Litt om det meste
-
Et nytt kapittel
Det er jo ikke lenge siden Eileif startet sin karriere som taxisjåfør, og jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å venne seg til udda arbeidstider og anderledes planlegging av fellestid. Men det har gått fremover dag for dag, og pessimisten Kjersti vet jo at alt går seg til tilslutt uansett 🙂
Til mandag starter et nytt kapittel i vårt liv. Jeg har kommet inn på AMO-kurset Regnskap og kontor via Nav, og det avholdes hos Varehandelakademiet.
Kurset skal gi nødvendig kompetanse innen kontorfag/regnskap. Dette skal kvalifisere til jobber innen enklere saksbehandling, personal lønn, annet kontorarbeid og regnskapsmedarbeider. Deltakerne skal i tillegg få relevant arbeidserfaring gjennom praksis. Kurset skal ellers gi deltakerne kunnskaper om arbeidsmarkedet og om jobbsøking. Hovedmålet er at deltakerne kommer i relevant arbeid etter kurset. Kurset består av en teoridel på 24 uker og en praksisdel på 12 uker.
Jeg gleder meg til kurset! Hvis det er som kursbeskrivelsen sier, burde jeg få en oppfriskning av ting jeg lærte på skolen, en oppfriskning av ting jeg gjorde i mine første jobber, og ny lærdom rundt økonomiske ting. Kunnskaper om arbeidsmarkedet og om jobbsøking føler jeg at jeg ikke trenger så veldig mye av, da jeg nå har gått ledig i 5 måneder, og i løpet av den tiden har fått mye om dette info via et annet Nav-tiltak.
Dette betyr at det blir kurs helt til slutten av november. Nå regner jeg med at det er fri på vanlige helligdager, men utover det ser det dårlig ut med ferie i år. Forhåpentligvis vet jeg mye mer om dette etter første kursdag.
Og så ønsker vi pessimisten Kjersti velkommen igjen: kurset er på Kråkerøy i Fredrikstad… Iberegnet rushtrafikken vil jeg tro jeg kommer til å bruke nærmere halvannen time hver vei, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke gleder meg til det i det hele tatt. Veldig tidlig opp og relativt sent hjem, noe som også innebærer få timers fritid. Pluss at de dagene Eileif jobber kveld, kommer vi ikke til å se hverandre i det hele tatt. Jeg vet at mange familier har det sånn, men det er ikke dermed sagt at det er min drømmesituasjon.
Men jeg har en usannsynlig snill mamma som låner oss bilen sin hele denne perioden, ellers hadde vi ikke fått det til å gå opp. Buss er mangelvare her på landet, og med Eileifs litt rare skift får vi ingenting annet til å funke. Takk, mamma!
Ønsk meg lykke til, da dere! Som sagt: pessimisten vet at det meste ordner seg etterhvert, og om en måneds tid har jeg nok innfunnet meg med en ny rutine, og jeg har blitt vant til å kjøre en vei jeg pr i dag synes ser fryktelig utfordrende ut.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Jeg er heldig, jeg!
Jeg er heldig som har så mange snille mennesker rundt meg! I dag hentet Eileif en pakke på posten som jeg har ventet på. Svigermor har nemlig vært i gang med pinnene sine, og jeg gledet meg masse!
For et par år siden fikk jeg et par heklede strømper av henne som jeg ikke har turt å bruke. Vi har nemlig ubehandlet furugulv i stua, så alt av strikkede og heklede sokker blir jo ødelagt på null komma niks. Når Eileif fortalte dette til sin mor, synes hun det var for ille, så hun heklet rett og slett et par til. Det første paret er i rødt og blått, dette paret er i lilla og hvitt:
Strømpene er altså så deilige og varme, og siden de går nesten opp til knærne, får jeg litt ekstra varme på de kalde dagene.
Strømpene ligger på den andre tingen i pakka, nemlig et stort strikket pledd. Det er så mykt at det eneste jeg kan sammenligne det med, er de mykeste koseklutene man får til babyer. Helt herlig!
Jeg er heldig, jeg! <3
{minsignatur}
Del dette på:
-
Landskapsbilder
Villmarkshjerte ønsker denne uken å se våre landskapsbilder. Så jeg satt meg ned i går og gikk gjennom bildene jeg har tatt etter at jeg kjøpte det digitale speilreflekskameraet, og fant ut at det var mange landskapsbilder på min harddisk. Så mange at jeg stoppet å lete når jeg kom til den perioden vi begynte med geocaching, for jeg vet jo jeg har tatt uhorvelig mange landskapsbilder på turene våre.
Jeg satt igjen med 5 bilder, og siden jeg ikke klarer å velge, legger jeg ut alle sammen 🙂
Dette første er tatt ved Elgåfossen lille nyttårsaften i 2007. En trollsk stemning som bare blir ødelagt av “regnbueflekken” som kameraet har laget.
Det neste bildet er av Langfoss, en foss vi kjører forbi når vi kjører til og fra Haugesund. Bildet er tatt i oktober 2008, og det er stor stas å se fossen så stor. Bilveien går over fossen, og man får seg så absolutt en dusj hvis man går bort dit 🙂
Bilde nr. 3 er tatt 1. nyttårsdag 2009, og dette treet befinner seg bare en kilometer fra huset vårt. Det var et fantastisk vær den dagen med noen minusgrader og strålende sol, en god start på et nytt år. Treet får en så nydelig farge av sola, og gresset i forgrunnen viser at vi hadde vinter.
Det nest siste bildet er nok en gang fra Elgåfossen, og er tatt i januar 2009. Jeg hadde fått stativ til kameraet og ville teste ut forskjellige lukkertider. Vannet blir så mykt, det ser nesten ut som fløyel!
Det siste bildet er tatt i september i 2009, og viser elva ved badeplassen ved Svingen, like på baksiden av kirken “vår”. Her er jeg veldig fornøyd med dybden jeg har fått i bildet, og selv om det er tatt i en høstmåned, synes jeg det lyser sommer av bildet.
Du kan også dele dine landskapsbilder, bare gå inn til Villmarkshjerte og følg fremgangsmåten hun beskriver der 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Risikabel tur
Det blir ikke mye turgåing for tiden. Eileif jobber mye, og i det siste har været vært så dårlig at det ikke har fristet å bevege seg ute. Nettopp derfor burde jeg tenkt at selv om sola skinner, så er det ikke dermed sagt at det er en fornøyelse å gå tur i skog og mark for tiden, og sola er faktisk med på å gjøre føret verre. Men jeg tok allikevel med meg Nairo ned til Elgåfossen for å gå en tur der nå på formiddagen, og når parkeringsplassen var omgjort til skøytebane, så var det like ille på stiene innover mot fossen, noe dere forhåpentligvis ser på det første bildet her.
Jeg tror ikke jeg har vært her siden vi tok bryllupsbildene her (herlighet så dårlig hukommelse man har noen ganger!), og det er nesten så man ikke kjenner seg igjen. Sist var det grønt og varmt og vakkert, nå var det grått og hvitt med innslag av grønt, ikke så veldig varmt (selv om sola faktisk har begynt å varme litt), men fremdeles vakkert. Fossen var stort sett bare is nå, men med et par åpne hull her og der.Men en av de tingene som var likt under bryllupsfotograferingen og nå, var mygg. Ja, du leste riktig, mygg! Jeg holdt på å få sjokk da jeg satt meg ned i sola og oppdaget at det svermet mygg rundt meg! Altså, vi er bare i februar, og jeg har ihvertfall ikke noe behov for å bli omsvermet allerede nå.
Men uansett; Nairo og jeg krysset brua som går over elven i bunnen av fossen, og fortsatte bortover stien derfra. Kom så til en reell klatrebakke full av is, før vi kom opp på veien på den svenske siden. Veien var også full av is, og det var ikke spesielt lett å gå, men heldigvis lå det litt snø helt ute i veikanten, så jeg kom meg opp. Av og til er det også praktisk at Nairo drar litt vel mye når vi går tur, for da får jeg litt drahjelp på de verste stigningene 🙂
Opp på toppen kom vi, og gikk så inn i skogen igjen for å komme frem til toppen av fossen. Is, is og atter is. Glatte broer over elva. Ikke en spesielt hyggelig gåtur, men vi fikk ihvertfall brukt kroppen, både Nairo og jeg.Til høyre her ser dere broen som går over toppen av fossen. Her kan man bokstavelig talt stå med et bein ihvert land, og grensekontroll er det ikke mye av 🙂
Så var det på tide å komme seg ned igjen. Jeg kunne nå gå tilbake samme vei jeg gikk opp, men jeg liker som kjent ikke å gå den samme veien både frem og tilbake, så jeg dristet meg til å ta trappa ned fra fossen. Lurt? Nei. Trappetrinnene var glatte, og det er fremdeles mye bakke igjen der trappa slutter, og hva var det i stien i den bakken? Jo, is.
Så jeg satt meg rett og slett ned i bunnen av trappa for å legge en plan. Nairo sto og tittet ut over det store området, vi har nå fossen på venstre hånd.Nairo er som nevnt en trekkhund, ikke spesielt positivt i alle situasjoner, så jeg skjønte at å gå ned stien var utelukket. Så da måtte vi heller bane oss vei gjennom busker og kratt, sånn at jeg hadde litt fotfeste. Heldigvis har jeg halvveis inne kommandoen “gå bak” på Nairo, og da ble det litt enklere å komme seg ned uten å brekke både armer og bein.
Tilbake til bilen en times tid etter at vi forlot den, og konklusjonen etter dagens tur er at man holder seg langt unna skogsstier når været er som det har vært de siste dagene. Vil tro det er mye bedre de stedene snøen ikke er nedtråkket, men jeg vet ikke om noen steder som ikke blir ofte brukt på denne tiden av året, så det kan bli en utfordring. Men! Det var veldig deilig å tusle en tur i det som faktisk ikke kan betegnes som noe annet enn vårsol! 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Hjernetrim
Hva i alle dager er dette for noe?
Det lukter jo så godt!!!
Hvis jeg bruker nesa mi som bulldoser, finner jeg sikkert ut av det!
Den greia som har godbitene mine prøver å stikke av, jeg må holde den igjen med labben!
De hvite greiene smaker ikke noe godt, men de lukter godt, så hvis jeg har snuta nedi en av de og slikker litt, så får jeg sikkert tak i godbitene mine. Tunga på utsiden av den hvite sier du? Jaja, bare den er der godbiten er!
Jeg er så glad for at jeg får tak i godbitene før denne dingsen spiser de opp selv!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Vakre ord
Som nevnt for litt siden, er det ikke lenge siden vi mistet et familiemedlem helt plutselig. I går postet enken etter han denne teksten på sin Facebookstatus, og vakrere tekst skal man lete lenge etter. Teksten er skrevet av Gunhild Kværness, og den er tonesatt og utgitt av Guren Hagen.
Å miste en venn
En venn er nå borte
Et vennskap er slutt
En plass står så merkelig tom
Det var inda mye
Som skulle vør’ sagt
Som var usagt da nattmørket komDet er itte fortida
Sorga vår gjeld
Nei, den er bevart, fullt og helt
Det vi har miste’
Er tida som kjem
Alle gleden’ vi skulle ha deltDen sorgen vi bær på
Er slett itte svart
Den har tråder tå sølv og tå gull
Og sorgen, den bygger
Nettopp på det
Itte det som var mørkt, slik som muldJa, den som er borte
Var elske og kjær
Det finns verre sorger, så menn
Før det som er verre
Er tapet tå den
Som borde ha vøre en vennEt smil er borte
Ei stemme er død
Min likevæl vet vi det fins
Før minnet vil læva
Så lenge vi lev
Det er først med øss det førsvinsVi andre må videre
Må bare det
Med en plass som er tom, midt iblant
Men at vi er heldige
Midt oppi alt
Som eide en venn, det er sant{minsignatur}
Del dette på:
-
Lørdagsutflukt
I dag hadde jeg reservert innhegningen hos Gårdsbutiken for å la Nairo springe litt og for å trene litt innkalling. I går hadde vi et fantastisk vær med strålende sol fra skyfri himmel og noen få minus, i dag har vi hatt plussgrader og nedbør i form av slaps. Og med frost i bakken sier det seg selv at veiene blir grusomme!
Veien herfra og til Gårdsbutiken er en lite trafikkert vei, og med den nye bestemmelsen i Halden kommune, som går ut på at veiene ikke skal strøs, saltes eller måkes før det er farlig eller når det er 10 cm snø, og som også innebærer at Halden Taxi skal være “vaktbikkjer” for kommunen og si ifra om vanskelige kjøreforhold, så sier det seg selv at veien jeg må kjøre ikke er høyest på prioriteringslista. Det gikk i 50 km/t hele veien, og jeg brukte nesten dobbelt så lang tid som normalt. Men vi kom hele frem, og det er jo hovedsaken.Nairo var ikke spesielt interessert i å springe i dag. Han gikk stort sett med snuta i bakken, og leste “avisa” tidligere hunder har lagt igjen etter seg. Og han var heller ikke spesielt interessert å komme til meg når jeg prøvde å trene innkalling. I dag droppet jeg godbitene (han vil jo ikke ha de uansett) og hadde med en “kong” i tau istedenfor. Prøvde å gire han opp litt med den før jeg slapp han, men nei, totalt uinteressert. Og innkallingene endte derfor med at han kom i min retning, men stoppet enten før meg (fordi det luktet godt der) eller løp forbi meg (fordi det luktet godt der). Et par ganger stoppet han ved meg og hadde kontakt med meg, og han fikk selvsagt masse skryt da, men han kommer aldri inntil. Og til slutt var jeg så lite motivert at det ikke var noe vits å fortsette. Jeg må antagelig slutte å rose han for kontakten “der ute” og heller rose når/hvis han kommer helt inn. Hvorfor tenkte jeg ikke på dét ista da?
Men som dere ser av bildene, har Nairo tydeligvis fått brukt både kropp og hode allikevel, for han la seg rett ut i sofaen når vi kom hjem, og veksler nå på å ligge der og å ligge ved beina mine her på “kontoret”. Og da var litt av dagens hensikt oppnådd allikevel.Jeg spanderte på “meg” en aktiviseringsleke til Nairo i dag. Skal prøve å få tatt noen bilder når vi tester den på Nairo, men her kan du lese om da Borti Svingen testet den på en av sine hunder.
Håper dere har en fin lørdag, og har dere samme været som meg, hold dere inne!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Er geocachingeventyret over?
Groundspeak, som er det offisielle “organet” for geocaching, skrev om tirsdag dette innlegget i bloggen sin, hvor de forklarer at siden Google nå tar betalt fra andre nettsider hvis de har mer enn 25.000 opplastninger av Googles kartsider pr dag, ville de nå bytte kartsystem. I og for seg en legitim grunn for å bytte kart, ikke minst med tanke på at geocaching.com genererer ca 2.000.000 kartopplastninger pr dag. Nå står det ikke noe om hva kostnaden er, men jeg har ingen problemer med å forstå at et hvilket som helst firma vil holde kostnadene nede.
Groundspeak har valgt å bytte til noe som heter OpenStreetMap (OSM), og såvidt jeg forstår, fungerer det på samme måte som f.eks. Wikipedia og OpenOffice. Hvem som helst står fritt til å redigere innholdet, det vil si at alt av kart i OSM avhenger av at brukerne legger inn veier, stier, jernbanelinjer, ja alt som man kan tenkes å finne i et kart. Og her kommer det jeg anser som totalt ødeleggende for geocaching inn.
Groundspeak skriver i innlegget sitt at til og med gangveier/stier er lagt inn i OSM’s kart, og de legger ved to bilder for å vise forskjellen mellom GoogleMaps og OSM. Nok en gang er dette vel og bra; (og nå har jeg lyst til å bare bruke store bokstaver og riktig hyle!) for de stedene dette faktisk er lagt til!!!
La meg vise et eksempel. Dere husker kanskje at vi for ikke så lenge siden endelig fant en cache vi har tittet etter 2 ganger tidligere? I GoogleMaps direkte fra Google kommer selvsagt ikke ikonene for cacher opp, så jeg har markert ca cacheposisjon med en rød X, helt til høyre i bildet:
Her ser dere Aspedamveien gå fra nord til sør, og dere ser Ørveien man må inn på for å komme nærmere cachen.
Så tar vi et bilde av et kartutsnitt som er nogenlunde det samme, men som er hentet fra geocaching.com og dermed de nye kartene OSM:
Her ser dere smilefjeset som indikerer at vi har funnet cachen. Men hvor i svarte grønne heite huleste er Ørveien??? Og navnene på de to sjøene har jeg måttet skrive inn på bildet selv, sånn at det for dere blir lettere å orientere seg.
Hvis jeg ikke hadde vært kjent i området, hadde jeg med de nye kartene på geocaching.com ikke hatt den minste mulighet til å finne frem til denne cachen mens jeg satt og planla en cachetur. Jeg hadde gått utifra at man hadde vært nødt til å gå til fots fra Aspedamveien, og da hadde det blitt en gåtur på…tja…7-8 km hver vei? Istedenfor den lille kilometeren det faktisk er.
Litt av poenget med geocaching er jo å dra til steder man ikke har vært før, men med de nye kartene ser ikke jeg annet enn fire mulige løsninger:
1. Vente til noen oppdaterer kartene i de områdene man vil dra til (men da kan man jo vente seg halvt ihjel på at det skal komme en vei et sted det faktisk ikke er en vei).
2. Dra til stedet man ønsker å finne cacher for så å registrere veier på OSM for så å dra tilbake og finne cachene (dobbelt så mye kjøring/gåing).
3. Overføre alle cacher i et aktuelt område til GPS’en for så å planlegge turen på en skjerm som måler knappe 3×5 cm. Ikke spesielt tidkrevende og pirkete i det hele tatt…
4. (og her blir jeg litt teknisk) Lage en Pocket Query og overføre det til GoogleMaps selv. Allikevel mye ekstrajobb.Jeg har nå lest en del av reaksjonene som har kommet på kartbyttet, både i bloggposten til Groundspeak og i geocachinggrupper på Facebook. Og det virker for meg som om at de som stort sett cacher i bynære områder og ellers i områder hvor OSM er godt oppdatert, er veldig fornøyde. Mens vi andre som ikke bor midt i New York (eller Oslo eller Trondheim for den saks skyld) er totalt misfornøyde. Jeg kjenner ihvertfall at gleden ved å planlegge en tur nå totalt er borte, for det kan jo være at fremkommeligheten til cachen er helt anderledes enn den ser ut som.
Så hva er løsningen på dette? Vel, de fleste hyler om at Groundspeak må få tilbake Googlekartene. Men med tanke på at det er en utgift for Groundspeak, kommer nok ikke det til å skje. Så den beste løsningen jeg har lest så langt, er som følger:
Det koster ikke noe å registrere seg på geocaching.com, men man kan velge å betale en liten sum årlig for å få tilgang til ekstratjenester. Premium membership heter det, og de fleste jeg kjenner betaler gladelig denne lille summen (ca kr. 175,- pr år). Forslaget går da ut på å lage en Premium plus, hvor man betaler ennå litt mer for å få tilgang til GoogleMaps istedenfor OSM. Nå vet jeg som nevnt tidligere ikke hvor stor prisen Google tar er, men jeg vet jeg gladelig ville betalt ennå litt mer ekstra for å få tilbake Googlekartene. For blir OSM værende, tror jeg ikke at jeg kommer til å finne så mange fler cacher…
{minsignatur}
Del dette på:
-
Veterinærbesøk i går
I går var det tid for den årlige vaksineringen av Nairo. Den første vaksineringen etter at vi fikk han var det Eileif som tok seg av, da jeg var på jobb. Men jeg vet jo hvor redd Nairo er i nye situasjoner, og veterinærkontoret er vel ikke akkurat det stedet hunder flest føler seg trygge, selv om jeg absolutt har sett mange eksempler på det også.
Men jeg troppet opp et par minutter før avtalt tid og vi satt oss på venterommet. Der satt det ei mor med ei datter på 5-6 år og en terrier-lignende hund. Det var greit for henne at hundene hilste, og så lenge det ble en positiv opplevelse for Nairo, synes jeg det bare var bra. I tillegg gikk han på eget initiativ bort og snuste på den lille jenta, yippie for den av og til tøffe hunden min!
Men så kom vår tur til å gå inn til undersøkelsesrommet, og da startet marerittet for Nairo. Pulsen gikk rett opp i høyeste nivå, han skalv som…ja, jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne det med, og han siklet nok til å lage et middelt stort fuglebad. Men ikke en lyd kom det fra han, og han godtok alt som ble gjort med han. Sprøyta i nakken enset han ikke, og han nøs ikke engang etter sprayvaksinen i neseboret.
Jeg hadde noen andre ting å ta opp med veterinæren når vi først var der. Nairo er litt skjev i høye øre, og jeg klarer ikke få sett skikkelig nedi der, men antar det er løs pels som ramler nedi og irriterer. Veterinæren kunne heller ikke se noe bortsett fra at han har klødd seg litt rød, så da blir det ørerens én gang i uka fremover.
Jeg har lagt merke til at når Nairo er i høy aktivitet, hoster han en og annen gang. Veldig lite, og bare når han faktisk springer rundt. Men selvsagt tenker jeg hjertefeil, så veterinæren hørte på hjertet hans (så godt hun kunne, ikke lett når det slår i 350. Hun kunne ikke høre noe, og sa også at hos hunder med hjertefeil kommer hosten gjerne når hundene begynner å roe seg ned etter en kraftanstrengelse, f.eks. når de kommer hjem. Men jeg skal selvsagt følge med på dette på Nairo!
Og så er det denne manglende testikkelen hans. Det finnes en økt risiko for at hunder med den ene testikkelen i buken kan utvikle kreft, og derfor bør han jo kastreres. Og da er mitt spørsmål: når bør man kastrere de? Skal jeg vente til han nærmer seg/har passert 2 år, slik at han får de neste 10 månedene på å utvikle det kjønnstypiske for en hannhund, eller skal jeg ta det nå slik at han slipper mer testosteron i kroppen nå som han er i tenårene? Her blir jeg veldig glad for alle innspill, og gjerne fra de som har erfaring med kastrering av hannhunder selv!
Vi kom oss uansett hjem fra veterinæren, og han var rimelig sliten i går. Virker som om han er litt redusert i dag også, men det er jo ikke noe unormalt når de har fått vaksine. Går seg til i løpet av en dag eller to 🙂
Jeg hadde hendene fulle med hund hos veterinæren, ellers skulle jeg ha tatt et bilde eller to til dere. Får prøve neste gang vi er der, gjerne hvis vi er to 🙂
{minsignatur}
Del dette på:
-
Et flammende bilde
Villmarkshjerte er i gang med et nytt tema for bildedeling, og denne gangen er det flammende bilder hun vil at vi skal dele med hverandre. Bål eller levende lys.
Jeg må innrømme at jeg ikke er noe bålmenneske. Jeg har veldig stor respekt for flammer, og passer veldig godt på alle levende lys og på peisen. Men jeg synes det ser veldig koselig ut med bål, og håper at jeg en eller annen gang kan lære meg å tenne, å vedlikeholde og å forsvarlig slukke et bål.
Mitt bidrag til denne ukens tema er dette bildet:
Fakkelen tente jeg i romjula 2004, til minne om de som omkom i tsunamien i 2001. Og selv nå etter så mange år, kjenner jeg at jeg får tilbake litt av den følelsen av maktesløshet hver gang jeg ser dette bildet.
Du kan også være med og dele et flammende bilde hvis du vil, bare gå inn på linken over og følg fremgangsmåten beskrevet der. Såvidt jeg har skjønt, varer hvert tema i én uke.
{minsignatur}
Del dette på:
