Veterinærbesøk i går
I går var det tid for den årlige vaksineringen av Nairo. Den første vaksineringen etter at vi fikk han var det Eileif som tok seg av, da jeg var på jobb. Men jeg vet jo hvor redd Nairo er i nye situasjoner, og veterinærkontoret er vel ikke akkurat det stedet hunder flest føler seg trygge, selv om jeg absolutt har sett mange eksempler på det også.
Men jeg troppet opp et par minutter før avtalt tid og vi satt oss på venterommet. Der satt det ei mor med ei datter på 5-6 år og en terrier-lignende hund. Det var greit for henne at hundene hilste, og så lenge det ble en positiv opplevelse for Nairo, synes jeg det bare var bra. I tillegg gikk han på eget initiativ bort og snuste på den lille jenta, yippie for den av og til tøffe hunden min!
Men så kom vår tur til å gå inn til undersøkelsesrommet, og da startet marerittet for Nairo. Pulsen gikk rett opp i høyeste nivå, han skalv som…ja, jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne det med, og han siklet nok til å lage et middelt stort fuglebad. Men ikke en lyd kom det fra han, og han godtok alt som ble gjort med han. Sprøyta i nakken enset han ikke, og han nøs ikke engang etter sprayvaksinen i neseboret.
Jeg hadde noen andre ting å ta opp med veterinæren når vi først var der. Nairo er litt skjev i høye øre, og jeg klarer ikke få sett skikkelig nedi der, men antar det er løs pels som ramler nedi og irriterer. Veterinæren kunne heller ikke se noe bortsett fra at han har klødd seg litt rød, så da blir det ørerens én gang i uka fremover.
Jeg har lagt merke til at når Nairo er i høy aktivitet, hoster han en og annen gang. Veldig lite, og bare når han faktisk springer rundt. Men selvsagt tenker jeg hjertefeil, så veterinæren hørte på hjertet hans (så godt hun kunne, ikke lett når det slår i 350. Hun kunne ikke høre noe, og sa også at hos hunder med hjertefeil kommer hosten gjerne når hundene begynner å roe seg ned etter en kraftanstrengelse, f.eks. når de kommer hjem. Men jeg skal selvsagt følge med på dette på Nairo!
Og så er det denne manglende testikkelen hans. Det finnes en økt risiko for at hunder med den ene testikkelen i buken kan utvikle kreft, og derfor bør han jo kastreres. Og da er mitt spørsmål: når bør man kastrere de? Skal jeg vente til han nærmer seg/har passert 2 år, slik at han får de neste 10 månedene på å utvikle det kjønnstypiske for en hannhund, eller skal jeg ta det nå slik at han slipper mer testosteron i kroppen nå som han er i tenårene? Her blir jeg veldig glad for alle innspill, og gjerne fra de som har erfaring med kastrering av hannhunder selv!
Vi kom oss uansett hjem fra veterinæren, og han var rimelig sliten i går. Virker som om han er litt redusert i dag også, men det er jo ikke noe unormalt når de har fått vaksine. Går seg til i løpet av en dag eller to 🙂
Jeg hadde hendene fulle med hund hos veterinæren, ellers skulle jeg ha tatt et bilde eller to til dere. Får prøve neste gang vi er der, gjerne hvis vi er to 🙂
{minsignatur}
14 Comments
Heidi
Uff, ikke noe morsomt når en opplever at hunden blir så stresset, men bra att han ikke blir “vill” også. Siden en vanligvis ikke er så ofte hos veterinær, blir jo ikke hundene så vant til det heller.
Kjersti
Heidi: Arkas, BC’en jeg hadde, var sånn hos veterinæren han også, så jeg har dessverre god trening. Men ja, jeg er selvsagt glad for at han ikke blir spinnvill og prøver på å bite og slikt.
Ideelt sett skulle jeg vel ha vært hos veterinæren en gang i uka eller noe sånt, bare så han fikk vent seg til lukter og lyder og slikt, men med 30 min kjøring og 3 mil hver vei, blir det lite gjennomførbart dessverre. Men jeg skal prøve å huske å dra innom der en tur de gangene jeg er i by’n og har tid.
Heidi
Har egentlig gått greit med hundene her tidligere, Chakira var den som var mest spesiell, hun dro for å komme inn, både på venterom og undersøkelser.
Amanda er skeptisk, veldig skeptisk. Rasen kan være veldig skeptisk av seg, og når hun var så syk også, så klart at det blir skummelt.
Det som er dumt er at det sjelden er “kosetur” man har til veterinær, så da er det ofte en dårlig opplevelse for dyr.
Kjersti
Heidi: Jøsses, så moro det må være å dra til veterinæren da! Chakira hadde tydeligvis aldri hatt det hun anså som dårlige opplevelser hos veterinæren, og så var hun sikkert sterk i psyken også.
Jeg skjønner Amanda godt, jeg. Og når man i tillegg ikke forstår at alle bare vil én godt, så er det bare skummelt.
Det er vel nettopp derfor man burde dra til veterinæren oftere. Ikke for å ta en undersøkelse og betale i dyre dommer, men bare for å gå inn på venterommet, sitte der litt og bare få roet ned.
Siv Anita
Stakkars voffsen! Men nå er det over for denne gang og han kan leve bekymringsløst videre… det må nå i allefall være en mager trøst?!?!
Håper dere får en koselig kveld videre! 😉
Klemmer fra nord
Kjersti
Siv Anita: Ja, det er ikke noe moro når de er så redde og man på ingen måte kan eller skal trøste. Og ja, det er så absolutt en trøst å vite at det er en stund til neste gang, hvor lenge avhenger jo av når vi skal kastrere.
Her er det bare meg og pelsdott hjemme, og så lenge han holder seg nogenlunde i ro, har jeg det nogenlunde bra også 🙂 Takk det samme, vennen!
Store klemmer 🙂
Ellen
Huff, stakkar Nairo! Må være fælt å være så redd :/ Thorvald er smått skeptisk til den ene veterinæren etter at han hadde så fælt med diare i fjor sommer. Den ene gangen vi var der i sammenheng med det ville nemlig vet’en måle om han hadde feber, og det innebærer termometer i rumpa. Noe som mildt sagt var upopulært, så upopulært at han faktisk måtte gi opp.. Allmenntilstanden var ellers fin, så han satset på at det gikk greit å ikke sjekke, hehe. En god stund etter det har Thorvald vært ganske (VELDIG..) skeptisk hver gang noen har tatt i nærheten av rumpa hans, og alltid smelt bakenden ned i bakken, men det har begynt å gå seg til nå, hehe. Satser på at vi slipper å gjøre dét igjen, hehe.
Ellers er jeg veldig spent på hva du får høre ang kastrering! Jeg har lest at man får ulik anbefalning avhengig av hvilken veterinær du går til og hvem du spør, så neimen ikke lett :/
Kjersti
Ellen: Han hadde det ikke mye bra nei…
Skjønner godt at Thorvald blir skeptisk når noen skal tulle med stumpen hans! 😉 Av og til lurer vi under trening på om hundene våre ikke har hukommelse i det hele tatt, men sånne opplevelser, som veterinærbesøk, husker de fryktelig godt dessverre. Og ja, får da inderlig håpe dere slipper mer termometer!
Nei, det med kastrering er mer trøblete enn jeg trodde. Noen mener jeg bør gjøre det nå, slik at han skal slippe å gå flere måneder til og være “høy” på testosteron. Andre mener jeg skal vente, både fordi testosteronet kan hjelpe litt på å få bort litt av det at han er engstelig og fordi han da vil bli mer kjønnstypisk før kastrering.
Det eneste jeg vet med sikkerhet er at min kjære eller jeg må være hjemme den uka Nairo skal gå med krage, for en krage på Nairo er så og si like ille som et veterinærbesøk. Se bare her: http://pilaris.net/blogg/de-siste-dagene/
camilla
flink han var da. <3
Men, er det vanlig å kasrere hunder altså? hm, jeg er litt skeptisk til jeg da. Blir dem ikke litt intetkjønn da a? Er i mot det på katter også jeg se. Syns det liksom strider helt i mot naturen. Men jeg har ikke så god greie på det da, og er det stor sjangs at de får kreft så..hm..
Men uansett en goood helg til dere alle! Nydelig vær vettu! :):)
Kjersti
camilla: Ja, jeg var kjempestolt når han gikk frem til den lille jenta, det er noe han normalt aldri gjør 🙂
Vel, det heter seg at det skal foreligge en medisinsk grunn for å kunne kastrere en hannhund. Noen veterinærer tviholder på det, andre er litt løsere i tolkningen av reglelverket. Men hvis du f.eks. har en hannhund som skader seg og omgivelsene fordi kroppen hans bruser over av testosteron når det er ei tispe med løpetid i nærheten, så er det medisinsk nok grunn til å kastrere.
Jeg forstår argumentet med at du er imot tukling med naturen. Men hvis man på en hannhund (jeg kan ikke like mye om dette når det gjelder tisper) kan sørge for at han får ca 14 gode år å leve istedenfor halvparten av de med smerter på grunn av kreft (litt overdrevet) eller evt måtte avlive, så synes jeg det er grunn nok til å kastrere. Og tar du en hunnkatt som går ute uten å få p-piller, så vil hun mest sannsynlig få et kull unger for hver løpetid (eller hvordan det nå fungerer på katter), noe som innebærer en voldsom påkjenning for katten og en haug med villkatter eller kattunger man ikke får gitt bort fordi det allerede finnes for mange katter.
Trenger man ikke å kastrere, så synes heller ikke jeg at man skal gjøre det.
Tusen takk, det samme til dere! Ja, man skulle vært ute på tur i dette finværet!!! 🙂
camilla
Oki, ja om de har store grunner til det så. Da er det vel kanskje noe annet. 🙂 Kastrering av ho-katter er jeg for. 🙂 bedre det enn p-piller ja.
Kjersti
camilla: Endringer av kroppen er ikke bra i utgangspunktet, men når det er bedre enn alternativet, da synes jeg det er helt greit 🙂
Carina Josefine
Stakkars Nairo. Ikke noe koselig å være redd! Tinka har i alle år hatt dyrlegeskrekk (etter 5 studenter fikk prøve å ta blodprøve på henne, og feilet, da vi var på vet.høgskolen i 2003). Hun faker anfall på bordet hun da. Skjelver og later som om hun ikke kan stå på bena. Hun har sikkert opplevd at det har fungert. Klart jeg løfter henne ned om jeg tror hun får anfall.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha førstehåndserfaring når det gjelder kastrerte hanner. Selv har jeg bare hatt intakte hanner. Taco var en drøm på alle måter, Frisbee kan være en testosteronbombe til tider, men stort sett er han helt fin. Det er bare litt ugreit hvis Carlisha har løpetid, eller han blir overveldet av mange søte små Sheltiejenter.
Vi har dog solgt en del valper, som da valpekjøperne har fått for seg at de skal kastrere. Grunnene til at de velger å kastrere er mange.
Det med at testosteronet hjelper mange usikre hunder, til å ikke falle helt sammen, har jeg stor tro på etter hva jeg har hørt. De som har kastrert pga blandt annet fryktagressivitet (uten å være klar over hvorfor hunden er agressiv FØR inngrepet), har fått en diger baksmell, for å si det sånn. Irriterende atferd, dårlige vaner, og dårlig dressur, blir ikke automatisk fikset. Det er utrolig mange som innbiller seg det.
Når det gjelder atferd, så hjelper kastrering mot atferd som kommer utelukkende av hormoner. Så lenge hunden ikke har gjort en dårlig uvane av atferden allerede. Det er jo et argument for å få utført inngrepet, før Nairo legger til seg atferd forårsaket av hormoner, som en vane. (Hvis han har slik uønsket atferd da).
Jeg hadde nok forsøkt å vurdere risikoen for at kasteringen vil gjøre han mer engstelig, pga mindre testosteron, opp mot hvor ille den evt hormonelle atferden hans er, og hvor stor risiko det er for å utvikle kreft.
Jeg hadde kanskje landet på å la han bli voksen, og mestre de viktigste situasjoner, uten for mye frykt, for så å “snippsnipp”, hvis du fortsatt skulle føle at han var for hormonell. Hvor økt er egentlig risikoen? Jeg har faktisk bare vært borti en hanne med testikkelkreft, og han hadde begge to nede. Mener jeg har hørt det er fordi den oppe i buken blir oppvarmet mere? Eller er det bare en myte, eller dårlig forklaring?
Nå ble det mye tanker og fjaseri her 😮
Uansett… Ha en fin dag 🙂
Det blir nok helt fint uansett hva du velger, Kjersti. Det er jo bra at du legger mye tanke i det, men til syvende og sist, så er verste tenkelige utfall, at du gjør treningen vanskeligere for deg selv og Nairo. Du umuliggør ingenting, uansett om du velger å gjøre det nå, eller velger å gjøre det senere.
Kjersti
Carina Josefine: Nei, det er fælt for både han og meg. Arkas var også livredd veterinæren, så jeg er jo vant til det. Jeg må si det er fascinerende at Tinka faker anfall når hun er hos veterinæren, ganske så spesielt at hun har lært seg at å være syk kan hjelpe i en sånn situasjon.
Nå har jeg hørt og lest så mye forskjellig den siste uka at jeg er usikker på hvor jeg har hørt hva. Men ett eller annet sted leste/hørte jeg at risikoen for å få kreft øker med 1 % når den ene steinen ligger oppe. Og det er jo ikke mye. Men veterinæren sa akkurat det du sier, at steinen som ligger oppe blir mer oppvarmet og derfor har lettere for å utvikle kreft.
Engstelsen til Nairo har vært der siden vi fikk han, så jeg tror (men vet ikke) at den ikke er forårsaket av hormoner. Men jeg klarer ikke skjønne annet enn at riingen hans kommer av hormoner.
Jeg forstår godt at testosteronet kan hjelpe til i fryktsituasjoner. Men jeg forstår også at testosteronet kan skape “mer kaos” i hodet hans, og det er derfor jeg er usikker på om jeg bør kastrere, og i så fall når.
Det jeg har landet på så langt, er å vente til han nærmer seg 2 år, dvs vente til vi nærmer oss slutten av året. Hvis jeg ser innen den tid at han legger seg til uvaner som kan komme av testosteronet, så er det jo bare å gjøre det tidligere.
Tusen takk for tanker rundt temaet, det er alltid godt å se ting fra fler vinkler, noe som ihvertfall gjør at min hjerne får ny input og litt mer virksomhet 🙂
Ha en fin dag du også! 🙂