Valpekurs – dag 8

Utestengt. Ignorert. Oversett. Uinteressant. Ikke-eksisterende.

Disse ordene beskriver godt hvordan jeg har følt meg ovenfor Nairo i dag, og det var forventet. Vår engstelige lille pelsdott har en tendens til å blokkere når han er engstelig, og jeg visste at bytreningen skulle resultere i dette. Det begynte allerede på parkeringsplassen ved Os kirkegård, han ristet når jeg tok han ut av bilen. Det hjalp absolutt på når de andre hundene kom, men han var ikke strålende fornøyd allikevel.

Med lomma full av pølsebiter la vi i vei ned Os Allé, og allerede de første forsøkene på å få kontakt gikk rett i vasken. Pipestemme, klovneoppførsel og pølsebiter var akkurat som luft for han, og ikke i den betydning at luft må man ha for å leve. Så fokuset for meg ble å følge med på han og rose når han var minst redd. Tror ikke han engang hørte meg, men noe måtte jeg jo gjøre.

Vel nede på indre havn fikk jeg han til å gå ut på kanten for å titte på to ender og en svane, og når vi kom opp til Grotten på Torvet la han seg faktisk ned og halvveis slappet av litt. Og der var han også mottakelig for å ta imot den eneste lille pølsebiten han ville ha gjennom hele turen.

Turen tilbake gjennom gågata gikk akkurat som turen ned. Helt ok, og halen krøllet seg opp ved et par anledninger. Nå skal det sies at han er mindre engstelig så lenge vi går sammen med andre hunder enn hva han er når vi går alene, så sånn sett ble det jo en positiv runde. Men jeg følte meg egentlig ganske så overflødig der jeg hang på slep bak trekkhunden vår.

Konklusjonen kan bare bli: mer bytrening! Om det så bare er å sitte i parken og se på mennesker og dyr (og spesielt fugler, skulle tro vi hadde en fuglehund!), sånn at han forhåpentligvis forstår at det er like greit å være der som det er å være i skogen eller i hagen hjemme.

{minsignatur}