-
Ufrivillig forandring
Hvis du ber noen av de som kjenner meg godt om å beskrive meg, vil jeg tro ett av svarene vil være at jeg ikke liker forandringer. I alle fall er det noe jeg absolutt vil si om meg selv. Selv forandringer jeg forstår er til det bedre kan være vanskelige å svelge til å begynne med, men aller verst er det når jeg er nødt til å gå gjennom en ufrivillig forandring.
For en tid tilbake annonserte Windows at de skulle slutte å komme med oppdateringer til operativsystemet XP. Selvsagt kjører jeg XP, det har jo fungert fint i alle år, så hvorfor i alle dager skulle jeg bytte til noe annet? Men nå har jeg jo ikke noe valg. Og siden pc’en min ikke vil orke å kjøre noe nyere operativsystem, var det bare å bite i det sure eplet og kjøpe ny pc. Den står nå pent innpakket i esken sin og venter på at Eileif kommer hjem, for ikke tale om at jeg tar den jobben selv. Når jeg har brukt 9 1/2 år på å få pc’en jeg har nå sånn som jeg vil ha den, så har jeg ingen planer om å begynne helt på scratch igjen.
Da jeg kom hjem fra jobb om torsdag, slo jeg på pc’en som vanlig. Fikk ikke satt meg ned ved den før en halvtimes tid senere, og etter 10 minutter begynte skjermen å oppføre seg rart. Masse horisontale røde stiplede linjer, og etterhvert begynte hele skjermbildet å skurre og bevege seg mot venstre, akkurat slik jeg husker tv-bildet gjorde da man forsøkte å stille inn takantenner i gamle dager. Etter litt konferering med min bedre og dyktigere halvdel, fant vi ut at det var tre mulige årsaker. Det første var dårlig kontakt i ledningene. Etter å ha krabbet rundt under bordet og sjekket alle ledninger, kunne jeg konkludere med at det ikke var noe galt der. Det andre var at skjermen var gåen, og det tredje var at skjermkortet var skrot. Eneste måten å sjekke det på var å prøve Eileifs skjerm på min pc, noe jeg gjorde. Og den fungerte som en drøm. Så da var det bare å bestille ny skjerm også.
Nok en forandring, og ikke en forandring jeg ønsket. Jeg er nemlig ikke noe glad i widescreenskjermer, og har tviholdt på min gamle “firkantede” skjerm. Men nå sitter jeg her med en gigantisk 24″ widescreen, og føler meg en smule overveldet. For ja, skjermen har jeg koblet opp helt alene, jeg er da ikke helt på bærtur når det gjelder kabler og slikt 🙂
It takes some getting used to, sier de på “nynorsk”. Og det gjelder absolutt for meg som ikke helt ser verdien i alle forandringer. Det skal sies at jeg har blitt flinkere med årene til å omstille meg, det har sikkert noe med endringen jeg ser i speilet hver dag, nemlig økningen av antall grå hår. Men enn så lenge sitter jeg og skyver skjermen stadig lengre bakover på bordet, jeg har enda 10 cm å gå på før den treffer veggen 😉
Del dette på:
-
På nye og slitsomme stier (og offroad)
På åsen øst for oss står en av mobilmastene til Telenor. Den har jeg lyst til å se (for det er umulig å se den herfra), så i formiddag gikk Nairo og jeg i den retningen. Vi fulgte en traktorvei ganske lenge, og jeg konfererte med mobilkartet til Endomondo både støtt og stadig, men det kartet har ikke høydestreker, ikke oppmerket mindre veier/stier og ikke stedsnavn, så det var etterhvert umulig å vite om vi gikk i riktig retning. For hver gang vi kom på toppen av en ny bakke (og de var det m.a.n.g.e av!), håpet jeg å se masten ett eller annet sted i nærheten, men nei, ingen mast var å se.
Det vi derimot fikk se var denne vakre lille gapahuken:
Et under at jeg i det hele tatt så den, for den lå tilbaketrukket fra veien og også i en sving. Med tanke på trofeet som henger rett under taket, er jeg ganske så sikker på at huken brukes i jakta:
Like etter at vi hadde passert gapahuken begynte jeg å bli såpass sliten at det var på tide å forlate traktorveien og drømmen om mobilmasta og bevege oss inn i busk og kratt og lyng og mose. I et par kilometer gikk vi nesten rett mot huset vårt på “kompasskurs”, og det var en utfordrende strekning som også innebar litt lettere klatring. Men til slutt fant vi nok en liten traktorvei og endte opp omtrent midt i hagen til en nabo.Det morsomme med denne turen var at det ble den første på over 5 km siden desember! Ikke visste jeg at vi kom til å gå så langt heller, for jeg hadde (og har fremdeles ikke) ingen formening om hvor langt det er til masta. Så det var en fin bonus å se på Endomondo når jeg stoppet den ved inngangsdøra 🙂
Nairo har stort sett ligget rett ut etter at vi kom hjem. Jeg har plutselig fått en dose energi, og har fått vasket 3 maskiner med klær, fått tørket litt støv både i stua og på kjøkkenet, vasket litt, tømt ovnen for aske, laget og spist mat (pepperbiff i dag, digger helgetilbudene til Kiwi!), sett på tv og støvsuget litt “elektrisk støv” (dere vet, sånt støv som samler seg rundt pc og skjerm og sånt) på kontoret. Nå er det snart Hver gang vi møtes, og så får vi se om været i morgen blir bra nok for en tur da også 🙂
Del dette på:
-
Snart kan jeg slutte å savne
I går var det 3 måneder siden sist jeg så mannen min. 3 lange måneder uten min kjære, min bestevenn, min bedre halvdel. Det var mange som sa i starten at disse månedene kom til å gå fort, men med fasit i hånden kan jeg ikke si meg enig. Jeg synes det har gått utrolig sakte, og det har egentlig blitt verre og verre etterhvert som ukene har gått.
Det er nitrist å komme hjem til tomt hus. Ja, okay, Nairo er selvsagt her, og selv om jeg er ekstremt glad for at jeg har han, så blir det langt fra det samme. Og selv om Eileif og jeg prater sammen en times tid på telefonen nesten hver kveld, så blir det heller ikke det samme. Jeg kan ikke strekke ut armen og stryke han på kinnet, jeg kan ikke spørre om han vil varme tærne mine på kvelden (egentlig spør jeg aldri om det, jeg bare gjør det 😉 ), det er totalt bortkastet å sette på kaffe på morgenen for jeg drikker ikke kaffe, og selv om jeg selvsagt klarer meg selv og får gjort alt som MÅ gjøres (bortsett fra å bytte støvsugerpose, for det bor edderkopper inni der, pluss å skifte pære i utelyset, for det sitter høyt oppe på veggen), så er det noe galt med hele situasjonen.
For det skal ikke være sånn som dette. Man skal ikke være nødt til å være fra hverandre over en så lang periode. Det strider mot all fornuft, og jeg skulle så inderlig ønske at det var annerledes.Men nå er det snart slutt på “gressenke”-tilværelsen! Jeg får elsklingen min hjem til påske, og det skal bli så utrolig godt! Sjefen min har til og med laget “dimmelenke” av binders til meg! 🙂 Den har jeg hengende på kontoret mitt og det er en god følelse å fjerne en binders pr dag og se at lenken blir kortere og kortere. Og så krysser jeg fingrene for at vi slipper fler slike situasjoner hvor en av oss er nødt til å dra bort for å tjene nok penger til regninger og lån. Krysser dere sammen med meg?
God helg!
Del dette på:
-
På vei oppover igjen
Turgåingen min har dabbet av de siste månedene. Egentlig begynte det en stund før jul, men spesielt nå etter jul har det ikke blitt de lange turene. Årsaken er jo logisk, jeg jobber 100 % og jeg er alene, da blir det dessverre sånn at det er lettere å ta småturer for å også kunne få tid til alt praktisk som må gjøres hjemme.
Når jeg ser på statistikken min på Endomondo, ser jeg med glede tilbake på april 2013. Her på dette skjermbildet med statistikk for de siste 12 månedene troner denne måneden høyt over de andre:
10 mil på en måned, det er ca 3 km pr dag, det! At det ikke ble gått mye i sommer er jo rett og slett på grunn av det varme været. I vintermånedene kan jeg denne vinteren ikke skylde på snømengder, for vi har jo nesten ikke hatt snø i vinter. I januar var jeg sånn halvflink, for da gikk jeg av og til en tur i en lysløype i by’n rett etter jobb, jeg hadde jo Nairo med meg i bilen. Men så dabbet det av også.Men nå i mars synes jeg at jeg har vært flink. Det har blitt en god del gåing på asfalt (hvis jeg kun går på asfalt, registrerer jeg det som Walking på Endomondo. Hvis jeg også går i skog og mark, tar jeg det som Hiking), men det har mye med å gjøre at Nairo nå er hjemme mens jeg er på jobb, så det blir tur langs veien hver morgen og av og til på ettermiddagen også. Og for de av dere som lurer: selvsagt sysselsetter jeg han på andre måter også 🙂
Det negative med å ha vært relativt sløv med gåingen over lengre tid er at kondisen på ingen måte er som den var for et år siden. 3 km på flatmark går fint, men blir turen lengre enn det eller hvis det er stigning med i bildet, da peser jeg som en blåhval. Så nå gleder jeg meg til Eileif kommer hjem, sånn at jeg har tid til å gå noen fine turer i skogen igjen på helgene. Eller kanskje ute langs kysten. Sol, måkeskrik, hav…ja, det frister det altså 🙂
Del dette på:
-
Lapphundspesialen på Kongsberg 2014
I går var det tid for årets lapphundspesial på Kongsberg igjen. For 2 år siden var det nettopp her jeg første gang var på en lapphundspesial, og selv om det har blitt mange fler på forskjellige steder etterpå, så trives jeg aller best her. Det var mange jeg savnet i år, dere vet hvem dere er. Og jeg håper våre veier krysses snart på en annen spesial!
Natt til i går blåste det såpass at jeg måtte sove på sofaen for Nairo sin skyld. Ikke den mest optimale oppladningen når jeg skulle stå opp klokka 0415 etter bare 6 timers søvn, men det gikk jo på et vis. En litt vel rolig start gjorde at jeg ikke kom meg avgårde før klokka 0550, men heldigvis var føret bedre enn i fjor, og jeg var fremme på utstillingsplassen allerede ved 0830-tiden.
Det var meldt regn og regn fikk vi. Heldigvis ikke like ille som på Lygna i august, men det er allikevel utrolig kjedelig når alt blir vått og bikkjene blir gjørmete og fulle i sand. Og selv om vi alle synes det var kjedelig med snøværet på Kongsberg i fjor, så foretrekker jeg faktisk det været fremfor regn.
Jeg tok over 150 bilder i går, men kun et fåtall gikk gjennom “kvalitetssjekken” i dag. Jeg har lagt ut alle i et offentlig album på Facebook, men noen av de må jeg jo vise frem her også.
Ei dame kommenterte at disse to så ut som hunder på boks 😉 La meg presisere at disse to bor sammen og hadde det veldig bra i buret sitt 🙂
Storm (Schanderulvens Storm Jr) og Nova (Lapinlumon Harmaasukka)Det er ikke bare alvor på utstillinger, man skal ha det moro også! Det er disse to et levende bevis på, man lar da ikke muligheten til snølek gå fra seg når man har lapphund!
Molly (Fjällfarmens Amie)Lapphundene er heldigvis en ganske lettstelt rase som ikke skal styles og ordnes med i det vide og brede før utstilling. Men en liten omgang med børsten må selvsagt til 🙂
Storm (Schanderulvens Storm Jr)Denne gutten er krypt i likhet med Nairo, så utstilling for han betyr å titte på og bjeffe til de andre hundene 🙂
TerhoHer får Nova litt kos mens de venter på deres tur foran dommeren:
Nova (Lapinlumon Harmaasukka)Det var fler som ville ha kos mens de ventet:
Molly (Fjällfarmens Amie)Skjønneste Molly!
(jeg vet jeg har sagt det før, men det kan ikke sies for ofte: jeg så Molly første gang i valpekassa ved siden av valpekassa til Nairo da vi hentet han, og jeg falt totalt for henne. Er SÅ glad for at jeg har fått muligheten til å følge med på henne!)Et typisk utstillingsbilde. Som vanlig har jeg klart å stille meg slik at vi stort sett bare ser rumper. Men det er fine rumper da! 😉
Beste tispeklasseMange hunder fikk nye kompiser i går:
Molly (Fjällfarmens Amie) og Lupin (Rognebergtrollet’s Fanki, Svensk Lapphund)Og mange hunder møtte slekta si. Disse to vakre jentene er halvsøstre, og de er også halvsøstre til Nairo. Alle tre har Fidelis Homohominilupus som pappa, men de er altså fra tre forskjellige mammaer. Molly er 5 dager yngre enn Nairo, Warja er litt over 10 måneder eldre enn Nairo:
Molly (Fjällfarmens Amie) og Warja (Fjällfarmens Warja)Og så har vi denne lille jenta da, som er så sukkersøt at man nesten kunne spist henne opp:
Modji (Lapinlumon Ilonpisara)Nairo fikk også lekt litt med Molly, noe både han og jeg satt stor pris på! Og for en respekt han fikk for henne når hun ble lei av at han var litt vel nærgående! :p
Etter utstillingen var jeg med på generalforsamlingen i klubben. En helt ny opplevelse for meg, men absolutt interessant. Og veldig mye enklere å høre på diskusjoner istedenfor å lese de.
Kom meg avgårde ved 19-tiden, og parkerte hjemme klokka 2130. En halvtime etterpå hadde jeg slukket lyset og var allerede i drømmeland i senga mi. 40 mil og 15 1/2 time tar på, men det er verdt det på alle måter. Selv om været som sagt var elendig, så kan man ikke annet enn å kose seg sammen med hyggelige mennesker og nydelige hunder. Og jeg gleder meg allerede til neste år!
Del dette på:
-
Ny turrunde
Jeg er alltid på jakt etter nye steder å gå tur. Fortrinnsvis sånn at jeg kan gå rett fra døra, istedenfor å måtte kjøre i fler kilometer for å komme noe sted. Siden jeg bor på landet burde det være en enkel sak å finne turområder i nærmiljøet, men jeg har en sperre mot å gå over tunet til folk, selv om det ser fraflyttet ut, så det er mange steder som av den grunn faller bort. En annen bakdel er at uansett hvor jeg skal gå hvis jeg skal gå her fra huset, så må jeg gå et stykke på asfalt. Det er hverken ryggen eller beina mine spesielt glad i.
Sist helg prøvde jeg å gå opp på en topp ikke langt herfra. Men da jeg kom til et sted hvor veien var stengt med kjetting og et skilt påskrevet “Privat vei”, da var det bare å snu. Men jeg skal forhøre meg litt med noen naboer, kanskje det er greit å gå der allikevel.
I dag satt jeg og tittet litt på karttjenesten til Ut.no, og fikk øye på noe som lignet en traktorvei eller en grusvei som gikk inn i skogen ved låvehjørnet til en nabo. Sendte en mail til henne og fikk bekreftet at joda, der går det en dårlig vei. Så da gikk Nairo og jeg den turen, og det var en riktig så fin liten runde på ca 3 km.
Vi gikk feil ett sted, men det ble egentlig bare en positiv avstikker. Vi havnet nemlig nede ved Enningdalselva, og det er jo aldri feil å se vann når man er ute og går:
Og Nairo benyttet muligheten til å slukke tørsten:
Han kunne jo drukket fra den andre siden av gresset han står på da, så han hadde fått drukket litt renere vann enn sølevann. Men det er jo typisk hunder 😉Vel hjemme igjen må jeg bare innrømme at kondisen er heller laber. Pust og pes (ala blåhval), og skikkelig sure legger. Men det er egentlig ikke noe rart når jeg titter på statistikken min på Endomondo. April i fjor var min beste turmåned etter at jeg begynte med Endomondo, da gikk jeg totalt 10 mil i løpet av måneden. De siste 9 månedene har jeg gått et gjennomsnitt på 4,5 mil pr måned, og jeg har ikke gått en eneste tur på over 5 km siden desember. Totalt elendig, og dermed ikke noe rart at det føles som om kroppen er bly når jeg nå forsøker meg på mer enn 1 km. Skjerpings!
Er dere noe flinke til å finne nye runder å gå i deres nærområde, eller holder dere dere til de “samme gamle” rundene?
Del dette på:
-
Sleepless in Halden
Jeg beklager det dårlige ordspillet i overskriften, men litt galgenhumor må man bare ha for å ikke tørne helt 😉 Jeg regner med at det er noen av leserne mine som husker klassikeren fra 1993?
Jeg har ikke noe ønske om å fortelle Nairo at oppførselen hans er greit, men i tillegg har jeg et stort ønske om å sove litt selv. Så etter å ha grublet litt i går kveld, fant jeg ut at det beste var at jeg la meg på sofaen i stua med en gang. Jeg sover ikke kjempegodt der, men da vet jeg ihvertfall at Nairo får slappet av.
Og vi fikk en nogenlunde grei natt. Fordelen med å ikke rage så høyt over havet er at sofaen ikke blir altfor kort. Men når jeg er avhengig av å ligge på magen for å få sove, blir selv treseteren litt vel stutt, og jeg har våknet utallige ganger i natt for å “brekke” kroppen løs fra en stivnet posisjon.Nå har vinden heldigvis roet seg ned, og jeg ser med glede frem imot en natt i en skikkelig seng. Så får jeg fortsette å gruble på hva jeg skal gjøre for å få Nairo til å forstå at vinden i 2. etasje ikke er noe mer skummel enn vinden i 1. etasje.
Del dette på:
-
Ovnsbakt laks med sitron
Jeg er ingen fiskespiser. Styrer så langt unna fisk jeg overhode kan, men jeg vet jeg må spise fisk allikevel. Og da er det utelukkende laks jeg velger. Jeg synes det blir godt hvis jeg lager eggesmør til potetene, men da er det jo ikke laksen som er god, men eggesmøret og potetene. I tillegg er jo ikke det så bra for kolesterolen, og det er jo den jeg prøver å passe på ved å spise laks.
Da jeg her om dagen så en reklame for en lakseoppskrift fra Godfisk.no på Facebook, fant jeg ut at den skulle prøves. Veldig enkel og rask, og med litt andre ingredienser enn jeg pleier å bruke.
4 porsjoner:
600 gram skinn- og beinfri laksefilet
2 ss soyasaus
4 ss olivenolje
1 sitron
salt og pepperSalat:
2 vårløk
1/2 grønt eple
1 hjertesalat
1 avokadoDressing:
3 ss sitronsaft
3 ss olivenolje
1/2 ts havsaltSett stekeovnen på 180 grader. Skjær laks i serveringsstykker og legg i en ildfast form. Ha soyasaus og olivenolje over laksen og krydre med litt salt og pepper. Ha over revet skall og saft av sitron, og bak i stekeovnen i ca. 10-12 minutter.
Salat:
Skjær vårløk i skiver og eple i strimler, og skjær opp salat. Del avokado, ta ut stein og kjøttet med en skje. Skjær kjøttet i biter. Vend vårløk, eple, salat og avokado sammen.Dressing:
Rør sammen sitronsaft, olivenolje og havsalt, og vend inn i salaten.Serveres med ris.
Retten kan varieres med skall og saft av appelsin istedenfor sitron.
Oppskriften finner du også her.
Slik ble min seende ut:
Jeg liker soyasaus, men jeg vet ikke helt om jeg likte kombinasjonen av soyasaus og sitron på laksen. Det jeg virkelig likte, var salaten og dressingen. Jeg er ingen storforbruker av avokado, og jeg hadde egentlig ikke trodd at avokado og eple (jeg brukte forøvrig et litt mer gult enn grønt eple, da jeg synes de grønne ofte er altfor sure) var godt sammen, men denne salaten med dressingen til var utrolig frisk og god, og det endte opp med at jeg spiste resten av den til “dessert”.Husk å si ifra hva dere synes hvis dere prøver 🙂
Del dette på:
-
Som julaften på kjerringa
Det er ingen tvil om at vinteren 2013-14 har vært rar. Nesten ikke noe snø og nesten ikke noen minusgrader har gjort at jeg sliter med å i det hele tatt kalle det vinter. Men at våren skulle komme så brått på meg, nei det hadde jeg ikke trodd!
Her om dagen oppdaget jeg at påskeliljene er på vei opp:
Normalt pleier jeg jo å sutre over at påskeliljene aldri har sprunget ut når påska er her, men nå kan det nesten se ut som om de er avblomstret før påske.I det samme bedet som påskeliljene står, har allerede marianøkleblom’en våknet til liv:
Litt lengre borte i dette bedet står en stusselig kvast med syrin, og under den er det noen krokus som har kjempet seg opp. Liker spesielt denne varianten:
I bedene ved inngangsdøra er det også liv. Et par mørk lilla krokus har banet seg vei gjennom granbaret:
Som vanlig har naboens krokus allerede satt igang blomstringen skikkelig, men så har til gjengjeld de mye mer sol enn hva mine har når vi først har sol.
Klematisen ser fremdeles sliten ut, og når man tar med i betraktning at det ligger halvvissen granbar der pluss tørt løv, skulle man nesten tro alt var dødt. Men klematisen har allerede kommet med de første av årets skudd:
Og som toppen av kransekaka har også rosene i disse bedene såvidt også kommet med skudd. Dårlig bilde, men dere ser jo hva jeg mener 🙂
Det spennende nå er jo å se om vi får noen fler kuldeperioder, og dermed om all spiringen har vært bortkastet for disse søte små, eller om de klarer seg smertefritt og snart gleder oss med fine farger 🙂
Del dette på:
-
To korte i regnet
Det blir litt dårlig med skikkelige turer på Nairo for tiden, noe jeg har ekstremt dårlig samvittighet for. I går hadde jeg tenkt å rette opp i det, og gå en tur på ca 6 km, men da jeg kom omtrent halvveis til bestemmelsesstedet (dvs at jeg hadde gått litt over 1,5 km) var jeg så sliten at vi måtte snu og turen endte opp på noe over 3 km istedenfor. Heldigvis hadde jeg Nairo i langlina, så han fikk sprunget og herjet mye mer enn han hadde i vanlig kobbel. Hvorfor jeg er så sliten? Vel, jeg tror det kommer av at jeg i 2 måneder har måttet gjøre alt selv, uansett hva som skal bli gjort, pluss at jeg jo stort sett alltid går og bekymrer meg for små og store (og gigantiske) ting.
I dag tenkte jeg at Nairo skulle få gå med kløven, slik at en liten tur i dag også ville bli litt ekstra slitsom for han. Mens jeg pakket kløven og tok på meg klær, begynte det selvsagt å regne igjen, akkurat som i går. Men ut gikk vi, og denne gangen gikk vi en runde vi ikke har gått før. Ikke langt fra huset går det en gammel traktorvei opp en åsside. Denne bakken kaller vi her i huset for akebakken, da den hadde vært perfekt å ake i hvis vi hadde hatt noe snø og hvis ikke bakken hadde vært full av småtrær, busker og kratt. Jeg er ikke noe glad i å gå den bakken, for min ekstremt dårlige kondis kommer så tydelig frem mens jeg puster og peser og snegler meg opp, men vi kom oss opp! Og selv om det er mye trær der oppe, så fikk vi jo litt utsikt pluss en fin grusvei å gå ned:
Vakre gutten min synes det er helt greit å gå med kløv, selv om det er lenge mellom hver gang. I dag pakket jeg skjerf i veskene, og oppdaget at selv om vekta er helt lik på hver side (skilte bare 20 gram), så har størrelsen på det man pakker nedi noe å si også (selvsagt har det det, teite meg!), så kløven dro en stund over på Nairos venstre side. Så ved neste anledning skal jeg få fylt noen halvlitersflasker med sand i forskjellig vekt, slik at vi har noe å variere med.
Fortsatt god søndag, håper alle har det bra!Del dette på:
