-
Mitt største prosjekt…så langt
I flere år har jeg hatt lyst til å legge ut en trail med cacher i lysløypa på Aspedammen. Jeg har jo trailen i lysløypa på Prestebakke, så det virket naturlig å ha cacher på begge steder. Frem til nå har det bare ikke blitt til at jeg har lagt ut noen der. Har ikke hatt nok bokser og innhold, har ikke gidda, har ventet for å se om noen andre kom til å legge ut der.
For en måneds tid siden tok jeg et grep i min egen nakke og fikk lagt ut 11 cacher som følger selve lysløypa. 10 tradisjonelle og en 1 mystery på en fin liten runde på ca 4 km. Det har tikket inn med gode logger og noen FP, noe jeg er superglad for!
Men planene stoppet ikke der. For på utsiden av selve lysløypa går det en runde på ca 5 km som kalles Middagsåsen. Også en runde jeg har gått flere ganger, og jeg trives veldig godt der. Variert terreng og mulighet til å høre og se en del dyr.
Da en cachevenninne kunne bidra med PET-rør, var ikke veien lang til å få ut cacher der heller, ellers hadde jeg måttet vente til jeg fikk kjøpt rør. Så for en liten stund siden gikk Nairo og jeg der og tok koordinater, og i går ble Eileif med så vi fikk lagt ut boksene. Resultatet ble 13 tradisjonelle og 1 mystery, og det ser slik ut:
25 cacher totalt, og selvsagt mulig å ta alle på én gang hvis man har lyst. Da ville jeg tatt den ytterste runden først, altså #1-#4, så #12-#25, og så #5-#11. Årsaken til det valget er at man blir litt sliten av den innerste runden og litt mer sliten av den ytterste, og jeg er hellig overbevist om at det i de fleste tilfeller er best å ta det verste først 😉
Jeg trykket på publish i går ettermiddag, og de ble publisert litt før kl. 0930 i morges. I skrivende stund har jeg ikke fått noen mail om at FTF’ene er tatt på #12-#25 (det er kanskje litt for tidlig på en søndags morgen?), så jeg er veldig spent på tilbakemeldingene. Mistenker at et par av de er litt off på koordinater, men forhåpentligvis går det fint an å finne alle sammen.
Og for dere som synes det er kjedelig med bare PET i gran på en WT, her er det PET i mye rart, og også både small og regular 🙂
-
Helgens to turer
I går ville jeg sjekke om det var mulig å komme seg over det veldig våte partiet jeg ikke kom meg over da jeg oppdaget runden for en stund siden. Hvitveis møtte oss da vi kom bort til Elgåfossen:
Ikke kjempemye vann i fossen nå, men nok til at den er like vakker som alltid:
Det virket risikabelt å gå over det våte partiet nå også, men jeg prøvde og klarte! Ba Nairo om å holde seg bak meg for å slippe at han skulle dra meg over ende, og det gikk fint. Hørte litt plasking innimellom, så det var tydelig at han ikke bare gikk på plankene:
Kom bort til der naturstien svinger bort fra elva, fant nok en gang ikke ut hvor den går videre (mistenker det er opp på veien på svensk side, da jeg har sett infotavler der oppe også), så vi gikk direkte tilbake mot fossen.
Hadde ikke gått mange meter før jeg blir oppmerksom på to løse hunder som kommer mot oss. Siden Nairo er den han er, og jeg prøver å få til så lite stressende hundemøter som mulig, gikk jeg ut av veien og ropte to ganger til personen som kom luntende bak om ikke vedkommende kunne kalle inn hundene sine, men nei. Så det ender med at jeg har en illsint Nairo mellom beina (han gikk dit selv) og to hunder som står helt inntil oss og bjeffer, den ene bare 20-30 cm fra Nairos ansikt. Eieren tusler mot oss og får tilslutt den ene hunden i kobbel, samtidig som vedkommende lurer på hvorfor jeg ikke slipper hunden min. Jeg forklarer at han er en usikker hund som reagerer med sinne, og får tilbake at vedkommende hadde holdt på med hund i mange tiår og aldri har sett en løs hund sint. Noe som er fullt mulig, men når jeg ikke aner hvordan lynnet til fremmede hunder er og det ikke er kontrollerte omgivelser, så slipper jeg ikke Nairo løs. I tillegg, som jeg også påpekte til hundeeieren, er det båndtvang nå. Nei, båndtvang var bare noe tull, fikk jeg til svar, det skulle vært forbudt med båndtvang.
Jeg kjente at jeg ble mer og mer sint, men ville ha Nairo vekk fra situasjonen. Samtidig fikk jeg så mange både direkte og indirekte uttalelser mot meg om at jeg var en dårlig hundeeier, at jeg ikke helt klarte å slippe vedkommende uten å forsvare meg. Jeg prøvde å forklare kort og konsist at vedkommende ikke hadde noen forutsetning for å vite Nairos reaksjonsmønster, da vedkommende ikke har møtt oss før og ikke kjenner hans bakgrunn. Jeg er den første til å si at jeg ikke har gjort alt rett med Nairo, det er det ingen tvil om, men jeg bedriver ikke passeringstrening eller hilsing på vilt fremmede hunder i et område jeg ikke har kontroll.
Mye ble sagt av oss begge. Noe av det siste vedkommende konstaterte var at det måtte være Border Collie i Nairo, hvorpå jeg svarte at det ikke finnes en dråpe Border Collie i han, og sa god helg og gikk videre.
Den siste biten tilbake til bilen var jeg så sint og fortvilet at jeg hadde bare lyst til å gråte. Samtidig lurte (og lurer) jeg veldig på hvor mye dette satt oss tilbake i passeringstreningen, for i det siste har det egentlig gått veldig bra når Nairo har fått den avstanden han har trengt.
I dag ville jeg derfor gå tur i et område hvor det var minst mulig sjanse for å møte på mennesker og hunder, og valgte derfor en tur som går fra inngangsdøra og ned til Stenen i Enningdalselva via private og nesten-private veier.
Det var ytterst blandet vær i dag, og akkurat da jeg tok dette bildet hadde vi både sol og en liten regnskur:
Veien vi valgte går via grusvei, så traktorvei/hogstfelt og så over på sti den siste biten ned til elva:
Selv om jeg visste at det ikke var veldig mye vann i elva siden jeg så i går at det var lite vann i fossen, er det alltid spennende å se hvor høyt elva går i forhold til brua:
Ingen problemer å gå over i dag, men vi skulle ikke den veien, vi skulle tilbake et lite stykke. Men først ville jeg teste ut noen filtre på kompaktkameraet. En stein ute i elva ble motivet, og jeg fikk testet både mykt filter og nøkkelhullfilter og en haug andre. De to som ble mest morsomme/interessante var tilt shift-filteret, som egentlig ikke blir så synlig på dette bildet, men siden jeg vet hvordan det originalt ser ut, er det lettere for meg å se endringen:
og pop-kunst, hvor grønnfargene nesten ser giftige ut:
Og Nairo sitter (nesten alltid) tålmodig ved siden av meg og venter:
Noen meter bortenfor testet jeg effekten som heter dramatic, og det ble da dramatisk nok. Ser dere ansiktet i skyene?
Eileif mente at det ligner på He-Who-Must-Not-Be-Named 🙂
En ting som aldri slår feil når våren kommer, er at vi ikke lenger har hund, vi har ku/sau/geit:
Så tuslet vi opp igjen, fulgte Kyststien i retning Berby, og like før vi skulle svinge av og gå i retning hjem, ble jeg oppmerksom på dette i en liten bekk:
Voksenfrosken gjemte seg under eggene da jeg knipset bilder. Tenk så mye frosk det blir snart!
Det var deilig å få en god tur i skogen i dag, så ikke hele helgen ble ødelagt av gårsdagen.
Husk å følge meg på Instagram hvis du er der, der legger jeg av og til ut bilder som ikke havner her i bloggen. Trykk på Instagram-ikonet i menyen til høyre, eller trykk her: PilarisKjersti2.
-
3,5 km og 12 funn
I februar fant jeg noen av cachene i en WT som ligger ikke så himla langt hjemmefra, rett over grensa. I dag tok vi turen tilbake dit for å finne noen til i trailen.
Jeg hadde lagt opp til en runde, hvor det bare var ett lite sted vi måtte gå frem og tilbake. Sola glimret med sitt fravær og det var litt guffent, men veldig deilig å komme seg ut litt.
En av cachene var en klatrecache, og her er jeg usikker på om jeg ville ha klatret opp selv, så jeg er glad Eileif var med:
Nairo fulgte nøye med på hva Eileif holdt på med. Kanskje jeg kan sende Nairo opp neste gang vi kommer til en klatrecache? :p
En del av trailen går forbi en crossbane, og vi hørte lenge før vi kom dit at det var folk der. Antagelig var det et stevne av noe slag, så det var en cache vi måtte hoppe over, det var stappfullt av folk over alt.
Men det var veldig moro å stå og se litt, de hopper høyt de tøffingene! Nairo synes ikke det var like moro med alt bråket, så det var ikke lenge vi ble stående.
Den siste biten tilbake til bilen var en slakk oppoverbakke, ser ut som Nairo synes det var tungt å dra på Eileif 😉
En fin liten tur på 3,5 km og 12 funn. Skulle gjerne vært ute mer i dag, men vaskemaskinen ropte på meg, og det er jo alltid andre småting som må gjøres. Så da bærer det heller ut igjen i morgen. Turen i dag var forresten turdag nummer 26 i år, så jeg ligger fremdeles litt bak skjemaet på 2 turer i uka, men det satser jeg på å ta igjen på noen av fridagene fremover i vår.
God lørdag, alle sammen!
-
Ovenifraogned-genseren er ferdig
Så ble jeg endelig ferdig med ovenifraogned-genseren.
Og jeg er egentlig ganske fornøyd! Okay, så er ikke kantene ytterst på ermene kjempefine. Og jeg kunne ha festet trådene litt penere på baksiden (det kan jeg jo faktisk gjøre noe med). Og genseren passer! Fin i lengden, både ermelengde og totallengde. Jeg er egentlig ikke så glad i sånne vide ermer, men jeg var jo klar over fra begynnelsen at det er sånn ermene blir på en genser strikket ovenfra og ned.
Den originale genseren strikkes i ull på tykke pinner, men jeg ville ha en tynnere genser som jeg kunne bruke til daglig, så jeg fikk god hjelp av sjefen min til å regne om til en brukbar størrelse.
Og bruke den skal jeg så absolutt, tenker det blir fint med en mørk brun eller lys beige singlet under.
Oppskrift:
Størrelse:
14/16 år (S/M) L/XL (min, ca M/L)
Plaggmål:
Overvidde 96 (112) 122 (har ikke målt) cm, hel lengde 52 (55) 58 (har ikke målt cm), ermelengde på undersiden 48 (50) 50 (har ikke målt) cm.
Garn:
URBAN (40 % alpakka, 40 % merinoull og 20 % nylon, i nøster á 100 g) fra CRIA AS: 500 (600) 700 g farge 1 = sort pepper nr. 4005 og 200 (300) 300 g farge 2 = mørk plomme nr. 4010. Jeg har brukt Gjestal Bomull sport farge 1 = 300 (lys) og farge 2 = 375 (mørk), men jeg aner ikke hvor mye jeg har brukt.
Pinner:
Rundp nr. 9 (rundp. nr. 4).
Strikkefasthet:
10 m glattstrikk på p 9 = 10 cm i bredden. Jeg tror jeg har 20 m på 10 cm.
Rillestrikk og glattstrikk.
OBS:
Genseren strikkes ovenfra og ned i to deler = ermer/forstykket og ermer/bakstykket. Sys sammen til slutt på skulder/ermene og underermene/sidesømmene.
Tips:
Hvis du ønsker, kan du ta m til bolen, både fra forstykket og bakstykket over på rundp og strikke bolen rundt i glattstrikk fra ermene og ned.Ermer/forstykket:
Legg løst opp 144 (156) 160 (260) m med farge 1. Strikk rillestrikk frem og tilbake på p til arb måler 18 (19) 20 (20) cm. På neste p fra retten felles 48 (50) 50 (86) m, strikk 48 (56) 60 (88) rette m, fell av de resterende 48 (50) 50 (86) m på p. Skift til farge 2 og fortsett bolen med glattstrikk til arbeidet måler 47 (50) 53 (53) cm. Skift til farge 1, og avslutt med 5 cm rillestrikk. Fell løst av.Ermer/bakstykket:
Strikkes som ermer/forstykket.
Tips: Hvis du ønsker bakstykket litt lengre enn forstykket, strikker du 10 cm lengre med glattstrikk til arbeidet måler 57 (60) 63 (63) cm, før du avslutter med 5 cm rillestrikk i farge 1.Montering:
Damp delene lett fra vrangen. Halsåpningen skal være ca. 27 (28) 29 (29) cm. Sy sammen skulder/ermesømmene, deretter underermene/sidesømmene. Fest alle tråder godt.(jeg må innrømme at jeg ikke har dampet en eneste maske, men jeg ser at jeg må gjøre det for å få sømmene pene, de ruller seg litt)
-
En sangfugl i skogen
Siden Eileif tok gårsdagens skogstur med Nairo (jeg var og handlet på Nordby, æsj og fysj!), var det min tur i dag. Heldigvis slapp jeg regnværet de måtte gå i i går, tjihi :p
Valget falt på en liten men nydelig tur langs vannene i Trollskogen, like ved svenskegrensa. Første gang jeg gikk her var i mai i fjor, da en cachekollega og jeg fikk FTF på en nypublisering. Jeg har også gått her etterpå, men i dag valgte jeg den samme turen som første gang.
Det var helt stille i formiddag, bare noen fugler som kvitret i trekronene. Vannene lå blikk stille:
Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at området huser noen dyr jeg ikke er spesielt glad i:
Spor etter villsvin! Over alt!
Og det var da ønsket om å delta i fuglenes kvitring slo inn. Jeg pleier sjelden å gå inn for å lage lyd når jeg er ute og går i skogen, jeg synes det er mye mer moro å høre på naturen enn å overdøve den. Men er det noe jeg IKKE vil møte på, så er det villsvin. Så da ble jeg en sangfugl i skogen, og jeg pratet unormalt mye til Nairo underveis også. For disse ekle dyrene vil jeg helst skremme bort!
Men vi kom oss frem til det innerste vannet uten å se snurten til en eneste gris, heldigvis:
Her satt vi oss ned og hadde en stille stund, for nå ville jeg høre om jeg hørte noen dyr. Det eneste jeg er sikker på at jeg hørte, var en storfugl.
Nairo tittet utover vannet for å se om han kunne se noe interessant:
På vei tilbake fortsatte jeg syngingen, og plutselig hørte jeg noe inne i skogen. Dette er en ganske åpen skog, så det er lett å se langt, men jeg klarte ikke se hva det var som laget lyd. Så det var bare å øke syngevolumet og å gå så fort det var mulig å gå på denne smale stien som buktet seg opp og ned over koller og ned i små myrer.
Midt på stien fant jeg dette:
Noen som vet hvilket dyr dette kommer fra? Det er ikke villsvin, det er jeg ganske sikker på. Mistenker at det er en eller annen storfugl.
Selv om jeg hadde det rimelig travelt med å komme meg tilbake til bilen, så kunne jeg ikke bare gå fra disse kanadagjessene uten å ha tatt bilde av de:
De svømmer på vannet, midt på bildet. Og de sa klart og tydelig ifra at de ikke ville ha oss der, så det var ikke lenge jeg forstyrret de.
Jeg liker ikke at det er så mye villsvin i turområdene her omkring, å føle seg utrygg når man vil ut i skogen og kose seg er bare pyton. Så nå får jeg finne ut hva slags oppførsel som er den beste hvis jeg mot formodning skulle møte på de en gang, skrekk og gru.
-
Bøkene som ble lest i mars
En ny måned ligger bak oss, og her er bøkene jeg leste i mars.
Jenta på klippen av Lucinda Riley:
Grania Ryan har forlatt samboeren i New York etter at hun mistet sitt ufødte barn. Nå søker hun trøst hos familien hjemme i Irland. En dag hun er ute og går, får hun øye på en liten jente helt ytterst ute på klippen. På det tidspunktet vet hun ikke at Aurora Lisle skal komme til å forandre livet hennes. Det viser seg at familien Ryan og familien Lisle har en lang felles historie, men dramatiske hendelser i fortiden har ført til at det er ondt blod mellom dem. Det er til slutt Aurora og hennes bemerkelsesverdige vesen som sørger for å forene de to familiene. I mellomtiden får vi være med på en spennende reise gjennom historien, der et hittebarn i London spiller en avgjørende rolle. En stor fortelling om sorg og tap, men også om kjærlighet og håp. Jenta på klippen er en handlingsmettet og gripende «good read» med handling fra England, Irland og New York, og med flere parallelle historier som spenner fra 1914 og fram til i dag.
Og her er min dom:
Alt ligger til rette for en god bok: et rikt og godt beskrevet persongalleri hvor man føler at man kjenner hver enkelt person, vakre omgivelser, og kjærlighet. Litt historie, litt nåtid. Men for meg blir boka litt for full av klisjeer, svake unnskyldninger og forutsigbarhet, bortsett fra et par overraskende vendinger underveis. En sterk 3’er på terningen.
Det ble to bøker i mars også, og Jaget av ilden av Alex Kava er den siste:
En kald vinternatt begynner en lagerbygning i Washington, D.C. å brenne. Etterforskerne ser umiddelbart likheter med en rekke andre branner som har funnet sted i området i det siste. Det er imidlertid én stor forskjell: Nå dreier det seg om en mordbrann. Det lokale politiet hevder at den skyldige er en ung, hvit mann, en som trenger å få utløp for sinne eller seksuell frustrasjon. Men da profilereren Maggie O´Dell blir kalt inn, kan hun bare trekke én konklusjon av alt hun ser – dette er verket til en langt farligere person, en iskald, kalkulerende forbryter.
Jeffery Cole, en journalist som er på jakt etter sitt store gjennombrudd, er også på brannstedet. Han får øye på Maggie og bestemmer seg for å la henne bli en del av reportasjen hans. Og han begynner med å grave opp saker fra fortiden som hun helst vil glemme.
Etter hvert som brannstifteren blir mer og mer modig, begynner Maggies yrkes- og privatliv å kollidere på en urovekkende måte. Drapsmannen er kanskje mye nærmere enn hun noen gang kunne ha forestilt seg…
Jeg var veldig splittet når jeg leste denne:
Gjennom hele boka har jeg lurt på om jeg liker den eller ikke. Forfatteren skriver at dette er den tiende boka om denne hovedpersonen, og selv om jeg kanskje hadde blitt litt glupere av å ha lest de ni foregående bøkene, føler jeg ikke at det egentlig trengs. Men cliffhangeren på slutten av denne boka inviterer jo til å lese neste i serien. Men det tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre.
En helt grei bok, er vel den eneste konklusjonen jeg klarer å dra. Terningkast 3.Nå er jeg i gang med en turbok, og det er befriende deilig å lese noe konkret og reelt. I tillegg har jeg totalt 11 bøker som venter, og ingen nye bokhyller.