-
Skjærtorsdag på Nordens ark
Her i huset beveger vi oss ikke i nærheten av hverken Strömstad eller Halden på skjærtorsdag, derfor satt vi kursen nesten rett sørover for å tilbringe dagen på Nordens ark. Vi pleier stort sett å ta en tur dit en gang hvert år.
Men først ble det (selvsagt) litt caching. 5 stopp, 4 funn. Den første var denne nydelige gamle steinbroen:
Glad jeg ikke måtte gå over den!
Neste stopp var Svarteborgs kyrka:
Nesten litt overrasket over å se en helt tradisjonell kirke, for vi har sett så mange spesielle siden vi begynte med caching.
3 stopp til, hvor den ene lå så offentlig at etter å ha befølt objektet cachen skulle være på en stund følte jeg meg bare så dum at jeg ga opp. De to andre gikk lett som en plett.
Så var vi fremme på Nordens, og etter en tur innom Lantgården hvor vi fikk sett nydelige små lamunger og jeg fikk meg et par nye kompiser som sier bæ (de var ekstremt kosete!), gikk vi løs på selve runden.
Sisel:
En ekstremt sløv rød panda:
De er forøvrig alltid ganske sløve, men han her lå og balanserte med beina på hver side av stokken og hadde det veldig så bra 🙂
Forrige gang vi var på Nordens ark hadde de nylig fått asiatiske villhunder, men da så vi ikke mye til de. I dag var vi heldige, for noen av de ansatte kom kjørende med firehjulingene sine, og da tror dyra at det er mat på gang, så 4 villhunder spratt opp fra hvileplassene sine og vi fikk tittet godt og lenge på de:
De er gode på å holde balansen, for hylla denne står på var ikke veldig bred:
Pallaskatt:
Denne satt helt oppe på toppen av innhegningen sin, og jeg fatter ikke hvordan den hadde kommet seg opp dit, det gikk jo rett opp! I tillegg har de er så utrolig morsomt utseende, han ser jo potte sur ut :p
Ulvene tok det dessverre veldig med ro, så dette var det eneste glimtet jeg fikk av en av de:
Det lå to til der sammen med denne, men jeg hadde ikke sjanse til å få tatt noe bilde av de, selv med 70-300mm-objektivet.
Så satt vi oss for å spise, og da dukket denne lille krabaten opp:
Helt tydelig vant med mennesker, for på et tidspunkt var han 20 cm fra foten min. Der lå det nemlig en mistet pannekake fra tidligere, og den var interessant. Brød ville han ikke ha, men det tok småfuglene.
Jeg liker ikke å ta bilder av dyra hvor gjerdene er tydelige mellom dyra og meg. Men for første gang fikk vi jerven på skikkelig nært hold, bare gjerdet og rekkverket mellom oss, så jeg bare må ta med dette bildet:
Vi fikk også sett to jerver til i hver sin innhegning, den ene lå og sov ganske nært oss, den andre gnagde høylydt på et bein.
Snøleopardene lå så langt unna at jeg ikke fikk tatt noe skikkelig bilde av de, men de persiske leopardene lå på utstilling og jeg knipset i vei:
Amurleoparden hørte vi brøle, men vi så dessverre aldri noe til den.
Siste stopp er alltid amurtigeren/sibirtigeren. Vi så bare én i dag, men han tok til gjengjeld livet totalt med ro:
Har du sett noe så avslappet? Bakbeina i kryss, ene forlabben oppover stolpen, totalt i sin egen verden. Herlig! 😀
Del dette på:
-
Marerittet har blitt virkelighet
For 11 år siden i går satt jeg gråtende på avsatsen til peisen med en nøkkel i hånda. Gledestårer over å endelig være huseier for første gang! Langt ute på landet, med stillhet og natur. I går fikk jeg bekreftet det jeg de siste månedene har vært redd for, nemlig at det bor en villsvinflokk her. Dette dyret ble i går skutt 700 meter unna huset vårt:
Foto: Hans-Kristian Berg Flokken skal være på ca 25 dyr totalt. Og i dag fikk jeg høre at det ihvertfall har vært en flokk villsvin i et av områdene vi går oftest tur.
Min umiddelbare reaksjon er at jeg faktisk ikke har lyst til å bo her lenger. Jeg har ikke lyst til å være redd hver gang jeg skal ut på gårdsplassen, og jeg synes det er fryktelig trist å bo på landet men å måtte kjøre til byen for å gå tur.
Greit, jeg tror ikke at grisene går til umotivert angrep. Og jeg vet at de i utgangspunktet er sky dyr. Men når jeg i tillegg vet at de befinner seg i hagen til naboer, så føler jeg meg ikke spesielt trygg. Og det å ikke føle seg trygg i sitt eget nabolag er jeg sikker på de fleste kan være enig i at ikke er noe festlig.
Jeg vil presisere at dette innlegget ikke skal være en innfallsvinkel for å diskutere hvilke dyr som bør og ikke bør finnes i norsk fauna.
Del dette på:
-
Uønsket invasjon
I sommer har vi hatt to vepsebol oppunder taket på utsiden av badet og soverommet. De har egentlig ikke plaget oss så lenge vi har holdt vinduene lukket, så jeg har ikke brydd meg noe om de, selv om jeg misliker veps sterkt.
Nå i høst, og spesielt den siste perioden hvor det har blitt merkbart kaldere, har det oftere og oftere kommet veps inn på soverommet. De liker tydeligvis heller ikke kulda så godt.
Den siste uka har Eileif tatt 5-10 veps hver dag på soverommet, og det var også det siste han gjorde i går kveld før han la seg (her bør jeg kanskje nevne at Eileif har fått noen dager jobb igjen, så han legger seg før meg. I tillegg sover han på gjesterommet for tiden, da han snorker så ille at jeg ikke får sove). Når jeg så gikk og la meg, oppdaget jeg en veps som kom krypende ut fra puta jeg lå på. Vekke Eileif, Eileif drepe veps, jeg legge meg igjen. Men nei, jeg fikk ikke engang lagt hodet på puta før jeg oppdaget enda en veps på puta. Eileif drepe igjen, og da sjekket han også hele puta, hele dyna, og mellom madrassen og veggen. Tomt for veps.
Ved 03:30-tiden i natt bråvåknet jeg av at det summet like ved ansiktet mitt, og da ga jeg opp. Jeg rev med meg mobilen og klærne mine, og la meg på sofaen med et pledd både under og over meg. Fysj!
Når vi beveget oss opp på soverommet i ettermiddag, var det vel en 10-15 veps der inne, og jeg kommer ikke til å sove der mer før problemet er løst.
Vi aner ikke hvordan eller hvor de kommer seg inn, men vi bor tross alt i et gammelt og skjevt hus, så det finnes helt sikkert massevis med små åpninger de kommer seg gjennom. Så nå legger jeg meg på gjesterommet og Eileif tar sofaen, og så satser vi på at vi får sove godt begge to.Spørsmålet er jo om vi bare skal vente til det blir jevnt minusgrader og vepseproblemet løser seg selv, eller om vi skal ringe skadedyrkontrollen og ta den utgiften det eventuelt blir (hvis ikke forsikringen dekker noe av det).
Følg gjerne Facebook-siden til bloggen.
Del dette på:
-
Merkedager og turer
I går var det 30 år siden pappa døde. En merkedag jeg helst ville vært foruten, og selv om jeg husker den dagen som om den skulle vært i går, så har jeg jo levd størstedelen av livet mitt uten pappa, og vet liksom ikke om noe annet. Det ble uansett en tur på kirkegården med en bukett røde roser.
Nairo og jeg gikk så en tur i lysløypa på Høyås. Målet var å finne en cache, og selv om den lå ganske langt borte fra oppgitte koordinater, så fant vi den ettersom noen hadde vært greie og skrevet mer riktige koordinater i sin logg. Denne cachen ble vårt funn nummer 600 og runden var på 7,16 km, så jeg var alt i alt storfornøyd med turen.
I går fylte den yngste datteren til et vennepar 5 år og i tillegg fyller mannen i huset der år i morgen, så vi startet dagen i dag med å dra på besøk til de. Og Busterine sier sjeldent nei til kos når man kommer dit:
De satt opp trampolina i dag, og det synes jentene var toppers! De hoppet og hoppet, og til slutt lo de så mye at de knapt klarte å stå på beina:
Kalvingen er i full gang hos de, og her har to av kalvene brutt seg løs, og ligger i låvedøra og nyter sola:
De har også høns på gården, og ikke lenge etter at jeg tok bildet over av kalvene, så kom den ene kalven rundt hjørnet på låven og “jaget” hønene mens den danset litt, slik bare kalver kan. Veldig synd at jeg ikke fikk knipset bilde akkurat da!Da jeg gikk langtur sammen med E om tirsdag, nevnte hun at det skulle gå en merket sti fra Aspedammen til Skårefjell. Jeg har jo vært en del ganger på Skårefjell, men da har jeg gått fra Klepper, noe som innebærer 30 minutters kjøring hjemmefra. Til Aspedammen tar det bare 15-20 minutter, så Eileif og jeg bestemte oss for å se om vi fant denne stien i dag, og det gjorde vi:
Veldig enkelt å finne frem til utgangspunktet, vi parkerte rett over jernbanesporet i krysset mellom Aspedammenveien og Ørveien, fulgte så veien bort til venstre og opp den bratte bakken, det er faktisk blåmerket helt fra jernbanen.Dette var en kjempefin tur! Blåmerkingen var tidvis veldig bra og tidvis litt dårlig, men stien er så godt oppgått at det var lett å følge den hele veien. Noen bløte partier, men stort sett greit å gå rundt.
Vi var ikke kommet så langt inn i skogen før vi kom over dette treet:
Hvem har laget disse hullene? Som dere ser på kartet, er det langt til nærmeste vann, så bever er det vel ikke? Holder hakkespetten på så nært bakken?Hele turen går gjennom stort sett åpne partier, med litt skog her og der. Veldig deilig å slippe å krangle med trærne om plassen!
Stien vi fulgte er en del av Olavsleden:
Jeg har jo gått deler av Olavsleden fler ganger og på forskjellige steder, jeg bare tenker ikke over at jeg faktisk følger den.Vel fremme på Skårefjell måtte jeg som vanlig opp i tårnet for å ta et utsiktsbilde:
Nesten helt i venstre bildekant, kan dere skimte Nexanstårnet (en liten gråhvit prikk), som utifra ryktene er Norges høyeste bygning, med sine 123,5 meter.Utkikkstårnet på Skårefjell har 3 avsatser med bratte tretrapper hele veien opp. Jeg er stolt over at jeg kommer meg til den midterste avsatsen, i dag ble jeg enda mer stolt over at Nairo kom seg opp til den nederste avsatsen og også at han kom seg like hel ned igjen:
Dette tårnet er relativt nytt. Det gamle tårnet sto på en fjelltopp i nærheten av det nye tårnet, men det er bare morken ved og noen gamle fester i fjellet igjen av det gamle:
Jeg synes selv at jeg har blitt mer og mer dårlig på å ta interessante bilder på tur. Det blir for det meste bilder av Nairo og av utsikt. Dette tenkte jeg på da vi gikk hjemover, noe som resulterte i at jeg ble litt mer oppmerksom på de mindre tingene vi gikk forbi. Sånn som dette “skjegget”:
Og disse snodige “blomstene” jeg antar er rester fra i fjor:
Turen i dag ble på 8,3 km. Og jeg må bare avslutte dagen med å skryte litt av meg selv, for jeg er superstolt over å kunne si at jeg denne uken har gått 34,6 km! Så langt har jeg ikke gått på én uke siden jeg startet å bruke Endomondo i mai i fjor! Og i tillegg har jeg gått 72,87 km så langt i april, noe som innebærer at denne måneden blir min beste måned noensinne! Nå går jeg ikke tur for å gå lengst mulig, og jeg bruker heller ikke Endomondo for å passe på at jeg får gått lengst mulig, men når jeg først har tilgang til den type informasjon via Endomondo, så må jeg si at jeg blir supermotivert og superstolt over å se sånne resultater 🙂 Nå har jeg bil igjen i noen dager, så da kan det kanskje bli noen fine turer til uka også 🙂Del dette på:
-
Vi går (h)elgen i møte
Etter at Eileif hadde unnagjort noen ærender i by’n i morges, dro vi på oss turklærne og kjørte ned til parkeringsplassen til Snarsmon. Her har vi gått tur mange ganger før, og det er en fin liten tur på totalt såvidt over 4 km.
Det var grusomt å gå her i dag. Det har kjørt biler innover skogsveien, og snøen i bilsporene var helt polert og speilblank. Imellom bilsporene lå det 15 cm våt og tung snø. Så selv om det var en fin dag med sol og bare litt vind, var vi rimelig slitne når vi kom til den siste biten inn mot Snarsmon, den biten hvor det bare er en smal sti.
Plutselig peker Eileif til høyre for oss, og der sto årsaken til tittelen på dette innlegget, bare 50 meter fra oss:
Ser dere begge to? En midt i bildet, og en like til høyre for treet på høyre side, dere skimter den såvidt mellom greinene. Det er jaggu ikke ofte vi møter elg på tur, og selv om jeg har en veldig respekt for disse store dyra og er redd de skal komme etter oss, er det utrolig stas å få se de på så nært hold!
Jeg hadde planer om å slippe Nairo litt da vi kom helt frem til Snarsmon, men ville ikke at han skulle dra på jakt etter elgene, så han fikk være i bånd. Men det går an å ha det moro allikevel! Man kan få raptusanfall og se helt gal ut:
Man kan late som om man lukter eller hører noe spennende under snøen og sette igang et gravearbeid ut av en annen verden:
Og man kan fortsette dresseringen av Eileif, slik at man kan hoppe høyt etter snøballer:
For selv om lappene er tunge i kroppen og ikke akkurat bygget for høydehopp, så klarer de jo å lette litt fra bakken 🙂
På vei tilbake mot grusveien sier Eileif at han så en elg oppe på høyre side av oss, så jeg var ikke mye på vakt. Men da vi kom tilbake til der vi så de to elgene på vei innover, ser vi at de jaggu står der enda, så det betyr at det var minst tre elg rundt oss!
Ser dere begge nå da? En midt i bildet, den andre står delvis skjult bak noen småtrær helt i høyre bildekant 🙂
Og med nok et bilde av den idylliske innsjøen:
så ønsker jeg dere en god fredagskveld, og håper dere går (h)elgen i møte med et smil og koselige planer 🙂
Del dette på:
-
Trestikkehuken
Når det er mye skiskyting og langrenn på tv, sliter jeg med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Skal jeg la sofaen sluke meg og følge våre flinke utøvere, eller skal jeg komme meg ut på tur selv, og kose meg med natur og snø og en lykkelig hund? I dag klarte vi å kombinere begge deler, og ingenting er bedre enn det!
Det har snødd jevnt og trutt her denne uka. Det er ikke så mye som ligger, men nok til at det sikkert er skispor både her og der (og jeg er ikke noe glad i gå på beina der der er skispor, jeg går heller ikke på ski), og det er heller ikke spesielt moro å gå tur i 10-15 cm snø. Jeg satt derfor i går og tittet på kart og prøvde å finne ett eller annet aktuelt sted, og øynene mine fant et tjern som heter Trestikket, som ligger ikke langt fra lysløypa på Prestebakke. Etter en prat med R og C på formiddagen i dag, hvor de bekreftet at det burde gå fint å gå her, satt vi kursen i den retningen. Kjørte inn fra hovedveien, og parkerte i et kryss der veien gikk både videre rett frem og mot høyre, dit vi skulle gå. Veien var brøytet så langt vi kjørte, men ikke i retning tjernet, men det var kjørt med bil der, så vi hadde spor å gå i:
Vi kom etterhvert til en slette med god oversikt, og da lot vi Nairo springe løs litt. Da veksler han mellom å løpe fort-fort-fort:
og å gå og snuse litt i skogen langs veien:
Vi så ekstremt mye dyrespor her, klarte ihvertfall å identifisere elg og rådyr, og så tror vi at vi så revespor. Og med tanke på at Nairo gikk med nesa i bakken mesteparten av veien, tror jeg det kan love godt for videre sportrening.
Det tok ikke lang tid før vi kom frem til Trestikket, og med ei sol som såvidt brøt gjennom det tynne skylaget, var det virkelig vakkert her i dag!
Vi visste at det skulle finnes en gapahuk her, men vi fant ingen naturlig sti, så vi tuslet rett gjennom den åpne skogen og mot vannet, og fikk fort øye på gapahuken. En koselig liten gapahuk som har fått navnet Trestikkehuken, og som ifølge skiltet vedlikeholdes av Bøkevangen (der vi hadde bryllupet):
Og med denne utsikten fra åpningen i gapahuken, er det ikke rart at den blir brukt ofte:
Det var til og med en liten utedo med hjerte i døra der 🙂
Dette var ikke en lang tur, bare ca 3,1 km fra bilen og tilbake. Men det var virkelig fint her, og selv om det var kaldt (-10), var det nydelig å bevege litt på seg i den forsiktige vintersola. I tillegg var vi hjemme i tide til å se skiskyting, og mer perfekt lørdag skal man lete lenge etter 🙂
Del dette på:
-
Snøtur
At det er tungt å gå tur i snøen, er det ikke noe tvil om. Men med det utrolig nydelige været vi har i dag, sol fra nesten skyfri himmel, noen få minusgrader og 20 cm snø, måtte vi liksom bare ut og gå en tur. Ikke minst fortjener Nairo å få være så mye som mulig ute i snøen når vi først har den. Alle mine hunder har vært glade i snø, men Nairo troner på toppen der altså, har ikke sett maken til lykke!
Det er en cache som heter Torgalsbøen, og den har vi forsøkt å finne to ganger tidligere. Snøen gjør det selvsagt ikke noe lettere for oss, men vi kjørte ihvertfall i den retningen, parkerte, og startet å gå på det som egentlig er en grusvei, men som nå er omgjort til skøytebane med snø oppå. Noen har gått på ski der også, og selv om vi slet i det som heldigvis var lett snø, er det ikke til å komme unna at det er idyllisk der:
Vel fremme der cachen skulle være, og jeg satt igang med å grave i snøen omtrent over alt rundt nullpunktet. Tidligere har det stått at koordinatene var dårlige, men den siste som fant cachen synes ikke de var dårlige, så jeg konsentrerte søket rundt “ground zero”. Og etter mye om og men fant jeg den! Utrolig deilig å finne en cache man har tittet etter fler ganger før!
Nairo snuste veldig mot en plass like bakenfor cachen, så jeg klatret opp, og fant der det jeg antar er liggeplass etter et par elg:
Jeg er fryktelig dårlig på spor, men jeg klarer ikke se for meg at dette kan være etter noe annet enn elg, en stor plass til høyre og en mindre til venstre.
På vei tilbake til bilen stoppet jeg for å ta noen bilder. Eileif satt igang Nairo, han er rimelig enkel å få igang når det gjelder leking i snø. Grave er han også veldig glad i, og her ser det jaggu ut som han fant noe overraskende i snøen:
Og til sist; et bevis på en lykkelig hund. Se, han smiler jo nesten 🙂
Egentlig ser han bare spinnvill ut, men jeg vet han er lykkelig 🙂
På vei hjemover møtte vi Camilla fra Osstrepaalandet. Jeg klarte ikke la være å stoppe bilen og gå ut og presentere meg når jeg først så ei jeg trodde var henne, og selv om det kanskje kom litt brått på, var det kjempekoselig å treffe henne! Første gangen jeg treffer noen jeg har blitt kjent med gjennom bloggingen, moro!
God mandag til dere alle!
{minsignatur}
Del dette på:
-
Feiring i skogen
Vi har “feiret” dagen med å gjøre noe vi alle tre er veldig glade i, nemlig å gå i skogen. Nairo er lykkelig så lenge han får hoppe rundt i busker og kratt i langlina, E og jeg er lykkelige på cachetur. Og da er det jo genialt å kombinere dette og få en deilig tur ut. Regnet har holdt seg unna, og vi har til og med hatt glimt av sol.
Første stopp var en nesten ny cache, Snesåsen. Ikke langt herfra, og bare to andre cachere har funnet den. Parkeringsplassen fant vi fort, og så var det bare å ta beina fatt. Til slutt, etter å ha loset Nairo rundt en haug med søledammer, skimtet vi masten cachen skulle være i nærheten av:
Cachen ble fort lokalisert, og vi logget den klokka 1050 som de tredje som har funnet den.
Nairo storkoser seg jo når han kan springe “løs” i langlina. Jeg synes ikke det er like festlig å løse opp floker stup i kvarten, men det er verdt det når jeg ser hvor lykkelig han er:
I et av gjørmehullene oppdaget vi at det har gått en storkar der før oss:
Og et stykke lengre bort lyste det hvitt av skogsstjerner:
Den andre og siste cachen vi skulle finne i dag var Torgalsbøen. Fant lett frem til bomveien og tuslet i vei på en fin skogsbilvei. Nullpunktet nærmet seg, og Nairo tro til og hjalp til med letinga:
Men etter å ha skrudd GPS’en av og på flere ganger og etter å ha tittet over alt rundt nullpunktet i en halvtimes tid, var det bare å innrømme nederlag:
Så her måtte vi logge DNF, og surt var det siden vi kunne vært FTF. Er nesten så jeg håper at den faktisk ikke er lagt ut, for vi aner ikke hvor ellers vi kunne ha tittet, så sant ikke koordinatene var 30 meter off.
Men en fin tur har vi hatt. Godt å bevege på seg, og Nairo har fått nye inntrykk og er nå dønn sliten og sikkert full av flått.
Bildene kan også sees her.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Snarsmon
Spontanitet har aldri vært og kommer aldri til å bli en av mine sterke sider, men i dag overrasket jeg meg selv, og sikkert E også. For en stund siden ble det publisert en ny cache like over grensa, og i dag fant jeg ut at den skulle vi finne. Ca 3 km spasertur i de svenske skoger fungerer sikkert like fint i dag som det gjorde i går, selv om dagens tur var lengre.
Snarsmon var målet, og ingen av oss har hørt om denne plassen før. Det er et område i skogen hvor man finner rester av en gammel boplass etter rom-folket (de reisende), og er nok en plass vi aldri i verden ville funnet uten geocaching.
Veien fra parkeringsplassen og mot boplassen går forbi Ejgdesjön, og plutselig øynet jeg muligheten til å se om Nairo ville gå uti vannet. Hans eneste møte med vann tidligere er i form av drikkevann i en skål, regn og snø, så det ble spennende om lille engstelige pelsdott ville synes at det var skummelt. Men nei, han overrasket oss så til de grader!
Og om langlina kom ørti ganger rundt kroppen, så gjorde ikke det noe, for det var moro både med vann og pinne:
Han la ikke på svøm, men ble heller ikke redd når vannet kom opp til magen hans. Pinnen skulle han ha!
Så dette lover så absolutt godt for at det skal bli enkelt å kjøle han ned på varme sommerdager. Mine to forrige hunder har ikke vært noen badeengler, så jeg krysser fingrene for at Nairo fortsetter å være like tøff 🙂
Vel fremme ved boplassen ble jeg glad for fler infoskilt:
Og det var også satt opp en minneplakett der:
Vi gikk ikke gjennom hele området, men her er ihvertfall restene av ett av husene som har vært der:
Det var varmt både for to- og firbeinte i dag, så en pust i bakken var absolutt påkrevd.
Vi slet litt med å finne selve cachen, men E kunne til slutt triumferende dra den frem, og den ble logget kl. 1245.
På vei tilbake til bilen møtte vi først denne karen:
En ufarlig stålorm er egentlig ikke så skummel, men vi holdt oss på behørig avstand allikevel. Nairo oppdaget ikke han over her, men ikke lang tid etterpå stoppet han opp og tittet veldig interessert på noe på siden av veien. Og takk og pris for at han stoppet opp!
Jeg vet ikke om jeg er mest redd for edderkopper eller huggormer, men edderkoppene er ihvertfall ikke giftige. Har aldri sett så mange huggormer på så kort tid før, så at det er huggormår i år er det ingen tvil om. Fysj…
Vel hjemme, vi er deilig slitne og Nairo ligger rett ut og sover. En fin tur i deilig vær, så får heller den dårlige samvittigheten over å ikke gjøre mer bryllupsforberedelser komme etterpå. Får ta nettene til hjelp tror jeg 😉
Bildene kan dere også se i denne mappen.
{minsignatur}
Del dette på:
-
Ferieoppsummering
Så er ferien over for denne gang. Det er alltid sånn med ferier, ihvertfall for meg, at på forhånd gleder jeg meg til en haug med deilige dager, men når den er over, lurer jeg på hva i alle dager jeg har brukt dagene til. Så derfor tenkte jeg at det var greit med en liten oppsummering.
Skjærtorsdag:
Vasket en haug med klær og var på besøk hos C for å feire lillesnuppas 3-årsdag. E skiftet hjul på bilen, og var grillsjef for årets første grillings. Vi gikk kveldstur med Nairo hvor vi fikk se naturens dramatikk, og jeg var trygg på at påskens to-do-liste skulle bli tømt.Langfredag:
Jeg fulgte min påsketradisjon med å fjerne julegardinene på kjøkkenet og fikk hengt opp de vanlige gardinene. Dermed fikk jeg strøket én ting av to-do-lista. Mamma var her for at E skulle skifte hjul på hennes bil, og vi fant endelig én av valpetennene til Nairo. Som et PS kan jeg si at vi i ettertid har funnet én tann til, og nå tror jeg at det bare er hjørnetennene igjen. Hadde fremdeles tro på at to-do-lista ikke skulle by på noen problemer.Påskeaften:
Vi dro på en skikkelig handlerunde hvor jeg fikk sendt avgårde en bryllupspresang til det store utland, vi fikk en koselig skravlestund med familien H-T i parken og Nairo fikk samtidig verdifull miljøtrening og sosialisering og jeg fikk nok en gang bekreftet at jeg hater å gå på klesshopping. Jeg fikk lagt roser på graven til pappa, og E og jeg tok årets første is i bilen. Jeg fikk også bekreftet at jeg digger å shoppe til hunden min, og spesielt når man virkelig finner tonen med butikkinnehaveren. Begynte å tvile på om jeg skulle bli ferdig med alt på to-do-lista.1. påskedag:
Fikk strøket to ting til av to-do-lista, nemlig å vaske badet (noe jeg gjorde sent på kvelden), men også å dra på geocachingtur. Det var første gang vi var ute og tittet etter cacher på 5 måneder, og til min store overraskelse var det ikke selve cachinga som ga meg størst glede den dagen, men det at Nairo koste seg så utrolig og var så lite redd og skeptisk. Vi hadde fantastisk vær hele dagen (noe vi har hatt hele påsken faktisk), og det var fantastisk å se at antall cacher vi har funnet steg med 11. Blomstene har også begynt å springe ut, og det er virkelig vår. Men å bli ferdig med to-do-lista var nå umulig.2. påskedag:
4 ting igjen på to-do-lista:
– Beskjære det ene epletreet. Vi tok et epletre i fjor, og bestemte oss for å ta ett om året, slik at hvert tre får ett års hvilepause. De ser nemlig ikke ut som epletrær i det hele tatt, og trenger kraftig beskjæring for å bære mer frukt. Venter vi lengre utover våren nå, vil antagelig treet blø ihjel (ikke at jeg har peiling altså, jeg må bare gå utifra det jeg finner på nett), så i dag tok vi avgjørelsen om å vente til neste år med det treet vi ikke tok i fjor.
– Starte med å lage bordkortting til bryllupet. Om det ikke haster ennå, så har jeg ikke lenger all verdens tid på meg. Men jeg har ikke klart å finne inspirasjon til å sette meg ned, så jeg må bare sparke meg selv i stumpen og sette igang, inspirasjon eller ikke.
– Finne gjemmested og koordinater til en cache vi skal legge ut om en stund. Det har vi fått gjort i dag, og selv om jeg håpet på et annet gjemmested enn det vi fant, så tror jeg det blir bra.
– Rake løv. Dette er en jobb ryggen min rett og slett ikke tåler, så det er ikke stort jeg orker om gangen. Men jeg fikk tatt i og langs bedet mot veien, og det ble jaggu 4 trillebårlass med løv og kvist som E trillet til den ene komposthaugen.
Dette vil altså si at det var 2 ting på lista som jeg ikke har fått gjort, og jeg skal derfor si meg rimelig fornøyd.E har også fått stablet den tørre veden i vedboden i dag, så nå er neste steg å kaste inn den våte veden og så stable den. Så egentlig har vi fått gjort en god del, men når jeg ser tilbake, føler jeg at jeg ikke har fått kost meg sånn som jeg så for meg før ferien. Og da blir jo spørsmålet: hva i himmelens navn skal til for at jeg i etterkant kan ha den følelsen, for jeg vet jo at jeg faktisk har kost meg! Snåle kjærring…
I morgen er det tilbake på jobb igjen. Jobber som vanlig kvelden på tirsdager, og siden jeg har en blanding av mandags- og lørdagsfølelse i dag, så er det veldig greit å komme inn i uka igjen ved hjelp av en fast kveldsdag.
Håper dere har hatt en deilig påske og kost dere masse!
{minsignatur}
Del dette på:
