Redningsaksjon

Vi har 4 måkebabyer på skolen i år. Det ene søskenparet holder seg fremdeles oppe på taket, egentlig ganske utrolig at de ikke har ramlet ned:

Det andre søskenparet har spankulert i skolegården i mange uker nå. Og de har vokst utrolig mye på den uka jeg hadde ferie! Nå har alle fire begynt å teste vingene sine, de er jo så søte der de hopper opp og flakser litt, kommer kanskje en halvmeter opp i lufta, før de deiser i bakken igjen. Så rister de seg og prøver på nytt.

Som dere ser på det nederste bildet, så har vi en “vollgrav” rundt deler av skolen. Dette er på grunn av vinduer i den nederste etasjen, og det er satt opp gjerde for at elevene ikke skal ramle nedi.

For noen uker siden sa jeg at jeg var redd for at måkeungene skulle havne nedi der. Jeg titter alltid etter ungene, og i morges fant jeg bare den ene. Når jeg litt senere sto og laget meg en kopp te, åpnet jeg vinduet for å titte mer etter den andre ungen, og da oppdager jeg at den selvsagt har kommet seg nedi “vollgraven”. Sukk, hvordan i alle dager skal jeg få den opp når måkemamma og -pappa passer så godt på? Det er en låst port i gjerdet, så jeg tenkte at jeg kunne holde paraplyen min over meg og ihvertfall få låst opp og satt opp porten, så kanskje ungen klarte å hoppe/flakse seg opp og ut i frihet. Men jeg turte jo ikke det engang.

Gode råd var dyre, jeg hadde ikke samvittighet til å bare la ungen seile sin egen sjø. Så jeg tok noen telefoner, og utpå ettermiddagen kom en vennlig sjel og tok seg av problemet. Han tok med seg jakka si, låste opp porten, fikk lagt jakka over ungen, bar ungen ut gjennom porten og slapp den løs, alt uten at måkemamma (eller var det kanskje pappa?) gjorde noe som helst annet enn å se på. Hurra! Ungen haltet bittelitt, men nå har den ihvertfall mye bedre sjanser til å klare seg enn den hadde nedi der. Takk og pris for at det finnes snille sjeler som bruker 10 minutter av dagen sin til å hjelpe til, når jeg er altfor pinglete. Nå er jeg spent på å se etter de i morgen!