Telttur i Tresticklans Nationalpark
Teltturen var jo planlagt til forrige helg, men smertene jeg hadde da gjorde at vi utsatte turen på ubestemt tid. Værvarselet var like bra denne helgen, så i går formiddag kjørte vi mot Ed i Sverige og Tresticklans Nationalpark. Vi har gått i dette området før, da har vi gått til DNT-hytta Budalsvika på norsk side. Denne gangen bestemte vi oss for å gå en merket runde i nasjonalparken pluss et lite stykke ekstra.
Etter å ha stoppet og funnet en cache på vei mot parkeringsplassen til parken, la vi i vei med fulle sekker:
Ikke langt etter parkeringsplassen står det informasjonstavler om området:
Hver gang vi går her må vi nedom en bitteliten odde i vannet Stora Tresticklan sånn at Nairo får drikke:
Og man er ikke Finsk Lapphund på skogstur uten å få et raptusanfall i lyngen:
I tillegg til å kunne gå til Budalsvika, så går det en merket rundtur i nasjonalparken. Det var denne runden vi fulgte i går, og etter en stund tok vi av og inn på en merket løype som går videre sørover og ut av parken. Vi skulle ikke fullt så langt dog, men et lite stykke. En stund etter at vi tok av kom vi til Bråtane. I Kulturminneboka mi står det blant annet dette om Bråtane: Bråtane nämns första gången 1739 i samband med att gruvdriften ved Orshöjden startade. En skrift från 1750-talet berättar att när gruvfolket kom hit så fanns det endast en “sparrestuga” (ryggåstuga) med jordgolv samt ett grovt tillyxat bord gjort av soldaten Rävendal. Otto Andersson med familj blev de sista som var bosatta här året om och de flyttade 1904.
Stort sett er det fine stier og mye flatmark i parken, men av og til dukker det opp bakker som virker som om de aldri tar slutt:
Neste stopp var Orshöjden. Dette er Dals-Eds kommunes høyeste punkt med sine 275 m.o.h, og det har tidligere stått et utkikkstårn her. Nå så vi bare jernfestene i fjellet og utsikten er borte blant trær, men det har kommet opp en stor og fin varde der:
Og når man er ved en varde må man jo legge på stein. Denne gangen ble det en stein for Eileif, en stein for meg og en kongle for konglomanen Nairo:
Etter et par kilometer til kom vi til overgangen mellom vannene Orstjärnet og Kleningen. Dette var målet vårt, og vi fant en brukbar teltplass på en liten odde ut i Kleningen:
Vi hadde ikke gått noe særlig lengre enn vi gjør på en normal skogstur, men Nairo var sliten og sovnet i lyngen:
Det var fin utsikt i området vi lå:
Etter å ha kost oss med Bergstrøms Haldenpølser og Bergstrøms potetsalat var vi vitne til en tidlig solnedgang bak åsen foran oss:
Nairo våknet litt og var iherdig med å rydde opp i kvister og røtter på leirplassen vår:
Men etter en stund tok trøttheten overhånd igjen og han sovnet faktisk med hodet i hånda mi:
Her ser dere kartet for turen vi gikk fra parkeringplassen og inn til der vi slo leir:
Ikke mer enn noe over 6 km, men det var fryktelig varmt i går, og med tunge lass på ryggene våre var det en god trimøkt.
Vi slet veldig med å sovne, både Eileif og jeg. Ikke lå vi særlig godt, og vi la oss såpass tidlig at vi egentlig ikke var kjempetrøtte. Så vi var litt redde for at vi skulle våkne midt i natta, men når vi først sovnet, sov vi faktisk til klokka var 0530 i morges. Da sto vi opp til en nydelig soloppgang over vannet:
Etter litt frokost pakket vi sammen og la i vei tilbake mot bilen ved 0730-tiden. Vi skulle da gå tilbake til den merkede rundturen og fullføre den. Det er en del våte områder i parken, heldigvis er det noen som legger ut planker og bygger “broer” over disse:
Man skal jo ikke fjerne noe i nasjonalparker, så nedfallstrær blir liggende stort sett der de ramler. Ramler de over stien blir de enten delt opp akkurat der stien går, eller så lager man en ny sti utenom treet. Dette treet lå helt inntil stien og det har absolutt “rørt på seg” etterhvert som det har tørket:
Store deler av tilbaketuren i dag gikk langs vannet Store Tresticklan. På en fjellknaus ved vannet står det en haug med “baby-varder”. De var altså så søte der de sto 🙂
Og litt tilbake til dette med trær igjen, det er ikke alle trær som har hatt en lett eller en rett “oppvekst”:
Her er kartet for dagens tur fra teltplassen og tilbake til bilen. Sammenligner dere dette med kartet over, ser dere at vi har gått lengre mot øst i dag, men nesten like langt som i går:
Vi var hjemme så tidlig som ved 11-tiden i formiddag, og har hatt nok av tid til å kjenne at muskler og ledd har vært i bruk. Men vi har hatt en utrolig fin tur, og det frister så absolutt til gjentakelse!
Det som har overrasket meg mest, og som jeg kommer til å leve lenge på, er hvordan Nairo har reagert på å være på telttur. Jeg er overbevist om at hvis han har levd før, så har han vært ekstremt mye på telttur, for det virket som om han var i sitt rette element på denne turen. Nairo pleier ALDRI å slappe av når vi tar pauser ute på skogsturer, i går sovnet han jo nesten med en gang vi hadde slått leir. Og i natt sov han hele natten i “forteltet” (vi hadde det åpent mellom oss og “forteltet” og lukket ut av teltet), det kom ikke en eneste lyd fra han gjennom hele natten. I tillegg har han spist alle måltidene sine, og han har ikke hatt stressmage i det hele tatt. Jeg er så imponert over han at jeg har ikke ord!
Nå er jeg lysten på å planlegge neste telttur 🙂
4 Comments
Siv Anita
Det så vanvittig koselig ut. Og så nydelig det var ved vannet.
Noen har lært meg noe om oppsetting av telt; man skal visst nok finne ett mosedekt område å sette opp teltet, sånn at det blir mykt og fint under liggeunderlaget. Det tipset skal jeg prøve neste gang. Vedkommende sa også, at i granskog, går det ann å lage “fjærmadrass” av grankvister, men det forutsetter jo at det er lov å røre skogen. Skal prøves det også! Det nytter bare ikke å legge liggeunderlaget oppå steinharde bakken, da blir det som å ligge på gymsalgulvet, slik vi gjorde i barndommen… skrekk og gru!
Så flott at broene var over vann… 😉 *ler*
Det er så koselig å se alle de flotte bildene, Kjersti, veldig koselig!
En dag skal jeg komme sørover igjen, en dag…
Kjersti
Siv Anita: Det var vanvittig koselig og frister absolutt til gjentakelse!
Mose fantes det ikke i nærheten av vannet der, og som du sier, så kunne vi ikke lage grankvistmadrass. Vi lå forsåvidt heller ikke på steinhard bakke, vi lå i lyng, og har nå lært at lyngkvister ikke gjerne bøyer seg og at de også stikker 😉
*ler* Ja, jeg er generelt mer glad i overvannsbroer enn undervannsbroer, men jeg takler jaggu sistnevnte også! :p
Så bra at du synes det, det setter jeg STOR pris på å høre!
Og du er hjertelig velkommen, som alltid!
Siv Anita
Pluttttttselig en dag stikker jeg innom…. 😉
Kjersti
Siv Anita: Tviler ikke 😉