Frivillig tortur

På en helt vanlig søndag velger man frivillig å stå opp halv seks på morgenen, for å cache. Høl i hue og helt på trynet, spør du meg. Men så må man jo være litt gal for å holde på med denne cachingen. Og som om det ikke var nok, så var det cacher med høy D/T-rating som sto på planen. Enda mer høl i hue, og tortur på flere nivåer. Joda, selvsagt er det helt frivillig. Dette er cacher jeg aldri i livet ville prøvd meg på alene, og jeg har ikke blitt plaget av å se at de har vært grønne på kartet mitt. Så egentlig kunne jeg holdt meg hjemme og kost meg med en stille og rolig morgen.

Istedenfor ble det en rimelig hektisk halvannen time hjemme før jeg satt meg i bilen og kjørte til avtalt møtested, bare et par-tre minutter forsinket. Der ventet Raymond og Lisa på meg, og siden jeg visste at det var krevende terreng vi skulle i, lot jeg Nairo være i bilen.

Raymond og jeg fikk logget to cacher på vei inn til den første utfordringen, og der var det helt klart fin utsikt:

Lisa og Raymond gjør seg klare og lurer på hvordan vi skal angripe torturområdet:

For det er virkelig tortur å lete i sånt som dette:

Man må være sikker på hvor man setter beina, man skal gjerne lete innunder og innimellom og bortimellom, og man blir ofte stående med rumpa høyere enn hodet. Man krabber og kryper og åler seg frem, og får vondt både her og der.

Men etter en times tid kunne Raymond triumferende løfte frem cachen, og vi var strålende fornøyde alle tre!

Så var det videre til neste utfordring, som helt klart var verre enn den første. Allikevel lavere i både D og T. Men på sted nummer to var det mye mørkere, våtere og generelt mer utrivelig å lete, vanskeligere å finne fotfeste, og større hulrom å lete i. Noe Lisa viser et godt eksempel på her:

Og Raymond var også flink til å utforske de litt mer utilgjengelige delene av området, ser dere han?

Han ligger flatt på ryggen på den lyse steinblokka midt i bildet, og har den gråspraglete blokka rett over seg.

Etter en times tid ga jeg opp og returnerte til Nairo, imens Lisa og Raymond fortsatte letingen. Nairo og jeg gikk til starten på trailen, fant en cache, DNF’et en annen og hoppet over flere. Det begynte å bli varmt, og jeg var sliten og sulten, så jeg ville hjem.

Møtte Lisa og Raymond idet de skulle dra, de hadde ikke funnet den jeg forlot. Men for meg ble det 4 funn i dag, hvorav den ene altså var en skikkelig vriompeis, som ikke bare torturerte meg med frustrasjon over mange potensielle gjemmesteder, men også med skrubbsår både her og der som kommer til å utvikle seg til fine blåmerker om ikke lenge. Kanskje jeg skulle cache oftere på steder som dette, for å slippe å bruke selvbruning på beina? 😉