-
Midlertidig arbeidsledig
Noen blogginnlegg skriver seg selv. Noen blogginnlegg “skriver” jeg i hodet mens jeg opplever noe. Noen blogginnlegg skriver jeg underveis mens jeg skriver de. Og noen blogginnlegg grubler jeg på hvordan jeg skal skrive i så lang tid at jeg grubler de ihjel og ikke aner hvordan jeg skal skrive de. Jeg har et innlegg liggende som kladd her i bloggen, det har ligget siden desember og jeg aner ikke hvordan jeg skal skrive for å få formidlet det jeg vil si. Innlegget du leser nå har jeg også grublet ihjel, så det får bare bli som det blir.
Jeg ble arbeidsledig 1. juli. Jeg var jo klar over dette, engasjementet mitt var jo bare for 6 mnd, men det var allikevel litt rart å gå ut døra den siste dagen og ikke være 100 % sikker på hva som skjer fremover. I en bisetning må jeg jo forsåvidt nevne at jeg har vært innom et par ganger etter den siste dagen også, men det var bare for å fikse småting som ikke tok mange minuttene.
Jeg har fått muntlig beskjed om at jeg får en 50 % midlertidig stilling etter sommerferien, så jeg starter opp igjen rundt midten av august. Og det er jeg jo superglad for! Jeg trives så utrolig godt på jobb, både med oppgavene, sjefene, kollegaene og de som går på skolen, og selv om den realistiske og pessimistiske meg sier at jeg nok ikke har jobb der til jeg går av med pensjon, så sitter den lille optimistiske stemmen og sier at den håper på det. For selvsagt håper jeg på det! Selvsagt håper jeg at en eller annen høyere makt endelig kan synes at denne lille familien nå har fått nok motgang og hjelpe oss litt på vei. Men man må kanskje tro på disse høyere maktene for at de skal hjelpe til?
Men nå har jeg altså arbeidsledig sommerferie. Jeg har søkt om dagpenger, jeg klarer ikke helt å nyte de trykkende varme dagene vi har for tiden (det hadde jeg ikke klart uansett altså, jeg er ikke glad i sånn varme), og hodet jobber konstant på høygir for å finne løsninger på økonomiske problemer, både på kort og lang sikt. Det ordner seg vel for snille gutter og jenter, gjør det ikke?
-
Hageglede
Jeg vet jeg sutrer en del når det gjelder hagen min. At jeg må luke, at jeg har en overflod av lupiner, at ingenting blir som jeg hadde sett for meg. Men, tro det eller ei, det er en del glede i den hagen også!
Som nevnt før, har jeg jo et bed på hver side av inngangsdøra. Når jeg kjøpte huset var det en rosa klaserose og en lilla klematis i hvert bed, og jeg plantet selv en hvit campanula i hvert bed også. I bedet med minst sol stortrives klematisen og klaserosen har det nogenlunde greit, mens campanulaen ikke ville i det hele tatt. I bedet med mest sol stråler campanulaen, klematisen har blitt litt pinglete og klaserosen sa i vinter totalt takk for seg. Jeg har ventet for å se om det kanskje ville komme rotskudd fra den, men nei, ingenting. Så i dag kostet jeg på meg en bonica rosa klaserose for å erstatte den som er død. Nesten umulig å få et bilde i fokus av den, men her er den ihvertfall:
Jeg holdt forresten på å kjøpe en lilla klaserose istedenfor denne, den lilla var altså så utrolig lekker! Men det får bli en annen gang.
Rett foran den nye rosen vokser altså campanulaen. Legg merke til Nairos konglelager i bakgrunnen 😉
Her er rosen i bedet på andre siden av døra. Aner ikke hva slags rose det er, men vakker er den!
Jeg har en gigantisk rosebusk nede i hagen som jeg tror er en Hurdalsrose. Den har stort sett avblomstret, men en og annen blomst er igjen. Om denne tilhører Hurldalsrosen eller om det er en helt annen rose har jeg ikke peiling på, men den er vakker, den også:
I tillegg til to epletrær, så har vi også noen bærbusker: en med stikkelsbær, to med røde rips, en med hvite rips, en med bjørnebær som fremdeles er under etablering, men det ser ut som om vi kan få noen bær i år, og to med solbær. Og solbærene er allerede i ferd med å modnes:
Det er forresten bare å si ifra hvis det er noen som har lyst til å komme og plukke etterhvert som de forskjellige bærene og eplene blir modne. Vi bruker det ikke selv, og det er nesten litt trist å bare la alt henge til det råtner. Men bjørnebærene får dere ikke altså! 🙂
Og så er det jo georginene mine da, som jeg er så spent på! De har virkelig grodd seg til og det har kommet noen knupper:
Gleder meg til de første blomstene kommer!
-
Denne har jeg lyst til å vinne!
Det er ikke ofte jeg kommer over gode blogger lenger, men av og til har man flaks og ender opp hos noen man virkelig liker fra første setning. EventyrElin er en slik blogg, og selv om hun også skriver om ting ganske langt utenfor mitt interessefelt, så skriver hun så bra at selv de innleggene blir interessant å lese. Så liker du å lese om livet i nord, friluftsliv, hverdagsgleder og -opplevelser, mammalivet til tre gutter og en baby på vei, ja da anbefaler jeg så absolutt EventyrElin!
Nå har hun en giveaway, og det er ytterst sjeldent jeg sier nei til å være med på en konkurranse.
Jeg har selvsagt vært innom dialekttempen.no, og jeg ble litt skuffet over at de ikke hadde en gradestokk med Halden-uttrykk på. Men jeg synes det var veldig moro å finne Aremark der inne! Allikevel er det Tromsøtempen jeg ønsker meg hvis jeg skulle være så heldig og vinne:
Eileif har selvsagt tittet på uttrykkene, og han kjenner de igjen alle sammen 🙂
Tror jeg allerede vet hvor denne skal henge hvis jeg er så heldig at jeg vinner! 🙂
-
Mat- og havnefestivalen 2014
Denne helgen er det den årlige Mat- og havnefestivalen på sydsiden i Halden, og som vanlig var jeg ikke interessert i å gå glipp av den. Men i etterpåklokskapens lys kunne vi like gjerne droppet det, for når jeg kjapt leste gjennom blogginnlegget fra festivalen i fjor, var det absolutt ingen endring til i år, bortsett fra at min kjære var med i år og så var det et par boder mindre i år enn i fjor.
Været var like dårlig som i fjor. Bodene i år besto av en med spekepølser og 5-6 boder med diverse “juggel”, leker, strikkede plagg (det er fremdeles et par jakker jeg har fryktelig lyst på), og capser, t-skjorter og boxere med diverse tekster og trykk.
Det var færre båter enn i fjor også.
I år hadde de droppet kupongheftene til matbodene, så nå betalte vi direkte i hver enkelt bod. Vi spiste Haldenpølse med potetsalat fra Bergstrøm, pulled pork i pita og gyros som varmretter og en panna cotta til dessert. Mett ble jeg, og herligheten kostet totalt kr. 235,-. Dyrt ja, men verdt det én gang i året.
Men nå håper jeg inderlig at de som arrangerer dette tar noen grep og gjør noen endringer. Jeg ønsker meg en festival med enda mer fokus på mat man kan kjøpe med seg hjem, f.eks. boder med hjemmelaget syltetøy og alt sånt. De klarer det jo på julemarkedet på festningen hvert år, så det må da gå an å få til noe sånt på denne festivalen også? Og når det først er såpass mange boder med “juggel” (hvor det samme går igjen i hver eneste bod), så kan man vel kutte ut ihvertfall 2-3 av de og heller ha hjemmelagede smykker, treleker, lokale strikkeprodukter eller lignende? Og jeg ønsker meg også at det blir trykket opp foldere med menyen til de enkelte matbodene slik som det har vært tidligere år, for nå var det jo håpløst å få en oversikt over hvem som serverte hva uten å måtte gå rundt og rundt på torvet.
Så i år er min konklusjon: god mat (som vanlig), men ellers totalt mislykket, og det har ingen ting med været å gjøre.
-
Har jeg blitt lat?
Jeg lurer på om jeg har blitt lat. Hvis jeg hadde vært skikkelig lat, hadde dette innlegget stoppet etter første punktum, men siden innlegget fortsetter er jeg vel ikke helt bortenfor all redning. Men noe har så absolutt skjedd, og da tenker jeg spesielt på turfronten. I fjor gikk det ikke en uke uten at jeg planla den kommende (og gjerne de neste) helgens tur. Sjekket værmeldingen og studerte kartene på ut.no for å finne beste mulige tur utifra hvilken tid vi hadde til rådighet og om vi ville gå en runde, frem og tilbake til noe, i skogen eller langs havet. Om vi ville gå en kjent og kjær tur, eller om vi ville utforske nytt terreng. Så langt i år er det ikke sånn.
Manglende motivasjon? Egentlig ikke. Nairo er på sitt mest lykkelige når vi er på tur, og selvsagt vil jeg se han lykkelig. Se han få raptusanfall i vannkanten eller i lyngen, se han speide innover blant trærne fordi han hørte noe, se han gå med snuta klistret i bakken fordi han følger et spor etter noe bare han vet hva er, se han lyse av stolthet mens han bærer en kongle eller når han kommer seg opp en bratt skrent.
I tillegg skriker alle fibre i meg etter å komme meg ut på cacheturer igjen. Jeg har ynkelige 8 funn så langt i år, og det er egentlig bare flaut.Dårlig økonomi? Økonomien har absolutt en avgjørende betydning. For selv om turen i seg selv ikke trenger å koste en krone, så koster det å kjøre dit jeg vil gå tur. Nå mener jeg ikke at alle turer må foregå langt borte fra hjemmet, men turene her i nabolaget er de vi går når vi ikke har tid til noe mer. Og det er dessverre sånn at regninger, mat og andre utgifter må prioriteres foran bensinutgifter til fritidsbruk.
Lite tid? Jeg må si egentlig ikke på dette også. Helgene står stort sett fritt til min disposisjon, husarbeid og det lille jeg gjør av hagearbeid kan gjøres av og til og innimellom.
Fra Norge på tvers-turen sammen med Siv Anita i juli 2012
For høye krav? Definitivt en medvirkende årsak. Av en eller annen idiotisk grunn sier hodet mitt at å finne én cache på en liten tur ikke er nok, og at turene som ligger i nærheten, men som allikevel ikke er en av de vi går oftest, ikke er bra nok. Jeg tar meg selv i å titte på bilder fra tidligere opplevelser, å lese blogginnlegg fra venner som ikke bor i flate Østfold og som derfor har mye mer spektakulære turer enn hva vi får, å drømme meg bort i forslag til 3-dagers fotturer på tidligere nevnte ut.no, å se på bilder fra de fantastiske turene venner poster på FB. Og da er liksom ikke svippturen i “naboskogen” noe fristende.
For komfortabelt i sofaen? Hvis klokka rekker å passere 10 på en fridag uten at jeg har kommet meg igang med noe, ja da er sofaen absolutt altfor komfortabel. Det er akkurat som om all energi fosser ut av kroppen og at det oppstår et magnetfelt mellom sofaen og meg som det er umulig å slite seg bort fra. Det eneste som får meg opp av sofaen og ut på tur etter det tidspunktet er disse småturene med Nairo i nabolaget eller hvis jeg har avtalt en tur sammen med noen.
Fra telttur i Tresticklan nasjonalpark i juli 2013
Dårlig kondis? Jeg vil ikke si at det er en grunn til at jeg har blitt lat, det har blitt en konsekvens. Det er ingen tvil om at det hadde vært verre å legge ut på en lang dagstur nå enn det var for et år siden, og det sitter selvsagt en liten fyr på den ene skulderen min som sier at det er mye mer behagelig å bli i sofaen enn det er å gå seg sliten en hel dag. Men jeg vet også av erfaring at det ikke skal så mye til for å orke litt mer for hver tur, så dårlig kondis er hverken en unnskyldning eller en forklaring.
Mangel på turselskap? Jeg har jo alltid turselskap i Nairo, men etter at jeg gikk hver eneste tur alene mens Eileif var nordpå må jeg si at jeg ble møkk lei av å ikke ha noen å skravle med på tur. Nå er jo Eileif hjemme igjen, men vi er litt for flinke til å motivere hverandre til å sitte i sofaen istedenfor å motivere hverandre til å gå tur. Jeg har i det siste gått noen turer sammen en nabo og hennes hund, og det er ingen tvil om at selv de mest kjedelige turene i nabolaget blir fantastisk koselige når man går sammen med noen. Så ja, mangel på turselskap er nok en medvirkende faktor til at jeg har blitt lat, selv om jeg faktisk har turselskap tilgjengelig.
Fra Aursjoen kultursti sammen med Heidi i juli 2013
Nå høres det ut som om jeg aldri går tur og at Nairo ikke får det han trenger. Selvsagt kunne han fått mer enn det han får, men han får selvsagt stort sett det han trenger. Som i dag, hvor vi tok en av de vanlige turene i nabolaget (som forresten nå er så gjengrodd av busker og gress og bregner at jeg faktisk ikke har lyst til å gå den turen igjen før til høsten), og Nairo fikk brukt både nese og ører og øyne. Og han fikk også en litt utenom det vanlige-opplevelse da vi gikk forbi beitet til kyrne til naboen, og de var supernysgjerrige og fulgte oss så langt de kunne:
Uansett hvorfor jeg har blitt så lat, så kjenner jeg at jeg må ta meg selv i nakken. Få ned forventningene og si til meg selv at små turer også er store turer, at turer i nabolaget også kan være gode og opplevelsesrike, at én cache er bedre enn ingen. Og hvis det er noen som har lyst til å ha meg med på tur, så er det bare å si ifra!
-
3 års bryllupsdag i dag
I dag er det 3 år siden en av de største dagene i vårt liv. Hvor i alle sine dager ble det av de 3 årene? Jeg synes ikke det er mer enn et par måneder siden jeg sjekket værmeldingen opptil mange ganger pr dag, at jeg omtrent gikk rundt meg selv i et forsøk på å finne ut om det var noen detaljer jeg hadde glemt, noe jeg ikke hadde tenkt på, noe jeg manglet kriseplan for. Det er ikke lenge siden jeg, roligere enn jeg hadde trodd, var hos frisøren på morgenen og så ble sminket på formiddagen. Det er ikke lenge siden adrenalinet og sommerfuglene i magen kom snikende da jeg fikk på meg brudekjolen og da jeg fikk se brudebuketten for første gang. Det er ikke lenge siden jeg sto på kirketrappa sammen med mamma, og sommerfuglene endret seg til gigantiske forhistoriske utgaver av seg selv mens kirkeklokkene kimte. Og det er ikke lenge siden kirkedørene gikk opp og jeg fikk se han som bare minutter senere sa ja og ble min ektemann.
Foto: Wenche Strand
Jeg savner den dagen, jeg! Spenningen, gleden, stemningen, gjestene, selskapet, alt! Og jeg har lyst til å en eller annen gang fornye løftene våre. Da vil jeg ikke gjøre det like formelt som ved et vanlig bryllup, men jeg har lyst til denne spenningen og stemningen igjen. Eller kanskje jeg bare skal slutte å se på “Say yes to the dress” for å slippe å bli fristet? 😉
Elsker deg, mannen min! <3
-
Litt shopping
Eller kanskje det heter mye shopping? Siden vi lever relativt sparsommelig av logiske årsaker, har jeg gjennom årenes løp blitt veldig flink til å ikke shoppe. Penger skal brukes på det mest nødvendige, og skulle vi mot formodning ha noe til overs, går det inn på en sparekonto til potensielt dårligere tider. Sånn fungerer hodet mitt når det gjelder økonomi, og selv om vi begge skulle få oss faste jobber, kommer nok hodet mitt til å fortsette å fungere på den måten i mange år til. Både fordi det har blitt en vane, men også fordi det er så himla mye å bruke pengene på av nødvendige ting som hus og bil og sånt.
Men av og til må jeg bare bruke litt penger på “unødvendige” ting. Unødvendige ting er for meg ting vi klarer oss veldig fint uten, men som vi uansett kommer til å bruke. Da sløser jeg ihvertfall ikke bort pengene som ellers ville gått til sparekontoen. Denne “sløsingen” er min måte å klare å gå månedsvis uten å kjøpe noe som helst “unødvendig”.
Forrige helg hadde Stormberg et gavekort på kr. 400,- til alle som handlet for over kr. 1.000,-. Og det var ikke det minste vanskelig å plukke varer for over kr. 1.000,- i nettbutikken :p
Zen Sports-bh, bilde lånt fra stormberg.no
Sports-bh’er får jeg egentlig ikke nok av, og når de kommer i rødt er fargevalget veldig enkelt for meg 😉 Denne bestilte jeg i en størrelse som viste seg å være for liten, men fikk byttet den til en størrelse større i Stormbergs butikk på Nordby shoppingsenter i dag. Nå har jeg bare prøvd den på, ikke brukt den ordentlig, men jeg tror den vil fungere fint til mitt bruk som jo bare er vanlige gåturer og ikke noen store hopp og sprett. Men jeg kan allerede si at snittet på bh’en ikke er laget for oss som har litt store fordeler.
Sinnes hipster, bilde lånt fra stormberg.no
Denne har jeg allerede brukt, og den er behagelig og myk. Jeg har en annen hipster-modell fra Stormberg også, og på den bretter strikkanten seg ned og er fryktelig irriterende. Det gjør den ikke på denne.
Spinn sømløs topp, bilde lånt fra stormberg.no
Her er det stretch for alle penga, og jeg kan godt tenke meg at denne er god for de som driver med litt mer høyintensiv trening enn hva jeg gjør. Men jeg tror og håper at den også blir god å ha på de litt lengre gåturene i skogen, da den puster godt og tørker fort.
Fonnavik jakke, bilde lånt fra stormberg.no
Denne jakka bestilte vi til Eileif da han trenger en ny vår- og høstjakke. Jeg hadde siklet på den, jeg også, men jeg trengte ingen slik jakke, så da skulle den gå til Eileif. Men dessverre for han ble denne for trang over ryggen hans, og siden jeg synes den var like fin i virkeligheten som på bildene på nett, så ble den min istedenfor. Jeg kommer garantert til å finne massevis med bruksområder for denne også 😀
Som nevnt var jeg en tur på Nordby i dag. Måtte dit av flere årsaker enn bare å bytte sports-bh’en (blant annet for å finne bryllupsdagspresang til min kjære, tenk 3 år til onsdag!). Nordby er ikke det morsomste jeg vet. Shopping generelt er ikke det morsomste jeg vet. Men i dag fikk jeg ganske god utbytte av turen, selv om det fremdeles står igjen to ting på handlelista mi. Men her er det jeg fikk med meg hjem, alt kjøpt på H&M.
(jeg så først når jeg lastet inn bildene på pc’en at fokuset her ikke hadde kommet på skjørtet men på bakgrunnen, og da var jeg for lat til å gå opp og hente skjørtet igjen for å ta et nytt bilde…)
På jobben er jeg normalt ei olabuksejente, men nå på sommeren blir det altfor varmt. Jeg har tre lange skjørt jeg veksler mellom, men de fleste av mine andre skjørt er kortere enn jeg føler jeg kan gå med. Har sikkert noe med alderen å gjøre, for skjørtene begynner å bli noen år gamle. Men dette er et helt enkelt svart skjørt (nei, ikke grått, som det ser ut som), og det har litt vidde nederst og en fin lengde på meg, sånn nesten ned til knærne. Skjørtet har også synlig glidelås bak.
Et enkelt burgunder skjørt i samme stil som det svarte, men dette har ikke like mye vidde nederst. I tillegg er det bittelitt lengre bak enn foran.
Et enkelt svart skjørt i full lengde, noe som innebærer at det er bittelitt for langt for meg egentlig, men det går sånn på hengende håret. Så får jeg heller prøve å få lagt det opp ved anledning. Og til min store glede oppdaget jeg når jeg kom hjem at det er lommer i skjørtet også 🙂
På vei hjem ble det (som vanlig) en tur innom Gårdsbutiken. Skravling er alltid koselig, og Nairo trenger av og til noen ting, han også:
Karlie Flamingo Cooling Pad 90×50 cm (sammenbrettet på bildet), Fixodida tabletter mot flått og to helt vanlige tennisballer
Nairo takler vanligvis varmen veldig godt, men i år synes jeg han peser mer enn normalt. Kanskje ble det for varmt for fort, ikke vet jeg. Han har ihvertfall ikke hverken mer eller mindre pels i år enn han har hatt tidligere år. Men for å hjelpe han litt kjøpte jeg kjøleteppe til han. Han har ikke helt forstått at den er god å ligge på, selv om vi har hatt en treningsøkt med teppet. Men jeg håper han skjønner det etterhvert, og hvis ikke han gjør det, kommer Eileif til å bruke den selv 😉
Vi gir Nairo ExSpot hele sommeren, og det har fungert bra mot flåtten. En og annen flått får han selvsagt alltid, men i år synes jeg han har fått litt vel mange. Nå kan man sikkert si at han ville fått veldig mange fler uten ExSpot’en, og det er sikkert sant, men jeg har lyst til å prøve noe annet, derfor kjøpte jeg Fixodida tabletter. Det er nok tabletter til 40 dager til han, og i løpet av den tiden bør vi kunne fastslå om Fixodida fungerer for han.
Av alle hundeleker i hele verden (ihvertfall av de han har prøvd), så er Nairo aller mest glad i baller. Og hvis vi skal rangere forskjellige typer baller, så ligger tennisballer helt øverst på pallen. De forrige tennisballene vi kjøpte delte seg innvendig, så nå er det ganske lenge siden Nairo har hatt en tennisball. Så jeg skal love dere at gleden var stor da han i ettermiddag fikk en av disse, og han har gått rundt og båret på den helt siden det. Han la seg overraskende nok til å sove litt i ste, men da med tennisballen trygt plassert mellom forlabbene. Ikke prøv å ta fra han tennisballen hans, altså! :p
Det var ukas shopping (og antagelig halvårets shopping) for min del, har dere shoppet noe “unødvendig” i det siste? Fortell! 🙂
-
Jeg har fått georginer!
Det er sikkert mange i nabolaget her som er flinke i hagene sine og som synes hagearbeid er det beste man kan gjøre om sommeren. Jeg tilhører ikke den kategorien, men som dere vet vil jeg gjerne ha en fin hage. Så hver gang jeg går forbi ihvertfall to av naboene, titter jeg lengselsfullt i deres hager og skulle ønske jeg hadde gidd og ork nok til å ha det sånn selv. Jeg tror noe av hemmeligheten ligger i å gjøre et godt grunnarbeid når man anlegger et bed, antagelig er det da ikke like mye jobb å vedlikeholde det etterpå.
Mine to bed er vidt forskjellige når det gjelder vedlikehold. Bedet øverst i innkjørselen er lettstelt, selv om det ser ganske så kaotisk ut på dette bildet:
Gresset til høyre skal selvsagt klippes. I bakkant av bedet vokser en eller annen busk som hekk, den må jeg klippe ganske så drastisk. Og i selve bedet vokser og trives stormarikåpa jeg plantet ifjor. I skråningen bak bedet vokser bregner vilt, og de sprer seg inn i bedet og over i innkjørselen. Disse er enkle å røske opp, og jeg drar også kjapt opp de andre tingene jeg vet jeg ikke vil ha i bedet, men søte små blomster får stå.
I bedet langs veien er det verre å holde orden, og når jeg titter på det er jeg flau over hvor ille det ser ut med tanke på hvor fint det var når jeg plantet rosestorkenebben der i fjor:
Gresset til høyre for mursteinene (som dere såvidt kan skimte midt i bildet) skal selvsagt klippes, men i selve bedet er det så mange søte blomster av ymse slag sammen med de plantene som faktisk skal være der at jeg kvier meg for å gå løs på det som faktisk er ugress. I tillegg har min høyt skattede forglemmegei spredt seg til dette bedet, og det er omtrent en dødssynd her i huset å luke bort forglemmegei!
Den ene naboen her har en fin samling georginer, og i fjor spurte han om jeg ville ha noen etter at jeg ga uttrykk for min begeistring for akkurat disse blomstene. Selvsagt sa jeg ja, og i dag hentet jeg denne kassen:
Jeg har grublet en stund på hvor jeg skal plassere de, og var inne på tanken om å sette de i store potter, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det ville skortet på vanning, så det er bedre å ha de i bed. Tidligere i dag vurderte jeg å grave opp påskeliljeløkene og sette georginene der, men rundt påskeliljene står det så mye annet fint som er i blomst nå at jeg ikke vil fjerne det heller. Så da kommer georginene til å få plass i bortre ende av bedet på bildet over her, omtrent der dere kan se en brun flekk. Må bare stoppe innom og kjøpe litt jord i morgen, og så skal jeg få plantet disse vakre skapningene. De kommer til å lyse fint opp i hvitt, rosa og lilla!
Akeleiene vokser vilt like i nærheten av inngangsdøra her. Hvert år tenker jeg at jeg må få flyttet de til et mer egnet sted når de er avblomstret, men det går i glemmeboken like fort som jeg har tenkt tanken. Så da får de stå og kose seg sammen med forglemmegei’en min:
Inngangspartiet er noe av det jeg har vært mest stolt av her. Dette bildet ble tatt for nesten 5 år siden:
Bedet til venstre ligger mest i le og mest i skygge. Den lille hvite klokkeblomsten trives ikke der og forsvant etter en sesong, men klaserosen og klematisen har det veldig fint der. Bedet til høyre har litt mer sol. Men i år er det nesten bare den hvite klokkeblomsten pluss et par stengler av klematisen som kommer opp. Klaserosen ser ut til å være helt død, jeg skimter ikke så mye som et rotskudd fra den dessverre. Så her må jeg se om jeg kan finne en tilsvarende rose av noe slag som forhåpentligvis vil trives bedre der.
Håper dere alle har hatt en fin pinse!
-
Årets Grillkløverkveld 2014
I går var det tid for årets happening for Grillkløveret. Grillkløveret er tre venninner og meg som møtes ihvertfall én gang pr år for å grille, skravle og kose oss, og i alle år har dette blitt holdt hos meg. Først noen år på hytta, de senere årene her hjemme. Navnet ble Grillkløveret fordi vi griller og fordi vi er 4 (og de fineste kløverbladene består jo av 4 blader) 🙂
Jentene kom ved 17-tiden, og ikke lenge etter ble grillene (ja, to griller) satt igang og matlagingen startet. Skravlingen pågår uavbrutt fra ankomst til avreise, vi har mye å snakke om når vi har kjent hverandre i +-22 år og vi ikke sees kjempeofte ellers i året. En del av maten er den samme hvert år, men noe blir byttet ut og fornyet.
Årets første forrett var ny. Mozarella i spekeskinke med spinatsalat og hjemmelaget dressing:
Veldig godt! Det vi skal huske til neste gang er å ha litt mindre mozarellabiter slik at den smelter enda mer.
Forrett nummer to er den samme som alltid, og jeg har lagt ned forbud mot at den noen gang skal byttes ut. Scampi!
Nam-nam-nam-nam-nam!
Det ble lagt inn en liten pause etter forrettene, men pausen besto også av spising. Foccacia har blitt en tradisjon, og selv om den er nydelig alene, så er den også nydelig med kryddersmør. I år hadde vi to varianter kryddersmør, hvorav jeg personlig synes den ene smakte best til foccaciaen og den andre var best til kjøttet. Erfaringsmessig vet vi at vi blir stappmette på våre årlige kvelder, så det gjelder å finne en balansegang slik at man får i seg mest mulig uten å bli mett altfor tidlig.
Hovedretten var som den pleier: smørdampet blomkål, smørdampet brokkoli, smørdampede poteter, stekt sopp, marinert indrefilet og marinert kylling:
I tillegg hadde vi også marinert fisk (antar at det var laks), men som vanlig smakte jeg ikke på den da fisk ikke er min favoritt.
Desserten i år var ny; rabarbra-smuldre-pai-ting (vet ikke helt hva det heter) med hjemmelaget vaniljesaus til:
Veldig godt!
I tillegg hadde vi også hjemmelaget lemonade og potetgull med hjemmelaget dip.
Hvert år introduseres en ny ting på disse kveldene. Dette skal ikke være mat, men noe praktisk som gjør at kveldene blir enda mer koselige, enda mer lettvinte eller enda mer morsomme. Oppgaven i å finne på og skaffe den nye tingen går på rundgang. Årets nyhet var strikkasokker:
Logoen vår (ja, selvsagt har vi en logo!) er i grønt og hvitt, og da måtte jo sokkene være i grønt og hvitt også 🙂
Vi ble som vanlig stappmette. Prating, funderinger og latterkuler avløste hverandre, tekoppene ble satt på bordet og noen biter sjokolade fant veien ned i sjokolademagene våre. Helt mørkt ble det ikke før jentene dro ved 01-tiden i natt, men lyktene skapte stemning rundt bordet:
Takk for i går, jenter! Like koselig som alltid, og det blir stas med neste års vri på kvelden 🙂
-
På forespørsel
Takk for alle fine ord på det forrige innlegget! Nye briller er litt skummelt, siden de er så himla synlige midt i ansiktet. Og siden dere ba om å få se de på, så har jeg i dag fått mannet meg opp og bedt Eileif være fotograf:
Jeg har de jo på meg!!! :p
Neida, her kommer et ordentlig bilde:
Som nevnt i forrige innlegg, så ser brillene stort sett sorte ut forfra, noe som jo kommer godt frem på bildet. Men de er lilla altså. Og sånn for bare å si ifra: jeg sitter ikke og vinker til noen, det blåste så ille når vi var ute i ste at jeg brukte mesteparten av tiden på å dra håret vekk fra ansiktet 🙂
Som dere ser har jeg igjen byttet tema på bloggen, håper dette nye ser pent, rent, oversiktlig og leservennlig ut for dere. Det er jo tross alt dere som ser utsiden av bloggen mest, jeg ser den mest fra innsiden.