-
Noen er glad i deg
Se for deg at noen du er glad i blir påkjørt. De knekker en arm, et bein, får skrubbsår, en hodeskade eller kanskje de til og med dør. Nå håper jeg for alle guders skyld at det ikke skjer, hverken deg eller meg eller noen vi er glade i. Men det skjer.
Jeg har ingen statistikk på hvor, når og hvordan påkjørsler skjer, men jeg tenker at alle har et ansvar for at det ikke skal skje. Og når jeg da går turer gatelangs med Nairo etter mørkets frembrudd, sørger jeg for at vi er så synlige vi bare kan. Derfor ser vi sånn ut nå for tiden:
Refleksjakke eller refleksvest og hodelykt på meg. Refleksvest og sele med reflekstråder på Nairo. Det som ikke ble synlig på bildene er en blinkende lampe midt på kobbelet, pluss refleksbånd rundt forbeina til Nairo.Det er spesielt viktig her på landet, hvor det er mange hundre meter mellom hvert gatelys, og ingen fortau. Men jeg synes det er like viktig i sentrum og sentrumsnære områder. Mange kler seg i mørke farger i de mørke månedene, og selv om det begynner å lysne når rushtrafikken i Halden setter igang på morgenen, så er det skremmende mange som er veldig usynlige.
Du ønsker ikke å miste noen du er glad i, og jeg skal love deg at de som er glade i deg ikke ønsker å miste deg heller. Vær synlig – bruk refleks!
Del dette på:
-
Man endrer seg etterhvert som man blir eldre
Her om dagen postet jeg et bilde av Nairo på Instagram (følg meg, er ganske så aktiv der, @pilariskjersti2) fra da han var ca 6 måneder gammel. Idet jeg går inn i galleriet på mobilen for å slette bildet etter posting, oppdager jeg et annet bilde av han fra da han var litt over 4 år, og ble overrasket over hvor mye han hadde forandret seg på 3 1/2 år. Jeg vet det jo, men det ble så veldig tydelig, så jeg måtte sette bildene sammen og poste det også. Her ser dere:
Skikkelig slyngelalder på det første bildet, med store ører, uproposjonert kropp (jeg husker det selv om det ikke er synlig på bildet), full i f dagen lang, fremdeles litt valpepels, og pøbel til tusen og tilbake.På det andre bildet ser han jo nesten litt majestetisk ut med stor og fin manke, litt mindre ører, rolig og fornøyd med en pinne.
Okay, jeg glorifiserer vel egentlig litt nå, for han kan fremdeles være full i f og pøbel, men han har absolutt blitt mer voksen. Én ting er uansett helt sikkert: han var vakker da og han er vakker nå!
Del dette på:
-
Nytt kamera
Til bursdagen min ønsket jeg meg penger så jeg kunne kjøpe meg et kompaktkamera. Jeg hadde lenge et Canon Ixus, og selv om det var veldig hendig og lite, så tok det sakte men sikkert kvelden. Speilrefleksen er jeg selvsagt veldig glad i, men det er tungt å dra med på de dagligdagse turene. Selvsagt blir det med på alle større turer for å være sikker på at jeg får best mulige bilder, men sånn i hverdagen har lomma mi nå fått noe nytt å bære på, nemlig dette (bare at mitt er i sølvfarge, ikke sort):
Bilde lånt herfra, linken tar deg til Lyd&Bildes test av kameraet Fikk hentet det om torsdag, så jeg har ikke fått testet det noe skikkelig enda. Hadde planer om en skogstur i dag, men elgjakta er i gang, og jeg har tydeligvis blitt pysete etter bursdagen min, for jeg har virkelig ikke lyst til å gå i skogen nå, selv med ny rosa fleecejakke.
Så jeg tok en liten tur i hagen i dag, bare for å teste det bittelitt. Macrofunksjonen på det er virkelig bra, jeg kommer mye nærmere motivet med dette enn jeg gjør med speilrefleksen. Uklarheten på blomsten under skyldes vinden:
Det finnes programmer i bøtter og spann på kameraet. Ett av de er et landskapsprogram som fremhever de grønne og blå fargene. Testet det på utsikten fra hagen, og her er resultatet:
Nå har dere selvsagt ikke noe å sammenligne med, men jeg tok et bilde av samme utsikt med vanlig auto-program, og det var ikke like klart i fargene som dette ble.Det store treet som står helt inntil verandaen er et lønnetre, og bladene får fantastiske farger nå på høsten. Her ett som har lagt seg til ro i gresset:
Hosta er en plante som er vakker når den står i blomst, men den er virkelig vakker nå også. Mye annet er blassere i fargene og litt sånn trist, men den gule fargen hostaen har fått lyser virkelig opp!
Som sagt, jeg har ikke fått testet ut kameraet mye enda. Men én ting her helt sikkert, det er utrolig brukervennlig! Ja, det er masse programmer, men det er lett å finne frem i de, knappene er intuitive, og jeg slapp å sette meg ned med en lang bruksanvisning for å finne ut av hva som var hva og hvor.Tror dette blir en fin turkamerat, og det er allerede med meg i veska sånn i hverdagen også. Kameraet på mobilen er jo også veldig bra, men jeg synes det er vanskeligere å ta bilder med en mobil enn det er med et ordentlig kamera på grunn av hvordan jeg holder en mobil kontra et kamera. Men jeg satser uansett på at jeg blir strålende fornøyd med min nye duppeditt 🙂
Del dette på:
-
Det ble nye personlige rekorder!
I dag ble endelig statistikken min på Project-gc oppdatert, og det ble nye personlige rekorder på oss! Egentlig har jeg visst det siden i går, da en geocachingkompis sjekket GSAK, et program jeg ikke har hatt store planer om å sette meg inn i. Kanskje en vakker dag?
Men her kan jeg altså presentere vår nye personlige statistikk når det gjelder antall fylker på én dag og antall kommuner på én dag:
De står ikke i korrekt rekkefølge, jeg aner ikke hvorfor de kommer i denne rekkefølgen i det hele tatt. Men det er jo bare en bagatell 🙂 For 5 fylker (mot 3 tidligere) og 13 kommuner (mot 6 tidligere) er altså ny fasit, wohooo! 😀Det jeg nå gjerne skulle hatt, var et godt kart over Sverige som viser både kommunegrenser og veier, sånn at jeg kan se om noen av cachene vi hoppet over lå i kommuner vi egentlig burde tatt. Eller om de vi hoppet over ligger i kommuner vi allikevel fikk tatt. Si gjerne ifra hvis du vet om et sånt kart 🙂
Fortsatt god mandagskveld til dere alle!
Del dette på:
-
Rundt på Signebøenfjellet
Vi har gått mange ganger til vannet Drøftetrauet som ligger på Signebøenfjellet, åsen vi har utsikt til hjemmefra. Jeg vet at Eileif har utforsket litt av de andre veiene som går der oppe, men stier har vi ikke beveget oss så mye inn på.
For noen dager siden postet FB-siden Turer i Halden og omegn bilder fra en rundtur der oppe, og den runden bestemte vi oss for å gå i går.
Istedenfor å kjøre helt inn til der veien slutter, som det står i beskrivelsen i albumet jeg linket til, så parkerte vi ved grillbua/”gapahuken” og gikk grusveien til der veien slutter. Videre derfra var målet å følge gulmerkinga.
De første kilometerne gikk det helt fint å følge merkinga. Stien var også såpass oppgått at vi egentlig ikke trengte å se etter merking.
Vi hørte stemmer og hundebjeff underveis, men ante ikke om det var flere ute i samme ærend som oss, eller om det var jegere. Elgjakta starter ikke før i morgen, men jeg tror det kanskje er jakt på noe annet allerede? Rådyr? Hare? Rev?Naturen i dette området er veldig kupert. Mye opp og ned, alt fra tett skog til åpne topper uten trær. Og så er det disse vannene da, som gjør at det er så himla mye mer koselig å gå tur:
Da vi var noen hundre meter fra Drøftetrauet mistet vi gulmerkingen totalt. Ikke var det noen synlig sti å følge heller, så vi virret rundt litt og prøvde å finne ut hvor vi skulle. Jeg har et nogenlunde greit fungerende kompass både i hodet mitt og i magefølelsen min, og jeg er også flink til å huske både kart og løype etter å ha tittet på det på nett. Så jeg visste i hvilken retning vi skulle, men det hadde jo vært greit å ha en sti å følge.Da hører vi stemmer igjen, og ikke langt fra oss var det et par med to hunder som lurte på om vi også prøvde å finne gulmerkingen. Snakket litt med de, og i fellesskap klarte vi å finne ut hvor vi skulle. De hadde tydeligvis ikke gått her før, de heller, men siden jeg har gått til og fra Drøftetrauet fra den letteste siden mange ganger, forklarte jeg de veien videre når vi kom oss frem til gapahuken.
Resten av turen tilbake til bilen er da på kjent område, og den gikk lett som en plett.Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gå denne runden flere ganger, til det var den altfor kronglete og vanskelig å følge. Men blir den merket bedre og mer oppgått, er det en fin runde på 6,5 km, og for oss tar det bare 7-8 minutter å kjøre for å komme dit.
I dag er siste dagen i min minihøstferie, og det er også MIN dag i dag 😀 Dagen blir nok ikke brukt på noen annen måte enn andre, vanlige søndager, men jeg er allerede overveldet over alle hilsner jeg får på SMS, telefon, FB, Twitter og Instagram. Jeg blir jo litt barnslig når jeg har bursdag, det er jo stas 😀
Del dette på:
-
Geocaching roadtrip
NB! Overskriften må ikke forveksles med Roadtrip’en Groundspeak sto bak i sommer, men jeg fant ikke på noen annen passende overskrift i farta 🙂
Det var meningen at Eileif, Nairo og jeg skulle ta en natt i telt i løpet av høstferien. Sånn ble det ikke på grunn av litt dårlig planlegging (ja, faktisk så hadde jeg ikke helt kontroll. Skjer ikke ofte, skylder på alderen). Men jeg hadde allikevel lyst til å komme meg bort littegrann, se noe annet, oppleve noe. Dermed falt valget på en roadtrip, og de siste dagene har jeg studert kart og cacher til øyet ble både stort og vått.
Jeg hadde lyst til å gjøre litt mer ut av det enn bare å kjøre en runde og ta cacher. Selv om jeg er opptatt av statistikk, så er jeg stort sett alltid bare ute etter å sette personlige rekorder. Jeg bryr meg ikke så mye om de forskjellige challengecachene, men tar det som en bonus hvis jeg kvalifiserer for noen.
Målet for turen ble derfor å sette nye personlige rekorder i funn i flest antall fylker på én dag og flest antall kommuner på én dag. Fra før var rekordene 3 fylker og 6 kommuner, begge rekordene ble satt 17. august 2010.
Det var stort sett greit å holde styr på kommunene nordover fra Halden, langs svenskegrensa. Men å holde styr på de nedover i Sverige og tilbake til Halden var litt verre, da jeg slet med å finne gode nok kart som viste meg kommunegrensene OG veiene. Så om vi har klart ny rekord har jeg ingen anelse om før project-gc oppdaterer seg, kanskje i morgen. Men antall fylker er jeg 99 % sikker på at vi har klart.
I går var dagen, og vi startet ihvertfall nordover mot Aremark, og rasteplassen på Fjell bru er vel en av de fineste jeg vet:
Rasteplassen har ikke stor og flott parkeringplass, ikke fasiliteter i bøtter og spann og ingen kiosk eller gatekjøkken. Men den har vakker natur!Nordover bar det. Innimellom var det få kilometer mellom cachene, andre ganger var det flere mil mellom de. Og noen la vi ikke mye energi ned i å finne, sånn som den ved Rømskog kirke. Nullpunktet vi fikk stemte ikke overens med hintet, så derfor var det bedre å dra videre enn å bruke lang tid på å lete. Men vakkert var det der også:
Vi fulgte Rv21 helt opp til Skotterud, og så gikk det sørover og inn i Sverige. Ingen av oss hadde vært på senteret på Charlottenberg før, så selvsagt stoppet vi der. Stakk innom sportsbutikkene, men ingenting fristet. Så var det innom Outlet’en til Sportshopen rett over gata for det store senteret, og der kom jeg ut fra med en rosa fleecejakke. Rosa! Joda, jeg vil være synlig i skogen fremover. Elgjakta er utvidet med en måned her nede, så i hele oktober og november vil jeg at folk skal se at jeg er et menneske og ikke en elg. Derfor rosa. Lys rosa uten å være babyrosa. Er det noen som vet hvem jeg er og hva jeg har gjort med Kjersti? :pNedover i Sverige fulgte vi noen store veier og noen mindre veier. I noen kilometer var vi til og med innom grusvei. Heldigvis hadde jeg overført såpass mange cacher til GPS’en at det var lett å følge de, og etter å ha vært innom både større byer og mindre tettsteder, havnet vi i nærheten av kjente trakter. Men først stoppet vi innom Värmlands vikingacenter for å finne cachen her. Selve senteret var stengt for sesongen, men det var mulig å gå rundt på området, og det var ordentlig interessant. Kunne faktisk vært moro å tatt turen tilbake dit for å se når det er liv og røre der.
På en av husveggene hang det visdomsord fra det vi antar er Håvamål:
Og ikke langt unna var det en steinlabyrint som jeg klarte å finne midten av uten å jukse 🙂
Når vi nærmet oss Ed, stoppet vi for å ta første cache i en liten trail. På andre siden av veien lå et gatekjøkken, så Eileif gikk dit og kjøpte mat mens jeg logget cache. Mens jeg ventet på maten, ble jeg nærmere kjent med en liten flokk ender som holdt til i vannet ved rasteplassen. Snill som jeg er tok jeg frem ett av de usmurte rundstykkene våre så disse fuglene kunne få i seg litt mat. De så ikke spesielt utsultet ut, men det er rart med det, man vil liksom bidra litt. Og imens jeg var opptatt med å gi et par ender på min høyre side noen smuler, så kom det ender på min venstre side for å smake på fingeren min. Ikke det minste vondt, bare moro 🙂Siste stopp ble i Ed. Først en tur innom en alt-mulig-butikk, hvor Eileif kom ut med vinterstøvler (mer i gata base-i-snøen-med-Nairo-støvler enn tur-støvler) og sjokolade, og jeg kom ut med et tynt skjerf og en stor klype for huskelapper. I tillegg kjøpte vi den billigste lommelykta de hadde, for vi hadde én cache igjen og det begynte å bli mørkt.
Heldigvis slapp vi å bruke lommelykta, og 45 minutters kjøring etter den siste cachen kunne vi parkere hjemme, 12 timer og 21 funn etter at vi dro.
Så nå venter jeg bare spent på at statistikken oppdaterer seg og jeg ser om vi klarte det eller ikke 🙂
Del dette på:
-
Knall og fall og jæ… bløt!
I dag tok Nairo og jeg turen tilbake til Björnerödspiggen for å gjøre oss ferdig med cachene der. Det er cachene langs stien opp fra sørvest vi ikke hadde tatt alle av, og med det fantastiske høstværet som har vært i dag, måtte vi bare ut.
Vi la i vei, og selv om første cache innebar mer bushing enn jeg synes er moro, så var det godt å bli ferdig med den. Cache nummer to endte dessverre som DNF, da jeg ikke gadd å tilbringe mer enn 20 minutter med å lete. Så ja, jeg må tilbake enda en gang.
Videre oppover gikk det greit med de siste 5, de var stort sett alle der koordinatene sa de skulle være. Den siste var like i nærheten av disse tripp-trapp-tresko-soppene:
Det var faktisk et øyeblikk hvor jeg lurte på om en av soppene var cachen jeg leita etter, men jeg hadde ikke lyst til å ta på de før jeg måtte.Vi tok oss en pause på toppen, bare koste oss i solskinnet og stillheten:
Det vil si…Nairo er jo ikke kjempegod på å slappe av hvis han ikke er ordentlig utslitt, så han vandret rundt og rundt meg, tygget litt på noen greiner og tittet seg rundt:
Like før vi skulle gå fra toppen, hører vi to skudd i det fjerne. Dette stresset Nairo veldig opp, og jeg klarte ikke helt å roe han ned før vi hadde gått en god stund.Jeg vurderte å lete etter den cachen jeg ikke fant på vei opp, men jeg hadde bare lyst til å komme meg tilbake til bilen.
Det var halvbløtt i terrenget i dag etter de siste dagers nedbør, så jeg passet hele tiden på hvor jeg satt beina. Kom til et lite område med vann og gjørme midt i stien, så jeg skulle sette beina på den våte mosen til høyre for stien før jeg gikk videre opp på en stor stein på venstre side. Det jeg ikke oppdager før jeg har prøvd å sette ned beina er at den våte mosen ikke var noen våt mose, men en dyp sølepytt. Dermed ender jeg med begge beina nedi 50 cm vann og overkroppen boms ned på den store steinen. Ordene som kom ut av meg da gjengis ikke på trykk!
50 cm er litt under en tredjedel av min totale høyde, så ja, jeg var bløt til midt oppe på lårene. Kliss, dryppende våt. Merkelig nok kjentes føttene tørre ut, og jeg tenkte at jeg nok en gang var strålende fornøyd med turstøvlene mine, men jeg fant fort ut da jeg kom hjem at jeg var våt i beina også.
Venstre arm tok av for fallet, ihvertfall kjentes det ut sånn der og da. Men etterhvert som jeg nærmet meg bilen kjentes ikke armen så ille ut, og jeg ble egentlig ganske positivt overrasket, jeg var redd jeg hadde slått meg skikkelig.
Utover ettermiddagen fant jeg ut at venstre hofte og øverste delen av venstre lår også hadde tatt av for mye av sammenstøtet, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å ha et saftlig blåmerke der i løpet av en dag eller to. Og armen har virkelig begynt å verke, så den er nok stiv og støl i morgen.
De første gangene vi gikk til Björnerödspiggen, likte jeg virkelig turen opp. Uansett hvilken vei opp vi tok. De siste gangene jeg eller vi har vært der, har det alltid vært noe som har gått galt. Ikke alvorlig galt, men småting som gjør at turen ikke blir noe koselig. Og nå har jeg lyst til å boikotte hele piggen, jeg må bare finne den siste cachen først!
Del dette på:
-
Investering, til salgs og litt annen shopping
Helt siden vi var på Vehuskjerringa og frøs oss gjennom en natt i telt, har jeg vært på utkikk etter nye soveposer til oss. Soveposene vi har er nok best til overnatting inne i hus og hytter, og ikke i telt i temperaturer ned mot 0. Men soveposer er dyrt! Spesielt når det er noen krav man gjerne vil ha oppfylt. Og så skal man i tillegg tenke på både det ene og det andre, som fyll, T-comf, lengde, vekt og gudene vet hva annet.
Her om dagen ble jeg oppmerksom på at det var storsalg hos G-Sport, så jeg sendte Eileif ut dit for å ta en titt. Han hadde fått en liste med spesifikasjoner på sovepose, men jeg hadde egentlig ikke noe tro på at han skulle finne noen som oppfylte alle kravene. Det gjorde han heller ikke, men han kom jaggu hjem med nye poser til oss, og jeg tror de kan bli bra! Og ikke minst, de var billige!
McKinley Tur-11 heter posen, T-comf -5 grader. Vekta er egentlig i høyeste laget, 1,9 kg. Lengden er altfor lang, hvis ikke Nairo bestemmer seg for å synes det er ok med sovepose og vil være fotvarmeren min 😉 Ikke har den sklisikkert underlag heller. Men…jeg tenker også en del på at Eileif og jeg kanskje tilbringer maks 5 dager i telt pr år, og stort sett bare på sommeren eller tidlig høst, og med de kriteriene i bakhodet klarer jeg ikke helt å synes det ville vært ok å bruke et par tusen kroner hver på soveposer. Så jeg er positiv og tror at disse posene blir veldig bra for oss.En ting posene har, og som var ett av mine krav, var innerkrage som kan strammes:
Selv om jeg er mest glad i å ligge på magen med en arm under hodet, så tror jeg det er lønnsomt for meg å finne en annen liggestilling i soveposen for å få benyttet kragen og dermed holde meg så varm som mulig på kroppen.Eileif kom også hjem med selvoppblåsbare liggeunderlag:
Jeg har alltid vært skeptisk til oppblåsbare liggeunderlag, har fått for meg at det ikke skal mer enn en kongle eller en kvist til for å stikke hull på de, men nå har vi de, og jeg skal fortsette å være positiv og tenke at dette går veldig bra 🙂 Vi trenger bare et regntett trekk til de, sånn at det går an å feste de på utsiden av sekken uten at de blir våte hvis det kommer en skur.Totalt sett kostet posene og underlagene ganske mange hundrelapper. Men jeg ser på dette som en investering, og pengene tas fra en sparebøsse som er ment for nettopp slike ting, ting vi ønsker oss, men som vi ikke vil ta av husholdningsbudsjettet for å kjøpe.
Jeg har shoppet litt andre ting i det siste også. I noen uker har jeg vært på desperat jakt etter noen pene og komfortable sko som jeg kan bruke på jobb. Jeg har alltid vært superkresen når det gjelder sko, og når jeg i tillegg ikke er villig til å betale mange kroner for sko, er det vanskelig å finne noen. Men så kom jeg over disse:
Og jeg synes faktisk de var både fine, komfortable og diskrete. De føltes litt trange, men når jeg prøvde en størrelse større, kunne jeg like godt ha tatt på meg klovnesko, så det måtte bli disse. Brukte de med tynne nylonstrømper én dag på jobb, og hadde så vondt i føttene at jeg hadde lyst til å kappe de av meg. Så hvis det er noen som selv bruker eller kjenner noen som bruker str. 36 eller kanskje også 35 (de var merket med str. 36), så selger jeg disse for kr. 150,- (kr. 299,- nye). Kan avtale prøving her i Halden. Kontakt meg via kommentar her, eller send en mail til kjersti sånnkrøllafating pilaris punktum net.Noen dager senere kom jeg over disse skolettene:
For dere som har kjent meg mellom 8 og 10 år, er nok disse så langt fra hva dere var vant til å se meg bruke. Men for dere som har kjent meg siden tiden på videregående, er nok disse ganske nært et kjent syn på mine bein. De siste årene har jeg jo omtrent bodd i joggesko og turstøvler, men før det brukte jeg stiletter daglig, og derfor er disse hælene veldig ulikt meg. Men tilbake i skoletiden var det cowboystøvletter det gikk i i mange år, og disse har jo et snev av cowboypreg over seg. Fin høyde på hælen, behagelige å gå i, og ikke for varme på denne tiden av året, hvor det er ned mot 0 grader på morgenen og opp mot 20 grader på dagen.Prøvde å finne meg et par sorte sko/skoletter i Strömstad i dag, men det var ingen suksess. Var dog bare innom én skobutikk, får ta en tur til de andre butikkene en annen dag. Men jeg kom allikevel hjem med noe totalt ulikt meg, nemlig en rosa regnkåpe:
Selv om uværet Petra nå er over, så forventer jeg mer regn utover høsten, og da vil denne være kjekk å ha hengende på jobb. En billig sak jeg fant på en Outlet i Strömstad, og jeg forventer ikke det store av den, bare den holder meg tørr i 10 minutter ad gangen. Men jeg i rosa? Og i en kåpe som rekker meg nesten til knærne? Det må ha klikket for meg :pDel dette på:
-
Kobbelkrise
Jeg er ikke helt sikker på hvor lenge jeg har hatt dette kobbelet, men jeg tror jeg kjøpte det da Arkas var liten. Det vil si at det er ca 17 år gammelt, og jeg er så glad i det at det ble en aldri så liten personlig krise i heimen da Eileif i morges sa at det var ødelagt. La meg vise dere.
Her er kobbelet i hele sin prakt:
Og på bildet over kan dere faktisk se problemet, nemlig spennen nederst til høyre. En litt unaturlig vinkel for en spenne. Jeg har sirklet inn problemet på bildet under, men ber dere også legge merke til den andre sirkelen:
Og så går vi ned på detaljnivå. Her et nærbilde av problemet:
Den lille “dærten” som fester spenna til den firkantede metall”rammen”, og som også gjør at spenna snurrer fritt rundt, er så nedslitt at den hopper ut av sporet sitt, og vips, så er Nairo en løs hund. Dumt!Det som gjør at jeg er så himla glad i dette kobbelet er flere ting. Men en av de tingene er den andre røde sirkelen på bilde nummer to, nemlig denne “klumpen” av lær:
Den sitter ca midt på kobbelet, og man kan feste håndtakspenna i den for å korte ned lengden på kobbelet, eller, som jeg gjør når jeg for en kortere periode vil ha Nairo nært meg, jeg holder hånda mi rett under den “klumpen”, sånn at Nairo får kortere rekkevidde.Her ser dere stoffet/strukturen på kobbelet:
Jeg vet ikke om det er nylon eller rent stoff, men det er vevd/sydd, det er ikke spesielt tykt, det er ikke polstret på noen måte, og det er veldig mykt. Men mykheten kan skyldes mange års bruk.Og her kommer da min bønn til alle mine hundevenner: Kan dere være på utkikk etter et tilsvarende for meg? Jeg er villig til å strekke meg langt i pris for å få tak i noe sånt igjen.
Kort info om kobbelet:
- 170-200 cm langt
- Nylon eller stoff
- En ring ca midt på kobbelet, festet med en “klump” av noe slag
Et annet alternativ er hvis dere vet om noen som kan reparere dette for meg, det vil si å åpne opp lær”klumpen” (både den nærmest Nairo og den som danner håndtaket) og få byttet spennene, og så få festet “klumpene” igjen.
Jeg har fått kjøpt et erstatningskobbel i dag, og jeg har også andre kobbel liggende, men ingenting slår dette. Og jeg kommer til å bruke noen timer på å saumfare det o store internettet for å se om jeg kan finne noe selv, men jeg blir veldig glad for all hjelp og alle tips!
Del dette på:
-
Kom deg ut-dagen
Natt til i dag var det Natt i naturen over hele Norge. Her var været såpass dårlig at vi hoppet over hele utesovinga, men i dag er det Kom deg ut-dagen, og den har vi selvsagt vært med på. Ikke vanskelig å få oss ut av døra når sola skinner fra skyfri himmel!
Turvalget ble en tur Nairo og jeg gikk for noen uker tilbake. Den gangen fant vi ikke en av cachene vi var på jakt etter, og jeg hadde lyst til å finne den. I tillegg har det i etterkant blitt publisert en cache til på den strekningen, så da var det to cacher som sto på planen for dagen.
Den første ligger akkurat på grensa mellom Norge og Sverige, og selvsagt var det et par grenserøyser der. Her er den ene:
Denne turen går langs Kyststien både på norsk og svensk side, og stien er godt opparbeidet hele veien, både som grusvei, traktorvei og smal sti. Litt opp og ned, men det er jo sånn det skal være:
I tillegg går hele turen langs Berbyelva/Enningdalselva og den innerste delen av Iddefjorden, så selv om man ikke ser vann hele tiden, så hører man det stort sett alltid.Jeg har sagt det før, og jeg kommer garantert til å si det flere ganger også, Nairo er på sitt aller lykkeligste når han får lov til å være ute på tur:
Etter å ha måttet bruke hjelpemiddelet “send tekstmelding til en venn”, fant vi også dagens siste cache, den jeg ikke fant for noen uker tilbake. Tok en pust i bakken, snudde og gikk nesten samme vei tilbake.Stakk nedom en liten brygge som ligger i nærheten av stien. Nairo likte ikke bevegelsen i flytebrygga (blåste ganske mye i dag, så den vippet mye), han likte ikke klukkingen av vann under brygga, og han likte ikke smellinga når den lille båten som lå fortøyd der smalt inn i brygga. Men vi jobbet godt med han, og han klarte faktisk å sitte noen sekunder rolig flere ganger før vi gikk derfra. Mer trening på sånt!
Vakkert var det der også:
Det er helt klart høst nå. Selv om sola skinner, så er det kaldt i skyggen. Men løvet har ikke begynt å skifte farge enda, ihvertfall ikke så mye av det som enda henger på trærne:
Nesten 10 km ble det, såvidt under 2 timer effektiv gange, og ca 3 timer ute på tur totalt. En vellykket markering av Kom deg ut-dagen.Har du vært ute på tur på en eller annen måte i dag? Kanskje du dro ut allerede i går, tilbragte natta under åpen himmel eller i telt eller lignende, og har gått hjem i dag? Fortell! 🙂
Del dette på:
