Høyt oppe og litt under middels

Om torsdag fikk jeg dratt innom senteret en tur etter jobb, og for første gang synes jeg det var vondt å se på alle forslag til farsdagsgaver. Jeg har levd i 38 1/2 år uten pappa og klart det alltid har vært sårt å “bare” kjøpe en blomsterbukett til graven hans, men nå traff det meg skikkelig at jeg ikke får skjemt han bort med en gave. Men roser skal han alltid få, gratulerer med dagen, englepappaen min <3

Jeg hanglet meg gjennom jobb både torsdag og fredag. Fredag dro jeg hjem fra jobb og tok livet med ro, før jeg dro tilbake til byen på kvelden. Er jeg på sydsiden i byen på kvelden, MÅ jeg ta et bilde som dette:

Hvorfor jeg var på sydsiden? Jo, jeg skulle endelig få se og høre Maria Mena live! Det har jeg hatt lyst til i gudene vet hvor mange år, så da billettene ble sluppet i mars, gadd jeg ikke engang å prøve å få med meg noen, jeg bestilte sitteplass til meg og kun meg (for jeg klarer ikke stå i 2 timer, og ikke hadde jeg sett henne hvis lille jeg skulle stå blant normalhøye folk). Og for en konsert! 760 mennesker:

Og jeg koste meg fra start til slutt, med både smil, latter og tårer. Dama er nydelig på alle måter, og da hun i tillegg spilte begge mine favorittlåter, måtte jo bare kvelden være perfekt:

Jeg lever fortsatt på den magiske opplevelsen denne konserten var, men resten av helgen har vært tung. Formen er fremdeles ikke bra, lite søvn har ikke hjulpet, og jeg har rett og slett bare vært nedfor. Og det er det lov å være en gang i ny og ne, så lenge man ikke blir der nede over lengre tid.