-
Ulveholtet er erobret!
Det er godt man har en porsjon stahet, for i dag ville Eileif, Nairo og jeg gjøre oss ferdige med cachene ved Ulveholtet. For min del var det fjerde gang tilbake dit, og nå er det faktisk greit. Hvis det ikke kommer flere cacher der, da… 😉
Denne gangen gikk vi i motsatt retning og tok cachene i synkende rekkefølge. Ikke helt hvordan OCD’en min vil ha det, men heller det enn å måtte hanskes med myra en gang til. Så vi fikk en strekning på et par kilometer langs den eldste runden før vi kunne begynne å logge de nyere cachene.
Selvsagt måtte vi ta noen bilder her ved elva igjen:
En veldig fornøyd Nairo som fikk både drukket og vasset:
Det var et praktfullt vær i dag! Nesten litt for varmt for lang gåtur, men helt nydelig!
Denne elven var det ikke noen bro over. Gutta valgte å krysse midt i, jeg holdt meg på steinene nede til venstre:
Cachene var greie å finne, og det setter jeg stor pris på. Vi tok oss en matpause ved dette idylliske tjernet:
Noen ender var ikke helt fornøyde med at vi var der, men de sluttet å kvekke når vi satt oss ned og holdt oss i ro.
Nairo fikk våtfôr, vi spiste hjemmelagede baguetter. Men tror dere ikke Nairo ville ha mer enn bare sin mat da?
Du tigger vel ikke, Nairo?
Joda, han fikk selvsagt baguett også 😉
Når vi forlot det fine matpauseområdet, slet vi mer med å finne sti. Det ble litt bushing, og det tar på kreftene. I tillegg begynte vi etterhvert å nærme oss myra igjen, og selv om det på langt nær var like ille som sist, synes vi det ble litt vel slitsomt, og gledet oss egentlig mer og mer til å komme tilbake til bilen.
Men, vi hadde tid nok til å nyte naturen og sette pris på sånne små kunstverk som dette:
Det ble hyppigere pauser mot slutten, men av en eller annen grunn ville ikke Nairo sitte sammen med oss:
Ifølge kartet er dette Milorghytta:
Da vi hadde logget den siste cachen vi manglet, var vi tilbake ved elva vi ikke klarte å krysse sist vi var her. I dag gjorde vi som sist, vi bushet langs elva tilbake til den blåmerkede løypa som den eldste cacherunden går ved, og gikk den siste biten tilbake til bilen på god sti. Totalt 9 km i til dels krevende terreng, og både Eileif og jeg kjenner det godt i kroppen. Men! Jeg er strålende fornøyd med å ha fullført, og at alle cachene ved Ulveholtet nå er smileys på mitt kart 🙂
Del dette på:
-
Fjellrunden og Soverkollen på Bakke
Dette innlegget skulle vært postet i går, men vi mistet nettet like etter at jeg hadde skrevet det ferdig.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er utrolig hvor mange nye steder geocaching tar meg til!
Da denne runden ble publisert, skulle Eileif og jeg til Ulveholtet. Hadde jeg vært litt mer spontan av meg, kunne vi tatt denne runden istedenfor, fått noen FTF og en fin tur, istedenfor det mislykkede forsøket vi endte opp med. Men, det gjorde jo at jeg hadde en tur å gå i dag, og det er jo bra! Eileif skulle egentlig vært med, men kneet hans krangler litt, så han ble hjemme, og Nairo og jeg skulle utforske nytt terreng.
Jeg visste på forhånd at Kyststien og Karl 12s vei gikk her, men jeg visste ikke hvor. Og at det fantes en runde som heter Fjellrunden og en topp som heter Soverkollen, hadde jeg ikke det minste anelse om.
Skilt er aldri feil:
Og la meg si det med en gang: hele turen var ekstremt godt merket; runden i gult og turen til toppen i rødt. Veldig bra!
Det var god fart i elva vi fulgte en stund:
Og Nairo var klar for topptur:
Spor etter steinbrudd var det på så og si hele turen:
Og selv om deler av turen gikk på grusvei, var det også deler med helt tydelig anlagt vei:
Terrenget på hele denne turen var utrolig variert, kan ikke huske sist jeg opplevde så store skiftninger på så kort tid. Plutselig var vi inne i eventyrskog med få trær og myk skogbunn:
Og så: utsikt. Her i retning hjem, helt innerst i fjorden:
Her i motsatt retning, inn mot Halden. Ser du nøye etter, kan du skimte Nexans-tårnet til høyre i bildet, like til høyre for den andre tretoppen:
Og her: rett frem, hvor vi ser Krokstrand på svensk side til venstre, Bakke camping i midten, og Bakke opptreningssenter til høyre:
Vinke til Lisa 😉
Nairo mistet ørene sine på vei opp 😉
Så gikk vi samme vei tilbake, ned fra toppen, og inn på resten av runden igjen. Det var noen veldig våte og sølete partier, men ikke verre enn at vanlige turstøvler holdt vannet unna.
Gamle boplasser er godt merket og forklart i hele Idd og Enningdalen:
Jeg reagerte på fornavnet, stemmer det at Brynhild tidligere var et mannsnavn?
Uansett: han har fått juletreet midt i stua:
Etter at den siste cachen var funnet, fulgte jeg stien på kartet mitt ned til hovedveien, og gikk de få hundre meterne tilbake til bilen på asfalt.
Dette er en runde jeg anbefaler uansett om du driver med geocaching eller ikke. Mye historie, nydelig og variert natur, og fantastisk utsikt; mer kan man vel ikke be om på en tur ut? Bortsett fra cacher som gjennomgående er enkle å finne, det er alltid en bonus for oss som vil finne disse små boksene 😉
Del dette på:
-
Läckö-Kinnekulle-event og fantastiske Hindens rev!
Tror dere ikke jeg har blitt dårlig igjen! Eller, egentlig ble jeg jo aldri frisk fra den runden som startet fredagen før påskeuka, så det er vel mer riktig å si at jeg har blitt dårligere. Om fredag ble jeg tettere enn vanlig, med dotter i både nesa og ørene og hodet. MEN! Det skulle ikke få legge noen demper på lørdagen, for denne lørdagen har jeg gledet meg til lenge!
Det var nemlig tid for det årlige eventet Läckö-Kinnekulle i Lidköping, på sørenden av innsjøen Vänerns bredd. Og dit skulle Lisa og jeg, det var bestemt og skrevet i stein for mange uker siden. Så med febernedsettende innabords kjørte jeg hjemmefra halv syv, og ramlet rett inn i et tåkehav som sola snart skulle fjerne:
For vi fikk et fantastisk vær i går, det kommer dere ikke til å ha noen problemer med å se på bilderaset som kommer i dette innlegget 🙂
Mesteparten av kjøreturen til Lidköping var transportetappe, men noen stopp ble det selvsagt 😉 Blant annet på en rasteplass som kan skilte med intet mindre enn et fly som severdighet:
Og at man får se mye rart og pussig når man cacher, er det ingen tvil om. For eksempel en plog, av alle ting:
Det ble en del kirker i går, og jeg må si at dette var en av de mer snodige og ikke minst vakre kirkene jeg noen sinne har sett, nemlig Håle Tängs kyrka:
Eventplassen var en skole, og vi hadde ingen problemer med å finne frem:
Det var godt skiltet både ute og inne, lett registrere seg og hente forhåndsbestilte ting, lett å finne cachebutikken, forelesningsrommene hvis man hadde meldt seg på slikt, og lett å finne loggboka. For er man på en skole, er det logisk hva som skal brukes som loggbok:
Vi fikk også en goodiebag, veldig koselig!
Vi ble ikke så lenge på eventet, Lisa hadde sett seg ut en trail hun hadde veldig lyst til å gå. Og siden jeg hadde bestemt meg for å ikke la forkjølelsen være til hinder for noe, ble jeg selvsagt med. På vei dit ble det noen stopp til, blant annet ved en gammel og utrolig vakker vindmølle:
Og noen kirker til, men så var vi fremme ved Hindens rev:
Og er det noe jeg anbefaler dere, så er det å ta en nærmere titt på dette området/denne cachetrailen og dra dit hvis dere har mulighet. For dette kommer helt klart opp på min topp 10 liste over cacheopplevelser!
Vi gikk hele veien ut uten å logge en eneste cache, vi ville cache oss tilbake til bilen. Derfor ble det enklere å ta bilder på vei ut, og for en utsikt!
Det var flere ganger jeg glemte at det var en innsjø vi gikk langs og faktisk var på vei ut i, for Vänern er så stor at det er lett å innbille seg at det er hav.
Stien var stort sett fin skogssti, med noen partier med småstein:
Denne spesielle bygningen måtte vi også forbi:
Jeg tok meg ikke tid til å lese så mye om den, men vi måtte jo signere gjesteboka:
Og etter ca 4 km var vi der ute. Helt ytterst ved det som virket som verdens ende:
Altså, jeg har sett land ende i vann før, men siden denne biten land vi gikk på var så smal, så ble det helt spesielt. Og jeg vet ikke om dere klarer å se det på neste bilde, men bølgene rullet inn mot land fra hver sin side:
Så i likhet med at land dannet en trekant eller en spiss ytterst, så dannet også bølgene det. Helt fantastisk fascinerende!
Lykkelig Lisa:
Og vi kunne som sagt ikke bedt om bedre vær. Angret veldig på at jeg ikke hadde tatt med speilreflekskameraet, men jeg skal ta med meg Eileif og Nairo hit en vakker dag, og da blir det enda mer bilder. Men noen bra bilder får jeg til med kompaktkameraet også:
Det ble noen pauser her og der mens vi cachet oss tilbake mot bilen, og jeg rakk knapt å legge kameraet ned i lomma:
Fremdeles veldig lykkelig Lisa:
Dette er et naturreservat, og da lar man jo alt av vegetasjon være i fred. Dette treet så like mye dødt ut som levende, og jeg synes det var veldig vakkert!
Det var helt klart på tide med middag når vi var ferdige med turen, så vi kjørte rett tilbake til Lidköping sentrum og fant fort en BurgerKing. Nam!!!
Vi bestemte oss så for å sette kursen hjemover, med noen få stopp der det passet seg. Det passet seg veldig godt med S:t Nicolai kyrka i sentrum, en vakker og stor kirke med en veldig finurlig cache:
Til og med steinleggingen på fortauene var vakker her!
Sola fulgte oss hjemover også, og to trøtte, slitne, fornøyde og fnisete jenter hadde sola midt i ansiktet i lengre tid:
Og Uddevallabron var også vakker i solnedgang:
16 timer etter at jeg forlot gårdsplassen var jeg tilbake i den. Dønn sliten, men ekstremt fornøyd etter en fantastisk og nesten ubeskrivelig dag. Selvsagt veldig, veldig fornøyd med 44 nye funn, men turen ut på Hindens rev kommer uten tvil til å stå igjen som den mest fantastiske cacheopplevelsen på lenge. Og hvis man ser bort ifra at jeg var tettere enn det jeg normalt er, så var hele dagen på alle måter helt perfekt, med nydelig vær, herlig selskap med skravling og latter, så og si bare godt vedlikeholdte cacher, og koselige møter med andre cachere både på eventet og ute ved cacher. Snakk om å få ladet batteriene!
Del dette på:
-
Mission aborted – Ulveholtet
To ganger tidligere har jeg vært på Ulveholtet, den samme runden begge gangene. Ikke lenge etter at jeg var der sist, kom det en ny runde med cacher på utsiden av den opprinnelige runden, og dit ville Eileif, Nairo og jeg i dag. I et vakkert vårvær med fuglekvitter og skyfri himmel.
Jeg hadde selvsagt lest cachebeskrivelsen og visste at den første delen av runde var myr. Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning, er årstiden vi er i. Joda, det var frosne tuer å gå på, men ikke alle tuer var frosne, og da gikk det som det måtte gå, Eileif tråkket gjennom like etter den første cachen, og var allerede da gjennomvåt i beina. For selv med vanntette støvler, blir man våt i beina når vannet trenger inn fra over støvleskaftene.
Men vi fortsatte. Selv om jeg ikke visste hvor stor myra var, så visste jeg jo at den skulle ta slutt. Og Eileif sa selv at det var det samme for han om vi fortsatte eller snudde, så da ville jeg fortsette.
Vi fant 5 cacher og kom til en elv som helt klart var i vårstemning. En fin elv på alle måter, men ikke like fin å ta seg over. Her gikk stien/traktorveien:
Og der hadde ikke jeg lyst til å gå over, da hadde jeg også garantert blitt våt på beina. Vasse var selvsagt en mulighet, jeg har vasset over elver før, jeg, men det var strøm her, og om jeg er livredd for å falle på land, så er jeg enda mer livredd for å falle i vann.
Vi forsøkte å se både oppstrøms og nedstrøms, om det var noen andre mulige steder å krysse, men vi fant ingenting. Så vi satt oss rett og slett ned akkurat der, og grublet litt. Nairo sa blæh til hele elva:
For han ville over, og han kom seg over uten problemer! Men siden vi da hadde bestemt oss for å snu, måtte han over en gang til:
Men det å snu bød også på problemer, for vi hadde på ingen måte lyst til å gå samme veien tilbake, over myra. Så jeg tittet litt på kartet og litt på terrenget rundt oss, og fant ut at vi kunne gå opp på åskammen bakerst i bildet over, og følge elva bakover mot høyre, da ville vi komme ut på den blåmerkede stien som den eldste cacherunden følger. Og som tenkt, så gjort. Det ble jo litt bushing ut av det, men heldigvis var det åpen skog med bare lav vegetasjon, og det er mye bedre enn myr.
Ikke lenge etterpå får vi øye på blåmerkingen et stykke foran oss. Tilfeldigvis sto vi da ved en bitteliten bålplass, og så lenge vi hadde med oss mat (riktignok bare baguett og purke, ikke noe bålmat), så satt vi oss rett ned der for å spise. Og selvsagt hadde vi med mat til Nairo også:
Jeg har vært dårlig på å ta bilder av Nairo i det siste, men i dag hadde jeg med meg speilrefleksen, så her kommer et lite bilderas av han. Er det mulig å få noe av din mat, Eileif?
Ikke forstyrr imens jeg tigger, mamma!
Lukter jeg tiur?
(vi hørte flere tiurer!!!)
Jeg ser ingen skumle fugler, heldigvis!
Rett der borte er blåmerkingen, den vannrette stokken dere ser midt i bildet er rekkverket på en liten bro:
Men vi hadde det ikke travelt, nå som vi visste at det bare var et par kilometer tilbake til bilen, og i godt og tørt terreng. Så vi satt litt til.
5 funn, noe over 3 km, og veldig lang tid. Men vi skal tilbake! Enten gå den samme veien midt på vinteren, når det er en halv kilometer tele i bakken, eller gå motsatt retning, og når vi kommer til den siste cachen vi ikke har logget, kan vi skrå i samme retning som vi gjorde i dag, men på andre siden av elva. Da kommer vi til samme sti som vi gikk til i dag.
Ikke helt den cachedagen i skogen som jeg ønsket meg, og som Nairo hadde fortjent etter lang tid med veldig få skogsturer og enda færre langturer. Men det kommer garantert flere muligheter, og det er ikke lenge til all snø og is er borte, selv i skyggepartiene i skogen. Hurra!
Del dette på:
-
Fra Hogdal til Dynekilen og tilbake
Mellom Hogdal og Dynekilen (mellom Strömstad og Nordby) ligger det en liten cachetrail. Jeg har lest litt logger siden de kom ut, og har sett at selv garvede cachere har hatt problemer med noen av cachene, så jeg har ikke hatt den runden høyt oppe på min må ta-liste. Men i går hadde Eileif og jeg lyst til å gå en tur sammen, og fordi vi fremdeles hoster på oss både magemuskler og brokk, ville vi ikke gå noen tung og lang runde. I tillegg var gårsdagen en tom dato i cachekalenderen min, så jeg fant ut at vi kunne gå denne runden, og om jeg bare fant én cache, så var det helt greit.
Den første delen av turen var ikke stort å skryte av. Fin skogsvei, ja så absolutt, men den ligger få meter fra E6, så bråket fra trafikken sto for det meste av underholdningen. Men cacher fant jeg, så jeg var fornøyd uansett.
Fra Dynekilen og opp igjen til Hogdal var det en drøm å gå. Bare se her:
Heldigvis trengte vi ikke å gå over denne brua, og ikke hadde noen av oss gått over den nå heller, da den mangler planker på midten:
Men jeg håper noen reparerer den en vakker dag, for det hadde vært moro å sett hvordan det ser ut på den lille øya. Hvis jeg tør å gå over, da…
Nairo koste seg i finværet:
Og det gjorde jaggu vi tobeinte også, selv om de to små bakkene vi måtte opp nesten tok knekken på oss.
Infoskilt er alltid moro å lese:
Herlighet så vakkert det er, selv med is på fjorden!
Jeg er ikke helt sikker på hva de ser etter, men fine er de der de står <3
Nairo var tørst, så han gnagde i vei på isen:
Kan ikke tenke meg det var veldig godt, blanding av snø og brakkvann 😉
Selv om vi fulgte cacher, så er det også kjekt med skilt:
Trailen besto av 13 cacher, hvor jeg fant 9, DNF’et 3 og hoppet over 1 som ingen hadde funnet på veldig lenge. I tillegg lå det en annen cache like ved parkeringen, så det ble 10 funn i går. Veldig fornøyd! Det betyr at jeg for første gang siden jeg startet med caching hadde over 100 funn i løpet av en måned, i min lille verden er det helt vanvittig!
I tillegg har jeg så langt i år funnet flere cacher enn jeg fant noen av de 5 første årene, så ikke vet jeg hvordan resten av året kommer til å gå, men det virker som om det kan bli et rekordår på mange måter. Moro!Del dette på:
-
Fellestur til Kjøkøy
I dag arrangerte Geocaching Østfold fellestur til Kjøkøy inklusive event. Egentlig er vel ikke formen min god nok til en sånn tur, men det fristet altfor mye, og jeg visste at jeg hadde en del retrettmuligheter på runden, så jeg dro innover ved 9-tiden, 2 timer før oppmøte for fellesturen. Jeg visste at jeg kom til å bruke litt over en time i ren kjøretid, og så er det alltids noen andre cacher å ta underveis 😉
En av stoppene var ved Kråkerøy kirke, og der lå cachen et godt stykke unna kirken, men den er godt synlig allikevel:
Jeg var fremme på møteplassen 10 minutter før tiden, og det tok ikke lang tid før vi la i vei i lang rekke. Det var ganske mange som hadde møtt opp, moro! Og det tok ikke særlig lang tid før vi kom litt opp i høyden og vi fikk vakker utsikt:
Stort sett var det vanlige cacher langs kyststien, men med noen unntak. Ett av de var en earth ved en sprekk i fjellet som gikk langs store deler av øya:
Et snodig og veldig stilig fenomen!
Det var også fullt mulig å gå ned i denne kloven, noe flere i turfølget gjorde. Ikke jeg 🙂
En av de andre litt utenom det vanlige var en grotte/et forsvarsanlegg. Her dristet jeg meg ikke helt inn, men det jeg så var mer enn nok til å gi cachen favorittpoeng!
De som var inne fant både cachen, edderkopper og en flaggermus i dvale! Jeg storkoste meg med det jeg kunne se:
Jeg merket i dag hvor mye jeg har savnet å gå tur ved havet:
For selv om temperaturen ikke var veldig høy i dag (-8 hjemme når jeg sto opp i morges), så varmer sola når man finner le, og så lenge man beveger på seg, holder man uansett varmen.
Så var det event, og jeg fant meg fort ei ny venninne, lille Karma på 5 1/2 måned:
Det var flere som møtte opp til eventet enn vi som hadde gått tur, så det var en stor gjeng som koste seg i sola, grillet pølser på bål og inntok deilig kake:
Det var snakk om å kjøre felles til de nordligste cachene på øya etter eventet, men jeg kjente at jeg egentlig hadde fått nok. Så jeg tok følge med ei som hadde vært uheldig og falt ikke mindre enn to ganger på turen, vi gikk bortom de 3 siste cachene sør på øya som jeg ikke hadde tatt (hun hadde logget de før). Mer nydelig utsikt:
Og blant annet en cache inne i nok et forsvarsanlegg/fort. Denne turte jeg faktisk å gå inn til 🙂
22 funn ble det i dag, og med det har jeg også fullført planetjakten og fått alle 10 suvenirene for det. Hurra, da slipper jeg å stresse mer med det, selv om det er halvannen uke igjen til jakten er over.
Del dette på:
-
En god tur kan ikke gåes for ofte
Eller jo, egentlig kan man bruke opp gode turer. Hvis jeg legger ut en cachetrail i et område jeg liker å gå tur, slutter jeg å gå den turen, for jeg vet jeg må gå den når cachene skal vedlikeholdes.
I dag hadde Lisa og jeg egentlig langturplaner, men ingen av våre planer er hugget i stein, så om torsdag ble vi enige om å ta en mindre tur i dag, og i går ble vi enige om hvor: Sandvatten. Jupp, der Eileif, Nairo og jeg var for halvannen måned siden. Da fant vi ikke Lisas cache der, så hun ville vedlikeholde, pluss at det ligger en trail på hver side av vannet som jeg har ytterst få funn i. Lisa mangler noen få.
Så vi møttes ved en passende parkeringsplass i et vakkert vintervær:
Det er meldt skikkelig kaldt i over en uke fremover, innfrir varselet betyr det at vi kommer til å få beholde både snø og is en stund ut i mars. Jaja, bedre enn 5 plussgrader med regn og vind.
Første stoppen var ved selve Sandvatten, og der hadde det vært folk og gått på isen:
Cachen til Lisa ligger antagelig fast i isen, så hun må vente på mildvær før hun får sjekket om den faktisk er der og eventuelt lagt ut en ny.
Så tuslet vi videre, ut av oppkjørt vei og inn på sti med snø og is. Ekstremt glad for at jeg valgte å ta på meg broddene i dag!!! Mitt første funn for dagen var en cache Lisa allerede hadde funnet. Ferden gikk enda litt lengre bort fra bilene, til en av de Lisa ikke hadde funnet. Jeg var forberedt på å lete lenge, og etter å ha holdt på en stund, ville jeg ta meg to minutters pause fra å stå med rumpa i været og hodet inn under steiner og trær. Jeg hadde ikke før sagt det, før Lisa jublende kunne strekke cachen over hodet, hurra! Ikke en sur mine på noen av oss:
Denne cachen ga meg en ny kombinasjon i D/T-matrisen, og det er jo aldri feil.
Ferden gikk så tilbake dit vi kom fra, men med en liten avstikker så jeg kunne få logget dagens tredje og siste cache. En enkel og grei sak veldig nært stien. Nairo fikk mulighet til å komme seg litt opp i høyden:
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg er så glad for at Nairo har blitt så trygg på Lisa! Vil dere se HVOR trygg han har blitt? Joda, se her:
Mammahjertet smelter, altså <3
Så var det strake veien tilbake til bilene, og en stund hadde vi utsikt til en vindmølle:
Joda, den er midt i bildet, langt bak i horisonten 😉
6 km gåing i nydelig vær med herlig selskap, og 3 nye funn hvorav en ganske utfordrende. Kan ikke klage på denne vinterferielørdagen i det hele tatt! Og med 5 km om torsdag og 2,5 km i går, skal jeg jaggu ha beina rimelig stille i hele morgen 🙂
Del dette på:
-
På glattisen på Ullerøy
Ut på tur med Lisa og Nairo. Planen var at Nairo skulle få en skikkelig tur, og å gjøre om grønne bokser til smileys på Ullerøy. Lisa og jeg manglet noenlunde de samme boksene, så det var bare å legge i vei.
Fin utsikt til sjø den første lille biten av turen:
Litt opp i høyden, og Lisa og Nairo nyter utsikten:
Som alltid: ut på tur, aldri sur 🙂
Men det var fryktelig mye is nå, både på asfalt, på traktorveier og på stier. Så det tok ikke så lang tid før vi droppet planen og avsluttet gåingen, det ble altfor slitsomt å ta seg frem. Men det ble over 5 km gåing, og Nairo var storfornøyd:
Jeg endte opp med 19 funn, og er veldig fornøyd med det på en helt vanlig vinterferietorsdag. Og det er ikke meg imot å komme tilbake til Ullerøy for å ta de siste turcachene her, for det er veldig fint her, det har jeg også sett på de to foregående turene jeg har hatt her.
Del dette på:
-
Mindre bur og kort tur
Dessverre passet ikke Nairos bur i den nye bilen (det var 2 cm for høyt), så vi måtte gå til innkjøp av nytt bur. Jeg ville ha Variocage denne gangen også, og etter å ha tittet på målene og målt bagasjen i Avensis’en, bestilte jeg et SingleLarge hos Gårdsbutiken, og i går hentet vi det. Det passet fint, men så fryktelig lite ut. Nå skal det også sies at Nairos gamle bur nok helt sikkert har vært for stort for han.
Jeg må ha med Nairo på jobb en av dagene til uka, så i dag måtte jeg bare få han med på tur i bilen, så han ihvertfall hadde hatt én tur i ny bil og nytt bur først. Og han var ytterst motvillig mot å hoppe inn i Avensisen og nytt bur, men han kom seg inn til slutt. Å påstå at det gikk bra er vel å overdrive, han stresset og peste og siklet, men han lå nede, akkurat som han pleier. Det gikk ikke veldig mye bedre å få han inn i buret etter dagens tur (mer om den straks), men han virket bittelitt mer rolig når vi kom hjem.
Han sitter fint opp, han får snudd seg og han kan legge seg ned, så det er jo ikke for lite. Alternativet er et dobbeltbur, og det synes jeg er å ta litt vel i, så vi får bare se hvordan dette går. Det skal jo også sies at Nairo generelt er skeptisk til nye ting, men vi ser jo at det går seg til over tid (nå koser han seg i den nye senga!).
Planen for dagens tur var å ta en cache, så gå tur ved Snarsmon, og så kjøre hjem. Cachen jeg hadde planlagt hadde ingen tilgjengelig parkering på grunn av brøyting, og av samme grunn var det umulig å parkere ved Snarsmon. Derfor måtte jeg over til plan B, kjøre litt lengre for å ta dagens cache. Den fant jeg her:
Og det var en av cachene i PT GoGoGo-serien.
Så kjørte vi til Elgåfossen og gikk en liten tur der. Som dere ser, har vinteren blitt værende hos oss, og det var nydelig i dag! -1 grad, vindstille og solskinn:
Det er ikke veldig mye snø, men nok til at greinene henger litt:
Jeg turte ikke gå opp og rundt fossen da bakken ned kan være ekstremt isete og glatt, så det ble en liten del av aktivitetsløypa. Og da kommer vi helt ned til en rolig del av elva:
Å ta en bra selfie med Nairo er klin umulig 😀
Å gå en tur ved Elgåfossen uten å ta bilde av den er utenkelig:
Og det var flere enn meg som tenkte nettopp det, det sto to menn med hver sin speilrefleks på stativ når vi kom dit, og vi møtte et par familier på tur i tillegg. En av familiene hadde et lite barn på akebrett, og Nairo stilte seg på bakbeina og vinket til de. Den lille lyste opp i et stort smil og fikk hjelp av sin pappa til å vinke tilbake <3
Noen hadde også moret seg med å dekorere benken:
I morgen har jeg tatt en dag ferie fra jobb, da venninne A skal “løse inn” gaven hun fikk av meg til jul og bursdag: tur til Personal Shopper på Ski storsenter. S blir også med, gjett om jeg gleder meg! Kommer helt sikkert et innlegg om det også i løpet av noen dager.
Del dette på:
-
Topp geocachingopplevelser i 2017
Her kommer endelig innlegget med de geocachingopplevelsene som jeg husker best og satt mest pris på i 2017. Jeg vet det er noen som synes det er spennende med dette innlegget hvert år, og jeg vet også at noen pleier å få noen tips og ideer om nye cacheturer. Så jeg håper tilbakeblikket på 2017 blir like bra som de andre tilbakeblikkene jeg har skrevet, og det blir ihvertfall det mest omfangsrike jeg noen gang har skrevet, bortsett fra den aller første varianten, der jeg hadde en cache hver dag fra 1. til 24. desember.
Husk at dette er MINE opplevelser, og her kommer de i kronologisk rekkefølge, som vanlig 🙂
Godt nytt cacheår – 2017
For andre gang startet jeg året med et event, og det var veldig koselig! Så jeg har ingen problemer med å dra frem dette som en topp cacheopplevelse:
Milestolpe
Etter et event på Rossö stakk en cachekompis og jeg innom noen cacher på vei hjem til hvert vårt. Dette ble min siste for dagen, og er en cache jeg antagelig ikke hadde prøvd meg på alene.
Men himmel og hav så glad jeg er for at jeg ble tatt med hit, for dette er en av det mer finurlige slaget, og hadde jeg prøvd meg alene og tviholdt på at måten jeg tenkte på var den rette måten, hadde jeg aldri fått logget. En absolutt favoritt!
Krysstjern-runden
Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i trailer i fin natur, og dette er en av de bedre.
Her koste vi oss fra første til siste steg, cachene var lette å finne (akkurat som de skal være på en sånn tur), og naturen var vakker. Perfekt!
Beinstrekk ved Lindtjern
Eileif, Nairo og jeg skulle på event, og fant ut at vi skulle ta oss en kjøretur før eventet. Dette var en av stoppene underveis:
Et vakkert tjern med en gigantisk gapahuk og en ekstremt morsom cache. Sånt deler jeg ut favorittpoeng til!
Besseberghelleren
Noen cacher blir bare liggende som grønne bokser på mitt kart, ofte fordi jeg har en forestilling om at cachen er vanskelig, om at det er vanskelig å finne frem, eller andre tilsvarende årsaker. Veldig ofte viser det seg at dette var vrangforestillinger i mitt hode, og dette var en av de:
Ikke det minste vanskelig å finne frem, hverken til parkeringsplass eller til selve cachen. Og når belønningen er å både få logget en cache og å få se en så spektakulær hule/heller, da vanker det favorittpoeng fra meg.
Steinar
I juni hadde Lisa bursdagsevent hos seg, og da slapp hun samtidig en haug med cacher. Tilfeldigvis ble det sånn at jeg hang på sammen noen andre for å logge noen av disse cachene etter eventet, og selv om akkurat denne cachen ikke var en av de nye, så fikk jeg logget den samtidig. En virkelig søt sak som dere ikke får se noe bilde av 🙂PET i gran
Dette var en av cachene som ble sluppet på eventet nevnt over, her er bursdagsbarnet fra den dagen:
Ei cachevenninne og jeg dro innom denne cachen, og vi fikk oss en god latter da vi så hva vi måtte gjennom 😉 Men jeg var superheldig og fant loggen på første forsøk! Også en cache dere ikke får se bilde av 😉
Ulveholtet PT
Her er nok et eksempel på min type favorittur: cacher og vakker natur.
Denne gangen var det Eileif, Nairo og jeg som gikk i sommer, men Lisa, Nairo og jeg gikk den samme runden på Nairos bursdag 2. desember. Like fint på vinteren som om sommeren! Det har i ettertid kommet en påbygging av denne runden, og den gleder jeg meg til å ta!
The lost treasure of Mary Hyde – Elgåfossen
Årets challenge fra Groundspeak hadde Mary Hyde som tema, og idet challengen ble sparket igang, vanket det suvenir for de som deltok på et event. Jeg hev meg rundt og fikk publisert et event på Elgåfossen på rett dag, og tenkte at det var moro om det kom noen som jeg kunne vise frem Østfolds høyeste uregulerte fossefall til.
Nå kom det litt flere enn noen, jeg endte opp med over 40 nick i loggboka! Og Østfolds høyeste uregulerte fossefall ble omdøpt til både Østfolds mest patetiske foss, til Elgåbekken og til Elgådryppet:
Men for en dag og for et event! Parkeringsplassen var stappfull, det var nydelig vær og jeg så ingen som sto uten noen å snakke med i et eneste sekund. Moro!
Helmet Head, Svinesund
I slutten av juli fikk vi besøk av Heidi, Tore og Jen. Det var så mange steder jeg ville vise de, men jeg ville i tillegg finne en cache sammen med de, og da falt valget på denne. Et veldig godt valg, for det er en ikke veldig lang tur som gir fabelaktig uttelling både på historiefronten og på utsiktsfronten:
Som vi koste oss!
Rogstadhillern
Nok en grotte/heller, og disse fascinerer meg virkelig. Denne har jeg dessverre ikke noe bilde av, men den er på alle mulige måter verdt turen, og selv om det kan være bittelitt vanskelig å løse oppgaven, så er det enkelt å eliminere seg frem til hva som er rett. Det er heller ikke en tung og lang tur.Linnekleppen runden
Det er mange år siden Eileif, Nairo og jeg gikk til Linnekleppen og tok den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en runde, og det var første gang Lisa og jeg var ordentlig på tur sammen. Og Nairo da 🙂
En superfin runde, og selv om jeg hadde gått dit før, så var jeg da ikke klar over at man kunne gå en annen vei tilbake, og det viste disse cachene oss. Herlig terreng, lette cacher. Nok en gang: perfekt!
Old MacDonald’s farm … in Aremark?
Denne stoppet Lisa og jeg ved på vei hjem fra Linnekleppen. Det er ikke aktuelt å legge ut noe bilde av denne, da ødelegger jeg hele opplevelsen for kommende finnere. Men denne er så utrolig bra gjennomført, så utrolig bra laget, passe utfordrende (okay, kanskje litt mer utfordrende), og på alle måter verdt både stoppen og tiden det tar. Voff!En mästares verk
Helleristninger har vi mye av i Østfold, og det er mye av det i Bohuslän også. Denne multien tar deg med til et felt bestående av flere små felt, og det er utrolig spennende å se tegningene de laget for ørti år siden:
Satt de og kjedet seg når de laget disse? Var det for å vise status på en eller annen måte?
Omvei til Høiås
Igjen: en trail i skogen. Igjen: stort sett lette cacher på gode koordinater og fine hint. Igjen: nydelig natur og fine stier.
Og veldig mye moro! 🙂
Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges
Det er ikke mange virtuelle cacher lenger, men i høst fikk en rekke utvalgte cachere på verdensbasis lov av Groundspeak til å legge ut en virtuell. En av de var en cachekompis som bor rett over grensa, og han valgte å lage en veldig enkel virtuell på den gamle Svinesundsbrua. Når jeg så nærmet meg mitt funn nummer 2000, var det ingen tvil i min sjel om at jeg skulle logge den som nummer 2000, og med god tellehjelp fra Lisa, kunne jeg storfornøyd logge den på årets nest siste dag:
Nå vil sikkert mange påstå at denne cachen blir spesiell for meg fordi det ble min nummer 2000, men jeg vil argumentere at den er spesiell uansett, siden det er en virtuell. I tillegg er det kun to små ting du må gjøre for å logge, og den er ekstremt lett tilgjengelig.
Sånn, dette var mine topp 16 geocachingopplevelser i 2017. Ikke 10 ville hester ville klart å få meg til å kutte ned på denne lista, og det er helt klart veldig mange som kunne ha vært med, men som ikke nådde helt opp når jeg begynte å bli streng mot meg selv. Får være måte på hvor langt dette innlegget skal bli! 🙂
Håper du har funnet noen cacher du har fått lyst til å logge!
Del dette på:
