-
Sår på øyet
I et par dager har det væsket ut litt gulgrønt puss fra Nairos venstre øye. Det har vært ytterst små mengder, men det er tross alt øyet det er snakk om, så da vi i dag dro til veterinæren for å gi han “svensketabletten”, spurte jeg om en av veterinærene hadde tid til å ta en titt på det. Det hadde de heldigvis, og jeg løftet en skjelvende Nairo opp på undersøkelsesbordet og han la seg flatt ned og hadde antagelig sangen “Let’s twist again” i hodet. Okay, jeg vet at det ikke er spesielt koselig av meg å spøke med at hunden min er så livende redd i en sånn situasjon, men hva skal man gjøre 😉
Uansett: Veterinæren dryppet noen greier med farge på i Nairos øye. Det ga meg flashback til en gang da Arkas var valp/unghund og hadde rennende øyne, og han var gjennom samme undersøkelse. Da ble nesa hans grønn etter en stund, så jeg sto og ventet på at det skulle skje med Nairo også, noe det selvsagt gjorde. Og jeg klarte ikke å la være å fnise, for det ser unektelig litt teit ut med en hund med grønn nese 😉
Veterinæren fant et ørlite sår på øyet som for henne så overfladisk ut. Så vi fikk med resept på øyedråper som skal dryppes 2 ganger pr dag i 8 dager og beskjed om å holde utkikk etter om pupillene blir forskjellige i størrelse eller om det skadede øyet blir gråaktig.
Pusset må tørkes bort før dråpene dryppes, og i tillegg sa apotekteknikeren at det var en fordel å skylle med saltvann før dryppingen, så da gjorde vi det da vi kom hjem. Nairo pleier normalt ikke å sette stor pris på at vi herjer sånn med han, og ihvertfall ikke om han må sitte stille. Men jeg vet ikke om han skjønte at vi skulle hjelpe han eller hva det nå var, for han satt nogenlunde stille under hele tørke- og dryppe-seansen, og jeg gruer meg derfor ikke til de kommende 8 dagene. Dette blir så bra, så 🙂I tillegg må jeg jo nevne at han ikke virker plaget av øyet på noen måte. Ikke gnir han seg, ikke blunker han mer enn normalt og han trekker seg ikke unna når vi tar rundt øyet, så dette er nok bare en liten rift fra en grein eller noe sånt. Men, det er tross alt øyet det er snakk om, og da er det absolutt best å være føre var.
Del dette på:
-
Kyststien fra Bakke og hjem
I dag la Nairo og jeg ut på skikkelig langtur. Eileif kjørte oss til Bakke, og derfra skulle Nairo og jeg gå hjem, hovedsaklig langs Kyststien. Backupplanen var at Eileif skulle hente oss ved Berby hvis beina og kroppen ikke ville være med lenger, men vi gikk hele veien og jeg er kjempestolt!
Vi startet altså på Kyststien like ved Bakke.
Dere som har meg på Endomondo kan se hele turen der, men dessverre slo mobilen av Endomondo mot slutten, så turen ble delt i to deler. Jeg finner ikke noen god beskrivelse av Kyststien på noen karttjeneste på nett, men jeg vet at den er lang, og at den er en del av et samarbeid med Sverige også.Rester etter husmannsplasser finnes i nesten hver eneste skog vi går i, og dette var ikke noe unntak. Jeg har altså gått innom Jammerdalen i dag, og det var mye mer koselig enn det høres ut som 😉
Kyststien går, som navnet sier, stort sett nær kysten. Her er vi ved den innerste delen av Iddefjorden. Alt på venstre side er Sverige, og tettstedet der dere ser den røde flekken (som forøvrig er et stort lasteskip av noe slag) heter Krokstrand. På høyre side kan dere langt bak i bildet skimte Bakke opptreningssenter:
En liten stund senere kom vi over denne steinen:
Jeg aner ikke om dette er en grensestein, en riksrøys eller noe helt annet, så hvis noen vet, blir jeg glad for forklaring.Ved siden av steinen sto et infoskilt over Folkå naturreservat, som vi var i ferd med å gå inn i:
Kyststien følger vannet hele veien, men for det meste var det vanskelig å se vannet på grunn av skog (som egentlig var ganske åpen, men som allikevel skygget for vannet) og på grunn av 2 meter høyt siv. Men innimellom fikk vi fine glimt mot vannet:
Det ligger noen få hytter innover langs Kyststien. Jeg aner ikke om de må via Kyststien for å komme seg til hyttene eller om de har andre veier frem, men fytte rakkern så idyllisk de lå! Her stoppet jeg like i utkanten av en hyttetomt og tok bilde av utsikten de hadde:
Noen kilometer senere var vi på kjente trakter, nemlig helt øverst i runden jeg på Endomondo kaller Berby rundt. Her tok vi dagens første pause, og jeg fikk godgutten min til å balansere litt:
Her hadde jeg to valg: enten kunne jeg fortsette på østsiden av det som ikke lenger er et vann men som er kjent som Berbyelva eller Enningdalselva, eller så kunne jeg gå over brua og gå sørover på vestsiden. Vi valgte vestsiden, og etter et par kilometer var vi fremme ved Riksvei/Fylkesvei(?) 102. Det var her Eileif eventuelt skulle hentet oss, men jeg var sta i dag og ville gå hele veien hjem 🙂 Her hadde jeg også to valg: jeg kunne igjen krysse elva og gå sørover på østsiden, noe som ville gitt meg bare et par hundre meter med asfalt å gå på, eller jeg kunne fortsette på vestsiden. Jeg valgte igjen vestsiden og tenkte ikke på at jeg da fikk nesten 1 km på asfalt og med oppoverbakke. Puh, det var slitsomt! Her har vi allerede gått et stykke, og vi skulle helt opp til den mørke treklyngen til venstre:
Her hadde vi altså forlatt Kyststien for en stund, og grusveien vi gikk inn på er en del av Olavsleden (noe jeg faktisk ikke var klar over før i dag). Her snudde jeg meg og tok et bilde over veien vi hadde gått. Her ser dere Berby herregård til høyre, og vi hadde gått mellom åskammene dere ser midt i bildet:
Og så måtte jeg jo bare dokumentere at det var Olavsleden vi gikk på 😉
Denne grusveien har vi gått en del ganger før, da den leder til Stenen i Enningdalselva, der vi har en cache. I senere tid har jeg jo funnet en mye mer koselig vei å gå dit her hjemmefra, så nå var det lenge siden sist vi gikk her.På den andre siden av et jorde fanget dette treet oppmerksomheten min. Dårlig bilde, men det var så vakkert der det sto og var grønt nederst og rødt øverst:
Det blir sjeldent tatt bilder av meg ute på tur. Enten går jeg alene eller så går jeg med kameraet mens Eileif går med Nairo, så da blir det bare ikke noe av. I dag snudde jeg kameraet opp ned og tok en selfie nedenfra. Veldig lite flatterende, men: Tittei! :p
Etter et par kilometer kom vi inn på Kyststien igjen, og til slutt kom vi frem til Stenen, og vi tok turens tredje og siste pause. Jeg gruet meg veldig til å gå over brua, da det er lite å holde seg fast i (spesielt når man går med et kobbel i den ene hånda og en gåstav i den andre hånda). Men det er så fint akkurat her, hvor elva har fått litt fart på seg, og det er steiner i elva som gjør at det blir litt brus å høre på:
Nå var Nairo (i likhet med meg) veldig sliten, og for første gang på turen la han seg ned:
Men nå hadde vi bare 3 km igjen, hvorav noen titalls meter i bratt oppoverbakke og 500 meter på asfalt. Vi fulgte også her Kyststien en stund, før vi svingte av sørover igjen og videre hjemover.I skogen ikke langt hjemmefra gikk Nairo rett over en huggorm. Jeg holdt på å tråkke på den, men klarte å stoppe i siste sekund. Ekkelt!
Vel hjemme segnet jeg om på trappa foran inngangsdøra, virkelig fornøyd med dagens tur. Totalt ble det 14,63 km, og effektiv gåtid var 2 timer og 51 minutter, noe som betyr en gjennomsnittsfart på 5,5 km/t. Hadde aldri i verden trodd at det skulle være mulig! Vi brukte ca 3 1/2 time totalt på turen, i tillegg til pausene ble det som dere skjønner en god del stopp for å ta bilder.
Nå kjenner jeg at kroppen protesterer litt over hva den har vært med på, og Nairo har ligget rett ut siden vi kom hjem. Men åh så stolt jeg er over oss! 🙂
Del dette på:
-
Sopp- og hundetur
Nairo og jeg dro i dag på besøk til Katharina for å gå en tur i skogen og se etter sopp samtidig som hundene fikk herjet litt sammen. Nairo prøvde å be pent om ikke jentene kunne komme bort til han:
Så langt i høst har jeg kun funnet tre bittesmå kantareller. Katharina tok oss med til et av hennes faste kantarellsteder, og selv om det var mindre der enn det visstnok pleier å være, så var det mer der enn jeg har sett noe annet sted i år. Og det var god størrelse på soppen også:
Det var umulig å få tatt noe fint bilde av alle tre hundene. Derfor legger jeg ut et bilde som er det totalt motsatte av fint, nemlig morsomt :p Det ser her ut som om Muffy svever i lufta med Nairos forlabber rundt seg. Nairo ser vettaskremt ut, og Muffy har tatt frem krokodillegapet og sier ifra at hun ikke vil ha noe av lukting i rompa :p Sally har som vanlig inntatt rollen som politi og står i forgrunnen og kjefter på “bråkmakerne”:
Men tro meg, alle tre både kan være og er veldig vakre! Her er Muffy-jenta:
Og Sally-jenta:
Og urokråka mi:
Det er mye sopp i skogen som jeg ikke har noen peiling på hva er. Dette er vel en fluesopp, og uansett hvor giftig den er så er det ikke til å komme unna at det er en vakker sopp som gjør mye ut av seg:
Det ble mer skravling da vi kom hjem til Katharina, men til slutt måtte jeg komme meg hjemover. Og da jeg hadde åpnet dørene for å pakke inn i bilen var det ei som tydeligvis ville være med meg hjem! Og det hadde ikke vært meg imot <3
Tusen takk for noen kjempekoselige timer, Katharina! Vi bor så nært hverandre at dette burde vi gjøre oftere 🙂 Og Nairo har sovet siden vi kom hjem, og han var også sulten som bare dét 😉Del dette på:
-
Langs Bohusleden – fra Håvedalen til Sandvatten
I september i fjor ble cachen Sandvatten publisert, og jeg fattet umiddelbar interesse for den siden den ligger ved en gapahuk, og gapahuker betyr ofte fint turterreng. Men jeg var veldig usikker på hva som var beste vei frem til cachen. I april i år la FB-siden Turer i Halden og omegn ut et fotoalbum fra en tur som går innom denne gapahuken, og siden utgangspunktet var i nærheten av oss, var det enkelt å konkludere med at jeg ville gå denne ruta til cachen.
Sist søndag parkerte vi på en sidevei i Håvedalen og startet turen langs Bohusleden. Hele ruta ser sånn ut, hvor du ser Strömstad i vest, mer Sverige i øst og Halden ligger utenfor kartet i nord:
Været var helt fantastisk med sol, litt vind og helt perfekt til å gå tur.Ikke lenge etter starten ble vi møtt av porter uten gjerde. Jeg antar de er der for å forhindre kjøring på veien, selv om veien stoppet like etterpå:
Terrenget var veldig fint. En del grusveier og en del skogsstier i åpen skog og over lave fjellknauser. Litt opp og ned gikk det, men ikke så mye at det ble et problem. Gutta mine ventet selvsagt på meg når jeg hadde stoppet opp for å ta noen bilder 🙂
Langs store deler av turen ligger det rester etter gamle steinbrudd. Her har noen satt opp et steingjerde midt ute i ingenmannsland. Kanskje det var noenmannsland den gangen?
På et tidspunkt underveis skremte vi opp 3-4 av det vi tror var orrfugl. Rakk aldri å ta noe bilde, men store var de, og de hørtes godt der de slo vingene mot trærne. Men jeg rakk å ta bilde av en annen villmarkens sønn, han her satt helt stille så lenge jeg så han:
Noen våte partier var det her og der, så turstøvler anbefales. Det er så vakkert å komme over sånne små vannkilder inne i skogen, uansett om det er ei myr, et lite vann eller en liten bekk, sånn som her:
Mer rester etter steinbrudd-tiden. Her har det tydeligvis stått en ørliten hytte av noe slag:
Kanskje et sted for steinhuggerne å spise matpakka si eller å ta seg 5 minutter under tak på dager med dårlig vær?Det ligger også igjen mye stein som ser ferdigkappet ut for mine ukvalifiserte øyne:
Bohusleden er godt merket, og selv om den ikke i utgangspunktet går forbi gapahuken ved Sandvatten, er det allikevel godt skiltet mot gapahuken:
Sandvatten er stort, og utsikten vi fikk over vannet var formidabel, selv om jeg ikke fikk med en brøkdel av vannet på kun ett bilde:
Og ofte gir det mer stemning å se bare litt av noe i forhold til å se mye. Lyngen er nydelig nå!
Nå glemte jeg helt å ta bilde av selve gapahuken, men det er en fin laftet huk som egner seg godt til overnatting. Og på siden av huken sto også hjemmelaget fiskeutstyr som man kunne benytte seg av:
Såååå stor er gjensynsgleden når gutta mine har vært borte fra hverandre i to minutter 🙂
Utsikten fra gapahuken ble kun forstyrret av furua dere ser på bildet:
Grillmuligheter er det både i grilldunken dere ser og som bål. I tillegg var det også satt opp en utedo der. Cachen ble også funnet lett, og vi fikk kludret ned et par ord i gjesteboka til gapahuken.Nairo storkoste seg på tur:
Totalt ble turen på såvidt over 10 km, og vi brukte 2 1/2 time på å gå. En helt fantastisk tur som jeg absolutt anbefaler til alle, uansett om dere bor her i traktene eller om dere kommer på besøk!Del dette på:
-
Elektrisitet og sånt
Natt til torsdag for to uker siden våknet jeg ved 3-tiden av et voldsomt smell og at senga ristet. Nairo lå også i senga og ristet, men det var ikke ristingen hans som gjorde at hele sengen ristet, det var et grusomt tordenvær bokstavelig talt rett over huset. Jeg er ikke kjempeglad i tordenvær, men dette gjorde meg direkte redd siden det var så nært.
Da jeg sto opp på morgenen var det null og niks liv i både pc’en min og i modemet. Jeg forsøkte andre stikkontakter uten hell, og dagen etter kjøpte Eileif et nytt modem, uten at det hjalp heller. Vi kom ikke på nett, og måtte belage oss på en helg uten tilgang til omverdnen annet enn gjennom tv’en og noen få minutters bruk av mobilnett. Noen dager i forveien hadde jeg vunnet et lite Samsung nettbrett (7″ skjerm) gjennom en spørreundersøkelse på jobb, og heldigvis hadde jeg rukket å laste ned Words in a pic, så det ble flittig spilt gjennom hele helgen.
Mandagen kom og gikk uten nett, og vi fikk beskjed om rettetid innen påfølgende torsdag av leverandøren vår. Heldigvis kom montøren allerede tirsdagen, og da viste det seg at telefoninntaket hadde blitt kraftig grillet av lynet, og så snart det ble byttet var vi på nett igjen! Eileifs pc levde jo fremdeles, så vi byttet på å bruke den så lenge min pc var til reparasjon.
Men reparasjon ble det ikke. Vi hadde selvsagt håpet at det var strømforsyningen som hadde tatt kvelden, men det var hovedkortet. Så da var det bare å få de til å kopiere ut alle dokumenter fra harddisken og så kjøpe ny pc. Akkurat som den ødelagte var så gammel, bare 4 1/2 mnd. Men nå er den nye oppe og går takket være min veldig tålmodige og ytterst snille mann, og jeg prøver for andre gang på under et halvt år å forstå Windows 8.1 og å få utseende og funksjoner til å være som jeg vil ha det. På den positive siden fulgte det med et mye bedre tastatur til denne pc’en enn det jeg hadde fra før. Aldri så galt osv 🙂
God helg!
Del dette på:
-
Lapphundspesialen i Aurskog 17. august
I går var det altså lapphundspesial i Aurskog, og jeg bestemte meg utpå dagen på lørdag at jeg skulle ta turen. Sto opp klokka 6 i går tidlig og satt i bilen omtrent på slaget 7. Veibeskrivelsestjenesten på gulesider.no hadde fortalt meg at jeg hadde ca 2 timers kjøring, men siden jeg ville ta noen cacher på veien beregnet jeg god tid sånn at jeg skulle være på plass da de Finske Lapphundene gikk i ringen klokka 10.
Været var ikke på vår side, jeg hadde øs pøs hele veien oppover. Så jeg visste at jeg ikke kom til å gidde å lete lenge etter cachene, men allikevel fikk jeg en litt lengre stopp en planlagt ved den første cachen, en kirkecache. For idet jeg gikk ut av bilen ble jeg nærmest overfalt av en ung, rødspraglete guttepus som var så kjælen og kosete at jeg knapt fikk flyttet beina. Han gned seg på skoene mine, gikk slalåm mellom beina mine og prøvde ved et par anledninger å klatre oppover beina mine også. Og jeg klarte jo ikke å la være å kose litt med han 😉 Han ville ikke vise meg hvor cachen var, og siden det bøttet ned med vann, ga jeg fort opp letinga. Men når jeg gikk tilbake til bilen, prøvde pus å klatre opp på det ene fremhjulet og inn i motorrommet. Fikk avverget dette, bar katten bort til en gressplen og fortalte han at han ikke kunne være med. Når jeg så kom tilbake til bilen og lukket opp førerdøra hadde han allerede tatt meg igjen og kom seg nesten opp i setet før jeg fikk tatt tak i han igjen og bar han bort til en annen gressplen. Da skjønte han tegninga og klatret opp i et tre istedenfor.
Ved neste cachestopp ga jeg også opp. GPS’en svirret rundt som ei ør høne, og selv om jeg hadde regnjakke på meg følte jeg meg bløt til skinnet, så bushingen ble snart avsluttet. Den tredje cachen fant jeg fort og greit, og på den fjerde jeg hadde planlagt var innkjørselen til denne kirken så kronglete og kom så brått på at jeg ikke gadd. Dessuten skjønte jeg at jeg begynte å få knapt med tid. Men, jeg parkerte ved utstillingsplassen 10 minutter før start og fikk dratt på meg hele regndressen før regnet ga seg…for en stund. For nok og mer enn nok vann kom ned i løpet av de 5 timene jeg var der.
Som vanlig var det mengder med kjente der, utrolig koselig å snakke med dere jeg stort sett bare ser på spesialer! Og selv om jeg aldri har med meg Nairo på sånt lengre, så er jeg aldri uten hund å kose med, uansett om det er lapphund eller annen hund. Og det gjør meg glad 🙂
Jeg har laget et offentlig album på min personlige FB-side, men noen bilder må jeg jo ha med her også. Her er de skjønne valpene B Is For Brilliant og Woodshine’s Aquata som viser seg frem for dommeren:
Molly ba Nalle og Tassen (Lundehund) opp til lek, og hvem kan vel motstå Molly? 🙂
Verdens vakreste Modji har blitt øyeoperert og er nå erklært frisk på det opererte øyet. Jippi!
Etter leken med gutta fant Molly ut at det var like greit å sove litt før hun skulle i ringen, skjønne jenta 🙂
B Is For Brilliant fulgte nøye med da de voksne hundene var i ringen, hun lærte sikkert et triks eller fem 😉
Men det er begrenset hvor lenge en valp klarer å holde seg unna lek og ugang, her ligger hun underst:
Og her har vi BIS-finalen:
Fra venstre: BIS3 Svensk Lapphund Lillmusties Liam, BIS2 Lapsk Vallhund Arctic Soul Lapponian Kiehka og dagens vinner BIS1 Finsk Lapphund Ukkonen Av Vintervidda. Hvilket minner meg om spesialen på Lygna for et år siden, der rekkefølgen på rasene ble akkurat den samme, og BIS1 og BIS3 var akkurat samme hund, men BIS2 for et år siden var ikke på utstillingen i går.Parkerte hjemme klokka 17, og fikk dermed god tid på å roe ned, slappe av og drikke te før det var kvelden og opp like tidlig i dag for jobb.
Del dette på:
-
Litt nytt fra denne kanten
Jeg har en blogg! Og jeg har ikke glemt den! Men som jeg skrev i forrige innlegg, så har ikke denne sommeren vært av de beste for meg, derfor har det ikke vært stort å blogge om. Nå tenkte jeg derfor å ta dere med på en liten oppdatering på hva som har skjedd i det siste.
Om mandag var jeg tilbake på jobb på skolen. Har jo fått 50 % ut året, og jeg var ikke klar over hvor mye jeg hadde savnet sjefene og kollegaene mine før jeg kom på jobb om mandag, det var en herlig følelse å være tilbake igjen! Nå begynte ikke alle lærerne før om onsdag, og jeg var hjemme tirsdag, onsdag og torsdag, så i dag fikk jeg møtt de fleste etter sommeren, og jeg gleder meg til alt spennende som kommer til å skje på jobb frem til jul. Det er litt ergerlig å ha funnet drømmearbeidsplassen uten mulighet for å få en fast 100 %, men sånn er det nå engang i denne kommunen, som har et underskudd på jeg vet ikke hvor mange millioner. Men ikke misforstå: jeg er superduperglad for å ha fått 50 % for en periode!
Så en gladnyhet: Eileif hadde siste dagen sin på sommerjobben i dag, og i dag fikk han også beskjed om at han har fått en midlertidig 100 % stilling på samme stedet ut september! Nå er ikke det veldig lenge, men for hver måned vi har jobb, så kjøper vi oss litt ekstra tid når det gjelder de økonomiske utfordringene vi står ovenfor. Så jippi og hurra for litt jobb, for det er bedre enn ingen jobb! 😀
Dere som har fulgt meg en stund husker sikkert den heller slitsomme augustchallengen jeg tok i fjor, ja jeg snakker geocaching 🙂 Det er også en augustchallenge i år, heldigvis ikke like utfordrende som i fjor. Årets challenge går ut på å finne 6 forskjellige cachetyper etter noen gitte regler, og jeg startet allerede 1. august. Da var jeg sikker på at jeg hadde god nok tid til å finne andre tilsvarende cacher hvis jeg ikke skulle finne en eller flere av de planlagte. Jeg startet med en Wherigo, nemlig Halden By. En fin rundtur i Halden sentrum, men det å få tak i selve cachen ga meg mer hodebry enn jeg satt pris på. Høyden min kom til kort, og jeg var få sekunder unna en telefon til cacheeier (en tidligere kollega), men jeg fikk til slutt en god idé som heldigvis gjorde at jeg fikk logget uten hjelp. Dét var en seier, det! Samme dag tok jeg også en Multi, som lever opp til navnet sitt: En kort og enkel multicache. Jeg har ikke tatt mange multier, men denne var absolutt av det enkle slaget, noe som passet meg godt. Og jeg avsluttet dagen med en Mystery. Jeg finnes ikke glad i Mystery’er, jeg føler meg stokk dum når jeg ikke klarer å engang skjønne hvordan jeg skal starte å løse oppgaven. Men denne, QR 001, var veldig lett å løse, det var det å finne selve cachen som ga meg mest utfordring. Hadde jeg ikke vært på et veldig offentlig sted, hadde jeg jublet høyt og tydelig når jeg endelig fant den 😉
6. august skulle vi til Strömstad for å feire D’s 16-årsdag med en tur på Buktens Pizzeria, og siden det var kommet en ny tradisjonell cache på akkurat den veien vi skulle kjøre, stoppet vi og prøvde oss på den. Vi fryktet at den kunne være veldig godt gjemt, men vi hadde flaksen på vår side og kunne kjapt logge Grönehög Mound.
Dagen etter hadde jeg noen ærender i by’n, og da tok jeg med meg Nairo for å gå tur i Ertemarka og samtidig logge en Earthcache. Vi har ikke kjempemange Earth’er i Halden, men Jettegrytene i Ertemarka var en fin og relativt enkel Earth, og dermed var jeg ferdig med 5 av 6 cachetyper. Her poserer Nairo ved siden av den største av jettegrytene:
Nå gjensto altså bare et event, og i går ble eventet 14.08.1814 – 2014.08.14 avholdt på Svinesund. Det ble jeg med på, og dermed kunne jeg logge den 6. cachetypen og i gevinst fikk jeg 7 souvenirer, en for hver cachetype og en for å være The Achiever. Stas! 🙂 Eventet i går bød på mye mer enn å bare møte kjente og ukjente cachere, det endte også med veldig mye bushing på svensk side, mye gåing av typen “holde seg fast i småbjørk og blåbærlyng for ikke å skli ned skrenter”, og ekstremt mye latter. Vi var en gjeng på 7 som dro ut for å finne 3 av cachene som ble publisert i forbindelse med eventet, og det er utrolig moro å cache sammen med andre! Etter mye slit fant vi alle tre, og noe av utsikten underveis var den gamle Svinesundsbrua med utsikt både videre utover fjorden og også inn mot Halden:
Da vi kom tilbake til eventplassen en times tid etter at eventet var ferdig ble det publisert nok en cache, og den fikk jeg også logget. Så da ble det jaggu 5 forskjellige cachetyper i går også 🙂I morgen er det den årlige internasjonale geocachingdagen, noe som innebærer at hvis man logger en cache i morgen, så får man en souvenir på cachesiden sin. Har ingen betydning hva slags type cache man logger. Så da må jeg jo ut en tur i morgen også. Nå skal det foregå et sykkelritt rett forbi husveggene våre i morgen, men heldigvis er ikke det før på ettermiddagen, så jeg skal passe på å få logget en boks i morgen formiddag.
Til søndag har Norsk Lapphundklubb rasespesial i Aurskog, kun et par timers kjøring for meg. Men jeg er veldig usikker på om jeg skal dra… Jeg vet jeg antagelig kommer til å angre hvis jeg ikke drar, men samtidig vet jeg hvor slitsom en sånn dag er, og jeg skal på jobb på mandag. Så jeg får bruke morgendagen på å bestemme meg.
Sånn, det var litt oppdatering om hva som har skjedd hos oss i det siste, hva har skjedd hos dere i det siste da?
Del dette på:
-
Ikke helt min sommer
Lenge mellom hver gang jeg er innom her, men årsaken er ganske grei. Det har vært (og er) altfor varmt til å gjøre noe som helst, og jeg kan ikke forestille meg at det er interessant å lese om at jeg nesten befinner meg i flytende tilstand hver eneste dag. Tordenværet om søndag gjorde at det har vært litt færre varmegrader de siste to dagene, men det er fremdeles langt over min trivselstemperatur. Og det er en av grunnene for at dette ikke helt har vært min sommer, jeg fungerer rett og slett ikke i denne varmen. Det blir til stadighet lagt ut bilder av vinter og snøstorm på Facebook, hvor det skrives noe sånt som “Klag ikke, husk at vi snart får det slik” og lignende. Her hvor jeg bor er det ytterst sjeldent skikkelige snøstormer, men jeg fungerer bedre i normalt vintervær enn jeg gjør denne unormale sommeren. Puh!
Den andre grunnen for at dette ikke helt har vært min sommer (nei, den er ikke slutt enda, det er fremdeles halvannen uke igjen til jobb) er det tonnet med bekymringer som hele tiden kverner rundt i hodet. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal blottlegge alt her i bloggen, men det er enkelt å forstå at det dreier seg om økonomi: manglende inntekt og økende utgifter. Jeg er mester i krisemaksimering og i å alltid være forberedt på det verste, og det gjør at jeg er ekstremt sliten hele tiden. Grubler på løsninger både i form av planer, backup-planer, c-planer, d-planer, e-planer og til og med æ-, ø- og å-planer. Å ikke vite, å ikke ha kontroll, å ikke ha stabilitet, trygghet og forutsigbarhet er vel noe av det jeg hater mest her i verden.
For å komme meg gjennom dager så varme at man antagelig kan steke speilegg på asfalten og for å dytte tankene ut av hodet for en stund, så har jeg tittet på bilder fra tidligere somre. Kost meg med gode minner. Og istedenfor å legge ut i det vide og brede om Kjerstis elendige sommer 2014, ville jeg heller dele noen koselige ting med dere.
Sommeren 1980, sommeren før jeg fylte 7 år. Jeg skal ikke påstå at jeg husker noe som helst fra denne sommeren, men et bilde av pappa er alltid koselig:
I juli i 2003 var jeg en tur på Nordens Ark. Jeg tror dette var en av de første gangene jeg var der, og de påfølgende årene var jeg der minst en og gjerne også to ganger hvert år. Nå er det dessverre lenge siden jeg har vært der, og jeg gleder meg til jeg får mulighet igjen. Her er det en amurleopard som skaffer seg mat:
I 2004 holdt de på med byggingen av den nye Svinesundsbroen. Jeg husker ikke hvor lenge arbeidet pågikk, men ei venninne hadde en jobb i dette prosjektet, og i juni det året fikk jeg mulighet til å være med opp på buen over brua. Selve veibanen over fjorden var da ikke heist på plass, så for meg med høydeskrekk var det en svimlende opplevelse å klatre oppover der. Jeg klarte ikke å komme helt til toppen, men jeg er uansett superstolt over hvor langt jeg kom, og utsikten var upåklagelig:
Det ble sikkert grillet en haug med ganger sommeren 2006, og her sitter Arkas og lurer på om det ramler noe ned til han:
Etter at jeg kjøpte huset har jeg nesten ikke vært på hytta, men sommeren 2008 var Eileif, D og jeg en tur der ute. Jeg kan ikke huske sist jeg badet der, men gutta badet ihvertfall denne gangen:
Sommeren 2009 var vi en tur i Haugesund. Alltid koselig å være på besøk der, og akkurat dette året tok vi en tur til Bergen og akvariet. Og en av de tingene jeg husker best derfra var disse søte skapningene:
Den samme sommeren hadde vi sådd ørlite grønnsaker i hagen, bare for moro skyld. Og moro ble det da vi dro opp gulrøttene, for med litt fantasi har man både søte utgaver og litt på kanten-utgaver av de her:
Så kom sommeren 2010, og da var vi av ufrivillige grunner plutselig veldig ofte på hytta. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjorde så himla mye der, men kaos var det mens det sto på som verst. Heldigvis ser det mye bedre ut der nå, men sånn så det ut en stund:
Sommeren 2011 var Nairos første sommer, og jeg gjorde en innsats for å få han til å forstå at å svømme var fornuftig for å kjøle seg ned, og også rett og slett fordi det er morsomt. Utifra Nairos blikk her, tror jeg at jeg med sikkerhet kan si at han ikke synes det var det minste festlig i det hele tatt:
I juli 2012 la jeg ut på ekspedisjon sammen min Nord-Norske venninne, vi gikk Norge på tvers. Først i etterkant har jeg forstått hva jeg var med på, og jeg har faktisk bittelitt lyst til å gå turen igjen, bare for å bedre kunne ta inn over meg naturen og opplevelsen. Men skulle jeg noen gang gjenta turen, så vet jeg at jeg ikke kommer meg lengre ut enn dette:
I fjor var Eileif, Nairo og jeg på vår første telttur, og det fristet så absolutt til gjentakelse. Jeg har mange steder jeg har lyst til å gå, men i fjor gjorde vi det enkelt og la turen til en nasjonalpark ikke langt inn i Sverige. En herlig tur!
Siste bildet er også fra i fjor, fra min ferietur til Skjåk. Det er mange steder jeg har vært som jeg vil tilbake til, og Skjåk står høyt oppe på den lista. Ikke noe rart når naturen er så vakker som dere ser her:
Det har absolutt vært noen lyspunkter denne sommeren også, ikke misforstå. Men nå har jeg valgt å fokusere bakover, og så skal jeg prøve å skru om hodet mitt for å fokusere fremover etterhvert. Aller først må jeg ta tak i nuet.Del dette på:
-
Gammelt, midlertidig og nytt
Vi har to trapper opp til verandaen, en fra gårdsplassen og en fra kjellernivå. Den fra kjellernivået blir så og si aldri brukt, mens den fra gårdsplassen blir brukt mye. Dessverre har den blitt farlig å gå på pga råte, noe som ikke er så vanskelig å se her:
Dere ser der at det nederste trinnet er fjernet, og dere kan også se på høyre side at et trinn har gitt etter. Ikke bra i det hele tatt! Så i dag satt Eileif altså igang med riving av trappa, og mens han gjorde det, kvalitetssikret Nairo pallene vi har fått, som midlertidig skal fungere som trapp:
Og her er det ferdige resultatet:
Ikke akkurat supervakkert, men den er trygg og stødig og derfor mye tryggere enn den som var der.
Av nye ting i hagen må jeg jo bare holde dere oppdatert på georginene mine, og de blomstrer! Her er en vakker hvit:
Og her er en vakker rosa:
Det er mye maur på de, vet ikke helt hvordan jeg skal få bort de krypene.Den nye klaserosen min er også i full blomst nå:
Faktisk tror jeg den er ganske lik rosen som står i bedet på andre siden av inngangsdøra, så da blir ikke symmetrien så gal allikevel 🙂Klematisen er også i blomst nå, så selv om den ikke er ny, slik som georginene og rosen, så hører den jo med siden jeg har med gamle ting i dette innlegget også 🙂
Fargen på bildet her lyver, for den er enda litt mer burgunder enn blålilla, men det var veldig vanskelig å få frem. Med blitz ble fargen altfor blå. Jeg synes også blomstringen er veldig tidlig på klematisen i år, men det har vel sikkert med den varme sommeren å gjøre.God lørdag!
Del dette på:
-
Vann er ukult
Jeg synes vi har fått vår dose av vann der vann ikke skal være og manglende vann der vann skal være. For litt over 4 år siden hadde vi en massiv vannlekkasje på hytta som resulterte i at alt av gulv måtte rives og byttes. Restaureringa pågår enda siden vi gjør jobben selv, men nå er det virkelig ikke mye igjen. Samtidig mistet vi vannet her hjemme da pumpa i brønnen sa takk for seg, og vi levde da uten brukbart vann i springen i ca 3 uker. Og samtidig fikk vi en liten taklekkasje pga mye snø, så vi hadde “dusj” på kontoret. I den perioden hatet jeg vann som pesten.
I dag var jeg flink husmor og vasket på badet i 2. etasje. Jeg var akkurat ferdig, og skrudde av dusjhodet etter å ha skylt over badekaret. Så hører jeg at det suser i vannrørene på en måte det normalt aldri suser her i huset. Jeg blir stående og lytte, og blir så oppmerksom på at det siger litt vann fra under badekaret og mot meg. Be meg aldri om å fjerne fronten på et badekar, for jeg vet ikke hvordan. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å få det av, og får så tatt tak i de nærmeste håndklærne for å starte med opptørking. Jeg ringer Eileif på jobb for å spørre hvor stoppekrana er, og får forklaring på det. Krana er selvsagt i råkjelleren, et rom jeg normalt aldri går inn i, men nå måtte jeg jo bare. Springer opp på badet igjen, og vannet fortsetter å piple, og jeg blir da oppmerksom på at det er varmtvann som renner. Så jeg fortsetter å pakke rundt med håndklær samtidig som jeg skrur på vasken på badet for å lette trykket.
Neste stopp var å ringe forsikringsselskapet. De hadde ingen foretrukne rørleggere, så jeg valgte enkelt og greit å ringe den rørleggeren jeg husket navnet på. De skulle sende opp en rørlegger og tipset meg samtidig om å dra ut sikringene til varmtvannsberederen, noe jeg gjorde. Samtidig satt jeg på krana på kjøkkenet og slo av krana på badet. Da tok det ikke lang tid før det sluttet å piple vann, men jeg rakk å ta et bilde av skaden først:
Ja, det er møkkete under der, jeg vasker ikke ofte nok under badekaret…Rørleggeren kom, og han fant fort ut at det var brudd i en kobling (jeg gjettet på en gåen pakning). Så etter 30-40 minutter var problemet fikset, og vi har nå vann igjen, kun på de stedene det skal være vann. Vannet er riktignok litt grumsete, men det er helt normalt når man har brønnvann og det skjer noe utenom det vanlige. Heldigvis har jeg gode naboer, så jeg har fått hentet et par 10 liters kanner sånn at vi har til Nairo, til matlaging og til tannpuss.
Dagens huskestue gjorde meg oppmerksom på tre ting, ting jeg egentlig var klar over, men som jeg av og til glemmer:
Jeg blir ekstremt lett stressa. Ikke sånn at jeg springer rundt meg selv og ikke helt vet hva jeg skal gjøre, men mer sånn at jeg springer og tenker og handler. Jeg tror at jeg legger steg for steg-planer mens jeg tenker, men det skjer så ubevisst at jeg ikke er sikker.
Jeg klarer faktisk å ta kontroll og fikse det som må fikses. Det tror jeg kommer av disse planene jeg antar at jeg legger, og at jeg på en eller annen måte klarer å tenke logisk, fornuftig og praktisk. Så det å skrive nettopp dette her håper jeg skal gjøre at jeg husker det i fremtiden og dermed har mer tro på meg selv at jeg faktisk kan, jeg også!
Jeg bruker lang tid på å roe meg ned etter å ha stressa og vært full av adrenalin. Først da vi spiste middag og jeg tittet på ettermiddagens reprise av en gammel Grey’s Anatomy-episode følte jeg at jeg var rolig igjen, at skuldrene senket seg, at pusten ble normal, at pulsen gikk ned og at hodet sluttet å gå på høygir.Og dere: NÅ vil vi ikke ha noe mer trøbbel med vann!
Del dette på:
