Ett år

I går var det ett år siden jeg skrev dette innlegget. Da var nedstengningen av Norge et knapt døgn gammelt, og lite visste vi hva som skulle skje det neste året. Hadde noen sagt til meg den dagen for et år siden at vi skulle sitte i den samme suppa om et år, tror jeg ikke jeg hadde holdt ut. Og jeg er ikke flau over å si at det virkelig tærer på nå.

Joda, det har blitt en ny normal med hyppigere håndvask, holde avstand til andre, sprite hender og overflater, bruke munnbind og ikke klemme noen andre enn de man er i kohort med. Allikevel synes jeg det er fryktelig slitsomt for psyken å hele tiden tenke på disse tingene. Kan jeg ikke gå forbi noen som går sakte foran meg med god nok avstand, velger jeg heller å bli gående bak istedenfor å presse meg forbi på altfor kort avstand til vedkommende. Jeg sier ifra til alle jeg synes kommer for nært meg, uansett om det er på jobb, i butikken eller andre steder. Jeg føler meg som en kjeltring hvis jeg ikke umiddelbart ser en antibacflaske idet jeg kommer inn i en butikk, selv om jeg spritet hendene 2 minutter tidligere.

Nei, vi er ikke av de som har måttet ofre mye, så jeg skal ikke på noen som helst måte klage høyt og tydelig. Samtidig må jeg få lov til å synes at det er fryktelig trist å gå glipp av mer eller mindre hele det første leveåret til lillemor, og at vi ikke fikk feiret mammas 80-årsdag på en ordentlig måte. Bursdagsfeiringen kan tas igjen, lillemors første år får vi aldri tilbake. I forhold til veldig mange andre er dette bagateller, men det er vår virkelighet, det er vår “nye hverdag”, og jeg liker det ikke.

Og så savner jeg det å være sosial, både med venner og med cachevenner. Det var jo egentlig først i 2017, etter å ha cachet i over 7 år, at jeg begynte å cache sammen med andre enn Eileif, og den samhørigheten til andre som driver med samme hobby er noe jeg virkelig savner nå.

Vi har kanskje vært for forsiktige. Skal jeg sammenligne meg med enkelte venner eller kolleger, har vi tydeligvis vært altfor forsiktige. Samtidig må vi ta med i betraktning at Eileif er i risikogruppa, han kan ikke gjøre jobben sin hjemmefra, og jeg jobber på to skoler med mange mennesker. Så samtidig som jeg er sliten, så er jeg stolt over alt vi har gjort for å holde oss friske, og over at vi så langt ikke har satt oss i noen situasjon som har krevd testing mer enn én gang hver.

I høst tror jeg det var mange som tenkte som meg at bare vi kommer oss til 2021, så blir alt så mye bedre. Akkurat som om noe magisk skulle skje idet klokka slo tolv ved midnatt på nyttårsaften. Nedturen ble dermed desto større med alt av mutasjoner og større smittetrykk. Og ikke hjelper det at vaksineringen tar tid, og at noen nå mener at Norge ikke kan gå tilbake til den gamle normalen før alle 45-åringen er vaksinert. Jeg prøver å senke mine egne forhåpninger ved å si at jeg tror vi kan feire jula 2021 på normal måte, og at jeg dermed blir positivt overrasket hvis det skjer tidligere. Men jeg vet også at det blir en traurig sommer hvis vaksineringen ikke skyter fart.

Ser vi tilbake, gikk jo 2020 egentlig ganske fort. Det ble liksom et ikke-år som på den ene siden vil bli husket av alle, og på den andre siden ikke eksisterte. Kanskje det er sånn det blir med 2021 også? At vi bare må jobbe oss gjennom både året og de psykiske konsekvensene alle restriksjonene gir oss; gå inn i en boble hvor vi bare gjør og ikke tenker så mye på hvorfor?

Og så lurer jeg veldig på hvordan det blir når Norge (og verden) åpner opp igjen. Har vi da blitt så vant til avstander og håndhygiene at vi fortsetter med det og reagerer når noen kommer for nært? Eller skal vi ta igjen alt vi har gått glipp av siden mars 2020?

4 Comments

  • boerboelheidi

    Jeg har et lite håp om at det fra skolestart til høsten er litt mer normalt. Men ting skjer, både ventet og uventet, så man kan tydeligvis ikke ta noe for gitt. Ta bare det med vaksinen, det skulle vel egentlig ikke ta så lang tid å vaksinere, så ble det plutselig annerledes. Så leste jeg for ikke lenge siden at de hadde som mål å få vaksinert alle voksne i sommer. Men nå er vel mye av dette usikkert igjen pga den ene vaksinen.
    Tror mange er veldig slitne og lei, selv de som ikke er så veldig berørt direkte. Og det må man (vi) jammen få lov til, etter et helt år. Nå må det snart bare bli bedre.

    • Kjersti

      Heidi: Jeg tør ikke engang å håpe på skolestart…nettopp fordi, som du sier, det brått skjer noe uventet.
      Jeg forstår at de som produserer vaksinene sliter med å produsere nok til en hel verden, men at vi får så mange færre vaksiner enn det vi trodde er vanskelig å svelge. Og ja, at det ble uventede komplikasjoner med AstraZeneca-vaksinen stikker jo store kjepper i hjulene. Jeg er helt for at det skal være så sikkert som mulig å ta vaksiner, så det er bra at den er stoppet enn så lenge.
      Jeg er litt lei uttrykket “det blir bedre” siden vi har gått og gjentatt det i et år nå. På samme måte som Eileif er lei uttrykket “i disse korona-tider”. Samtidig har vi ikke noe valg, vi må bare tro at det blir bedre. For hva kan vi ellers gjøre? Legge oss ned som trassige treåringer og hyle?

  • Tove

    Ja, for et merkelig år dette har vært. Jeg var en av dem som ikke en gang i min villeste fantasi trodde dette skulle bli så langvarig. Og ja, jeg begynner å bli lei av å få den ene nedslående nyheten etter den andre. Jeg har tenkt at ok så tar vi 2 uker med nedstenging, men så blir det bedre! Og så ender det jo jammen meg opp med å bare bli verre 🙁 Og så må man jo kunne si at jammen har de aller fleste vært flinke til å følge opp det som blir sagt at man skal gjøre. Jeg merker at jeg har blitt “litt rar” som ser på TV og tenker at jammen der sitter de da altfor tett? De glemmer å bruke munnbind osv. Nå høres det ut som du er veldig, veldig forsiktig, men som du sier med Eileif i risikogruppen så er det forståelig. Og det er jo et valg du tar. Jeg har ikke noe problem med å gå forbi folk.
    Jeg tviholder på håpet om at det åpnes opp igjen før sommeren. Først og fremst for at jobben og kollegene mine skal komme tilbake. Samtidig som jeg egentlig syns det hadde vært greit med en tur-sommer til, jeg har mange “ugåtte” turer igjen 😉 Men i såfall frykter jeg for at det vil få følger som ikke er bra. Så joda jeg lever i håpet om at til sommeren er Europa litt mer på reisefot igjen. Håp er viktig i disse dager.

    • Kjersti

      Tove: Du er ikke den eneste som reagerer når folk står for nærme hverandre på TV, sånn tenker jeg uansett om jeg vet at programmet er fra før korona eller ikke.
      Med tanke på at jeg havnet i karantene av å ha en kollega inne på kontoret mitt på en meters avstand i to minutter, så synes jeg det er greit å være forsiktig. Det er ikke noe moro å være i karantene, og hvis jeg kan unngå både det og potensiell smitte, så gjør jeg det som må til.
      Jeg forstår godt at du tviholder på det håpet, du har jo havnet i en mye verre situasjon enn meg og jeg synes oppriktig synd på deg. Men jeg personlig synes det er vanskelig å holde håpet oppe.

Det er så koselig å få kommentarer, så legg gjerne igjen noen ord :)

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.