Kyststien fra Elgåfossen til Ejgdesjön

Helgene går unna i en rasende fart, jeg synes knapt jeg går ut av døra fra jobb nummer 2 på fredags ettermiddag og sier “Helg!” før det er søndag ettermiddag og helgen nesten er over. Det er uvant å jobbe 100 % selv om jeg gjorde det i våres, jeg tror forskjellen ligger i at jeg nå bruker størstedelen av dagene på å lære nye ting.

I går var jeg effektiviteten selv. Var en tur på Gårdsbutiken og fikk kjøpt fôr og litt knask til Nairo, gikk en tur på 4,5 km på vei hjem, og fikk gjort en god del husarbeid (inklusive 5 maskiner med klesvask) og en god del papirarbeid. På kvelden satt jeg limt fast til TV’en, hipp hurra og jippi for seieren til Agnete og Egor!

I dag sa hele kroppen at jeg skulle ut på langtur. Planen for hvor jeg skulle gå var allerede lagt, jeg var bare nødt til å se an været litt for å se om det faktisk ble en langtur, og det ble det. Som nevnt før har jeg fått litt dilla på Kyststien, og i dag gikk turen fra Elgåfossen på norsk side til Ejgdesjön på svensk side. Her ser dere løypa:

Eileif kjørte Nairo og meg til punktet på høyre side, få meter fra svenskegrensa, og han hentet oss igjen da vi var fremme.

Bohusleden går på de samme stiene og veiene som Kyststien stort sett hele denne etappen, så jeg fulgte både blå og orange merker i dag:

I tillegg var også store deler av løypa merket også med rødt, men jeg har ingen peiling på hvilken tur rødmerkinga viser. Noen som vet?

Jeg fant også ut at jeg har gått store deler av denne turen før, men hver for seg. Den første biten fra start og inn til ca 3 kilometersmerket gikk jeg i romjula i fjor, da jeg var på cachetur sammen en gjeng andre cachere. Den siste biten fra ca 6 kilometersmerket har jeg gått mange ganger, det skal jeg vise litt senere i innlegget.

I dag skriver vi 9. november, og til min ekstremt store overraskelse fant jeg skogens gull i dag:

Den var ganske så bløt, og noen av de hadde allerede begynt å råtne, men jeg kunne ikke bare la de stå, så jeg tror jeg får en overrasket mamma i morgen (ikke fortell henne noe nå da!). Jeg fant litt mer senere på turen også, så hun får ihvertfall en liten smakebit 🙂

Her står jeg der man kan ta en avstikker til gapahuken cacherne og jeg gikk til i fjor. Jeg droppet å gå bortom der i dag, men fortsatte rett frem, rett inn i tykkeste skogen:

Gapahuken ligger nord i Søndre Hogsjøen, og her er utsikt fra stien og utover vannet, nesten samme utsikt som man har fra gapahuken:

På vei nordover mot Nordre Hogsjøen gikk vi langs elva som binder disse to vannene sammen. Og der det er elv kan det også være små fossefall, og selv om dette fossefallet ikke har noe fritt fall, så var det fint allikevel:

Det var ikke mye sopp igjen i skogen bortsett fra det jeg fant av kantareller. Men sopp som vokser på trær er det alltid mye av, og jeg synes de har så fine farger og mønstre:

Der stien svinger vestover kom vi til et hogstfelt. Jeg måtte le for meg selv, for trærne med blå-, rød- og orangemerking hadde sluppet unna hogstmaskinene, eller ihvertfall deler av stammene til trærne. De så ut som trafikklys der de sto på rekke og rad over hele feltet:

Selv om stien var godt bevart over hogstfeltet, så var dette strekningen med mest vann og gjørme. Det var ikke få ganger det sa schwupp når jeg løftet opp føttene for å ta neste steg!

Like etter at vi kom inn i skogen igjen skimtet jeg noe gult et stykke foran oss. Skogsmaskin var det første jeg tenkte (jeg har jo aldri brillene på meg på tur), men etterhvert som vi kom nærmere skjønte jeg hva det var: en riksrøys!

Jeg blir alltid så glad når jeg kommer over disse, for de står ikke avmerket på kartene jeg bruker for å planlegge turer, og de er så fine der de står! Her står vi altså bokstavelig talt midt på grensa mellom Norge og Sverige. Ser du helt bakerst i bildet, på andre siden av det lille vannet (som heter Svenstjernet), så kan du skimte et lite skilt som helt sikkert sier at grensa går akkurat her. Og bak ryggen min var det også kappet ned trær for å markere grensegaten.

Jeg er ikke noe god på gammel kongehistorie, så jeg aner ikke hvilken/hvilke konge/konger hvis initialer har blitt meislet inn i denne steinen. Kan det være Carl Johan den fjortende? Og hva står K’en for?

Et par hundre meter etter grensa var vi fremme ved Snarsmon, restene etter en gammel taterlandsby. Her har vi vært mange ganger før, og resten av turen gikk på nettopp den veien vi oftest har gått for å komme hit. Det er synd at det ikke er mer igjen av den gamle byen, men det er utrolig spennende at de har fått tatt vare på såpass mye som de har gjort, selv om det bare er veggene etter noen hus:

Den siste biten av denne etappen av Kyststien (som jo her heter Kuststigen) går langs vannet Ejgdesjön. Været i dag var egentlig skyet opphold med litt vind, men her brøt sola ordentlig gjennom og jeg måtte kaste jakka. Nydelig!

Nairo fikk vasset og var deilig full av vann og sand da Eileif hentet oss 😉 Jeg har den godt sliten-følelsen i kroppen etter å ha gått ca 8,5 km, og er også veldig fornøyd med å ha tilbakelagt nok en etappe av Kyststien. Forøvrig en veldig fin etappe, anbefales!