-
Ikke helt min sommer
Lenge mellom hver gang jeg er innom her, men årsaken er ganske grei. Det har vært (og er) altfor varmt til å gjøre noe som helst, og jeg kan ikke forestille meg at det er interessant å lese om at jeg nesten befinner meg i flytende tilstand hver eneste dag. Tordenværet om søndag gjorde at det har vært litt færre varmegrader de siste to dagene, men det er fremdeles langt over min trivselstemperatur. Og det er en av grunnene for at dette ikke helt har vært min sommer, jeg fungerer rett og slett ikke i denne varmen. Det blir til stadighet lagt ut bilder av vinter og snøstorm på Facebook, hvor det skrives noe sånt som “Klag ikke, husk at vi snart får det slik” og lignende. Her hvor jeg bor er det ytterst sjeldent skikkelige snøstormer, men jeg fungerer bedre i normalt vintervær enn jeg gjør denne unormale sommeren. Puh!
Den andre grunnen for at dette ikke helt har vært min sommer (nei, den er ikke slutt enda, det er fremdeles halvannen uke igjen til jobb) er det tonnet med bekymringer som hele tiden kverner rundt i hodet. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal blottlegge alt her i bloggen, men det er enkelt å forstå at det dreier seg om økonomi: manglende inntekt og økende utgifter. Jeg er mester i krisemaksimering og i å alltid være forberedt på det verste, og det gjør at jeg er ekstremt sliten hele tiden. Grubler på løsninger både i form av planer, backup-planer, c-planer, d-planer, e-planer og til og med æ-, ø- og å-planer. Å ikke vite, å ikke ha kontroll, å ikke ha stabilitet, trygghet og forutsigbarhet er vel noe av det jeg hater mest her i verden.
For å komme meg gjennom dager så varme at man antagelig kan steke speilegg på asfalten og for å dytte tankene ut av hodet for en stund, så har jeg tittet på bilder fra tidligere somre. Kost meg med gode minner. Og istedenfor å legge ut i det vide og brede om Kjerstis elendige sommer 2014, ville jeg heller dele noen koselige ting med dere.
Sommeren 1980, sommeren før jeg fylte 7 år. Jeg skal ikke påstå at jeg husker noe som helst fra denne sommeren, men et bilde av pappa er alltid koselig:
I juli i 2003 var jeg en tur på Nordens Ark. Jeg tror dette var en av de første gangene jeg var der, og de påfølgende årene var jeg der minst en og gjerne også to ganger hvert år. Nå er det dessverre lenge siden jeg har vært der, og jeg gleder meg til jeg får mulighet igjen. Her er det en amurleopard som skaffer seg mat:
I 2004 holdt de på med byggingen av den nye Svinesundsbroen. Jeg husker ikke hvor lenge arbeidet pågikk, men ei venninne hadde en jobb i dette prosjektet, og i juni det året fikk jeg mulighet til å være med opp på buen over brua. Selve veibanen over fjorden var da ikke heist på plass, så for meg med høydeskrekk var det en svimlende opplevelse å klatre oppover der. Jeg klarte ikke å komme helt til toppen, men jeg er uansett superstolt over hvor langt jeg kom, og utsikten var upåklagelig:
Det ble sikkert grillet en haug med ganger sommeren 2006, og her sitter Arkas og lurer på om det ramler noe ned til han:
Etter at jeg kjøpte huset har jeg nesten ikke vært på hytta, men sommeren 2008 var Eileif, D og jeg en tur der ute. Jeg kan ikke huske sist jeg badet der, men gutta badet ihvertfall denne gangen:
Sommeren 2009 var vi en tur i Haugesund. Alltid koselig å være på besøk der, og akkurat dette året tok vi en tur til Bergen og akvariet. Og en av de tingene jeg husker best derfra var disse søte skapningene:
Den samme sommeren hadde vi sådd ørlite grønnsaker i hagen, bare for moro skyld. Og moro ble det da vi dro opp gulrøttene, for med litt fantasi har man både søte utgaver og litt på kanten-utgaver av de her:
Så kom sommeren 2010, og da var vi av ufrivillige grunner plutselig veldig ofte på hytta. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde så himla mye der, men kaos var det mens det sto på som verst. Heldigvis ser det mye bedre ut der nå, men sånn så det ut en stund:
Sommeren 2011 var Nairos første sommer, og jeg gjorde en innsats for å få han til å forstå at å svømme var fornuftig for å kjøle seg ned, og også rett og slett fordi det er morsomt. Utifra Nairos blikk her, tror jeg at jeg med sikkerhet kan si at han ikke synes det var det minste festlig i det hele tatt:
I juli 2012 la jeg ut på ekspedisjon sammen min Nord-Norske venninne, vi gikk Norge på tvers. Først i etterkant har jeg forstått hva jeg var med på, og jeg har faktisk bittelitt lyst til å gå turen igjen, bare for å bedre kunne ta inn over meg naturen og opplevelsen. Men skulle jeg noen gang gjenta turen, så vet jeg at jeg ikke kommer meg lengre ut enn dette:
I fjor var Eileif, Nairo og jeg på vår første telttur, og det fristet så absolutt til gjentakelse. Jeg har mange steder jeg har lyst til å gå, men i fjor gjorde vi det enkelt og la turen til en nasjonalpark ikke langt inn i Sverige. En herlig tur!
Siste bildet er også fra i fjor, fra min ferietur til Skjåk. Det er mange steder jeg har vært som jeg vil tilbake til, og Skjåk står høyt oppe på den lista. Ikke noe rart når naturen er så vakker som dere ser her:
Det har absolutt vært noen lyspunkter denne sommeren også, ikke misforstå. Men nå har jeg valgt å fokusere bakover, og så skal jeg prøve å skru om hodet mitt for å fokusere fremover etterhvert. Aller først må jeg ta tak i nuet.
Del dette på:
-
Gammelt, midlertidig og nytt
Vi har to trapper opp til verandaen, en fra gårdsplassen og en fra kjellernivå. Den fra kjellernivået blir så og si aldri brukt, mens den fra gårdsplassen blir brukt mye. Dessverre har den blitt farlig å gå på pga råte, noe som ikke er så vanskelig å se her:
Dere ser der at det nederste trinnet er fjernet, og dere kan også se på høyre side at et trinn har gitt etter. Ikke bra i det hele tatt! Så i dag satt Eileif altså igang med riving av trappa, og mens han gjorde det, kvalitetssikret Nairo pallene vi har fått, som midlertidig skal fungere som trapp:
Og her er det ferdige resultatet:
Ikke akkurat supervakkert, men den er trygg og stødig og derfor mye tryggere enn den som var der.
Av nye ting i hagen må jeg jo bare holde dere oppdatert på georginene mine, og de blomstrer! Her er en vakker hvit:
Og her er en vakker rosa:
Det er mye maur på de, vet ikke helt hvordan jeg skal få bort de krypene.Den nye klaserosen min er også i full blomst nå:
Faktisk tror jeg den er ganske lik rosen som står i bedet på andre siden av inngangsdøra, så da blir ikke symmetrien så gal allikevel 🙂Klematisen er også i blomst nå, så selv om den ikke er ny, slik som georginene og rosen, så hører den jo med siden jeg har med gamle ting i dette innlegget også 🙂
Fargen på bildet her lyver, for den er enda litt mer burgunder enn blålilla, men det var veldig vanskelig å få frem. Med blitz ble fargen altfor blå. Jeg synes også blomstringen er veldig tidlig på klematisen i år, men det har vel sikkert med den varme sommeren å gjøre.God lørdag!
Del dette på:
-
Vann er ukult
Jeg synes vi har fått vår dose av vann der vann ikke skal være og manglende vann der vann skal være. For litt over 4 år siden hadde vi en massiv vannlekkasje på hytta som resulterte i at alt av gulv måtte rives og byttes. Restaureringa pågår enda siden vi gjør jobben selv, men nå er det virkelig ikke mye igjen. Samtidig mistet vi vannet her hjemme da pumpa i brønnen sa takk for seg, og vi levde da uten brukbart vann i springen i ca 3 uker. Og samtidig fikk vi en liten taklekkasje pga mye snø, så vi hadde “dusj” på kontoret. I den perioden hatet jeg vann som pesten.
I dag var jeg flink husmor og vasket på badet i 2. etasje. Jeg var akkurat ferdig, og skrudde av dusjhodet etter å ha skylt over badekaret. Så hører jeg at det suser i vannrørene på en måte det normalt aldri suser her i huset. Jeg blir stående og lytte, og blir så oppmerksom på at det siger litt vann fra under badekaret og mot meg. Be meg aldri om å fjerne fronten på et badekar, for jeg vet ikke hvordan. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å få det av, og får så tatt tak i de nærmeste håndklærne for å starte med opptørking. Jeg ringer Eileif på jobb for å spørre hvor stoppekrana er, og får forklaring på det. Krana er selvsagt i råkjelleren, et rom jeg normalt aldri går inn i, men nå måtte jeg jo bare. Springer opp på badet igjen, og vannet fortsetter å piple, og jeg blir da oppmerksom på at det er varmtvann som renner. Så jeg fortsetter å pakke rundt med håndklær samtidig som jeg skrur på vasken på badet for å lette trykket.
Neste stopp var å ringe forsikringsselskapet. De hadde ingen foretrukne rørleggere, så jeg valgte enkelt og greit å ringe den rørleggeren jeg husket navnet på. De skulle sende opp en rørlegger og tipset meg samtidig om å dra ut sikringene til varmtvannsberederen, noe jeg gjorde. Samtidig satt jeg på krana på kjøkkenet og slo av krana på badet. Da tok det ikke lang tid før det sluttet å piple vann, men jeg rakk å ta et bilde av skaden først:
Ja, det er møkkete under der, jeg vasker ikke ofte nok under badekaret…Rørleggeren kom, og han fant fort ut at det var brudd i en kobling (jeg gjettet på en gåen pakning). Så etter 30-40 minutter var problemet fikset, og vi har nå vann igjen, kun på de stedene det skal være vann. Vannet er riktignok litt grumsete, men det er helt normalt når man har brønnvann og det skjer noe utenom det vanlige. Heldigvis har jeg gode naboer, så jeg har fått hentet et par 10 liters kanner sånn at vi har til Nairo, til matlaging og til tannpuss.
Dagens huskestue gjorde meg oppmerksom på tre ting, ting jeg egentlig var klar over, men som jeg av og til glemmer:
Jeg blir ekstremt lett stressa. Ikke sånn at jeg springer rundt meg selv og ikke helt vet hva jeg skal gjøre, men mer sånn at jeg springer og tenker og handler. Jeg tror at jeg legger steg for steg-planer mens jeg tenker, men det skjer så ubevisst at jeg ikke er sikker.
Jeg klarer faktisk å ta kontroll og fikse det som må fikses. Det tror jeg kommer av disse planene jeg antar at jeg legger, og at jeg på en eller annen måte klarer å tenke logisk, fornuftig og praktisk. Så det å skrive nettopp dette her håper jeg skal gjøre at jeg husker det i fremtiden og dermed har mer tro på meg selv at jeg faktisk kan, jeg også!
Jeg bruker lang tid på å roe meg ned etter å ha stressa og vært full av adrenalin. Først da vi spiste middag og jeg tittet på ettermiddagens reprise av en gammel Grey’s Anatomy-episode følte jeg at jeg var rolig igjen, at skuldrene senket seg, at pusten ble normal, at pulsen gikk ned og at hodet sluttet å gå på høygir.Og dere: NÅ vil vi ikke ha noe mer trøbbel med vann!
Del dette på:
-
Lite vann i elva
Vi har gått til Stenen i Enningdalselva mange ganger, og fra flere forskjellige utgangspunkt. I dag tror jeg vi tok den korteste veien vi noen sinne har gått, og selv om vi tok en rundtur, ble den på bare 5,5 km. MEN! For første gang siden mars har jeg gått tur på over 5 km! Jaggu på tide med tanke på at det ikke er lenge siden jeg nesten ikke gikk turer på under 5 km.
Bortsett fra et par uker med regn har denne sommeren vært varm og tørr ganske lenge. Det var tydelig å se der vi gikk gjennom skogen, skogbunnen var tørr og knaste under beina våre, og det var ytterst lite vann i elva når vi kom frem:
Selv om vi ikke gikk helt bort til Stenen og brua på Stenen, så er det liksom obligatorisk å ta bilde av den:
Fine gutta mine!
Nairo synes det var varmt i dag også, selv om det var grått. Men han var flink til å kjøle seg ned i elva og han er alltid flink til å drikke når vi er ute og går.Enningdalselva er jo en lakseelv, så dette er kanskje en lakseflue? Nymfe? Tror jeg holder meg til å gjette på insekt, jeg :p
Dette er ihvertfall en frosk eller en padde. Ikke engang de to vet jeg forskjell på. Ser du han der han ligger og trykker?
I skrivende stund høljer det ned ute, og forhåpentligvis kommer det såpass mye regn at brannfaren i skogen minsker, at alle vekster får det de trenger av vann og kanskje elva vokser seg ihvertfall litt større.Fortsatt god søndag!
Del dette på:
-
Dagstur til Skien
I går passet det endelig for både Annikken og meg at jeg skulle ta meg en tur til hennes del av landet, nemlig Skien. Siden jeg i all hovedsak gjør det jeg kan for å holde meg unna båter, droppet jeg både Strömstad-Sandefjord og Moss-Horten. Starten gikk hjemmefra ved 7-tiden på morgenen og jeg valgte Oslofjordtunnelen, fulgte så E18 et lite stykke før jeg tok av mot Siljan og så nedover mot Skien. 4 cacher ble funnet og logget underveis, slettes ikke dårlig siden jeg da nesten doblet antall funn i år. Nei, jeg har ikke akkurat cachet mye i 2014!
Bil-GPS’en tok meg trygt frem til Annikkens hus ved 1130-tiden, og som vanlig satt vi igang skravlingen fra første sekund og jeg tror ikke vi stoppet å skravle før jeg satt meg i bilen ved 19-tiden. Superduperkoselig!
Vi tok en tur til Brekkeparken sentralt i Skien, og her var det absolutt mye å titte på og lese om! Selvsagt var kameraet med også, og jeg må si det var deilig å kunne gå rundt og knipse bilder uten å ha en utålmodig hund på slep 🙂
Her er hovedhuset til Søndre Brekke gård:
Som dere kan lese i linken til museet, så står det en mengde gamle hus i Brekkeparken. Og en av de tingene jeg er mest imponert over (i tillegg til det faktum at husene fremdeles står etter flere hundre år!) er utskjæringer og utsmykningen på husene. Se bare her, på hver side av et lite vindu over en inngangsdør:
I ett av husene var det skikkelig luksus med “innendørs utedo” i 2. etasje. Det ser ut som om Annikken var litt skeptisk til om det kanskje satt noen der oppe? 😉
Museet har også tatt vare på gamle gravsteiner og minnestøtter, og akkurat denne skilte seg litt ut med sine engler øverst og hodeskalle nederst:
I hagen rett foran hovedhuset var det anlagt en søt liten labyrint:
Man går seg vel ikke akkurat vill i denne labyrinten, men jeg synes det var en artig måte å ha blomsterbed på, selv om jeg ser at det krever mye vedlikehold.Over hovedinngangen til hovedhuset fant vi denne festlige varianten som avslutning på takrenna:
Og dette nydelige vinduet satt i et av de gamle laftede husene:
Jeg hadde aldri forventet at jeg skulle se hjerter i hjørneutsmykningen på et gammelt hus!
Etter vandringen hit og dit i parken satt vi oss på Brekkeparken kafé og inntok en nydelig sommertallerken med forfriskende isvann, noe som virkelig trengtes i varmen:
Vi valgte å ikke sitte så vi så utover byen, rett og slett fordi det ble altfor varmt, men jeg fikk tittet utover før vi gikk, og selv om Skien er en litt større by enn Halden, så så jeg likheter i utformingen av bysentrum.Like ved inngangen til parken ligger det også en cache, og den ble tatt ved hjelp av min elendige mobil-app. Heldigvis var cachen ikke altfor vanskelig plassert, og dermed fikk også Annikken sett en cache 🙂 5 nye funn på meg totalt, pluss at jeg tok med meg en TB som skulle til Danmark, nå ligger den her i Halden, litt nærmere målet sitt.
Vi kjørte så hjem til Annikken igjen for mer skravling. Og selvfølgelig for masse hundekos! Vakre Storm:
Og skjønneste Nova, som synes det var helt greit å ligge i skyggen under bordet:
På vei hjemover klarte jeg å kjøre bittelitt feil et par ganger (bil-GPS’en ville nemlig at jeg skulle ta Horten-Moss), men jeg parkerte hjemme ved 23-tiden, og hadde da lagt ca 54 mil bak meg. Det er altså ikke avskrekkende langt mellom Halden og Skien, og jeg har så absolutt lyst til å gjenta dette flere ganger! Tusen takk for en herlig dag, vennen!Del dette på:
-
Midlertidig arbeidsledig
Noen blogginnlegg skriver seg selv. Noen blogginnlegg “skriver” jeg i hodet mens jeg opplever noe. Noen blogginnlegg skriver jeg underveis mens jeg skriver de. Og noen blogginnlegg grubler jeg på hvordan jeg skal skrive i så lang tid at jeg grubler de ihjel og ikke aner hvordan jeg skal skrive de. Jeg har et innlegg liggende som kladd her i bloggen, det har ligget siden desember og jeg aner ikke hvordan jeg skal skrive for å få formidlet det jeg vil si. Innlegget du leser nå har jeg også grublet ihjel, så det får bare bli som det blir.
Jeg ble arbeidsledig 1. juli. Jeg var jo klar over dette, engasjementet mitt var jo bare for 6 mnd, men det var allikevel litt rart å gå ut døra den siste dagen og ikke være 100 % sikker på hva som skjer fremover. I en bisetning må jeg jo forsåvidt nevne at jeg har vært innom et par ganger etter den siste dagen også, men det var bare for å fikse småting som ikke tok mange minuttene.
Jeg har fått muntlig beskjed om at jeg får en 50 % midlertidig stilling etter sommerferien, så jeg starter opp igjen rundt midten av august. Og det er jeg jo superglad for! Jeg trives så utrolig godt på jobb, både med oppgavene, sjefene, kollegaene og de som går på skolen, og selv om den realistiske og pessimistiske meg sier at jeg nok ikke har jobb der til jeg går av med pensjon, så sitter den lille optimistiske stemmen og sier at den håper på det. For selvsagt håper jeg på det! Selvsagt håper jeg at en eller annen høyere makt endelig kan synes at denne lille familien nå har fått nok motgang og hjelpe oss litt på vei. Men man må kanskje tro på disse høyere maktene for at de skal hjelpe til?
Men nå har jeg altså arbeidsledig sommerferie. Jeg har søkt om dagpenger, jeg klarer ikke helt å nyte de trykkende varme dagene vi har for tiden (det hadde jeg ikke klart uansett altså, jeg er ikke glad i sånn varme), og hodet jobber konstant på høygir for å finne løsninger på økonomiske problemer, både på kort og lang sikt. Det ordner seg vel for snille gutter og jenter, gjør det ikke?
Del dette på:
-
Hageglede
Jeg vet jeg sutrer en del når det gjelder hagen min. At jeg må luke, at jeg har en overflod av lupiner, at ingenting blir som jeg hadde sett for meg. Men, tro det eller ei, det er en del glede i den hagen også!
Som nevnt før, har jeg jo et bed på hver side av inngangsdøra. Når jeg kjøpte huset var det en rosa klaserose og en lilla klematis i hvert bed, og jeg plantet selv en hvit campanula i hvert bed også. I bedet med minst sol stortrives klematisen og klaserosen har det nogenlunde greit, mens campanulaen ikke ville i det hele tatt. I bedet med mest sol stråler campanulaen, klematisen har blitt litt pinglete og klaserosen sa i vinter totalt takk for seg. Jeg har ventet for å se om det kanskje ville komme rotskudd fra den, men nei, ingenting. Så i dag kostet jeg på meg en bonica rosa klaserose for å erstatte den som er død. Nesten umulig å få et bilde i fokus av den, men her er den ihvertfall:
Jeg holdt forresten på å kjøpe en lilla klaserose istedenfor denne, den lilla var altså så utrolig lekker! Men det får bli en annen gang.Rett foran den nye rosen vokser altså campanulaen. Legg merke til Nairos konglelager i bakgrunnen 😉
Her er rosen i bedet på andre siden av døra. Aner ikke hva slags rose det er, men vakker er den!
Jeg har en gigantisk rosebusk nede i hagen som jeg tror er en Hurdalsrose. Den har stort sett avblomstret, men en og annen blomst er igjen. Om denne tilhører Hurldalsrosen eller om det er en helt annen rose har jeg ikke peiling på, men den er vakker, den også:
I tillegg til to epletrær, så har vi også noen bærbusker: en med stikkelsbær, to med røde rips, en med hvite rips, en med bjørnebær som fremdeles er under etablering, men det ser ut som om vi kan få noen bær i år, og to med solbær. Og solbærene er allerede i ferd med å modnes:
Det er forresten bare å si ifra hvis det er noen som har lyst til å komme og plukke etterhvert som de forskjellige bærene og eplene blir modne. Vi bruker det ikke selv, og det er nesten litt trist å bare la alt henge til det råtner. Men bjørnebærene får dere ikke altså! 🙂Og så er det jo georginene mine da, som jeg er så spent på! De har virkelig grodd seg til og det har kommet noen knupper:
Gleder meg til de første blomstene kommer!Del dette på:
-
Denne har jeg lyst til å vinne!
Det er ikke ofte jeg kommer over gode blogger lenger, men av og til har man flaks og ender opp hos noen man virkelig liker fra første setning. EventyrElin er en slik blogg, og selv om hun også skriver om ting ganske langt utenfor mitt interessefelt, så skriver hun så bra at selv de innleggene blir interessant å lese. Så liker du å lese om livet i nord, friluftsliv, hverdagsgleder og -opplevelser, mammalivet til tre gutter og en baby på vei, ja da anbefaler jeg så absolutt EventyrElin!
Nå har hun en giveaway, og det er ytterst sjeldent jeg sier nei til å være med på en konkurranse.
Jeg har selvsagt vært innom dialekttempen.no, og jeg ble litt skuffet over at de ikke hadde en gradestokk med Halden-uttrykk på. Men jeg synes det var veldig moro å finne Aremark der inne! Allikevel er det Tromsøtempen jeg ønsker meg hvis jeg skulle være så heldig og vinne:
Eileif har selvsagt tittet på uttrykkene, og han kjenner de igjen alle sammen 🙂Tror jeg allerede vet hvor denne skal henge hvis jeg er så heldig at jeg vinner! 🙂
Del dette på:
-
Mat- og havnefestivalen 2014
Denne helgen er det den årlige Mat- og havnefestivalen på sydsiden i Halden, og som vanlig var jeg ikke interessert i å gå glipp av den. Men i etterpåklokskapens lys kunne vi like gjerne droppet det, for når jeg kjapt leste gjennom blogginnlegget fra festivalen i fjor, var det absolutt ingen endring til i år, bortsett fra at min kjære var med i år og så var det et par boder mindre i år enn i fjor.
Været var like dårlig som i fjor. Bodene i år besto av en med spekepølser og 5-6 boder med diverse “juggel”, leker, strikkede plagg (det er fremdeles et par jakker jeg har fryktelig lyst på), og capser, t-skjorter og boxere med diverse tekster og trykk.
Det var færre båter enn i fjor også.I år hadde de droppet kupongheftene til matbodene, så nå betalte vi direkte i hver enkelt bod. Vi spiste Haldenpølse med potetsalat fra Bergstrøm, pulled pork i pita og gyros som varmretter og en panna cotta til dessert. Mett ble jeg, og herligheten kostet totalt kr. 235,-. Dyrt ja, men verdt det én gang i året.
Men nå håper jeg inderlig at de som arrangerer dette tar noen grep og gjør noen endringer. Jeg ønsker meg en festival med enda mer fokus på mat man kan kjøpe med seg hjem, f.eks. boder med hjemmelaget syltetøy og alt sånt. De klarer det jo på julemarkedet på festningen hvert år, så det må da gå an å få til noe sånt på denne festivalen også? Og når det først er såpass mange boder med “juggel” (hvor det samme går igjen i hver eneste bod), så kan man vel kutte ut ihvertfall 2-3 av de og heller ha hjemmelagede smykker, treleker, lokale strikkeprodukter eller lignende? Og jeg ønsker meg også at det blir trykket opp foldere med menyen til de enkelte matbodene slik som det har vært tidligere år, for nå var det jo håpløst å få en oversikt over hvem som serverte hva uten å måtte gå rundt og rundt på torvet.
Så i år er min konklusjon: god mat (som vanlig), men ellers totalt mislykket, og det har ingen ting med været å gjøre.
Del dette på:
-
Har jeg blitt lat?
Jeg lurer på om jeg har blitt lat. Hvis jeg hadde vært skikkelig lat, hadde dette innlegget stoppet etter første punktum, men siden innlegget fortsetter er jeg vel ikke helt bortenfor all redning. Men noe har så absolutt skjedd, og da tenker jeg spesielt på turfronten. I fjor gikk det ikke en uke uten at jeg planla den kommende (og gjerne de neste) helgens tur. Sjekket værmeldingen og studerte kartene på ut.no for å finne beste mulige tur utifra hvilken tid vi hadde til rådighet og om vi ville gå en runde, frem og tilbake til noe, i skogen eller langs havet. Om vi ville gå en kjent og kjær tur, eller om vi ville utforske nytt terreng. Så langt i år er det ikke sånn.
Manglende motivasjon? Egentlig ikke. Nairo er på sitt mest lykkelige når vi er på tur, og selvsagt vil jeg se han lykkelig. Se han få raptusanfall i vannkanten eller i lyngen, se han speide innover blant trærne fordi han hørte noe, se han gå med snuta klistret i bakken fordi han følger et spor etter noe bare han vet hva er, se han lyse av stolthet mens han bærer en kongle eller når han kommer seg opp en bratt skrent.
I tillegg skriker alle fibre i meg etter å komme meg ut på cacheturer igjen. Jeg har ynkelige 8 funn så langt i år, og det er egentlig bare flaut.Dårlig økonomi? Økonomien har absolutt en avgjørende betydning. For selv om turen i seg selv ikke trenger å koste en krone, så koster det å kjøre dit jeg vil gå tur. Nå mener jeg ikke at alle turer må foregå langt borte fra hjemmet, men turene her i nabolaget er de vi går når vi ikke har tid til noe mer. Og det er dessverre sånn at regninger, mat og andre utgifter må prioriteres foran bensinutgifter til fritidsbruk.
Lite tid? Jeg må si egentlig ikke på dette også. Helgene står stort sett fritt til min disposisjon, husarbeid og det lille jeg gjør av hagearbeid kan gjøres av og til og innimellom.
Fra Norge på tvers-turen sammen med Siv Anita i juli 2012For høye krav? Definitivt en medvirkende årsak. Av en eller annen idiotisk grunn sier hodet mitt at å finne én cache på en liten tur ikke er nok, og at turene som ligger i nærheten, men som allikevel ikke er en av de vi går oftest, ikke er bra nok. Jeg tar meg selv i å titte på bilder fra tidligere opplevelser, å lese blogginnlegg fra venner som ikke bor i flate Østfold og som derfor har mye mer spektakulære turer enn hva vi får, å drømme meg bort i forslag til 3-dagers fotturer på tidligere nevnte ut.no, å se på bilder fra de fantastiske turene venner poster på FB. Og da er liksom ikke svippturen i “naboskogen” noe fristende.
For komfortabelt i sofaen? Hvis klokka rekker å passere 10 på en fridag uten at jeg har kommet meg igang med noe, ja da er sofaen absolutt altfor komfortabel. Det er akkurat som om all energi fosser ut av kroppen og at det oppstår et magnetfelt mellom sofaen og meg som det er umulig å slite seg bort fra. Det eneste som får meg opp av sofaen og ut på tur etter det tidspunktet er disse småturene med Nairo i nabolaget eller hvis jeg har avtalt en tur sammen med noen.
Fra telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli 2013Dårlig kondis? Jeg vil ikke si at det er en grunn til at jeg har blitt lat, det har blitt en konsekvens. Det er ingen tvil om at det hadde vært verre å legge ut på en lang dagstur nå enn det var for et år siden, og det sitter selvsagt en liten fyr på den ene skulderen min som sier at det er mye mer behagelig å bli i sofaen enn det er å gå seg sliten en hel dag. Men jeg vet også av erfaring at det ikke skal så mye til for å orke litt mer for hver tur, så dårlig kondis er hverken en unnskyldning eller en forklaring.
Mangel på turselskap? Jeg har jo alltid turselskap i Nairo, men etter at jeg gikk hver eneste tur alene mens Eileif var nordpå må jeg si at jeg ble møkk lei av å ikke ha noen å skravle med på tur. Nå er jo Eileif hjemme igjen, men vi er litt for flinke til å motivere hverandre til å sitte i sofaen istedenfor å motivere hverandre til å gå tur. Jeg har i det siste gått noen turer sammen en nabo og hennes hund, og det er ingen tvil om at selv de mest kjedelige turene i nabolaget blir fantastisk koselige når man går sammen med noen. Så ja, mangel på turselskap er nok en medvirkende faktor til at jeg har blitt lat, selv om jeg faktisk har turselskap tilgjengelig.
Fra Aursjoen kultursti sammen med Heidi i juli 2013Nå høres det ut som om jeg aldri går tur og at Nairo ikke får det han trenger. Selvsagt kunne han fått mer enn det han får, men han får selvsagt stort sett det han trenger. Som i dag, hvor vi tok en av de vanlige turene i nabolaget (som forresten nå er så gjengrodd av busker og gress og bregner at jeg faktisk ikke har lyst til å gå den turen igjen før til høsten), og Nairo fikk brukt både nese og ører og øyne. Og han fikk også en litt utenom det vanlige-opplevelse da vi gikk forbi beitet til kyrne til naboen, og de var supernysgjerrige og fulgte oss så langt de kunne:
Uansett hvorfor jeg har blitt så lat, så kjenner jeg at jeg må ta meg selv i nakken. Få ned forventningene og si til meg selv at små turer også er store turer, at turer i nabolaget også kan være gode og opplevelsesrike, at én cache er bedre enn ingen. Og hvis det er noen som har lyst til å ha meg med på tur, så er det bare å si ifra!Del dette på:
