bor det en elghund. Den begynte å “prate” med en gang vi parkerte, men utrolig nok kom det bare et par boff fra Nairo, og så var hunden glemt. Jeg har aldri vært noe flink til å gå sakte på tur, men denne bakken må bare forseres i rolig tempo, ellers pådrar jeg meg melkesyre umiddelbart:
Det er altså så bratt og så langt at det er en gru! Men Nairo spratt opp bakken, akkurat som en valp skal.
På vei opp så vi årets første hestehov:
Vel oppe etter den tøffeste bakken fant jeg et fint sted å sitte. Nairo sprang for det meste rundt og rundt og rundt og rundt, men tok seg tid til å gi meg en liten nuss:
Og jaggu hadde han tid til å sitte pent og få en godbit også:
På vei tilbake, og her får dere et bedre bilde av hvor bratt bakken er. Langt borti der ser dere også bilen:
Nå er jeg fryktelig dårlig på å identifisere både dyrespor og dyrerester, men dette må da være fra en elg?
Så selv om vi ombestemte oss og valgte bort Elgåfossen, så fikk vi allikevel en fin tur. Ikke like varmt i dag, og en del mer skyet, men absolutt en god rusletur.
Nå har fjeset fått ansiktsmaske og håret får kur, E fyrer opp i ovnen og Nairo er dønn sliten og slapper totalt av. Er ikke den verste søndagen nei! 🙂
Bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Skogstur
Været i dag var ikke like bra i dag som i går (har sikkert noe med sommertid å gjøre, for i skrivende stund snør det), men det stoppet ikke oss fra å dra på tur i dag også. Lysløypa på Prestebakke var målet, og vi dro straks jeg hadde satt på dagens andre vaskemaskin og planen var å være tilbake før den var ferdig.
Nairo var ikke spesielt happy når vi parkerte, og vi var ikke spesielt happy når vi skulle gå, for stiene var fulle av is. Men vi tok umiddelbart av fra stien og gikk inn i skogen istedenfor, mye bedre!
Men uansett om man går på stier eller i skogen, så er langline egentlig ganske slitsomt. Greit for Nairo at han kan springe litt og en veldig grei måte å trene innkalling på, men et herk når det setter seg fast og lager knuter på seg selv.
Som den hunden Nairo er, er jo pinner alltid velkommen. Nå kommer ikke jeg til å oppmuntre han så mye når det gjelder pinnekasting, men når han finner seg pinner på egenhånd, så får han lov til å kose seg også. Men av en eller annen grunn har Nairo den evnen at han ser molefonken ut, selv når han koser seg:
Men han er nå søt også da 😉
E fant en større pinne til han, og den måtte han jo selvsagt prøve å få med seg:
Pinnen var vel dobbelt så lang som han, og tykkere enn forbeina hans, men han klarte å drasse den med seg noen meter 🙂
Etter en liten stund fant vi en stor stein, og jeg prøver å dra nytte av naturen når jeg trener hund. Så jeg ville at han skulle komme seg opp på denne steinen og lokket selvsagt med godbiter. Nairo hadde veldig lyst på godbiten, men steinen var litt skummel gitt:
Men til slutt kom han seg opp, og da vanket det selvsagt en godbit:
Litt kosing må også til når han har vært flink gutt, det er for meg like viktig at belønningen er meg som at han skal få noe å tygge på:
Like ved står det en tregamme som er åpen for alle. Sittebenker hele veien rundt innvendig, og også en innvendig bålplass:
Så tilbake til det med langline i skogen…
Jaja, vi fikk fjernet knuter nok en gang, og Nairo fant et lite hull i bakken som han ville undersøke nærmere:
En vakker dag må vi vel til Kina for å finne han igjen tenker jeg 😉
En liten treningsøkt til, som ble avsluttet med et overfall:
Vel hjemme igjen, 10 minutter før vaskemaskinen var ferdig, og Nairo fikk en grisehale å kose seg med:
Kort tid etterpå blåste det opp, og så kom, som sagt, snøen. Det er noe grunnleggende feil med ordene sommertid og snø i den samme setningen, går ikke nærmere inn på det.
Alle bildene kan du se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Sterkt lys i fjeset
Når E hadde stått opp i morges, spurte jeg om han hadde lyst til å bli med til Elgåfossen en tur når han hadde fått i seg kaffe og litt frokost, og det var han klar for. For en gangs skyld skulle han ta med seg sitt kamera, så da lot jeg mitt være igjen hjemme og konsentrerte meg heller om Nairo. Sistnevnte har ikke vært kjempehappy der nede tidligere, så alfa og omega i dag var at han skulle få en så positiv opplevelse som mulig. Og jeg ville se om jeg kunne plukke ut et par steder der nede som jeg absolutt vil ta bryllupsbilder på, noe som faktisk ikke var vanskelig i det hele tatt 😉
Vel nede, og lot langline være langline og beholdt det korte kobbelet på. Over den første broa, og Nairo og jeg kunne ikke bli helt enige om hvor vi skulle gå:
Fossen har begynt å smelte, så det var mye lyd der i dag.
Trening prøver jeg å legge inn hvorsomhelst og nårsomhelst, og turen i dag var ikke noe unntak. Her har han strålende kontakt:
Og her er han dritt lei og ser ut som han ber alt han kan om at E må komme og redde han 🙂
Men bare han får tenkt seg om, husker han at godbiter er ordentlig godt, og da kan han faktisk legge seg også 🙂
Vannspruten står fra fossen nå. Dette vannet legger seg på en del av trærne like ved, og siden det fremdeles er frost om natta, fryser dette på trærne:
Litt høyere opp i bakken fant vi fler isformasjoner:
Og her ser dere tydelig vannet i lufta før det legger seg på trærne og bakken:
Vi gikk også helt opp til toppen av fossen og også til den mindre fossen et like stykke bak den store. Nairo var i toppslag og sprang sikksakk foran meg på stien. Utrolig gøy å se han når han er så trygg og at han koser seg så veldig!
Trappa opp til det øverste platået var ikke noe moro i det hele tatt, men på vei ned skulle man tro at Nairo aldri har gjort noe annet enn å springe i trapper. Og da blir man så glad, så glad 🙂
Like på bortsiden av fossen står det en gammel bygning av noe slag. Det var litt skummelt, men når E gikk inn i det, var det ikke det minste skummelt lenger:
Så fant vi oss det som i utgangspunktet er en ganske åpen plass, men det er en del bringebærkvister der. Og bringebærkvister smaker jo, som alle hunder vet, veldig godt. Ingen skal få ta fra han kvisten her nei!
Vi ble oppmerksomme på ei dame og hennes to Border Collier, og var selvsagt påpasselige med dette. Man vet jo aldri hvordan ukjente hunder er. Men hun satt kobbel på begge hundene og kom bort til oss. Jeg holdt Nairo på avstand, men det kunne jeg egentlig spart meg da ingen av BC’ene var interesserte i å hilse på han, noe jeg synes var glimrende trening for knøttet vårt.
Mitt hjerte banker jo litt ekstra for BC’er, og jeg så umiddelbart at den ene av hennes hunder var ganske gammel. Yngstemann ser dere i forgrunnen på bildet under, han var 6 år:
Eldstemann står i bakgrunnen, og han var ikke mindre enn 14 1/2! Selvsagt stiv til beins, og eieren sa at hørselen sviktet han, men for en staselig gutt! Og så stor og kraftig! Vanvittig vakker og begge to var veldig godmodige og rolige. Totalt forskjellige fra min Arkas altså.
Vel, damen gikk, og vi ville fortsette litt leking på plassen. Men leking med langline ender gjerne opp i dette:
Ene enden av langlina sittende fast i hunden ett sted. Andre enden av langlina holdt fast av eier et annet sted. Og alle meterne med langline sittende fast litt her og der. Men at Nairo koste seg i dag er det ingen tvil om, og han har vært slått ut omtrent resten av dagen. Snart på tide å vekke han og få gitt han kveldsmat før han slukner for natta 🙂
Alle bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Tur langs Berbyelva
Men før jeg kommer til dagens tur, må jeg gå tilbake til gårsdagen. Da fikk vi besøk av kollega T, hennes mann T og deres ett år gamle sønn M. Var veldig spent på hvordan Nairo ville reagere på en så liten pjokk, men det gikk over all forventning! Litt furten ble han når M begynte å rydde i lekene hans, men det gikk veldig fint allikevel, og det har sikkert noe med å gjøre at M til daglig bor sammen med en mye større hund, så han er vant med lukting på fingre og føtter og gjerne også inni øret 🙂 Koselig var det ihvertfall med besøk!
Min tannverk har roet seg betraktelig og smertestillende klarer nå å holde det verste unna. Og så lenge det ihvertfall var opphold i formiddag fant vi ut at vi skulle kjøre ned til Berby og gå en liten tur langs elva. E og Nairo har vært der et par ganger tidligere og det har gått veldig bra, så da var det et godt alternativ i dag. To biler sto parkert der, men vi så ikke noe til et eneste menneske i løpet av den timen vi var der. Hørte bare fuglekvitter og elvebrus.
Det blir mange bilder i dagens innlegg, og mange av de er teknisk elendige. Men jeg tar de med allikevel, rett og slett fordi de er festlige 🙂
Her er bautaen som står ved innkjørselen til Berby gård. Ikke spør meg om hva som står på den, jeg klarer kanskje å tyde halvparten:
E gikk med Nairo mens jeg tok meg av bildeknipsingen. Nairo måtte selvsagt forsikre seg om at jeg fulgte etter 🙂
Og på her ser dere at det går fint an å være i bevegelse uten å ha en eneste labb i bakken 🙂
Som dere ser, er det store forskjeller i føret. På og inntil gangveiene er det snø, mens under trærne er det nesten sommer. Og for en liten kropp kan det være godt å bare stoppe opp og virkelig undersøke verden:
Her har Nairo klart å lure E bort til seg ved å late som om han har funnet noe interessant:
Men det var bare et påskudd for å gi E noe å gjøre, nemlig å vikle løs både hund og langline 🙂
Av og til lurer jeg på om det faktisk er en hund vi har fått oss, eller om det kan være en gravende kenguru. For det er hopp og sprett hele tiden, og når han graver blir han spesielt ivrig:
Nairo har også evnen til å sysselsette både seg selv og oss. Her leker han gjemsel:
Og når han forstår at vi har sett han, prøver han å gjemme seg ennå bedre:
Man kan jo ikke bare hoppe og sprette og springe hele tiden, man må ta seg tid til å legge seg ned og nyte skogens spesialiteter, i dette tilfellet en kongle:
Men energien kommer fort tilbake igjen, og graving i snøen er et artig tidsfordriv. At man ser spik spenna gal ut har ikke noe å si:
En tur ut i det grønne igjen, variasjon er viktig:
Elva er vakker selv på vinteren (eller…det er jo egentlig vår nå da).
Noen meter bak ryggen min på bildet over ligger den andre cachen vi fant når vi startet med geocaching. Husker den var kjempevanskelig å finne (sikkert fordi det da var en halvmeter snø), men nå så vi den faktisk på avstand 🙂
Nesten tilbake ved bilen, og Nairo hadde mer energi. Så da var det å ta frem leka, og da går det unna gitt:
Men så er det litt vanskelig å ha kontroll på langline og kong og tau på en gang…og da blir man litt frustrert når man tråkker på tauet man egentlig skal ha med seg…
Men så blir man så glad når man får det til at man faktisk smiler! Og det selv om bakbeinet nesten er lengre frem enn snuta 🙂
Så tok Nairo og jeg oss en liten prat om hva vi så skulle finne på:
Og hans forslag var å dra meg til bilen etter foten:
Til slutt legger jeg ved en liten filmsnutt av vår gravende finske kenguru. Bruset fra elva er der hele tiden, men hører du godt etter, kan du på et par steder såvidt høre litt knurring og bjeffing 🙂
Vi hadde en deilig time ute på tur, og Nairo var ikke redd eller engstelig en eneste gang. Det var virkelig godt å være på tur med hund igjen, og jeg gleder meg så masse til mange fler timer av samme kaliber.
Bildene kan du også se i denne mappen.
{minsignatur}Del dette på:
