Frem og tilbake ved Berby

En av cachene mine ved Berby trengte ny loggbok. Normalt sett ville jeg gått en hel runde der, ca 5 km og veldig lettgått, jeg pleide vel å bruke en times tid på denne runden. Men med den upålitelige leggen min turte jeg ikke å gå hele runden, så Nairo og jeg tok korteste veien til cachen. Og jeg var hele tiden klar for å snu og heller be Eileif om å ta vedlikeholdet i sin neste friuke.

Vi dro ned ganske tidlig i håp om å slippe altfor mye folk, og sånn ble det nesten. Gikk den første biten bak et par familier med relativt små barn på sykler, så jeg var jo nødt til å ta de igjen på ett eller annet tidspunkt. Samtidig ville jeg ikke presse leggen for mye ved å gå fort, men det gikk ganske så bra og vi kom oss helt frem til cachen, som hang altfor synlig. Fikk byttet loggbok (må få byttet selve boksen snart også, tenkte ikke så langt i dag), og plassert den litt mer usynlig men allikevel lett å finne.

Nairo var tørst, men ikke det minste interessert i bli tatt bilde av:

Det er vel ikke det mest flatterende bildet jeg har tatt av han 😉

Bakerst i neste bilde kan dere se den ganske nybygde brua over Berbyelva, den gamle brua var kjempeskummel å gå over på slutten:

Jeg aner ikke hva bygningen til høyre har blitt brukt til.

Nairo foran gapahuken cachen er lagt ut ved:

Og han skuler bort mot denne lille stryket:

Familiene vi passerte hadde passert oss igjen, så vi gikk tilbake samme veien som vi kom. Møtte så først to mennesker, og så to mennesker til med hund. Jeg hadde sett de på god avstand, så jeg fikk Nairo ned i sitt et stykke på utsiden av veien, og han oppførte seg rimelig bra når den andre hunden passerte.

Nesten tilbake til bilen møtte vi en ny gruppe med mennesker pluss en hund, da gikk jeg ut på jordet (som ikke er sådd ennå) og vi fikk en helt nydelig passering på god avstand.

Det ble litt over 4 km totalt, og nesten ikke vondt i leggen, hurra! I tillegg gjorde ikke betennelsen i kjeven noe ut av seg, jeg vet av erfaring at det å få opp pulsen kan gjøre at betennelser pulserer litt, men det gikk helt fint (selv om hevelsen ikke er helt borte ennå). Nairo var sliten og jeg fikk en skikkelig opptur etter å ha klart å gå litt mer enn bare en kilometer eller to. God start på april!