Tur langs Berbyelva

Men før jeg kommer til dagens tur, må jeg gå tilbake til gårsdagen. Da fikk vi besøk av kollega T, hennes mann T og deres ett år gamle sønn M. Var veldig spent på hvordan Nairo ville reagere på en så liten pjokk, men det gikk over all forventning! Litt furten ble han når M begynte å rydde i lekene hans, men det gikk veldig fint allikevel, og det har sikkert noe med å gjøre at M til daglig bor sammen med en mye større hund, så han er vant med lukting på fingre og føtter og gjerne også inni øret 🙂 Koselig var det ihvertfall med besøk!

Min tannverk har roet seg betraktelig og smertestillende klarer nå å holde det verste unna. Og så lenge det ihvertfall var opphold i formiddag fant vi ut at vi skulle kjøre ned til Berby og gå en liten tur langs elva. E og Nairo har vært der et par ganger tidligere og det har gått veldig bra, så da var det et godt alternativ i dag. To biler sto parkert der, men vi så ikke noe til et eneste menneske i løpet av den timen vi var der. Hørte bare fuglekvitter og elvebrus.

Det blir mange bilder i dagens innlegg, og mange av de er teknisk elendige. Men jeg tar de med allikevel, rett og slett fordi de er festlige 🙂

Her er bautaen som står ved innkjørselen til Berby gård. Ikke spør meg om hva som står på den, jeg klarer kanskje å tyde halvparten:

E gikk med Nairo mens jeg tok meg av bildeknipsingen. Nairo måtte selvsagt forsikre seg om at jeg fulgte etter 🙂

Og på her ser dere at det går fint an å være i bevegelse uten å ha en eneste labb i bakken 🙂

Som dere ser, er det store forskjeller i føret. På og inntil gangveiene er det snø, mens under trærne er det nesten sommer. Og for en liten kropp kan det være godt å bare stoppe opp og virkelig undersøke verden:

Her har Nairo klart å lure E bort til seg ved å late som om han har funnet noe interessant:

Men det var bare et påskudd for å gi E noe å gjøre, nemlig å vikle løs både hund og langline 🙂

Av og til lurer jeg på om det faktisk er en hund vi har fått oss, eller om det kan være en gravende kenguru. For det er hopp og sprett hele tiden, og når han graver blir han spesielt ivrig:

Nairo har også evnen til å sysselsette både seg selv og oss. Her leker han gjemsel:

Og når han forstår at vi har sett han, prøver han å gjemme seg ennå bedre:

Man kan jo ikke bare hoppe og sprette og springe hele tiden, man må ta seg tid til å legge seg ned og nyte skogens spesialiteter, i dette tilfellet en kongle:

Men energien kommer fort tilbake igjen, og graving i snøen er et artig tidsfordriv. At man ser spik spenna gal ut har ikke noe å si:

En tur ut i det grønne igjen, variasjon er viktig:

Elva er vakker selv på vinteren (eller…det er jo egentlig vår nå da).

Noen meter bak ryggen min på bildet over ligger den andre cachen vi fant når vi startet med geocaching. Husker den var kjempevanskelig å finne (sikkert fordi det da var en halvmeter snø), men nå så vi den faktisk på avstand 🙂

Nesten tilbake ved bilen, og Nairo hadde mer energi. Så da var det å ta frem leka, og da går det unna gitt:

Men så er det litt vanskelig å ha kontroll på langline og kong og tau på en gang…og da blir man litt frustrert når man tråkker på tauet man egentlig skal ha med seg…

Men så blir man så glad når man får det til at man faktisk smiler! Og det selv om bakbeinet nesten er lengre frem enn snuta 🙂

Så tok Nairo og jeg oss en liten prat om hva vi så skulle finne på:

Og hans forslag var å dra meg til bilen etter foten:

Til slutt legger jeg ved en liten filmsnutt av vår gravende finske kenguru. Bruset fra elva er der hele tiden, men hører du godt etter, kan du på et par steder såvidt høre litt knurring og bjeffing 🙂



Vi hadde en deilig time ute på tur, og Nairo var ikke redd eller engstelig en eneste gang. Det var virkelig godt å være på tur med hund igjen, og jeg gleder meg så masse til mange fler timer av samme kaliber.

Bildene kan du også se i denne mappen.

{minsignatur}