Pilaris – Kjerstis blogg

Jeg er 40 (og et halvt) år gammel (ung!), og selv om jeg føler meg ung og rimelig sprek, så er det ingen tvil om at alderen har begynt å sette sine spor. Det grå håret kom allerede for 20 år siden (mer eller mindre nøyaktig 20 år siden), og selv om jeg faktisk er veldig stolt av den grå luggen min, så liker jeg ikke å se at de grå hårstråene stadig sprer seg til flere steder på hodet. Huden trenger mer og mer fuktighet. Det virker som om småvondter trenger mer og mer tid for å gå over. En og annen rynke som ikke kan beskrives som smilerynke dukker opp.

Jeg begynte å bruke briller allerede på ungdomsskolen, for sånn cirka 26 år siden. Jeg er bittelitt nærsynt og slet med å se det som ble skrevet på tavla, og etter at det første brilleparet fant veien til nesa mi, har jeg brukt briller når jeg er på kino, når jeg er på konserter/forestillinger/show og når jeg kjører bil. Å ta på meg brillene når jeg setter meg bak rattet har blitt like naturlig for meg som å ta på meg bilbeltet og som å starte bilen. Synstester viser at jeg egentlig ikke trenger briller når jeg kjører personbil, jeg ser det jeg skal innenfor kravene. Men det kunne ikke falle meg inn å kjøre uten brillene, så jeg har det skrevet i førerkortet at jeg skal bruke briller.

Siden jeg ikke merker noen forskjell ettersom årene går, er jeg dårlig på å ta turer til optikeren. Og ikke synes jeg det er nødvendig å bytte ut noe som fungerer, så “kjørebrillene” mine er nå 10 år gamle og veldig meg. Kobberbrune og veldig anonyme:

Ikke lenge etter at jeg kjøpte “kjørebrillene” fant jeg ut at jeg måtte ha solbriller med styrke. Da følte jeg meg litt mer vågal og ville ha innfatning som ikke var typisk meg, så jeg endte opp med disse:

Mye mer firkantede og også mindre i størrelse enn “kjørebrillene”. Det jeg ikke så hos optikeren var at de var blå! Jeg som ikke engang er noe glad i blått, jeg som aldri kler meg i blått, jeg har nå altså i snart 10 år hatt blå solbriller. Nei, disse har jeg ikke vært noe fornøyd med, men de har jo gjort nytten sin som solbriller. Nå begynner de å bli så slitt i glassene at jeg må spare opp til et nytt par.

Selv om jeg ikke har merket at langsynet har blitt noe bedre eller dårligere, så har jeg de siste månedene blitt mer og mer sliten i øynene utover dagen. Jeg sitter foran pc store deler av dagen, både på jobb og hjemme, og hjemme blir det jo ogå litt tv-titting. Så om fredag var det tid for en ny synstest, og da med fokus på nærsynet. Optikeren konkluderte med at langsynet mitt ikke har endret seg i det hele tatt, og det er jo bra. Men nærsynet har blitt dårligere, og når hornhinnene også er litt skjeve var det bare å finne innfatning til en lesebrille.

Det er ikke lett å finne noe som passer både i form, funksjon og farge. Jeg viste den behjelpelige ekspeditrisen både hva jeg likte og hva jeg ikke likte, og jeg endte opp med å seriøst vurdere 6-7 innfatninger. Prisen har selvsagt noe å si også, så de dyreste forkastet jeg fort. Sto igjen med 2 par da damen kom med et par jeg aldri i verden ville plukket ut selv, men hun forklarte hvorfor hun mente de passet til meg. Hun jobber jo tross alt med dette, så jeg tok hennes råd alvorlig mens jeg gang på gang prøvde de 3 gjenværende parene. Og siden de tre var så og si like i pris, var det kun form og farge det gikk på mens jeg vurderte for og imot. Og til slutt gikk det en f i meg, og jeg tenkte (som jeg gjorde da jeg plukket ut solbrillene den gang for lenge siden) at jeg skulle gå litt utenfor komfortsonen min og ta det paret jeg ikke ville valgt selv. En av fordelene med å ha passert 40 er tross alt at man ikke bryr seg så mye om hva andre tenker om én 🙂

Herligheten ble betalt, jeg gjorde meg ferdig på jobb, og helgen ble brukt til å veldig ofte gå inn på en nettside og se på brillene. Og tvilen ble større og større…hadde jeg virkelig valgt denne formen? Og denne fargen?? Hentemeldingen på brillene kom om lørdag, men jeg gadd ikke dra ekstra til by’n bare for å hente de. Det ble gjort i formiddag, og jeg trakk et lettelsens sukk da jeg så at de ikke var fullt så lilla som bildet på nettsiden sa:

For ja, jeg har kjøpt meg lilla briller (rett forfra ser de mest sorte ut altså)! Jeg som ikke kler meg i lilla engang! Og i tillegg er de jo veldig mye mer firkantede enn “kjørebrillene” mine. Men, som sagt, jeg har jo passert 40 og bryr meg dermed ikke så mye om hva folk tenker om meg 😉

Nå prøver jeg å finne ut i hvilke situasjoner det lønner seg å bruke brillene. På jobb i dag var det bare positivt å ha de på når jeg satt foran skjermen. Her hjemme er pc-skjermen rett og slett så stor at jeg ikke trenger brillene. TV’en står for langt unna til at jeg trenger brillene, det er nok mer på grensen at jeg kanskje burde bruke “kjørebrillene” istedenfor. Men de funker fint ved lesing, og de vil sikkert også hjelpe meg hvis jeg noen gang klarer å dra frem broderinga mi igjen.

Neste skritt i min brillehistorie kommer vel om noen år, da blir det vel progressive glass tenker jeg. Lesebriller og progressive glass er sånt som gjør at jeg føler meg mye eldre enn hva alderen tilsier. Men, det er jo sånt man bare må ta med i betraktning etter hvert som alderen setter sine spor.