-
Tårer og hjertevarme
Jeg visste på forhånd at dagen i dag kom til å bli spesiell, men hvor spesiell den ble var jeg ikke klar over før i ettermiddag. Dagen startet med det årlige veterinærbesøket med Nairo, men det skal få sitt eget innlegg en av de nærmeste dagene. Etter å ha hentet Eileif når han var ferdig med sitt møte, dro vi og kjøpte en bukett roser, og så gikk turen til kirkegården. Min kjære pappa skulle ha fylt 80 år i dag hvis han hadde fått leve, og en nydelig bukett røde roser er det minste jeg kan gi til han, når jeg ikke lenger har mulighet til å gi noe annet.
Det er snart 30 år siden han døde, og sorgen og savnet ligger alltid der, som en litt skarp diamant i hjertet mitt. Jeg har levd uten pappa i 3/4-deler av livet mitt, og kjenner jo egentlig ikke til noe voksent liv med han, allikevel kommer jeg alltid til å savne han. Og at slike merkedager som i dag er litt mer vanskelig å takle, kommer til syne med tårer på graven hans. Gratulerer med dagen, pappa! Glad i deg!
Av grunner jeg ikke lenger husker, tok jeg vare på litt av pelsen til både Santo og Arkas. Ikke mye, bare nok til å fylle hvert sitt Norgesglass. Etter at jeg fikk Nairo, har jeg jo blitt kjent med utrolig mange koselige lapphundeiere, og en av de er Nøve. Hun spinner garn selv, blant annet av lapphundull, og på lapphundspesialen på Biri i august fikk hun en pose med Nairo-ull pluss det jeg hadde etter Santo og Arkas. Håpet var at hun kunne spinne garn av det, men ikke bare gjorde hun det, hun tilbød seg til og med å strikke for meg. Snakk om hjertevarme!
Og i dag, da humøret ikke var helt på topp, da dukket det en pakke opp i posten (snille postmannen hadde satt den fast til postkassa med strikk da den ikke passet i postkassa), og hva lå i den? Jo, hjertevarme til tusen og tilbake:
Strikkede votter, strikkede pulsvarmere og en heklet blomst! Og sentimentale meg brast ut i gråt for andre gang i dag. Både fordi Nøve er så snill og gjør dette, men også fordi dette blir så spesielt for meg, det er jo ull etter hundene mine! Det mørke garnet er en blanding av Arkas og Nairo, det lyse garnet er Santo. Mammas lille gull, mammas lille engel og mammas lille vakre.
Kjære Nøve: å si tusen takk dekker ikke hvor mye dette betyr for meg, men jeg finner ingen andre ord. Tusen hjertelig takk, snille du!
Del dette på:
-
Gavekorthimmel
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er veldig glad i gavekort, og det nesten uansett hvilken butikk jeg får gavekort i. Før eller senere finner jeg alltid noe jeg trenger, noe jeg har lyst på eller noe som er “kjekt å ha”, og i dag ble intet unntak fra regelen.
Eileif og jeg fikk gavekort på både Notabene og Ark til jul, og etter en tur innom begge de butikkene, kom vi i dag hjem med denne stabelen:
De fem øverste bøkene er Eileif sine, den i midten virker som passende for oss begge, og de fem nederste er mine. Godt å ha uleste bøker i hus! 🙂 Og i tillegg har vi mer igjen på begge gavekortene!
Til bryllupet fikk vi blant annet gavekort på TilBords. Der hadde vi noen kroner igjen (takk og lov for gavekort som har lang gyldighetstid!), og i dag ble de brukt opp på dette:
Te til meg, og presskannekaffe til Eileif, da han fikk presskanne til jul.
Jeg har i mange år deltatt i forskjellige spørreundersøkelser på nett. Hos noen av de er “premien” at man er med i trekningen av gavekort eller lignende ting, andre har poengsystemer hvor man tjener poeng for hver besvarelse. Nå har jeg gått lei undersøkelsene, og har meldt meg av alle sammen, men der jeg hadde poeng til gode, vekslet jeg selvsagt de inn i gavekort først. Og de gjorde at vi i dag tok turen til XXL for å se om de hadde noe vi trengte, noe vi hadde lyst på eller noe vi synes var kjekt å ha. Og vi kom hjem med dette:
To par Ulvang Ultra-sokker til meg (de desidert beste sokkene som finnes!), rødt pannebånd til meg, reisevannskål til Nairo (vi har en i plast som har holdt i mange år, men jeg er redd den snart synger på siste verset), klesimpregnering til oss, kompass og gradestokk til turbruk (henger allerede på den lille tursekken min) og tynn fleecelue til Eileif. Og enda har vi mer igjen på gavekortet der også!
Masse nyttige, unyttige og bra ting ble altså med hjem i dag, og det uten at jeg har brukt en eneste av kronene på min egen konto. Lykke! 🙂
Del dette på:
-
Hvite rumper på besøk
Som dere ser på Ukens utsikt-bildene, har vi god utsikt til jorder her fra huset vårt. Ukens utsikt-bildene tar jeg på skrå sørover fra huset, mens rett mot vest har vi mer jorder og skog. De to jordene rett mot vest deles av en liten elv som svinger seg sørover.
Da jeg kjøpte huset for over 7 år siden, var det ofte dyr på jordene her. Elg har jeg sett noen ganger, reven har vært her et par ganger, og rådyr var det her både titt og ofte. De siste årene har det vært lite med dyr her, men i et par dager nå har vi sett en flokk med 5 rådyr på jordet på andre siden av elven. Tidligere i dag oppdaget vi at det var kommet 3 nye dyr til flokken, og jeg var ikke sen med å sette teleobjektivet på kameraet for å forevige besøket. Dessverre var det hele tiden ett rådyr som holdt seg utenfor rekkevidde for kameraet, og på dette første bildet hadde nok et dyr gjemt seg, så her er det bare 6:
Det å ha dyrelivet så tett innpå er en av grunnene for hvorfor jeg er så glad i å bo landlig til.
Men de kunne så absolutt ha kommet enda litt nærmere altså 😉
Jeg holdt et øye med de for å se om de kom i vår retning, men plutselig var de borte. Like etterpå oppdaget jeg en person som gikk over jordet, så rådyrene hadde nok søkt dekning inne i skogen 🙂
Del dette på:
-
Uke 5 – Ukens utsikt
Jeg blir veldig oppmerksom på været nå som jeg holder på med disse utsiktsbildene hver uke, og det er ingen tvil om at det er vekslende vær her i sørøst. Denne uken har vært mild, men så slo det til med kaldt igjen nå til helgen. Det er fremdeles kaldt på natta, men så er det mildt om dagen, og sola bryter såvidt gjennom skylaget:
Var ute og gikk en liten skogstur i går, og selv om den virkelig tykke isen fremdeles ligger, merket jeg at selve skogsstiene allerede begynner å bli mykere.
Del dette på:
-
Nairo på blodspor
Jeg prøver å finne på ting for å sysselsette Nairo, og da helst hjernetrim. Turgåing blir det nok av, og selv om han blir sliten av det også, er det vel så viktig å få trimmet de små grå. Jeg vet om fler lapphundeiere som driver med blodspor med hundene sine med stor suksess, og selv om jeg aldri har forsøkt det før, var i dag dagen for å se om vi får det til. Jeg har fått masse gode tips av både lapphundeiere og av ei venninne, og har så godt jeg kan fulgt disse tipsene.
Vi kjørte i formiddag til området vi hadde sett oss ut, og Eileif og jeg startet med å legge sporet. Ikke spesielt langt, ikke i noe særlig krevende terreng, og med en god del blod hele veien. Ved sporslutt hang jeg opp rådyrfoten jeg fikk i går, og som Nairo allerede har fått gjort seg litt kjent med.
Så gikk vi oss en tur, alle tre. Det har blitt kaldt igjen, og med nydelig sol fra skyfri himmel, var det en deilig tur:
Normalt ville vi ha gått denne turen på mindre enn en time, men siden sporet helst skal ligge minst en times tid, gikk vi litt tregere enn normalt. Da vi kom tilbake til bilen, tok Eileif kameraet for å leke paparazzi, og jeg overtok Nairo for å gå med han.
Han var veldig interessert ved sporstart, det lukta nok veldig godt 🙂 Nesa hans gikk rett i bakken:
Jeg gjorde ingenting annet enn å si “søk spor” og å gå bak der. Skal man forresten rose underveis?
Nairo gikk rett på rådyrfoten, og den var spennende!
Nairo bærer av og til på pinner når vi går tur, nå bar han med seg foten tilbake til bilen, og han fikk selvsagt ligge og tygge litt på den:
Avslutningen på turen var heller dårlig, da det var is på parkeringsplassen og vi slet en god stund med å komme oss derfra. Men det gikk bra til slutt 🙂
Tanker etter vårt første blodspor:
Sporet ble altfor kort. Neste gang skal jeg sette igang Endomondoen mens jeg legger sporet, slik at jeg kan følge med på den og se at det blir en grei lengde.
Det virket som om Nairo synes det var forstyrrende at Eileif gikk ved siden av oss. Bør vi ta hensyn til det, eller må Nairo bare venne seg til det?
Som nevnt oppi innlegget her: skal jeg rose Nairo underveis?
Nå har jo jeg null erfaring med dette, men det så ut for meg som jeg hadde lagt ut for mye blod (noen dråper ved annenhvert skritt), for Nairo gikk en del med snuta opp. Bør jeg legge ut mindre?
Håper det er noen av mine mer erfarne venner som kan hjelpe meg med svar på disse tingene 🙂Men moro var det jo, og jeg har absolutt planer om å teste dette fler ganger 🙂
Del dette på:
-
2 år siden
I dag er det 2 år siden. Ser vi på nøyaktig klokkeslett, var vi i skrivende stund på vei hjem fra Malung i Sverige med en ørliten firbeint i bilen. En ørliten firbeint som synes det å kjøre bil var litt skummelt, så han kastet opp i bilen og ville knapt tisse ute. Men de små startproblemene var overskygget av gleden over å nettopp ha en firbeint igjen, og vi hadde gledet oss lenge! Litt av forberedelsene kan dere lese om her, her og her, og historen om selve hentingen kan dere lese mer om her.
Jeg husker ennå spenningen over å komme frem til oppdretter, hilse på mamma Tiarah, og så gå inn og se kullet. Nairo var den eneste som hadde en loddrett stripe med hvit pels på brystet, men det var allikevel ikke lett å skille han fra de andre. Jeg tror det er han som ligger helt til høyre inntil grinda her:
Det ble masse stopp underveis da vi dro hjemover, dette bildet er fra en av pausene:
Har du sett så liten han var! :p
Nairo trivdes best ved beina våre fra første dag, spesielt var det godt å ligge foran føttene til Eileif da han sto på kjøkkenet og laget mat. Mellom føttene og vaskelista under kjøkkenskapene, der var det godt å være liten lapp. Men han ble relativt fort husvarm også, og å tygge på ett eller annet under stuebordet, var helt klart en favorittsyssel. Her er det en dorullkjerne som skal makuleres:
Trening foregikk den første tiden hovedsaklig på kjøkkenet, og på det neste bildet synes jeg valpepelsen hans kommer så godt frem. Skikkelig struttepels på brystet 🙂
Nå har det altså gått 2 år, og mammas lille vakre er ikke like liten lenger, selv om han alltid kommer til å være mammas lille vakre:
Og så håper jeg at jeg får mangfoldige fler år sammen med denne skjønne (men til tider akk så stae) skapningen 🙂
Del dette på:
-
Fra vinter til blæh
I en stund har vi hatt ordentlig vinterkulde her, med temperaturer under -10. Riktignok har det vært lite snø, men så lenge bakken er frossen, er det greit allikevel. Det snødde jo litt da jeg la ut ukens utsiktsbilde i går ettermiddag, og utover snødde det bare mer og mer. Så i går kveld gikk vi ut for å leke litt i snøen 🙂
Det var skikkelig bløt og kram snø som kom ned i mildværet, men det var fremdeles minusgrader og nydelig ute.
Hvis Nairo får beskjed om å finne Eileif, må det i Nairos hode som regel graving til:
Eileif skulle ut og kjøre i dag tidlig, så vi var litt bekymrede for om det ville komme så mye snø at han ville slite med å få ut bilen av garasjen. Men det trengte vi ikke å bekymre oss for, for i løpet av natta har det blitt plussgrader og vind. Og da ser det dessverre sånn ut her:
Vi er fremdeles i januar, og jeg kan ikke fatte og begripe hva plussgradene gjør her! Det kunne jo blitt kaldere igjen etter snøfallet, så det hadde sett ut som vinter en liten stund ihvertfall! Men, ifølge værmeldinga skal vi nå leve med slaps frem til helgen, så skal det fryse på et par dager, sånn at vi får skikkelig holkeføre, og så blir det mildere igjen. Jippi for norsk “vinter”!
Del dette på:
-
Uke 4 – Ukens utsikt
Da er det jaggu søndag igjen, og tid for ukens utsikt-bilde. Utrolig hvor fort ukene flyr!
Det er vanskelig å se det på bildet, men det snør. En liten snøbyge på tidlig ettermiddag, og det gjør egentlig ingenting. Det er jo vinter, og vinter = snø 🙂
Del dette på:
-
Litt nærmere Fridtjof Nansens hotell
Det har vært en stille uke, ikke stort som har skjedd og derfor lite å skrive om. I dag tok vi turen tilbake til Ankerfjella for å prøve å komme oss helt inn til Fridtjof Nansens hotell. De første 3 kilometerne ble ren transportetappe, siden vi forrige helg fant cachene 0-8 på denne strekningen, og vi hadde pausen vår ved Sandsjø:
Den første cachen vi skulle finne i dag, fant vi fort, men den neste (altså trailens nummer 10) fant vi ikke i det hele tatt. Så istedenfor å bruke masse tid der, gikk vi videre og satset på å finne den på tilbakeveien.
Gutta mine hadde tid til litt kos:
Naturen vi går i på denne turen er helt fantastisk. Riktignok er det ikke noe utsikt å snakke om, men det er åpen skog og mengder med små vann/tjern hele veien. I tillegg går mesteparten av veien på smale skogsstier, som er min absolutte favoritt når det gjelder skogsturer.
Værmessig var det betraktelig “varmere” i dag enn forrige helg (-2 mot -12), men sola tok aldri turen frem i dag. I tillegg blåste det litt, men jeg vil allikevel si at jeg foretrekker -2 og gråvær, selv om motivene ikke blir like fine da:
Da vi kom til trailens cache nummer 15, mistet vi både stien og den elendige blåmerkingen. Vi gikk derfor i rett luftlinje mot nummer 16 og fant denne også, men vi fant fremdeles ingen sti eller merking. Vi hadde ikke spesielt lyst til å surre rundt i skogen uten å ha noen andre holdepunkter enn neste cache, så vi bestemte oss for å gi opp forsøket på å nå inn til hotellet, og heller gå tilbake til Sandsjø for å fyre opp bål på samme plass som forrige helg. Irriterende, men bedre å snu enn å gå oss bort. Nairo tok det hele med fatning, selv om det ser ut som han også speider etter både sti og merking:
Vi fant forresten cache nummer 10 på tilbakeveien, fatter ikke at vi ikke så den da vi tittet etter den første gang :/ Totalt ble det 8 funn i dag, veldig fornøyd med det 🙂
Det ble kjapt fyr på bålet da vi kom tilbake til Sandsjø, og det kom like fort noe varmt i koppene til både Eileif og meg. Eileif påstår at bålrøyk alltid følger etter han når han er i nærheten av et bål, men jeg vet ikke om jeg skal si meg helt enig i det, altså 😉
Siden jeg selger den røde turjakka mi da den er noen cm for liten, har jeg investert i ny turjakke. Den fikk sin jomfrutur i dag, og jeg er stort sett fornøyd med den. Ikke like teknisk som den røde, og dessverre hadde de den ikke i noen farge jeg liker bortsett fra sort, men den er ihvertfall stor nok (str L), den holder vinden ute, og den skal også holde en god del regn ute.
Uttrykket “is i rubben” ble jo så populært for en tid tilbake. Når jeg går skogsturer i vinterhalvåret, går jeg stort sett alltid med gamasjer. Jeg er storfornøyd med de, men i dag oppdaget jeg at strikken som går under føttene ga meg is i rubben:
Heldigvis er jeg ikke nødt til å gå fort, så det hindret meg ikke spesielt mye 😉
Jeg er ikke spesielt glad i pølser. Helt greit å grille pølser på bål en gang i ny og ne, men siden vi gjorde det forrige helg, hadde jeg lyst på noe annet i dag. Så da ble det til at jeg bakte horn med pølser og ost i går, og så varmet vi opp noen på bålet i dag:
Dette er første gangen i historien at jeg har bakt horn uten at vi skal til Nordens Ark, burde nesten hatt stjerne i boka 😉
De 3 kilometerne fra Sandsjø tilbake til bilen gikk radig unna. Slitne var vi så absolutt, spesielt så lenge det er en del is under snøen, så man må gå forsiktig. Og enkelte steder måtte vi ut av stien for i det hele tatt å komme frem:
I dag kom vi helskinnet tilbake til bilen, og kunne der konstatere at vi hadde gått 9,8 km med effektiv gåtid på 3 timer og 31 minutter. Det gikk med andre ord ikke spesielt fort, men sånn blir det når det er glatt. Trist at vi ikke kom oss helt frem til hotellet, for jeg gleder meg virkelig til å se det! I tillegg hadde det vært moro å kunne si at vi gikk over 1 mil i dag, men sånn ble det altså ikke. Bedre lykke neste gang 🙂
Nairo kom seg knapt på innsiden av døra hjemme før han fant senga si:
Det ser ut som det er trangt for han, men han krøller seg sammen på samme måte selv om han ligger midt på gulvet, så jeg tror ikke han har det så ille 🙂
Del dette på:
-
Uke 3 – Ukens utsikt
I dag fant jeg ut at jeg skulle ta noen bilder av utsikten på forskjellige tidspunkt gjennom dagen, og så legge ut det jeg synes var finest. Formiddagsbildet lå lenge an til å bli en vinner, men da ettermiddagen kom, var det ingen tvil om hvilket bilde som skulle publiseres:
Det er ikke stort vi ser til sola nå på vinteren, men når den først dukker opp, er den jaggu fin!
Del dette på:
