Første time i år

Så var det tid for den elendige tannlegespesialisten igjen, og jeg har gått og gruet meg de siste 4-5 dagene. Allikevel klarer jeg alltid å kvinne meg opp til å faktisk møte til timen:

Hvis vi skulle gjort alt som faktisk burde vært gjort, så hadde jeg vært der inne i timesvis. En eller annen gang må de tingene gjøres, men jeg utsetter det så lenge jeg bare kan, i et idiotisk håp om at alle mine plager går over innen den tid, og jeg slipper å gjøre noe som helst. Og vi vet jo alle at dét ikke kommer til å skje…

Men i dag, som sist, klarte jeg å gjennomføre rensing uten bedøvelse (oppe sist, nede i dag), og det er jeg stolt over!

Jeg må stoppe han med jevne mellomrom for å få noen pustepauser, og det gjør altså så vondt at jeg har lyst til å slå (noe jeg sa ifra på forhånd). Problemet er bare at han er jo så fryktelig hyggelig! Og i mitt hode er det noe galt når noen jeg misliker så sterkt samtidig er en jeg trives med å prate med. Man skal ikke ha det både hyggelig og vondt hos en person! 🤪