Litt om det meste

  • Trekantsjal og fingerløse

    Jeg fortsetter med strikkinga mi, og ble for en liten stund siden ferdig med et lite prosjekt til meg selv, nemlig trekantsjal og fingerløse vanter.

    Garn: Drops Nepal (65 % ull og 35 % alpakka) 50g i farge rosa/lilla/grå
    Pinnestørrelse: 5

    1 230516 220516 Trekantsjal og fingerløseOppskrift trekantsjal:
    Legg opp 3 masker og strikk en pinne rett. *Snu arbeidet, ta første maske over på høyre pinne uten å strikke den, øk med en maske, strikk til du har én maske igjen, øk med en maske, og strikk siste maske rett. Snu arbeidet, ta første maske over på høyre pinne uten å strikke den, og strikk resten av pinnen rett.*
    Gjenta alt innenfor ** til ønsket størrelse. Fell løst av.
    Det er ikke meningen å bruke dette som et skjerf, mer som noe å ha over skuldrene under ytterjakka. Jeg endte opp med å bruke såvidt over 4 nøster, men skal jeg strikke flere slike, kommer jeg til å bruke minst 5 og kanskje også 6 nøster da denne ble litt snau.
    For dere som er mer drevne på å strikke, finnes det sikkert et hav av variasjonsmuligheter. Tips meg gjerne hvis det er noe dere tror jeg kan klare også 🙂

    2 230516 220516 Trekantsjal og fingerløse

    Oppskrift fingerløse:
    Her har jeg fulgt denne oppskriften.
    Jeg mener å huske at jeg la opp 45 masker, men jeg husker ikke hvor mange pinner/riller jeg strikket. Men jeg målte hele tiden på hånden min, så de skulle sitte godt men ikke for stramt.
    Fell løst av. Sy igjen fra fingrene ned mot tommelen, mål på hånden din så det blir passe langt. Sy igjen fra armen mot tommelen, mål på hånden din så det blir passe langt der også.

    3 230516 220516 Trekantsjal og fingerløseDisse er så kjappe å lage at hvis du er i beitet for en gave, er disse ferdige på en kveld.

    Nå blir det nok lite strikking fremover, jeg synes det er altfor varmt å sitte med strikketøy på sommeren. Men jeg gleder meg til å fortsette til høsten 🙂

  • Ny sofa?

    Vi har i dag løsningen 1+2+3 i stuekroken, en løsning som innredningsmessig er veldig bra. Eileif koser seg i reclineren, jeg sitter/ligger sidelengs i 2-seteren, og 3-seteren blir stort sett bare brukt når vi har besøk eller når Nairo får for seg at han skal ligge der (han ligger ellers på gulvet eller sammen med meg i 2-seteren). Sofagruppen er i falskt skinn, og jeg kjøpte det billig like etter at jeg kjøpte huset for over 10 år siden. Hverken Arkas eller Nairo har fått lov til å herje oppi der, men begge to har/har hatt fri tilgang til sofaene, så noe slitasje er det helt klart, selv om de har holdt seg bemerkelsesverdig bra.

    I høst var det ett eller annet som tok kvelden i den delen av 2-seteren jeg sitter (sikkert sofaens måte å si at jeg skal slanke meg på :p ). I tillegg begynner jeg å bli lei av å ikke ha noe ryggstø når jeg ser på tv, da må jeg i så fall legge meg helt ned.

    Så jeg har begynt så smått å se etter ny sofa, og med tanke på at jeg ikke hverken vil eller har råd til å bruke en haug med penger på sofa, må jeg se på billige varianter nå også. Og her om dagen kom jeg over disse, begge hos Møbelringen:

    1 220516Bildet er lånt herfra.

    2 220516Bildet er lånt herfra.

    Forskjellen på disse to er at seteputene er vendbare på den nederste. Nakkestøtte må uansett kjøpes separat.

    Den første tingen som gjør meg skeptisk til begge disse er at de er i stoff, noe som selvsagt ikke er like slitesterkt som skinn eller falskt skinn. Den andre tingen er ryggputene, som jeg er redd blir fort deformerte.

    En annen ting som gjør at det blir en liten utfordring, er plasseringen. Her er stua:

    3 220516 StuaFørst må dere se for dere at sjeselongdelene på de to potensielle sofaene bytter plass, da vi helt til høyre i bildet har en verandadør, så den lengste “utstikkeren” må være til venstre i stua.

    På hver side av 3-seteren bakerst i bildet har vi hjørnebord. Jeg er ganske enkelt avhengig av hjørnebordet “mitt” (det til venstre), og kan ikke belage meg på å ikke ha tilgang til det. Men det er ikke nok plass til et hjørnebord på hver side av ny sofa, så da må jeg i så fall sette begge bordene mellom venstre vegg og sofaen, da vil det være 5 cm å gå på mellom sofaen og ytterveggen til høyre. En slik plassering vil også utseendemessig være best, for da kommer sofaen nogenlunde midt på bakveggen, under lampene og det store bryllupsbildet. Ulempen med det er at jeg må strekke meg over ryggstøet for å komme til det innerste hjørnebordet, det som vil bli nærmest der jeg sitter (husk å speilvende sofaene i tankene deres).

    En annen ulempe er at Eileif mest sannsynlig ikke kan beholde reclineren sin, siden vi må snu stuebordet, og både det og sofaen da stikker såpass langt ut at stolen bare vil stå i veien og ikke ha en bra plassering i forhold til tv’en (som dere ser fremst til venstre i bildet). Men han sier han er klar for å sitte i sofaen også, så det er kanskje ikke et så stort problem allikevel?

    En annen mulighet ville vært å ikke speilvende sofaen, men plassere den med ryggen mot venstre vegg. Plassmessig går det fint (og Eileif ville mest sannsynlig kunnet beholde reclineren), men da ville sjeselongdelene ikke hatt noen funksjon, og det ville blitt langt bort fra “mitt” hjørne til hjørnebordene, som da hadde måttet stå ved siden av hverandre bak til høyre i bildet.

    Det jeg ser på som den aller største fordelen, og som veier opp for mer enn bare én ulempe, er at jeg får sitte mye bedre enn jeg gjør i dag. Når det gjelder hund i stoffsofa, så ser jeg for meg at jeg legger ut pledd på det/de stedet/stedene Nairo ønsker å ligge, for på den måten beskytte sofaen fra både klør, fukt og sand.

    Selv om begge disse sofaene er rimelige, så er det allikevel mye penger for oss. Og jeg er så usikker på om det er lurt å investere i en av disse, eller om det blir et totalt bomkjøp. Når jeg er usikker på andre ting jeg vurderer å kjøpe, så pleier jeg å la det gå noen uker. Hvis jeg ikke klarer å få varen ut av hodet, vet jeg at jeg ikke kommer til å angre på kjøpet. Men nå trenger jeg innspill fra dere. Er det noe jeg ikke har tenkt på, uansett om det gjelder plassering eller hvor praktisk en slik sofa er? Har dere erfaring med tilsvarende sofa og det å ha dyr i den? Alle tilbakemeldinger er velkomne!

  • En minitur på 17. mai

    17. mai-tradisjonen her i huset er å gjøre minst mulig, så dra til mamma for å spise så mye lunsj at vi ikke orker å spise middag, og så gjøre minst mulig på kvelden. I år er ikke mamma hjemme, så da ble det litt endring i planene.

    Siden turene både om lørdag og i går var såpass lange, var det egentlig ikke nødvendig med noen langtur i dag også. Men ut ville jeg, og jeg fant en fin cache et lite stykke ned i Sverige som det kunne være moro å finne. Eileif ble med, og nedover kjørte vi. Litt på lykke og fromme, siden turGPS’en ikke har kart i akkurat dette området, men vi fant frem til parkeringen takket være at Eileif var litt lokalkjent og at det var skiltet fra hovedveien.

    Vi ville til Olsborg, restene av en borg fra begynnelsen av 1500-tallet.

    I samme område lå det som svenskene kaller en Domarring. Jeg vet ikke hva det korrekte norske ordet er, men det er en ring av store steiner. Ikke stort å ta bilde av egentlig, så vi gikk videre mot Olsborg.

    En vakker eng i sommerskrud lå inntil stien:

    Og like etterpå begynte stigningen:

    Få meter etter trappa var vi på toppen, så dette var en skikkelig minitur. Så kort at det egentlig ble altfor kort. Men men, vi brukte god tid til å titte oss rundt når vi først var der. Cachen fant vi fort, så da var det tilbake til enda en infotavle:

    På tegningen til høyre på infotavlen kan dere se en skravert firkant. Restene av denne var like ved tavlen:

    Og det var egentlig det eneste som var ordentlig synlig. Men det var en nydelig utsikt i begge retninger, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor noen ville bo der en gang i tiden:

    Så gikk vi den korte biten tilbake til bilen, stoppet på en Ica-butikk og handlet litt, og har ellers tatt livet helt med ro her hjemme. Nairo har fått gnage på et skikkelig kjøttbein, Eileif og jeg har kost oss med grillmat, og nå er det egentlig TV resten av kvelden. En nesten perfekt 17. mai, men jeg må innrømme at jeg savner mammas eggerøre og potetsalat. Og jeg savner henne, men jeg vet hun har en bra feiring i utlandet 🙂

    Håper dere har kost dere denne nydelige 17. mai!

  • Geocaching i havgapet

    Fridager vil jeg helst bruke til turer, og siden gårsdagen ble en sløvedag, så kjente jeg på hele kroppen at jeg ville ut i dag. Prøvde i går kveld å finne ett eller annet sted uten for mye opp og ned (pga mine knær), og som samtidig ikke ble altfor langt å gå (pga Eileifs føtter), men klarte ikke finne noe.

    Prøvde på nytt i dag, og kom da over en runde pluss noen cacher ekstra på Kragenäs, like innenfor Resö, litt over en mil i luftlinje sør for Strömstad. Det tok oss en liten time å kjøre dit, men det var det så absolutt verdt.

    Den første cachen lå på parkeringsplassen, resten fulgte en natursti rundt i terrenget. I tillegg tok vi to cacher som ikke tilhørte runden, men som var naturlig å stikke bortom.

    Terrenget varierte fra smal skogssti med buskas helt inntil oss, til fine skogsveier, til nydelige utkikkspunkter både på havnivå og i høyden, til strand og sand. Siden dette tilhører et naturreservat var det også til dels hinderløype enkelte steder:

    Men det var godt merket stort sett hele veien, og med cachene å følge er det lett å finne frem.

    Etter noen cacher kom vi til en ganske nybygget gapahuk:

    Ikke noen utsikt å snakke om, men det er helt sikkert fint å overnatte her uansett, og det var et stort og fint område rundt gapahuken med blant annet et picknickbord.

    Som sagt var det veldig variert terreng. Her fra et lite område hvor det var ganske åpen skog med veldig høye og slanke trær:

    Og litt senere kom vi til et helt åpent område, det må ha vært noe dyrket mark eller beite for dyr her en gang i tiden:

    Ett av stedene hvor vi måtte lete litt etter cachen, hører jeg Eileif si “Næmmen!” bak meg. Jeg spurte om han fant cachen, men nei, han fant noe helt annet:

    Jeg var veldig kjapp med å ta et bilde og så fjernet vi oss derfra. Cachen lå heldigvis et godt stykke unna. Jeg kan ingenting om egg, men etter litt googling lurer jeg på om dette kan være trost. Noen som kan hjelpe meg?

    Så kom vi til en cache som ikke var en del av naturstien, og her fikk vi se havet for første gang i dag:

    Det blåste som bare dét, men utpå måtte vi selvsagt:

    Det var veldig langgrunt her, og Nairo var ikke helt komfortabel med bølgene som slo mot den ytterste delen av brygga. Så vi gikk inn på stranda istedenfor:

    Himmel og hav, så deilig det er å være ved sjøen!

    Med vinden bakfra så det plutselig ut som Nairo ble veldig sammentrykt og kort 😉

    Og fremoversveis har vel egentlig aldri vært kledelig 😉

    Men som han koste seg når han fikk herje litt i sanden! Ikke vanskelig å se at hele gutten smiler her 🙂

    Han har jo ikke vært så mye ved saltvann, så det var mye spennende som måtte undersøkes:

    Vi fortsatte på turen, og nå kom vi litt opp i høyden. Vakkert her også:

    Neste gang vi har tenkt å cache ved havet, har jeg lyst til å komme helt ut til åpent hav.

    Det nest siste stedet vi stoppet ved på vei tilbake til bilen var en badestrand. Her lyste det i gult og lilla på hele gressmatten foran sanden, det var altså så vakkert at et bilde aldri kan yte det rettferdighet:

    Det ble 5 km og 15 funn i dag. I tillegg tror vi at vi fant ut av løsningen på en multi, så neste gang vi tar turen hit, skal vi se om vi finner den pluss de 4 andre tradisjonelle vi valgte å droppe denne gangen. De er dessverre ikke ut mot havet, men cacher er cacher, de skal selvsagt logges en eller annen gang.

    En skikkelig deilig 16. mai, og det blir sikkert en like deilig 17. mai, uansett hvor jeg finner ut at jeg skal gå tur. Til byen skal jeg ihvertfall ikke 🙂

  • Ut på tur med besøk

    I fjor var Tove på besøk hos meg 14. mai, og det ble brått jaggu en tradisjon, for i dag har hun vært her igjen!

    I fjor kjørte vi for det meste fra cache til cache, i år hadde vi fokus på å gå tur. Så vi valgte først å gå over Björnerödpiggen, fra vest til øst. Eileif var med og kjørte, sånn at vi hadde stasjonsvogna for Nairo sin del både fra start og når vi kom i mål.

    Tove fikk logget den ene cachen etter den andre. Jeg hadde ett hull i rekken i starten, og det fikk jeg heldigvis tettet i dag. Og jeg vil også påstå at været var på vår side, overskyet og ikke for varmt til å gå langt i.

    De fleste cachene er av de enkle og vanlige slagene, men noen innimellom er ganske mye mer utfordrende. Kan den være her tro?

    Vi tok oss en velfortjent pause på toppen, og tøffe Tove gikk selvsagt helt opp i utkikkstårnet:

    Nairo og jeg tok det helt med ro på bakken 🙂

    På vei ned på østsiden ligger den en vanskelig cache som Eileif og jeg fant i fjor. Jeg var bombesikker på at jeg skulle finne den igjen i dag, men dessverre klarte jeg ikke det. Veldig dårlig samvittighet, beklager! Heldigvis fant jeg igjen en annen ganske vanskelig cache, så det hjalp jo litt på.

    Så dro vi videre til mine cacher ved Berby. Jeg synes jo det er plagsomt bratt og veldig slitsomt opp der, det synes heldigvis ikke Tove. Og belønningen når man kommer opp og ser utsikten er jo verdt det, uansett:

    Som en siste stopp, inviterte vi på middag på Nellies på Vassbotten. Deilig mat som vanlig, og mette ble vi også, alle tre!

    Tusen takk for en deilig dag med masse cacher, mye skravling, mye latter og ca 9,5 km. Det er alltid veldig koselig å tilbringe tid sammen med deg, jeg skal skjerpe meg når det kommer til å dra til dine trakter!

  • Hatt og hule

    Dere vet vel nå hvor lite spontan jeg er, men i dag har jeg faktisk vært spontan! Det ble ikke noen skogstur i går av ymse årsaker, så i dag ville jeg ut og gå, og Eileif ble heldigvis med. Vi satt kursen mot to cacher et lite stykke ned i Sverige fra oss. Litt risikabelt, da vi ikke har kart på GPS’en i grenseområdene, men heldigvis kom vi oss inn i kartet, i god tid før vi skulle ta av den veien jeg var trygg på at vi skulle.

    Målene var Amund og Rövargrottan – Munkerödshillern, og vi startet med Amund, som egentlig heter Amunds hatt, en topp med et utkikkstårn.

    Den første delen av veien var skikkelig autostrada. Vondt å gå på, men på ingen måte vanskelig å følge. Og vi måtte le litt da vi fant dette skiltet:

    Vi mistet merkingen da vegarbeidsområdet var slutt, men vi kom etter en liten stund inn på stien igjen, og ikke lenge etterpå kom vi til dette stikrysset:

    Så da tok vi til venstre og etter en kort men bratt stigning var vi oppe på toppen og ble møtt av en benk og et utkikkstårn. Jeg prøver alltid å utfordre høydeskrekken, og i dag var jeg ganske stolt av meg selv da jeg kom høyere enn jeg trodde jeg skulle. Utsikten var skog, vindmøller og hav i det fjerne:

    Nå kunne jeg lagt ut 3 bilder til av vindmøller etter vindmøller, men det er ikke spesielt fint å se på, så det skal dere få slippe.

    Jeg dristet meg til å se ned, og fyttegrisen så langt det var ned til Eileif og Nairo!

    Ser dere meg der oppe?

    Så gikk vi tilbake til stikrysset og mot grotten. Underveis så vi både en firfisle og en stålorm, men heldigvis var ingen av lydene fra skogen tiur. Selv om jeg skvatt et par ganger…

    Grotten var altså helt fantastisk!

    Bålplass både på utsiden og på innsiden. Stor plass innvendig og naturlig røykhull:

    Og selv om utsikten fra grotten ikke var majestetisk, så synes jeg den var vakker og koselig:

    Men jeg er veldig glad jeg slipper å overnatte der, jeg hadde ikke taklet å ha det massive fjellet over hodet mitt.

    Så fulgte vi rødmerkingen tilbake til bilen, så vi endte opp med å gå en runde på nesten 6 km. En herlig tur som jeg absolutt anbefaler! Jeg hadde tenkt å legge ved kartutsnitt fra Endomondo, men det virker som om Endomondo sliter litt i dag, så det får jeg heller legge til i kommentarfeltet på Facebook-siden min når alt fungerer som det skal. Så husk å følge meg på Facebook, du kan enten klikke i boksen i høyremenyen her på bloggen, eller trykke på denne linken.

    I tillegg legger jeg til tider ut bilder på Instagram som ikke kommer hit til bloggen, så følg meg gjerne der også, jeg heter pilariskjersti2.

    Til slutt har jeg lyst til å nevne nettsiden geocachere.no. Dette er en blogg som ikke gjør annet enn å linke til andre geocacheres blogginnlegg, du kan kalle det en samleside for blogger om geocaching. Hvis du blogger om caching, kan du si ifra til drifteren av den siden om at du vil ha med din blogg, og da vil hvert innlegg du tagger med #geocaching i din blogg automatisk bli med på samlesiden. I tillegg er siden veldig praktisk hvis du bare har lyst til å lese om caching, men vil slippe alle andre innlegg i en blogg.

    Håper dere har hatt en deilig helg i det nydelige været, i dag har det faktisk vært mer sommer enn vår.

  • Oslotur

    Det har blitt en tradisjon at C og jeg drar på konsert hver gang Josh Groban tar turen til Norge. Da det i høst ble klart at han skulle komme nå i vår, satt jeg klar som et egg for å få kjøpt billetter så tidlig som mulig, denne gang i Oslo Konserthus.

    I går var dagen, C hentet meg og vi parkerte i Oslo litt før kl. 17. Første stopp var butikken Handysize på Byporten. Jeg har i lengre tid ønsket meg tomme reiseflasker i myk plast, og det fant jeg der:

    1 070516 060516 Josh Groban-konsert med CecilieI tillegg fant jeg småpakker med våtservietter og småflasker med antibac, alltid kjekt å ha med på tur.

    Vi gikk så direkte til Egon Byporten og inntok en nydelig middag med vann til:

    2 070516 060516 Josh Groban-konsert med Ceciliefør vi så tittet innom noen butikker til på vei tilbake til bilen for å legge fra oss. Så gikk vi strake veien (nesten, vi er jo ikke skikkelig lokalkjente, noen av oss) til Oslo Konserthus, hvor jeg veldig gjerne ville finne en cache før konserten startet. Jeg er veldig lite glad i å cache med mobilen, den ville ha meg rundt en haug med hjørner, men etter litt titting og grubling, fant vi den til slutt, og jeg kunne endelig juble (veldig stille, det var mye folk der) over å ha Oslo på kartet mitt også.

    Så var det konsert! Lysforholdene var bra for å se, men dårlige for å ta bilder. Så den spøkelsesaktige skikkelsen dere ser i front er faktisk Josh Groban, selv om det egentlig kunne vært hvem som helst:

    3 070516 060516 Josh Groban-konsert med CecilieKonserten var på alle måter bra, og jeg hadde angret hvis jeg ikke dro, men jeg er nok ikke like glad i musikaler som Josh er. Den nyeste plata hans er nemlig kun musikal-låter, og mange av de har jeg hverken hørt eller kjenner storyen bak. Men, mannen synger som en gud og han er morsom i tillegg, så det var verdt både pengene og turen.

    En spasertur gjennom byen tilbake til bilen i en lys vårkveld ga meg dette bildet:

    4 070516 060516 Josh Groban-konsert med CecilieOg klokka ett i natt kunne jeg legge hodet på puta og sovne i løpet av få sekunder. En dag fylt av kontraster var over.

  • En skremmende geocachingopplevelse

    På Erte i Halden ligger det en mengde med cacher. Jeg har funnet mesteparten av de, men noen få gjensto her og der, så etter å ha vært hos veterinæren i går morges, ville jeg gå en runde rundt Lille Erte og få logget tre av cachene.

    Været var nydelig, det var lenge siden jeg hadde vært på Erte, og jeg gledet meg enormt til turen.

    Den første cachen ble logget uten problemer, og ved cache nummer to satt jeg meg ned på en bitteliten stein og tok dette bildet av utsikten:

    Det var ikke lange veien til nummer tre, den siste for dagen, og da jeg lokaliserte gjemmestedet og skulle til å logge, ble jeg oppmerksom på en lyd ikke langt unna. Da jeg titter opp, får jeg se en tiur 4-5 meter fra oss, der vi kom fra, og det første jeg tenkte var: “Oi, så spennende, en tiur!”. Jeg drar opp kameraet fra jakkelomma, knipser noen bilder, og så går realiteten opp for meg. “Shit, en tiur!”.

    Akkurat der vi står er det ganske mye døde greiner på bakken, en god del stubber, og litt gjørmete og våte områder. Tiuren kommer nærmere, jeg tar et par skritt bakover samtidig som jeg prøver å ha en knurrende Nairo bak meg, og dermed ramler jeg på ryggen. Den muligheten benytter selvsagt tiuren seg av, og han gjør et skikkelig fremstøt mot meg. Jeg får tak i en tykk men litt kort grein, klarer å få tiuren på litt avstand samtidig som jeg skriker og prøver å komme meg på beina, noe som ikke er særlig lett når man ligger litt i nedoverbakke og egentlig ikke har noen ledige hender å støtte seg med.

    Nairo hadde nå gått over til å være redd, ganske logisk med tanke på min reaksjon. Samtidig så knurrer han fremdeles en del, men han holder seg takk og pris bak meg, sånn at tiuren konsentrerte seg om meg.

    Jeg fortsatte å prøve å holde fuglen på den avstanden greinen kunne gi meg, noe som egentlig var altfor kort, men jeg fikk aldri tid til å se meg om etter en lengre grein, og jeg hadde aldri hatt tid til å bytte grein heller. Så til en hver tid hadde jeg tiuren kun på maks en meters avstand, og jeg prøvde å holde greinen noenlunde sidelengs mot brystet dens. For selv om jeg var livredd for hvilken skade den kunne gjøre mot Nairo og meg, så klarte jeg ikke tanken på å skade den. Jeg trodde forøvrig at jeg hadde skadet halefjærene hans, men når jeg ser på bildene, ser jeg at de var skadet fra før.

    Etter 8-9 minutter med krigføring, hvor jeg ramlet bakover minst en gang til, bestemte den seg for å trekke seg tilbake oppe på den bittelille kollen dere ser til venstre på det øverste bildet. Jeg returnerte mot cachen, der GPS’en min lå igjen, men innen jeg kom så langt, bestemte tiuren seg for å gjøre nok et forsøk. Greinen hadde jeg fremdeles i hånda, så det var bare å fortsette der vi slapp.

    Nå hadde jeg også begynt å rope på hjelp. Jeg visste at jeg i luftlinje ikke var spesielt langt unna Ertehytta, så jeg håpet inderlig at noen skulle høre meg og komme og hjelpe meg. Jeg var utslitt, jeg var livredd, og jeg bekymret for hvor lenge dette skulle pågå.

    Men etter nye 5-6 minutter fant han ut at det var nok, og trakk seg igjen tilbake, den veien Nairo og jeg kom ifra. Jeg fikk igjen gått tilbake til cachen for å hente tingene mine, og bestemte meg umiddelbart for at planen om å gå rundt Lille Erte ble skrinlagt, nå var det korteste veien opp til Ertehytta og så hovedveien tilbake til parkeringsplassen.

    Vel oppe på hytta var jeg så sliten, så full i adrenalin, så andpusten og så tørst at lykken var stor over at det var lagt ut en vannslange der. Det sto også en vannskål for hunder der, så Nairo fikk slukket tørsten, og jeg slurpet i meg det jeg klarte mens jeg pustet som en blåhval.

    Jeg skalv, hjertet pumpet, og gråten var egentlig ganske nær. Ringte hjem til Eileif, og selv om det selvsagt ikke var mye han kunne gjøre, var det veldig beroligende for meg å bare snakke med han. Samtidig satt jeg selvsagt og tittet etter om tiuren kom etter meg, eller om det dukket opp enda flere tiurer. Greinen hadde jeg ikke sluppet taket i, så den sto lent inntil veggen rett ved siden av meg.

    Jeg gikk strake veien tilbake til bilen, holdt meg mest mulig midt i veien, og blikket sveipet fra side til side hele tiden, spesielt i det området vi tidligere hadde gått inn på stien. Jeg skalv fremdeles, og var rett og slett redd.

    Fikk advart noen turgåere, slik at de ikke gikk inn på samme sti, låste opp bilen, fikk Nairo inn i buret og meg selv inn i førersetet, og først når jeg lukket igjen døra, pustet jeg lettet ut og kom meg hjem.

    Det er litt ironisk at jeg, som har gått hundrevis av turer i forskjellige skogsområder på denne tiden av året i mange år, aldri så mye som har sett snurten av en tiur før. Og når jeg da først får se en, så skal jeg måtte krangle med den i omtrent 15 minutter (jeg tittet på klokka sekunder før jeg oppdaget den, og tittet også på klokka når jeg gikk derfra). Og jeg synes ikke dette var en fantastisk villmarksopplevelse i det hele tatt. Ja, det er stas å ha sett en tiur, men jeg håper jeg aldri noensinne møter på en igjen.

    Så hvordan har jeg det i dag, nøyaktig et døgn etter opplevelsen? Jeg er stiv og støl i nesten hele kroppen. Venstrearmen brukte jeg for å holde Nairo bak meg mest mulig, høyrearmen brukte jeg til å holde greinen og denne 3-4 kilos fuglen unna. Beina brukte jeg jo også en god del, spesielt for å komme meg opp de gangene jeg falt. I tillegg har jeg fått en skikkelig slimete hals etter all skrikinga, det kjennes ut som jeg er forkjøla i halsen og lungene. Og så oppdaget jeg da jeg kom hjem at jeg har mistet den bittelille Leatherman’en min, så hvis noen drister seg til å gå stien helt nedtil Lille Erte og skulle finne den, blir jeg superglad hvis jeg får den tilbake.

    I tillegg kjenner jeg at jeg er redd, og det er vel det som bekymrer meg mest, det andre går jo over. Jeg har ikke lyst til at den møkkafuglen skal få ødelegge gleden min over å gå i skogen, og jeg prøver å si til meg selv at jeg jo tross alt har gått utallige turer uten å møte en tiur før. Og fuglen gjorde jo bare det instinktene hans sa at han skulle gjøre, forsvare området og rypene.

    Så i dag har jeg bedt Eileif om å bli med meg i skogen, og det første jeg skal gjøre når jeg kommer ut av bilen, er å finne en mer passende grein å ta med meg. Så får vi se hvordan det går.

  • Gammel tur på nytt

    Turen Nairo og jeg valgte i dag har vi gått ihvertfall to ganger før. En i samme retning som i dag, og en motsatt vei, og da bare deler av veien.

    Jeg sliter med å finne turer i nærmiljøet for tiden, men så lenge Eileif ikke skulle være med, kunne han kjøre oss, og så kunne Nairo og jeg gå hjem. Turen jeg snakker om følger Kyststien fra Elgåfossen og tilbake til riksveien, og så fulgte jeg riksveien hjem. Ca 6 km på stier, grusveier og asfalt. Men jeg ble litt skuffet i dag, da de har felt mye tømmer der det tidligere var sti, noe som har gjort at det nå er autostrada for skogsmaskiner og traktorer der. Ikke like trivelig som før.

    Det lyste hvitt i hvitt og litt blått ved Elgåfossen i dag:

    Bak trærne kan dere såvidt skimte grunnmuren til huset som en gang i tiden sto her. Tidligere var det helt overgrodd og fylt igjen med jord, men når har noen fått det frem i dagens lys igjen:

    Artig med ovnen!

    Fikk Nairo til å posere foran huset som faktisk står fremdeles. Her sitter han like foran der Eileif og jeg sto på bryllupsdagen vår:

    Når det bedrives hogst, regner jeg med at noen trær blir stående igjen fordi de ikke duger til det tømmeret skal brukes til. Men det ser unektelig litt dumt ut når det blir stående ett og annet tre, helt alene:

    Samtidig er det noe majestetisk over denne enorme furua, akkurat som den står der og ser ut over sitt kongerike.

    Jeg klarte ikke la være å leke meg litt med kamerainnstillinger i dag, og nå prøvde jeg tilt-shift-funksjonen på meg selv:

    Burde kanskje vært litt lengre i armen for å få noen skikkelig effekt 😉

    Og ja, i dag var første turen i kortermet genser! Riktignok er det ull, og jeg har både fleecegenser og vindjakke knyttet rundt livet, men det var nydelig i dag!

    Da jeg kom ned til Svingen, dvs der grusveien kommer ut på riksveien, var det moro å se hvor langt de har kommet med å fornye campingplassen. Jeg har sett bilder innenfra hyttene, og det blir superfint! Håper mange turister tar seg tid til å stoppe her for en natt eller to:

    I morgen starter jeg dagen med en tur til veterinæren med Nairo, han må få “svensketabletten” sin. Har også planer om en tur med han etterpå, men må se an klokka for å se hvor langt vi har mulighet til å gå. For på ettermiddagen setter C og jeg kursen mot Oslo for å dra på Josh Groban-konsert. Skal love dere at jeg gleder meg! 😀

  • Aprilbøkene

    Tradisjon tro; det ble to bøker i april også.

    Den første var “Norge på langs” av Lars Monsen og Trond Strømdahl. Dette var en av bøkene jeg kjøpte på mammutsalget.

    1 010516 Norge på langsDet var på tur i Nordmarka at de to fikk ideen. De ville gå langs den norske innlandsgrensa, langs Sovjet, Finland og Sverige, fra nord til sør. Men ville de klare vinteren og mørketida i nord? Ville kameratskapet holde? Et år er lang tid, og helt ufarlig skulle det heller ikke bli. I tekst og bilder kan du følge Trond og Lars helt fra turen bare var en løs ide, til de en dag nådde målet.

    Her er min omtale:

    Etter å ha lest en rekke romaner, var det befriende deilig å lese noe reelt, håndfast og “down to earth”. Jeg liker den saklige og ærlige fremstillingen av turen, selv om jeg også ble til tider irritert over nevnte ærlighet. Det som drar inntrykket ned for meg, er at jo lengre sør de kommer, jo mindre beskrivende og detaljert blir fortellingen. Terningkastet blir en svak femmer.

    Så gikk jeg over til “Når himmelen faller ned” av Jennifer Cody Epstein.

    2 010516 Når himlen faller ned15 år gamle Yoshi er på vei hjem gjennom Tokyo en kveld i mars når bombene plutselig faller. På kort tid er halve byen og flere tusen av dens innbyggere utslettet. Yoshis liv og skjebne nøster seg sammen med tre amerikanere. Skillene mellom fiende og alliert, forbrytelse og straff, offer og overgriper blir utydelige. Dette er en historie om den skjebnesvangre skaden fiender kan påføre hverandre, de voldsomme feidene slik fiendskap kan vekke og den forløsende kraften som finnes i minner, kunst og kjærlighet, som kan bringe de bitreste motstandere tilbake til hverandre.

    Min omtale:

    Det jeg virkelig likte, var skildringene fra selve krigshandlingene. Kanskje litt rart å like akkurat det, men de var levende, beskrivende og fine på en tragisk måte.. Resten av boka ble et sammensurium av personer, steder og perioder som jeg ikke helt klarte å holde styr på. Terningkast 2.

    Hoppet fra norsk friluftsliv til skildringer fra 2. verdenskrig var stor, og siden jeg hadde store forventninger til krigsboken, var skuffelsen stor. Nå er jeg tilbake til en helt normal krimroman, og er veldig spent på hvordan den utvikler seg.